tirsdag 14. august 2018

Vakker pelargonium fra dynga


Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Pelargoniumplanta som jeg fant, er frodig med mange blomster. 


Folk hiver det utrolige.
For et par år siden fant jeg en fin pelargoniumplante på dynga, dvs. på plassen der vi kaster hageavfall.
Den var ille tilredt, og uten potte, men med noen få grønne blader.

Jeg slekter på Askeladden, så jeg tok med planta hjem.
Der pyntet jeg på den og gav den godt stell.
Planta kom seg, og satte noen beskjedne rosa blomster.
Det var altså liv i den.

Etter fjorårets overvintring var det fortsatt liv.
Planta vokste godt og blomstret. 

I vinter stod den i vedskjulet.
Skjulet er frostfritt, men kaldt.
Plantene der overlates i stor grad til seg selv.
De vannes, men ikke overdrevent.

Noen planter overvintrer i skjulet.
Andre tilbringer vinteren innendørs i stuevarme.
Ja, mer enn det.
De står i det rommet der vedovnen er, og hvor temperaturen skifter fra kjølig nattetemperatur til ganske varmt når det fyres.

Plantene møter derfor våren og utelivet, med ganske ulike forutsetninger.
Hvordan ville pelargoniumplanta med de rosa blomstene klare seg i år?

I likhet med flere av sine artsfrender så den ganske pjuskete ut.
Men den kom seg fort.
Bladverket ble grønt og fint.
Men blomstene lot vente på seg.
De røde pelargoniene som vi har dyrket fram fra stiklinger, satte knopper og slo ut i blomst.
Det samme gjorde Dronning Ingrid-plantene som er laget på samme måten.
Og etter hvert kom det knopper på den rosa.
Først noen - så mange.
Og plutselig var den full av store hoder med vakre, rosa blomster.

I årets lange, varme og tørre sommer har vi måttet vanne jevnlig for at blomstene i potter og urner ikke skulle tørke ut.
I mangel av passende skål, satte jeg blomsterurna i et vaskevannsfat for at vannet ikke skulle renne igjennom og bli borte.
I tillegg plasserte jeg den på en murkant i skyggen av parkslireknen ved garasjen.
I skyggen ville den kanskje blomstre mindre, men klare seg bedre.

Men den antakelsen slo ikke til.
Den både vokste bra og blomstret overdådig. 
Nå utgjør den et fargerikt, oppkvikkende innslag der den står.
Og det har den gjort i hele sommer.
Etter en litt nølende oppstart i våres, har den vært et fargesterkt innslag på gårdplassen sammen med mange røde og lyst rosa artsfrender.

Denne planta var det altså noen som hadde kasta.
Pegene sitter løst.
Folk kjøper planter, har dem en tid midt på sommeren, og hiver dem ellers som hageavfall.
Det er en bruk og kast mentalitet som jeg ikke forstår - og ikke liker.
På den annen side: 
Vi fikk oss en vakker, frodig pelargonium i tillegg til alle de vi har fra før.

 

mandag 13. august 2018

Dichondra "Silver Falls"


Den 8. august skrev jeg om en imponerende hengeplante som vi hadde hatt "i pensjon" i sommer.

Den så slik ut:



Vi visste ikke da hva den heter.
Jeg lovte imidlertid å forfølge saken.

Eieren opplyste at planta var kjøpt hos Oasen Hageland.
Jeg skrev dit og ba om opplysninger, men Oasen har ikke verdiget meg svar. 

Jeg vet imidlertid likevel hva planta heter.
I ukebladet Hjemmet for 15. juni 2015 er den avbildet.
Navnet er Dichondra "Silver Falls".
Et passende navn.
Nettsiden til "garden living"  forteller at Dicondra "Silver Falls" dyrkes "for de dekorative sølvfargete bladene som sitter på lange ranker".
Det forstår man jo.
I andre deler av verden er Dicondra en staude, men hos oss dyrkes den som en ettårig sommerblomst," opplyser "garden living".
Planta kan imidlertid overvintres.
Da bør den stå lyst, svakt tørt og kjølig.

