torsdag 21. juli 2016

Humlens død


 
Foto: Kow d.e. 16.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Død humle på gårdsplassen.

Når parringen er utført, og hann-humlene har gjort den jobben de er født til, dør de.
Det gjor også arbeiderne.
Bare de befruktede hunnene overlever og overvintrer.

Hvis du ser døde humler - eller humler som virker syke - fra nå av og utover sommeren og høsten, er det ikke uten videre tegn på at noe er galt fatt.
Derimot kan det være tegn på at de humlene du ser, har parret seg, overført sine gener, og gjort sin  plikt ved å bidra til å sikre artens overlevelse ved å gi liv til kommende generasjoner.
For noen dager siden ruslet den store humla på bildet ovenfor rundt på gårdsplassen vår.
Den sjanglet og var tydelig ikke i form.
Dagen etter lå den død omtrent der hvor den hadde virret omkring.

Et par av barnebarna våre er opptatt av lammeøreplantene.
På lammeøreblomsten satt det en stor humle som til et av barnebarnebarnas store forundring ikke beveget seg.
Da vi kom ut seinere, satt den på samme plassen.
Den var åpenbart død.

Slike døde humler er altså verken tegn på katastrofe eller på at humlene er forgiftet eller mangler mat.
Humlenes liv er beskåret.
Døde humler om sommeren og høsten er tegn på at humlelivet går sin naturlige gang.
Nå er neste generasjon humler gjort klare for neste sesong.
Det gjenstår bare å komme seg helskinnet gjennom vinteren.

mandag 18. juli 2016

Malvene gjør come back


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Rosa malver dukker opp i kanten av innkjørselen.


Malver på nært hold. 


Hvite malver ved bjørnebærbusken.

For mange år siden fikk vi noen malveplanter av noen venner.
Lenge dukket de opp hvert år og gledet oss med sine sarte, fine blomster i rosa og hvitt.
Så ble de borte.
De siste par årene har vi ikke sett noe til dem.
Før de i år dukket opp igjen.
Frø eller røtter må ha ligget i jorda og ventet på gunstige forhold.

Jeg så på "Hageglade" på Facebook at noen lurte på om de hadde fått ugress i hagen, da malveplanter uanmeldt dukket opp hos dem.
Malvaceae - også kalt kattost - er slett ikke ugress.
Det er en gruppe planter med 25-30 ulike varieteter.
Noen mer dekorative enn andre, men alle fine blomster å ha i hagen.

De malvene vi har, er trolig malva muschata eller malva alcea.
Akkurat hvilken art det er, spiller ingen rolle.
Fine er de.
Vi blir glade når de dukker opp.
Uansett hvor.
For de kommer ikke lenger der vi en gang plantet og sådde dem.
I likhet med mange andre av hagens blomster, bestemmer de selv hvor de vil vokse.

Altfor uryddig vil noen kanskje si.
Men den uryddigheten godtar vi.
Bare de ikke etablerer seg midt på gårdsplassen eller i kjørebanen.
Forøvrig aksepterer vi at plantene selv vet best hvor de optimale vekstvilkårene fins.

søndag 17. juli 2016

Liten ekorn satt på en gren så glad


Foto: Kow d.e. 15. og 16.07.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Da vi skulle sette oss på krakken på plenen og nyte utsikten over Oslofjorden, var den "opptatt". Noen brukte den til lagringsplass for matavfall.


Da vi fjernet krakken, kom et lager av avgnagde kongleskjell til syne.


Dagen etter tok vi den "skyldige" på fersk gjerning. Her sitter "synderen" og trykker med en kongle i munnen og venter på at vi skal forsvinne slik at den kan fortsette måltidet.

Vi liker å ha besøk av ekorn.
Både på foringsbrettene og i hagen forøvrig.
De par siste årene har vi måttet felle tre-fire trær som er blitt for store.
Et av trærne stod rett utenfor kjøkkenvinduet, og fungerte som klatrestativ og tumleplass for de pelskledde akrobatene.
Ville ekornene forsvinne når treet forsvant?

Så galt gikk det heldigvis ikke.
De dukker fortsatt opp på foringsbrettet, løper på hustaket og hopper uforferdet fra taket over i de buskene og trærne som fortsatt fins.
Spesielt aktive er de i naboens furuhekk på tomtegrensen hvor de både boltrer seg og finner kongler som de kan knaske på.

En yndet plass er en kraftig furugrein som luter inn over vår tomt.
Under den står en av våre hagekrakker - nemlig utsiktskrakken.
Rett som det er, er det skall fra kongler som ekornet har kost seg med, på setet.

