Staudebedet trenger en oppfriskning, men ...

Her venter en kjempejobb. Irisen må deles og fornyes, og den gjenstridige og plagsomme gravmyrten må fjernes. Det er en tung jobb for et gammel rygg.

Reinfann, kuletistel og rosespirea har spredd seg uhemmet og setter sitt preg på denne delen av staudebedet. Stilkene står igjen for å vise hvor "ugressplantene" står. Det er likevel ikke så lett å fjerne de uvelkomne plantene med rota. Røttene er kraftige og dyptgående og strekker seg vidt bortover. Enkelte steder danner de et så hardt belegg at det er vanskelig å få spaden til å skjære gjennom. Og hvor mye kommer vi til å ødelegge under arbeidet med fjerne de uvelkomne?

Vi har staudebed langs innkjørselen og på begge sider av gårdsplassen.

 

Der har vi stauder som vi har hentet fra vår barndoms hager, stauder som vi har kjøpt og stauder som vi har fått av velvillige slektninger og venner gjennom tidens løp. Noen ganger litt for velvillige, for enkelte planter skaper mer problemer enn glede.

 

I våre yngre dager holdt vi staudebedene sånn noenlunde i orden. Forvokste planter ble delt og fornyet, planter som truet med å ta overtak på bedet, ble holdt i sjakk, og bringebærkjerr og annet ugress ble fjernet etter hvert som det dukket opp.

 

Alderen krever sitt

Med alderen har det blitt stadig vanskeligere å være ajour. Våren er blitt "kortere", ugresset er blitt kraftigere og mer motstandsdyktig og "orken" har avtatt. Alderen har rett og slett krevd sitt.

 

Det er et dilemma. For vi ser like klart som tidligere hva som bør gjøres og hva som burde vært gjort. Lysten til å ta i et krafttak og rette opp i de verste manglene, er også til stede - i rikt monn. Men kapasiteten er det værre med. Verken ryggen eller den generelle konstitusjonen spiller lenger på lag. Øktene blir derfor stadig kortere. Og de ugjorte oppgavene stadig flere.

 

"Familiens gartner" er stadig aktiv i hagen, men det kan ikke stikkes under en stol at han har en stadig sterkere tilbøyelighet til å velge de arbeidsoppgavene som krever minst krefter og som kan utføres sittende.

 

Tungt arbeid

Det går ut over staudebedet. For der kreves innsats med spade. Villbringebær, reinfann, kuletistel, fagerfredløs og vanlig ugress må spas opp og fjernes. Og forvokste tuer av Iris bør deles og forynges.

 

Dette er egentlig ikke arbeid for gamlinger med dårlig rygg og kort pust. Det tar derfor tid. Man får bare tatt et lite "røfte" om gangen. Hvis man i det hele tatt for spaden i jorda. For rotsystemet til enkelte av de plantene som vi vil tynne ut, er utrolig hardt og motstandsdyktig. Selv spaden kommer til kort hvis den treffer midt på rota, og flere steder er rotnettet så tett og hardt at spaden ikke kommer igjennom.

 

Litt er bedre enn ingenting

Egentlig er det et sisyfos-arbeid som venter i staudebedet. Vi skjønner at å renske staudebedet for uvelkomne planter og få orden på bedet er igjen, ikke er en oppgave som lar seg løse på én sesong. Kanskje ikke av oss i det hele tatt, når det kommer til stykket.

 

Men vi har begynt. Vårt motto er: Litt er bedre enn ingen ting. Så vi har spavendt et "røfte", lagt de oppspadde jordklumpene til tørk et par dager for så å banke og riste av jorda før ugresset transporteres til kommunens mottak for hageavfall.

 

Det går sakte. Og "familiens gartner" er en utålmodig mann. Men til og med han forstår at man her må "skynde langsomt". Og at man må trøste seg med at prosessen er viktigere enn resultatet.

 

Det kan være god trøst i en smule selvbedrag.

 

Japansk kvede

Japansk kvede er en lavtvoksende busk med stor prydverdi. Den krever ikke mye og gir tifold igjen.

Disse knoppene blir til vakre, rosa blomster som i sin tur blir til gule, epleliknende dekorative kvedefrukter.

 

 

Japansk kvede er en dekorativ, kortvokst prydplante. Vi begynte med en buske  for enden av skråningen langs innkjørselen. Nå er det et lite kjerr - eller buskas - der. Om planta har spredd seg ved hjep av rotstengler, eller fra frø fra de dekorative "eplene" som får henge på planta til kulda tar dem, vet vi ikke. Kanskje begge deler?

Primært prydplante

Vi har kvede primært fordi den har så vakre blomster og så dekorative frukter. Kvede er m.a.o. primært en prydplante i vår hage.

Fruktene - som har form som små epler - kan imidlertid brukes i matlagingen. De er meget bitre og syltetøy av utelukkende kvedefrukt, vil nok de færreste like. Men som innslag i f.eks. appelsinmarmelade og eplemos gjør de seg bra. Mengden man blander inn, er avhengig av hvor bittert resultat man vil ha. Det fins ingen standard. 

 

OBS! OBS!

Når man leser om bruk av kvede i matlagingen, er det som regel fordelene som framheves. Men men bør være årvåken og være klar over at kvede også kan forårsake ulemper.

 

Lett påvirkelige personer kan f.eks. pådra seg allergiske reaksjoner ved inntak av mat som inneholder kvede. Hos noen personer med følsom mage, kan kvede - etter sigende - gi forstoppelse og betennelse i tarmene. 

 

Enkelte kilder oppgir at frøene i kvedefruktene er giftige. Andre foreslår å lage avkok av kvedefrø mot diare. Vi går ikke god for noen av oppfatningene, men nevner dem her for ikke å forlede noen.

Tåler det meste

Vi har hatt den opprinnelige kvedebuska i mange år. På nettet kan man lese at kvede er ømtålelig for vær og vind. Det kan vi ikke bekrefte. Hos oss står den utsatt for sønnavind, sno fra nord, barfrost med mange kuldegrader og snø. Det hender at vi må lempe snøen opp i kanten hvor kvedebusken står, når innkjørselen skal måkes om vinteren.

Kvedebuskene viser ingen tegn til å lide - verken av plasseringen eller av behandlingen. Både den opprinelige planta og de plantene som har dukket opp etter hvert, er friske og fine og fulle av struttende knopper.

Overgrodd av gravmyrt

Men vi har et problem - som vi selv er skyld i. Den ustyrlige gravmyrten har vokst inn mellom kvedeplantene hvor den åpenbart trives, for den blir stadig tettere og klatrer på kvedeplantene som en villvin.

 

Og å luke inniblant kvedeplantene er ikke "bare-bare". De har nemlig torner. Ikke så mange som Pink Groetndorst-rosene som står like ved, og ikke så tettbesatt som bjørnebærbuskene, men besværlige nok for den som skal arbeide under og mellom de tornebesatte greinene. 

Men gravmyrten må vekk før den "tar kverken på" kvedebuskene. Det har vi sett og satt oss fore å gjøre noe med i flere år nå. Hittil har det blitt med tanken. Får vi tatt et skippertak i år, mon tro? Kvedebuskene er egentlig verdt anstrengelsen - og ulempen. 

 

Denne bloggen har flere innlegg om kvede. Du kan søke med stikkordet kvede i søkefeltet øverst til venstre på første side.

