torsdag 21. juni 2018

Vakker Weigela

 Foto: Kow d. e. 17. juni 2018© Klikk på bildet for å se større versjon

 Weigela-buskene skuffer ikke. De har gledet oss med sin rosa og røde blomsterskrud i godt over 30 år.


Vakre rosa og røde klokker dominerer hagehjørnet hvor det egentlig er for værutsatt til at de skulle trives.

I likhet med skjærsminbusken, er de to weigelabuskene hagens "stayere".
De ble plantet på midten av 1980-tallet, og gjør rett og skjel for seg den dag i dag.
Noen stammer og kvister dør og tørker ut hvert år, men nye kommer hurtig til.
Og blomsterfloret er like imponerende i dag som for 10, 20 og 30 år siden.

For å blomstre rikt, skal weigela-buskene ha mye sol og lys.
Det får de der de står ytterst på plenen med klar bane og utsyn langt utover Oslofjorden.
Men dermed er de også utsatt for vind og hardt vær.
Det skulle de egentlig ikke ha.
Men buskene har overlevd både vinterstormer, snøvintre og dårlige somre med regn og blåst.

Weigela - eller klokkeblomst som den forståelig nok heter - beskjæres etter blomstring.
Men det gjelder å ikke være for ivrig.
Etter første blomstring i juni-juli, tar klokkebuskene gjerne en pause, før de kommer med en ny blomstring i august-september.
Denne 2. blomstringen er ofte noe mer beskjeden enn den første, men vel verdt å vente på.
Beskjærer man etter første blomstring, står man i fare for å miste blomstring nummer to.

Jeg har skrevet mange innlegg på denne bloggen om weigelaene - eller klokkebuskene - som vi setter stor pris på.
Lenker til noen av artiklene finner du her:
http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/weigelaen-overgar-seg-selv.html ,
http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/klokkeblomst.html ,
http://hagekroken.blogspot.com/2010/06/weigelaen-klarte-fimbulvinteren-bra.html

Søker du i søkefeltet øverst på enstre side, finner du flere innlegg om samme emne.

onsdag 20. juni 2018

Velduftende skjærsmin


Foto: Kow d. e. 17. juni 2018© Klikk på bildet for å se større versjon

Skjærsminen blomstrer og dufter rikelig. Men dessverre kort denne sommeren. Først  ble den påvirket av den langvarige tørken. Deretter vasket det kraftige regnet av mange av kronbladene.

Skjærsminen på den øverste plenen har gledet oss i mange ti-år.
Den ble plantet da vi anla hagen på midten av 1980-tallet.
År om annet klipper vi den ganske brutalt tilbake.

Det tåler den godt.
Hittil har den kommet igjen med fornyet kraft - og overdådig blomstring.
Det vi har, er åpenbart en duftskjærsmin.
Den sprer godlukt i hagen.
Og når vinden hjelper til, dufter det godt både på verandaen og i stua, når døra står åpen.
Duften minner om markjordbær.
Det dufter m.a.o. sommer.  

I vinter var familiens gartner redd for at de voldsomme snømengdene skulle brekke den ganske sprø busken helt ned.
Det så ganske stygt ut. 
Skjærsminen var - som de andre prydbuskene på øvre plen - helt dekt av et tjukt lag med tung snø. 
Men etter hvert som snøen tinte, rettet greinene seg opp, og busken inntok sin høyreiste, naturlige fasong.
Den har neppe hatt vondt av oppholdet under snøen, for blomsterfloret er like rikt og velduftende i år som tidligere. 


tirsdag 19. juni 2018

Deilige, spenstige, friske reddiker


Foto: Kow d. e. 17. juni 2018© Klikk på bildene for å se større versjon

Reddikene kom velberget gjennom tørkeperioden takket være daglig vanning. Bladverket er frodig ...



... men det er også fine røtter som vi dessverre er flere om å sette pris på.

Sommerens første avling med reddiker ble over all forventning god.
Reddikene "klumpet" seg slik de skulle.
Og de smaker stramt og godt.
Dessuten skal reddiker være særdeles helsebringende.