Som andre sommerblomster kan Dichondra "Silver Falls" såes.
Såtid er januar–mars ved temperatur på 21–24 grader.
Jorda holdes fuktig til plantene begynner å spire.
Planta trenger mye vann.
Jo, større bladverket blir, desto mer vann må den få.
Men: Jorda må ikke bli for våt, for da vokser ikke plantene skikkelig.
Dichondra plantes ut når faren for frost er over.

Som bildet ovenfor viser, passer den utmerket i ampel, verandakasse eller balkongkasse med god fallhøyde.
Planta blomstrer i juli–august.
Blomstene er uanselige, men de sølvfargede bladene er dekorative gjennom hele utesesongen.
Dichondra trives best i sol eller i halvskygge.

"Dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter, dekorativ og hardfør, som den er" skrev "garden living" i 2015.
Det er en spådom som har slått til.

lørdag 11. august 2018

Agapanthus


Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Agapanthusen slo overraskende til med mange blomster. På avstand er blomstrende agapanthus et fint skue.


 Nær innpå er de nesten enda finere.

Vi har flere urner med agapanthus som blomstrer årvisst.
Noen av dem kan ta seg en blomsterpause et år, men så kommer de gjerne sterkere tilbake.

I tre år har vi hatt en litt stor plante som ikke har blomstret.
Den har stått i en litt stor plastpotte som den har begynt å sprenge seg ut av.
I våres hadde vi tenkt å dele den i tre-fire nye planter i mindre potter.
Agapanthus liker - etter vår erfaring - å ha det litt "kummerlig".
Den blomstrer best da.
En av de avdelte plantene hadde vi til og med lovet bort.

Men det ble ingen deling og omplanting.
Overraskende dukket det opp blomsterknopper på den planta som bare hadde hatt bladverk i flere år.
Og ikke bare èn knopp.
Den ene knoppen etter den andre skjøt fram.
Det lå an til å bli et helt blomsterflor.
Nå står planta i den gamle, svarte, ødelagte plastikkpotta med 19 blomsterkroner med vakre lyst blå klokker som lyser opp på gårdsplassen ved vedlagret som er kledd i grønn, ikke fullt så vakker, presenning, og ikke akkurat forskjønner sine omgivelser.

Nei, noen deling ble det ikke.
Men planta bør deles.
Skal vi dele den i høst?

Deling er en krevende prosess.
Både for planta og for den som deler.
Man må fortrenge alle motforestillinger, og ved hjelp av spade, sag eller øks, kutte seg igjennom safgtige røtter.
Det blir stygge snittflater - men det må til.
Tåler de "nye" plantene å stå med slike snittflater vinteren igjennom?

Eller er det kanskje best å vente til våren?
Men da dukker det vel opp nye blomsterknopper som gjør at husets gartner ikke har hjerte til å utsette planta for en omgang med spaden, saga eller øksa?

Foreløpighar ikke "gartneren" bestemt seg.
Nå nyter han synet av 19 lyseblå blomsterkroner i full blomst.
Men før vinteren setter inn, må han ha tatt en avgjørelse.
Han vet det.
Men lurer på om de avdelte plantene vil blomstre neste år, dersom han venter med delingen til våren.
Det kunne kanskje være verdt å prøve?
Han liker jo å eksperimentere.
Det er nesten "halve moroa" ved hagingen.


fredag 10. august 2018

Fugl Fønix stiger opp av aska


Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 


Svarthyllbuska var ikke død. Nå skyter den nye skudd fra rota.

Vi hadde en flott svarthyllbuske. 
Søk med stikkordet "svarthyll" i søkefeltet øverst på siden, så finner du flere artikler om den.

