mandag 20. april 2015

Største motstands veg


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Prydbønna til høyre vokser rett opp av dorullhylsa. Men se på bønneplanta til venstre. Den har valgt å vokse ut gjennom hylseveggen.

Om du legger et frø litt forkjært i jorda, "retter det seg opp" selv.
Det vil si: Skuddet søker korteste veg opp i lyset.
Det tror vi i alle fall.

Men naturen har sine luner.
Et av prydbønnefrøene som vi har plantet i dorullhylser, valgte å vokse til siden - rett ut gjennom hylseveggen.
Det kan man kalle trang fødsel.

Da skuddet møtte den harde veggen, burde det i følge naturens lover bøyd av og vokst oppover langs veggen til det møtte lyset.
Men det gjorde det altså ikke.
Det gav seg ikke for motstanden, men vokste tvers i gjennom.
Her har vi åpenbart med en individualist å gjøre.

Ingen stor og viktig sak.
Men interessant likevel.
Jeg får si som Herman Wildenvey:
"Dette vil ergre de store,
men noen små vil det more."

Forhåpentlig.

søndag 19. april 2015

Ryddet halve staudebedet


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Restene etter fjorårets vekstsesong endelig fjernet, men det er bare begynnelsen.

Våren blir alltid for kort.
Det er så mye man skal rekke.
Og plutselig er tiden gått fra en.

Jeg har hatt planer om å rydde i staudebedet i et par-tre uker nå.
Men jeg har prioritert andre gjøremål.
Det straffer seg.

For å unngå at man ødelegger nye skudd, bør staudebedet ryddes før veksten er kommet altfor godt i gang.
Det er for eksempel lite hyggelig å fjerne det gjenstride, visne "graset" på irisene når nye, skjøre skudd blir ødelagt i prosessen.
Enkelte stauder er lette og takknemlige å rydde fordi de gamle bladene sitter løst, og fordi blomsterstilkene er sprø og kan knekkes for hånd.
Men liljer og iris f. eks. har en sånn mengde, gjenstridige gamle blader, at "kantklipperen" må tas i bruk.
Og da går det hardt ut over både gammelt og nytt.

Jeg er forresten ikke ferdig.
Verken med "enden" av staudebedet  som snart er overtatt av villbringebær, eller med skråningen med rosespirea, ulvespirea, Pink Grootendorst og kvede.
Å beskjære Pink Grootendorst-rosene og å luke mellom buskene, er en veritabel slåsskamp som man aldri kommer usåret fra.
Når - eller hvis - jobben blir gjort, sitter man igjen med torner og tagger både her og der.
Uansett om man bruker både hansker og ekstra kraftige bukser og solid fottøy.

Mellom de "illsinte" rosebuskene har gravmyrt og sølvarve slått seg til.
Får de fortsette å utvikle seg, kan vi trolig snart vinke adjø til rosene.
De bunndekkende plantene må derfor vekk.
Eller i alle fall tynnes kraftig.
Jeg gleder meg ikke!

fredag 17. april 2015

Forsythia-avklippet blomstrer


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Greinene som ble kuttet av i fjor, ligger og blomstrer.

I fjor høst beskar jeg den store forsythiaen.
Jeg fikk imidlertid ikke tid til å fjerne de greinene og stammene som jeg hadde kuttet av.
De har derfor ligget ved foten av treet til nå.
I vinter har de tidvis vært dekket av snø som jeg har måkt fra innkjørselen og deponert i skråningen hvor greinene har ligget.

Nå har jeg imidlertid hatt en ryddesjau for å gjøre klar til en ny vekstsesong.
Til min forbauselse er flere av de forsythia-greinene som jeg kuttet av i fjor, friske med nyutsprungne blomster.
Blomstene på de avkuttede greinene som har ligget vinteren over uten røtter eller kontakt med jord, er like store og friskt gule som de som kommer på treet.

Hvor tar blomstene kraften og fuktigheten fra?
De tilsynelatende nokså tørre, avkuttede greinene som ikke har noe sted å hente ny næring fra, inneholder åpenbart vekstgrunnlag nok til å blomstre like frodig som mortreet.

Naturen har mye å by på for en vitebegjærlig amatørgartner som lett lar seg begeistre.

torsdag 16. april 2015

Hvem ødela mosen?


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Jeg liker naturstein med mose eller lav. Leca-steinene i bakgrunnen er step stones foran varmkompostbingen. De er også fine med "grønt flosset teppe".

 
 
Denne steinen hadde et tjukt, grønt fløyelsmykt mosedekke. Så en dag så den sånn ut.
 
 
Når det er varmt og tørt over lengre perioder, vanner jeg natursteinene i hagen for å gi mosen best mulig levekår.
Jeg liker nemlig mose - når den er på de rette stedene.
Den flate steinen i blomsterbedet på nordsiden av huset, har lenge vært særlig fin.
 
Jeg ble derfor både skuffet og ergerlig da mosedekket en dag var fullstendig ødelagt.
Hvem hadde gjort det?
Jeg innrømmer at mistanken rammet både den ene og den andre.
Hadde min gamle uvenn grevlingen vært på ferde?
I for høst besøkte den bringebærbedet like ved.
Bringebærbedet er nå dekket av granbar og tømmerstokker fra edelgrana som vi felte for en tid siden.
Har grevlingen lett etter mark under mosen fordi den ikke kom til i bringebærbedet?
 
