mandag 13. oktober 2014

Ny PC


Den stasjonære PC-en min er i ferd med å gå av med pensjon.
Jeg har derfor skaffet meg en ny.
En Laptop denne gangen.

Både tastaturet og programvaren skiller seg fra det jeg er vant til.
Det tar derfor tid å finne fram og få noe gjort.

I en overgangsperiode kommer jeg til å bruke begge maskiner.
Foreløpig har jeg ingen trådløs kontakt med internett.
Jeg bruker derfor kablene til den stasjonære maskinen for å få liv i den nye, slik at jeg kan gjøre meg kjent med den.


Akkurat nå har jeg derfor ikke adgang verken til bildearkivet mitt eller til annet stoff som ligger på den gamle maskinen.

Jeg ber derfor om at dere har tålmodighet med meg.
Husk: Det er vanskelig å lære gamle hunder å sitte!

tirsdag 23. september 2014

Rik bjørnebæravling

Foto: Kow d.e. 07072014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Slik så bjørnebærene ut tidlig i juli. Nå er de plukket og syltet, frosset ned eller spist.


Modne bjørnebær ser innbydende ut. Venter man med å spise dem til de er myke - dvs. ordentlig modne - er de søte og gode. Er de derimot harde, er de sure selv om de har fin farge og ser modne ut.

I fjor trodde jeg at den harde vinteren og barfrosten hadde tatt knekken på bjørnebærene.
Buskene så ikke bra ut - mange greiner var døde, og måtte klippes bort.
Og avlingen var minimal.

I år har bjørnebærbuskene tatt sitt monn igjen.
Buskene har vært frodige med god tilvekst - og båret masser av kart som er blitt til store, blåsvarte, myke, søte bær.
Mange liter er blitt til syltetøy.
Noen er frosset ned hele.
Noen er blitt til bjørnebærgrøt.
Og en god del har havnet i magen - på barnebarn og på familiens "gartner".

Et vanlig problem er at mange av bjørnebærkartene ikke rekker å bli modne før frosten kommer.
I år er det ikke slik.
Nå er så å si alle bærene modne og plukket.
Bare et og annet kart her og der henger igjen.
Fortsetter det fine høstværet, blir de sikkert modne de også.

Den opprinnelige bjørnebærbusken som vi plantet, var uten torner.
Noen få greiner er fortsatt uten torner, men de aller fleste nye årsskuddene er rotskudd som kommer nedenfor podestedet.
Disse greinene har "illsinte" torner som river opp hendene og ødelegger klærne hvis man ikke er forsiktig.

Både "edle" og "ikke-edle" kvister bærer like rikelig, og bærene er like store og velsmakende på begge.
Vi lar derfor de tornete greinene være i fred for beskjæringssaksa.
Noen stikk her og der er til å leve med når utbyttet er så rikelig og smakfullt.


Stillheten slutt


Det har vært stille lenge.
Jeg har ikke skrevet på denne bloggen siden 17. juli.
Hele sommeren er m.a.o. passert uten livstegn fra meg.
Likevel har mange av dere stadig vært innom bloggen.

Vi har hatt sykdom i familien.
Operasjoner er foretatt, og rekonvalesensen har krevd sitt.
Det er ikke familiens gartner som har vært syk, men han har hatt andre ting enn blogging å tenke på - og ta seg av.

Som om ikke dette skulle være nok, har datamaskinen kranglet.
Noen dager har jeg måttet starte maskinen og logge inn 4-5 ganger for å få inn internett og kunne laste ned e-post.

Og noe tid har jeg jo brukt i hagen.
Bl.a. på å berge det som berges kunne fra de lange tørkeperiodene med nådeløs sol fra høy, blå himmel.

Å skrive blogginnlegg er det blitt lite tid til.

PC'en jeg bruker, er etter hvert blitt omlag 10 år gammel.
Du kan ikke vente mer av en så gammel maskin, sier forståsegpåerne.
Og det har de vel rett i.
Men selv er jeg 77.
Kanskje er det ikke bare PC'en som er utdatert?

Vel, vel.
I går "krøp jeg til korset" og kjøpte ny PC.
En lap top denne gangen.
Soft-varen har jeg ikke fått ennå, så fortsatt bruker jeg den gamle.

Trolig vil alt gå raskere og bedre når den nye er "innkjørt", men i en overgangsperiode vil det sikkert oppstå problemer.
Jeg er altså ikke borte fra nettet for godt.
Det er tvert i mot grunn til å tro at jeg kommer sterkere tilbake.
Når overgangen til ny maskin er klar.

I mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan.
Jeg håper at dere følger med!

torsdag 17. juli 2014

Maur og vann ødelegger


Foto: Kow d.e. 21062014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Et felt med belegningsstein er tatt opp, og singel av størrelse "2-6" er lagt ut. Singelen skal stå seg bedre mot vann enn det sand gjør, og ikke virke så innbydende på maur.


