onsdag 17. oktober 2018

Honingmelonen som sådde seg sjøl

 Foto: Kow d. e. 04102018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningmelonplanta som overraskende vokste opp i blomsterurna,  leverte to fine meloner.


Melonen ble fullmoden på kjøkkenbenken og smakte fortreffelig. 

Helt uventet vokste en honningmelonplante fram i en av blomsterurnene på gårdsplassen.
Frøet har antakelig fulgt med komposten som husets gartner har blandet i jorda som han fyller i blomsterpottene.
Se innlegget "Overraskelse i blomsterhjørnet".

Planta dannet flere fruktanlegg, men maktet å bære fram to.
Begge var fine og gule da vi tok dem inn.
Vi gav dem likevel en viss ettermodningstid på kjøkkenbenken.
Der fortsatte de modningen og ble dypere gule.

Vakre å se til ble de, men ville de være spiselige?

Med spenning - og forventning - har vi skåret opp den største.
Den så helt fin ut og luktet friskt og godt.
Og den smakte godt.
Søt og velsmakende var den.

Nå er frøene kastet - i varmkomposten.
Er vi heldige nå så dukker de opp som planter når komposten er ferdig og blir brukt for å anrike blomsterjorda eller jorda i kjøkkenhagen om et år eller to.
Vi venter i spenning.

tirsdag 16. oktober 2018

Hvit blodblomst


Foto: Kow d. e. 04102018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Morsomt når de grønne plantene som bare har bestått av bladverk så lenge vi har hatt dem, overraskende får blomst.



At denne blomsten populært kalles malerpensel eller barberkost, kan man lett forstå.


Vi har flere grønne planter som aldri har hatt blomster så lenge vi har hatt dem.
Men vi har ikke gitt opp håpet.

Forleden overrasket en av dem med en spektakulær blomst.
Blomsten vokste ut i enden av en lang oval stilk.

På nettsiden "Spør en biolog" har jeg fått vite at planta heter Haemanthus albiflos.
Haemanthus skriver seg fra det greske ordet haima som betyr blod.
Haemanthus betyr derfor blodblomst.
Det skyldes etter sigende at de fleste av den omlag 20 haemanthus-artene som fins, har dyprøde blomster.
Vår blomst er imidlertid, som man kan se, hvit.
Derav betegnelsen albiflos.

Blodblomst - eller elefanttunge, som planta visstnok kalles på norsk - trenger ikke mye stell.
Planta har sin opprinnelse i Sør Africa hvor den vokser på steinete, skyggefulle, men tørre steder.
De litt store, tungeformede bladene blir lett gule i sterkt solskinn.
Man har m.a.o. her en dekorativ plante som vil trives i de mørkere delene av rommet.


På engelsk kalles blomsten paint brush - altså malerpensel eller malerkost.
På norsk er navnet i følge enkelte nettsteder barberkost.
Det er særdeles treffende navn på et av naturens mer underfundige luner.




tirsdag 9. oktober 2018

Tomatene på veggen


Foto: Kow d. e. 04102018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Vil tomatene bli modne, mon tro? 

Vi sår tomatplantene selv.

Se innlegget "Tomatplantene tar seg god tid, men lover godt" fra 13. juli 2018.
Men de holdt ikke det de lovet.
De ble få, små og ikke modne ute.

Vi dropet tanken på å ta inn hele plastdunken de stod i.
Den vile bli for dominerende og stygg å ha i stua.
Vi klipte derfor av greinene som tomatene hang på, og hengte tomatene til modning inne på kjøkkenveggen.
Plantene ble ikke sådd spesielt sent.
Og med den lange, varme sommeren skulle en ventet at de ville vokse fort, sette blomster og danne tomater som skulle rekke å bli herlig røde og modne.
Men slik gikk det altså ikke. 
Flere av de plantene vi priklet over i andre potter, vokste seg 15-20 centimeter lange.
Så stanset de i veksten.
Disse bar aldri blomster.

Noen av de andre vokste godt, men blomstret ikke før langt ut i september.
Noen få blomster ble til tomater.
Men tomatene var ynkelig små, og ble ikke modne.

En plante som ble plantet i en plastdunk sammen med gressløk og stemorsblomster som hadde sådd seg selv, brøt det bedrøvelige møsteret.
De vokste bra, men heller ikke de ble modne før frosten truet.
Det er disse grønne tomatene som nå henger på kjøkkenveggen.
De har nå hengt innendørs i fem dager, men viser ikke tegn til å rødme. 
Vi får gi dem litt mere tid.
Hjelper ikke det, får vi steke dem.

Så får vi heller ta sjansen og så litt tidligere neste vår.

mandag 17. september 2018

Blomstrende nomader


Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Solvendel-plantene har vandret ut av blomsterbedet og inntatt plenen.
 

Enkle, men mange og sterkt gule, og gjør derfor mye av seg.

Et av de sikreste innslagene i høsthagen er solvendelplantene.
Blomstene er sterkt gule og lyser opp der de står.

Der de står, ja.
De står ikke i blomsterbedet - slik de skulle gjøre.
Ved hjelp av de ustoppelige rotstenglene sine har de "vandret" ut på plenen.
Der har de fått lov til å stå et par-tre år i påvente av at husets gartner skal få tatt opp noen av dem og plantet dem tilbake i blomsterbedet.
Men husets gartner "saler tidlig og rir sent" som hans mor ville sagt.
Blomstene står derfor fortsatt i plenen.

I år er det spesielt mange av dem.
Den tørre sommeren har ikke begrenset utbredelsen.
Man skulle nesten tro tvert om.

