Lupiner er ikke ugress

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Lupiner er fine planter med vakre blomster. Øverst: Lupinene tar seg godt ut i staudebedet. Nederst: Lupinens knopper er en pryd for øyet - og for enhver hage.

Jeg liker lupiner.
Og jeg fjerner dem ikke fra hagen fordi om noen "forståsegpåere" har fått for seg at de er en trussel mot genuin norsk vegetasjon.

For mange langs vegene
Vi var nettopp en tur i Sverige.
Hele vegen langs E6 gjennom Østfold var det store rabatter med lupiner i vegskråningene.
Lupinene har en meget velutviklet evne til å spre sine spirevillige frø.
Beplantningene langs hovedvegene kan derfor bli litt voldsomme.
Om de begrenses, vil det nok ikke skade.

Urimelig konklusjon
Men man ikke ut fra denne situasjonen som er skapt av ubetenksomme lupinentusiaster som har villet pryde rabattene langs våre motorveger, trekke den konklusjon at enhver lupin er en fare for genuint norske planter.
For det første: Hva er genuint norske planter?
De har vel en gang innvandret alle sammen?
Og for det andre: Hadde lupinene vært en slik trusel som noen vil ha det til, ville norsk innmark og utmark vært fulle av lupiner for lenge siden.
Når fant du sist en lupin i skogen?

Husmannens prydplante
Før lå husmannsplassene tett i tett ved jordlapper og i skogen.
Hadde husmannsfamilien litt jord til eget bruk, og krefter og tid til overs slik de kunne bruke den, dyrket de sikkert mest nytteplanter.
Men hadde de tid og sans for prydplanter, var det nok fagerfredløs - og lupiner.

Disse plantene finner seg til rette nesten over alt og sprer seg villig begge to.
De er ikke eksklusive og fornemme.
Men hadde de vært så ballstyrige og vanskelige å kontrollere som ryktet vil ha det til, skulle skogen i dag vært full av lupiner - for de sprer seg ved hjelp av frø.

Et annet slag?
Jeg snakket med en ansatt ved universitetet på Ås om dette.
Hun mente at dagens lupiner var av et annet og langt mer aggressivt slag enn lupinene som husmennene hadde.
Hva hun bygde denne formodningen på, var det ikke mulig å få svar på.
Det ble med påstanden.
Jeg er ingen ekspert, men tror at hun - og de andre lupinmotstanderne - tar feil.
La oss holde de foredlede lupinene som er dyrket fram på Ås, utenfor.
Den vanlige, tradisjonsbærende blå, rosa eller hvite hagelupinen som pryder private hager, vet vi nok om.
Den sprer seg lett ved særdeles spirevillige frø, men er ikke vanskelig å begrense.
Den kan lukes vekk.
Og klipper man av og destruerer avblomstrede stilker som er i ferd med å utvikle frø - eller plukker av frøene på stilken under blomstene etter hvert - har man god kontroll.

La dem råtne
Ved gropa der vi kan levere hageavfall, står det et skilt med advarsel mot hagerømlinger.
Greit nok - men trolig overflødig.
Det oppmalte hageavfallet formuldes ved så høy temperatur at frø og rotdeler neppe overlever.
Men man er helt sikker på ikke å bidra til spredning av uønskede arter, hvis man lar frø og røtter råtne hjemme.
Legges de i en svart sekk sammen med blader eller annet grønt, tar det ikke lang tid før innholdet er omdannet til svart sørpe som ikke har spirekraft.
Da kan de legges i komposten - enten hjemme, eller på kommunens hageavfallsplass.
Som man forstår: Lupin er ikke en plante som det er umulig å holde styr på.
Det krever bare litt omtanke - som alt annet hagearbeid.

Mulch

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det mørke mellom bringebærbuskene er gressavklipp brukt som mulch for å holde ugress borte, bevare råmen i jorda og gi plantene næring.