Steinene er lagt tilbake. Laget er ikke rett, men tilpasset det lett ujevne belegget omkring. Etter at bildet ble tatt, er mosebelegget mellom det "nye" feltet og vegen utenfor fjernet. Det hjalp på helhetsinntrykket.

For om lag 25 år siden la vi et belegg av sementstein i innkjørselen og på gårdsplassen.
Det lå pent lenge, men etter hvert begynte underlaget å gi etter her og der.
Årsakene var delvis at rennende vann undergravde steinene på noen særlig utsatte steder, og at myriader av små maur flyttet sanden som steinene skulle hvile på.
Store felt ble undergravd, steinene sank, og belegget ble ujamt.

Stort søkk ved kummen
Særlig ille var det ved drenskummen i innkjørselen.
Der gikk vannet og maurene sammen om ødeleggelsene.
Etter hvert var det der et søkk som var godt og vel 30 cm dypt, og som stadig ble større i omfang.
Biler på veg ut og inn kom stadig bort i kumlokket.

Ved hjelp av sønn og barnebarn
Etter lange overveielser bestemte familiens gartner og anleggsarbeider seg for å gjøre utbedringsjobben sjøl.
Med hjelp av familiens voksne sønn og hans tilhenger ble singel kjøpt inn og kjørt på plass.
Far og sønn tok opp steinen på den delen som skulle utbedres, og avrettingsmassen "2-6" trillet på plass og jevnet ut.
Husets anleggsarbeider tok så den omstendelige jobben å rense steinene for mose og sand og legge dem på plass slik at de best mulig ble tilpasset ujevnhetene i belegningen omkring.
Når alt var lagt, støpte barnebarnet Marius på 12, en kant mellom steinene og kumlokket.

Vil det vare?
Vil opprettingen vare?
Det blir spennende å se.
Forhåpentlig vil vannet sige mellom singelen og ikke skylle den med seg.
Og forhåpentlig vil maurene velge andre steder å slå seg til i stedet for å gå til kamp mot gruskorn som er fra 2 til 6 mm store.
Vi tar imidlertid ikke noe for gitt.
En ting har imidlertid erfaringen lært oss: Sand er totalt uegnet som underlag for steinsett der det er vannsig og maur.
Skal du legge stein, så tenk deg om før du velger sand som underlag.

tirsdag 15. juli 2014

Orientvalmuer


Foto: Kow d.e. 02062014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De oransje-røde valmuene, de blå og gule irisene og de gule liljene danner en fin visuell helhet i staudebedet.


Denne sorten orientvalmuer har tunge hoder og har vanskelig for å holde seg oppreist. Vi lar dem følge sin "natur" og lar dem ligge der de legger seg.


Valmuene er sprer sine frø vidt omkring og har imponerende spireevne. Hvert år dukker de opp på nye steder. Vi lar dem bestemme hvor de vil stå. Her kanter de staudebedet langs innkjørselen. De har funnet vegen dit selv.


Dette er et annet slag. Dette slaget har stilk som makter å holde hodet oppe, og det sprer frøene sine med større forsiktighet.



Denne valmuen er usedvanlig vakker. Den står dessuten lenge og tåler regn uten å legge seg over ende. Den er rett og slett en pryd for staudebedet.

Hagen lever sitt liv i sykluser.
Ikke bare i form av årstider.
Våren, sommeren og høsten er alle inndelt i perioder hvor noen planter dominerer for så å forsvinne og overlate dominansen til andre.

Valmuenes tid
I slutten av mai og begynnelsen av juni er det valmuenes tid i vår hage.
Vi har sommervalmuer.
Og vi har orientvalmuer - altså stauder.
Av orientvalmuer har vi to sorter.
De blomstrer ikke samtidig.
Vi har derfor blomstring lenger enn vi ellers ville hatt.

Bestemmer selv
Når valmuene står i blomst preger de hagen med de oransje og røde hodene sine.
De står over alt - uten orden og system.
De står der de selv har valgt å stå.
Valmuer har en imponerende evne til å spre frøene sine - og en overveldende spireevne.
Noen steder må vi dessverre fjerne dem, men stort sett får blomstene i vår hage lov til å vokse der de velger å slå seg ned.
Noen vil kalle det uorden.
Husets gartner kaller det frodighet.

Remonterer
Nå er valmuesesongen over for i år.
Stort sett.
Men de staudene som blomstret tidligst, kan noen ganger få en ny blomstring hvis gartneren har vært flink til å fjerne blomsterstilker og visne blad etter den første blomstringen.
Og hvis været er gunstig utover høsten.
Den som lever, får se.