 

 

Besøk i varmkomposten

Varmkompostbingen er kledd invendig med isopor som mus - og muligens rotter - har gnagd seg gjennom for å skaffe seg adgang til bingens herligheter.

 

Under løvlaget ligger det rekeskall på toppen av mat- og planterester. Rekeskall får fart på formuldingen. Foreløpig er det imidlertid ingen varmeutvikling å spore.

 

Kompost er det beste jordforbedringsmiddelet som tenkes kan.

Vi har hatt varmkompostbinge og binger med kaldkompost så lenge vi har hatt vår nåværende hage. Og den ble anlagt på midten av 1980-tallet.

Ikke mere kaldkompost

Etter som "familiens gartner" er blitt eldre og kreftene har avtatt, har vi måttet slutte å kaldkompostere. Men varmkompostbingen er stadig i gang. 

 

Om vinteren må vi dessverre levere det meget beskjedne matavfallet vi produserer, i grønne poser til Follo Ren. Men så snart våren tillater at vi uten risoko for brudne armer og bein kan stavre oss fram til kompostbingen, tømmes potetskall, gulrotskrell, fiskeavfall, rekeskall, planterester m.m. i varmkomposten for å bli til nærringsrik, livgivende jord.

Samler meitemark

Vi har steinbelegning i innkjørselen og på gårdsplassen. Det fører dessverre til at meitemarken krabber opp på steinene når det regner. Mark som ikke finner vegen hjem igjen, har vi i mange år nennsomt plukket opp og lagt i varmkomposten hvor de har formeret seg og gjort en formidabel jobb.

Når komposten blir for varm, søker marken seg opp på isoporlokket og helt opp på isoporkanten rundt bingen. Meitemarkene passer seg altså selv og tar pause når de trenger det.

Rotte i komposten?

Sent på høsten i fjor merket vi at vi hadde fått andre besøkende enn meitemark i komposten. Vi hadde fanget en mus i musefelle innendørs, og begravde den døde musa i komposten slik at den kunne råtne og bli til nytte.

Der ble den ikke lenge. Et par dager senere var den vekk. Det var gravd og sparket kraftig rundt i komposten, og hullet øverst i isoporveggen var tydelig utvidet. Avgnad isopor lå både oppi og utenfor bingen.

Sannsynligheten taler for at det var en rotte som hadde vært på ferde. Og det var med respekt å melde ikke et besøk vi satte pris på. Vi unnlot derfor å legge ut matrester som rotta kunne ha lyst på.

Mus

Men selv om rotta ikke viste seg, var det annet dyreliv i bingen. Da "familiens gartner"for første gang skulle tømme matrester denne våren, løp det ei lita, forskremt mus panisk omkring i bingen før den satte seg i et hjørne og så på meg med store, redde øyne.

Jeg utrettet mitt ærend og la isoporlokket på plass så lett jeg kunne for ikke å skade eller plage den den vesle besøkeren.

Neste gang jeg skulle tømme den grønne posen i varmkomposten, var det enda flere gjester der. To livredde mus løp oppetter de glatte isoporveggene av frykt for å bli skadet av mennesket som forstyrret matroen. Etter gjentatte forsøk nådde de toppen, tok sats og hoppet ut i friheten.

Sist lørdag fikk vi rekeskall av familien til vår yngste datter. Da var det seint på kvelden, så vi satte plastposen med skallet i kompostbingen for å spre ut rekeskallet og vende det ned i det øvrige innholdet dagen etterpå.

Skjønt, spredningen har musene sikkert tatt seg av innen vi kommer så langt. Tenkte vi.

Men nei. Det var gnagd hull i posen, men ingen ting var dratt ut. Rekeskall var tydeligvis ikke favorittkosten til musene.

Siden søndag har vi sjekket kompostbingen flere ganger. Men ingen mus har vært å se. 

Fukt må til

Ennå er ikke gjæringen kommet ordentlig i gang. Vi har, som sagt, blandet inn rekeskall - både det vi har fått, og det vi fra vårt eget kjøkken. Vi har lagt på vissent løv fra i fjor. Og vi har vannet det hele.

Blir det for tørt i bingen, kommer prosessen ikke i gang. Fuktighet må derfor til. Men ikke for mye. Heller mange mindre doser, enn én altfor stor. Vanner man for hardt, vasker man ut næringsstoffene som renner ned i grunnen under bingen.

Og der vil vi jo ikke ha dem. Den næringsrike, jordforbedrende komposten skal blandes med jord i urner, potter og bed og bidra til vekst og trivsel.

Det krever litt "bryderi" å lage og bruke kompost. Men det er verdt strevet. Det syns både plantene og "familiens gartner".

 

Pepperrot - Norges Wasabi

Fjorårets blader er utrolig lette å fjerne fra pepperrøttene i grønnsakbedet. Ikke har de torner og ikke gjør de motstand. Man samler dem ganske enkelt i handa og fjerner dem.

Etter rydding ser det slik ut. Under jorda har pepperrot kraftige, hvite, dyptgående pælerøtter med masse tynnere siderøtter eller teger. Rota har en kraftig, litt pepperaktig smak og gir sammen med f.eks. rømme, fløte eller pisket krem et velsmakende tilbehør til fisk og kjøttretter.

 

 

Pepperrot (Armoracia rusticana) er en plante i korsblomstfamilien som er merkelig lite brukt i det gjennomsnittlige norske hverdagskjøkkenet. Planta kan kjøpes i velassorterte matvarebutikker og grønnsakforretninger, men den er lett å dyrke og krever lite arbeid. Og har man den i kjøkkenhagen, har man den tilgjengelig til enhver tid.

Utmerket krydder

På engelsk heter pepperrot horseradish. Planta er i slekt med kål, sennep - og wasabi, den grønne massen som er blitt så populær etter at folk begynte å spise sushi og sashimi.

Pepperrot er et meget anvendelig krydder. Biter av rota kan oppbevares i fryseboksen. Når man skal bruke av den ferske eller frosne rota, river man den på rivjernet. Fersk rot gir gjerne mer og skarpere smak enn frossen. Hvor sterkt man vil ha det man lager, er en smaksak. Det kan lønne seg å smake seg fram.

Bredt anvendelsesområde

Hvis man googler ord som pepperrot, horseradish eller wasabi finner man en masse forslag til anvendelse og tilberedning. Personlig er vi spesielt glad i perrot blandet i lettrømme. Det er en lettlaget smaksforsterker som passer ekstra godt til stekt og kokt makrell, men også til annen fisk. Men blandingen kan også brukes til kjøttretter - og på frokostbordet. Tomat med "en dash" pepperrotrømme er et godt pålegg etter vår smak. Og de fleste sorter kjøttpålegg blir gjerne enda bedre med litt pepperrotrømme til.

I Sverige har vi kjøpt "pepparrot" på tube. Det er så avgjort ikke den mest praktiske emballasjen man kan bruke. Fersk pepperrot i løs vekt er langt å foretrekke. Og husk: Den resten som ikke brukes i første omgang, fryses ned og anvendes senere. I fryseren bevarer den smaken, og den er like god når man tar den opp av fryseren igjen.

Det er som man skjønner, rota på pepperrotplanten som til valig brukes i matlagingen. Men også bladene og blomstene kan brukes. Blomstene kan man bruke i salater eller som pynt i matretter, og blader på forskjellige vekststadier kan spises eller brukes til å servere mat på. Ideer og oppskrifter fins på nettet.

