Ikke flere bilder?

Må jeg legge ned denne bloggen?
Dens eksistens er nemlig truet - av bloggverten.
Nedenfor har jeg forsøkt å redegjøre for hva som foregår.

Historie
Den 17. juni 2008 åpnet jeg denne bloggen.
Bloggstedet, som var gratis, ble drevet av nettverten Blogger - som i praksis er Google, har jeg senere forstått.
Siden den gang har jeg lagt ut 532 innlegg på denne bloggen. De fleste av dem illustrert med ett eller flere bilder.

Drøbak og Sarpsborg 
Året før hadde jeg åpnet hagebloggen, hadde jeg opprettet en Drøbak-blogg med navnet DrøbakNotater, hos samme bloggvert.
Og et halvt år etter at jeg åpnet hagebloggen, lagde jeg bloggen SarpsborgNotater - også den hos den samme bloggverten.
På bloggen DrøbakNotater - som har nettadressen http://drobaknotater.blogspot.no - har jeg lagt ut 1119 innlegg og på SarpsborgNotater - som har adressen http://sarpsborgnotater.blogspot.no - har jeg offentliggjort 470 innlegg.
På begge bloggene har de fleste innleggene - som på hagebloggen - vært illustrert. Hundrevis av bilder er offentliggjort og ligger tilgjengelige på de tre bloggene.
Så langt, så vel.

Frogn Arbeiderparti
Arbeiderpartiet i Frogn - som er navnet på kommunen der Drøbak er sentrum - feiret 100-årsjubileum i 2009. Jeg skrev partilagets historie som ble utgitt som bok.
Det var imidlertid langt mer interessant historisk materiale enn det var plass til i boka.
Både det materialet som ble trykt og utgitt, og det øvrige, ble lagt ut på bloggen http://frognarbeiderpartinotater.blogspot.no under tittelen "Frogn Arbeiderparti 1909-2009".
Også denne bloggen inneholder mange illustrasjoner.

Google krangler
Jeg legger ut denne oversikten og oppsummeringen fordi jeg stadig oftere har fått problemer med å betjene disse fire bloggene.
Bloggverten har f.eks. endret bloggformat og innstillinger slik at man er blitt avhengig av å installere programvaren Google Chrome for å kunne redigere og betjene bloggene.
Google Chrome er et nettverktøy som ikke fungerer slik det skal. I ethvert fall ikke hos meg.
Det er saktegående, og det stopper opp slik at man må søke om igjen og om igjen.
Og man må vente. Og vente.
Ofte må man starte PC'en på ny for å kunne fullføre det arbeidet man er i gang med.
Å legge ut et nytt innlegg tar ofte både to og tre ganger så lang tid som tidligere.
Det sier seg selv at dette tærer på arbeidskapasiteten og på lysten til å gi seg i kast med nye oppgaver.

Ikke flere bilder?
I dag har Google - som altså er den egentlige bloggverten - laget et nytt problem.
Google hevder at jeg har brukt opp den begrensede bildelagringskapasiteten som jeg disponerer.
Jeg får ikke legge ut flere bilder på noen av de fire bloggene uten at jeg kjøper ekstra lagringsplass.
Da jeg opprettet bloggene mine, ble jeg tilbudt gratis bloggsite og ikke gjort kjent med noen kapasitetsbegrensninger når det gjelder tekst eller bilder.
Ikke har jeg hørt eller lest om noe slikt siden heller - før i dag.
Jeg har en sterk mistanke om at dette med å betale for utvidet kapasitet, er noe som er kommet til under veis.
Noen har endret spillereglene mens spillet pågår.
Først lokker man folk til å opprette gratis blogg.
Deretter snikinnfører man betalingsordninger.

Usikker framtid
Jeg liker ikke å bli lurt - eller manipulert.
Jeg er derfor usikker på om jeg kommer til å kjøpe utvidet kapasitet.
Jeg er i det hele tatt usikker på hva jeg kommer til å måtte gjøre med disse fire bloggene framover.
Så langt det er opp til meg, blir de ikke slettet.
Det jeg skrev, det skrev jeg, for å sitere Luther.
Kanskje fortsetter jeg å legge ut tekst uten bilder. I alle fall på et par av dem.
Hyppigheten vil nok imidlertid bli påvirket av at ikke alt lenger fungerer som forutsatt.
På blogger må man uttrykke seg kortfattet, og bilder forteller mer enn mange ord.
Og: Hva er en hageblogg uten bilder?
Kan man i det hele tenke en slik tanke?
Uten bilder blir bloggen en annen. - både for bloggeren og - ikke minst - for leserne.

Google gjemmer seg
Hvis noen tenker at jeg vel kan ta dette opp med Google, skal de vite at nettgiganten Google som lever av nettet, paradoksalt nok, har gjort seg utilgjengelige på nett.
Man kan skrive til dem, men får vite at de ikke kan svare, men at alle synspunkter og erfaringer vil komme til nytte som grunnlag for endringer og fornyelser.
Altså bare løst uforpliktende prat!
Ingen dialog!
Der står saken nå.
Vegen videre framover kjenner jeg ikke - ennå.
Er du spent på utfallet, får du ta en tur innom bloggene mine fra tid til annen for å se hva som skjer.
Foreløpig kan jeg bare beklage.

Ikke noe vakkert syn

Foto: Kow d.e. 17102012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke hyggelig å sette seg på en stol som ser sånn ut. Spesielt ikke hvis man har "finklærne" på. Men hvordan bli kvitt de gjenstridige flekkene?

De hvite plastmøblene våre er ikke lenger hvite.
De har fått flekker som det er umulig å fjerne.

Forsøkt holdt rene
De hvite plastmøblene våre er ikke av ny dato.
De har tjent oss i mange år.
Når de har holdt så lenge som de har, og sett noenlunde presentable ut inntil nå, er det fordi vi har anstrengt oss for å holde dem rene.
Før de er satt inn om høsten, er de vasket med diverse såper og skuremidler.
Noen ganger mer - og noen ganger mindre - vellykket.
De har også et par ganger i tidligere år fått en omgang med bilpolish.

Ingen ting hjelper
Den sommeren vi nå har lagt bak oss, har vært våtere enn vanlig.
Og lufta antakelig mer skitten.
Det bærer plastmøblene preg av.
De har pådratt seg stygge, dyptgående flekker og skjolder som ikke lar seg fjerne.
Noen rengjøringsmidler skal i følge produsenter og forhandlere være spesielt godt egnet til å holde plastmøbler rene.
Det er et budskap du skal ta med en klype salt.
Jeg har i alle fall ikke funnet noe middel som holder hva det lover.

Turtle Wax
"Turtle Wax Plast Møbel Rens" er - i følge opplysningene på emballasjen - "Et meget effektivt rengjøringsmiddel for alle plastmøbler" som "Tar bort den inngrodde skitten som ikke lar seg fjerne med vanlig såpe og vann".
På våre stoler kom Turtle Wax til kort.
Vi sprayet på, lot midlet virke og vasket over med svamp som foreskrevet, men flekkene satt like godt.
Vi gjentok behandlingen flere ganger, uten at stolene ble verken renere eller penere.
Investeringen i "Turtle Wax Plast Møbel Rens" var penger rett ut av vinduet.
Alle forsøk på å komme i kontakt med Turtle Wax i inn- og utland har mislykkes.

JIF skurekrem
Produsenten Lilleborg lover på etiketten at "JIF skurekrem fjerner vanskelige flekker på kjøkken, baderom og resten av huset inkludert hagemøbler og griller".
At JIF skurekrem gjør porselensvasken, badekaret og flisene i dusjen skinnende rene, kan jeg bekrefte.
Flekkene på hagemøblene fikk JIF imidlertid ikke bukt med.
Vi kunne ikke en gang se at vi hadde prøvd.

