Store og grådige sniler

Foto: Kow d.e. 24062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Steinene på gårdsplassen er 20 centimeter lange. Da kan du selv regne ut hvor lang snila er.


De brune skogsnilene blir større og større.
Flere og flere.
Og stadig flere blir mørkere - hva det nå kan komme av.

Klipper og klipper
Hver morgen går jeg rundt i hagen med saksa og klipper ihjel de snilene jeg ser.
Som regel er det mange.
Noen ganger skremmende mange.
Som om min stadige jakt ingen innvirkning har.
For jeg klipper ikke bare om morgenen, men også de fleste dager om kvelden.
De fleste uker klipper jeg sikkert et par hundre.
Men det kommer stadig nye til.

Spiser alt
Snilene har nok sine preferanser, men det ser ut til at de er altetende.
De gumler i seg det meste - og åpenbart med stor appetitt.
De ligger 3-4 sammen oppe i margeritene og lobeliaplantene og forsyner seg grovt.
Kronbladene fra orientvalmuene ser ut til å være en lekkerbisken.
Men de er - som nevnt - ingen kostforaktere og spiser stort sett alt.

Flere som ødelegger
Det er ikke bare brunsnilene som gjør ugagn.
De små grå uten hus, og de noe større med hus, er også grådige.
Hagesnilene med hus sitter side om side på innsiden av blomsterurnene eller flere om gangen oppe i plantene, og spiser.
På bladene til pepperotplantene sitter de ofte tett i tett.
Disse snilene gjør nesten like stor skade som brunsnilene.

Boasniler ødelegger også
Også de store skogsnilene og åkersnilene spiser grådig av plantene.
Det samme gjør boasnilene.
Uansett hva ekspertisen sier.
Selv om de også er forslukne åtselspisere, og spiser døde artsfrender, har jeg gjentatte ganger tatt dem på fersken når de har tygget i seg friskt plantemateriale.
Derimot har jeg aldri sett at de har gitt seg på levende sniler av andre slag.
Og slett ikke brunsniler.


Så la deg ikke overtale til å la disse snilene leve i den tro at de skal spise brunsnilene.
Den må ekspertene dra lenger ut på landet med.

Gamle roser på Ås

Foto: Kow d.e. 27062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Forsøksfeltet for innsamling og registrering av roser ved universitetet på Ås, ligger et stykke oppe i bakken, nær kirken. Kirkealléen ses i bakgrunnen.

Unni Dahl Grue (t.v.) og Eva Vike som begge arbeider med ulike sider av prosjektet, orienterte og tok deltakerne med på en interessant kulturhistorisk tur langs rosebedene.

13 personer hadde funnet vegen til rosehagen for å høre om og se gamle roser fra Østlandsområdet. Det var akkurat passe til en tur mellom rosebedene.

Det fins roser av mange slag. Her er en av rosene som er med i prosjektet ved UMB.

Og hvem ville ikke hatt en skjønnhet som denne i hagen?

For om lag ti år siden begynte Norsk Roseforening å registrere gamle roser på Østlandet.
Roseforeningen innledet et samarbeid med universitetet på Ås, og i 2007 startet universitetet prøvedyrking av gamle roser som Roseforeningen hadde samlet inn.
Innsamlingen skjedde ved at Roseforeningen hadde stands på ulike arrangementer.
Dit kunne folk komme med roser som de mente var gamle tradisjonsbærere.
De rosene som representantene for prosjektet ved UMB fant interessante, ble tatt med til Ås og vurdert videre.
Et stort antall av dem fins nå på prosjektområdet ved universitetet.

Vokser som de vil
I de ti årene som har gått, har prosjektmedarbeiderne samlet seg betydelig kunnskap om rosene.
Både om opphav, utbredelse, egenskaper, krav til stell - og prydverdi.
Rosene i rosesamlingen på Ås, ble beskåret første året, seinere har de fått vokse som de vil i samsvar med sin egenart.
Rosene sprøytes ikke - verken mot lus eller sopp - eller andre plager.
De gule rosene utgjør imidlertid et unntak.
De er særlig utsatt for soppangrep i fuktig vær og sprøytes med Euparén.

Mange slag
Buskroser er forøvrig robuste - og gjerne engangsblomstrende.
Noen har enkle blomster, andre har fylte blomster og står ikke tilbake for foredlede hageroser i skjønnhet. Noen blomstrer kort, andre beholder blomstene lenge.
Det er store variasjoner.

Fullgjødsel og kalksalpeter
I rosehagen på Ås får rosene fullgjødsel om våren og deretter to overgjødslinger med henholdsvis kalksalpeter og fullgjødsel før 1. juli.
For at rosene skal få tid til å forberede seg på vinteren, får de ikke gjødsel om høsten.

Overveldende
De to utmerkede, kunnskapsrike guidene delte gavmildt sine kunnskaper og erfaringer med tilhørerne som fikk høre om opphavssteder, navn på gavemilde hageeiere som har stilt roser til disposisjon, rosenes historie i Norge og navn på personer som har bidratt til rosenes utvikling ute og her hjemme - og mange andre interessante forhold.
Men selv for den som noterte og dokumenterte ved hjelp av kamera, ble mengden av informasjon overveldende.

Ikke tilgjengelig foreløpig
Prosjektmedarbeiderne dokumenterer ved å gjøre erfaringer, samle data og ta fotografier, men dessverre er de akkumulerte informasjonene ikke å finne på data for den roseinteresserte som gjerne vil tilegne seg noe av den kunnskapen som prosjektet har bidratt til å samle.
Foreløpig blir den som besøker rosehagen på Ås, bare møtt av uforståelige nummer for hver rose.
Opplysningene bak numrene er enn så lenge forbeholdt prosjektmedarbeiderne.
Forhåpentlig blir dataene tilgjengelige for allmennheten når prosjektet er ferdig.
Vi får håpe at Norsk Roseforening som har hatt mer enn én finger med i dette prosjektet, sørger for at dataene ikke blir en intern sak på universitetet.
For her har den menige hagedyrker mye å lære.
Spesielt hvis hun eller han er opptatt av tradisjoner og hagekultur.

  

Rådyrene stjeler knoppene

Foto: Kow d.e. 22062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ser man godt etter, ser man at såvel roser som toppklokker har mistet en rekke knopper og spriker mot himmelen med tomme stilker.

Rosestilken midt i bildet er avgnagd. Knoppen er borte. Prydbønnene til høyre og venstre i bildet fikk imidlertid stå. Denne gangen.

Slik ser toppklokkene ut på nært hold. Et par mindre knopper står igjen. Ellers er alt borte. Rosebusken til høyre har også mistet de fleste knoppene.


Det så så lovende ut.
Rosene hadde klart seg igjennom den snøfattige vinteren uten å fryse ihjel eller bli satt vesentlig tilbake.
Og staudene i - og utenfor - rosebedet vokste godt og satte knopper.
Nå var det bare å vente på blomstringen.

Men den skulle aldri komme - for de fleste av knoppenes vedkommende.
For først kom rådyrene.
Og de forsynte seg grovt.
Både av rosene - og av toppklokkene.

