torsdag 8. juni 2017

Venter på sommerværet


Det er blitt skrevet lite på hagebloggen denne sesongen.
Familiens gartner er blitt eldre, arbeidet går tyngre og været har ikke vært på hagedyrkerens side.
Ikke slik å forstå at det ikke er blitt arbeidet.
Men når arbeidsøkta i hagen er over, er det lite overskudd igjen til blogging.
Ikke står resultatene i hagen i rimelig forhold til innsatsen heller.
Det som burde vært gjort, synes bedre enn det som er gjort.
Det er derfor ikke så mye å skrive om.

Det skorter med andre ord ikke på arbeidsoppgaver.
Men dørstokkmila er lang.
Spesielt når været ikke spiller på lag.
Bondens åker trenger regn, heter det.
Det gjør også gartnerens hage.
Men det går en grense.
Og en gammel gubbe orker ikke å arbeide i regnet.

Og hvis det ikke regner, så blåser det.
Vind vil det alltid være ved kysten, men i år har det blåst mer enn "naturlig" er.
Kjølig har det også vært, og lite hyggelig å være ute i hagen.
Noen ganger har husets gartner trosset ulysten og været.
Resultatet har vært frostrier og hostekuler.

I dag er det 8. juni.
Vi er altså godt vel inne i årets første sommermåned.
Nå venter vi på sommerværet.
Hagens vekster har fått det regnet de trenger, for et par uker framover.
Nå bør det bli opphold!

Ja, ikke bare opphold.
Nå bør det bli sol og varme.
20 grader er passelig dagtemperatur fra i morgen av.
Da tørker det opp slik at vi for alvor kan komme i gang med hagearbeidet.
Det venter familiens gartner på.
Utålmodig.
Og ikke så lite irritert.
For å si det som det er.

onsdag 10. mai 2017

Vinteren gir seg ikke


Foto: Kow d. e. 10052017©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Slik er utsikten fra stuevinduet akkurat nå. Snøen har falt jevnt og trutt i hele dag.



Perleblomstene titter forfrosne og forkomne opp av snøen og lurer på hvor våren ble av.


Agapanthusplantene tåler erfaringsmessig en "trøkk". Forhåpentlig tar de ikke skade av en snø og kulde.


Det snør.
Jeg bor i Drøbak, og det er 10. mai, men vinteren nekter å slippe taket.

De siste dagene har det vært pent, men kaldt vær.
Jeg jobbet ute på mandag, men frøs.
Det var nordavind.
Til og med i solskinnet var det kjølig.

Jeg burde nok gått inn, for i går kjente jeg meg forkjølet og ute av form.
Jeg valgte derfor å bli innendørs.

I dag har jeg egentlig ikke hatt noe valg.
Snø eller slaps, eller hva jeg skal kalle det, har falt over oss i hele dag, og det har vært surt og kaldt.
Altså ikke utevær for gamle gubber.

Jeg har nok å henge fingrene i inne.
Så jeg er ikke "syslolaus".
Det er ikke det.

Men jeg har så mye som skulle vært gjort ute.
Beskjæring, luking, rydding og omplanting som skulle vært gjort for lenge siden.
Noen av oppgavene har ligget over i flere år.

Jeg håper derfor at våren kommer snart.
For alvor - og varig.
Slik at våronna kan bli gjennomført.

Plutselig er sommeren her.
Vi har så mye som skulle vært gjort før sommersola jager oss inn i skyggen og passiviteten.
Så nå venter vi på vår.
Ordentlig vår.

lørdag 18. mars 2017

Snøklokkene bærer bud om vår


Foto: Kow d. e. 18032017©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Foreløpig er snøklokkene de eneste blomstene i hagen, men snart får de følge av flere. Våren er i anmarsj.

Snøen er borte fra hagen, men tælen er ennå hard.  
Det  hindrer ikke snøklokkene (galanthus nivalis).
De har blomstret en drøy uke allerede.
Først kom de som står i rosebedet ved sørveggen.
Et par-tre dager senere fulgte snøklokkene i staudebedet i østenden av gårdsplassen etter.

