Snøbærbusker som formklipt hekk

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Hekken trimmes med den batteridrevne hekksaksa. Jobben går raskt unna og resultatet blir en fin, jevn hekk.

 

 

Ved sørenden av terassen har vi en hekk på toppen av skråningen ned mot gårdsplassen. Den må holdes nede ellers hindrer den utsikten mot Oslofjorden.

 

Hekken er egentlig ikke en hekk, men snøbærbusker plantet med ikke altfor stor avstand. 

 

"Familiens gartner" liker best at busker og trær har form som nettopp busker og trær. I mange år klipte vi derfor buskene med sekatøren og lot dem ha form som busker. Etter som de vokste sammen og dannet en hekk, stusset vi dem i høyden for ikke å miste utsikten mot fjorden, men lot dem utfolde seg i bredden uten for mange og harde inngrep. Resultatet var at vi fikk en rufsete hekk som var grønn og frodig på toppen, en åpen med stammer uten blader nederst. 

Da vi i fjor våres gikk til anskaffelse av batteridrevet hekksaks, gikk vi hardere på denne forsømte hekken av snøbærbusker. Vi kuttet den på toppen slik at utsikten til fjorden ikke ble forstyrret, og vi trimmet den på siden for om mulig å få den tettere og grønnere.

Denne operasjonen gjentok vi tre ganger i fjor.

 

I år har vi klipt hekken en gang. Vi har nå en tett, grønn og jevnt høy vegg som avgrenser terassen mot skråningen ned til gårdsplassen, uten å hindre utsikten til fjorden.

 

Snøbærbusker er vel egentlig ikke egnet som formklipt hekk. Dessuten har de den ulempen at de sender ut rotskudd og prøver å etablere nye planter på steder hvor de aldeles ikke er velkomne.

 

Skulle vi plantet i dag, hadde vi nok valgt en annen hekkplante. Men når snøbærbuskene først stod der, lot vi dem altså stå. Og formklipte dem i strid med deres egentlige natur. 

Resultat: En tett, grønn, fin, ikke altfor høy begrensning av terassen mot syd. Og en grønn, tett vegg som gir ly til plantene i de svarte plasdunkene som utgjør en del av familiens kjøkkenhage.

 

Strutsevinge eller ormetelg?

 

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Disse bregnene har morsomme krøller om våren og dypgrønne dekorative blader om sommeren. Men hva er det for slags bregner vi har?

 

 

Morgensola leker i bregnebladene og gjør dem nesten gjennomsiktige.

 

Hva er dette? Strutsevinge eller ormetelg? Den første er spiselig. Den andre er giftig.

Bregner er fine planter. Vi har flere på forskjellige steder i hagen.

De to vi har bak den nord-vestvendte støttemuren til terassen og utepeisen, er spesielt interessante. De står skyggefullt, men ikke fuktig slik bregner foretrekker. Likevel vokser de frodig og kommer igjen år etter år.   

Bregner med krøller

De er fine hele vekstsesongen, men spesielt om våren. Da har de rokokko-krøller og er spesielt iøyenfallende og dekorative.

 

Bregner er ikke bare bregner. De kan være så mangt. Noen er spiselige, og noen er giftige. Det gjelder derfor å holde styr på hva man har, og hva man bruker det til.

Våre bregner er til pynt. De skal verken spises eller brukes til å fordrive innvollsorm.

Unge, sprø skudd av strutsevinge spises som en delikatesse. De kan spises på samme måte som asparges eller humleskudd, eller brukes i supper og gryter.

Ormetelg

Men det er trolig ikke strutsevinge vi har. Det bekreftes av to biologer på nettstedet "spør en biolog". 

 

De kan ikke ut fra bildene jeg har lagt ut, si hva slags bregne vi har. Men strutsevinge er det nok ikke.

Selv tror vi mest på ormetelg (Dryopteris filix-mas) - eller ormegras som den også kalles.

 

Navnet har den fått fordi man i "gamle dager" brukte avkok av rotstokken på ormetelg for å fjerne innvollsorm. Det er et "kjerringråd" som ikke kan anbefales. Avkok av ormetelg er giftig. Bruk kan bl.a. etter sigende føre til at man får svekket eller ødelagt syn.

Plenen ikke kattetoalett

   Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Her har vi fylt i og sådd i flere ganger. Kattene gjør fra seg her og graver i gropa for å dekke over.

Vi har ikke katt, men det er det mange andre som har. Og flere av disse kattene vanker i vår hage.

Det er stort sett bare koselig, men enkelte ganger gjør de ugagn.

Vi har et "synkehull" på plenen. Der har vi fylt i stein for å hindre at jorda forsvinner, og oppe på steinene har vi lagt leire og jord. Og så har vi sådd i.

Men dessverre har noen av stedets katter lagt sin elsk på akkurat denne flekken. De bruker den som toalett.

Katter graver

Og katter er dyr med ordenssans. Når de har gjort fra seg, graver de over etterlatenskapenene.

Men når kattene graver - på ny og på ny - hjelper det ikke om vi har planert og sådd. Gresset får verken tid til å spire eller gro.

Til sammen får ødeleggelsene etter grevlingen og kattetoalettet vår plen til se uferdig, uflidd og sluskete ut.

Sånn vil vi ikke ha det. Kattenen får gå på do der de hører hjemme.

Ikke pent, men effektivt?