Rådyrene vanker stadig i området.
Men i vår hage hadde vi ikke sett spor av dem.
Vi har stadig sett dem i hagen til naboen og 100 á 200 meter lenger nede i vegen.
Hvor forøvrig en rådyrmor en dag kom ut av en av nabohagene og krysset vegen sammen med et yndig lite "nurk" av en kalv som ikke kunne være mange dagene - eller kanskje timene - gammel.
Det var et vakkert syn.

Men de ødeleggelsene jeg fikk se da jeg kom ut en morgen litt senere, var ikke et vakkert syn.
Jeg skal ikke gjenta hva jeg tenkte - og sa.
Men jeg gikk sporenstreks inn og hentet Revira-esken.
Det er vanskelig å følge Reviras oppskrift og lage et effekt "stengsel" rundt bedene ved gårdsplassen.
Men i håp om at Revira her og der er bedre enn ingen ting ingen steder, har jeg nå strødd.
Ikke overdrevent mye, men forhåpentlig nok til at rådyrene kjenner ferten, blir skremt og holder seg vekk.

Hjelper ikke dette, må jeg vel fram med barnesengene igjen.
Jeg bruker sprinkelsidene fra gamle barnesenter til å bygge stengsler av, slik at dyrene ikke kommer nærme nok plantene til å få gjort særlig ugagn.
Det er ikke pent, men trolig effektivt.
Tidligere somrer har roser og andre planter som rådyrene liker spesielt godt, levd sitt beskyttede liv bak gjerder av barnesengsider.
Når vi så er blitt lei av de uskjønne stengslene og har trodd at rådyrene har funnet seg andre beitemarker, har vi tatt dem bort.
Da har det ikke vart mange dagene før rådyrene igjen har vært på plass, og har forsynt seg.
Så, joda.
Stengslene fungerer.
Men er det sånn en gårdsplass og en bruks- og prydhage skal se ut?
Sommeren igjennom?

Weigelabuskene er fine i år også

Foto: Kow d.e. 22062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så weigelabuskene ut for fem dager siden. Seinere har de fått enda flere blomster slik at blomstervellet er enda mer imponerende.

Weigelabuskene gjør et formidabelt helhetsinntrykk. I tillegg er enkelte greiner den rene kaskade av blomster.

Den enkelte blomst er både når det gjelder form og farge, en liten skjønnhetsåpenbaring.

Weigela fins i diverse variasjoner av rødt. Våre busker har blomster i ulike nyanser fra de nesten hvite, via ulike variasjoner av rosa til mørkere røde.


Jeg har vedgått det tidligere, og gjentar det gjerne, våre to weigelabusker er ikke plassert slik ekspertene mener at de burde være.
De står høyt, luftig og trekkfullt utsatt for sønnavind fra fjorden og for nordavind som sluses gjennom den passasjen som vegen danner gjennom landskapet mellom trær, hekker og hager.

Slik har de stått siden de kom til vår hage for omlag 25 år siden etter å ha blitt innkjøpt på utsalg på EPA i Sarpsborg.
Og slik står de ennå.
Noen vintre har vært harde.
Andre har vært mildere.
Men weigelabuskene har overlevd dem alle.
Ja, ikke bare overlevd.
Blomsterfloret er overveldende - sommer etter sommer.

Det er like spennende hver gang.
Om våren er buskene pjuskete med lange brune, tilsynelatende døde, ender på greinene.
Noen stusser jeg.
Andre lar jeg være.
Når man ser det sørgelige synet, tenker man: I år blir det vel ikke mange blomstene.
Men år etter år er vi blitt hyggelig overrasket.
Weigelabuskene blomstrer.
Og de blomstrer overdådig.

Hver enkelt blomst står ikke lenge.
Kronbladene begynner å drysse foruroligende tidlig.
Men det kommer stadig nye blomster.
Buskenes blomstringssesong blir derfor lang likevel.

Noe vi vet å sette pris på.
Vi beundrer buskene fra stuevinduene og fra verandaen og vi tar oss stadig en tur over plenen for å studere busker og blomster nærmere.
I løpet av blomstringsesongen gir disse to buskene ytterst på kanten av plenen, i den nesten aldri hvilende sommervinden fra fjorden, mange skjønnhetsopplevelser.
La oss håpe at de overlever kommende vintre på samme overlegne måte som hittil, og fortsetter å glede oss med sine kaskader av blomster når juni går over i juli.
Akkurat nå er de overveldende.

Lupiner med vri

Foto: Kow d.e. 19062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 


Øverst: Sånn vokser som regel lupiner - rett opp og ranke som soldater.
Nederst: Regnet slo dem imidlertid over ende. Etter at de hadde inntatt horisontalen, vred de toppen oppover mot lyset og avslørte en imponerende evne til å tilpasse seg nye utfordringer og leveforhold.

At planter strekker seg mot lyset er alminnelig kjent.
Har de lyskilden på den ene siden, legger de seg over og strekker seg mot den.
Lupinene går et skritt lenger.
Etter å ha blitt slått ned av regnet, lå de horisontalt.
Noen lå til og med på bakken.
Det tok ikke mange dagene før de vendte spissen av blomsterrankene oppover.
De laget en tydelig knekk på stilken.
Stilken fortsatte å ligge horisontalt - eller tilnærmet horisontalt - mens toppen vokste oppover - mot lyset.
Samtidig satte den nye blomster - som om planta følte seg truet og ville sikre seg frøsetting og overlevelse.
Mer var det i grunnen ikke.
Ikke av de største og viktigste begivenhetene i hagen, men interessant for den vitebegjærlige og interesserte som ikke blir mett av å undre seg over alt naturen har å by på.

Orientvalmuer på nært hold

Foto: Kow d.e. 19062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Ikke alle orientvalmuer henger med hodet. Her er en art som bærer det store, tunge blomsterhodet med rank verdighet.




En fin blomst med vakre enkeltheter. Noen ganger bør man gå tett inn på blomstene for å få med seg detaljene.

De orientvalmuene som er avbildet ovenfor, blomstrer noe seinere enn den slektningen som har vondt for å holde seg oppreist.
Denne arten har like tungt hode, men kraftigere stilk som klarer å holde seg opprett.
Den gjør derfor et mer ryddig inntrykk i bedet.

Fin inni
De store orange-røde blomsterhodene er dekorative.
I gruppe utgjør de et vakkert skue og et fint fargeinnslag i blomsterbedet.
Men enda finere er denne valmuen når man går tett innpå og ser "inni" blomsten.
Frøhodet er stort og elegant med et fløyelsmykt, stjerneformet arr og støvbærerne er store og mørke.
Innrammet av de store, fargesterke, men nesten florlette, orange kronbladene gir de et vakkert synsinntrykk.
Også disse valmuene frør seg sterkt og sprer seg til steder i hagen hvor de finner litt jord for de spirevillige frøene, men de er nærmest beskjedne og reserverte i forhold til slektningene med hengehodene.