Godt år for Jackmannii-klematisen


Foto: Kow d.e. 18052014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Clematis Jackmannii - vakker blomst og vakre knopper.


Frodig, frisk og fin pynter Jackmannii-klematisen opp på vestveggen sammen med gullklematis med gule blomster og grå oldinghoder. 

Vi kjøpte den vakkert blå Jackmannii-klematisen for mer enn 20 år siden da EPA i Sarpsborg solgte ut restbeholdningen av planter.
Planta som bar merket Sønflor, har gitt oss mange gleder i årenes løp - og en del bekymringer,
Etter som årene gikk, ble den stadig sterkere angrepet av meldugg.
Blomsterprakten avtok, og bladene var et trist syn.
Vi plukket og plukket blader og kronblader og kastet i søpla.
I komposten ville vi ikke ha de melduggbefengte bladene.
Enkelte år har det vært så sparsom tilvekst, at vi har trodd at den kanskje var i ferd med å dø.

Men så.
I år er den friskere og frodigere enn på lenge.
Bank i bordet, men det er ingen meldugg å spore - så langt.
Kronbladene sitter på lenge, og bladene er friskt grønne.
Jeg antar at været har sitt å si.
Nå håper vi bare at klematisen vil fortsette å være frisk og blomstre sesongen ut.
Kronbladene som faller av når blomstene visner, kaster vi fortsatt i søpla.
For sikkerhets skyld.
Det er dumt å ta sjanser.


Fra svarthyllsaft til vin?



Foto: Kow d.e. juni 2014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Safta begynte å gjære allerede før den kom på flasker. Kan den bli til vin hvis den får gjære seg ferdig uten unødig innblanding?



Svarthylltreet har fått anselige dimensjoner etter hvert. Det har betydelig årlig tilvekst. I fjor klipte vi kraftig ned for ikke å hindre TV-signalene i å nå fram til naboens parabol-tallerken. I år har treet tatt igjen det tapte og vel så det.



Svarthylltreet er fullt av store, hvite blomsterskjermer, men det blir få bær. Skal man ha glede av avkastningen, må man bruke blomstene.


Disse blomstene gikk med til å lage safta - eller vinen - på bildet ovenfor. De tre sitronene ble skåret opp og lagt sammen med blomstene.

Jeg har i flere år hatt planer om å lage saft på blomster fra svarthyll (Sambucus nigra).
I år ble tanken endelig omsatt i handling.
Men alt gikk ikke etter planen.

Oppskrift i Allers
Oppskriften på styrkedrikk laget på svarthyllblomster fant jeg i Allers fra 2006.
Ingredienser: Omlag 40 klaser hylleblomster, 2 liter kokende vann, 2 kg sukker, 60 g vinsyre og 3 sitroner.
Framgangsmåte: Blomstene skylles og legges i en passende stor bolle, sitronene skjæres i skiver og legges i, sukker og vinsyre tilsettes. Et tynt håndkle legges over bollen som settes kaldt. Blandingen står og trekker en ukes tid. Man rører i blandingen fra tid til annen. Safta siles og helles på flasker som oppbevares kjølig. Er blandingen sterk, kan den spes ut ved servering.

Sunt 
Svarthyll har lenge vært brukt for å bedre helsa.
Allerede "legekunstens far", Hippokrates, brukte svarthyll i avførende, urindrivende og gynekologiske legemidler.
Alt i følge Allers.
Svarthyll er rik på A- og C-vitaminer og styrker - i følge dem som mener å vite sånt - immunforsvaret.
Den hjelper mot forkjølelse og influensa - sies det.
Det er friske blomster som etter sigende skal virke avførende.
Mens tørkede blomster virker svettedrivende.
Godt å vite forskjellen.

Giftig
Rødhyll er giftig.
Av den bruker vi verken blomster eller bær!
Men også enkelte deler av svarthyllbusken skal man passe seg for.
Svarthyllbladene er f.eks. giftige.
Det samme er barken.
Det er altså bare blomstene og bærene vi bruker til mat.
Blad og bark kan man gni andre planter med for å holde utøy borte - hevder Allers.
Hvor effektivt dette midlet er, lurer jeg på for vårt svarthylltre er fullt av blåsvarte lus ut på sommeren.

Vin?
Under bryllupet i Kanaan gjorde Jesus vann til vin, forteller Bibelen.
Et liknende under ser ut til å være i emning hos oss.
Svarthyllsafta gjæret allerede før den ble silt.
I stedet for å helle den ut, satte vi den bort til fortsatt gjæring.
For lenge siden lagde vi vin på løvetannblomster.
Den fikk stå og godgjøre seg i mange år.
Da vi endelig drakk den, var den frisk. sprudlende og god.
Så kanskje - dersom vi bare er tålmodige - får vi god hylleblomstvin i stedet for saft.
Det skal vi kunne leve med.