Vi har prøv mange slags mottiltak uten synderlig hell. Nå har vi lagt ut sengegavlen fra en barneseng i håp om at kattene skal gi opp og finne seg et annet sted når de skal gjøre fra seg.

Pent er det ikke ha den hvite sengegavlen liggende på den grønne plenen, men fører det til at gresset får tid til å spire og gå i ett med resten av plenen, er det vært uleiligheten.

 

Så får vi håpe at grunnen har stabilisert seg, og at stein, leire og jord blir liggende der vi har lagt det.

 

Vi har faktisk andre ting vi gjerne skulle ha gjort i hagen, enn å reparere plenen.

 

Grevlingen graver opp plenen

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Ikke pent, men forhåpentlig effektivt. Vi håper at grevlingen mister motet og går et annet sted.

 

 

Navnet grevling må bety den som graver. Og det gjør grevlingen. Og helst graver den i vår hage. Og aller helst på vår plen.

 

Oldenborrelarver?

Eksperter på universitetet på Ås mente i sin tid at grevlingen lette etter oldenborrelarver på plenen vår. Teorien var at en sverm oldenborrer måtte ha gravd ned eggene sine i plenen, og at det var larvene fra disse eggene som var målet for grevlingens gravevirksomhet. Oldeborrelarver skulle visstnok være en delikatesse for grevlinger.

Jeg kan ikke gjendrive teorien. Og ikke bekrefte den heller. Men den virker lite sannsynlig. For oldenborrelarver beiter på gressrøttene slik at plenen får døde flekker. Men vår plen har ikke - og har aldri hatt - slike skader.

 

Årvisse ødeleggelser

Grevlingen kommer til oss og ødelegger plenene hvert år. "Familiens gartner" har brukt mangfoldige timer med å reparere grevlingens herjinger for så å oppleve at grevlingen kommer tilbake og fortsetter med ødeleggelsene. Reparasjon av plenene er et Sisyphos-arbeid.

Hva grevlingen leter etter - og finner - på vår plen, er altså uvisst. Kanskje er det meitemark? Kanskje er det noe annet?

Vanskelig å hindre

Når vi ikke vet hva som lokker, er det vanskelig å sette inn mottiltak. Bortsett fra å dekke til de tilsynelatende mest forlokkende områdene i de periodene hvor grevlingen er mest aktiv.

Vi har prøvd mange metoder og mange stengsler. I år forsøker vi med netting. Forhåpentlig holder den grevlingen borte.

 

Skjønt, hvem vet. Grevlingen har kraftige poter og skarpe klør. Netting er kanskje ingen hindring for en sulten grevling som værer en lekkerbisken i vår plen.

Og kanskje går grevlingen bare utenom. Nettingen dekker bare en liten del av plenen. Og grevlingen er en luring. Det har den bevist mange ganger.

 

Det skal derfor bli spennende å se om vi endelig har funnet den ultimate løsningen på grevlingplagen i vår hage. Det ville ikke være en dag for tidlig.

 

Kamp mot skvallerkål og fagerfredløs

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Isoporplatene - bl.a. denne - er lagt ut i et optimistisk forsøk på å begrense utbredelsen av skallerkål. 

 

I skråningen ned mot vår tomt, ble det i sin tid fylt på jord. Dessverre inneholdt jorda frø og rotdeler av skvallerkål. 

 

Lenge holdt skvallerkålen seg i skråningen, men etter hvert har den beveget seg ned skråningen og inn på vår tomt hvor den har invadert kjøkkenhagen.

Å bli kvitt skvallerkål ved å spa og luke er nesten umulig. Av rotdeler som blir liggende igjen, vokser det med 99 prosent sikkerhet fram nye planter.

"Familiens gartner" har derfor lagt ut noen isoporplater på særlig utsatte steder i å i håp om å frata skvallerkålen noe av livskraften. Om det lykkes er for tidlig å si.

 

 

Denne skogsnella (Equisetum sylvaticum) lot seg i hvert fall ikke kue. Den har vokst rett igjennom isoporplata. For en imponerende livsvilje og livskraft.

 

Det blir spennende å fjerne isoporplatene og se hva som har skjedd der de har ligget. Har skvallerkålen bukket under? Eller er det bare markjordbærene som slåss med skvallerkålen om plassen, som har måttet gi tapt?

 

I bedet langs muren til terassen har fagerfredløs spredt seg. Den truer nå med å overta hele bedet.

 

En isoporplate ble derfor lagt i dette bedet for å begrense fagerfredløsplantene og gi plass til andre vekster.

 

Dette forsøket har nok ikke vært særlig vellykket. Plantene har vokst slik at de har løftet plata.

 

Her må vi nok til med spaden. Men det er ikke så lett å spa opp fagerfredløs. Røttene er seige og sitter tett i tett så det er nesten umulig å få spaden ned i jorda.

 

Her venter litt av en jobb.

Fagerfredløsplantene gir seg ikke så lett. De hever isoporplata og kryper fram på sidene. Fagerfredløs er nesten like gjenstridig som skvallerkålen. Og nesten like lite velkommen i hagen.

 
 

Pinseliljene passet tiden

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Vakre - og eksklusive. I år var det 4 av 7 knopper som ble til blomster.

 

Pinsen er en bevegelig høytid. Den beveger seg i takt med påsken.