Kortvarig glede
Alle valmuer som jeg kjenner, har en svakhet felles.
De står ikke lenge.
Man må passe på å nyte dem mens de står i blomst, for så å si uten varsel "feller" de kronbladene.
Og det var det for denne gangen.
Frøhuset er imidlertid dekorativt.
Det forsvarer sin plass i bedet.
Men lar man alle stå, "risikerer" man å få valmuer over alt.
For å begrense tilveksten, klipper jeg av noen frøhoder, men lar noen stå.
For som nevnt: De er dekorative.
Og de står lenge.
Er man heldig kan man ha glede av dem helt til snøen eventuelt brekker dem ned.

Vakker rododendron

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Rododendron er en spennende plante med med mange varieteter med usedvanlig vakre blomster. Her er den mest vanlige.


Jeg er ingen rododendron-ekspert.
Men vi har da to rododendronbusker

Mange blomster
I noen år stod de og sturte i skyggen av en høy, omfangsrik gran.
Der vokste de så vidt det var, men blomster ble det ikke.
Da vi felte grantreet, ble det fart i sakene.
Tilveksten tiltok - og det ble blomster.
Først noen få, og etter hvert mange.
I dag er den av de to buskene som står lysest, full av blomster.
Den andre som sola når fram til noe seinere, har også blomster, men ikke like mange.

Lyst ...
At lysforholdene er av så stor betydning, overrasker.
Hagelitteraturen beskriver rododendron som en plante som foretrekker å leve sitt liv i skygge eller halvskygge, gjerne på nordsiden av huset.
Men lys må den åpenbart ha for å vokse optimalt og blomstre.

... og surt
Og sur jord.
Våre to rododendron fikk fra begynnelsen en del sur torv rundt røttene, men ingen spesiallaget rododendronjord eller rododendrongjødsel.
De får litt hønsemøkk.
Jorda har vi laget sjøl - bl.a. av kompost og barnåler.
En stor del av nålene fra naboens furuer havner i vår kjøkkenhage og på vår plen.
Disse nålene raker vi opp og legger i rododendronbedet.
Også nålene fra juletreet havner der.
Skal vi trekke slutninger fra tilveksten og blomstringen, setter de to buskene pris på dette årlige tilskuddet av naturlig surhet.
Som forøvrig er helt gratis.

Mye vann
I år har rododendronblomstene stått uvanlig lenge.
Trolig skyldes det at de har fått nok vann.
De står i en  relativt grunn "grop" mellom fjellet og en terrasse med fastmurte skiferheller.
Mye jord har de ikke, og det blir trolig fort tørt.
I fjor regnet det hele sommeren og høsten.
Den milde vinteren hjalp kanskje til slik at plantene fikk sugd til seg den fuktigheten regnet gav, slik at de fikk  fylt cellene med vann.
Grundig høstvanning skal være spesielt gunstig for rododendron.
Det skal vi huske når høsten kommer.
Hvis ikke naturen tar seg av dette på egen hand i år også.

Kosakkveronika?

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Veronica gentianoides - altså kosakkveronika - mener ekspertisen, men beskrivelsen passer ikke helt. Fin er den i alle fall.


Før barndomshjemmet ble solgt, sikret jeg meg noen rotdeler fra min mors rikholdige staudebed.
Jeg tok av de jeg likte.
Hvilke stauder det dreide seg om, og om de har stått i bedet lenge eller er kjøpt inn de senere årene, vet jeg ikke.

Lys, lys blå
En av de jeg fikk med meg, og som nå blomstrer i vår hage, er en plante med lys, lys blå blomster i toppen på en opprett stilk.
Det er en veronika, sannsynligvis en kosakkveronika - altså en veronica gentianoides - sier ekspertisen på nettstedet "Spør en biolog".
Han opplyser at kosakkveronoka er en gammel hageplante i Norge.
Jeg måtte konsultere ekspertene der for selv var jeg helt uten holdepunkter.
Jeg bladde igjennom Norsk Hageleksikon fra begynnelse til slutt og var innom både gresslilje (anthericum), ormedrue (cimicifuga), Kleopatras nål (eremurus), geitvikke (galega) og hvitfredløs (lysimachia) før jeg gav opp og spurte ekspertene om hjelp.

Avviker fra beskrivelsen
Og hjelp utenfra viste seg nødvendig.
Hvis ekspertisen har rett,  var jeg ikke i nærheten en gang.
Når jeg fortsatt tar et ørlite forbehold, er det fordi blomstene på kosakkveronika i Norsk Hageleksikon beskrives som "blå med mørkere kanter og sentrum".
Og bladene som blanke.
Slik er ikke blomstene og bladene på vår plante.
Bladene er mattgrønne, og blomstene har ingen fargede kanter.
De har gult sentrum, ikke blått.
Og blåfargen på kronbladene er så lys at den i praksis framstår som hvit.
Den eneste delen som er blå, er toppen av de to støvbærerne eller arret.
Den er gråblå.
Så kanskje fins kosakkveronika i flere fargenyanser?
Biologer mener det.
Eller kanskje er det ikke kosakkveronika likevel?
Hva kan det da være?
Hva mener dere?

Møte om roser og urner og krukker i Drøbak

Foto: Kow d.e. 13062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

De mange frammøtte fulgte orienteringene i caféen Sjøstjernen i den nye gjestehavna i Drøbak  med interessert oppmerksomhet.

Toril Linnerud fra roseforeningen snakket entusiastisk og med stor sakkunnskap om hvilke roser man bør velge og hvordan de bør plasseres og stelles for at de skal være til varig glede.

Åse Sekkelsten fra Krukkegården på Åsveien orienterer mens en konsentrert kultursjef, Pål Mørk fra Frogn, betjener laptoppen som viser bildene. Lysforholdene var ikke de beste, men det hindret neppe de kunnskapssøkende tilhørerne i å få med seg budskapet.

Hos Eva Tenden, som driver kafé Sjøstjernen, og lærlingen Dani Olav Nilsen, kunne de frammøtte kjøpe kaffe og skillingsboller som smakte fortreffelig. 


Blomsterinteressen i Drøbak og omegn er stor.
Det fins det mange eksempler på.
Frodige hager og stort blomsterflor preger både Drøbak og andre deler av Frogn kommune.
Og hagedyrkingen har lange tradisjoner.

Godt besøkt
Nye generasjoner er også interessert.
Det bar oppslutningen om møtet som nylig ble avholdt i den nye gjestehavna i Drøbak, tydelig bud om.
Mer enn 5o personer vart møtt opp for å høre Torill Linnerud fortelle om roser og Åse Sekkelsten fra Krukkegården i Ås, gi praktiske, nyttige tips om hvordan man skal få størst glede av sine beplantninger i krukker og kar.
De gikk ikke skuffet fra møtet.

Roser er så mangt
At en rose ikke bare er en rose, og at roser bør velges med omhu og stelles med omtanke kom klart fram i roseentusiast, Toril Linneruds foredrag.
Ved håndsopprekning fikk hun de tilstedeværende til å innrømme sine brudd på de mest grunnleggende forholdsregler.
Altfor mange faller nok for fristelsen og kjøper en rose på impuls fordi de har hørt om den, eller har sett den avertert.
Først når planta er handlet inn, leter de etter et sted hvor den kan stå.
Ofte blir planta stående i potta i ukevis før den omsider plantes på et mindre egnet sted.
Når rosebusken ikke trives, eller kanskje bukker under om vinteren, trekker man den forhastede slutning at roser ikke passer på stedet, eller at roser er for vanskelige å stelle.

