mandag 20. mai 2019

Nøtteliten gjør de dristigste sprang



En gang i mellom klarer vår venn ekornet å komme opp til det hengende huset  hvor det forsyner seg med solsikkefrøene som er beregnet på fuglene. Bildet er uklart og med gjenskinn fordi det er tatt inne fra kjøkkenet gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.


Å komme ned igjen er verre. Huset "dingler" i snora. Det er derfor vanskelig å få tatt sats slik at ekornet kan rekke fram til taket på fuglebrettet et par-tre meter unna.


Vi har fått en liten vakker, firbent venn som stadig besøker fugleforingsplassene våre. Den hopper rundt i trærne på tomta, og besøker foringsplassene våre og forsyner seg av frøene vi legger ut til fuglene.

En gang i mellom klarer den på nærmest utrolig vis, å komme seg opp på det foringshuset som henger rett utenfor kjøkkenvinduet. Å komme dit er ikke lett. Den må hoppe fra taket på det noe større foringsbrettet som står to-tre meter unna og over på vannbrettet utenfor kjøkketvinduet.

Det er ikke bare-bare. Vannbrettet er kledd med metall som klørne ikke får tak i. Hvis den ikke fåt satt klørne i vindusramma, glir den derfor ned og havner på bakken.

Får den en sjelden gang tak, tar den sats på vannbrettet for å lande på den smale kanten rundt det hengende foringshuset. Men det er helle ikke bare-bare. Huset henger og dingler, og når ekornet lander på det, spretter det unna. Da gjelder det å klore seg fast. Noen ganger lykkes forsøket. Andre ganger går det galt, og ekornet havne på bakken.

Det er mulig at det slår seg, men gi opp gjør det ikke. Det prøver på ny. Gang på gang.

For oss som sitter inne på kjøkkenet og holder øye med de akrobatiske øvelsene, er det både spennende og underholdende. Størst glede gir det oss at forsøket lykkes.

Da kan vi sitte og se på det vakre dyret på foringshuset omlag en halv meter fra vindusruta, som forsyner seg av solsikkefrøene.

Ekornet vet at vi er der. Av og til stanser det og snur seg og ser på oss som for å forvisse seg om at vi ikke representerer noen fare, før det fortsetter å kose seg med solsikkefrøene.

Når magen er full, eller frøene slutt, skal ekornet ned igjen. Det er heller ikke bare-bare. Huset svinger. Når ekornet tar sats, gir det etter, og svevet fram til taket på det store foringsbrettet blir for kort. Det ender derfor med knall og fall på bakken.

Men ekornet tåler det meste. Raskt er det på beina og piler bort til nærmeste tre hvor det klatrer opp og forsvinner i småskogen.

Underholdningen er slutt for denne gangen. Men i morgen er det atter en dag.

søndag 19. mai 2019

Hva var det "skittrasten" ville?



Gråtrosten  la sin elsk på vindusbrettet. Dit vendte den ufortrødent tilbake selv om vi jaget den gang på gang, og der gjorde den sitt fornødne. Bildet er tatt kort tid etter at min kone hadde vasket vindusbrettet som var fullt av fugleskitt.


Vinduet virker som et speil. Trosten så trolig bilde av seg selv i ruta. Den flakset mot ruta og hakket i glasset. Etter kort tid bar glassruta umiskjennelige merker av trosteskitt.



Fuglevenn som jeg er, ønsket jeg ikke å skade fuglen. Spikerbrettet skulle  skremme den til å holde seg borte. Men det slo feil. Gråtrosten fortsatte å komme.  Den slo seg ned og skjet ned spikerbrettet i stedet for å la seg avskrekke.


I april og begynnelsen av mai hadde vi besøk av en våryr gråtrost. Den slo seg ned på vannbrettet utenfor et av vinduene i 1. etasje og fylte brettet med trosteskitt.


I tillegg til å skite ned omgivelsene, gikk den til frenetiske angrep på vindusruta. Resultatet var at ruta ble dekket med striper av trosteskitt.

Når vannbrettet og vinduet ble vasket, var trosten straks tilbake og gjenopprettet "tingenes orden" med nye "ruker" av skitt på skiferplata og merker av skitt på ruta.

