lørdag 24. september 2016

Asters: Uryddig, men vakker


Foto: Kow d. e. 24092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


De lange og ulenkelige stammene på asters-plantene orker ikke å holde blomsterhodene oppe. Plantene inntar lett "horisontalen".


Både enkeltvis og i "klynge" er asters et fint innslag i det høstlige blomsterbedet. 

Vi har høstblomstrende asters litt her og der.
Våre asters er omlag 1 meter høye.
Når de uforholdsmessig tunge blomsterhodene springer ut, legger plantene seg utover og ser uryddige ut.

Høye planter bør stå i bakkant av bedet hvor de ikke dekker for lavere planter, og hvor de kan få støtte slik at de holder seg oppreist.
Det bryr ikke våre astersplanter seg om.
De stiller seg lengst fram og legger seg ubeskjedent utover.

Og der lar vi dem stå.
Av frykt for å miste dem, uroer vi dem minst mulig.
Astersplantene våre kommer fra "gartnerens" barndomshage på Hafslund i Sarpsborg.
Barndomshjemmet "Granheim" er solgt og utenfor rekkevidde, og staudebedet der fins ikke lenger.
Det gjelder derfor å ta vare på de plantene som knytter forbindelse til barndommens rike.

Dessuten er det en viss sjarm med planter som kaster seg ubeskjedent framover mot sol og lys for å dele sin blomsterprakt med hagens brukere.
Både med de bevingede som flyr flittig til og fra og sanker sin føde, og de tobente som nyter synet av høstens botaniske stjerner.

torsdag 22. september 2016

Strisolvendel eller gullsolvendel?


Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


De solgule høstblomstene har bestemt seg for å stå i plenen.


Gullsolvendel? Eller strisolvendel?  Vanskelig å bestemme, men fine er de.

Vi har noen høstblomstrende planter som vi ikke vet navnet på.
Vi har derfor gjettet på både det ene og det andre i årenes løp.
Nå har vi spurt ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" om hjelp.
Men også ekspertene er usikre.

Ikke gjerdesolhatt ...
En ting synes i alle fall sikkert:
"Kyss meg over gjerdet",  eller "Kyss meg over gard'n" som vi sa i min familie, er det ikke.
Rudbeckia laciniata, har annerledes bladverk, og er mye høyere.
De plantene vi har, ville ikke rekke over et vanlig høyt tomtegjerde.

... og ikke jordskokk
På grunnlag av de bildene jeg sendte inn, mente noen av ekspertene på "Spør en biolog. Planter" at det kunne dreie seg om jordskokk.
Over jorda, kan de nok likne litt, men våre planter danner ingen "knoller", men har vanlige tynne røtter som de forøvrig sender utover og sprer seg ved hjelp av.
Jordskokker som vi har dyrket tidligere, har dessuten hatt lett hårete stengler og blad.
De plantene vi har i plenen, er glatte.

Slått seg ned på plenen
Våre planter stod opprinnelig i blomsterbedet.
Derfra har de ved hjelp av rotstenglene "beveget" seg ut på plenen.
Der ser de ut til å trives.
Og der har vi latt dem stå.
Når vi klipper plenen, kjører vi utenom.


Gullsolvendel eller strisolvendel?
Ekspertene blir altså ikke enige.
De syns at de har for dårlig grunnlag til å foreta en autorativ bestemmelse.
Men slik forholdene er, mener de at det høyst sannsynlig er Helianthus rigidus, altså strisolvendel, vi har.
Husets gartner heller mer til Helianthus decapetalus, dvs. gullsolvendel, men er åpen for at ekspertene har rett.

Tilbake i blomsterbedet
Uansett.
Vi liker de ranke plantene med de gule nikkende hodene.
At de har inntatt plenen er selvfølgelig upraktisk, men "det er  råd med den pølsa som er for lang", som det heter.
Når vi får tid, skal vi flytte noen av dem tilbake i blomsterbedet.
Forhåpentlig vil de slå rot og klare seg der.

Nostalgi
Og skulle de ikke gjøre det, beholder vi noen i plenen.
For sikkerhets skyld.
For disse solvendlene,  enten det nå er stri- eller gull-, tar vi ikke sjansen på å miste.
De er pene å se på.
Og de stammer opprinnelig fra familiegartnerens barndomshage. 


onsdag 21. september 2016

Prydbønnene ikke som de engang var


Foto: Kow d. e. 11092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


Blomstrer på skift. Prydbønnene blomstrer mens Heidelberg-rosa tar en pause. Deretter overtar rosa igjen.


Blomstene til prydbønnene er små og gjør lite av seg.

Vi planter - eller sår - som regel prydbønner i det sørvendte rosebedet.
Noen ganger planter vi dem også på diverse andre steder hvor de kan klatre.