Vi har hatt besøk av mange rådyr i vinter.
En hind, en bukk og en som ser ut som et ungdyr har stadig beitet i naboens skråning ned mot vår kjøkkenhage, og i våre bed.
Det har ikke vært mye snø, men nok til at vi stadig har kunnet se spor etter rådyr som har vandret rundt i vår hage, i innkjørselen og på gårdsplassen.  

Så snøklokkene hadde nok havnet i rådyrmagene, hvis det ikke hadde vært for at de er giftige.

De inneholder et stoff som gir mennesker brekninger og diare.
Om sultne rådyr lar seg stanse av dette, er jo ikke sikkert.
De gnager vellystig på mange planter som er giftge for mennesker.
 

Men de har altså fått stå i fred til nå.
Det kan jo tyde på at de forsvarer seg selv mot grådige firbente som forsøker å avhjelpe vårknipa med å knaske i seg våre prydplanter.
Som så ofte før krysser vi fingrene og håper det beste.  
Det er det eneste vi kan gjøre.
 

søndag 12. februar 2017

Over-askelse


Foto: Kow d. e. 12022017©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Svart på hvitt. Aska fra vedfyringen strør jeg i hagen. Aska bidrar til å gjøre jorda mindre sur, og den tilfører jorda nyttige næringsstoffer.

Vi fyrer med ved.
Det gir store mengder aske i vinterens løp.
Det er en fordel - ikke en ulempe.

Mange hageeiere som fyrer med ved, sender aska ut fra tomta med restavfallet.
Da kvitter de seg samtidig med næringsstoffer som ville vært nyttige for såvel plener som dyrkingsjord og planter.

Mesteparten av den aska vi produserer, strør jeg på spesielt sure steder i hagen.
F.eks. under busker med stort lauvfall, på deler av plenen som åpenbart lider av mangelsykdommer og i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.
Tilveksten av mose forteller med all tydelighet hvor det er for surt, og hvor det derfor bør kastes på aske - og kanskje kalk i tillegg.

I hagen har jeg en del surjordsplanter - som f.eks. rhododendron.
Disse plantene får ikke aske. 
Man kan - eller bør - m.a.o. ikke strø ut aska hvor som helst.

Når folk får høre at jeg strør ut aska i hagen, lurer de på om det ikke blir "klinete" - f.eks. på plenen.
Regn og snøsmelting transporterer aska ned på og i jorda.
Vi har aldri hatt problemer med aske på plenen.

Skulle man ha strødd så tjukt med aske i blomster- eller grønnsakbedene, at rester blir liggende igjen, er det bare å spavende det øverste laget.
Resten ordner naturen.

 

lørdag 15. oktober 2016

Syke tomater


Foto: Kow d. e. 14102016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Tomatene råtner. De er trolig rammet av griffelråte.

Vi fikk nærmere 70 tomater på de "hjemmelagde" plantene våre.
De fleste var friske og fine.
Men omlag  20 fikk svarte råteflekker.
Sansynligvis er de angrepet av griffelråte. 

Griffelråte er etter alt å dømme en mangelsykdom.
Hageselskapet mener at griffelråte forårsakes av ujevn og manglende vanning i blomstringsperioden.
En mer plausibel forklaring er at tomatplantene trolig ikke har fått nok kalsium (Ca)
Det kan nok stemme i vårt tilfelle.

Ujevn og utilstrekkelig vanning er neppe forklaringen.
Vi har vannet rikelig hver dag.
På spesielt solrike og varme dager har vi vannet morgen og kveld.
Plantene har da også vært friske og spenstige i hele vekstsesongen.

Hvis vi gjentar eksperimentet med "hjemmelagde" tomatplaner, skal vi være mer nøye med å tilføre
gjødsel med kalk for å unngå griffelråte, og kalium for å få god smak.
Skjønt, det er ikke noe å utsette på smaken på årets avling.