Rett plass
Det er viktig å sette riktig rose på rett plass, understreket Linnerud, som foretok en systematisk gjennomgang av de ulike gruppene av roser.
Hun fortalte medrykkende om hvor de med fordel kan plantes, hva slags stell de bør få - og hva man kan vente av blomsterprakt.
Og kanskje duft.
Roser er, som nevnt, forskjellige.
Noen dufter, andre ikke, noen blomstrer én gang i løpet av sommeren, noen blomstrer to ganger - og noen blomstrer fra våren og omtrent til frosten kommer.

Gjødsling og vanning
De fleste roser krever god jord, og nesten alle krever rikelig med gjødsel.
Kugjødselkompost er bra, men det er et jordforbedringsmiddel og ikke ikke gjødsel, opplyste Linnerud, som mente at mange slags gjødsel kunne brukes.
Det gjelder imidlertid å stanse gjødslingen i tide.
Gjødsler man etter 1. juli, kan veksten fortsette så lenge ut over høsten at rosene blir ømtålelige for kulde og ikke får tid til å innstille seg på minusgrader og frost.
Da går det ofte galt.
Rosene trenger vann, men vann ikke blomster og blader, poengterte roseeksperten.
Det gir ofte lurende, latente soppsykdommer gode vekstvilkår.
Vann, men vann ved rota, var rådet hun gav til den lydhøre forsamlingen.

Drenering viktig
Åse Sekkelsten fra Krukkegården rett uten for Frogns grense, hadde trolig hatt besøk av mange av de frammøtte.
Ikke alle med like gode erfaringer når det gjelder dyrking i potter.
Sekkelsten understreket hvor viktig det er at plantene vannes, men at man sikrer at dreneringsystemet virker slik at urnene ikke blir stående med vann i.
Ofte er det bedre at pottene står på klosser eller steiner enn at de står i skåler.
Det sikrer bedre drenering.
Svikter dreneringen, drukner plantene.
Potter som skal stå ute om vinteren, frostsprenges hvis vannet ikke renner av.
Sekkelsten anbefalte at man bygger opp innholdet i potta med Leca-kuler i bunnen dekket av et solid lag med fiberduk som hindrer jorda i å tette til dreneringslaget.

Store nok "sko"
Krukkene må være stor nok, understreket Sekkelsten.
- Hvem liker å stå i sko nummer 38, når man har føtter til størrelse 43, sa hun og fikk humrende respons fra tilhørerne.
Spesielt er det viktig at pottene er høye nok.
Det må være plass både til et godt dreneringslag i bunnen og nok jord rundt og over plantene.
Spesielt viktig er dette hvis man har store vekster i potta.
Det er nemlig nesten ikke grenser for hva man kan ha stående i potter og urner.
Til og med større busker og trær - for ikke å snakke om roser og klematis - kan man ha der hvis man sørger for nok næring og vann.
Og for at de står frostfritt om vinteren.

Kunstgjødsel
Mange slags gjødsel kan brukes til planter i potter - enten plantene står solitært eller er plantet sammen.
- I dag anses kunstgjødsel av mange for å være fy-fy, men jeg har gode erfaringer med kunstgjødsel og anbefaler det gjerne, sa Sekkelsten, som etter den praktiske og nyttige orienteringen fikk anerkjennende applaus fra den tallrike forsamlingen.
Trolig vil plantene i Drøbaks - og det øvrige Frogns - mange innkjøpte krukker og kar, og avdankede avskjæringer og sinkbaljer, få et enda frodigere og mer blomstrende liv etter dette.
Forhåpentlig kan tipsene fra de to hageentusiastene og ekspertene også være til nytte for noen som holder til i andre deler av landet.

Dansk og norsk syn på lupiner

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg har lupiner i min hage, og det kommer jeg til å fortsette å ha. De er vakre og utgjør ingen trussel - uansett hva Direktoratet for naturforvaltning mener.

Den kjente danske "havemanden" og "havebloggeren" Claus Dalby, har latt seg begeistre av lupinene langs de danske veiene.
Han savner dem når han ferdes lenger sør i Europa, og lurer på om Danmark er alene om denne blomsterprakten.
Skjønt, fins de ikke også i Sverige og Norge?

Bannlyste
De fins i alle fall i Norge.
Enn så lenge.
For her er de svartelistet.
Direktoratet for naturforvaltning vil ha dem bort.
Bort fra fellesarealer - og fra private hager.
Lupin anses som en fremmed art, en inntrenger, som fortrenger genuine, norske arter og dermed er en trussel mot norsk egenart og natur.

Naturalisert kulturplante
Jeg har ikke lagt skjul på at jeg er uenig i denne vurderingen - og i denne heksejakten.
De fleste staudene og prydbuskene vi har i våre hager, er innvandrere.
Lupin er en forlengst naturalisert kulturplante som beriker og forskjønner vår natur.
Jeg deler med andre ord Claus Dalbys begeistring.
Som mange andre planter, må imidlertid lupinen holdes i sjakk.
Frøene har en imponerende spirevillighet.
Og de er mange.
Riktig mange.
For å unngå uhemmet spredning, bør man derfor klippe bort og destruere noen av frøstandene før frøene får anledning til å spre seg.
Og man bør ikke kaste fra seg lupinfrø i naturen.

Mengder langs motorvegene
Men i private hager gjør lupin ingen skade.
Dyrk den med god samvittighet - og udelt glede.
Og skulle den opptre solitært eller i grupper i naturen, så gjør det ikke noe det heller.
Jeg fant noen ved golfbanen i Frogn.
De var praktfulle.
Men langs motorvegene der vegvesenet har sådd dem i store mengder for at de skal holde fast på jordmassene i skråningene, kan de nok virke overveldende - og litt skremmende.
Men "misbruk" kan ikke lupinene lastes for.
Å svarteliste lupiner fordi vegvesenet har overdrevet, er å rette baker for smed.

Andre norske markblomster
"Hvordan går det nå med de "norske" markblomstene?" vil sikkert mange tenke.
De klarer seg nok - på andre steder.
Hvis forholdene legges til rette.
Kanskje vegvesenet kunne slå et slag for dem også?
Slik at slike som Claus Dalby - og jeg, og andre som oss - får noe vakkert å hvile øyet på og roe sinnet med når vi er ute og ferdes.

Parkslirekne, Roundup og regn

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Ikke vakkert, men forhåpentlig virkningsfullt. Sekkene skal hindre regnet i å skylle bort ugressmidlet som vi har sprøytet på rotskuddene av parkslirekne.

Parkslireknen forsøker å skaffe seg nytt livsrom ved å sende utløpere inn under terrassen og rotskudd opp mellom hellene.

Egentlig er det ikke plass til slirekneskuddene der, men de skaffer seg plass og kommer likevel.

