Unødvendig omveg

Foto: Kow d.e. 08032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rododendron-buskene dekket av tung snø i morgentimene. Omlag seks timer senere er snøen falt av. Heldigvis.

Blomsterknoppene har kommet seg helskinnet gjennom vinteren. De tåler nok litt snø også, bare de ikke brekker av.









Små bilder:
T.v.: Her var det vår i går. T.h.: Og her var det blomstrende hestehov. Sic transit gloria mundi!

Snøfallet vi fikk i går og i natt, trengte vi ikke.
Snøværet var en helt unødvendig omveg til våren.

Kvinnedagen
Jeg har influensa.
Snømåking er ikke aktuelt for tiden.
Snøen som var dyp og tung og glatt var ikke god å kjøre i.
Og ute ved vegen var det en litt for høy og altfor hard brøytekant.
Den måtte fruen i huset, som skulle bruke bilen, gi seg i kast med i morgentimene.
Sjuklingen måtte bare konstatere at han ikke kunne være til hjelp.
Men det var 8. mars og kvinnedag, og da gjorde det kanskje ikke så mye om mannen holdt seg i bakgrunnen.

En overraskelse
Rododendron-buskene ble tynget ned av snøen, men reiste seg raskt.
Tilsynelatende uten varige mén.
De tidlige vårblomstene, som allerede hadde forberedt seg på et liv i friluft og varmende solstråler, fikk seg en overraskelse.
Den kommer de trolig raskt over, for selv om snødekket var tjukt, ble det raskt tynnere da varmegradene ble slått på utpå dagen, og tiningen begynte.

Vann er bra
Den største truselen mot plantene på ettervinteren og våren, er tørke.
Når sola baker, øker fordampingen.
Hvis plantene ikke får vann nedenfra, f.eks. fordi de ikke makter å ta det til seg p.g.a. frost i bakken, tørker plantene ut.
Slik sett er nedbør av det gode.
Enten den kommer som regn - eller som snø.
Jorda - og planterøttene - får vann.

Nok nå
Nå kan vi gjerne få noen varmegrader døgnet rundt og litt livgivende regn som kan smelte snøen og skylle den aska vi har strødd ut på særlig sure steder, ned i jorda.
Det er nok nå.
Vi trenger ikke flere krampetrekninger fra vinterens side.
Adjø for denne gang.
Nå kan våren komme.
Med varme soldager - og mildt regn om natta.

Årets første hestehov

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ved rota av Kolkwitzia-busken titter et enslig, lite hestehovhode fram.

Gjemt mellom gravmyrt og purpurjonsokkoll, og trygt i ly bak avskrekkende Pink Grootendorst med "illsinte" torner, har en annen hestehov funnet sin plass.

Årets første hestehov - altså tussilago farfara - har tittet fram i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.
Selv om de står midt i den varmende, livgivende solsteken, ventet de til februar hadde sagt takk for seg.
Men 1. mars var de der.
To stykker.

Skulle ikke vært der
Jeg er glad de dukket opp.
Hestehov hører våren til.
Og barnebarna har lett etter dem en stund allerede.
Men egentlig skulle de ikke vært der.
I fjor tok jeg meg nemlig kraftig sammen og rensket plenen ovenfor samt deler av skråningen, for ugress, samtidig som jeg - så godt det lot seg gjøre - fjernet uvelkomne, plagsomme rotskudd fra Ulvespirea-plantene som forsøkte å "overmanne" og fortrenge sine mer beskjedne naboer.
Hestehoven ved rota av Kolkwitzia-busken, må ha unnsluppet masakren.

Utsatt arbeid
At det kommer hestehov i villniset rundt Pink Grootendorst-rosene, er mindre overraskende.
Lukingen og oppryddingen der ble utsatt til våren.
Altså til den tiden vi nå går inn i.
Jeg har planer om å klippe roser og Japansk kvede helt ned denne våren og - hvis mulig - spadvende den delen av skråningen hvor de står.
Da skal purpurjonsokkoll, sølvarve, den gjenværende delen av av gravmyrten, pluss kveke og annet ugress bort.