 

Ordet pinse kommer fra det greske ordet pentekosté som betyr  femtiende. Om vi regner med første påskedag, er første pinsedag dag nummer 50 der etter. Derav navnet.

 

Er det tidlig påske, blir det m.a.o. tidlig pinse. Og er det sen påske, blir det sen pinse. 

Det skal derfor mye til at påskeliljer og pinseliljer blomstrer akkurat til påske eller pinse. Men i år skjedde det.

 

Pinseliljene stod i sin vakre, uskyldsrene skrud hele pinsehelgen. Og de gleder oss med friske, hvite blomster fortsatt.

Mange var de ikke - men desto mer eksklusive.

Vi lurer fortsatt på hvordan vi skal få alle knoppene på pinseliljene til å springe ut. Men vi er tydeligvis ikke kommet nærmere løsningen på gåten.

Vi har spurt eksperter og "eksperter" og vanlig hageinteresserte med og uten erfaring, og vi har fått råd om deling, omplanting, vanning og mye mer, men pinseliljene gjør som de selv vil.

 

Dessverre - for skal vi si som sant er, synes vi at de kritthvite pinseliljene med den gule og røde rosetten i midten, er en av hagens vakreste blomster.

 

Skjønt, da er det kanskje på sin plass at den gjør seg litt kostbar.

 

 

Peonene kjemper for livsrom

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

Peonene kjemper en tapper kamp mot iris, reinfann, kuletistel, vilbringebær og andre planter som oversvømmer den innerste delen av staudebedet.

En livskraftig peon - hvis bare naboskapet ikke hadde vært så krevende.

 

 

Vi har hatt både sterkt røde og hvite - eller lys rosa - peoner. De har stått i staudebedet og gledet oss ved St. Hanstider med sine vakre, tunge blomsterhoder.

 

De røde kommer fra barndomshjemmet til husets frue. De lys rosa kommer fra barndomshjemmet til "familiens gartner". Peonene er m.a.o. bærere av familietradisjoner.

 

De burde derfor vært bedre tatt vare på. Staudebedet har av ulike grunner levd sitt eget liv noen år. Kreftene og tiden har ikke strukket til, og de sterkeste - og mest invaderende plantene har derfor fått spre seg på  de mer sarte staudenes bekostning. Reinfann, kuletistel, liljekonvall - og blå iris - samt iherdige villbringebær, har bredt seg tilnærmet uhemmet der peonene har - eller skal ha - sin plass.

 

To peoner som er sikret bedre utviklingsmuligheter. Sporene forteller at et rådyr har tråkket i bedet. Peonene har imidlertid fått stå i fred.

Denne våren har vi imidlertid begynt på oppryddingen. Men arbeidet går sakte.

 

Vi må kjempe mot et formidabelt rotnett. Og når vi redder en plante fra vilnisset, ødelegger vi flere andre. Jobben tar på - både fysisk og psykisk. Men den må gjøres.

Hvis det nå bare kunne bli opphold og varmt - men ikke for varmt - i været, så skulle vi nok tilbringe dagene i staudebedet. For slik det er nå, gir det oss få gleder.

Derfor ser vi tross alt fram til å få spaden i jorda og til å fjerne reinfann, kuletistel og villbringebær. Og få peoner og andre vakre og tradisjonsbærende planter fram i lyset igjen.

 

Hva skal vi ha her?

  Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Dette er det som er igjen av Kolkwitziaen. Den tålte nok ikke trekken fra Oslofjorden.

 

 

Slik så fagerbuska ut i sine glansdager. Da levde den opp til sitt navn og gav oss glede gjennom mange år.

Fra vår øverste plen har vi utsikt  utover Oslofjorden. De plantene som står der, må tåle sterk og vedvarende sønnavind året rundt.

 

Det ble nok for mye for fagerbuska (kolkwitzia amabilis) som stod midt i trekken. Dessuten har fagerbusk den leie uvanen at den tørker ut etter hvert og må fornyes ved hard nedskjæring. 

 

Først begynte vår buske å skrante. Etter nedskjæring kom det ingen nye skudd. Så bukket den under.

 

Spesiell kolkwitzia

Nå har de ynkelige restene etter den en gang så flotte, blomsterrike buska, stått der og trigget vår dårlige samvittighet noen år. 

Ny kolkwitzia blir det ikke. Den skal ha en varm og solrik vokseplass. Solrikt er det nok på vår plen, men trekkfult.

Den planta vi mistet var dessuten spesiell for oss. Den kom til vår hage som en ynkelig pinne av et rotskudd fra min mors hage. Trass i at forholdene var krevende tok den seg opp og ble en flott, blomsterrik og frodig buske som gledet oss med sitt rosa blomstervell i tre 10-år.

 

Den ble klipt ned et par ganger, men kom igjen - før den altså sa takk for seg og døde ut.

 

Burde tatt stiklinger

Dessverre var vi aldri så forsynlige at vi sikret oss nye friske planter ved å jordslå urteaktige stiklinger fra morplanta om sommeren. Den forsømmelsen er vår dårlige samvittighet.

Nå må de sørgelige restene av den en gang så imponerende prydbuska, graves opp. Men hva skal komme i stedet? Hva tåler å stå der i trekken fra Oslofjorden?

Nordavind er fryktet av både planter, dyr og mennesker. Men sønnavinden - som tar rennefart og kommer stormende inn fra ytre Oslofjord - kan være lei nok.