Kommer igjen

På terrassen vil vi imidlertid ikke ha kraftigvoksende slirekne.

Derfor bekjemper vi den målbevisst og med stor utholdenhet.

Først prøvde vi den miljøvennlige metoden.

Vi brukte hagesaksa og klipte av enhver antydning til skudd så langt nede som vi kom til.

Men det kom stadig nye skudd.

Og der vi ikke fikk klipt kort nok, stod restene igjen som pigger som nakne barneføtter syns det var ubehagelig å gå på.

Pent og ryddig var det heller ikke.

Gift

Etter hvert har vi derfor skiftet metode.

Og middel.

Nå bruker vi Roundup.

Den tar i alle fall den delen av det enkelte rotskudd som syns over bakken.

Det vil si: Hvis den får virke i fred noen dager.

For å unngå at regnet skyller bort "ugressmidlet" før det før plantene får trukket det inn, dekker vi de sprøytede skuddene med søppelsekker.

De må ligge der en ukes tid.

Det ser ikke pent ut.

Om det er effektivt, gjenstår å se.

Gule i toppen

Vi har prøvd metoden en gang tidligere.

Da visnet skuddene, og noen av "morplantene" ble gule i toppen.

Forøvrig så de ikke ut til å lide noen skade.

Dette tyder på at giften blir trukket inn.

Vi kommer derfor til å sprøyte noen ganger.

Vi får heller holde barnebarna borte fra terrassen mens behandlingen pågår.

Og skulle giften ta kverken på de store bambusliknende slirekneplantene som skaffer oss skygge på verandaen, får det stå sin prøve.

Det fins andre måter å skaffe skygge på.

Svartelistet

Parkslirekne er jo dessuten svartelistet og uønsket i Norge.

Sa da er det kanskje like greit om den dør ut - så den ikke sprer seg.

Men kjenner jeg den rett, overlever den nok dette også.

Parkslirekne er ikke noe man tar livet av og blir kvitt som en bieffekt av overfladisk "ugressbekjempelse".

Skal man kvitte seg med den, trengs det nok tyngre redskap.

Sannsynligvis gravemaskin.

Midler mot store og små skadedyr

Signaturen "Wencke" har kommentert problemet med dyr som ødelegger vekstene i hagen.
I en kommentar og en e-post skriver hun at hun til tider har hatt besøk av rådyr.
Wencke har prøvd flere ting.
Hun har f.eks. lagt ut menneskehår som hun har strødd rundt omkring.
Det må ha hjulpet, mener hun, for hun har ikke sett noe til rådyrene i år.
Mot brunsnegler vanner hun med hvitløk.
Hun tror - eller kanskje håper - at dette også kan ha en effekt på rådyr og andre dyr.

Hår hjalp ikke
Jeg har prøvd å legge ut menneskehår for å holde rådyrene borte.
Både mitt eget og andres.
Jeg fikk en stor pose full av frisøren - den gangen jeg brukte frisør - og la ut.
Det hjalp dessverre ikke.
Det betyr ikke at andre ikke bør gi metoden en sjanse.
Wencke ser ut til å ha bedre erfaringer med denne metoden enn jeg har.

Hvitløkuttrekk
Wencke vanner med hvitløkvann mot sniler - og rådyr.
Avkoket skal også virke mot plantelus.
Hun knuser to hvitløk, koker dem i 4-5 minutter i 1 liter vann til det utvikler seg en sterk lukt, avkjøler og siler.
Uttrekket oppbevares på lukket flaske.
Når hun skal vanne mot skadedyrene, blander hun en matskje av hvitløkvannet i en vannkanne og vanner grundig.
Erfaringene skal være gode.

Uprøvd middel
Wencke har også oppskrift på et "bekjempningsmiddel" som hun ennå ikke har prøvd.
Man blander to egg med en kopp vann og en kopp melk og tilsetter en teskje knust hvitløk, tabasco sauce og oppvaskmiddel.
Væsken sprayes på plantene.
Midlet synes å være "sterkt".
Etter som erfaringer med virkningen savnes, bør man kanskje prøve seg forsiktig fram slik at ikke "haka forsvinner mens man barberer seg".
Men intet middel bør være uprøvd.

Sniler
I likhet med stadig flere av oss, har Wencke problemer med brunsniler.
Hun forteller at hun måtte slutte å kjøpe sommerblomster til hagen og nå bare har noen på terrassen.
De siste årene har imidlertid fiolene kommet tilbake, noe hun tar som et godt tegn.
Wencke har forsøkt å bekjempe snilene ved å plukke dem opp og dem legge i salt.
Hun knuser dessuten eggeskall som hun legger rundt plantene.
Kaffegrut har hun også prøvd.
Det er gift for snilene og bra gjødsel for rosene, kan hun fortelle.
Aske har vist seg å ikke være en effektiv barrière.
Også hønsegjødsel har Wencke prøvd som bekjempningsmiddel.
Bekjempningsmiddelet "Nemaslug" som blandes i vann, kjenner hun til, men dette har hun ikke prøvd - foreløpig.

Saksa er best
Min erfaring er at den gamle, avlagte kjøkkensaksa er det beste bekjempningsmiddelet.
Med den klipper jeg snilene effektiv i to.
Og metoden har ingen naturskadelige bieffekter.
Snilekadavrene lar jeg enten ligge, eller jeg samler dem på steder hvor de er minst mulig generende.
De levende snilene finner dem, legger seg til for å fortære sine døde artsfrender - og blir klippet ihjel de også. Det vil ikke si at andre framgangsmåter ikke fører til godt resultat.
Men er du oppgitt, eller fortvilet, og lurer på hva du skal gjøre, anbefaler jeg saks.

Velvoksen kaninmat

Foto: Kow d.e. 12062012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Løvetannplanta har åpenbart hatt gode vekstvilkår. Saksa viser hvor store bladene er.

Det sies at Adam og Eva dekket sine edlere deler med fikenblad.
Hadde de holdt til her i nærheten, kunne de brukt løvetannblader fra vår hage.
For dem er det dimensjoner over.

Alltid noe igjen
Nylig viste jeg her på bloggen et særdeles velutviklet rotsystem.
Jeg antydet at tanken - eller drømmen - om å fjerne løvetann med hele rota egentlig er utopisk.
Det blir alltid noe igjen - og det vokser videre.
Tilsynelatende uansett hvor lite det er.

Gjemmer seg
I bedet der Jackmani-klematisen står, har vi en løvetannplante som er "fjernet" mange ganger.
Trolig har den røtter dypt ned og langt inn under steinhellene som dekker terrassen.
Den "gjemmer" seg inne i en tett tue med fritilaria meleagris som bidrar til å dekke og skygge for klematisfoten.
Løvetannen kan altså ikke fjernes "effektivt" uten at "vipeeggene" skades eller tas opp.
Derfor har den fått leve.
På nåde.
Til nå.