Ingen tussilago neste år?
Neste år blir det derfor enda lengre mellom de solgule hestehovhodene som hilser våren i den sørvendte skråningen.
Får vi tro.
Skjønt, hestehoven er ikke lett å bli kvitt.
Den har til felles med kveke og flere andre planter - bl.a. gravmyrt og jonsokkoll - at ligger den en bit av rotstengelen igjen, så slår den rot og etablerer seg på nytt.
Det skal derfor bli spennende å se om det også neste år dukker opp små solgule, varmehungrende hoder som forteller at våren er i anmarsj.
Men før vi kommer så langt, er det en jobb som skal gjøres.
Jeg gleder meg ikke.
Nellikroser og kvede er ikke de hyggeligste plantene å ha med å gjøre.

Kirsebærblomster

Foto: Kow d.e. 18022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke noe overveldende blomsterflor akkurat, men vakre enkeltblomster - som står kun kort tid, dessverre.

Driving av kvister for å "lokke" fram blader og blomster, er en morsom virksomhet.
Som regel går det greit.
Andre ganger er ikke resultatet fullt så oppløftende.

Kirsebærblomster
Selje, forsythia og bjørk er greie å ha med å gjøre.
De gir gjerne de resultatene man håper på.
Med kirsebær er det litt verre.
Årets greiner fikk blomster, men ikke noe imponerende blomsterflor.
En og annen blomst var det likevel.
Blomstene er vakre, men gir kortvarig glede.
De visner etter et par dager.

Kastet ut
Da er kattepusene mer utholdende.
De har nå stått i flere uker.
Men i går måtte de ut.
Både de små som vi hadde i et glass i vinduskarmen på kjøkkenet, og buketten i vasen på salongbordet.
Selv om begge buketter var like fine.
Sammen med kirsebærgreinene havnet de i snøen ute på terrassen.
Seinere skal vi klippe dem i smått og kaste dem i varmkomposten som kan trenge litt "tørrfor".

Allergi
Årsaken til utkastingen er at barnebarnet, Marie, besøker oss noen dager i vinterferien.
Hun er allergisk, og da ofrer mormor og Moff med glede blomster og annen pynt som kan være til skade eller plage.
Moff prøver å videreformidle hageinteressen og hagegleden til barnebarngenerasjonen - og på mange måter ser det ut til å ha lykkes - men allergi setter grenser.
Grenser som ikke alltid er like tydelige.
Prøving og feiling kan være plagsomt.
Jeg kjenner personer som tilsynelatende har "vokst av seg" problemene.
I alle fall er problemene blitt mindre - og kanskje færre.
Jeg håper derfor at barnebarna - i likhet med meg selv - etter hvert skal bli i stand til å nyte gledene ved hagearbeid, og få grunn til å sette pris på livet i hagen.

Rådyrene prøver seg på fuglematen

Foto: Kow d.e. 10022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rådyra har vært på besøk. Det er ikke mye igjen til fuglene.

At det er rådyra som har forsynt seg av neket, og ikke vinden som har lekt med stråene og kastet dem utover, framgår tydelig av sporene rundt "åstedet". Plassen foran muren der fugleneket står, er hardtrampet av små klover, og i løssnøen er det rådyrspor.



I furua midt på bildet er det også et fuglenek som rådyra har forsøkt å få tak i, men det har de ikke klart selv om de har balansert seg fram på den smale kanten i bakkant av sitteplassen og stolpret seg ned fjellskrenten til de har nådd treet. Men der har de ikke rukket opp.

På branten her har de stått, men har måttet gi opp.







Snøen ligger ikke akkurat meterdyp, men den er dyp nok til at rådyra har problemer med å finne mat.
Det problemet søker de å løse ved å oppsøke de stedene hvor vi mater fuglene.