Når jeg klipper plenene, bruker jeg store deler av avklippet som mulch.
Det bidrar til å holde på væten i jorda, holde ugress borte, og etter hvert som det brytes ned og råtner, gir det jorda kjærkomne tilskudd av næringsstoffer.
Mulch er en effektiv jordforbedrer.

Næring og fuktighet
Mest bruker jeg avklippet som mulch mellom bringebærbuskene.
Der har den som oppgave å holde hvitveisen og annet ugress i sjakk og spare gartneren for luking og vanning.
Bringebærene våre har hard konkurranse om næringen.
I nærheten er det en stor bjørk og et stort bartre som sender sine grådige røtter inn i bringebærlandet og forsyner seg slik at det blir lite fuktighet og næring igjen til bringebærene.
Lag med avklipt gress på jorda gir de grunne røttene til bringebærene en noe større sjanse til å skaffe seg den fuktigheten og næringen plantene trenger for å vokse og for å frambringe bær.

Aviser
Tidligere la vi aviser i bløt før vi la dem ut over bakken med godt omfar slik at ugresset - spesielt hvitveisen - ikke skulle kunne arbeide seg opp mellom "skjøtene".
De siste par årene har vi ikke hatt tid og overskudd til en såpass arbeidskrevende operasjon.
Nå sprer vi bare plenavklippet i relativt tjukt lag mellom plantene.
Det virker det også.
Både som næringstilskudd - og brems på den særdeles livsdugelige hvitveisen.

Luke først
Skal man bruke mulch i blomsterbed og mellom f.eks. grønnsaker, bør man først fjerne ugresset der mulchen skal legges.
Frøugras bør ikke få sjansen til å utvikle seg og levere nye frø i ly av mulchen.
Og skal mulchingen ha noen funksjon, bør laget minst være 5-6 cm tjukt - gjerne mer.

Kaster og kjøper
Vi leverer en del hageavfall i kommunens mottaksgrop.
Der ligger det ofte store mengder gressavklipp.
Det er trolig levert av hageeiere som etter å ha kastet gresset, investerer store beløp i dekkbark og annet organinisk og uorganisk dekkmateriale.
Selv er vi tilhengere av kokebokforfatteren Hanna Winsnes' filosofi: Man tager hvad man haver.
Avklipt gress er det beste mulchmaterialet man kan bruke.

Ugress i mulchen
Skal man unngå å gjøre vondt verre og spre ugress med gressavklippet, må man "luke" plenen før man slår den.
I praksis betyr det å fjerne løvetann-blomster og annet frøugress som man ikke vil ha der man mulcher.
Bladverket til løvetann råtner og sprer ikke planta, men før vi klipper, tar vi likevel en runde med "hagekniven" og tar opp alle løvetann vi ser.
Da er vi sikre på å ikke få med blomster og frø - og plenen blir penere når den er klipt.

Høstens blader
Om høsten hender det at vi kjører gressklipperen gjennom haugene med løv som er falt av trærne.
Oppsamleren på gressklipper blir da fylt med grovhakket organisk materiale som vi tømmer i bedene og jevner ut mellom plantene som skal overvintre.
Det holder ugress borte, og - det forestiller vi oss i alle fall - hjelper mot frost og tele før plantene får vent seg til vintertemperaturer og andre vinterforhold.
Og så råtner det og gir jorda - og dermed plantene - næring.

Sykdom
Vi har noen planter - f.eks. sibirkornell - som er befengte med sopp.
Løvet fra slike - eller andre planter som vi er usikre på - blir ikke malt opp og brukt til mulch!
Det blir rakt sammen og fraktet til kommunens mottaksstasjon der det blir kompostert i en gjeringsprosess som utvikler så sterk varme at sopp og andre uønskede "smittestoffer" blir uskadeliggjort.
Ellers burde slikt materiale vært destruert.
Men hvordan gjør man det?
Bål og bråtebrann er jo ikke god tone lenger.
Ja, det er vel til og med forbudt på våre kanter, så vidt vi vet.
I alle fall ville nok ikke asmatiske naboer, sette pris på sur røyk fra bål hvor sykt løv brennes.

