onsdag 29. juli 2015

Brennende kjærlighet


Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon


Brennende kjærlighet har lange stilker og legger seg lett over ende. Disse holder seg ennå oppreist.

 
 
Brannrød brennende kjærlighet og knallgul fagerfredløs er fine sammen. De fredløse tar imidlertid lett knekken på kjærligheten.
 
Folk trikser med blomsternavnene.
De gir plantene et navn og lar det stå til.
 
Da vi på 1960-tallet bodde på Jeløya fikk vi en plante med røde blomster av en vennlig nabo.
Han kalte den brennende kjærlighet.
Men det hette den ikke.
Det var en hestemynte (monarda didyma).
En flott, nyttig og dekorativ plante, men ingen brennende kjærlighet.
 
Planta som på norsk bærer det fascinerende navnet brennende kjærlighet, heter på latin lychnis.
Den varieteten som vi har i hagen, er mest trolig en lychnis chalchedonica.
Den har en intens rødfarge, og liver opp i staudebedet, men har lange, ranke stengler og legger seg fort i regn og blåst.
Vi har derfor plassert den slik at den har andre planter å støtte seg på.
 
Nå har fagerfredløs spredd seg i bedet.
Passer vi ikke på, vil de sikkert kvele den brennende kjærligheten som er langt mer tander og skjør.
Fredløsplantene får derfor stå så lenge de blomstrer og holder den brennende kjærligheten oppreist.
Deretter må de bort.
I den grad det er mulig å bli kvitt fagerfredløs.
Her har vi nok "næret en slange ved vårt bryst".
  
 


søndag 26. juli 2015

Lavendelen tåler hard klipping

 
Foto: Kow d. e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Slik så lavendelbuska ut i april etter å ha overvintret.


Og slik så den ut 6. april etter å ha blitt klipt og gjort klar for en ny vekstsesong.



Og slik så den ut 20. juli.

Lavendel (lavandula angustifolia) kan godt klippes kraftig om våren.
Det ser litt "skummelt" ut når den står der med tilsynelatende tørre stammer og kvister, men det er liv under barken.
Lavendel blir frodig og buskete av hard tilbakeskjæring og takker for hjelpen med rik blomstring.

I snørike vintre blir lavendelbuska ved garasjen hos oss begravd under snø.
Er snøen tung, blir den presset nesten flat, og får mange brukne greiner.
Det gjør ikke noe.
Om våren retter vi opp skadene ved radikal klipping.
Det har lavendelbuska ikke vondt av.
Tvert om.

Lavendel er en "takknemlig" hagevekst på mange måter.
Den er f. eks. lett å formere.
Stikker man noen av de kvistene man klipper av om våren, i sand - eller ikke altfor kompakt jord - er sjansen stor for at de fleste slår rot og vokser opp til nye planter.
Planter man flere kvister i samme potte, får man tette, fine planter på kort tid.



onsdag 22. juli 2015

Bøllefrø


Foto: Kow d. e. 20072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hva slags blomster? Aner ikke. De går under betegnelsen "bøllefrø".

Min kone og noen av mine barnebarn fikk noen små poser med frø i en butikk.
Det var flere år siden.
Noen av frøene har vi strødd ut tidligere.
I år sådde vi i en litt stor blomsterpotte.

Nå har vi en potte full av blomster i diverse nyanser i blått.
Litt strantne og uryddige kanskje, men tross alt fine blomster.
Og bøllefrø er tross alt bøllefrø.
Bøller er gjerne opprørske.
At blått er familiegartnerens yndlingsfarge, legger et forsonende skjær over uryddigheten.
Man tåler som regel mer av den man liker.

De bøllefrøene vi har sådd tidligere, har sådd seg selv og kommet igjen år etter år.
På de mest overraskende steder.
Også i sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen.
Der har de fått lov til å stå.

Nå er vi spent på hvor vi i årene som kommer, vil finne igjen avkom etter årets blomster.
Det sies at Henrik Wergeland gikk med blomsterfrø i lommene, og kastet det ut i grøftekantene for å få blomster der.
Det bør ikke vi.
Bøllefrøene tar seg av spredningen selv.
Kjekt og rasjonelt.
Og skulle bøllene dukke om på et sted hvor de ikke kan stå, er det sikkert bare å prikle dem om.
Bøllefrøene har en utrolig grokraft og overlevelsesevne.

Spennende planter er det.
I posene må det ha vært en salig blanding.
Hva de heter på ordentlig?
Det aner vi ikke.
Ikke er det så viktig heller.
For morsomme og dekorative er de.
Det er det viktigste.
Botanikken får komme i annen rekke.

tirsdag 21. juli 2015

Mine venner lupinene


Foto: Kow d. e. 20072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Fjerner du ikke frøskolmene, kan du få plagsomt mange lupiner.

Jeg liker lupiner!
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne.

Jeg er dessuten av den mening at den vendettaen som myndighetene har satt i gang mot lupinene, er uberettiget.
Hadde lupinene vært en slik trussel mot genuint norsk artsmangfold som det påstås, hadde både innmark og utmark vært fulle av dem.
For lupinen er en plante med lange tradisjoner i norske hager.
Det var en prydplante for "vanlige folk".
Nå prøver "ekspertene" å få oss til å betrakte den som et utskudd.

De "åkrene" av lupiner som folk ser i vegkantene, har ikke spredd seg dit.
De er plantet og sådd der.
Av dem som har ansvaret for vegene våre.
Altså med medvirkning av andre myndigheter enn de som har svartelistet dem.
Myndigheter er så mangt.