Vi lurte en stund på hvorfor den holdt til akkurat der, og ikke ville flytte selv om den ble jaget gang på gang. Ja, ikke en gang et hjemmelaget spikerbrett plassert på vannbrettet holdt den borte. Den fortsatte å komme, og den skjet ned spikerbrettet slik den hadde dekorert det mere gjestmilde vannbrettet. Den satt uforstyrrelig mellom spikerne der det var mest plass og gjorde uhindret  sitt fornødne som før.

En dag fikk jeg se den i full aksjon mot vindusruta. Den tok sats og angrep ruta - gang på gang. Den virket opphisset og aggressiv.

Da gikk det opp for meg at den trolig angrep speilbildet av seg selv. At den rett og slett forsvarte sitt revir mot inntrengeren og utfordreren som den så i speilbildet.

Antakelig angrep den med både nebb og klør - ettersom det ble merker av fugleskitt på ruta. Jeg regner med at møkka kom fra klørne fordi den vandret rundt i sin egen skitt på vannbrettet.

Fortsatt har vi et uoppklart mysterium: Hva var så tiltrekkende ved akkurat dette vannbrettet? Hvorfor fortsatte fuglen å komme akkurat dit selv om den ble jaget, skremt med spikerbrett og angrepet av en aggressiv konkurrent i speilbildet i vindusruta?

Så en dag i mai var den borte.

Det ble ikke mere fugleskitt å vaske av og ingen flere frenetiske angrep på konkurrenten i vindusruta. Fant den en make og slo seg ned et annet sted?

onsdag 7. november 2018

Så ble tomatene røde i år også


Foto: Kow d. e. 04112018©
Klikk på bildet for å se større versjon.
 
Se der, ja. Røde, lekre, hjemmedyrkede tomater på kjøkkenveggen. 
 
Vi kjøper ikke tomatplanter om våren.
 Vi sår selv ved å legge tomatskiver med frø i potter med jord.
 
Vår metode gir fine planter.
Samt gleden ved å ha laget noe fra bunnen av.
 
Men det er et problem.
Tomatene på våre hjemmeproduserte planter, er noe seinere modne enn på kjøpelanter som er sådd tidlig og drevet fram i drivhus.
I år kom nattefrosten før tomatene rakk å bli røde.
 
"Vi gir dem en sjanse på kjøkkenveggen," tenkte vi.
Og som tenkt, så gjort.
 
Ettermodning inne er ikke alltid vellykket. 
Tomatene kan nok bli røde, men ofte blir de i tillegg harde, ganske smakløse og lite spisevennlige.
 
Men ikke denne gangen.
Tomatene er førsteklasses. 
Søte og gode.
Vi er glad for at vi gav dem en sjanse og ikke lot dem havne i komposten sammen med tomatriset.

Se også innlegget "Tomatene på veggen".

tirsdag 30. oktober 2018

Så kom snøen


Foto: Kow d. e. 30102018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 Slik så det ut da jeg skulle gå til postkassa og hente avisene i dag tidlig.



Denne urna er blytung og uhandterlig. Den må tømmes før den kan flyttes i hus.

I går tok jeg meg selv i nakken og fikk satt de urnene og pottene som fortsatt stod ute, i hus.
Skjønt ikke riktig alle.
Tre stod igjen.
To må tømmes for jord.
Og en tåler å stå ute året rundt.
Den planter vi lyng i.

Vi har mange potter og urner ute i den varme årstiden.
Noen har jeg ryddet opp i og satt inn tidligere, fordi de har inneholdt sommerblomster som har takket for seg.
Alle urnene og pottene med pelargonier, fuchsia, eføy og agapanthus i, er det verre med.
For ikke å snakke om sommerblomster som spanske margeritter, lobelia og andre som fortsatt blomstrer selv om søylen på gradestokken stadig blir kortere.

Jeg har ikke hjerte til å uroe eller fjerne planter som står i blomst eller bærer lovende knopper.
Det gjentar seg hvert år.
De blir stående ute til snøen kommer.