Vi sår gjerne innendørs om våren og planter ut når vi tror at nattefrosten har gitt seg.
I år var vi imidlertid for tidlig ute.
De utplantede bønneplantene døde, og vi måtte så en ny omgang ute.
Det ble derfor kun prydbønner i rosebedet i år, og de kom sent i gang.
Om de rekker å få store, modne belger før kulda kommer, er jeg ytterst usikker på.
 
De som kjenner det engelske eventyret om "Jack og bønnestengelen", venter at prydbønner - eller prahlbønner eller blomsterbønner - som de også heter - skal vokse fort og bli imponerende store.
Men dagens prydbønner oppfyller ikke forventningene.
De blir sjelden mer enn drøyt et par meter lange.

På 1960-tallet hadde vi imidlertid en art bønner som det var fart og kraft i.
Dem kan du lese om i artikkelen "Prydbønner til hygge og nytte" fra 2008.
Slike bønner har vi ikke klart å få tak i seinere.

Men store bønnebelger med fine bønner blir det på dagens bønnestengler også.
Bønnene er spiselige.
Om de er gode, vet vi ikke.
Vi beklager å måtte si at vi ennå ikke har prøvd å spise dem.


tirsdag 20. september 2016

Dronning Ingrid regjerer


Foto: Kow d. e. 20092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


Dronning Ingrid står på trappa og tar i mot.



Også på trappa fra terrasen til verandaen er det royal mottakelse. Dronningen er nettopp renset for visne kronblad. Blomstene er derfor her enklere enn de er fra "naturens hånd".


Planta i hjørnet på verandaen viser hvordan dronningens blomster virkelig ser ut. Planta står under tak.


Planteguruen Finn Schjøll sier at Dronning Ingrid tåler vind og regn dårlig, og egentlig er en innendørsplante. Denne planta ser ikke ut til å være udelt enig i det.

Vi har mange Dronning Ingrid-pelargonier.
Planter som vi har laget selv av stiklinger fra en fordums morplante.

Mot alle råd, står de fleste av dem utendørs - utsatt for vind og vær.
Blant annet eksponert for regn som kronbladene tåler dårlig.
Kronbladene visner fra midten av blomsten.
Vi kutter ikke blomsterstengelen straks kronbladene bærer merke av forfall, men plukker av det som er vissent.
Blomstene blir da ikke så fyldige og prangende, men vi har glede av dem lenger.

Kanskje forsinker blomsterstengler med reduserte blomsterhoder dannelsen av nye blomster.
Men nye blomster vokser stadig fram.
At vi ikke er altfor ivrige med saksa, hindrer at vi får perioder hvor planta står ribbet og uten blomster og venter på neste blomstring.

På kommunens returpunkt for hageavfall ligger det fra tid til annen pelargonier av diverse slag.
Også Dronning Ingrid havner på "dynga".
Ganske tidlig på høsten ligger plantene der og forteller at enkelte avslutter hagesesongen tidlig.
Det er åpenbart at en del følger "bruk og kast-prinsippet" og kjøper nye planter hvert år.

Vi for vår del har glede av å prøve å overvintre de flerårige plantene.
Og vi tar stadig stiklinger og lager nye.
Avgangen er liten.
Selv om vi gir bort noen, øker derfor antallet fra år til år.
Før eller siden må vi sette bremsene på.

Foreløpig har vi Dronning Ingrid-pelargonier både her og der.
Sammen med røde pelargonier og fuchsia lyser de opp i hagen etter at mange av staudene har gått i frø.
De hjemmelagde pelargoniene formidler både skjønnhet og hageglede.
Og gleden ved å lage noe med egne hender.

lørdag 17. september 2016

Nye begoniaplanter fra stikling



Foto: Kow d. e. 11092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Den store planta ble laget ved hjelp av stikling i fjor. Den vesle er ny av året.

Vi kjøpte en begonia for et par år siden.
Nå har vi fire - morplanta og tre planter som er laget ved bruk av stiklinger.

Stammen og greinene på vår begonia går lett i stykker.
Vinden som suser rundt hushjørnene våre, brekker av og til av både blader, greiner og stengler.
Stenglene planter vi for om mulig å få flere planter.
Hittil har vi lykkes over all forventning.
 
To av stiklingplantene er nye av året.
De har tydelig slått rot og vokser bra, men har ennå ikke blomstret.


Da vi tok inn den planta vi lagde i fjor, fortsatte den å blomstre til langt ut på våren.
Nå er vi spent på hvordan årets stiklingsplanter vil tåle overvintringen og innelivet.