Stålull eller Klorin

Lilleborg svarte på henvendelse og foreslo å prøve med Svint stålull kombinert med JIF skurekrem - alternativt med Klorin.

Disse rådene skal jeg følge.

Nå er imidlertid møblene vasket så godt det har latt seg gjøre, og stablet bort.

Før de settes ut til våren skal vi prøve å få dem rene med såvel JIF og stålull som med Klorin.

Klorin har vi riktignok prøvd før, uten særlig hell, men vi skal prøve igjen.

Stålull skal vi også prøve - selv om det gjør overflaten ru og dermed mer mottakelig for ytre påvirkninger.

Verre enn de er, kan de tre plaststolene og bordet neppe bli.

Klarer vi å få bukt med flekkene skal vi la høre fra oss. 

Men for å ha det sagt: Vi er ikke optimistiske.

Blomstrende kaprifolium

Foto: Kow d.e. 05112012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

At det er november har gått kaprifoliumplanta hus forbi. Den blomstrer ufortrødent.

November er i praksis en vintermåned.

Selv her hos oss ved fjordkanten.

Det har kaprifoliumplanta på vestveggen ikke fått med seg.

Ubeskjedent og uforsiktig stikker den seg fram gjennom den tette "veggen" av avblomstret gullklematis og gleder oss med grønne blader og friske røde blomster.

Hyggelig med litt blomsterprakt nå når naturen ellers er gått til hvile.

Ble ikke modne

Foto: Kow d.e. 05112012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Slett ikke alle bjørnebærene rakk å bli modne. Vi får håpe at fuglene får glede av dem.

Vi har høstet mange liter bjørnebær i hagen denne høsten.
De fleste er blitt til syltetøy som vi har frosset ned.
Slik sikrer vi oss tilgang på vitaminer i den mørke og kalde årstiden.

Kompott
Noen har vi forøvrig kokt grøt eller kompott av.
Personlig er jeg sparsom med sukkeret.
Bjørnebærkompott med kunstig søtningsstoff og lettmelk tilsatt en ørliten "dasj" fløte, er godt.
Forhåpentlig er det også sunt.

Ble ikke modne
Men ikke alle bærene rakk å bli modne før regnet og kulda stanset modningsprosessen.
En god del henger igjen.
Som kart.
Dem har vi verken glede eller nytte av.
Men kanskje vil fuglene kunne ha glede av dem?
Sidensvansene - som fortsatt er her - har så vidt jeg har sett, latt dem henge i fred.
De foretrekker mispel og berberis.
Men kanskje vil noen standfugler la seg friste når kulda kommer og snøen dekker bakken slik at det blir vanskeligere å få tak i mat.
Vi håper det.
Slik at de fine - men umodne - bærene ikke går til spille.

Morsom Oxalis

Foto: Kow d.e. 17102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Oxalis triangularis er en morsom og interessant stueplante.

Blomstene er små og søte, men uanselige. Det er bladverket som er dekorativt og interessant.

Av en tante med grønne fingre har vi fått en plante vi aldri har sett før.
Den har små, søte, men uanselige blomster, men bladverket er dekorativt.
Dessuten er det interessant, for om kvelden "lukker" bladene seg.
Dvs.: De folder seg sammen.
Om morgenen folder de seg ut igjen.
Da vi fikk den, var den nylig delt.
Den hadde derfor kun fire-fem bladstilker og blad.
Den vokste imidlertid villig, og det varte ikke lenge før den var frodig og dekorativ.
Men hva heter den?
Vi søkte på "Spør en biolog", og der fikk vi hjelp.
Oxalis triangularis er navnet.
I følge Wikipedia skal de ha mye lys - gjerne direkte sollys - men litt kjølig romtemperatur, helst ikke over 15 grader.
De tåler høyere temperatur, men går da lettere i hviletilstand og får et noe "slitent" eller "trøtt" utseende.
Det kan bekreftes.
Da vi fyrte litt hardt i kjellerstua der planta stod, begynte den å henge, og noen av bladene visnet selv om den fikk vann.
For mye vann skal den forresten ikke ha.
Jordoverflaten bør - fortsatt i følge Wikipedia - få tørke mellom vanningene.
Voksne, ikke helt unge planter, bør kuttes helt tilbake med 3 til 5 års mellomrom.
Nedskjæringen kan skje i hvileperioden eller tidlig på sommeren.
Unge planter derimot skjæres tilbake hvert år inntil de er fullt utvokst.
Etter som vår plante nylig er delt og omplantet, må vi altså fram med saksa når hvileperioden er inntruffet.
Når det skjer, og hvordan det kommer til syne, er vi spent på.
Foreløpig vokser den og er fin å se på, selv om lysforholdene ikke lenger er de beste.

Endelig er sidensvansene her

Foto: Kow d.e. 05112012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Bærene på bulkemispelbuskene henger innbydende og klare for sidensvansene. Noen frostnetter har bærene hatt. Om fuglene kan fråtse i dem uten å bli beruset, er usikkert. Men sidensvansene er ikke avholdsfugler. Det har de vist før.

Sidensvansene kommer i store mengder. Her har noen slått seg ned i en bjørk i naboskapet mens de tar en pause i spisingen. Bildet er tatt fra stua gjennom stuevinduet.

Sidensvansene er usedvanlig sky og vanskelige å komme inn på.  Denne modige krabaten ble sittende igjen da alle de andre tok til vingene fordi jeg nærmet meg med kameraet.

Sidensvansene sviktet oss ikke i år heller.
De siste par dagene har vi hatt besøk av noen få som kanskje har vært ute på speiding.
Rapportene de har levert, har sannsynligvis vært positive, for i dag besøkte de oss i store flokker.

Noen hit og noen dit
Jeg skriver flokker i flertall for det ser ut som om de opptrer i grupper.
Når de blir skremt f. eks., flyr noen til de to høye bjørkene i nabohagene vest for oss, mens i alle fall én flokk flyr østover og slår seg ned i en av bjørkene eller ospetrærne ved lekeplassen.
Om det er de samme fuglene som flyr til samme sted hver gang, kan jeg ikke avgjøre.
Men det synes klart at de velger å spre seg.
Kanskje sprer de risikoen på den måten.
At det er en tilfeldighet, tviler jeg på.
Lite foregår på måfå i dyreverdenen.
Det er nok overleverte kunnskaper i form av instinkt som styrer.

Erfaringsoverføring
Det hender en og annen gang at sidensvansene ikke kommer - eller at vi ikke ser dem.
Men stort sett kommer de hver høst - i store flokker.
Hvordan vet de at de at det kan lønne seg å komme hit fordi det er mat å finne her?
Kommer de fordi de leter etter mat der ruta deres går?
Eller legger de ruta over områder hvor de vet at det er mat å finne?
Og hvordan vet de i så tilfelle det?
Fugler lever ikke lenge.
Det er begrenset hvor mye de kan vite av egen erfaring.
Hvordan overføres eventuelt erfaringene fra generasjon til generasjon?

Begivenhet
At sidensvansene gjester oss, er en liten begivenhet i vår familie.
Vi gleder oss like mye over det hver gang.
Det er en opplevelse som gjør inntrykk på øyet - og på øret.
Når fuglene kommer for å slå seg ned, eller letter, utgjør de et mektig syn og etterlater et godt hørbart hørselsinntrykk.
Både fordi de er mange, og fordi de opptrer så koordinert.
Alle letter f. eks. på en gang, men ingen kolliderer med hverandre.
Alle ser ut til å kjenne sin plass i flokken og vite hva de skal gjøre.
Og i hvilken retning de skal fly for å kunne søke sikkerhet.
Det er et lite under av logistikk.