Sniler og snegler
Det synes å være en vedtatt sannhet blant hageentusiaster at mulching gir ideelle forhold for sniler og snegler.
Jeg har også trodd det.
Erfaringene gir imidlertid et noe mer nyansert bilde.
Det er forbausende få sniler - ofte ingen - i det gressavklippet jeg bruker til mulch og i de lagene jeg legger i kaldkomposten.
Selv etter at det har regnet, er det oftest langt mellom snilene.
Og finner jeg noen, blir de straks klipt i hjel.
Derimot er det ofte hagesnegler med hus der.
Dem plukker jeg som bær, legger på egnede steder på bakken, og tråkker i hjel.
Hagesneglene gjør like stor skade som de store snilene - f.eks. de brune skogsnilene.
Og hos oss er det myriader av dem - ikke bare i mulchen.
Mulchen fungerer som fine sneglefeller.

Pepperrot som pryd- og nytteplante

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvilken staselig, riktblomstrende staude er dette? Og hvorfor står den i urtehagen og ikke i staudebedet?

Pepperrot er en spennende plante.

Både i kjøkkensammenheng - og som prydplante.

Vakre, hvite blomster

Pepperrot kan gjerne brukes som prydplante.

Den sprer seg villig, og kan derfor kanskje bli litt problematisk å ha med å gjøre i staudebedet, men blomsterprakten står ikke tilbake for mange av de plantene vi ellers dyrker for blomstenes skyld.

Blomstene er forøvrig spiselige.

De har en svak smak av pepperot.

Jeg bruker dem i "grønne" salater.

Jeg bruker forresten bladene også før de blir for "seige".

Pepper-rota

Pepperrot er merkelig lite brukt i det norske kjøkken.

Skal noen ha pepperrot - til syltet eller stekt makrell, for eksempel - kjøper de gjerne en liten tube.

Kanskje i Sverige - hvis de bor slik til.

Svenskene er flinkere til å bruke pepperrot enn vi er.

Men pepperrot bør ikke kjøpes i dyre dommer som konservert vare.

Den kan enhver med en liten hageflekk dyrke selv.

Og: Pepperrot kan brukes til mye mer enn til makrell.

Blandet med vispet krem eller rømme - gjerne lettrømme! - kan den brukes både som tilbehør til ulike pålegg på frokostbordet og til middagsretter.

Oppdelt i ikke altfor store biter, og forsiktig utposjonert, kan pepperrot gjerne brukes i grønne salater.

Den gir ekstra smak til potetsalater enten de er laget med rømme og majones eller med olje.

Snegle- og snilefelle

Snegler og sniler liker også pepperrot.

Når jeg er på jakt morgen og kveld, går jeg innom pepperrotplantene og plukker hagesnegler med hus som har klatret opp og mesker seg med blomster og bladverk.

En og annen brunskogsnile eller hvit åkersnile kan jeg som regel ta med og ta livet av samtidig.

Så vel i kjøkkenhagen som i blomsterbedet og i urner og kar, gjør hagesnilene med hus på ryggen, nesten like stor skade som de brune skogsnilene.

De er flotte å se til, men er skadegjørere som man dessverre ikke kan vise nåde.

Og det er mange av dem.

Det er derfor fint at en del av dem setter seg ferdig til "plukking" på pepperrot-plantene.

Blå, blå iris

 

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Den uvanlig blå irisen er et vakkert innslag i staudebedet.

Aldri har iris-blomstene vært så blå som i år.
Og aldri så vakre.

Iris-plantene blomstrer hvert år.
Til vanlig er de blekblå.
I år er de av en eller annen grunn mørkere blå.
Det kler dem.
De kommer mer til sin rett i de grønne omgivelsene.
For familiens gartner - som setter spesiell pris på akkurat denne blåfargen - er de en fryd for øyet og en glede for sinnet.