Det skader ikke å tenke selv.
Har man lupiner, kan man lett begrense dem ved å klippe av frøhusene før plantene får spredd frøene sine.
Man bør ikke klippe av alle en gang.
Det klarer seg å klippe av noen slik at man stadig får gjenvekst, men ikke plagsomt mye.

Kanskje får man nye farger.
Det kan se ut til at lupinene bærer på recessive gener for egenskaper som først opptrer dominant og viser seg, når genene opptrer i tilstrekkelig mengde.
Frøene fra samme plante kan derfor - ser det ut til - gi planter med ulike fargeegenskaper.

M.a.o.: Lupinen er en spennende plante.
Som absolutt fortjener sin plass i hagen.
Men pass på hvor du kaster røtter og frø.
Får lupinmotstanderne se lupiner utenfor privathagene, får de vann på mølla.
Det bør de ikke få.
De er fanatiske nok som det er.


mandag 20. juli 2015

Så kjølig at selv snilene trekker inn?



 
Foto: Kow d. e. 17072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Har brunsnila søkt innendørs i det kjølige været?
 
Man skal være forsiktig med å "Disneyfisere" dyr.
Det vil si tillegge dem menneskelige egenskaper.
Men når man finner brunsniler innendørs, begynner man å lure.
Trekker de inn for å komme unna det sure, kjølige "sommerværet"?
 
Selv har vi pakket bort kortbuksene og begynt å lure på om vi skal finne fram makkoen.
Juni var visst den kaldeste i manns minne.
Juli ligger neppe langt etter.
 
For noen dager siden hadde de nattefrost i Hovden i Setesdal.
De måtte skrape is av rutene på bilene som hadde stått ute om natta.
Hovden er riktignok ikke Drøbak, men jammen er det kjølig her også.
Til og med brunsnilene ser ut til å mene at det er bedre innendørs.
 
For så vidt greit det, for da slipper familiens gartner å jakte på dem.
Da kan han bare hente dem i gangen med saksa og ekspedere dem til et enda varmere sted.
Et sted gartneren egentlig ikke tror fins.
Men hadde det eksistert, hadde brunsnilene nok havnet der.
 
 

fredag 17. juli 2015

Allotria


 
Foto: Kow d. e. 16072015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Her er reklamen ...
 

... og her er virkeligheten. Blomst til venstre, knopp til høyre.

Jeg trodde klaseroser hadde blomster i klaser.
Derfor erstattet jeg for to år siden en av de utgåtte buskene i rosebedet med klaserosen Allotria.
Busken var utstyrt med en forlokkende plastplakat med røde roser tett i tett.

I fjor sommer kom det ingen blomster.
Det fant jeg ikke urimelig.
Jeg gav den gjerne en sesong til å etablere seg.

Denne sommeren hadde jeg større forventninger.
Hittil er det kommet to blomster og èn knopp.
De har sittet langt fra hverandre og ikke i klase.

De fleste andre rosene i rosebedet er spesielt flotte i år.
De har mange blomster på èn gang og får stadig nye.
Det er altså ikke et spesielt dårlig roseår i vår hage.
Men Allotria-rosa imponerer ikke.

Foreløpig.
Den skal blomstre fra juni til oktober, sier "pakningsvedlegget".
Den har altså ennå tid til å ta igjen det forsømte.
Men hvis den skal holde det reklamen lover, må den snart få opp farten.
Familiens "gartner" begynner å bli utålmodig.

tirsdag 14. juli 2015

Roseveggen


Foto: Kow d. e. 13072015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Rosene blomstrer.


Massevis av roser og enda flere knopper.


Nyanser i rosa.


"Spredt orden", men tross alt blomster i "klatreveggen".

Våre roser står i sørveggen.
Innunder takskjegget.
På tomtas mest veldrenerte sted.
Altså: Feil på feil på feil.

Men rosene overlever de.
Og blomstrer.
År etter år.
Noen er tettvokste, frodige og fine med glinsende grønt bladverk.
Mens andre er mer "strantne" med lange, ulenkelige stammer og greiner nesten uten blader.

Det siste skyldes selvfølgelig mangel på beskjæring og pleie.
Men etter noen år med mye udyr og bladrust, har vi gitt klatre- og slyngrosene fritt leide til å utvikle seg som de selv vil.
Teorien er at de da bedre vil tåle beskjæring og "trimming" neste sommer.

Et rosebed skal selvfølgelig være for roser.
I vårt bed må imidlertid rosene dele plass med en rekke andre planter.
Abrodd, klematis, diverse sorter campanula, lammeøre, høstasters og minst tre sorter lave stauder som vi ikke vet navnet på, står i rosebedet og konkurrer om vann, næring, lys og luft.
Til gjengjeld beskytter de rose-"røttene" mot den sterkeste sola.
Og solvarmen kan være sterk - både de direkte solstrålene og refleksen fra den mørkbeisede veggen.

Vi flyttet inn i vårt nybygde hus i 1983.
Noen av rosene er fra midten av 80-tallet.
Den røde klatrerosa for eksempel.
Andre er nyinnplantet etter at de opprinnelige har gått ut.
Til å begynne med var det bare mørkt røde og rosa.
Nå er det både røde, hvite, rosa og gule.

I årenes løp har rosene fått påfyll av jord, kompost og gjødsel.
Men det er grenser for hvor mye man kan fylle på et bed som er avgrenset av bedkanter og av en vegg.
Rosene våre lever derfor fortsatt nødtørftig - på et særdeles utsatt sted.
Men de lever altså - og blomstrer.
Man kan vel trygt si at lykken i dette tilfellet, har vært bedre enn forstanden.