Bulkemispel
Hos oss er det særlig bærene på de ulike mispelbuskene som sidensvansene tar for seg av.
Mest bær er det på bulkemispelen - dvs. cotoneaster bullatus.
Disse buskene har vi ikke plantet.
Det er forøvrig ikke lovlig å omsette bulkemispel i Norge.
De er vel egentlig ikke formelt svartelistet, men etter som de kan bidra til å spre den problematiske sykdommen pærebrann som ødelegger frukttrær , er de uønsket.
Våre bulkemispelbusker er kommet av seg "sjøl" - hvilket trolig vil si at det er fuglene som har har brakt dem til vår hage.
Om frøene spres som del av fuglenes avføring, eller om fuglene bærer med seg bær som de mister på bakken, vet jeg ikke.
Uansett er sannsynligheten stor for at sidensvansene nå bidrar til å spre frø og planter videre ut.

Frø på avveie
Cotoneaster bullatus er meget spirevillig.
Hvert år fjerner jeg mange ti-talls nye planter som dukker opp i bed, mellom busker og på plenen.
Plantene på plenen tar jeg med gressklipperen.
De øvrige må jeg luke opp for hånd.
I tillegg til at de er meget spirevillige og gror på nær sagt, alle slags underlag, har de et usedvanlig godt rotfeste.
Det har ikke vært meldt om pærebrann i vår nærhet.
Foreløpig har bulkemispelbuskene derfor fått stå.
De er dekorative.
Jeg liker de uryddige greinene, de fine høstfargene og de overdådige mengdene av saftige røde bær som sidensvansene årvisst kommer for å spise seg mette på før de fortsetter sin reise til vinteroppholdsstedet.
Men kommer det melding om pærebrann, går bulkemisplene i bakken.
Spredning av sykdommer, vil vi nødig bidra til.
Da må sidensvansene heller finne annen mat.
Men blir de vakre fuglene borte, vil vi savne dem.
Det er det ingen tvil om.

Ikke helt slutt ennå, men ...

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Bacopaen holder ut. Selv ikke lobeliaen har gitt seg for godt. Det ville være synd å fjerne dem til fordel for lyng og granbar.

Dronning Ingerid er heller ikke en som gir seg ved første tegn til høst og kulde, men nå skal hun snart komme i hus.

De fleste plantene som ikke klarer en overvintring ute, er nå innendørs.
Noen i diverse oppholdsrom med ulike temperaturer, noen i garasjen og noen i kjelleren.
Men ikke alle.
Det har vært vått og surt, men ikke faretruende kaldt.
Enkelte av hagens mange urner har derfor fortsatt fått stå med sommerens pryd i.
Som f.eks. urnene ved trappa.
Plantene der står fortsatt i blomst, og selv om både erica og calluna er innkjøpt og står og venter på å få slippe til, har vi foreløpig latt blomstene stå for å bevare illusjonen av sommer lengst mulig.
Men nå er det nok like før de må vike plass.
Værmeldingen - som jeg ellers ikke stoler så mye på - er ikke oppmuntrende.
Kulde og snø er i anmarsj, sies det.
Å få inn planter og urner som er fulle av snø, er upraktisk.
Jeg får derfor se til å få tatt meg av dem snarest.
Bare forkjølelsen kunne gi seg.
Å jobbe ute når man fryser og hoster er ikke hyggelig.
Ikke sunt heller antakelig.
Kald, rå luft er sikkert ikke bra for luftveiene.
Men så snart jeg orker å være ute, skal overvintringsplantene inn, mens bacopaene, lobeliaene og andre ettårige planter får et midlertidig opphold i plastpotter - inntil de kan legges på komposten - slik at urnene kan tømmes og stables inne før kulda og telen kommer.

Rosene blomstrer fortsatt

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Denne vakre rosa står like ved inngangsdøra og ønsker oss velkommen ut eller hjem. 

Her er buska som den vokser på. Mer enn halve oktober er tilbakelagt, men den har fortsatt flere blomster samt stadig nye knopper.

Dette er en annen skjønnhet fra samme bedet. "Nyutsprungen, skär" som det heter hos Evert Taube.

Denne rosa ser bort fra kalenderen og setter i likhet med sine naboer stadig nye knopper. Den har tenkt å blomstre lenge ennå.

Også denne holder ut. Den har flere blomster om høsten enn om våren.

Rosesesongen er så avgjort ikke over.

I alle fall ikke i det rosebedet som står i sørveggen og nyter godt av den varmen som magasineres i veggene.

Gjødslet for sent?

Nå er det sikkert noen som tenker at jeg har gjødslet for sent, og derfor får sein blomstring og planter som vokser og gror inn i vinteren, med den følge at de ikke blir særlig motstandskraftige mot kulde og frost.

Men rosene har ikke fått gjødsel siden i våres.

Mangelen på næring synes på noen av de andre vekstene i bedet, men rosene ser ikke ut til å lide noen nød.

De både vokser og blomstrer - gjennom hele høsten og langt inn i vinteren.

Noen år har rosa på bilde 1 og 2 ovenfor, stått i blomst ved juletider når frosten ikke har vært altfor hard.

Livets rundgang

Foto: Kow d.e. 30092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

På kanten av glasset går en marihøne - eller gullhøne som vi sa i Sarpsborg hvor jeg opprinnelig kommer fra. Den går rundt og rundt og rundt i en evig rundgang.

En dag landet en marihøne på kanten av vannglasset som stod på bordet.

Formodentlig var den kommet inn med bjørnebærene jeg nettopp hadde plukket.

På kanten av glasset begynte den å vandre.

Rundt og rundt i en evig rundgang. 

Hvor mange ganger den gikk rundt glasskanten mens jeg så på, vet jeg ikke.

Jeg kom ut av tellingen.

Marihøna gikk og gikk.

Formodentlig trodde den at den utrettelige gåingen førte den framover.

Til nye mål.

Mens den så å si kun beveget seg på samme sted og alltid etter en stund kom tilbake til utgangspunktet.
En masse energi bortkastet - til ingen nytte.

Det slår meg at denne formålsløse rundgangen har sine paralleller i det menneskelige liv.
Hvor ofte strever og maser vi ikke med ting som ikke har reell betydning?
Gjøremål som vi i øyeblikket mener er viktige.
Aktivitet som i virkeligheten er en formålsløs vandring rundt glasskanten?
Kanskje skulle vi være mer opptatt av hvor strevet og maset fører hen?
Om det har noen hensikt?
Om det bringer oss framover mot noe, eller om vi - likhet med marihøna på glasskanten - går og går i en lang runddans uten mål og mening?

Oktoberjordbær

Foto: Kow d.e. 121092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Markjordbær forbinder man med sol og sommer, men hos oss ser jordbærplantene helt bort fra kalenderen og byr på fine, røde fullmodne bær midt i oktober.

Sommeren er over, og det er høst og vått og surt og kaldt ute.

Men det kjølige været skremmer ikke jordbærene.

De blomstrer og bærer fram fine, fullmodne bær midt i oktober.

Litt vasne etter alt regnet, kanskje, men ikke mindre gode enn mange av dem vi plukket rundt omkring i hagen midtsommers.

Sopp som pynt i hagen

Foto: Kow d.e. 19092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Vokssopp (Hygrocybe nigrescens) eller noe helt annet? Ikke vet jeg, men dekorativ er den i alle fall.

Ekkel og klissen vil kanskje noen si, men jeg ser en fløyelssvart skjønnhet som er i ferd med å avslutte sitt livsløp.

Jeg liker å ha sopp i hagen.
Ikke for å spise dem - for det tør jeg ikke.
Det vet jeg altfor lite om sopp til å gi meg inn på, selv om jeg gjerne spiser sopp som kyndige personer har godkjent.
Nei, jeg ser på soppen som et dekorativt element i hagens mangfoldige biologi.
Jeg går til og med så langt at jeg hjelper soppen med å etablere seg på nye steder.
Jeg sprer sporer og flytter på jord som jeg regner med kan inneholde myceler.
Men soppen er kresen.
Den velger selv hvor den vil etablere seg.
Og der den stod ett år, kommer den ikke alltid igjen året etter.
Selv om den har fått stå i fred og har dødd på stedet.
Flere vokser på plenen.
Da hender det at jeg kjører rundt dem med gressklipperen for at de skal få stå i fred til de dør ved egen hjelp.
Det samme gjør jeg med blomster som dukker opp på gressmatta av og til.
Noen ganger kan plenene derfor se litt skamklipte ut mens blomster - og utpå høsten sopp - rår grunnen.
Av og til må den striglete orden vike for det interessevekkende mangfold.