Stjeler næringen
Men nå er det slutt.
For størrelsen på løvetannbladene viser tydelig hvem som blir av med næringsstoffene.
Selv om løvetannblekkene er kjærkomment fór til barnebarnas kaniner, må planta vekk.
Vi har flere!
Vi må derfor gå grundigere til verks.
Tua med fritilaria burde forøvrig vært delt for lenge siden.
Sant å si har vi hatt planer om det lenge.
Men det har hittil ikke blitt til noe.
Nå graver vi den opp for å få tak i mest mulig av løvetannen.
Noe setter vi tilbake, for den står nå på et sted der den åpenbart liker seg, og noen prøver vi å skape nye tuer med i det relativt nylig anlagte staudebedet ved gårdsplassen.
Så krysser vi fingrene og håper at løvetannplanta forsvinner - og at vi får nye flotte tuer med vipeegg flere steder.
Kommer vi denne gangen fra ord til handling, kan vi egentlig takke løvetannplanta for det.

Blomstermøte i Drøbaks nye gjestehavn

Foto: Kow d.e. 2012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så den nye restauranten i Gjestehavna ut i januar før den ble tatt i bruk. Nå er vi i juni og det er tid for åpning. En sommerlig restaurant danner i morgen kveld rammen om et møte om valg av roser og om planting i potter og urner.

Holder denne mål? På møtet i gjestehavna i Drøbak onsdag den 13. juni klokka 1900 får du bl.a. tips om valg av planter og hva du bør ta hensyn til når du planter i krukker og kar.

"Hage" er et vidt begrep.
Og urner og krukker - og avskjæringer og gamle sinkbaljer, for den saks skyld - er kommet i skuddet.
Enten du har mange mål med "innmark" eller kun en terrasse eller veranda, prøver du kanskje å skape et "grønt miljø" ved å spe på blomsterbedene med planter i krukker og kar.
Men hva slags planter skal du velge?
Og hva bør du gjøre for å sikre at  beplantningene blir til glede og ikke til bekymring og ergrelse?
Det får du greie på hvis du møter opp i restauranten i Gjestehavna i Drøbak i morgen, onsdag 13. juni klokka 1900.
Der gir Åse Sekkelsten fra Krukkegården på Åsveien tips om hva slags planter som passer i krukker og urner, hva slags urner du bør velge, hvilke hensyn du bør ta når du planter, og hvordan plantene bør stelles i løpet av sommeren.
Vil du ha friske planter til glede og fryd og ikke mistrøstige, brune planter som lider seg gjennom sommeren, møter du i Gjestehavna i morgen kveld.

Mer om roser
Der får du også vite mer om roser enn det du allerede fikk under møtet i mai.
"Rett rose på rett plass" heter Toril Linneruds innføring i rosedyrkingens edle kunst.
I Drøbak gror nesten alt over alt, men ellers i Frogn og i distriktet omkring og landet forøvrig, kan det være greit å vite hvilke roser som tåler hva, og hva enkelte sorter absolutt ikke liker.
Her kan du altså få tips som både øker gleden ved rosedyrking og betaler seg fordi dyrt ervervede roser ikke takker for seg etter den første vekstsesongen.

Bare kom
Møtet er åpent for alle.
Uansett hvor du bor.
Og det koster ingen ting å komme inn.
Kom med båt eller bil - eller med bussen.
I tillegg til orienteringene fra Sekkelsten og Linnerud får du vite mer om "Vakker hage"-plaketten "Rosenes by holder vi ren, alle som en".
Denne delen av programmet er det kultursjefen i Frogn, Pål Mørk, som tar seg av.
Hagesesongen har ikke mer enn så vidt begynt.
Så slå av TV-en og møt opp i restaurant "Sjøstjerne" i Gjestehavna i morgen kveld og få inspirasjon og faglig påfyll til en fortsatt innsats i hagen - enten du har en stor landeiendom, en liten rekkehushage eller bare en veranda i en boligblokk.
Vi sees i Gjestehavna i Drøbak.

Krossveden blomstrer

Foto: Kow d.e. 07062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Krossvedbusken overrasker med både bladverk og blomster.

Snøballkrossved - eller viburnum opulus f. roseum som den vel heter på latin - er en dekorativ prydbusk.
Når den bare får stå i fred.
Som oftest blir bladene og blomsterknoppene oppspist av utøy.
Ikke bare hos oss har jeg forstått.
Gjennom flere sesonger har svarte bladlus spist så å si alt, slik at bare de tomme greinene har stått sprikende igjen som en tusjtegning mot himmelen.
Hvordan busken har overlevd har vært en gåte.
Men i år har angrepet vært betydelig mildere enn tidligere.
Busken har beholdt en stor andel av bladene, og de snøballformede blomsterstandene lyser snøhvite mot en blå himmel.
Det viser at man "aldri" skal gi opp, men gi hagens vekster stadig nye sjanser.
Hvorfor luseangrepet ikke er så massivt og ødeleggende som tidligere kan man lure på.
Den milde vinteren og tidlige våren burde vel logisk sett, ført til at flere lus overlevde og kom tidligere i gang med sitt ødeleggelsesverk.
Forklaringen kan selvfølgelig være at busken nå etter mange år, er blitt mer robust og tåler lusenes angrep uten at alt bladverk og alle blomsterknopper blir oppspist.
Uansett: Familien setter pris på dette "nye" innslaget i hagen.
Når man har prydbusker, er det jo hyggelig at de betaler for omsorg og stell ved å blomstre og bidra til en hage hvor vi kan søke naturopplevelser og hvile sinn og kropp for å få krefter til hverdagens mange gjøremål.

Hengehoder

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst:  Valmuene har valgt å stå på gresskanten utenfor tomta. 
Midten: Der lever de et farlig liv. Vegen er "skoleveg" og de mest klåfingrede blant skolebarna kniper av blomsterknoppene eller river opp hele planter.
Nederst: Vakkert skue når de får stå i fred, men blomstene står akk så kort tid.


Orientvalmuene sprer seg voldsomt.
Noen av dem har funnet ut at de skal pynte opp i kanten mellom tomta og vegen.
Men der står de utsatt til, for skolebarna kan ikke la dem stå i fred.
De kniper av knopper og river opp planter.

Hengehoder
Egentlig ville det kanskje vært mest "ordentlig" å la gressklipperen gjøre kort prosess om våren før blomstringen begynner.
Men det har jeg hittil ikke hatt hjerte til.
For de er jo vakre - så lenge de blomstrer og får stå i fred.
Og noen klarer seg som regel helskinnet gjennom blomstringstiden.
Men ranke og staselige er de ikke.
De oransjerøde fargebombene er for tunge til at de spede stilkene orker å bære dem.
De fleste tar derfor horisontalen, og noen ligger med hodet på bakken.

Øker i antall
At noen unngår skolebarnas hardhendte behandling og når fram til frøstadiet, fins det klare bevis på.
Plantene blir flere og flere for hvert år.
At noen frø faller til jorda, og at nye planter vokser opp nær de gamle, er lett å forstå.
Men hvordan forflytter valmuefrøene seg over større avstander?
Hvordan kommer de fra bedet inne i hagen og ut til kanten langs vegen?
Og hvordan er de kommet til hekken som skiller vår tomt fra naboens?
Er det fuglene som frakter frøene?
Kan vi takke maurene for spredningen?
Eller forflyttes frøene med vind og vær?