Eller er det rådyrene som er de skyldige?
Det er flere av dem.
De beiter ned flere av plantene våre.
Selve perleblomsten får stå igjen, men bladverket knaskes som råkost.
Rådyrklover kan ha ødelagt mosen.
Men hva har rådyrene i så tilfelle lett etter?
 
Det er skjæra som er den skyldige, sa en hagedyrker som var hos meg og fikk noen pepperrot-planter forleden.
Han var ikke i tvil.
Skjæra - eller skjærene, det er ti stykker av dem -  har hakket av mosen for å finne mark.
 
Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken selv også.
At skjærene som vi steller så pent med, skulle lønne oss så  ille, var litt vanskelig å forsone seg med.
Men noen særlig takknemlighet kan vi vel ikke vente fra den kanten.
I naturen gjelder det å overleve.
Og skal man overleve, må man finne noe å spise.
Så får hageeieren heller håpe på at mosen vokser ut igjen.
Jo, det er nok skjærene.
Mat må de jo ha.
Det er ikke det.
Men fordømt ergerlig er det.


mandag 13. april 2015

Rabarbraen liker komposten


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Rabarbraen ble "druknet" i kompost. Det ser den ut til å like.

Rabarbraen har vært frodig og fin med mange stilker i mange år.
I fjor var avlingen tydelig mindre enn vanlig.
Det var færre stilker, og de som kom, så ikke ut til å like seg noe særlig.
Etter at vi før St. Hans hadde høstet det vi skulle ha, var etterveksten liten.

Da jeg i fjor sommer tømte varmkompostbingen, helte jeg noen bøtter med "fersk" kompost over rabarbraplantene.
Kompost rett fra bingen skal ikke brukes direkte på planter, men ligge og "godgjøre" seg først.
Ny kompost rett på planter kan bli for kraftig kost.
Når jeg likevel dekket rabarbraplantene med kompost rett fra bingen, skyldes det at jeg tenkte at det får bære eller briste.
Slik rabarbraen er nå, kommer vi ikke til å ha særlig glede av den i alle fall.
Vi får se om en riktig "hestekur" hjelper.

Og det har det tilsynelatende gjort.
Fine, frodige skudd skyter fram av komposten.
Holder plantene hva skuddene lover, vil rabarbraavlingen bli både rik og frisk og fin.
Ødelagt av den "ferske" komposten er rabarbraplantene i hvert fall ikke blitt.
Det skal bli spennende å følge utviklingen.

torsdag 9. april 2015

Gjenbrukte svibler


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Først gleder sviblene oss inne. Så gleder de oss ute.

Vi kaster ikke "brukte" blomsterløker.
Løkene til sviblene som har gledet oss inne ved juletider, får en ny sjanse i blomsterbedene ute.
Blir de plantet ut før de ha ligget bortglemt og råtnet eller tørket helt inn, blomstrer de på ny - uten unntak.
Blomstene er ikke så fyldige som ved første blomstring etter driving, men dekorative nok til at de forsvarer sin plass i bedet.

De tre sviblene på bildet ovenfor ble plantet ut i fjor.
De har altså overvintret ute.
Det har de - som det framgår - ikke hatt vondt av.

Den milde ettervinteren lurte dem til å stikket "hodet" fram før kulda egentlig hadde gitt seg.
Vi fryktet at kulde - og snøvær - skulle ødelegge dem, men det skjedde ikke.
Sviblene holdt stand, og nå har de blomstret i flere dager.

Vi nyter synet og krysser fingrene.
For det er flere som liker de vårlige løkplantene i vår hage.
Rådyra beiter av både blomster og grønt etter hvert som plantene kommer fram.
Egentlig er det bare påskeliljene som får stå i fred.
Men vi krysser fingrene og banker i bordet.
Hittil har sviblene fått stå i fred.
La oss håpe at det fortsetter sånn!
Det er fint å ha noe vakkert å hvile øynene på mens vi venter på at resten av de tidlige plantene skal manne seg opp til å møte våren.

onsdag 8. april 2015

Stadig besøk av dompapene


Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

I treet utenfor kjøkkenvinduet hengte vi ut fuglemat av diverse slag. Etter at treet ble felt, har vi bare "frøautomatene" som henger fra takskjegget. Men fuglene fortsetter å komme.

Dompapene er blitt faste gjester hos oss.
Det er et par - altså en hunn og en hann - som besøker oss jevnlig.
Tidligere besøkte de som oftest fuglematstasjonene i treet utenfor kjøkkenvinduet.
Nå - når treet er borte - sitter de og forsyner seg av "frøautomatene" som henger like utenfor vinduet.

Helst sitter de på kanten av det svarte og røde huset.
Der sitter de og ser på oss som sitter eller arbeider inne på kjøkkenet.
Herr dompap er mer urolig, men fru dompap sitter tålmodig og spiser og ser på oss lange stunder om gangen.
Hun godtar at vi beveger oss og strekker oss over bordet, eller går rundt inne på kjøkkenet.
Men tar vi fram kameraet, letter de begge to.
Bilde vil de ikke være med på.
Der går grensen.
Dessverre.

Vi har imidlertid ikke gitt opp.
Kameraet ligger parat.
Skulle vi lykkes, skal vi straks legge ut resultatet på bloggen og dele det med dere.