Den tørket dessverre inn og døde.
I alle fall det som var over bakken. 
Jeg skar den derfor ned.
Nå svarer den med å komme med nye, friske skudd fra rota.
Dessverre står det igjen en syk stubbe som jeg ikke fikk felt før tropevarmen jaget meg i hus.
Nå krysser jeg fingrene for at den ikke skal infisere de nye skuddene slik at de også sykner hen og dør.

Svarthyll er en dekorativ buske - eller tre.
Blomstene kan brukes til å lage saft eller vin på.
Og de kan frityrstekes. 
Da blir de en lekkerbisken.
Bærene gir hyllebærsaft som er både god og sunn. 

Nå håper vi at rotskuddene skal utvikle seg og vokse til en like høy, omfangsrik og produktiv buske som den vi hadde.
Foreløpig ser det lovende ut.
Men vi tar ikke noe for gitt.
Vi vet ikke hva de overjordiske delene av den opprinnelige buska døde av.
Ekspertene har heller ikke kunnet hjelpe oss.
Det er derfor ikke mulig å gjøre noe for å hindre spredning av sykdom og gjentakelse.

Alt vi kan gjøre er å krysse fingrene og håpe det beste.
Og som sagt: Foreløpig ser det lovende ut.
Faktisk meget lovende!




 

torsdag 9. august 2018

Reddikbladene forsvant


Foto: Kow d.e. 06.08.2018
  Klikk på bildene for å se større versjon 

 En dag var alle reddikbladene borte.


Noen reddiker ble så store. Andre ble mindre før de stanset i veksten da de mistet bladene.

Vi har sidene fra gamle barnesenger til stengsel slik at rådyrene ikke kan komme inn på terrassen.
Det er ikke pent, men det er effektivt.
Vi trodde derfor at plantene i plastdunkene der skulle stå trygt.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?

En morgen da jeg kom ut på "inspeksjon", var alle reddikbladene borte.
Bare bladstilkene stod igjen.
Uten blader - ingen vekst.
Rådyrene hadde ikke vært der.
Det er helt sikkert.
Rødbetene, tomatplantene, sukkerertene, basilikumplanta og de andre urteplantene var urørt.
Bare reddikbladene var spist.

Jeg mistenker snilene.
Trolig ikke de store brune, svarte eller hvite, men de mange små grå.
Eller kanskje de som bærer huset på ryggen.
De er like grådige som de andre, men penere å se på, og derfor mindre uglesett.

Brune skogsniler har jeg ikke sett på et par år i vår hage.
Det tilskriver jeg det faktum at jeg har vært en "kløpper" med saksa.
Jeg har drept for fote.
De døde har jeg latt ligge.
Når artsfrendene har kommet for å spise dem, har jeg klipt dem også.
Fort og effektivt for å hindre dyreplaging som er en vederstyggelighet.

Nei, det er nok noen av de mindre som har vært på ferde.
Jeg har søkt langs kantene på dunken og på bakken omkring, men har ikke funnet de skyldige.
Så det er vel de små grå som har mesket seg.
De graver seg ned om dagen, og er ikke lett å finne.

Nå må vi rive opp alt, og vurdere å så på nytt.
Det er kanskje i seneste laget, men neppe for sent.
Men vi får se.
Sår vi nye, kommer vel snilene og spiser dem også.
Det er ikke lett å være "gartner".

onsdag 8. august 2018

Imponerende hengeplante


Foto: Kow d.e. 06.08.2018  
Klikk på bildet for å se større versjon 
 
Da denne planta kom, rakk den litt over vannbordet. Da den reiste etter 14 dager, var den blitt 15 cm lengre. 

Vi driver ikke pensjonat, men vi har tatt noen planter i pensjon. 
Da familien til vår sønn skulle på ferie, overlot de noen planter i vår varetekt.
Bl.a. en stor, bladrik hengeplante.

Planta ble hengt der vi pleier å ha våre egne ampler om sommeren: 
Midt i den verste blåsten og trekken fra Oslofjorden.

