lørdag 15. oktober 2016

Syke tomater


Foto: Kow d. e. 14102016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Tomatene råtner. De er trolig rammet av griffelråte.

Vi fikk nærmere 70 tomater på de "hjemmelagde" plantene våre.
De fleste var friske og fine.
Men omlag  20 fikk svarte råteflekker.
Sansynligvis er de angrepet av griffelråte. 

Griffelråte er etter alt å dømme en mangelsykdom.
Hageselskapet mener at griffelråte forårsakes av ujevn og manglende vanning i blomstringsperioden.
En mer plausibel forklaring er at tomatplantene trolig ikke har fått nok kalsium (Ca)
Det kan nok stemme i vårt tilfelle.

Ujevn og utilstrekkelig vanning er neppe forklaringen.
Vi har vannet rikelig hver dag.
På spesielt solrike og varme dager har vi vannet morgen og kveld.
Plantene har da også vært friske og spenstige i hele vekstsesongen.

Hvis vi gjentar eksperimentet med "hjemmelagde" tomatplaner, skal vi være mer nøye med å tilføre
gjødsel med kalk for å unngå griffelråte, og kalium for å få god smak.
Skjønt, det er ikke noe å utsette på smaken på årets avling.

Mange av tomatene som vi har dyrket, måtte tas inn mens de ennå var grønne.
Nå ligger de på rekke og rad i vnduskarmen mot sør for å bli modne.
Og det blir de.
Røde og gode - og rene, frie for sprøytemidler og andre uhumskheter.
Mange av dem er havnet på brødskiva og er fortært med god appetitt og stor glede. 

På tross av griffelråten, som ble et skår i gleden, er årets erfaringer når alt kommer til alt, gode.
Hvis vi "lever og har helsa" - som min mor alltid passet på å si - forsøker vi nok på ny neste år.

 

fredag 14. oktober 2016

Frodig fuchsia


Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Fin? Dette er en plante som noen hadde kastet. Jeg fant den, tok den med hjem,  lot den overvintre i vår kjeller, og har hatt glede av den i løpet av den sommeren som nå er forbi.

Flere av   fuchsia-plantene våre tørket ut og døde i vinter.
Det skyldtes skjødesløshet fra vår side.
Vi hadde ikke plassert dem slik at vi fikk vannet tilstrekkelig.

Kanskje bidro det også til det uheldige resultatet, at  plantene i fjor høst stod ute til frosten kom.
Det kan derfor hende at de startet innesesongen med et handicap.

Men to planter klarte seg velberget gjennom vinteren.
Den ene var en "Tåre" som familiens "gartner" fant på den kommunale plassen for hageavfall i fjor høst.
Den andre var en plante han hadde laget selv ved hjelp av stiklinger.
De stod lenge og sturet" i våres, men når de først kom i vekst, var det ikke noe å si på tilvekst og blomsterflor.
Riktig fine har de vært.

Men nå er de tatt inn.
Selv om de begge stadig fikk nye blomster i det uvanlig milde høstværet.
Men om nettene har det vært kaldt.
Så vi tok ingen sjanser.

Nå skal vi finne en overvintringsplass til dem hvor de kan få det vannet de trenger for å holde seg i live.
Så håper vi at vi neste vår kan sette ut to planter som fortsetter årets vekst og blir enda større og finere.

Min for lengst avdøde tante Marit, hadde verandakassene fulle av store, hengende, riktblomstrende "Tårer" som hun overvintret i bryggerhuset år etter år.
Vi har derfor en krevende arv å løfte og leve opp til.
Selv om vi dessverre ikke har bryggerhus.


lørdag 8. oktober 2016

Lang bringebærsesong


Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Bringebærsesongen varer fra midten av juli til ut i august, hevder de som mener å vite sånt.
Men det vet ikke bærene.
Så villbringebærene i vår hage modner nå - i slutten av september og begynnelsen av oktober.

Om det er bær på fjorårets stammer, eller om årets stammer har tatt en snarveg og produserer bær nå, er vanskelig å konstatere.
Følger de vanlig rutine, skal bærene komme på de stammene som vokste opp i fjor.