 

For lite brukt 

Svenskene er åpenbart flinkere til å bruke pepperrot i matlagingen enn vi nordmenn er. Det er det ingen rimelig grunn til. Pepperrot bør dyrkes i enhver kjøkkenhage, og brukes hyppig i ethvert kjøkken. Og et par ekstra argumenter: Pepperrot styrker immunforsvaret. Dessuten inneholder den mye folat som virker oppkvikkende. Rene "pep-pillen", altså.

Skal du dyrke pepperrot så husk å plante den slik at den ikke kan spre seg uhemmet. Mister du kontrollen, har du fått deg et iherdig "ugress".

Men passer du på, og holder den i sjakk innenfor rimelighetens grenser, er det ingen problemer - bare gleder. Og en rekke spennende smaksopplevelser. 

 

Grevlingen graver i plenen

Grevlingen leter etter mat på - eller rettere sagt under - plenen. Den graver opp plenen vår for å finne noe spiselig nede i bakken. Etter hvert blir plenen seende ut som en pløgsle.

 

Det er ikke ubetydelige småskader en sulten grevling anretter. Og det er ikke bare å "brette torva tilbake på plass igjen". Gress og jord er spredd vidt utover.

Når man ser utover plenen om morgenen og finner et utall slike gravesteder, vet en at et omfattende, tidkrevende vedlikeholdsarbeid venter. For grevlingen nøyer seg ikke med ett besøk. Den kommer igjen og fortsetter ødeleggelsene - natt etter natt og over lang tid.

 

Så er det i gang igjen.

Grevlingen har gått ut av hiet og leter etter noe godt å spise. Det regner den med å finne i vår hage. Derfor graver den opp vår plen, graver og leter blant bringebærene og gjør prøvegravinger her og der ellers i kjøkkenhagen.

Grevlingene har plaget oss i mange år. Vi har fått endevendt plenen utallige ganger, og har tilbragt adskillige timer med å reparere skadene som den - eller de - har forvoldt. 

Gravd på begge plener

Vi har to plener - i to plan; én på nedsiden av innkjørselen og det store staudebedet, og én som ligger et nivå høyere opp og er en forlengelse av terassen og kjøkkenhagen.

Det er på den øverste plenen at grevlingen gjennom et par-tre 10-år har herjet som verst. I år har den imidlertid utvidet ødeleggelsene til også å omfatte den nederste plenen. Så i år må vi altså ut med jord, gressfrø og arbeidsredskap for å reparere skadene på to plener.

Stort aksjonsområde

For en del år siden var ødeleggelsene ekstremt store. Da fikk jeg hjelp av den lokale viltnemnda til å fange og fjerne grevlingen. Det var en lettelse, for vi har jo annet å gjøre enn om igjen og om igjen reparere skader i plenen.

Grevlinger har et vidt aksjonsområde. På de korte beina sine vandrer de lange strekninger. Å flytte grevlinger til et nytt habitat er ofte bortkastet. Grevlingen vender tilbake - om nødvendig over milelange strekninger.

 

For noen år siden observerte vi to ihjelkjørte grevlinger i vegkanten 3-4 kilometer fra vårt hjem. Da tok ødeleggelsene slutt hos oss det året. Av det må vi kunne trekke den konklusjon at det var to grevlinger esom pleide å grave i vår plen som hadde måttet bøte med livet på vegen et godt stykke fra vår hage.

 

Finn flere innlegg om grevlinger på bloggen

Vi har flere blogginnlegg om grevlinger og de ødeleggelsene de har forårsaket på vår plen gjennom tidens løp. Se f.eks. https://hagekroken.blogspot.com/2008/07/hagens-fiender.htmling Du kan bruke søkefunksjonen øverst til venstre på bloggens forside og finne flere lenker og innlegg.

Eksperiment i guffent vårvær

"Guffent" sier Særpetempen som henger på vår veranda. Og det har den rett i. 6 grader i sola, og en iskald sno fra nord. Ikke utevær for en gammel skrott.

 

Disse litt ynkelige plantene ble hentet ut fra skjulet, herdet 3-4 dager og plassert ute for å vise hva de tåler av norsk vårvær. Vil de overleve? Og vil de sette skudd og gro i det isnende vårværet? I alle fall planta i urna til venstre viser gode takter.

 

Vi ble lurt av det varme været i begynnelsen av måneden. Både planter og mennesker innstilte seg på at varmen var kommet for å bli - og så kom tilbakeslaget. Kald vind fra nord jaget "familiens gartner" i hus og forhindret utsetting og utplanting av planter som vokser altfor fort innendørs, og som nå venter på å komme ut i sitt rette element.

De inneboende, velvoksne pelargoniene - som nå begynner å bli "strantne" for annen gang denne våren - skulle vært herdet. Det vil si at de skulle vært satt ut om dagen for å lære seg til å tåle vær og vind, for så å bli flyttet inn igjen om kvelden for å unngå altfor lave nattetemperaturer. Men herdingen har vi måttet utsette. Det blåser altfor mye, og det er for kaldt. Vi kan ikke ta noen sjanser med de pelargoniene som vi har nedlagt så mye arbeid på, og som vi er så glad i.

Tåler pelargoniene å stå ute?

Skjønt, fire pelargonier og en ukjent plante, er satt ut. De er ikke drevet inne i stuevarmen, men er flyttet fra vinteroppholdet i kjelleren, via 3-4 overnattinger i garasjen, og ut i vårkulda.

Vi liker å eksperimentere i hagen. Dette eksperimentet skal bidra til å vise hvor avhengig pelargonier er av driving innendørs etter "vinterdvalen", og hvordan de tåler å bli overlatt til seg selv i skiftende vårvær med grader faretruende langt ned mot null enkelte netter.

Det er fire dager til 1. mai. Klarer plantene i eksperimentet ikke bare å overleve, men å vokse normalt i det utstadige vårværet, vet vi for framtiden at pelargoniene vi planter ut om våren, ikke bukker under for ustadig vårvær og minimalt med plussgrader enkelte netter.

 

Ingen utplanting til 1. mai

Men kuldegrader vil pelargoniene og andre "inneplanter" som skal plantes ut, selvfølgelig ikke ha. I år tør vi derfor ikke pynte i urnene og plante dem ut til 1. mai. Kan vi gjøre jobben før den 17., får vi være fornøyd.

Urnene står klare med nyblandet jord og venter. Og "familiens gartner" er utålmodig. Han vil gjerne ha plantene ut av "biblioteket" og gjesterommet og ut dit hvor de rettelig hører hjemme - nemlig i urner og potter utendørs. 

Mer enn nok å gjøre

Og "gartneren" er ikke "gjerandslaus" selv om pelargoniene må vente. Det er mer enn nok å gjøre i vårhagen. Men "gartneren" er blitt en gammel mann som fryser lett og tåler den kalde nordavinden dårlig. Han må derfor vente til sola får bedre tak og får varmet opp lufta, før han våger seg ut for å gi seg hen til de mange hagesyslene som han har planer om å utføre denne våren. Planene er mange.

Hadde været bare ikke vært så guffent.

 

Gravmyrt - et forferdelig ugress

Gravmyrten har invadert tusta med blå Iris. Inntrengeren burde vært fjernet med spade og hard hand, men uten at rotrester blir liggende igjen, for gravmyrt har en utrolig spire- og formeringsevne.