Fin avling
Vellykket reddikdyrking er ingen selvfølge hos oss.
Familiens gartner har fler enn en gang opplevd at reddikene han har dyrket, likner mer på fyrstikker enn på reddiker.
Men i år prøvde han en ny teknikk.
I stedet for å strø frøene utover, "plantet" han ett og ett frø med god avstand og omlag to centimeter dypt.
Det hjalp.
I år består avling nummer 1 av flere runde, fine reddiker enn fyrstikktynne planter som ikke har forstått hvordan en reddik skal se ut.

Skarpe og gode
Og reddikene har god, skarp smak.
Det er overraskende.
Så mye vann som de har fått, skulle en kanskje tro at de ville bli vasne og smakløse, men nei.
De smaker akkurat som en god reddik skal: Sterkt og friskt!
Riktig gode er de.


De små grå stjeler av lasset
Og det er det flere som syns.
Dessverre.
Brune, store sniler har vi, så vidt vi skjønner, ikke lenger i vår hage.
Det er i alle fall lenge siden vi har sett noen.
Men hagesniler med hus, samt den vesle grå varianten, har vi legio av.
De "små grå" fråtser i reddikene som vi skulle hatt på ostesmørbrødet og i salatbollen.
Noen gnager bare litt i overflaten.
Men andre går grundig til verks og gnager dype hull i det, hvite friske "reddikkjøttet" slik at reddiken nærmest blir uthulet.
Merkelig at de små dyrene tåler så mye av den sterke kosten.

Reddes det som reddes kan
Nå skal vi høste reddikene fra første dyrkingsomgang.
Deretter sår - eller kanskje vi heller får kalle det "planter - vi en ny omgang med god avstand og godt forankret i jorda.
Er vi heldige kan vi oppleve at både en og to avlinger til kan høstes før sommeren er omme.
Vi krysser fingrene og håper det beste.
For friske reddiker er en delikatesse.
Det syns vi - og det syns snilene.

mandag 18. juni 2018

Frodig på skyggesiden


Foto: Kow d. e. juni 2018© Klikk på bildet for å se større versjon
Kjøkkenhagen på nordsiden av huset, klarte tørkeperioden uten å ta nevneverdig skade. Bringebæruskene er frodigere og bærer rikeligere enn de noen gang har gjort.
Tørken i Mai og de første dagene av juni utsatte hagen for store belastninger.
Rosebedet og urner og potter vannet husets gartner ved å bære vann i kanner.
Men staudene og resten av vegetasjonen på tomta, måtte klare seg selv.
Det er nå forresten ikke helt sant. 
De to rhododendronbuskene som har begrenset med jord rundt røttene, ble vannet.
Men ellers måtte plantene klare seg som best de kunne.
Klatrehortensiaen hadde det vondt
De fleste staudene står i dyp jord og greide seg overraskende bra uten hjelp.
Forhåpentlig har de reagert med å sende røttene nedover for å lete etter fuktighet.
Overfladisk vanning, narrer plantene til å danne grunne røtter.
Finner de fuktighet i overflateskiktet, ser de ingen hensikt i å lete i dypere lag.
Den gedigne klatrehortensiaen som dekker bergknausene utenfor inngangsdøra, led imidlertid tydelig av mangel på vann.
Den danner luftrøtter og klatrerøtter og er hos oss like mye en kryphortensia som klatrehortensia.
Den har slått rot i det tynne skrinne jord- og mose-laget på siden og på toppen av fjellskrenten, og i tørkeperioder kan den ikke lete dypere ned.
Der er det bare fjell.
Så hortensien så ikke bra ut.
De siste dagenes regn ser imidlertid ut til å ha gitt den livslysten tilbake.
Alt tyder på at den overlever.
 