Kan fargeskiftet ha noe med kulda og barfrosten å gjøre?
Plantene er de samme gamle.
De skulle vært tatt opp og delt for lenge siden, men tiden løper så altfor fort.
Plutselig er det for seint.
Slik var det i år også.
Heldigvis, får vi nesten si.
Hadde vi spadd opp og tynnet ut, hadde vi kanskje forstyrret blomstringen som har gitt oss de vakre, dypblå blomstene.

Iris-blomstene står vanligvis ikke så lenge.
Det skal bli spennende å se om årets utgave er mer motstandsdyktig mot alder og avblomstring enn den lysere varianten.
Kanskje er vi vitne til en aldri så liten mutasjon?
Skjønt, sannsynligheten taler vel for at det kun dreier seg om en tidsbegrenset - og mer eller mindre tilfeldig - endring.
Som sagt: Det blir spennende å se.

Rododendron: Mer enn 70 blomster

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

08.06.2013:  De to rododendronbuskene ved trappa har til sammen mer enn 70 blomster. Slik så de ut da de stod i knopp for en snau uke siden.

12.06.2013: Og slik så de ut da de stod i full blomst fire dager senere.

Da jeg anla den opphøyde hellelagte sitteplassen nær inngangsdøra, laget jeg samtidig et avlangt surjordsbed.
Bedet er ikke stort og ikke dypt.
Det er avgrenset av en fjellskrent i bakkant og en betongkant mot sitteplassen.
Fjellet skrår mot huset og begrenser dybden.

Mer lys, flere blomster
I det smale grunne bedet, satte jeg to rododendron.
To ganske ordinære catawbiense av etter eller annet slag.
Som lenge hadde beskjeden tilvekst hvert år, men som aldri blomstret.
Trolig stod de for mørkt.
Da vi felte et stort, dominerende grantre som stod bak fjellskrenten og hindret sola i å slippe til, ble det mer fart i sakene.
Med de bedrede lysforholdene, vokste buskene raskt og satte blomsterknopper som økte i antall år for år.
Så rikt som i år, har de aldri blomstret.

Barnåler
Jorda de står i, er sur nok, men ikke dyp.
Aldri så lite dypere blir den etter hvert, for vi fyller stadig barnåler på toppen.
Barnåler fra skogdelen av tomta - og barnåler fra juletreet.
Når juletreet høstes, klipper vi det opp.
Stamme, greiner og kvister fyrer vi med, og barnålene tømmer vi i rododendronbedet uten at de er kompostert og formuldet først.
Slik bevarer vi surheten som rododendronbuskene åpenbart setter pris på.
Og buskene ser så avgjort ikke ut til å ta skade av at barnålene sikkert forbruker både surstoff og kvelstoff når de råtner.

Frysevæske
Mange planter blomstrer rikest når de har det litt "vondt".
Da sikrer de overlevelsene ved å blomstre og sette frø.
Dette er nok likevel ikke forklaringen på at rododendronbuskene blomstrer så rikt etter den harde vinteren med barfrost, kulde og sur vind.
Rododendron setter både vekst- og blomsterknopper på høsten - altså før vinter og kulde setter inn.
På catawbiense, som er vintergrønn, overvintrer knoppene sammen med bladene.
Man skulle tro at dette ville gjøre dem spesielt ømtålelige for frost, men vintergrønne rododendron utvikler sin egen frostvæske som hindrer frosten i å sprenge celleveggene.
På kalde vinterdager ser bladene slappe og nesten visne ut, men når temperaturen stiger, stiger også sevjene, og bladene får tilbake sin saftspente friskhet.
Et lite naturens mirakel.

Hosta la vista

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Denne hostaen har gledet oss i årevis. Den står der vi "kjører" med snøskuffa, og befinner seg derfor hver vinter under hardpakket snø. Navnet på de hostia-artene vi har, kjenner vi ikke. Hvis noen kan hjelpe til, tar vi i mot med takk.

Da barndomshjemmet ble solgt for ett års tid siden, sikret jeg meg en liten rot av denne hostaen fra min mors hage. Også den tilbringer vinteren under et snødeponi, men har åpenbart klart seg bra, og er nå i ferd med å vokse seg stor i hjørnet av staudebedet - midt i solsteken.