Plantene bestemmer
Når det gjelder innredningen av hagen, og hvilke planter som skal stå hvor, har jeg en viss tiltro til "naturmetoden".
Plantene får i høy grad bestemme selv.
Orientvalmuer har vi nå både her og der.
Også på steder hvor de står ubeleilig til og hindrer framkomsten.
Blomstringstiden er så kort at det bærer vi over med.
Det største aberet er vi må plukke opp kronbladene som drysser ut over.
De fleste er lette å få tak i, men inne mellom tornefulle rosebusker og bjørnebær er det verre å få tak i dem uten å få hendene fulle av pigger.
Og så må vi klippe av de fleste frøhodene, før de blir modne og sprer frøene i øst og vest.
Det er synd, for frøhodene er dekorative.
Så noen lar vi så.
Trolig alt for mange.

Pen, men brysom

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven lyser godt opp i skråningen som på denne tiden stort sett består av grønne planter.

Når sølvarven blomstrer for fullt i kritthvite tepper, stanser mang en forbipasserende og tar seg en titt. Noen har i årenes løp også bedt om en rot. Det har de fått. La oss håpe at de ikke angrer.


Sølvarven lar seg vanskelig temme.
Den sprer seg som den selv vil, og har underjordiske deler som er like vanskelige å bli kvitt som kveke.
Over jorda er den vakker.
I alle fall når den står i full blomsterskrud med kritthvite blomster og sølvfargede blader.
Da er den en fryd for øyet.
Sølvarve er en av de plantene som helt ser bort fra jordsmonnet.
Den vokser uansett hva slags medium den har røttene i.
I alle fall virker det sånn.
Hos oss gror den i ren sand, god matjord, tung leire - og i nesten ingen ting.
Noen steder er det vanskelig å forstå hvor den henter næring fra.
Og blomstrer gjør den.
Når blomstringen er over, luker jeg den bort med hard hand der jeg ikke vil ha den.
Mellom Pink Grootendorst-rosene f.eks.
Neste år kommer den for fullt fra røttene som er igjen i bakken, og danner sine kritthvite tepper i skråningen og mellom belegningssteinene i kanten av innkjørselen.
Hvert år bestemmer jeg meg for å gå grundig til verks og fjerne både overjordiske og underjordiske sølvarvedeler i skråningen - i alle fall der rosene og den japanske kveden står.
Men det blir aldri noe med meg.
Jeg er for bløthjertet.
Hensynet til de uskyldshvite skjønnhetene vinner over ønsket om et ryddig bed.

Løvetann - ugress, mat og medisin

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Vakkert dandert ugressfrø. Blås ikke av alle fnokkene med ett pust. I følge folketroen dør da den du sist har tenkt på.

Løvetann på plenen og i blomsterbedene er en pest og en plage.

Men den er vakker - og nyttig til mange ting.

Utrydningstruet i England?

Det sies at løvetann er i ferd med å bli utryddet i England.

Stakkars englendere.

De kan komme og få noen av meg.

Helt gratis!

Med godt rotsystem og det hele.

Dessuten kan de ta med seg frø - i mengder.

Her er nok å ta av.

Og frøene er spirevillige.

Det kan jeg garantere.

Det var visstnok under krigen at løvetannen på de britiske øyer ble så hardt beskattet at den aldri er kommet til hektene igjen - og nå altså står i fare for å dø ut.

Hvis ryktet taler sant, da.

Det lyder nesten for usannsynlig.

Under krigen ble løvetann brukt til produksjon av kautsjuk, altså gummi.

Dessuten ble størstedelen av planta brukt til mat.

Og som medisin.

I Norge får planta i dag gro som den vil og stå urørt og ubrukt mens vi går i butikken og kjøper dyre erstatninger som rukola og andre mer "eksotiske" vekster til matlagingen.

Løvetannblomster i maten

De solgule løvetannhodene kan man bruke i salater - eller legge vin på.

På 70-tallet laget jeg en løvetannvin som er noe av det beste jeg har smakt i den vegen.

Som smakfullt og fargerikt innslag i grønne salater fungerer de gule kronbladene utmerket.

Vi river dem løs fra blomsterbunnen og drysser dem i salaten.

Nye knopper kan stekes og f.eks. brukes i pannekakerøra, sies det.

Det har vi ikke smakt.

Derimot bruker vi ikke altfor grove blader i salat.

Det gir en lett bitter og pikant smak, og er billigere og bedre enn rukola.

Og ferskere - etter som bladene kan plukkes friske rett fra planta.

De store, "treene" bladene får kaninene til to av våre barnebarn, å kose seg med.

Vil vi ha ekstra sprø, milde og velsmakende blader, setter vi en bøtte over planta. 

Etter et par uker har vi den fineste, sprø og lett bitre salat som piffer opp salatbollen.

Hvis ikke snilene har forsynt seg først.

Også de har forstått at bleket løvetann er en lekkerbisken.

Kaffeerstatning

Blomsterstilkene bruker vi ikke.

Røttene derimot burde vi kanskje bruke.

Under krigen ble de brent og brukt til kaffeerstatning.

Kanskje burde vi prøve denne gamle teknikken selv om det i dag ikke akkurat er vondt om kaffe i de forskjelligste former og smaksvariasjoner.

Hvem vet.

Kanskje er løvetannkaffe en lekkerbisken som vil appellere til det moderne, bereiste mennesket som har vent seg til å smake på både det ene og det annet?

Løvetannsuppe?

Jordskokk er spesielt godt egnet til suppe.

I boka "Urtehagen på Knatten" skriver Annemarta Borgen at løvetannrota inneholder opp til 24 prosent inulin, et stivelsesemne som også fins i jordskokker.

Kanskje inneholder løvetann bitteremner og annet som gjør den mindre egnet til råstoff for suppe, men det vet man jo ikke før man har prøvd.

Finner man løvetannrøtter på steder der det ikke har vært brukt ugrasdreper eller "voks-deg -i -hjel"-hormoner, kan et suppeprosjekt være verdt å prøve.

Leontodon taraxacum

Mange lurer på hvorfor planta på norsk heter løvetann.

På dansk heter den "fandens mælkebøtte", på fransk "pis en lit", altså "tiss i senga" - og på svensk "maskros" - eller også "kopiss"; altså "kupiss".

Det var faktisk den svenske botanikeren Linné som kalte planta "Leontodon taraxacum". 

Leontodon betyr løvetann og henspeiler på de takkete bladene som kan minne om en løvekjeft. 

Taraxacum skriver seg visstnok fra øyesykdommen taraxais som løvetann etter sigende skal virke legende på.

Som flere av betegnelsene sier, virker løvetann vanndrivende.

Den er derfor blitt brukt som medisin mot nyresykdommer.

I tidligere tider ble uttrekk av løvetannblader forøvrig brukt som vitamindrikk.

Kanskje noe å tenke på neste gang du lurer på om du skal gå i helsekostforretningen og kjøpe dyrt vitaminstilskudd med tvilsom effekt?

Nøysom nellik

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

I den minimale fugen mellom hellene har en fjørnellik funnet det for godt å slå seg til. 