Det var tenkt at gravmyrten skulle danne et smalt grønt dekke mellom kantsteinene og nellikrosene. Det var en alvorlig feilvurdering som vi har fått betale "dyrt" for.

 

Gravmyrten trenger seg fram over alt og lar seg ikke stanse. Her har den vokst inn blant Pink Groetendorst-rosene som har masse, store, skarpe torner. Å fjerne gravmyrt her, krever både styrke og stor tålevne. Når vi har jobbet her, ser vi ut som en nålepute når vi er ferdig.

 

 

Gravmyrt - Vinca minor - er et forferdelig ugress som man aldri må ta inn i hagen. Hvis man tenker at den har jo så fine, blå blomster og fungerer så fint som markdekker, at man vil gi den en sjanse likevel, kommer man med 100 prosent sikkerhet til å angre.

 

Gravmyrt lar seg ikke temme! Den formerer seg i voldsomt tempo ved hjelp av jordstengler og lange overjordiske, rotdannende stengler som kun trenger et minimum av jord for å slå rot. 

Og som om det ikke var ille nok, dukker den plutselig opp langt unna sitt opphav der ingen har plantet den. Man skulle nesten tro at den sår seg selv - f.eks. ved hjelp av vind, fugler eller insekter, som f.eks. maur.

 

Ikke lite herdig

Vi fikk gramyrt inn i hagen for nærmere 40 år siden da vi hadde bygd nytt hus og skulle anlegge ny hage. Vi trengte planter i bedene og hentet det vi kunne få hos familien. Den skjødesløsheten har vi mange ganger fått angre på.

 

Det paradoksale er at gravmyrt av "ekspertene" klassifiseres som lite herdig i vårt klima. Hadde det enda vært så vel. Selv ikke barfrosten sist vinter har skadet gravmyrten. Dessverre.

Og rådyrene - som ellers gnafser i seg det meste som vi gjerne skulle ha i fred - lar gravmyrten stå. Ved å spise gravmyrt kunne de gjort litt nytte for seg.

Vår gravmyrt kommer fra barndomshjemmet til min kone hvor de hadde en del gamle kulturplanter som i sin tur kom fra hagen til hennes besteforeldre. Hennes bestefar var fetter av en av mine oldefedre så planta har blitt i familien, kan man si.

 

Må destrueres

Slektsrøtter og tradisjoner i all ære, men gravmyrten skulle vi gjerne blitt kvitt. Den er en pest og en plage i hagen. 

Og i naturen forøvrig. Det fins hagedyrkere som kaster planterester i naturen i den overbevisning at de råtner og blir til jord. La oss håpe at ingen kaster gravmyrt - for den slår med 98 prosent sikkerhet rot og forurenser naturen ved å fortrenge rotnorske planter.

I vår kommune har vi en plass hvor vi kan levere hageavfall. Der fins det også en container hvor man kan legge hagerømlinger og andre planter som utgjør en trussel mot vår stedegne natur og som derfor må destrueres. Der hører gravmyrten hjemme. Ikke i hagen!

 

Marianøkleblom

Primula veris - eller Marianøkleblom som den kalles på folkemunne - er et hyggelig og oppfriskende innslag i vårbedet hvor de fleste staudene ennå er i ferd med kjempe seg gjennom jordsmonnet.

 

Vi har to tuer. Når de har blomstret for i år, skal vi forsøke å formere ved å dele den ene. Deling pleier å gå bra, men primulaene er overfølsomme for tørke. Det er derfor ikke lett å holde liv i de nydelte plantene. Kanskje vi skulle gå vegen om potter som kan settes litt skyggefullt denne gangen?

 

 

Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - var et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. De blomstret tidlig og fortalte at våren hadde tatt overtaket på vinteren. Nå kunne alt skje.

I vår hage i Drøbak har også Marianøkleblom en fast - men likevel litt usikker - plass. Når sommersola kommer og steiker staudebedet, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - kanskje flere ganger om dagen.

Vi må være ærlige og innrømme at vi har mistet noen primulaplanter i tidens løp. Derfor tar vi ekstra godt vare på de to tuene vi har igjen.

Trenger mye vann

Primula kan formeres ved deling - selvfølgelig. Det har vi gjort mange ganger. Men avdelte planter er ekstra ømtålelige for tørke. Stadige kommunale restriksjoner på vanning med slange, betyr at vi må gå med vannkanna og sørge for at primulaene ikke tørker ut. Det er i seg selv ingen uoverkommelig jobb, men det er så mye som skal gjøres i hagen om våren og sommeren at tiden - og "orken" til en gammel mann - ofte ikke strekker til.

Kanskje vi bør sette noen planter i potter neste gang vi deler en primulatuste? Potter er lettere å skjerme mot sol og uttørking. Litt i bed og noen i potter kanskje?

Primula har et stort fortrinn framfor andre vårplanter - som f.eks. scilla og perleblomst. De blir ikke spist av rådyrene! De har i alle fall fått stå i fred hittil, mens de grønne skuddene på diverse naboplanter er gnagd ettertrykkelig ned slik at de så vidt når over bakken.

Deling av agapanthus - trinn for trinn

Denne skulle vært delt og renset for flere sesonger siden. Nå er tiden kommet. Den "rosa" planta i nederste kant er akeleie. Den er på ville veier og må vekk.

Rotklumpen sett fra undersiden.

 Slik ser morplanta ut før delingen tar til.

Deling av agapanthus er ikke noe for følsomme personer. Her er redskapene som måtte tas i bruk for å få delt vår plante.

Slik ser tre av de fire "nye" plantene ut. Kraftige, hvite røtter som skal danne livskraftige planter. Plantene blir renset for ugress før de pottes.

Fra venstre står de fire nye agapanthusplantene på rekke og rad sammen med  noen av sine slektninger fra tidligere år. Blir det blomster på de nye i år? Eller trenger plantene et år eller to til å etablere seg og vokse seg til, før de bruker krefter på å sette blomster og frø? 

 

 

Endelig har familiens gartner tatt seg sammen og delt den store agapanthus-planta som burde vært delt forlenge siden.

Det skjedde ikke uten motstand. Sag, øks og hammer måtte til for å få delt den massive rotklumpen. 

Gartneren begynte med sag, men støtte snart på stein. Stein i potter hvor det skal plantes agapanthus, er en dårlig ide. For planta skal med all sannsynlighet deles en gang. Og da kan steinene være en utfordring både for den som skal utføre jobben og for verktøyet.

Da saga måtte melde pass, gikk vi over til øks og hammer. Man setter øksa i sporet etter saga, unngår steinene og slår på øksa med hammeren. Slik splittes rotklumpen uten av rotsystemet ødelegges mer enn høyst nødvendig.

Liker å være trangbodd

Det sies at agapanthus liker å stå trangt. Hvordan man vet det, kan man lure på, men gartneren tar det for gitt at dette er riktig. De nye plantene plantes derfor i ikke altfor vide urner. Men likevel så vide at vi får en del ny, beriket jord ned mellom pottekanten  og rotklumpen.

Vi har delt agapanthus mange ganger tidligere. Det har alltid gått bra.

Vi er likevel alltid spent på resultatet. elv om agapanthus kalles afrikalilje og ikke krever mye vann når den vel er etablert, vanner vi godt ved omplanting slik at jorda får hjelp til å pakke seg om røttene.