Noen ganger tar villbringebærene altså en æresrunde.
Hvis værforholdene er gunstige.

Og det har de vært i år.
Det har vært en usedvanlig rik bærhøst.

Villbringebærene som vokser her og der i vår hage, blomstret, dannet kart og bar modne bær også i sommer.
Det gjorde også hagebringebærene som i flere år har stått i skyggen av et stort grantre.
Nå er treet borte, og bringebærbuskene har gjenerobret bringebærlandet.
I år kunne vi høste rikelig med store saftige hagebringebær.

Rene, fine villbringebær har vi også høstet.
Fra bringebærbusker som med forakt for kalenderenaltså  produserer bær ennå.
Ikke mye.
Men nok til at vi kan gå en tur gjennom hagen og plukke noen friske, gode bringebær i forbifarten.

I oktober.
Det bekrefter at det har vært en mild og lang høst.
Det tar vi imot som en gave.
Selv om vi vet at det er noe som heter global oppvarming.
Joda, vi vet det.


torsdag 6. oktober 2016

Oldenborrelarver


Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.


Denne pelargoniumplanta ble stadig mindre og mer stusselig i løpet av sommeren.


Her er forklaringen.

Pelargoniumplanta var grønn og frodig da vi plantet den ut i en stor urne tidlig i våres.

Den vokste godt, fikk knopper og blomster og oppførte seg på alle måter slik vi forventet.
Så begynte det å gå nedover.

Først viste den tegn på stagnasjon.
Deretter falt bladene av.
Til slutt var bare de kraftigste stenglene med noen få mindre blader synlige over jorda.
Vi vannet og gjødslet, men ingen ting hjalp.

Til slutt gravde vi den opp for å se om røttene var borte.
Da fikk vi raskt øye på forklaringen til forfallet.
Fem hvite larver var fullt opptatt med å spise røttene.
To av larvene satt inne i ganger som de hadde gnagd i overgangen mellom stengelen og rota nede i jorda.

Trolig er det oldenborrer som har vært på ferde.
Vi har tidligere hatt oldenborrelarver i plenen.
De spiser gressrøttene slik at plenen får døde flekker.

Fugler hakker opp plenen for å få tak i oldenborrelarvene.
Det er nærmest for en fordel å regne.
Verre er det når grevlingen kommer.
Den setter stor pris på oldenborrelarvene og endevender om nødvendig gressplenen for å få tak i dem.
Det vet vi av egen erfaring.

Denne gangen var vi heldige.
Oldenborren valgte en av blomsterurnene som sted for eggene sine, i stedet for plenen.
De larvene vi fant, tok vi livet av.
Om oldenborren hadde rukket å legge en ny generasjon med egg, før vi grep inn, vet vi ikke.
Vi vil derfor være forsiktig med hvor vi gjør av jorda som oldenborrelarvene befant seg i.
Å hjelpe til med å spre larver og egg til nye steder i hagen, er ikke å anbefale.
Det klarer oldenborrene selv.

mandag 3. oktober 2016

" For første Gang, for første Gang"


Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Årets første modne tomat er høstet og spist. Nå venter vi på resten.

"For første Gang, for første Gang", Det giver mangen Smaating Rang" skriver Henrik Wergeland i diktet "Den Første Gang".
Diktet "rant meg i hu", som det høytidelig heter, da vi for et par dager siden kunne høste vår første modne tomat.

Tomatplantene har vi dyrket fra frø.
Vi skar en skive av en godt moden tomat, la skiva på toppen av en blomsterpotte med god jord, dekket tomatskiva med jord, krysset fingrene og ventet - spent og utålmodig.

Lenge nøyde plantene seg med å blomstre, men så ble det kart.
Ikke ett eller to eller tre, men mange. Riktig mange.
Ville noen av dem rekke å bli modne?
Eller måtte vi som Fanny Flag skriver, nøye oss med stekte, grønne tomater?

Nå er altså en blitt moden.
Den er høstet, delt og fortært av fruen i huset og familens "gartner".
Den smakte - selvfølgelig - fortreffelig.

Også de gjenværende nærmer seg mål.
En er temmelig rød.
Og flere har begynt å rødme.
Men mange er fortsatt grønne.