Vi hadde en gang en flott sommerfuglbusk som stod mer i ly litt lenger inne på plenen. Den overlevde ikke.

Ikke ta utsikten fra naboene

Den nye buska må være hardfør, ha mye blomster - og ikke bli for høy slik at den tar utsikten til fjorden fra naboene som bor bak oss.

Foreløpig har vi ikke funnet svaret, men vi får komme igang med å rydde planteplassen.

Og skulle noen ha et godt forslag til plantevalg, tar vi med takknemlighet i mot.

 

Ruteliljene - rådyrmat

  Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

To små ruteliljer stikker hodet forsiktig opp av staudebedet ved gårdsplassen. Det er "klokt" for de lever farefullt.

 

 

I det vesle bedet ved vestveggen der klematisplantene står, har vi en tuste med ruteliljer. Men dem har vi liten glede av. For hvert år spiser rådyrene opp blomstene. Det har de også gjort denne våren, selv om vi har forsøkt å sperre vegen fram til blomstene med både en hagestol og vangen til en gammel lekegrind.

Flere planter

I håp om å få glede av noen av blomstene, delte "hagens gartner" for noen år siden tusta ved vestveggen og plantet løker på ulike steder i hagen. Det var vellykket - i første omgang. Rådyrene fant imidlertid fram til de nye plantene og forsynte seg av blomstene.

 

I år er ruteliljene - eller vipeeggene, som de også kalles - allerede spist. Alle er blitt rådyrmat bortsett fra to små, uanselige planter i staudebedet ved gårdsplassen. Ved et slags under har de fått stå - foreløpig. 

 

Står midt i tråkket

Kanskje er forklaringen er at de er små og uanselige. Kanskje går de i ett med omgivelsene. Eller kanskje har rådyrene bare ikke nådd å spise dem ennå. Og det er rart for de står akkurat der rådyrene skritter gjennom staudebedet når de går fra gårdsplassen, over fjellrabben ved inngangen og ned i skogdelen av tomta.

Å tro at vi skal få beholde disse blomstene og nyte synet av dem til de visner ned, er nok i overkant optimistisk. Da måtte vi nok gjerdet dem inne.

 

Så vi får avfinne oss med vår skjebne og nyte synet så lenge vi kan. Det blir neppe lenge.

 

 

Frodig fiol mellom steinene

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Fin og frodig plante, men hva vokser den på?

 

 

Vi har steinbelegning i innkjørselen og på gårdsplassen. 

 

Det er støpte steiner som ligger tett inntil hverandre med et par-tre milimeters avstand for å få plass til litt fin sand imellom. Belegningssteinene ligger tett inntil kantsteinene som er av ekte stein.

 

Ikke kravstore

Det steinbelagte området hindrer ikke planter i å slå rot og utvikle seg. Både prydplanter og ugress finner plass, fukt og næring i de smale sprekkene. Og fugesand inneholder tydeligvis det som er nødvendig for at disse plantene skal slå rot, trives og formere seg.

Dette framstår som et paradoks når man tenker på at det ofte er vanskelig å få planter til å rote seg, trives og overleve i næringsrik hagejord. Enkelte ganger hjelper vi kanskje plantene for mye?

Rik vegetasjon mellom steinene

Mellom steinene i vår innkjørsel vokser det scilla, perleblomster, løvetann og en rekke andre planter aom har kommet fra bedene i nærheten, eller er blitt fraktet dit av vinden eller av fuglene. 

 

Den planta det finnes mest av, er rosespirea. En plante som sprer seg villig og lett både til blomsterbed og innkjørsel. Og som det ikke er lett å bli kvitt hvis den har fått etablere seg i sprekkene mellom steinene.

Campanula på vidvanke

 På gårdsplassen er det mest stauder som dukker opp. På utsiden av kantsteinen langs rosebedet ved sørveggen har diverse campanulaplanter funnet seg et fristed.

Vanligvis rydder vi langs kantsteinene, men campanulaplantene langs rosebedet har vi latt stå.

Litt uorden og "selvstendig initiativ" fra hagens planter må vi tåle. Og Campanula er en vakker plante - og blomst.

Vi har plantet blå campanulaer. Men for noen år siden, dukket det opp tuster med hvite campanulaer blant de blå. Og både blå og hvite har "klatret" over kantsteinen og etablert seg på gårdsplassen.

Der får de altså stå.

Fiol på besøk

De fleste plantene som ønsker å slå seg ned i fugene mellom belegningssteinene, kommer fra vår egen hage. Men som sagt, dukker det også opp planter som noen har tatt med til oss. Hvem som har tatt seg av frakten, er vanskelig å fastslå.

 

Ved kansteinen langs bedet ved trappa ned til den nederste plenen, har det dukket opp en fiol som allerede gleder oss med lys-blå blomster. At det er en fiol har vi fått hjelp av nettstedet "Spør en biolog" til å konstatere. Om det er en skogfiol eller engfiol er vanskeligere å avgjøre.

 

Det blir spennende å se hvor lenge fiolen holder ut, om den overlever mellom steinene og om den sprer seg videre.

 

Skulle den tørke bort i løpet av sommeren, tar andre planter over. Både planter som står i bedene der de hører hjemme, og planter som selv har valgt oppholdssted - f.eks. i de smale, sandfylte sprekkene mellom belegningssteinene i innkjørselen og på gprdsplassen.