Prøver seg ved foringsbrettene
Rundt foringshusene ved gårdsplassen er det dype rådyrspor som avslører at de sultne dyrene har kretset rundt foringsstedet og forsøkt å få tak i noe å spise.
Jeg tviler på at de har fått tak i noe særlig.
De kommer ikke til inne på brettet hvor maten ligger under og bak sprosser som skal hindre skjærene i å stikke av med alt.
Når fuglene roter i maten, havner imidlertid en del på bakken, og der har rådyrene tydeligvis klart å få i seg noe av de solsikkefrøene og brødbitene som er spredd ut over.

Fristet av fugleneket
Også fuglenekene har tiltrukket seg rådyrenes oppmerksomhet.
Vi har to.
Det ene står i et mindre furutre ytterst på en knaus i kanten av gårdsplassen og like ved en sitteplass nær inngangsdøra.
Trass i vanskelig tilgjengelighet og stadige forstyrrelser fra mennesker som bruker gårdsplassen, eller går ut og inn, har rådyrene balansert seg fram over fjellkanten og fram til treet der neket er.
Sporene forteller sin tydelige historie.
Men neket ser ut til å være urørt.
Rådyrene har trolig ikke nådd opp.

Ikke mye igjen
Det andre neket har de imidlertid nådd fram til.
Og forsynt seg av.
Det står på foringsbrettet på terrassen.
Eller stod.
For nå er det ikke mye igjen.
Noe ligger på bakken, men det meste ser ut til å være fortært.
Sporene rundt levner ingen rimelig tvil om hvem som har vært på ferde.
Avspiste fuglenek bruker jeg ellers i bunnen når kompostbingene legges om.
Til våren blir det lite halm å benytte.
Derimot har jeg kanskje bidratt til at et rådyr eller to har berget livhanken.
Det takker de meg trolig for ved å spise blomstene mine.
Utakk er verdens lønn.

Fuglemat fra brødskjæremaskinen

Foto: Kow d.e. 2012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bortsett fra et rundstykke og et par kjeks er dette avskjær fra brødskjæremaskinen på OBS. Utmerket fuglemat. Smulene i plastsekken gidder ikke skjærene stikke av med.

Små bilder:
Venstre: Brødbitene skjæres opp. Tidkrevende, men nødvendig.
Høyre: Slik ser brødet ut når det blir "servert". Det vet skjærene å dra nytte av.

Butikkene kaster mye mat.
Mye kunne uten skade vært brukt som menneskeføde, og noe kunne vært gitt til fuglene.
Avskjæret fra det stadig økende antall brødskjæremaskinene som fins rundt om, for eksempel.
Noen forretninger nekter å gi bort brødrestene.
De kaster dem heller på dynga enn å gi dem til personer som forer fuglene gjennom lange kalde og energikrevende vintermåneder.

Reddet mange
OBS på Vinterbro i Akershus deler gjerne med seg.
Der har jeg fått avskjær og brødskalker flere ganger til stor glede for mine bevingede venner.
Og for et og annet ekorn som stikker innom.
Kanskje også for rådyrene,skal vi tro sporene i snøen under foringsbrettene.
Brødet har antakelig bidratt til å berge livet på mange småfugler i vinterens løp.
Og livet til de seks skjærene som holder til i skogsdelen av tomta, i furuhekken til naboen og på foringsbrettene og foringsautomatene våre.

Smått og stort
Sist jeg var innom OBS på Vinterbro og tigde, fikk jeg hjelp av Sten.
Han tømte innholdet i skuffene under de to brødskjæremaskinene opp i en stor plastsekk for meg.
Dermed fikk jeg ikke bare skalker og skiver, men også en masse "mokkel" - dvs smuler.
Det var bra, for så får småfuglene i alle fall noe som er så smått at skjærene ikke finner det verdt å stikke av med det.