Og nå er nattefrosten kommet.
I dag var det rim på gressplenen.
Heldigvis hadde vi vært føre var.
Vi ante hva som var på veg, så i går kveld dekket vi over tomatplantene med gamle ulltepper og laken.
Forhåpentlig gjorde det kulda litt mindre ødeleggende.
For i natt var det kaldt.

Nå er klokka snart 1000 på formiddagen, og sola begynner å få tak.
Nå skal "gartnerneren" ut og fjerne ulltepper og laken slik at lyset og solvarmen slipper til.
Men til kvelden må han nok ut og "bre over" tomatene igjen.
Det er klar blå himmel, og nattekulda er nok kommet for å bli.

torsdag 29. september 2016

Phlox paniculata


Foto: Kow d. e. 10. september 2016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Floks er et  vakkert innslag i det høstlige staudebedet.

Det fins mange varianter av høstfloks (phlox paniculata). 
"Vanligst i dag er hybrider som har store, fyldige blomsterklaser i mengde farger" står det i bindet om stauder i bokserien "Fargerike hager" (Gyldendal Fakta 2000).

"Familiens gartner" har ikke noe imot fargerike, fyldige blomsterklaser, men foretrekker tradisjonsplanter.
I staudebedet i "gartnerens" barndomshage vokste det enkle floks med rosa kronblader.
Det gjorde det også i hagen der "husets frue" vokste opp.

Da vi selv stiftet hjem og anla hage, fikk vi med oss diverse planter fra begge steder. 
Også floks.
Siden er plantene delt noen ganger, og har fulgt oss til nye hager etter hvert som vi har flyttet.

Det er derfor vanskelig å si hvor de enkle, rosa floksblomstene som i dag pryder vår hage, kommer fra.
Men tradisjonsbærere er de.
Både ved at de ivaretar familiens nostalgiske historie, og ved at de - formodentlig! - representerer det enkle utgangspunktet for dagens fyldige og fargerike hybrider.

Våre floks står i staudebedet i kanten av gårdsplassen.
Der står de midt i sola.
Høstasters har grunne røtter.
Trolig hadde den hatt det bedre på en plass med lett skygge.

Tidligere konkurrerte staudene i dette staudebedet med to velvoksne grantrær og et stort rognetre om fuktighet og næring.
Den kampen var staudene dømt til å tape.
Nå er grantrærne felt - bare rogna har fortsatt noen av sine grådige røtter i bedet.

Staudene i bedet - inklusiv floks-plantene - har derfor vesentlig bedre vilkår enn tidligere - selv om skyggen fra grantrærne er borte.
Likevel får vi ta oss sammen og se til å gripe inn for å hindre at den tradisjonsbærende høstfolksen dør ut.

Vi har planer om å dele røttene og finne nye steder til dem i staudebedene på nordsiden av huset og langs innkjørselen.
Det er en passende høstjobb.

Det gjelder bare å finne overskudd og energi. 
Og at det slutter å regne.


lørdag 24. september 2016

Kvede-eplene snart modne


Foto: Kow d. e. 24092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.


Noen av kvede-eplene er modne. De ser fristende ut, men smaker temmelig bittert
.
Vi har noen busker med japansk kvede.
Buskene er små og lave, men blomstrer rikelig og bærer som regel mange epler.

Eplene kan ikke spises slik de er fra naturens hånd.
De smaker bittert.
Men når de er varmebehandlet - dvs. kokt - kan man lage litt av hvert av dem.

Man kan f.eks. blande kvede med andre frukter.
Det har vi god erfaring med.

I år har vi lovet bort kvede-eplene til en person som skal lage likør av dem.
Oppskriften har vedkommende overtatt etter sin mor.

Kan vi bidra til et nostalgisk tilbakeblikk og produksjon av god likør, yter vi gjerne hjelp.
Likørprodusenten bor på den andre siden av Oslofjorden.
Leser hun dette, skal hun vite at noen av eplene fortsatt er små, grønne og harde, mens mange - som bildet viser - nå er modne.
Hvis hun tar kontakt, kan vi enige om når kvede-eplene kan hentes.