Blåbærriset tørket inn
På en del av vår tomt, er det skog og fjell med buskvegetasjon.
Der har vi bl.a. blåbær. 
De blåbærplantene som stod mest utsatt for sola, klarte ikke tørken.
Både blomster, kart og ris tørket inn.
Heldigvis har vi også blåbær som står i skyggen av huset.
De har kart og ser ut til å ha klart seg.
Noen stor båbærhøst blir det imidlertid ikke.
Så vi får spise pannekakene med bringebærsyltetøy til.
Bringebærbuskene er fulle av kart
For bringebær blir det.
På de 35 årene vi har bodd her, har vi aldri sett bringebærbuskene så frodige og fulle av kart som i år. 
De har åpenbart satt pris på varmen og tørken.
Nå står de riktignok på nordsiden og i skyggen av huset, men det hindrer dem verken i å blomstre, bringe fram modne bær - eller å erobre nytt land ved hjelp av frø og rotstengler.
Nå ser vi med forventning fram til bringebærhøsten.
Mye markjordbær
Også markjorbærene ser ut til å ha likt varmen og tørken.
Det er i grunnen merkelig, for markjordbær har et meget grunt rotnett.
Enkelte av dem har nesten røttene liggende oppe på bakken.
Men blomstrer gjør de.
Og bringer fram modne bær gjør de.
Søte gode bær med smak av sommer.
Men det er flere som liker markjordbær.
De små grå snilene er ikke sene om å forsyne seg.
Skal vi selv få glede av herlighetene, må vi hver dag ta en rundtur i hagen og plukke det som er rødt.
Ellers kommer snilene og tar det.
En hagedyrker kan aldri slappe av.
Er det ikke det ene, så er det det andre.
Men sommer'n er nå deilig, lell!

 

tirsdag 12. juni 2018

Ingen rips i år


Foto: Kow d. e. juni 2018© Klikk på bildene for å se større versjon

Denne ripsbuska har båret rikelig  i mange år. I fjor begynte den å skrante. I år tørker bær og kvister inn, og det blir ingen røde, saftige bær å høste.


Sånn ser elendigheten ut på nært hold.


Et stort, prektig svarthylltre som har stått i nærheten av ripsbuskene har lidd samme skjebne. Er det en sammenheng her? 

I flere tiår har vi kunnet plukke bøttevis med rips i egen hage.
Det kan vi ikke lenger.
Begge de to ripsbuskene i kjøkkenhagen har tørket ut.
Det begynte i fjor.
I år er ødeleggelsen fullendt.

Det er ikke det vedvarende solskinnet, og den derav følgende tørken, som er årsaken.
Jeg har båret kanner med vann, men det har ikke hjulpet.
Og i fjor var det jo ikke tørt.
Det må dreie seg om en sykdom.

I nærheten av ripsbuskene har jeg hatt et prektig svarthylltre som humleplantene har brukt til klatrestativ.
Svarthylltreet har også bukket under - samtidig med ripsbuskene.
Jeg trodde en stund at humlebuskenes kraftige omfavnelse kanskje var årsaken til svarthylltreets endelikt, men det tror jeg ikke lenger.
For i tomtegrensen har naboen hatt noen rødhyllbusker som fuglene trolig har sådd.
Rødhyllbuskene er også døde.
Årsaken er derfor mest sannsynlig sykdom som har rammet hyll og rips.

Ripsrust kan det ikke være.
Den angriper bare rips.

Mine svigerforeldre hadde to ripsbusker som stod fritt og luftig i kanten av plenen.
Buskene passet seg selv.
De ble aldri tynnet" eller "fornyet", men bar rikelig - år etter år.

Min far var hageinteressert, så i min barndoms hage ble ripsbuskene stelt og "fornyet".
Etter at han døde i 1970, ble ble buskene bare renplukket til ut på 2000-tallet.
De bar rikelig, og var fri for sykdommer, så lenge jeg kan minnes.

De to ripsbuskene som nå er i ferd med å død ut hos oss, er "fornyet" forsiktig år om annet ved at gamle stammer er klipt bort for å gi plass til nye.
Det har buskene trolig hatt godt av.
De har vært riktbærende og friske helt til i fjor.
Da var det ikke mange literne med rips vi kunne plukke.
Og i år er det altså helt slutt.
Selv lovende kart tørker inn.
Det samme gjør alt bladverket.
Og stammer og kvister som jeg forsøksvis har klipt av, er tørre og døde.