Lys gir blomster

Agapanthus vokser villig i sol og skygge, men de som får mye lys blomstrer villigere. Som naturlig er. Nå må vi derfor finne velegnede plasser til fire nye planter. Inntil noen i familien eventuelt ønsker å ta med en av dem hjem. Vi sprer gjerne planter og planteglede til våre etterkommere. Heldigvis ser det ut til at i alle fall noen av våre barnebarn har arvet "hage-genet". Det gleder en hagentisiast som selv har arvet dette genet i dobbelt dose fra sine foreldre - og besteforeldre.

 

Rhododendronbuskene tar igjen det tapte

De to rhododendronbuskene ved inngangspartiet  har utallige, struttende blomsterknopper.  Vi ser med forventning fram til at de springer ut.

 

Her er det livskraft og lengsel etter sol og varme. Det ligger an til å bli et uforliknelig blomsterflor.

Fjoråret var det bare noen få blomster på våre rhododendronplanter av sorten catawbiense grandiflorum. Vi har to planter og begge tok seg et hvileår samtidig.

I år tar de sitt monn igjen. Vi har forsøkt å telle blomsterknoppene, men har gitt opp. De er legio som evangelistene ville sagt.

Knopper som overvintrer

Rhododendron Catawbiense setter både vekstknopper og blomsterknopper om høsten. Knoppene overvintrer med andre ord i full ferdig stand på busken.

Etter som det var så sparsomt med blomster i fjor, har vi holdt nøye øye med buskene i løpet av vinteren. Ville knoppene overleve det ustadige været og den langvarige barfrosten?

Nå har det seg slik at rhododendron har sin egen metode for å tåle frost. Plantene trekker væsken ut av bladverket og hindrer på den måten at cellene i bladene og knoppene sprenges av frost. De produserer dessuten stoffer som virker som en slags frostvæske.

Buskene ser bedrøvelige ut mens dette pågår, og et utrent øye kan komme til å tro at nå har plantene takket for seg, og at de lovende noppene vil falle avb uten å blomstre. Men slik er det heldigvis ikke. Plantene innretter seg på været, og når gradene tillater det, fylles bladene igjen og blir vitale og saftspente. Og knoppene springer ut og skaper det vakreste blomsterflor.

Må få sur jord

Rhodondendron Catawbiense er en takknemlig prydbuske å ha med å gjøre. Men den har en egenhet: Den vil ha sur jord.

Så lenge vi hadde ekte gran som juletre, samlet vi barnålene og tømte dem i rhododendronbedet. Et bed som er en 60-70 centimeter bred grøft mellom sitteplassen ved inngangsdøra og fjellveggen bak. Der er det sparsomt med jord, men vi fyller stadig på med furnåler som vi feir opp fra gårdsplassen, tørt løv samt "jord" og oppklipte kvister fra lyngplanter som har gjort sitt som prydplanter.

Rhodondendron-plantene klager ikke. De vokser og blomsterer og viser alle tenkelige tegn på velvære.

Og årets blomstring ser - som nevnt - ut til å overgå det meste. Vi krysser fingrene og venter i spenning - og forventning.

 

Urnene venter med nylaget jord

Urnene ved inngangen  har fått nymikset jord og venter på planter som skal vokse seg frodige og blomsterrike i løpet av sommeren.

 Før urnene fylles med planter, "lager" vi jord. Brukt jord fra fjoråret "anrikes" med kompost og pelletert hønsegjødsel. At plantene setter pris på denne miksen, viser de tydelig ved vekst og blomstring.

 

Jord er ikke forbruksvare hos oss. Jord fra urner og blomsterpotter brukes om og om igjen - år etter år.

Jorda blir selvfølgelig forringet når plantene har gasset seg i næringsstoffene den har å by på. Jorda må - eller bør - derfor forbedres før den brukes på ny.

 

Jord, kompost og hønsemøkk

Vi blander jorda fra i fjor med kompost fra varmkompostbingen, og tilsetter en dose pelletert hønsemøkk. Størrelsen på dosen varierer med hva vi skal plante. Store kraftige pelargonier som har overvintret inne, og har et robust rotnett, får en neve godt blandet ut i jorda. Det samme får innkjøpte spanske maregeritter. 

 

Lobelia som plantes i samme urne som margerittene får da naturlig nok samme dose, selv om de har mer følsomme røtter og kanskje kunne klart seg med mindre. Mindre dose, og altså ikke fullt så kraftig jord, får også årets stiklingsformerte planter, som ennå er i ferd med å utvikle røtter. Planter vi har sådd selv får også skrinnere jord.

Ut på sommeren blir samtlige planter vannet med en dose hønsemøkk i vannet. Vi tømmer pelletert hønsemøkk i en vannningskanne, og lar det stå til det er løst opp. Denne blandingen slår vi en skvett av sammen med vann fra springen når vi vanner. Det lukter ikke godt, men er godt for plantene, så den ulempen får vi leve med.

Nattetemperaturen er fortsatt ustadig. Utplantingsplantene er dessuten ikke ferdig herdet. Utplanting av overvintrede planter skjer derfor neppe før 1. mai. Men urnene er altså klare. Så nå kan bare den stabile varmen komme.

 

Agapanthus

Agapanthusplantene overvintrer i et relativt mørkt kjellerom sammen med fyringsved, redskaper og annet utstyr. De var helt nedvisnet ved juletider, men skyter raskt nye - overraskende grønne - skudd i det dunkle rommet.

 

Det er nesten ikke jord, og den som fins der ser ut som betong, men agapanthusen spirer likevel. Urna er trolig full av røtter, og røttene ligger så å si i dagen på toppen av urna. Planta syns tilsynelatende at det er greit å ha det sånn.

 Plantene har nå stått ute i lys og luft halvannen ukes tid. De blir herdet og bladene får naturlig grønnfarge. Den store til høyre, skal deles.

 

Agapanthus er en interessant plante - og vakker når den trives og blomstrer. Og mye skal ikke til for at den blir fornøyd. 

 

For noen år hadde vi tre planter som hadde tilbrakt sommeren i bakken. Da høsten og vinteren kom, ble de stående ute. De overlevde alle sammen.

Og kravstore er agapanthus ikke. Og det er bra, for det er nesten umulig å gi den vann og næring. Når de står i urner, fylles urna med livskraftige, hvite røtter. Jorda forsvinner på uforklarlig vis, og jordlaget på toppen av urna blir så hardt at vann preller av. 

Men overlever gjør de. Og blomstrer. Med store, lysblå, runde blomster som står lenge før de omdannes til frø.

 

Brutal deling

Familiens gartner har tatt vare på frø og har hatt planer om å prøve å dyrke fram nye planter fra frø, men det har blitt med tanken - hittil. Kanskje i år?

Formeringen skjer ellers ved deling. Vi har en plante som burde vært delt for lenge siden, men det er blitt med tanken. I år må det skje.

Deling av agapanthus er en brutal affære. Man må bruke spade, øks eller sag og skånselsløst brøyte seg veg gjennom den harde klumpen av levende, friske, hvite røtter. Man har følelsen av å begå et alvorlig overgrep mens man trøster seg med at det er til plantas - eller plantenes - eget beste. For av en slik "morplante" som vi skal dele, kan man lett få både 4 og 5 og 6 nye livskraftige planter.

Og er de avskårne rotklumpene for dype til at de får plass i nye urner, kan man uten særlig risiko kutte dem i enden slik at de blir kortere. Agapanthus tåler røff behandling. Den restituerer seg fort og utvikler nye røtter som den fyller de nye pottene med.