Stusselig hagepute

Foto: Kow d.e. 24052010 ©

 

Vi hadde en gang en prektig hageblåpute. Slik så den ut for 11 år siden.

 

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Og slik ser den ut i dag. Ikke rare greiene.

 

 

Vår store, vakre hageblåpute (aubrieta cultorum)  har år om annet blitt mindre og mindre - og mindre. Nå er det bare en liten stusselig rest igjen av den en gang så omfangsrike tua med blålilla blomster.

 

Hva har skjedd?

 

Det sies at blåpute skal ha full sol. Det har den fått. Næringsrik jord med god dreneringseffekt har den også fått. Men kanskje ikke så mye lettoppløselig kalk. Men den har fått eggeskall.

 

For harde vintre?

Er det vintrene den ikke har tålt? Eller er det konkurransen fra andre planter?

 

Den står ved steintrappa ned til den nederste plenen. I trappa og bedet som grenser til den, legger vi snøen når vi måker gårdsplassen om vinteren. Da blir denne delen av blomsterbedet dekket av et tjukt, tungt, hardt lag med snø. Er det dette den ikke har likt?

Skjønt, aubrieta er ikke av de mest hardføre. Og snølaget skulle jo isolere mot vinterkulda. Den burde derfor sette pris på den ekstra snødyna som den får. Denne vinteren ble den imidlertid utsatt for lange perioder med barfrost. Det satte den nok ikke pris på.

 

For hard konkurranse?

Nå er det ikke bare vinteren som er utfordrende. Da aubrietaen kom inn i vår hage måtte den kjempe med allerede etablerte planter om plassen. Den kampen vant den.

Etter hvert har andre, ikke fullt så beskjedne planter kommet til og lagt beslag på næringstilgang og plass. Rosespirea har uinvetert inntatt staudebedet, og reinfann, kuletistel, villbringebær og iris har vokst nærmest uhemmet.

Villbringebærene har vi ført en kontinuerlig, mangeårlig kamp imot. Den kampen har vi for så vidt tapt. "Familiens gartner" klipper ned og spar opp, men bringebærbuskene kommer igjen. Ideligen og atter ideligen, som Stomperud sa.

 

Så kanskje har blåputa vår tapt kampen om "Lebensraum". Eller kanskje er det alderen som har krevd sin rett.

Redningsaksjon må til

Uansett, nå gjelder det å redde stumpene. Etter at den har blomstret ferdig for i år, får vi forsøke å redde planta ved å ta stiklinger. De skal etter sigende villig slå rot i sandblandet jord.

 

Og så får "familens gartner" fjerne noen flere konkurrenter og forbedre jordsmonnet med mere sand. Samt klippe planta litt tilbake i håp om å få nye skudd fra rota. 

 Skulle vi miste vår tidligere så flotte aubrieta helt, kan vi selvfølgelig kjøpe ny. Men en slik situasjon vil tære på selvfølelsen. Ikke å klare å holde liv i hagens planter, er noe "familiens gartner" opplever som et personlig nederlag.

Noe han så avgjort vil prøve å unngå.

Pupurjonsokkoll

Foto: Kow d.e. 2021©

 

Jonsokkoll vokser hver vår fram på den nederste plenen. Og hvert år må den vike for gresskliperen. Men den kommer ufortrødent tilbake.

 

 "Familiens gartner" liker jonsokkoll (Ajuga pyramidalis). Spesielt purpurjonsokkoll. 

 

Vi har to plener i vår hage. 

 

Opprinnelig skogbunn

Plenen på det øverste hagenivået er sådd i tilkjørt jord som er fylt på kjempestore steiner med en tjukt leirelag over. Der vokser det gress og mose og vanlige ugressplanter som man finner i de fleste norske plener. Men der er ingen jonsokkoll.

Den nederste plenen er sådd på den jorda som dannet den opprinnelige "skogbunnen" på stedet. Her har mange slags planter dukket opp i tidens løp. Noen har vi fjernet, og noen har gressklipperen tatt seg av.

 

Men én har overlevd. 

 

Årvisst vårtegn

Purpurjonsokkollen (Ajunga  reptans Atropurpurea) dukker opp i plenen år etter år. Det er en lav, teppedannende plante som blomstrer i mai-juni. Blomstene er uanselige, men bladfargen er fin. Og jo lysere planta står, desto finere blir den.

 

Purpurjonsokkoll er nøysom og hardfør, men den har et grunt rotnett og kan lett dø ut når det er barfrost. Fortsatt er det noen planter i plenen vår, men barfrosten i vinter ser ut til å ha tatt knekken på flere. Årets planter er færre enn de pleier å være.

Jevnet med jorda

Nå må plenen klippes. Det gleder vi oss ikke til, for da blir jonsokkollplantene - både de grønne og de purpurfargede - jevnet med jorda. Å slå rundt dem og klippe inntil med hagesaksa, blir for plundrete. Vi har forøvrig andre blomsterplanter som vokser i den samme plenen, og som vi behandler på den måten.

Jonsokkollen dør nok ikke ut selv om vi behandler den hardhendt. Maurene sies å hjelpe til med spredningen av frøene. Plantene utskiller i følge ekspertene et klissete, søtt stoff som maurene liker. Slik får den maurene til å gjøre jobben. Og arbeidsmaur er det nok av her.