Denne - som også kommer fra barndomshjemmet - tilbringer i likhet med sin frende på bildet ovenfor, vinteren under et tjukt og beskyttende lag med snø fra gårdsplassen. Om denne er av samme slaget som den på bildet over, vet jeg ikke. De stod på helt forskjellige steder i min mors hage. Denne stod i skrinn, tørr jord under noen kjempemessige grantrær som tok av for både sol og regn. Hos oss står den også nær et stort grantre, men her har den bedre og dypere jord og bedre tilgang på lys og nedbør.

Jeg var litt spent på hvordan hosta-plantene ville klare barfrosten og den dype telen i vinter.
Det har åpenbart gått over all forventning bra.
Hostaen er kommet opp i dagen, og gleder oss nå med kraftig vakkert bladverk.
Vi kan derfor hilse den med et ordspill på hilsenen "Hasta la vista" og si "Hosta la vista" - som på haltende spansk vel må bety noe sånt som "Vi sees - eller jeg ser deg - hosta".

Fra funkia til hosta
Hosta stammer fra nordøst-Asia.
Den har imidlertid, etter sigende,  fått sitt navn etter en europeer, nemlig den østeriske botanikeren Nicholas Thomas Host.
Tidligere ble planta kalt funkia og klassifisert som Liliaceae.
Nå tilhører den i følge hagelitteraturen, undegruppen Agavoideae i  familien Asparagaceae.

Tåler skygge
Hosta tåler å stå skyggefullt.
Og relativt tørt.
Min erfaring er imidlertid at den blomstrer lettere, hvis den får nok lys.
Og selv om bladverket avgjort er den mest dekorative delen av hostia-plantene, er blomstene fine.
Noen hostiaer kan formeres ved frø.
Skal man få frø, må man legge forholdene slik til rette at plantene blomstrer.
Det store bladverket fordamper mye fuktighet.
Hvis det ikke er naturlig råme i jorda, må hostia vannes.
Spesielt hvis den står i skyggen under trær og busker hvor den må konkurrere om fuktigheten.

Mager fangst

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Skjæra - eller var det katten? - ble nok overrasket og skuffet da den døde dumpapen viste seg å være kunstig.

Den kunstige dumpapen stod opprinnelig i en vinterdekorasjon på kirkegården.
Da dekorasjonen ble fjernet, og vårblomster ble plantet, tok vi dumpapen med hjem.
Der la vi den på fuglemateren inne i garasjen.
Neste gang vi så den, lå den i staudebedet under det store grantreet på gårdsplassen der skjærene holder til og erter kattene.

Skjærene
Hvem kan ha flyttet den dit?
Mennesker er det ikke - verken store eller små.
Skjæra eller katten er derimot sterkt mistenkt.
Mest retter mistanken seg mot en av skjærene.
En av de yngre og mer uerfarne, kanskje.
5-6 skjærer i ulike aldre og med ulik erfaring og livsvisdom, holder til hos oss.
De er over alt.
Høy og lavt.
Og garasjeporten står for det meste åpen.
At noen av dem har vært i garasjen for å finne et eller annet å spise, eller noe å dra med seg, er høyst sannsynlig.

Mager kost
Den kunstige dumpapen var pen og "velfrisert" da vi la den fra oss.
Da vi fant den igjen, var den tydelig hakket eller bitt i.
De røde brystfjørene var glisne og rufsete.
Men røveren har nok raskt blitt klar over at fangsten ikke svarte til forventningene, og skuffet sluppet den magre steika fra seg.
Nå har vi tatt dumpapen med inn.
For ikke å friste flere røvere.
Selv om den ble litt "medtatt" under røveriet, er den ikke værre faren enn at den neste vinter sikkert kan bli en del av dekorasjonen på Elines grav igjen.
Nå har den jo i tillegg til å være dekorativ, også fått sin egen historie.