Når vi planter om, gir vi  de nye - og nærmest mishandlede - agapanthusplantene en blanding av brukt jord med et lite innslag av kompost. Enda så nøysomme som disse opprinnelig afrikanske liljene er, ser de ut til å sette pris på denne blandingen.

Delt glede

Vi forsøker å tenne - og opprettholde - hageinteresse hos våre etterkommere og vår øvrige familie. Vi har derfor gitt bort mange agapanthus planter i årenes løp. Etter at mobiltelefonen med kamera er blitt allemannseie, har vi mottatt flere bilder av blomstrende agapanthus som den nye eieren stolt har vist fram.

Delt glede er dobbelt glede. Og vi deler gjerne med familien - spesielt med de yngre generasjoner. "Grønne fingre" og planteglede synes å ha gått i arv til flere - både til enkelte med hage, og til noen som må utfolde sin naturglede i stua og på verandaen.

 

Rabarbraen nøler

 Rabarbraen er litt sein i starten, men ser vital ut.

 

Rabarbraen står på nordsiden av huset, i en slags halvskygge. Det vil si at den står i skygge på formiddagen, og får sol først ut på ettemiddagen en gang.

Likevel pleier den å være tidlig ute om våren. Det har flere ganger hendt at den har kjempet seg opp gjennom de siste restene av snø.

I år tar den derimot god tid på seg. Vi har to rabarbraplanter som står med et par meters mellomrom, og begge er kommet omtrent like langt - eller kort. 

Begge plantene har mange små knopper og ser livskraftige ut. Det er derfor neppe noen særlig fare for at de er livstruende skadet av vinteren, men at de av en eller annen grunn trenger litt mer tid på seg denne våren.

 Rabarbra bør brukes mer

Rabarbra er på mange måter en undervurdert - og i stor grad oversett - plante i det norske husholdet. Det kan skyldes at den er særdeles produktiv, og at stilkene har fått stå og vokse for lenge, før de er blitt høstet og brukt. Stilker som har stått fra april/mai til etter St. Hans inneholder gjerne mye oksalsyre, og kan representere en utfordring for ømfintlige mager. Rabarbra bør derfor som en generell regel høstes før St. Hans.

Syltetøy og bondepiker

Rabarbra har et ganske stort bruksområde. Rabarbrasyltetøy eller marmelade er godt. Rabarbragrøt og "Tilslørte bondepiker" med rabarbramos i stedet for eplemos, er velsmakende desserter. De har dessuten den fordelen at kalken i melk, fløte og krem nøytraliserer oksalsyra i rabarbraen. Rabarbrasaft er forfriskende og godt og rabarbravin kan - om man er tålmodig og gir den tid nok - bli en rimelig og velsmakende drikk som ikke står tilbake for dyre dråper fra polet.

Leveres på Askim

Selv har vi i noen år levert rabarbra på Askim Bærpresseri. Der lager de utmerket saft av mange slags bær og frukt - også av rabarbra. Bønder kommer med store lass med rabarbrastilker. Vi føler oss ganske små der vi kommer med våre uanselige, små knipper, men trøster oss med at alle monner drar.

Det er viktig for oss at det vi dyrker i hagen kommer til nytte og blir brukt. Derfor kaster vi nesten aldri noe fra husholdningen. Mat skal spises - ikke kastes! Det er en sentral leveregel i vår familie.

 
 

Rosene har det så som så etter vinteren

 

Klatrerosene har klart seg bra enda de har stått oppetter veggen uten tildekning av noe slag. Nå er de ferdig beskåret.

 

Denne rosa har også massevis av vekstknopper og har klart vinteren bra. Om sommeren gir den oss et vell av små, relativt lyst røde roser.

Tre av rosene i bedet viser foreløpig ingen tegn på liv. Denne har ingen vekstknopper, men veden virker frisk når vi beklipper den, selv om utseendet ikke taler til dens fordel. Vi får derfor gi både denne og de to andre en ekstra sjanse.

 

Et gammelt hageråd sier at man ikke skal beskjære rosene før bjørkas blad er store som museører. Mitt svar blir at det kommer an på hvor rosene står - og på hvor bjørka står, og hva slags bjørk det er.

Våre roser står i et bed inntil sørveggen. Veggen varmes opp av sola og avgir varme om kvelden og natta. Dessuten skjermer den slik at den sure nordavinden ikke kommer til. Bedet langs veggen byr derfor de ikke altfor hardføre rosene, et meget gunstig vekstmiljø. 

Barfrost er ikke bra

Når det er snø om vinteren, kaster vi snø opp i rosebedet for å beskytte roserøttene mot tele og frost. Snøen isolerer. Rosebuskene har derfor klart seg gjennom mange vintre med tosifrede kuldegrader.

Den vinteren som vi har bak oss, startet imidlertid med lange perioder med barfrost. Det var ikke bra for rosene. Det ser nå ut til at vi kan ha mistet tre stykker - en som har overlevd hos oss i alle fall to tiår, og to som vi kjøpte for 3-4 år siden.

Det er ingen nye skudd å se, men veden på noen av stammene virker frisk, så vi har ikke avskrevet dem helt ennå, men familiens gartner er ikke optimist for å si det slik. Men vi gir dem en sjanse. Det er noe alle tilkortkommere bør få. Både i hagen - og i livet ellers.

Buskrosene får vente

Buskrosene har vi ikke beskåret ennå. Der går vi hardere til verks med hekksaks og hånddrevet verktø. Både Pink Groetendorst og Rosa Rugosa viser alle ønskelige tegn på vitalitet. Men dem får vi komme tilbake til når jobben er gjort. 

Edelrosene er i alle fall gjort klare til kommende vekst- og blomstersesong. Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og håpe på en gunstig vår fram mot en ideell sommer og lang mild høst.

Pelargonier over alt

 Stua i underetasjen er egentlig et bibliotek. Fra februar og utover er den imidlertid mer som et drivhus å regne. Full av velvoksne pelargonier og stiklinger.

 

 Også "gjesterommet" må huse sin andel av pelargoniumstiklinger.

Vi er glad i pelargonier. Fruen i huset foretrekker den lett rosa varianten, "Dronning Ingerid", mens familiens gartner liker de sterkt røde. 

Pelargoniene lager vi selv. 

Når vinteren nærmer seg tar vi pelargoniene opp fra blomsterbed og urner, planter dem om i lettere håndterbare plastpotter og flytter dem innendørs.  Noen må stå i "vedskjulet" i kjelleren vinteren over, mens noen får stå i stua i underetasjen eller i gjesterommet.

Når våren kommer, blir de fleste - og de mest frodige - plantene klipt ned. Men ikke alle. Familiens gartner liker planter av ulik størrelse og fasong. De som ser mest originale ut, får være som de er.

En familietradisjon

De plantedelene som blir klipt av, blir brukt til stiklinger.

Når det gjelder stiklinger av pelargonium, fins det to "skoler". Noen sverger til å sette stiklingene i vann slik at de slår røtter. Andre finner det best å stikke dem i jord etter at de har fått "tørke" en times tid.

Familiens gartner foretrekker å sette stiklinger i vann. Det lærte han av sin far og mor da han var barn. De hadde begge "grønne fingre" og masse erfaring med og kunnskap om planter og hagestell. Å formere pelargonier ved hjelp av stiklinger, er m.a.o. å videreføre en familietradisjon.