Snilene har gjort rent bord

Foto: Kow d.e. 02102012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke mye igjen av blomkarsen. Snilene har forsynt seg grovt.

Vi har fine, frodige, riktblomstrende blomkarseplanter rundt omkring i hagen.
De fineste gror i bed og kryper bortover på bakken.
De har snilene tilsynelatende latt være i fred.
Men planta i urna på bildet har de snauspist.
Bortsett fra de tjukke hovedstenglene er alt borte.
Jeg har klipt ihjel et høyt antall iberiabrunsniler oppe i og rundt omkring denne urna i sommerens løp.
Men det er ikke bare iberiasnilene som har forsynt seg.
Også hagesnegler med hus på ryggen og små grå, grådige sniler som prøver å gå i ett med omgivelsene, har levd herrens glade dager på disse plantene før jeg har kommet med saksa og klipt dem i to, eller har plukket dem, kastet dem på bakken og tråkket på dem.
Morgen og kveld har jeg gått med saksa.
Likevel har sneglene og snilene altså rukket å spise blomkarseplanta tom for blomster og blad og tynnere stengler slik at den nå - før frosten tar siste rest - står igjen som en gulgrønn skulptur mot en stadig mer høstfarget bakgrunn.
Og slik skal den få stå til urna skal i hus.
Det er ikke lenge til.

Lapp og lapp - og overaskelse

Foto: Kow d.e. 02102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Lapp og lapp, men ingen søm beskriver egentlig kålhodet, men er også en dekkende beskrivelse på vår plen akkurat nå.

Neida, det er ikke grevlingen som har vært på ferde.
Den har - bank i bordet! - spart oss hittil i år.
Denne gangen er det "familiegartneren" selv som har laget flekkene på plenen.

Kjempestein
Den øverste plenen ligger på en fylling av store steiner.
Mange av dem store som Folkevogner.
Mellomrommet mellom disse kjempesteinene er forsøkt fylt med mindre steiner og med pukk.
Oppe på steinmassen ligger det et relativt tjukt lag av blåleire som skal hindre at jordlaget og plenen på toppen, forsvinner ned mellom steinene.
Plenen ble anlagt i 1983 og har stort sett blitt værende der den skulle være.
Men her og der har den sunket litt fra tid til annen slik at den har fått noen ubehagelige "svakk" og fordypninger.

Gror igjennom
Det er et par slike fordypninger jeg har fylt ut her.
Jeg rett og slett fyller jord i "svakkene" og betrakter det som en litt overdrevet toppdressing.
I følge min teori skal gresset under gror igjennom og lage ny plen i løpet av høsten og våren.
Og vinteren også for den saks skyld.
I milde vintre vokser plenen merkbart.
Neste sommer har vi på ny en helhetlig, grønn gressmatte uten dumper som vi kan vrikke eller brekke beina i - håper jeg.

Over-askelse
Plenene ligger forøvrig ikke urørt eller ubehandlet vinteren igjennom.
Vi fyrer med ved, og kald (!) aske fra vedfyringen strøs generøst utover plenene i løpet av vinteren.
Jeg vet ikke hvor næringsrik den er, eller hvor basisk den er, men det ser ut til at plenene liker dette over-askende "kosttilskuddet".
Det blir mindre mose og mer gress, og gresset er friskere grønt.
Empirien forteller altså at aske på plenen er sunt - selv om det vitenskaplige belegget kanskje er mangelfullt.

Vaskes fort bort
Noen vil sikkert mene at aske på plenen er noe klin.
Det er for så vidt riktig.
For å unngå å tråkke aske utover der den ikke skal være, blir aska bare tømt utover gresset i den årstiden hvor plenen ikke benyttes til rekreasjon.
Regn og snø sørger for aska vaskes ned i jorda på relativt kort tid.
Like vakkert er det ikke alltid - særlig ikke med grå, "skitten" aske på den hvite snøen, men det ser altså ut til å gjøre plenen godt.
Og ondt skal ondt fordrive, lærte jeg i mitt barndomshjem.
I det minste i dette tilfellet, ser det ut til å stemme.

Kommunal kompost

Foto: Kow d.e. 07092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her kan innbyggerne i Frogn anbringe hageavfallet sitt. Det kvernes opp og kommer til nytte som strukturforbedring og næringstilsetning.

Skal man trekke slutninger på grunnlag av røyken som stiger opp fra de oppmalte haugene med kompostmasse, kommer gjæringsprosessen og omdanningen raskt i gang.

Ikke alle har anledning til å kompostere hjemme.
Eller de har mer som skal komposteres enn vanlige kompostbinger kan klare å omsette fra plantematerialer og trevirke til kompostmasse og ferdige jordforbedringsmidler.

Kommunal mottaksplass for hageavfall
I Frogn har kommunen tatt konsekvensen av dette og opprettet en mottaksplass for hageavfall.
På plassen leveres det usannsynlige mengder avfall fra private hager.
Nesten uansett når man kommer der for å levere, står det en eller flere andre der som er i ferd med å lesse av.
Mengden av levert materiale hoper seg opp slik at de som arbeider med å male opp det deponerte avfall, har sin fulle hyre med å holde tritt slik at plassen ikke blir overfylt og ikke kan ta i mot mer.

Follo Ren
Det er det interkommunale avfallselskapet Follo Ren IKS som "drifter" plassen.
Kommunens tekniske etat bistår kun med en hjelpende "hånd" i form av en maskin som skyver det innleverte materialet, sammen og gjør plass for nye leveranser.
Follo Ren har inngått avtale med et firma som kverner opp avfallet og deretter transporterer det bort.
For at Follo Ren - og dermed innbyggerne i Follo kommunene - skal komme gunstigst mulig fra handelen, legges jobben ut på anbud med jevne mellomrom.
Verdien av den kvernede og komposterte massen som firmaet overtar og selger videre, inngår i regnskapet over hvor mye firmaet får for å skjøtte jobben.
Firmaet videreforedler deretter hageavfallet på sitt eget anlegg før biomassen - eventuelt som god, ferdig kompost - blir solgt.

Vinn-vinn

Ordningen med et stort åpent, veldrevet "returpunkt" for hageavfall fungerer upåklagelig.
Hvor ville hageavfallet havnet hvis dette mottaket ikke hadde eksistert?
I og med at det er gratis å levere hageavfall på denne plassen, er det hensiktsløst å kaste avfallet i naturen.
Mye som ellers ville havnet i skog og mark, blir nå tatt vare på og kommer til nytte.
Mottakspunktet og komposteringen sparer dermed naturen og bidrar til å holde kommunen ren.
I tillegg til at salg av oppmalt masse, gir - en riktignok beskjeden - inntekt som bidrar til å holde renovasjonsavgiftene i området nede.
M.a.o.: En vinn-vinn-situasjon.
En løsning som mange flere bør kopiere.

Ferskpotetene i hus

Foto: Kow d.e. 05102012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Mitt barnebarn Marius hjalp til med å ta opp potetene. Her viser han stolt fram avlingen av "ferskpoteter".

Smått er godt, heter det.
Det gjelder i alle fall årets potetavling i vår hage.
Få var de - og små var de.
Jeg skriver var, for potetene er både tatt opp, tilberedt og spist allerede.
Ferskpoteter skal spises umiddelbart - mens de er ferske.
Da er de best.
Og våre var gode.