Vinden tar godt her hos oss.
Planta har svaiet faretruende.
Noen ganger har den stått rett i de hardeste vindkastene.
Men den har ikke falt av kroken.
Og de lange, relativt spinkle greinene, og bladene, har tålt påkjenningen.
Ingen ting er blitt ødelagt.
Noen ganske få blader har fulgt livets gang, visnet og falt av, men ellers har den holdt seg frisk og fin.

Vi har altså å gjøre med en robust hengeplante som tåler det meste, og legger alen til sin vekst selv under utfordrende livsvilkår.
Den må bare få vann.
Mye vann.
Hos oss hvor den har hengt i solsteiken og vinden, har den fått nærmere 3/4 liter et par ganger om dagen.

I går reiste sommergjesten til sitt eget hjem.
Faktisk større og mer imponerende enn da den kom.

I sommer var vi på besøk på campingplassen "Daftø" i Bohuslän.
På spasertur mellom campingvognene, så vi mange planter av samme slag som vår sommergjest.
Fine frodige hengeplanter som prydet hageneflekkene rundt campingvognene til de "bofaste" camperne.
Planta er tydeligvis "in".
Og det det kan vi forstå.

Men hva heter den?
Vi spurte på "Daftø", men selv vår hageinteresserte samtalepartner som hadde to flotte eksemplarer, visste ikke navnet.
Vi kan derfor ikke bidra med navn og data.
Foreløpig.
Men vi fortsetter jakten.
For dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter.
Dekorativ og hardfør, som den er. 
 

tirsdag 7. august 2018

Overaskelse i blomsterhjørnet


Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

En ukjent plante tok freidig plass sammen med pelargonium og blomkarse, og bredde seg ut over med lange utløpere. Den fikk masse blomster.


Flere av blomstene dannet fruktanlegg. Et av anleggene har foreløpig gitt dette resultatet. Men hva er det? 

I et hjørne av gårdsplassen pleier vi å ha noen urner med blomster.
I hovedsak er det hjemmeavlede pelargonier, men også blomkarse som vi har sådd fra frø som vi har høstet selv.
Innimellom er det en og annen innkjøpt kantlobelia.

Jorda vi bruker, er en blanding av tidligere brukt jord, kjøpejord, kugjødselkompost og egenprodusert jordforbedring fra varmkompost.
Jorda er gjødslet med pellettert hønemøkk som er oppløst i vann.

Som regel går alt som forventet - altså "etter oppskriften".
Men i år har vi fått oss en overaskelse.
Blant de kjente plantene dukket det opp en plante med relativt lange utløpere fulle av litt store lyst grønne blader og gule blomster.
Først gjettet vi på at det måtte være agurk.
Men etter hvert som noen av blomstene gikk over til fruktanlegg, hellet vi mer til gresskar.
Skjønt, nå lurer vi faktisk på om det kan være melon.

Når vi kjøper og spiser melom, kaster vi frøene i varmkomposten.
Der spirer de ofte og lever en stund før de forgår av gjæringen og den høye varmen.
Kan et frø likevel ha klart seg, og fulgt med komposten over i urna med blomster?
Er frøet "stratifisert" i kompostbingen?
Har det beholdt spireevnen, og overrasket oss med meloner fra egen hage?

Sommeren har vært usedvanlig lang.
Og ikke minst usedvanlig varm.
Jeg er en gammel mann, og har ikke opplevd så varm sommer, siden 1947.
Kan den tropiske sommeren ha lokket fram optimismen i et kompostert melomfrø, og fått det til å vokse i håp om å kunne sette frukt, og dermed frø, for å sikre etterslekten?

Det er flere fruktemner på planta.
Det skal bli spennende og se hva det blir av dem.
Ennå er vi bare i begynnelsen av august, så de har god tid på seg.
Vi lever i spenning.
Og det må vi vel gjøre en stund framover, hvis det ikke er noen der ute som allerede nå kan se hva det er for noe mystisk vi dyrker i blomsterurna.
Har du en teori, så hold den ikke for deg selv.
La oss få høre.