Mange av tomatene som vi har dyrket, måtte tas inn mens de ennå var grønne.
Nå ligger de på rekke og rad i vnduskarmen mot sør for å bli modne.
Og det blir de.
Røde og gode - og rene, frie for sprøytemidler og andre uhumskheter.
Mange av dem er havnet på brødskiva og er fortært med god appetitt og stor glede. 

På tross av griffelråten, som ble et skår i gleden, er årets erfaringer når alt kommer til alt, gode.
Hvis vi "lever og har helsa" - som min mor alltid passet på å si - forsøker vi nok på ny neste år.

 

fredag 14. oktober 2016

Frodig fuchsia


Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Fin? Dette er en plante som noen hadde kastet. Jeg fant den, tok den med hjem,  lot den overvintre i vår kjeller, og har hatt glede av den i løpet av den sommeren som nå er forbi.

Flere av   fuchsia-plantene våre tørket ut og døde i vinter.
Det skyldtes skjødesløshet fra vår side.
Vi hadde ikke plassert dem slik at vi fikk vannet tilstrekkelig.

Kanskje bidro det også til det uheldige resultatet, at  plantene i fjor høst stod ute til frosten kom.
Det kan derfor hende at de startet innesesongen med et handicap.

Men to planter klarte seg velberget gjennom vinteren.
Den ene var en "Tåre" som familiens "gartner" fant på den kommunale plassen for hageavfall i fjor høst.
Den andre var en plante han hadde laget selv ved hjelp av stiklinger.
De stod lenge og sturet" i våres, men når de først kom i vekst, var det ikke noe å si på tilvekst og blomsterflor.
Riktig fine har de vært.

Men nå er de tatt inn.
Selv om de begge stadig fikk nye blomster i det uvanlig milde høstværet.
Men om nettene har det vært kaldt.
Så vi tok ingen sjanser.

Nå skal vi finne en overvintringsplass til dem hvor de kan få det vannet de trenger for å holde seg i live.
Så håper vi at vi neste vår kan sette ut to planter som fortsetter årets vekst og blir enda større og finere.

Min for lengst avdøde tante Marit, hadde verandakassene fulle av store, hengende, riktblomstrende "Tårer" som hun overvintret i bryggerhuset år etter år.
Vi har derfor en krevende arv å løfte og leve opp til.
Selv om vi dessverre ikke har bryggerhus.


lørdag 8. oktober 2016

Lang bringebærsesong


Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Bringebærsesongen varer fra midten av juli til ut i august, hevder de som mener å vite sånt.
Men det vet ikke bærene.
Så villbringebærene i vår hage modner nå - i slutten av september og begynnelsen av oktober.

Om det er bær på fjorårets stammer, eller om årets stammer har tatt en snarveg og produserer bær nå, er vanskelig å konstatere.
Følger de vanlig rutine, skal bærene komme på de stammene som vokste opp i fjor.

Noen ganger tar villbringebærene altså en æresrunde.
Hvis værforholdene er gunstige.

Og det har de vært i år.
Det har vært en usedvanlig rik bærhøst.

Villbringebærene som vokser her og der i vår hage, blomstret, dannet kart og bar modne bær også i sommer.
Det gjorde også hagebringebærene som i flere år har stått i skyggen av et stort grantre.
Nå er treet borte, og bringebærbuskene har gjenerobret bringebærlandet.
I år kunne vi høste rikelig med store saftige hagebringebær.

Rene, fine villbringebær har vi også høstet.
Fra bringebærbusker som med forakt for kalenderenaltså  produserer bær ennå.
Ikke mye.
Men nok til at vi kan gå en tur gjennom hagen og plukke noen friske, gode bringebær i forbifarten.

I oktober.
Det bekrefter at det har vært en mild og lang høst.
Det tar vi imot som en gave.
Selv om vi vet at det er noe som heter global oppvarming.
Joda, vi vet det.