Ferskpoteter
Jeg har tidligere reagert på det norske begrepet "ferskpoteter" og har ment at det er en svedisme.
Det heter nypoteter på norsk! har jeg hevdet.
På svensk heter nypotet imidlertid färskpotatis.
Men så kommer min kone og viser meg en uttalelse av "Mor Hubro" i Norsk Ukeblad nr. 31 fra 2009.
Der hevder den kloke fruen at ferskpoteter på norsk beskriver poteter som har stått i jorda så kort at de ikke er helt modne.
De har tynt skall, tåler ikke lagring eller frakt og skal spises straks.
"Nypoteter er poteter som er ferdig utvokst, har hardt skall, tåler lagring og lang transport," foreleser fruen.

Rett fra kjelen
I følge den definisjonen består årets avling hos oss så avgjort av ferskpoteter.
Potetene ble satt sent, og de ble satt dypt.
Det tok tid før potetriset dukket opp.
Derimot er de ikke hyppet.
Det var derfor ikke så mange under hvert ris.
Etter at vårt barnebarn Marius hadde vasket dem, ble de båret inn, avfotografert og kokt.
Etter at de hadde kokt ferdig, spiste Marius og jeg - som var alene hjemme - så mange som vi orket.
De peneste - de som var uten skurv og flekker - ble spist med skallet på.
Som de var.
Uten tilsetninger av noe slag.
Det var godt.
Det syntes vi begge to.

Poteter med krydder
Resten spiste min kone og jeg dagen etter.
Da var potene skrellet og stekt hele med et lett dryss av "Jacobs utvalgte krydder til poteter".
Krydderet som er et produkt fra NorgesGruppen, er en blanding av pepper, stekt løk, timian, paprika, havsalt, oregano og persille og hever potetsmaken med en fin og pikant kryddersmak.
Og eksotisk, appetittvekkende duft på kjøkkenet.
Årets avling var ikke av de største.
Den var akkurat stor nok til at alt gikk med.

Mat er moro
Om så liten avkastning var verdt settepotetene og alt strevet?
Så avgjort!
Marius og jeg hadde det hyggelig.
Han lærte i praksis noe om hvor maten kommer fra.
Og han erfarte at poteter ikke "bare er poteter", men gode i seg selv og en utmerket råvare for forskjellige varianter av sunn og velsmakende kost.
Kanskje etterlot de par timene i potetlandet og på kjøkkenet et varig inntrykk som kan prege hans syn på og holdning til mat og matlaging for resten av livet.
Mat er moro.
Skal den oppvoksende slekt lære det, må de få erfare at det forholder seg slik.
F. eks. ved å ta opp poteter, tilberede og spise dem med det samme mens de er dampende varme og gode.

Pinseliljeløkene skilt og spredt

Foto: Kow d.e. 19092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Kurven med pinseliljer er tatt opp. Den er stappfull av løk. Ble det for lite næring til at de klarte å bære fram blomster?

Her er noen av løkene som sitter sammen i tettvokste klaser. Nå er de skilt og plantet litt her og litt der.

Jeg har ved flere anledninger skrevet om at pinseliljene i rosebedet langs sørveggen ikke blomstrer.
Det vil si: Vi har tre kurver med pinseliljer med noen meters avstand i det samme bedet.
Løkene i de to kurvene som får sollys tidligst på dagen og har det lengst, bærer fram flere blomster som står relativt lenge.
Inne i mellom er det imidlertid også i disse kurvene en del som aldri kommer lenger enn til knoppstadiet.
Knoppene tørker inn - eller råtner.

Ingen blomster
De første årene kom det blomster i alle kurvene.
De siste par-tre årene er det ikke blitt en eneste blomst i kurven nærmest trappa.
Det er kommet mange blomsterstilker med knopper, men ingen av knoppene har sprunget ut.
I fjor syslet jeg med tanken om å ta opp kurven.
I år har jeg gjort alvor av det.

Hvorfor?
Hva årsaken er til at knoppene ikke blir til blomster, vet jeg ikke.
Kanskje er det for få soltimer - altså mangel på lys og varme.
Kanskje er det mangel på næring.
Tørke er det trolig ikke - for jeg vanner jevnlig og grundig etter som bedet ligger oppe på steinfyllingen som drenerer langs grunnmuren.
Rosene i samme bedet klarer seg bra.
Det samme har altså løkene i de to andre kurvene gjort.

Fra tett i tett til skilt og spredt
Ikke overraskende var kurven full av løk - store og mindre.
De stod tett i tett.
Noen så tett sammenfiltret at jeg måtte ta kraftig i for å skille dem.
Alle likevel i tilsynelatende god form.
Men blomster klarte de altså ikke å bære fram.
Nå er de derfor skilt fra hverandre og gitt en ny sjanse.
Noen her og noen der med 3-4 cm's avstand.
Så får vi se når våren kommer om omplassering og mer "Lebensraum" var det som skulle til.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/2010/04/blomster-eller-bare-blader.html
http://hagekroken.blogspot.no/2011/05/pinseliljer-uten-respekt-for-kalenderen.html

Høsten nøler ved Solberggården

Foto: Kow d.e. 23092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Høsten har meldt sin ankomst, men fortsatt er det liv i blomsterfloret på Solberggården i Drøbak.

Drøbak har mye å by på.

Også for den blomster- og hageinteresserte.

Like ved Båthavna ligger Solberggården.

Går man noen skritt opp i Tamburbakken, får man se et imponerende skue.

Hele inngangspartiet og verandadelen på den store, gule, staselige trebygningen som er så fint restaurert og tatt vare på, er dekket av blomster.

Mest framtredende er den hengende blomkarsen.

Jeg har tidligere sammenliknet blomkarsen i Solberggården med Babylons hengende hager.

Den sammenlikningen står jeg for.

Nå synger nok årets blomkarseprakt på siste verset.

Den vannholdige planta er gjerne den første som bukker under når "gradestokken kryper under null", som man gjerne sier.

Men fortsatt henger plantene der.

Noe mer glisne og med færre friskt grønne blader mot den gule veggen, men fortsatt med blomster og blader nok til at den overdådige frodigheten og blomstervellet gleder en blomsterelsker og hageentusiast.

Og Drøbakpatriot.

Nypemarmelade og saft

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Nypene på rynkerosebuskene - altså Rosa Rugosa - er dekorative - og ypperlig råvare for marmelade og saft. Jo flere nyper man bruker til mat, desto mer begrenses spredningen av den svartelistede rynkerosa.

Nypene er plukket. Første steg på veg til matbordet er tilbakelagt.

Ferdig marmelade etter at nypene er kokt og deretter most ved hjelp av matmølla og har fått litt ekstra søtsmak.

Nypene som skal bli til saft, trenger man ikke rense før de kokes, men "dusken" i enden fjernes. Her koker massen etter å ha blitt most i matmølla.

Helse på flaske. God, sunn nypesaft med masser av C-vitaminer.

Det sies at nyper har spesielt stort innhold av C-vitaminer.
Jeg velger å tro på det.
Og tar konsekvensene av det.
Jeg lager nypemarmelade og nypesaft.

Nypemarmelade
Nypemarmelade krever litt forarbeid.
"Lusene" - dvs. frøene - må fjernes.
Jeg deler nypene i to før koking, og bruker en teskje til å grave ut frøene.
De rå frøene, kaster jeg i søpla.
Når jeg har nok nypeskall og nype-"kjøtt", tilsetter jeg vann og koker det hele opp.
Man må holde øye med nypemassen og tilsette mer vann etter hvert som det trengs, for nypene selv frigjør minimalt med fuktighet.
Nypene blir myke, men koker ikke helt i stykker slik at man får en homogen masse.
Vil man ha finmost, "glatt" marmelade, bruker man stavmikseren eller kjører det hele i matmølla til det har slik konsistens som man ønsker.
Etter mosing koker jeg ikke opp igjen, men fyller marmeladen på glass og fryser ned.
Modne nyper er søte, men trenger litt søtstoff.
Certo, Atamon eller andre fortykningsmidler er helt overflødige.
Hvor søt man vil ha marmeladen, er en smaksak.
Man kan bruke sukker, fruktsukker - eller kunstig søtningsstoff.