Min plan er nå å klippe ned buskene, og fjerne så mye som mulig av røttene, for så å vente et par år med å plante nye.
Skjønt, jeg fyller snart 81 år, så det spørs om helsa og "orken" strekker til.
Dette er er opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.
For rips er mitt favorittbær i hagen.

søndag 10. juni 2018

Rådyrene ødelegger hagegleden



Denne vakre rosa prydet rosebedet en stakket stund. Nå er den borte. Ikke fordi den har visnet, men fordi den er spist. Av rådyrene. Sic transit gloria mundi!









Og denne pelargoniumplanta var frodig og hadde mange lovende blomsterknopper. Det meste ble rådyrmat.

Foto: Kow d. e. juni 2018© Klikk på bildene for å se større versjon
 
Det er flust med rådyr her vi bor.
Og stadig blir de flere.
Kalver som er så små at de kan knapt kan følge foreldrene, dukker opp i kjøkkenhagen, på plenen og på gårdsplassen og lærer å beite på pryd- og nytteplantene våre.
Slik går ødeleggelsene i arv fra generasjon til generasjon.

Ingen planter er trygge hos oss.
Men verst går det ut over rosene i bedet mot gårdsplassen.
Ferske skudd, knopper og utsprungne roser forsvinner i rådyrmagene.
For noen år siden - da husets gartner var yngre og orket mer - forsøkte han å sette opp diverse sperringer så dyrene ikke skulle komme til.
Men det ble for slitsomt.
Og stygt.
Og upraktisk.
Vi kom til slutt ikke fram med bilen.

Så nå har de firbente ugagnskråkene fritt fram.

Det er tørt hos oss.
Og det er ikke lov å vanne med slange.
Husets gartner bærer derfor vann i kanner for å holde liv i rosene og blomstene i rosebedet langs sørveggen.
Flere kanner hver kveld.
Betalingen er mange lovende blomsterknopper på de rosebuskene som hittil har fått stå i fred.

Noen knopper er høyt oppe.
Dit når neppe rådyrene.
Men vil vi få gleden av utsprungne roser der hvor knoppene er i "rådyrhøyde"?
Og der er de fleste.
Erfaringene sier nei.
Men vi håper - som vi alltid gjør.
Kloke av skade blir vi aldri.

Det vi - kyniske som vi er - kan håpe på at rådyrene finner andre mer fristende kulinariske lekkerbiskner andre steder.
Det fins mange andre fine hager i området.
Men rådyrene ser dessverre ut til å ha lagt sin elsk på våre roser og blomsterplanter.
Det er visst ingen ting å gjøre med det.
Bortsett fra å ergre seg grønn!


mandag 2. april 2018

Hvem herjer?

                                                      
Foto: Kow d. e. 31. mars 2018 © 

Klikk på bildene for å se større versjon.

Hvem graver dype hull i rosebedet i sørveggen?


Hele bedet er endevendt.



Enkelte av rosebuskene har fått blottlagt røttene. Det har de neppe godt av.

For noen år siden ble den ene av plenene våre endevendt av grevlinger.
Det skjedde gjentatte ganger.
Ekspertene på universitetet på Ås mente at grevlingen gravde etter oldenborrelarver.

Søen ligger ennå meterdyp i vår hage.
Men rosebedet i sørveggen er bart og snøklokker, krokus, hyasinter og påske- og pinseliljer er i ferd med å stikke sine grønne skudd over jorda mellom rosene.
Det hele så lovende ut.

Men det gjør det ikke lenger.
Noen har gravd i bedet.
Ikke litt forsiktig for å dekke over avføring slik kattene gjør.
Nei, det er herjet skikkelig.
Enkelte hull er 15-20 cm i diameter og 15 cm dype.
Og det er mange av dem.
Veldig mange.
Bedet er rett og slett endevendt fra den ene enden til den andre.

De grønne skuddene er ikke spist.
Det er nok derfor ikke rådyrene som er skyldige denne gangen.
Mine mistanker heller mer mot grevlingen.

Hvert år beriker jeg jorda i rosebedet med kompost.
Da følger det en masse mark med.
Grevlingen elsker mark.
Det er nok dem den har vært på jakt etter.

Eller er det noen der ute som har andre erfaringer og andre teorier?
Jeg hører gjerne om det.
Men inntil videre holder jeg grevlingen ansvarlig for ødeleggelsene.