 

Jonsokkoll har dessuten effektive jordstengler som ikke ødelegges av gressklipperen. Rotstenglene skaper nye planter og danner tuer. Jonsokkoll er derfor en standhaftig plante - selv i en plen som slås med motorisert redskap.

Jonsokkoll vokser i "skogeng og tørre bakker" over hele landet, opplyser Naturfakta. Det medfører nok riktighet. Bevisene fins på vår plen.

 

17. mai er vi så glad i

 Foto: Kow d. e. 2021©

 

Flagget henger tungt og vått. Nesten bra at feiringen foregår digitalt i dag. Til og med hagen syns at det blir i det meste laget med regn.

De spanske margerittene er på plass i urnene på sitteplassen ved inngangen, men lobeliaen og bacopaen lar vente på seg. 

 

Vi pleier å stelle litt ekstra i hagen til 17. mai. Men ikke i år.

 

Vi har anskaffet elektrisk gressklipper, men den har vi ikke turt å bruke for det har regnet og vært vått hele tiden. Men gresset burde vært klipt. Både av hensyn til plenene og det estetiske inntrykket.

 

Pelargoniene fortsatt inne

Dessuten har det vært kjølig. Pelargoniaene står derfor fortsatt i biblioteket og i gjesterommet i stedet for å pryde de utplasserte urnene som står ferdige med jord og venter. 

 

De to pelargoniene som vi har satt ut - og som har måttet venne seg til utetemperaturen i ly på verandaen - har mistet noen blader og ser ikke ut til å ha det særlig godt. 

 

Og de pelargoniene som vi flyttet rett fra skjulet og ut i det fri, har ennå ikke begynt å skyte vekst- og bladknopper. Stilkene ser imidlertid ut til å være i live, så vi gir ikke opp eksperimentet.

 

Regnet de siste dagene har tvunget oss til å holde oss innendørs og sette hagearbeidet på vent.

 

Helligdagsfreden

Dessuten arbeider vi nødig i hagen på søndager, andre helligdager og høytidsdager. Og arbeid med larmende hageredskaper unngår vi helt og holdent på slike dager. Ikke fordi vi holder dagene hellig, men fordi vi har respekt for naboenes krav på ro og fred.

I dag kunne vi ikke under noen omstendighet jobbet ute. Regnet sørger for det. Vi får heller feire nasjonaldagen ved å høre på radio og se på TV.

 

Familiebesøk

Og i ettermiddag skal vi på besøk til vår datter Gry og hennes familie. Hvis du lurer, kan jeg betro deg at både husets frue og "familiegartneren" er ferdigvaksinert. Så da får vi våge oss ut og nyte den friheten som vaksinen gir oss.

 

Til dere alle: Gratulerer med 17. maidagen!

 

 

Lammeøre

 Foto: Kow d. e. 2021©

 

Lammeøre er en morsom, men uregjerlig plante som må "holdes i øret" for at den ikke skal overta bedet den står i.

 

Vi har en lammeøreplante (Stachys byzantina) i rosebedet langs sørveggen. Der står den solrikt, lunt og relativt tørt - avhengig av hvor ofte vi vanner. Og der trives den så godt at den skyter ut lange underjordiske rot stengler. Nye planter dukker opp både her og der.

Da vårt barnebarn Mina Amanda, var mindre, var hun spesielt glad i lammeøre. "Husets gartner" fikk streng beskjed om ikke å fjerne lammeøreplanta fra rosebedet. Dette ønsket er blitt etterkomet til dags dato.

 

Begrenses hardt

Hovedplanta har fått stå, men "familiens gartner" har med hard hand fjernet rotstengler og nye planter som har dukket opp på andre steder i bedet. Hovedplanta er dessuten klipt tilbake og grundig renset for grå, visne blader hver vår. Det har den ikke bare "funnet seg i", men åpenbart likt svært godt, for den har utviklet nytt, frisk bladverk og mange uanselige, rosa blomster på lange stilker.

Lammeøre er en dekorativ - og "morsom" - plante. Den forsvarer sin plass i en hage som legger vekt på å ha tradisjonsbærende planter.

Det overrasker imidlertid at moderne designere som gir form til hager som etableres i fjernsynsprogrammer, så ofte bruker lammeøre i sine beplantninger. 

Lett å formere

Har man en lammeøreplante, kan man uten problem lage flere. Ved å dele av underjordiske rotstengler formerer man uten at hovedplanta skades eller settes tilbake i utviklingen. Tvert om. Jo, flere rotstengler man fjerner, desto bedre ser morplanta ut til å trives. Formeringen kan uten skade skje både før, under og etter blomstring.

Men, som sagt: Planter du Stachys byzantina, altså lammeøre, bør du være innstilt på å passe på, samt på å begrense den slik at den ikke overtar bedet den står i - eller hele hagen. Hos oss har den dukket opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen langt unna rosebedet. Dit kan den ikke ha nådd med jordstengler. Mest sannsynlig har den formert seg ved frø fra de små, uanselige blomstene. 

 

Det er altså en usedvanlig potent og formeringsdyktig plante vi her snakker om.

 

 

Hvite rips - en gave fra fuglene

 Foto: Kow d. e. 2021©

 

Buska med hvite rips står litt "kjelkete" til, men det er det ikke mulig å gjøre noe med.

 

Fuglene kan være "gavmilde". 