Nypesaft
Når man koker nypesaft, trenger man ikke fjerne frøene.
Man koker nypene hele, men blomsterrestene - dvs. "dusken" - skjærer eller klipper man av.
Når nypene er myke og er kokt i stykker, kjører jeg massen i matmølla.
Deretter koker jeg den opp igjen for å få mest mulig smak og fruktkjøtt ut av de moste nyperestene.
Når jeg synes at massen er kokt lenge nok, siler jeg fra safta.
Man kan bruke saftklede eller dørslag.
Jeg bruker dørslag og prøver å passere mest mulig av fruktkjøttet.
Det er fruktkjøttet som er godt - og sunt, så det er dumt å la for mye av det havne i komposten sammen med frøene.
Etter at frøene er grundig kokt i to omganger, går jeg ut fra at de har mistet spireevnen og er "ufarlige".
Tar jeg feil i det, risikerer jeg å få rynkeroser både her og der i hagen.
Graver man roseskuddene opp med rota før de blir for store, skulle ukontrollert spredning som myndighetene er så redde for, være avverget.

Store, svarte, søte, modne bjørnebær

Foto: Kow d.e. 21092012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Svarte, søte fullmodne bjørnebær som enten fryses hele eller kokes til det deiligste syltetøy.

Hvor mange bjørnebærbusker vi har, er ikke lett å si.
I utgangspunktet var det en - uten torner.
Etter hvert er det kommet rotskudd med torner.
Etter som de tydeligvis ikke hemmer veksten på de torneløse, podete greinene, har vi latt noen av dem stå.
Bærene fra kvister med torner og kvister uten torner er like - like av fasong, like store, har samme farge og smaker likt.

Lange "stammer"
Begrepet "kvister" kan gi et feil inntrykk.
Det dreier seg om flere meter lange stammer som kommer fra rota, og som strekker seg ut over.
Og som har bær hele vegen - mest der hvor det er sol.
Men også i skyggen - selv om bærene der er færre og mindre og modnes seinere.
Det er med største motvilje jeg kutter av toppen på "stammene" slik at de ikke skal bli for lange og uregjerlige, for på den måten sier jeg nei takk til mange bær.
Særlig "stammene" med torner er det nødvendig å holde kontroll over.
Strekker de seg ut over stier og passasjer, sitter man snart fast og river ut tråder av tøyet når man prøver å komme løs igjen.

Stor avling
Hittil denne høsten har vi plukket sånn omlag 6 liter.
I tre omganger.
Bjørnebærene har den egenheten at de modnes etter tur.
Hos oss sånn omlag to liter om gangen.
De siste kartene rekker ofte ikke å bli modne før frosten kommer.

I fryseren
Ikke alle bærene er like "pene".
De største og "peneste" fryses ned hele, mens de øvrige blir til syltetøy.
Også syltetøyet fryses.
Det er en fantastisk konserveringsmåte som gjør komplisert og tidkrevende hermetisering helt unødvendig.
Med syltetøy og bær i fryseren er vi sikret godt pålegg og tilskudd av vitaminer hele vinteren igjennom.

Sunt for barna
Det sies at det er stadig færre som har bærbusker i hagen.
Når man tenker på det tilskuddet av sunn mat og drikke som bær og frukt gir, er det helt uforståelig at unge familier velger bort bærene.
Spesielt barnefamilier burde dyrke bær og frukt og sikre barna et sunt, naturlig kosthold uten alskens tvilsomme tilsetningsstoffer.
Å plukke bær rett fra busker og trær er dessuten en av barndommens uerstattelige gleder.
Den gleden bør dagens og morgendagens barn ikke bli berøvet.

Fyr i ovnen

Foto: Kow d.e. 21092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Ved til opptenning og "småfyring".

I dag har vi tent opp i ovnen.
Ikke med bjørkeved eller andre kraftige vedkubber, men med småved.
Ved som er så spinkel, eller har så liten varmeeffekt at de fleste neppe ville brydd seg om å kutte den opp eller putte den i ovnen i det hele tatt.
Hos oss er det imidlertid ikke mye som går til spille.
Vi utnytter ressursene samtidig som vi rydder.

"Småved"
Vår definisjon av "småved" er ved som kan kuttes opp med hagesaksa.
Bare de aller tynneste delene av greinene blir til kompost eller havner i den kommunale gropa for hageavfall.
Resten fyrer vi med.
I overgangsperiodene vår og høst får vi god lunk i huset ved å fyre med disse pinnene.
Og om vinteren bruker vi småveden som opptenningsved.
Den kommer altså til nytte.

Parkslirekne
Til og med de tjukkeste delene av de bambusliknende "stammene" til parkslireknen klipper vi opp.
Men først når de er blitt grundig tørre, selvfølgelig.
De er fine å tenne opp med.
Men de er lunefulle!
Legger man dem i ovnen uten å åpne de luftfylte rommene mellom de horisontale delene, smeller det ubehagelig.
Stenglene må derfor enten knuses, slik at lufta slipper ut, eller deles mellom "etasjeskillene".

Kalde netter - og kald dag
De siste nettene har temperaturen vært faretruende nær null.
I går morges var det rim på takene til naboene og på bilene i nabogårdene.
Men ingen av våre mange blomkarseplanter som befinner seg på nord-, vest- og sørsiden av huset, hadde frosset.
Bakken holder formodentlig fortsatt på solvarmen fra dagen selv om det er kaldt i lufta en meter eller to lenger oppe.
I dag var det imidlertid så surt og hustrig på ettermiddagen at den første småveden måtte i ovnen for å lage den ønskelige kosetemperaturen i huset.
At høsten er her, er det ikke lenger tvil om.

Slireknen blåste ned

Foto: Kow d.e. 14092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Parkslireknen klarte seg ikke mot den sterke vinden i natt og måtte i bakken.

Det blåste kraftig i natt.
Jeg hørte vinden ule om husnovene.
Men at akkurat parkslireknen skulle måtte gi etter for vinden, må anses som et paradoks.
For slireknen har et det mest dyptgående og kraftige rotsystemet som jeg kjenner til.
Jeg har slitt og strevd for å få opp noen av slireknerøttene, men verken spade eller øks har strukket til.
Røttene er for harde, stikker for dypt og strekker seg for vidt.
Man får av biter - men det monner lite.
Det sies at man trenger gravemaskin for å bli kvitt slirekne.
Men vinden klarte den altså ikke å stå i mot.
Riktignok var det bare den øverste delen av rota som brakk av, men det var da noe.
Nå gjelder det å fjerne frøene og oppbevare rotdelen slik at den svartelistede planta ikke får slå rot og spre seg.
At tre stammer forsvant fra garasjeveggen ved terrassen, gjør ikke noe.
Det merkes så å si ikke.
Det er mange stammer igjen.
Veldig mange.

Populær sommerfuglblomst

Foto: Kow d.e. 19082012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Sist vinter frøs ikke sommerfuglbusken (buddleja davidii) ned. Hvis neste vinter også blir mild slik at busken får beholde en vesentlig del av årets tilvekst, vil både vi og sommerfuglene bli glade.

Både sommerfuglene og vi setter pris på de fyldige blomsterklasene.