Når man planter stiklinger med røtter, og passer på at jorda har passe fuktighet, slipper man å pakke plantene inn i plast eller annet som skal bevare fuktigheten. Stiklingene klarer seg selv, og det er uhyre sjelden at noen ikke slår skikkelig rot og blir til nye, kraftige planter som tåler å tilbringe sommeren utendørs i sol og regn, stille og blåst.

Og pelargoniene blomstrer. Både veteranene og de nye av året. 

Krever litt stell

Ulempen er at de må "plukkes" etter hvert som blomstene har gjort seg ferdige og nye knopper og blomster skal overta. Skjønt, egentlig er plukking, pynting og stell bare koselig - når man har tid. Tar man en samtale med planetene samtidig, kan det stimulere trivselen både hos plante og gartner.

Noen mener at "dronning Ingrid" er en inneplante. Den blir riktignok pjuskete i regn, men ellers trives den og pynter opp i krukker og kar utendørs. Og får den stå helt eller delvis under tak, krevet den minimalt med stell, og takker med vakre lett rosa blomster hele sommeren.

Foreløpig står alle pelargoniene innendørs, men med det første skal de "voksne" plantene herdes. Da må de flyttes ut om dagen, og tas inn om natta. Nattefrost må de ikke utsettes for. Men sol - og ikke minst blåst - må de lære seg å tåle. For det blåser mye på våre kanter. Det må både folk og planter leve med. Og tåle.

 

Tomatplantene vokser

 

Vi sår tomatplanter med frø fra tomatene på kjøkkenet. Plantene står i karmen i et vindu som gir lys, men hvor de er skånet for altfor mye direkte, sterk sol. Foreløpig har de fått stå i fred for fluer og annet utøy.

 Vi dyrker tomatplanter først og fremst for moro skyld. Blir det modne tomater av det, betrakter vi det som en bonus.

Tomatplantene sår vi selv. Vi henter ferske frø fra tomater som vi har på kjøkkenet. Der er det ovale og runde små tomater, og tomater med "vanlig størrelse". Vi tar noen frø fra hver.

Denne - lett eksperimentelle - hagesporten har vi holdt på med noen år. Resultatet har variert. Litt avhengig av hvor tidlig vi er kommet i gang. Og ganske mye avhengig av vær og vind.

Modning og vær og vind

Det blåser - eller trekker - en del på vår veranda og terasse. Slik er det når man bor med åpen utsikt til sjøen. Sønnavinden som kommer uhindret i kast inn fra Oslofjorden, kan være utfordrende for selv de sterkeste planter. Og tomatplanter er ikke av de sterkeste.

Tomatplantene har gjerne tatt seg god tid i vår hage, men som oftest har vi kunnet høste noen røde tomater før nattefrosten er kommet. De grønne tomatkartene som ikke har rukket å bli modne, har vi tatt inn til ettermodning innendørs. Noen har vi lykkes med, og noen har måttet gå i komposten hvor de har blitt næring for bl.a. senere tomatkull.

Snart må det prikles

I år har vi sådd relativt tidlig, så kanskje får vi større og kraftigere planter - og flere modne tomater. Vi kan i alle fall håpe. Får vi en varm sommer uten altfor mye hissig vind, kan avlingen bli god. Men slår høsten feil, tar vi det med fatning. Det er eksperimentet - dvs. forventningen og erfaringen - som er selve hageopplevelsen.

Og arbeidet. Nå må familiens gartner snart prikle ut frøplantene som står tett i tett i pottene hvor de er sådd. Prikling er en usikker øvelse for gamle - og litt fomlete hender. Men det må til. Plantene må få mer rom for å utvikle seg fritt og uten hemninger. Derfor må de snart plantes om. 

Bare tiden strekker til. Våren er kort.

Har vi mistet humleplantene?

Her ved foten av "klatrestativet" burde det nå vært mange våryre skudd, men det ser dessverre ganske dødt ut. Er humleplantene sent ute i år, eller har de rett og slett ikke klart barfrosten og den lunefulle vinteren?

 

 Her er det helle ikke liv å spore. Det samme gjelder planta ved den andre stolpen. Har vi mistet alle de tre livskraftige humleplantene?

Vi har i mange år hatt humplanter som har klatret på espalieret på nordsiden av leveggen til terassen. Veksten har vært upåklagelig - nesten i største og frodigste laget. Plantene har i tillegg til å omkranse espalieret, sendt mange 8-10 meter lange greiner opp i nærliggende busker og trær, og klort seg fast slik at vi har hatt store problemer med å fjerne dem.

Det sies at humle trives best i fullt sollys. Våre har stått i halvskygge. Det vil si at de først har fått direkte sollys ut på ettermiddagen når sola har stått i vest. Det har ikke hindret vekstkraften.

Vi har hatt både "han" og "hun"-planter. "Hun"-plantene har båret rikelig med kongler. Heller ikke fruktbarheten ser altså ut til å ha vært hemmet av mangel på sollys og varme.

Frosset ihjel?

I år ser det imidlertid dårlig ut. Foreløpig er det ingen nye skudd å se.

Humle sprer seg lett ved frø og ved rotstengler. I sitt overmot har derfor familiens gartner nådeløst fjernet humleplanter som har vokst opp på steder hvor han ikke vil ha dem. Frøsådde planter som vinden eller fuglene har ansvar for å ha spredd, er ubarmhjertig røsket opp med rota, og rotstengler er nådeløst begrenset med spade - og noen ganger med øks.

Dette vil gartneren kanskje angre på nå. Hvis moderplantene ikke har tålt vinteren, men "gått ut" som man sier, kunne en og annen forvillet plante vært god å ha. 

Men det er for seint å snyte seg når nesa er borte. Vi får derfor håpe at humleplantene ikke er døde, men bare tar seg litt god tid denne våren. Vi bruker ikke humlekonglene, så humlen er ikke en nytteplante hos oss. Men vi liker frodigheten og syns at den er dekorativ. Det vil derfor være synd om den har gjort sitt i vår hage.

Første sommerdag

Slik så det ut i hagen for to dager siden. I går var det meste borte, men snøen lå fortsatt på de mest skyggefulle stedene. Og temperaturen innbød ikke til arbeid i hagen.

 

I dag er det første sommerdag, men de som styrer med været ser ikke ut til å ha fått det med seg.

Snøen som falt iforgårs, og som fortsatt lå på de skyggefulle stedene i hagen i går, er riktignok borte, men det var flere kuldegrader i natt, og i skrivende øyeblikk er det 1,6 plussgrader. Altfor kaldt til at en gammel mann kan trekke i arbeidstøyet og fortsette arbeidet med våronna.

Når sant skal sies, byr ikke de lave gradene utelukkende på ulemper. Våren går så altfor fort. Kuldegrader og sparsommelige plussgrader bremser på farten. Orker vi å trosse sur vind og kulde, rekker vi å få gjort mer i hagen før tiden plutselig er gått fra oss. I år igjen.

For det er det samme hvert år. Før vi har fått svinget hekksaksa og sekatøren har årets tilvekst kommet så langt at vi ikke har hjerte til å beskjære planter som står med store knopper ferdige til å blomstre. 

Da tenker vi at vi får beskjære etter blomstring, men da er det så mye annet å gjøre at det ofte blir med tanken.