For noen år siden vokste det fram en ripsbuske ved trappa ned til den nederste plenen. Til vår overraskelse var ripsene hvite.

 

Vi  hadde ingen hvite rips fra før, så "familiens gartner" fant ut at den nye ripsbuska måtte være en gave fra fuglene som sikkert har spist hvite rips i en annen hage og levert fra seg ferdig gjødslede frø hos oss.

 

Ripsbuska er m.a.o. frøsådd og ikke podet eller foredlet på noen måte.

 

Står ugreit til, men ...

Dessverre har fuglene valgt et lite egnet sted til den nye bærbuska. Den står slik at greinene strekker seg utover og hindrer passeringen i trappa ned til den nederste plenen. Det gjør det litt kronglete å gå i trappa - spesielt med gressklipper og andre hagereskaper. 

Men vi tør ikke en gang tenke på å flytte nykomlingen. De hvite ripsene tar vi ingen sjanse med. Så buska får stå der den står.

 

Vår nye ripsbuske blomstrer rikt og bærer rikelig med bær. Gode søte, hvite bær som familien setter pris på.

 

Bærnett nødvendig

Men det er flere som liker bærene. I fjor sommer brukte vi bærnettene til å berge rosene i sørveggen fra rådyrene. Da fikk de hvite ripsene stå ubeskyttet.

Det straffet seg. Fuglene ribbet buska for bær. Noe som i og for seg styrker teorien om at det er fuglene som har levert ripsbuska med de hvite bærene hos oss.

I år har ripsbuska masse blomster som allerede er i ferd med å utvikle seg til kart. 

Skal husets beboere få noen glede av ripsene, må vi nok bruke et av de grønne bærnettene til det som de egentlig er innkjøpt til; nemlig å beskytte bærene mot grådige fugler - som gjerne vil høste av det de har sådd.

"Familiens gartner" holder øye med de hvite ripsene. Han tar en inspeksjons-kikk hver dag. Hittil ser alt lovende ut. Og nå håper han at sommeren holder, hva våren lover.

 

Nå må de spanske margerittene ut

Foto: Kow d. e. 2021©

 

De spanske margerittene venter på å få mer jord rundt røttene. Foreløpig har de stått i garasjen om natta. 

 

Vi kjøpte nok spanske margeritter for tidlig i år. Men hvem kunne vite at det skulle bli såvidt kjølig i slutten av april og langt ut i mai? 

 

Ute i natt

Når vinden ikke har vært altfor sterk og temperaturen altfor lav, har margerittene stått ute om dagen, men inne i garasjen om natta. For margeritter tåler ikke frost, og de er ikke glad i kjølig vær heller.

 

Men i natt stod de ute.

 

Da vi våknet i dag tidlig viste gradestokken på nordsiden av huset like over 10 grader. Dette nattoppholdet utendørs har de m.a.o. ikke hatt vondt av.

 

Må ha næring og vann

Margeritter er egentlig krevende planter. Skal de trives må de ut av de små pottene som de har vokst opp i, og over i noe større. Vi skal ha noen av dem i urner på sitteplassen ved trappa. Der er det lunt og lyst, og der pleier de å trives og glede oss med fullt flor hele utesesongen.

 

Et par av dem skal på en liten grav vi pleier. Men der er det betydelig kaldere, så der må vi kanskje vente med utplantingen en uke til.

 

Lobelia og bacopa

I urnene ved inngangen er det jord iblandet pelletert hønsemøkk og egenprodusert kompost. Og i urna skal den spanske margeritten dele plass med lobelia og bacopa - eller "sutter" som noen sier. Det er tradisjon. Og tradisjoner holder "familiens gartner" på.  

 

Kaldt - selv om dagen

Vi snakket med en annen hageentusiast forleden, og han fortalte at de hadde plantet ut for tidlig.  Mye hadde ikke tålt de lave temperaturene.

 

Vi har gjort noen liknende erfaringer selv. To frodige, fine pelargonier som er båret ut og inn for å oppnå herding, er verken frodige eller fine lenger. Mange blader har visnet, men det kommer heldigvis nye.

 

Det er fristende å påskynde våren og få plantene ut, men det kan straffe seg. Tålmodighet er en viktig egenskap for den som har en hage å pleie.

 

Våren endelig her

Men nå må tiden være inne. Nå må de spanske margerittene over i urnene. Og nå må de tilbringe hele døgnet utendørs i påvente av at lobelia og bacopa kommer og krever sin plass i urnene etter hvert.

 

Og når urnene ved inngangen er ferdig utstyrt, er våren her for alvor. Da kan alle pelargoniene begynne å belage seg på å komme etter.

 

 

Hjertebergblom

Foto: Kow d. e. 2021©

 

Bergenia danner et skille mellom plenen og den beplantede skråningen. Tar bergeniaplantene for stor plass, eller blir de for dominerende, blir de tynnet med hard hand. Det tåler de godt.

 

Bergenia har rosa dekorative blomster.

Vinteren har skadet noen av bladene på den ene bergeniaplanta i staudebedet.

Bergeniaen og enkelte av de andre plantene i den sørvendte skråningen har fått hard medfart i vinter, men tilveksten er god.

Bergenia - eller bergblom som den heter på norsk - er så mangt. Det fins flere arter i omløp.