Sommerfuglbusken lever opp til navnet sitt.
Selv om sommeren har vært kald og våt, har sommerfuglene flittig besøkt de tunge blomsterklasene som nikker i blåsten.
Vi har en sitteplass like ved.
Om sommerfuglene er omtåket etter besøket på buddlejaen, og ikke helt vet hva de gjør, eller om de tror at også vi er blomster som har søte safter å by på, er usikkert, men de lander på oss og blir sittende selv om vi beveger oss.
At sommerfuglene bruker oss som landingsplass,  tar vi som et kompliment og tegn på at vi er akseptert som en del av naturen omkring oss.

Bra tilvekst
Som regel har sommerfuglbusken, eller høstfivreldbusken som er et annet norsk navn på denne eksotiske planta, frosset ned om vinteren.
Den har oppført seg som en staude og kommet fra rota hvert år. Noen størrelse er det derfor ikke blitt på den.
Før nå.
Sist vinter frøs den ikke ned, og i løpet av sommeren har den hatt god tilvekst.
Noen milde vintre til, så har vi en høy og omfangsrik buske full av nikkende blomsterklaser.
Et eldorado for sommerfuglene og en øyenslyst for "gartneren" og hans familie.
Som nyter synet både av de tunge, praktfulle blomsterklasene og sommerfuglene som de trekker til seg.

Reddet fra drukningsdøden?

Foto: Kow d.e. 16082012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Frosken kavet desperat rundt i bøtta og hadde ikke en sjanse til å komme over den høye kanten og ut i friheten.

Da jeg tok en titt i ei bøtte som stod i skyggen under svarthylltreet, og var halvfull av vann, fikk jeg se en frosk som svømte rundt og rundt og tydeligvis lette etter en utgang.
Det fant den ikke.
Bøtteveggen var altfor høy.
At frosken hadde klart å komme seg opp i vannet, var ikke vanskelig å forstå.
Med anledning til tilløp og med fast grunn under føttene, hadde den åpenbart klart spranget.
Men ut av bøtta kom den ikke.
Til det var veggene altfor høye.

Sultet i hjel?
Hvor lenge frosken hadde sittet fanget i bøtta, er umulig å si.
Mens den oppholdt seg i bøtta, hadde den i alle fall ikke kunnet skaffe seg mat.
Under metamorfosen - dvs. omdanningen fra rumpetroll til frosk - omdannes også dyrets tarm slik at det kan gå over fra å spise alger og planter til å fordøye kjøtt, dvs. andre dyr.
Og byttedyr var det lite av i bøtta.
Teoretisk sett kunne den vel derfor sultet i hjel i sitt "fangenskap"?

Druknet?
Om den også kunne ha druknet, vet jeg ikke.
Herpetologi er ikke min sterke side.
Men jeg vet at frosker har lunger.

Froskene puster imidlertid, så vidt jeg vet, både med lungene og henter surstoff fra vannet gjennom huden.
Derfor kan de visstnok tilbringe "dvaletiden" under vann.
Om de også kan klare seg med minimum av surstoff når kroppen er aktiv, kunne vært interessant å vite.

Hoppet vekk
Om vår venn frosken i bøtta ville klart seg, er derfor usikkert.
For å redde den, tømte jeg forsiktig ut vannet i et vaskevannsfat.
Den ventet i det lengste, men da vannstanden i bøtta ble lav nok, hoppet den ut på kanten av vaskevannsfatet.
Og før jeg fikk kameraet i stilling, hoppet den videre og ble borte.
Forhåpentlig vil den klare seg.
Frosk spiser bl.a. sniler har jeg lært.
Neppe de store brune eller de svarte og hvite - og heller ikke boasniler - som alle er forspiste og store som små wienerpølser på denne årstiden.
Men små grå, husløse sniler som passer for frosk er det masser av.
De gjør også ugagn.
Jeg håper at frosken som takk for befrielsen, forsyner seg grådig av dem før vinteren kommer.

Ripsen er plukket

Foto: Kow d.e. 01082012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Rips er fine, friske sunne bær som kan nytes som de er, eller som saft.


Ripsen er plukket - og levert til safting.
Det ble 15 kilo friske, fine bær som kunne leveres til "leiepressing" på Askim frukt- og bærpresseri.

Ikke dårlig
Vi har to busker som står temmelig tett.
Den ene står også ganske mørkt.
15 kilo er derfor ingen dårlig avling.
Ikke minst tatt i betraktning at vi - og spesielt familiens gartner - har gått og smugspist fra buskene, og at vi har plukket godt og vel en liter som vi har spist som rørte rips med vaniljesaus.

Barnebarna
Og ikke å forglemme at barnebarna har vært på besøk og har forsynt seg.
Da minker det fort.
Straks de minste har kommet ut av bilen, setter de kursen mot ripsbuskene.
De pleier å sjekke tilstanden lenge før bærene er modne og spiselige.
Ripsen er nesten like populær som markjordbærene.
Den 29. juli hadde vi familieselskap, og etter som været var vakkert, og vi kunne oppholde oss i hagen, gikk det hardt ut over ripsen.
Men det er som det skal være.
Barnebarna kommer i første rekke.

Trost og andre fugler
Det er det ikke alle som forstår - eller bryr seg om.
Trost og andre fugler ser ut til å tro at bærene er til for deres skyld, og forsyner seg grovt uten å spørre om lov.
Vi har beskyttelsesnett - i garasjen.
Men nettet kom aldri på.
Det var derfor på tide og få plukket inn det som var igjen, før fuglene forsynte seg med det også.
Så i går da værgudene overrasket oss med en oppholdsdag, slo vi til og plukket det som var.
Skjønt, helt riktig er nå ikke det.

Noen umodne
På de mest bortgjemte og mørke stedene inne bak det tette bladverket var det en del bær som ikke var blitt røde og modne ennå.
Dem lot vi henge.
Så har vi noe å gå å spise rett fra treet etter hvert som de rødmer.
For det gjør de forhåpentlig.
Selv om sola uteblir.

Saft og gelé
I dag øser regnet ned.
Kaldt er det også.
Sannelig godt at vi slo til og plukket i går.
Slik at vi kunne bruke regnværsdagen i dag til å kjøre bærene til Askim.
Senere kan vi hente flasker med frisk, god ripssaft - og et par glass med ripsgelé - på bærpresseriet.
Geléen er det helst de voksne som spiser.
Safta er det barnebarna som tar seg av.

Ugagnskråke

Foto: Kow d.e. 12072012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Sånn så det ut på verandaen etter at skjæra hadde vært på besøk.


Skjæra er en kråkefugl.
Noen ganger er den en ugagnskråke.

Pen og elegant
Jeg liker skjæra.
Den er flott å se på og elegant i lufta - og på bakken.
Jeg tåler godt at den skratter og bråker også.
Jeg liker ikke at skjærene plager hverandre, og at flokken - altså mobben - forfølger og hakker den ene utstøtte.
Da minner de altfor mye om enkelte mennesker.
Derimot har jeg en viss sans for at de dumdristig erter kattene som tross sin overlegne styrke som oftest kommer til kort for kjappe - og intelligente? - skjærer.

Stjeler og skiter
En av våre døtre deler ikke min begeistring.
Hennes familie kan ikke dekke på bordet på verandaen uten at en eller flere passer på det som er satt ut.
Forlater de sin post, er skjærene der med en gang og forsyner seg.
For så vidt kan man forstå familiens noe avdempede entusiasme.
Dessuten legger skjærene igjen sine ulekre "visittkort" på de mest upassende steder.
Skjærene etterlater ikke små diskrete ekskrementer som enkelte andre fugler.
Men gjerne flytende møkk som tilgriser både bord, stoler og gulv, og som du skal bruke både varmt vann og såpe i flere omganger for å få skikkelig bukt med.

Hakket i stykker dorullhylsene
Tidligere i sommer satte vi noen dorullhylser som vi hadde sådd i, ut på verandaen.
Frøene hadde spirt, og flere av plantene var på god veg til å vokse til.
Det var en fristelse skjæra ikke kunne motstå.
I løpet av natta hakket den i stykker de fuktige rullene - trolig på jakt etter frø og spirer - og spredte jord, pappbiter og planterester ut over verandagolvet.Det så ikke ut.
Og avlingen "gikk i vasken".
Den stod ikke til å redde.