Alderen tynger

Familiens gartner blir ikke yngre med årene, og ork og evne avtar år for år. I år hadde vi imilertid tenkt å ta et riktig skippertak. Vi har skaffet batteridrevet hekksaks, og den gjør mye av arbeidet lettere og mer effektivt. 

Men så er det været da. En gammel mann fryser lett. Og i disse Corona-tidene bør han helst ikke bli syk - selv om han er fullvaksinert. Sykdom gir nedsatt motstandskraft, og nedsatt motstandskraft gjør at man lettere blir utsatt for både det ene og det andre.

Familiens gartner ligger derfor "på årene" - om man kan si det slik - og venter på sol og varme. Tar sola tak og varmer opp lufta til 8- 10 grader, og hvis den sure vinden fra fjorden holder seg borte, blir det nok arbeid i hagen i dag og i dagene som kommer.

Det er jo tross alt første sommerdag i dag. Hagen lokker. Og våronna burde jo egentlig vært ferdig.

Påskeliljene tåler litt snø og et ensifret antall kuldegrader, men sommerlig kan man neppe kalle det. I alle fall ikke på våre trakter ved Oslofjorden.

Illsinte bjørnebær

 

Bjørnebærene våre gir stor avling, men er lite hyggelige å ha med å gjøre. De har torner formet som mothaker, og har de først fått ta i hud eller tøy, slipper de ikke uten kamp. Men mange og gode bær produserer de.

 

For en del år siden kjøpte vi en bjørnebærbuske. Den var uten torner, vokste raskt og produserte store mengder søte, gode bjørnebær.

Etter hvert grodde det fram nye stammer. Noen kom uten torner og noen kom med. Bærene var det ingen forskjell på. De var like store, blåsvarte og velsmakende enten de vokste på greiner med torner eller på greiner uten torner.

Vi lot derfor stammene og greinene med torner, få vokse og formere seg, selv om de egentlig var villskudd som vokste ut under podestedet. Med nødvendig forsiktighet når bærene skulle plukkes, unngikk vi de verste konfrontasajonene med tornene - selv om vi sjelden gi skadefrie fra bjørnebærstedet.

Spredd rundt både her og der

Etter som årene har gått, har vi forstått at det er flere enn familien som setter pris på bjørnebærene. Det har vokst fram nye, tornebesatte bjørnebærkjerr på de underligste steder. Til dels langt vekk fra moderbuskene.

Formeringen kan ikke skyldes rotstengler. Det må være fuglene som har spist bær og spredd frø rundt omkring i hagen. Ja, utenfor hagen også når sant skal sies.

Overtatt solbærbuska

En tornefull, illsint børnebærplante har vokst opp inne i et av solbærbuskene. Der vil vi ikke ha den. Vi klipper den derfor brutalt tilbake, men den vokser bare desto mer. Å spa den opp, er ikke så lett for den står inne i solbærbuska som vi er redd for å skade med for mye graving. Men det må kanskje til, for i fjor fikk vi ikke plukket solbærene fordi taggete bjørnebærgrener dekket hele buska. Den var rett og slett utilgjengelig.

Villbjørnebær

Vi har også villbjørnebær på vår tomt. De har trolig vokst der siden før vi bygde hus og anla hage tidlig på 1980-tallet. De kan likne villbringebær, men gir små og ynkelige bær som ikke er mye å skryte av. De fantastiske villbjørnebærene som Inger Hagerup synger om, har vi ikke sett noe til her.

Ikke ryddet

Nå er hagebjørnenebærene som står der de skal stå, beskåret for i år. Avklippet har vi ennå ikke fjernet. På grunn av tornene kan det ikke legges i sekker. Vi må vente med å kjøre dem på den kommunale hageavfallsplassen til vi har fått montert - og tapet grundig - de store pappeskene vi bruker til å kjøre vekk slikt avfall.

Vi får se til å få fjernet det, slik at vi ikke tråkker i det. Skjønt kanskje gjør det en viss nytte for seg der det ligger? Kanskje rådyra velger et annet sted å spise opp vårens spede blomsterskudd, når de ser de illsinte bjørnebærkvistene som ligger ut over. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi kan i alle fall håpe.

 

Lavendelen er trimmet

 

Hva dette er? Jo, det er lavendelbedet etter hardhendt behandling med hekksaksa. Resultat? Kraftige, praktfullt blomstrende lavendelplanter utover sommeren og høsten. I forkant venter nellikplantene på sol og varme. Det samme gjør "fenrikshjertet" på den åpne plassen mellom lavendelplantene.

 

Vi har flere lavendelplanter. 

 

For mange år siden kjøpte vi en. Den har vi år om annet tatt stiklinger av. Nå har vi derfor flere lavendelplanter som pryder hagen både her og der.

 

Den opprinnelige planta står - sammen med noen av sine avkom - i et sørvendt bed ved innkjøringen til garasjen. Den vokser og blomstrer praktfullt hvert år. Årsaken er trolig at den blir skåret kraftig tilbake hver vår.

 

For uinnvidde ser det nok brutalt ut når vi lar hekksaksa gjøre jobben, men jeg får si som en gartner fra mitt opprinnelige hjemfylke, Østfold: "Døm likær det, se!"

 

Og det må de jo gjøre, ellers hadde de ikke hvert år belønnet oss med så kraftig gjenvekst og så rik blomstring.

 

Nå er det bare å vente og la naturen gå sin gang. Tørr sommer eller regnfull, lavendelen svikter oss nok ikke. Det har den i alle fall ikke gjort hittil. Vi har hatt glede av den i mange år allerede.

 

Våronna er i gang

Veggplantene i vestveggen er beskåret og klare for ny vekstsesong.  Rundt røttene har de bl.a. scilla og perleblomster som var godt i gang, men som nå er gnagd helt ned. Stolene er satt der for å gjøre det litt vanskeligere for rådyra å komme til matfatet.

Vi har begynt arbeidet i hagen selv om temperaturen - og framfor alt vinden - ikke innbyr til utearbeid. Men våren er kort, så det gjelder å kle seg godt og komme i gang.

Noe av det første vi går i gang med, er å beskjære - eller beklippe - slyngplanetene på vestveggen. Der har vi bl.a. gullklematis som er full av frøhoder. Ved minste berøring løsner frøene og farer omkring med vinden. Spireevnen er formidabel. Vil man ikke ha hagen full av gullklematis, må man nennsomt plukke av så mange frøhoder som mulig før man begynner å rive og slite og klippe.

Noen mener sikkert at vi kunne ha tynnet betydelig hardere her, men etter som det er flere slags planter som kjemper om plassen her, må det bli slik. To slags klematis samt kaprifolium skal pryde den varme veggen slik de har gjort i flere 10-år allerede. Det er liv i alle plantene så vi kan konstatere at barfrosten ikke har tatt knekken på dem.

Når plantene i vestveggen vel er beskåret, er våronna i gang. Da venter alle de andre plantene i hagen på tur. Da gjelder det for familiens gartner å få opp farten slik at stauder og matproduserende vekster ikke rekker å vokse så mye at det blir vanskelig å fjerne fjorårets bladverk uten å ødelegge nye og skjøre skudd.

For hagedyrkeren er våren et kappløp. "Nu är sommaren här ..." synger poeten i Evert Taubes vise. "Det er våren som er slut svara bonden så tverr." Ja, våren er kort for den som har mye å gjøre. Det gjelder å komme igang, og ikke gi etter for sur vind og sparsomme varmegrader.