Men i går kom jeg snøen i forkjøpet.
Det var i siste liten.
Men for en gangs skyld var ikke pottene fulle av snø da de ble satt inn.

De fleste av pelargoniene som har stått i store urner, planter jeg om i mindre plastpotter.
Slik blir de lettere å oppbevare.
Og urnene kan stables oppe i hverandre slik at de ikke tar så stor plass.

I et par urner var jorda så hardfrosset, at de fikk stå ute med plantene i.
De er i dag fulle av snø.
Jeg får se om de fortsatt er liv laga når temperaturen stiger igjen.

De snøen vi fikk i natt, skal snart regne bort igjen sies det.
Jeg har ikke altfor stor tro på værmeldingene, men håper at de har rett i at dette bare ar et skremmeskudd fra vinterens side.
Vintertid på klokka, eller ikke.
Jeg har mer jeg skal ha gjort i hagen før kulda og snøen kommer for alvor.


fredag 26. oktober 2018

Eplene havner på dynga


Foto: Kow d. e. 23102018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.



mandag 22. oktober 2018

Blomkarse - for synet og ganen


 Foto: Kow d. e. 06102018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Det er oktober, og blomkarsen får stadig nye blomster.



Blomkarse har vakre blomster og blader.



I denne urna er det blomkarsen som er sjefen. Pelargonien må pent finne seg i å spille annenfiolin.

Jeg er glad i blomkarse.
I dobbelt forstand.
Jeg liker den som prydplante.
Og jeg liker å spise den.
Både blomster, frø, spede stilker og blaser smaker fortreffelig - syns jeg.

Blomstene på disse bildene er fra frø som jeg har sanket i tidligere år.
De frøene jeg ikke sylter, eller spiser som de er i grønn salat, tørker jeg til senere bruk.
De tørre frøene oppbevarer jeg i tomme medisinbokser.
Noen ganger havner frøene i glemmeboka, og blir liggende noen år.
Når jeg kommer ver dem, blir de sådd.

Som regel kommer de.
Som blomstene på bildene ovenfor.
"Kaste" er et ukjent begrep i min hage.
Jeg sørger for at frø, stiklinger og avleggere havner i jorda og får en sjanse.
Det blir så opp til naturen selv, hvilken utgang eksperimentene skal få.

Når jeg skriver dette, er det blitt 22. oktober.
Blomkarseplantene står fortsatt like fine.
Det har altså ikke vært nattefrost hos oss.
I alle fall ikke nede på bakken der urnene med plantene står.
Blomkarsestenglene er meget vannholdige og fryser i stykker og blir svarte, så snart søylen på gradestokken nærmer seg null.

Nå er det bare å nyte blomsterprakten så lenge den varer.
Samt å plukke frø.
Slik at vi - dersom helsa og arbeidsgleden holder - har noe å så ut i potter, urner og kar neste år også.



onsdag 17. oktober 2018

Honingmelonen som sådde seg sjøl

 Foto: Kow d. e. 04102018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningmelonplanta som overraskende vokste opp i blomsterurna,  leverte to fine meloner.


Melonen ble fullmoden på kjøkkenbenken og smakte fortreffelig. 

Helt uventet vokste en honningmelonplante fram i en av blomsterurnene på gårdsplassen.
Frøet har antakelig fulgt med komposten som husets gartner har blandet i jorda som han fyller i blomsterpottene.
Se innlegget "Overraskelse i blomsterhjørnet".

Planta dannet flere fruktanlegg, men maktet å bære fram to.
Begge var fine og gule da vi tok dem inn.
Vi gav dem likevel en viss ettermodningstid på kjøkkenbenken.
Der fortsatte de modningen og ble dypere gule.

Vakre å se til ble de, men ville de være spiselige?

Med spenning - og forventning - har vi skåret opp den største.
Den så helt fin ut og luktet friskt og godt.
Og den smakte godt.
Søt og velsmakende var den.

Nå er frøene kastet - i varmkomposten.
Er vi heldige nå så dukker de opp som planter når komposten er ferdig og blir brukt for å anrike blomsterjorda eller jorda i kjøkkenhagen om et år eller to.
Vi venter i spenning.