Baker for smed?
Hvordan jeg vet at det var skjæra som hadde vært på ferde?
Grep jeg den på fersk gjerning?
Nei.
Men indisiene taler mot den.
Både modus operandi og det faktum at den holder til på verandaen hvor den gjerne sitter på vegglampa.
Under lampa er det skjæremøkk som taler sitt tydelige språk.
Hadde den enda sluppet skitten opp i blomsterurna som står like ved, så hadde vi hatt en viss nytte av produksjonen.
Det er nok skjæra som er synderen.
Skjæra, om vi altså har en viss godhet for, men som takker oss på en måte som vi kan styre vår begeistring for.

Skjæreskjebne

Foto: Kow d.e. 14072012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Skjæreungen lå død på naboens gårdsplass. Trolig hadde den fløyet i vinduet. Men hvorfor?

En dag var det et svare leven i trærne på skogdelen av vår tomt.
Det var skjærene som skrattet og bråkte.
For meg så det ut som om de mobbet en av sine egne.

I vinduet?
Dagen etter spurte mormoren i familien tvers over vegen om jeg kunne begrave en død skjære hun hadde funnet på gårdsplassen.
Den døde skjæra hadde brukket nakken.
Trolig hadde den fløyet i vinduet.
Glasset bar imidlertid ingen merker etter et eventuelt sammenstøt.

Mobbet og forfulgt?
Kunne hendelsen ha sammenheng med levenet i skjæreflokken dagen før?
Var det den mobbede stakkaren som hadde forsøkt å komme unna sine plageånder og under flukten hadde fløyet inn i den forræderiske glassflaten og brukket nakken i sammenstøtet?
Det får vi aldri svar på.
Men det setter tanker i sving.
Om plaging og mobbing, forfølgelse og utstøting.
Den som skiller seg ut, skal unngjelde og betale for sin annerledeshet.
Blant dyrene som blant menneskene.
Det er ikke så stor forskjell som vi kanskje liker å tro.

Klatrer i spindelvevet

Foto: Kow d.e. 20072012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Klatresnora rekker ikke lenger, men prydbønnestilken vet råd. Den holder seg fast og klatrer i spindelvevet.


Naturen har sine luner.
Flere av prydbønneplantene har klatret høyere enn klatresnora rekker.
Hva skal de da holde seg fast i og klatre ved hjelp av?
En av stilkene er så heldig å ha et spindelvev like ved.
Det har den tatt tak i.
Ved hjelp av spindelvevet holder den seg oppe og kan klatre videre i høyderetningen.
Toppene på naboplantene som også har nådd til "vegs ende", men ikke har funnet noe de kan støtte seg på, vaier hjelpeløst i løse lufta og har begynt på nedturen.
Den planta som har tatt spindelvevet til hjelp, neglisjerer imidlertid suverent tyngdekraften og klatrer ufortrødent videre.
Skulle du nå tenke at planta kanskje var der først, og at edderkoppen har festet nettet i planta - og ikke omvendt - så er det feil.
Nettet var der først - og har vært der en stund.
Og: Trodde du at spindelvev var noe vakkert, men skjørt og gebrekkelig, må du også tro om igjen.
Det er saker som holder.
Det burde hermed være bevist.

Besøk et blomstrende Drøbak

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Promenaden ved båthavna i Drøbak er smykket med blomster i krukker. Tradisjonen ble innført av blomsterelsker og Drøbak-patriot Rudi Kreul og opprettholdes etter Kreuls bortgang av frivillige krefter.

 Vakre blomster ...

... i ulike fargenyanser. I bakkant venter erteblomstene på å springe ut.

Denne Drøbak-hagen er det dessverre ikke så mange som ser. Den er så å si helt skjult bak en tjukk hekk.

I Drøbaks "hovedgate", Storgata, kan man stanse opp og beundre denne rosehagen som er med på å berettige betegnelsen "Drøbak - rosenes by".

På Pavelstorget - mellom bakeriutsalget, grønnsaks- og fruktbutikken og kjøttforretningen kan man slå seg ned og nyte godt bakverk, noe å drikke og synet av vakre blomster.

Badehusgata er verdt et besøk. Der fins bl.a. denne idyllen.

Takket være hus og hager som dette, kalles Drøbak Norges nordligste sørlandsby.


Drøbak var egen kommune med bystatus fram til 1962.
Da ble "Norges nordligste sørlandsby" slått sammen med landkommunen Frogn.
Felleskommunen Frogn - med Drøbak som "tettsted" - feirer m.a.o. 50 år i år.

Rosenes by
Den som er glad i blomster, bør unne seg en tur til Drøbak.
For Drøbak er ikke bare trange gater, lave, maleriske hus og sjønære opplevelser.
Drøbak er også hager.
Bitte små, litt større - og ganske store.
Drøbak har lang tradisjon som "rosenes by".
Om det var Molde eller Drøbak som var først - og derfor med størst rett kan gjøre krav på navnet - vet jeg ikke.
Men tar du en tur gjennom Drøbak og bruker øynene, ser du at stedet ikke har fått betegnelsen uten grunn.

Råkeløkka og Badehusgata
Og har du først funnet deg en parkeringsplass på Bankløkka, bør du ikke nøye deg med å rusle litt rundt på torget.
Drøbak er så mye mer.
Råkeløkka f.eks. og Niels Carlsens gate - og Badehusgata.
Den siste går fra Carlsebakken - nær Sjøtorget - gjennom gammel, lav idyllisk bebyggelse til Frogns - eller Drøbaks - nye gjestehavn.
Kommer du med båt, gjør du turen i motsatt retning

Hager og kulturhistorie
Men Drøbak slutter ikke der.
Du skal være veldig dårlig til beins for ikke å ha glede av en tur opp i Jørnsebakken inn langs Strandveien og rundt i Torkilsbyen.
Her er det både hager, blomster og sjønær idyll.
Og kulturhistorie.
På 1800-tallet og i begynnelsen av forrige århundre hadde flere av våre mest kjente kulturarbeidere - dvs. malere, bildehoggere, forfattere, skuespillere og andre kjentfolk - hjem eller sommerbolig her.
Og litt lenger oppe i Vestbyveien - som Jørnsebakken heter her oppe - kan du se huset "Maurbakken" som Knut Hamsun lot bygge.
Lurer du på hvilket hus det er, må du spørre, for merkingen en dårlig.

Dusteforbundet og 9. april
Og har du tid og overskudd til flere opplevelser, kan du utforske den andre enden av byen.
Der kan du spasere i Badeparken eller nordover i Niels Carlsens gate.
En gate som også har vakre hus og hager å by på.
Og tar du en titt opp i Seimbakken vis a vis det gamle ærverdige Drøbak Hospital, ser du inne i hagen like ovenfor den store leiegården på hjørnet,  hjemmet til den nå avdøde meget egenartede tegneren og skaperen av Norsk Dusteforbund, Fredrik Stabel.
Noen av de merkverdige bildene hans kan du se i galleriet Avistegnernes Hus som ligger i Torggata - midt i sentrum.
Og i det store sveitserhuset vis a vis bodde journalisten og forfatteren Bjørn Bjørnsen i mange år.
Han skrev bl.a. en meget leseverdig bok om 9. april 1940.
Da ble det tyske krigsskipet Blücher senket rett utenfor Drøbaks strender.

Ta en tur
Har du vært i Drøbak tidligere, vil du neppe angre på et fornyet bekjentskap.
Og har du ikke besøkt oss, er det på tide.
Enten du bor på Østlandet eller lengre unna.
Lokalpatriotisk overdrivelse?
Ta en tur og se selv.
Velkommen skal du være.