Stor pågang
Skivene og skalkene skjærer jeg opp.
Det tar tid, men gir en tilfredsstillende følelse av at man gjør noe nyttig.
Noe som noen vil ha glede av.
Jeg tror det er mye sunn energi i brødet.
Det er ingen tvil om at fuglene setter pris på det.
Pilfinker, gråspurv og andre spurvefugler samler seg i trærne i hagen og flyr i tur og orden til og fra foringsbrettene der de må konkurrere om godbitene med ulike slags meiser og andre slags fugler som stikker innom for å se hva vi har å by på.
Hvordan nyhetene spres, skulle det være interessant å vite.
Brødbitene og smulene går i alle fall unna, og det må stadig fylles på nytt.
Men det er bare en glede.

Under et dekke av snø

Foto: Kow d.e. 26012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Så snart det snør litt, blir så mye snø som mulig skuffet opp langs sørveggen for å beskytte rosene mot kulde - og mot forædersk vårsol. Også staudebedene blir brukt som deponier for snø. Først isolerer snøen mot kulde, deretter bidrar den til å vanne bedene når den smelter.

Joda, det ble vinter i år også.
Et par dager nå har gradestokken kunnet by på 7-8 minusgrader, og om natta har gradetallet vært tosifret.
Isen har lagt seg på innsjøen Årungen og i Bunnefjorden som er en sidegren til Oslofjorden, og isfiskerne har våget seg utpå.

Snø som dyne
Heldigvis er det kommet litt snø.
Det er nok blitt tele etter hvert, men hvor dypt den stikker, er usikkert.
Snøen demper forhåpentlig kulda og beskytter plantene som hviler i jorda.
De mange milde vinterukene før jul, kan ha lokket planter til å gro i troen på at våren var kommet.
Planter i vekst - dvs. planter med sarte, nye skudd høyt oppe i jordlaget - mestrer erfaringsmessig kulde dårligere enn planter som er i hvile.
Men dette er det lite vi kan gjøre med.
Å dekke alle bedene i en stor hage, må nesten anses som uoverkommelig.
Vi må derfor håpe på at snølaget hjelper.
For sikkerhets skyld har vi skuffet snø fra gårdsplassen og innkjørselen over staudebedene.

Rosene under snøen
De fleste rosene står i bedet langs sørveggen.
Der har snølaget en dobbelt funksjon.
Det verner mot kulde og tele - og det beskytter mot sola.
I alle fall til en viss grad.
Selv om det er relativt kaldt i lufta, får sola godt tak når den steiker midt på dagen.
Veggen fungerer dessuten som en solfanger og avgir varme selv etter at sola er forsvunnet.
Forhåpentlig bidrar snølaget over røttene og oppover stammene til å fortelle plantene at våren ennå ikke er kommet, og at de ikke bør begynne å spire og vokse før våren kommer for alvor om halvannen måned eller to.
I fjor vinter mistet vi et par roser - bl.a. den gule som rådyrene var så glad i.
I år håper vi at det ikke blir fullt så kaldt, og at rosene klarer seg velberget fram til kommende vekstsesong.

Vakre, sølvgrå "pusekatter"

Foto: Kow d.e. 27012012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Pusekattene" står i vann. Når de har sprunget ut, kan de gjerne stå tørt. Da beholder de "pusekattstadiet" lenger.

Blomstrende forsythia på bar kvist er et oppkvikkende element i stua vinterstid.
Det bærer bud om kommende vår.
Men blomstene står ikke så lenge.
Nå har årets første framdrevne gule blomster takket for seg og blitt erstattet av silkeglatte, sølvgrå "pusekatter".
Får de stå i vann lenge nok, blir de til gule gåsunger.
Men da drysser de gjerne og er ikke så dekorative som de er i pusekattstadiet.
Etter vår smak.
Vår erfaring er at "pusekattstadiet" kan forlenges ved at kvistene får stå tørt etter at "pusekattene" er sprunget ordentlig ut.
Mens "pusekattene" pynter opp i stua hos oss, står kvister av kirsebærtre til driving i vaskekjelleren hvor varmekabler sørger for at det er varmt.
De har allerede begynt å bli grønne.
Men vil de bære blomster?
Det skal bli spennende å se.
Inntil videre nyter vi synet av pusekattene.