Hvis noen skulle spørre hva hensikten er, etter som planter er så billige at man kan kjøpe nye om våren slik at man slipper rotet og bryet med å passe på en masse avblomstrede planter i løpet av vinteren, så har de for så vidt rett i det.
Men å lage planter selv og å ta vare på dem, er en del av sjarmen ved å ha hage.
Dessuten er det økonomisk fornuftig.
Vi er motstandere av "bruk og kast".

Noen planter dør om høsten.
Det er livets gang.
Men de som kan overvintre, gir vi en sjanse.
Det krever en del plass og ekstra arbeid, men når resultatet er vellykket, er det verdt anstrengelsene.

Så får vi heller lukke øynene for at det ikke ser "strøkent" ut i alle rom.

torsdag 15. september 2016

Massevis av tomater


Foto: Kow d. e. 13092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Dette er bare noen få av alle de tomatene som har vokst på de tomatplantene vi sådde. Men blir de modne?

Tomatplantene stod lenge med blomster, men uten kart.
Men så "løsnet" det.
Lenge dukket det opp nye kart daglig.
Nå har de fleste av dem vokst seg store.
Og de ser gledelig friske ut.
Men ingen er blitt røde.
Rekker de å bli modne før nattefrosten kommer?

"Sådde" tomatskiver
Da vi delte en tomat, så vi at den inneholdt frø som var i ferd med å spire.
For eksperimentets skyld la vi tomatskivene i jord.
Det tok ikke lang tid før det grodde fram et stort antall nye tomatplanter.
Etter at de hadde bevist sin levedyktighet, ble disse plantet ut - noen i en blomsterurne, og de fleste i tre store plastdunker.
Blomsterurna ble plassert i et hjørne på verandaen, og plastdunkene så lunt som mulig på terrasen.

Vinden herjer
Plantene ble vannet hver dag og grodde fort.
Stedene hvor vi hadde satt dem, var ikke så lune og skjermet for vinden som vi hadde håpet på.
Før vi rakk å binde dem opp, "brettet" vinden plantene utover.
For ikke å brekke noe, lot vi dem ligge.
Dessuten har vi gitt dem ly bak noen gamle dobbeltvinduer som vi har liggende.
Det var nok klokt.
Hadde vi bundet dem opp, eller ikke satt opp vindfangere, hadde nok de verste vindkastene revet plantene i stykker.
Sånn er det når man ikke har drivhus.

Ikke tynnet 
De fleste tomatkartene har "normal" størrelse, noen er store og likner bifftomater, og atter andre er relativt små - ennå.
Størrelsen spiller liten rolle for oss.
Vi har derfor ikke tynnet, dvs. plukket av kart for å gi bedre livsrom til de gjenværende.
Ikke har vi knepet av nye skudd som har dukket opp i bladhjørnene heller.
Vi har rett og slett latt naturen gå sin gang.
Resultatet er et stort antall friske tomater av fin størrelse.

Ukjent sort
Hvilken sort tomat vi har sådd og dyrket fram, vet vi ikke.
Vi kan derfor ikke gi råd om valg av frø.
Denne gangen har vi vært heldige.
Men vi har selvfølgelig ingen garanti for at vi er like heldige neste gang.
Det eneste rådet vi kan gi, er at man må prøve seg fram.
Nå krysser vi fingrene og venter på å få smake på produktene.

mandag 12. september 2016

2. omgang


Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


Denne rosa - som vi kaller Hafslund-rose - pleier å få én blomst to ganger i året. Bildet viser blomst nummer to pluss en lovende knopp. I år blir det nok tre blomster.


Denne rosa skjønnheten remonterer med flere blomster. Den har flere greiner med knopper.


Heidelberg-rosa ved inngangen får mange nye knopper og blomster om høsten. Noen ganger blomstrer den helt til jul.

Først blomstrer rosene i juni-juli.
Så tar de en lang pause.
Men så, ute i september en gang, tar de remonterende rosene sats og blomstrer en gang til før de går til ro for vinteren.

Akkurat nå er det en og annen utsprungen rose, noen halvt utsprungne knopper og flere lovende grønne knopper i rosebedet ved sørveggen.

Rådyrene forsyner seg ofte grovt av rosene våre.

Bare de knoppene og blomstene på Heidelberg-rosa som sitter høyest, og som rådyra ikke får tak i, får stå i fred.

En gjenstridig myte forteller at rådyra ikke spiser gule blomster.
At det ikke har rot i virkeligheten, har vi mange eksempler på.
Vi har en gul rose i enden av rosebedet, like ved inngangen til garasjen.
Den pleier rådyrene å spise opp før vi får glede av den.
Nå står den med en stor lovende knopp.

Vi krysser fingrene og håper at de firbente holder seg borte.