Ikke alle er like storforlangende.

Det gjelder også planter.

Mens noen krever dyp humusrik jord og jevnlig tilførsel av vann og næring, klarer andre seg med noen dråper vann i ny og ned og litt sand så vidt at den får feste for røttene.

Fjørnelliken f.eks. 

Den lever i praksis på "luft og kjærlighet", som min  mor pleide å si når noen var spesielt nøysomme.

På terrassen har vi sementheller som ligger så tett sammen som det i det hele tatt går an.

Fugene er minimale.

Men i disse mikroskopiske fugene finner fjørnelliken feste og næring slik at den ikke bare kan utvikle et frodig bladverk, men også et imponerende blomsterflor.

Foreløpig står nellikplanta på bildet i knopp, men om ikke mange dagene vil den glede oss med mange rosa blomster på høye, smekre og elegant vaiende stilker.

Også ugress vokser i fugene.

Skudd fra parkslirekne og snøbærbusk prøver å trosse naturens orden og stikke nye skudd fra de utrettelig ekspanderende underjordiske rotstenglene  opp mellom hellene - hvor det altså egentlig ikke er plass.

Ugress og rotskudd fra parkslirekne og snøbærbusk fjernes ubønnhørlig og med hard hand og skarp kniv.

Men fjørnellikene får stå.

Selv om de slår seg til midt på gang- og oppholdsflatene.

Det samme gjør forøvrig jordbærplantene - etablerer seg uryddig over alt, og får stå.

Også markjordbærene som har spredd seg fra jordbærurna vi har hatt på terrassen, vokser på nesten ingen ting, og klarer seg tilsynelatende utmerket med det de kan finne mellom hellene.

Plantene er frodige og har fine blomstrer som snart skal bli til kart og deretter til solmodne jordbær for de 7 minste av våre 10 barnebarn.

Å se barnebarn lete entusiastisk og fryde seg over funnet av modne rød-hvite jordbær, er en av sommerens største gleder.

Urter i plastdunk

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Innkjøpte urter i plastdunk på et sol-, men vindfullt sted. Vi ser med uro-blandet forventning fram mot utviklingen.

Vi har sitronmelisse, oregano, timian, ulike mynter og løpstikke i kjøkkenhagen.

De står relativt skyggefullt til, men klarer seg stort sett bra - selv om en og annen sitronmelisse- og oregano-plante går ut i kalde snøfattige vintre, er det nok igjen til at vi stadig kan gå ut i hagen og hente hjemmedyrkede urter til matlagingen.

Mer "fintfølende" og ømtålelige urter har tydelig ikke følt seg vel på skyggesiden der kjøkkenhagen vår ligger.

Vi har derfor i år opprettet en "underavdeling" på terrassen.

Andres avfall

Utenfor returpunktet for plast som vi jevnlig frekventerer, hadde noen satt fra seg to store, praktfulle plastdunker.

De tok vi med oss hjem.

Den ene har vi plassert på terrassen og plantet urter i.

Den andre står lyst plassert i hagen.

I den har vi - etter prinsippet: kommer det, så kommer det - sådd en del grønnsakfrø som har gått ut på dato.

Billige urter
I dunken på terrassen har vi plantet kruspersille, dill, salvie, rosmarin og koriander.
De tre siste har vi kjøpt for 10 kroner stykket på OBS.
Skulle de ikke klare seg, blir det økonomiske tapet til å bære.
Urtene fra OBS er økologiske og produsert på Elvenhøy Gartneri AS.
Nå er vi spent på utviklingen.
Plantene står i plantejord ispedd noe kugjødselkompost.
Begge deler er innkjøpt på Bauhaus.
Etter behov vannes de ved rota med gjødselvann laget på pelletert hønsemøkk.
Bladverket, som jo skal spises, og derfor må være rent, overrisles - også det etter behov - med rent vann.

Ikke basilikum
Vi kjøpte også en økologisk dyrket basilikum på OBS.
Den står ikke i sammenplantingen, men har fått egen potte - helt for seg selv.
Det er fortsatt kjølig om nettene.
Plantene i sammenplantingen tåler nok nattetemperaturer ned mot 3-4 grader - selv om begrepet "persilleblad" brukes om personer som tåler lite.
Basilikum bør imidlertid i følge produsentens opplysninger ikke "oppbevares under 12 grader C".
Det er et råd som det nok er klokt å følge, for basilikum er usedvanlig lite hardfør.
Foreløpig står den derfor innendørs om nettene og settes først ut til forsiktig tilvenning når gradtallet har kreket seg godt over 12.

Fram og tilbake, fram og tilbake ...

Foto: Kow d.e. 18052012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Å venne "inneplantene" til kjølige vårdager er litt av en jobb. Disse plantene - og flere andre - ble båret ut og inn så lenge det var fare for minusgrader om natta.


Nå er de plantene som har overvintret inne, satt ut for godt.
Men det tok sin tid.
Temperaturen var uvanlig lenge lunefull og nattefrosten ødeleggende for lyse, vannholdige, ømfintlige stilker, blader og skudd.
Selv her ved kanten av Oslofjorden.
Plantene ble derfor flyttet ut og inn helt til etter 17. mai.

Fuksia og engletrompet
Nå er de ikke bare kommet ut i frisk luft for godt.
Flere av dem er plantet over i urner eller i bakken.
Fuksiaene har fått en lett skyggefull plass under grantreet i kanten av gårdsplassen, og engletrompetene har inntatt sin sedvanlige vindutsatte plass på terrassen.
Der får de luftet seg, men også lange, lyse dager.
Vind og sol tar knekken på noen av de bladene de har med seg innefra, men nye vokser raskt ut.

Pelargonier
Etter en intensiv formeringsperiode i fjor, har vi mange pelargonier.
Både "alminnelige" røde og dronning Ingerid.
To små, røde har bukket under i vinterens løp.
Alle de andre har klart seg og er friske med fin tilvekst.
Noen er sterkt beskåret for å bli tette og lubne.
Andre er bare forsiktig stusset - eller ikke rørt i det hele tatt - fordi jeg vil at de skal få en "buskete" og "uryddig" fasong.

Kaldt om natta
Fortsatt er nettene kalde.
De siste morgenene har jeg stått opp til utetemperaturer rundt 6 grader.
Klokka 7 i dag var temperaturen 5,4 på den elektroniske temperaturmåleren.
De gammeldagse gradestokkene viste enda en grad lavere temperatur - både på sydveggen og nordveggen.
Kulda hemmer veksten.
En knollbegonia har fått skjolder på bladene.
Om det er "nattefrost" eller for sterk, direkte sol om dagen som har forårsaket skadene, er usikkert.
Én ting er i imidlertid sikkert: Nå vil vi ha varmere netter.
Og "vi" det er både plantene og familiens gartner som venter på at tilveksten skal ta ordentlig fart, og på at plantene skal produsere knopper slik at vi om ikke altfor lenge, kan nyte et overdådig blomsterflor når vi rusler gjennom hagen eller tar en pause på en av hagens stadig flere sitteplasser.