 

Vår bergenia har store, eviggrønne, tilnærmet hjerteformede blader og blomsterstilker med masse rosa små blomster. Det er derfor trolig bergenia cordifolia vi har.

 

Kan dyrkes over alt

Dette er nok den mest vanlige bergeniautgaven i vårt land. Den kan dyrkes over alt. Den kan brukes  som steinbedplante, som kantplante, som solitær plante, i rekker og rader og grupper, på leirjord, i sand, i god jord, i sol og i skygge.

Vi har bergenia på flere steder i vår hage. Den markerer overgangen mellom plenen og den beplantede skråningen på nedre nivå, står i staudebedet og i skråningen mellom den nedre plenen og staudebedet - og den er med på å dekke skråningen der trappa går opp til det øvre nivået på tomta.

 

Hardføre, men ...

Bergenia - eller altså bergblom - er erfaringsmessig hardfør i vårt lokale klima. De plantene som står på den nederste plenen, samt de som står i, og omkring, staudebedet, er grønne og fine og har klart den harde barfrosten i vinter, bra.

Plantene i skråningen ved trappa opp til den øvre delen av hagen, er det verre med. Det er vokst fram en god del nye, friske, grønne blader, men av de bladene som har overvintret er det ikke mange igjen. De er døde. Brune og myke eller svarte og sprø, men døde. Vi har ryddet bort flere, men det er mange igjen som må ta bort for at bedet skal bli "presentabelt".

Grunt rotnett

Bergenia har et meget grunt rotnett. Kraftige røtter ligger så å si oppe på bakken, mens vesentlig tynnere siderøtter henter vann og næring fra jordsmonnet. Hvorfor de bladrike plantene ikke fordamper mer fuktighet enn røttene klarer å suge opp, er en gåte.

Men bergenia cordifolia klarer seg med minimum av vann. Og den trivs åpenbart like godt i fuktig vær.

Økenavn

Enkelte har mindre flatterende økenavn på bergenia. Den kalles både griseblad og rotterabarbra. Navn som kan tyde på at enkelte anser den som en pest og plage i hagen. Det gjør ikke vi. 

Bergblom - i vårt tilfelle sannsynligvis bergenia cordifolia - er en dekorativ vekst med fint bladverk og pene blomster. Den er ikke en plante man faller i staver over, men forsvarer så absolutt sin plass i hagen.

Og står den slik til at den får sollys om høsten, kan de store bladene utvikle vakre høstfarger som setter preg på et kanskje noe fargefattig høstbed.

 

Hortensia: NB Ingen beskjæring nå!

  

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Hagehortensiaen blomstrer på fjorårets kvist og må derfor ikke beskjæres om våren. Gjør man det, mister man årets blomstring.

 

Fjorårets blomster er dekorative i den fargeløse vinterhagen. Men nå kan de klippes forsiktig vekk uten at de nye blomsteranleggene fjernes.

 

Langs fjellveggen vis a vis inngangspartiet, går det et smalt bed fra syrinen og fram til staudebedet som vender mot gårdsplassen.

 

I dette smale, nødtørftige bedet har den kraftigvoksende klatrehortensiaen sine røtter. Der fins også orientvalmuer,  hagesildre og andre steinbedsplanter. Og der står en rekke med hagehortensia.

 

Det kan ikke være mye jord og næring til hver art og hver plante, men de ser alle ut til å finne det de trenger.

 

Livskraftig hortensia

Hagehortensiaen vokser og blomstrer og viser ingen tegn på mistrivsel eller nød. Med vaiende, hvite blomster danner den en vakker ramme langs fjellkanten fram til trappa og inngangsdøra.

 

Våre hortensiaplanter kommer fra barndomshjemmet til "familiens gartner". Se nærmere om dette i innlegget Hortensia

Hva slags hortensia vi har, er ikke godt å si. Om det er buskhortensia fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen - eller noe helt annet - vet jeg altså ikke. Vi kaller den - i samsvar med familietradisjonen - for skyggehortensia.

 

Blomstrer i tur og orden

Våre hortensiaplanter har svært ulike lysforhold. Plantene innerst ved syrinen står meget skyggefullt og får ikke sol før et godt stykke ut på ettermiddagen, mens de plantene som står nærmest staudebedet, står lyst og har sol hele dagen når sola skinner.

 

De plantene som står lyst, blomstrer naturlig nok først. Deretter kommer de som står i skyggen. Men alle plantene blomstrer - og blomstrer rikt. I månedskiftet juli-august lyser de vakre, hvite blomsterhodene og det grønne bladverket opp gårdsplassen som da er omgitt av stauder, roser og hortensia.

 

Oppløftende tegn til liv

Vi har vært spent på hvordan hortensiaplantene ville klare barfrosten som den ble utsatt for denne vinteren. Vi har spent ventet på tegn til liv.

Heldigvis ser alt ut til å utvikle seg som vanlig. Blader skyter fram. Det er tydelig liv i det aller meste. Kanskje i alt.

Nå skal vi forsiktig fjerne fjorårets blomster som ennå sitter på. De kunne vært fjernet i høst, men vi syns at de er dekorative og lar dem sitte på vinteren over. Men nå må de vike og gi plass til et nytt snøhvitt blomsterflor som skal glede oss når høysommeren kommer. Og minne "familiens gartner" om barndommen i barndommens hage på Hafslund i Sarpsborg. Der hortensiaplantene i hagen i Drøbak kommer fra.