At ekornet - som er forholdsvis stort - finner noe som er verdt å gnage fram, i en liten furukongle, kan overraske, men ekornet er ikke storforlangende.
Det setter tydelig pris på de små godene som konglene byr på selv om det må streve og gnage for å komme fram til godsakene.
Restene fra måltidene taler sitt tydelige språk.
Både hagekrakken og bakken under er full av kongleskjell og rester etter det som med menneskelige øyne, vel må sies å være ganske frugale måltider.
Med ekornøyne ser det åpenbart annerledes ut.

For å beholde ekornene i hagen, tar vi gjerne jobben med å rydde opp etter dem.
Og skulle vi ikke alltid være ajour, tåler vi nok litt rot under spisestedet en stund.
Det er tydelig tegn på at vi har en levende hage, hvor både dyr og mennesker finner noe å glede seg over.
Sånn sett er konglerestene synlige tegn på at hagen oppfyller sitt formål.
Nemlig å skape trivsel og glede.



onsdag 13. juli 2016

Plenen er et matfat


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Enn så lenge kan bier, humler og andre insekter leve det gode liv på plenen.

Vi har ikke slått plenen på noen uker.
Nå er det en kløver- og blomstereng hvor insektene lever det gode liv.
Plenen er full av hvitkløver, rødkløver, tiriltunge, prestekrager, jonsokkoll og en rekke andre større og mindre planter som vi ikke vet navnet på, men som insektene vet å verdsette.

Fra tid til annen setter vi oss på hagebenken og ser på insektlivet.
Vi kan konstatere at insektene vet å sette pris på og forsyne seg av de godsakene som plenen har å by på.
Spesielt er humlene lett synlige.
Det er humler i hopetall.

Den 29. juli - altså på selveste Olsok-dagen og samtidig med at Sarpsborg feirer 1000-årsjubileum - har familiens gartner - som opprinnelig er fra Sarpsborg, og fortsatt er sarping i sitt hjerte - fødselsdag.
Da kan det hende at noen store og noen mindre familiemedlemmer kommer for å gratulere.
Da må plenen være klipt slik at vertskap og besøkende slipper å vasse i blomster blant humler og bier og veps.

Men familiens jubilerende gartner kvier seg for å starte gressklipperen og kjøre ut i blomsterenga.
Det er synd å ødelegge matfatet.
Men enda verre er det at blomstene har besøk av humler og bier som kan gå med i klippingen.
Hvordan skal vi unngå å sette i gang en regelrett massakre på insekter som vi omsorgsfullt har foret gjennom flere uker?
Må vi utstyre husets frue med en plenrive og gi henne i oppdrag å gå foran gressklipperen og rake i blomster og gress slik at insektene blir skremt og kommer seg unna?

Foreløpig er vi på forhandlingsstadiet.
Men snart må vi ta en beslutning.
Olsok kommer stadig nærmere, og gressklipperen er klar.

fredag 8. juli 2016

Ripsen rødmer


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Noen dager med mye sol og ikke altfor mye regn nå, så kan vi begynne å plukke moden rips. 

Vi har to ripsbusker.
De bærer overdådig.
Hvert år.

Bærbusker bør forynges ved beskjæring av gamle stammer.
De skal kuttes ved rota for å gi plass til nye.
Familiens "gartner" vet dette, men har forsømt seg.
Hvert år er vi derfor redd for at ripsbuskene skal "gå ut" eller bære vesentlig mindre enn tidligere.
Hittil har det ikke skjedd.
Buskene bærer rikelig på gamle stammer og greiner - foreløpig.
Vi får se hva vi får til av beskjæring etter at årets avling er brakt i hus.

Vi har barnebarn som liker rips.
De blir skuffet når vi har plukket buskene tomme.
I år skal vi sørge for at de minste av dem får plukket det de orker, før resten plukkes i bøtter og spann og blir til saft på Askim Bærpresseri.

Familens "gartner" liker også rips.
Både rips som går fra buskene og rett i munnen, og rørte rips med vaniljesaus.
I år skal vi sørge for rips til eget bruk, før vi plukker buskene tomme og reiser til Askim. 
Rips er godt - og sunt - men kan være en utfordring for en ømtålelig mage.
Skjønt et par omganger med rørte rips tåler den nok.
Verre er det med alt sukkeret.
Sukker skal jo en diabetiker ikke ha.
Men et par ganger i løpet av sommeren, går vel bra? 
Hvis man bare passer på å ta de foreskrevne medisinene?
Jeg tror at vi sier det.
 

torsdag 30. juni 2016

Maurene undergraver terrassen


Foto: Kow d.e. 28.06.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Vi har et lite plastbord som ser slik ut på undersiden. Det kan vi ikke bruke på terrassen fordi maurene tror at det er invitasjon til å bygge tue under det.


Denne tua har de små maurene bygd. Sanden har de hentet under hellene. 

Vi har en terrasse med heller.
Den var slett og fin da den ble anlagt.
Det er den ikke lenger.
Det skyldes i all hovedsak maurene.

Hellene ligger på en dyne av sand.
Der liker maurene seg.
De lager utganger fra tuene opp mellom hellene og flytter opp sand  som de bygger små "tårn" og "borger" av.
Spesielt aktive er de når det regner.
Da bygger de finurlige innganger med sperringer slik at vannet ikke renner inn.

Oppe på hellene er det aldri rent og pent.
Der er det mange hauger med sand etter maurenes flittge byggevirksomhet.
Og den hellebelagte plassen blir mer og mer ujamn og humpete slik at det blir stadig vanskeligere å sette fra seg hagemøbler der.

Vi har et lite grønt plastbord.
Det har en fot som er formet som en "kuppel".
Det kan vi ikke ha på terrassen.
På rekordtid bygger de bitte små maurene en stor tue av sand under bord-foten.
Der er det både tørt og varmt så dit flytter de eggene sine - eller kanskje legger de dem der.

Maurklekkerier på terrassen kan vi selvfølgelig ikke ha.
Maur og egg blir derfor drept og tua ødelagt.
Men det er nesten slik at vi får dårlig samvittighet ved å ødelegge det store byggverket som de små maurene har laget, og alle anleggene til nye liv som de optimistisk har lagt der.

Man kan gjerne si at maurene hører hjemme i hagen.
Og maur er naturligvis noe man må lære seg å leve med når man har bygd i skogkanten.
Men irriterende og plagsomme er de.
Og det fins grenser for toleranse og vilje til fredelig sameksistens.



mandag 27. juni 2016

Salvie



I denne plastdunken har salvieplanta overlevd to vintre.

Salvie (Salvia officinalis) er en halvbuske som stammer fra landene omkring Middelhavet.
Der vokser den vilt.

I Norge dør salvieplantene gjerne ut om vinteren.
Selv har vi i årenes løp måttet konstatere at mange av de salviene vi har plantet på friland i kjøkkenhagen, har bukket under.

Den eneste som har overlevd - og som til overmål nå har overlevd to vintre - er den salvieplanta vi har i en plastdunk på terrassen.
Det er et paradoks, for kulda tar mye kraftigere tak fra alle kanter når plantene står i et kar, enn når de er planta jorda.
Midt på kaldeste vinteren har jordklumpen med planta i vært dypfrosset.
Likevel har salvien overlevd.

Som bildet ovenfor viser, er den fortsatt i fin form.
Den vokser, og den blomstrer.

God for helsa
Navnet salvie kommer av det latinske ordet salvare, som betyr å redde eller å helbrede.
Salvie er en av de aller eldste legeplantene man kjenner til.
Den ble omtalt allerede for 6000 år siden

I følge "folkemedisinen" har salvie en rekke legende egenskaper.
Avtrekk løser etter sigende kramper, hjelper mot revmatisme, virker avslappende, smertestillende og antiseptisk.
Salvieavtrekk skal dessuten senke blodsukkeret, virke urindrivende og dempe svetteutskillelse.


Hjelper mot "alt"
Har du dårlig fordøyelse, bør du kanskje prøve salvieavtrekk.
Skal vi tro "folkemedisinenen", hjelper den mot både treg mage og diaré samt mot en rekke andre plager som tarmkatarr, svak gallesekresjon, candida, halsbetennelse, munnsår, tannkjøttbetennelse, sår hals, betennelser i mandlene, hoste, astma, sår, eksem, utslett, insektstikk, plager i overgangsalderen, hetetokter, svettetokter, nattesvetting, fotsvette, menstruasjonsplager, sterilitet, nervøsitet, tretthet, depresjon, sorg og verkende og stive muskler hos menn.

Salvie skal også berolige og stimulere nervesystemet.
Den skal lindre nervøse plager, stimulere sansene og skjerpe hukommelsen.
Salvie er altså i følge folketroen et "vidundermiddel" som hjelper mot de fleste av de plagene et menneske kan tenkes å lide av.

Ikke uten bivirkninger
Urteekspertene mener at man ikke bør drikke salviete i mer enn 1-2 uker sammenhengende. Overdriver man, kan man bli rammet av diverse plager som svetting, oppdrevet puls, tørrhet i munnen - og til og med mulige kramper.
Kvinner som ammer, bør være forsiktig med bruk av salvie etter som den etter sigende hemmer melkeproduksjonen.