Det er vanskelig å slå plenen slik at det blir pent, når blomstene står der.
Men i år har ikke det vært noe problem.
Vi har slått plenen én gang.
Nå er den ganske rufsete, men ikke lenger enn at den tåler å overvintre slik den er, hvis den ikke legger på seg altfor mye før kulda og vinteren kommer.

Solvendel-plantene skal i alle fall få stå.
Selvom det ikke er så ryddig der de står.
Og selv om ikke alle i familien er like begeistret.
For husets gartner representerer de nostalgi.
Solvendel-plantene kommer fra hans barndoms hage.
Og så lyser det så vakkert gult fra de nikkende hodene i den heller blomsterfattige høsthagen.

tirsdag 11. september 2018

Bringebær i september


Foto: Kow d. e. 31082018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Vi har fortsatt store, saftige bringebær i hagen.


Store, fine bringebær venter på å bli plukket i månedskiftet august-september.


Dette må da være en av årets stengler? Men den bærer altså kart og ferdig modne bær.

Bringebærene får bær på fjorårets stengler.
Stenglene bærer bare dette ene året.
Neste år er det de stenglene som har vokst fram inneværende sommer, som bærer fram nye blomster og bær.

Etter at bærene er plukket, bør stenglene fjernes slik at de nye skuddene får luft og lys.
Det er godt for blomstringen, og gir derfor flere - og gjerne større bær - neste år.

Stengler som har gjort sin jobb, og bør fjernes, er oftest brun-grå av farge.
Det er lett å se forskjell på de grå-brune stenglene som skal fjernes, og de grønne - eller i noen tilfelle lyst brune, eller grønne og brune - som skal bære neste år.

Høstbær på årets stilker
Men noen ganger går naturen litt i surr.
Ofte har de grå-brune stenglene kart og bær utover høsten.
Da er er det synd å klippe ned før alle bær er modne, og er blitt plukket.
Å gå i bringebærlandet, og etterplukke utover sommeren og høsten er en lykksalig nytelse.

Men naturen er mer lunefull enn som så.
Det hender også at årets stilker - som altså er programmert for å bære neste år - setter bær samme år som de er vokst opp.
I år har vi en del slike.

Naturen har altså gått i surr i sine egne lover.
Det gjør for så vidt ingen ting.
Men vil disse stenglene følge "reglene" og sette blomster og bær til våren?
Etter syns de at de har gjort sitt for å bringe arten og slekten videre når de allerede har produsert bær?

Disse grønne stenglene lar vi selvfølgelig stå.
Så vil vi neste sommer se om de like gjerne kunne vært klipt ned, eller om de vil velsigne oss med store, røde, saftige bær nok en gang.
Som jeg har skrevet så mange ganger før: Eksperimenter er mer enn halve hagegleden!

Ennå fins det bringebærkart.
Kart som modnes.
Ikke mange om gangen, men nok til at en rusletur i bringebærhagen gir smak av friske bringebær.

Når har regnet tatt igjen det tapte fra i sommer.
Man skulle derfor kanskje tro at høstbringebærene ville være vasne og ha lite smak.
Men det er ikke tilfelle.
Etternølerne er søte og gode.
Og ennå er det flere kart igjen.
Så hvis bare nattefrosten holder seg unna, vil vi trolig kunne nyte gleden av å plukke modne bringebær en stund ennå.


søndag 9. september 2018

Høstasters - en tøffing i staudebedet


Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Rosa høstasters mot en mørkbeiset vegg. Ennå er det mest knopper, men snart står høstastersen i full blomst. Hvis den ikke blir spist først.


Aster betyr stjerne. Ser man nærmere etter, ser man at det er et selvfølgelig og selvforklarende navn.


Høstasters er en vakker blomst.
Den har bare en feil.
Stenglene er lange og strantete og makter ikke å bære oppe de store blomsterkorgene.
Plantene ligger derfor gjerne uryddig utover, og kommer ikke helt til sin rett.

Aster er et gresk ord og betyr stjerne.
Det er et meget passende navn.
Blomstene ser ut som stjerner.
Og de lyser opp i høstbedet hvor de fleste andre blomstene nå har takket for seg.

Om høsten er temperaturen ustadig.
Før man vet ordet av det, er nattetemperaturen under null.
Da bukker mange planter under.
Men ikke høstasters.

Den fortsetter å lyse opp i staudebedet.
Knoppene blir til blomster, og blomstene står lenge til glede for skjønnhetselskende hageeiere - og for insekter som ikke har gått i dvale for vinteren.


På sin hjemmeside har Gamle Hvam Museum i Akershus en interessant artikkel om høstasters. 

lørdag 8. september 2018

Plutselig var svartsurbærene borte


Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Svartsurbærbuska har  praktfulle høstfarger.



Et enslig bær henger igjen. Hvor er resten?

Vi har en svartsurbærbuske som bærer rikt.
På slutten av sommeren var den full av glinsende svarte bær, men også en del bær som ennå ikke var ordentlige modne.
Jeg ventet derfor med å høste.

Det skulle jeg ikke ha gjort.
For da jeg kom for å plukke inn de svarte, glinsende sunnhetsbombene som er fulle av antioksidanter, hadde noen kommet meg i forkjøpet.
Buska var rett og slett ribbet.
5 - 6 bær hang igjen.
Det var alt.

Det er åpenbart mine bevingede venner som har forsynt seg.
Ubeskjedent - og uten å spørre om lov.
Senere på høsten pleier sidensvansene å komme.
De gjør rent bord og spiser både røde mispelbær, røde berberisbær - og næringsrike svartsurbær.
Men de har, så vidt jeg skjønner, ikke vært her ennå denne høsten.
Det må derfor være noen andre som har forsynt seg.

Skjærene har sikkert tatt sin del.
Det er mange av dem her, og de spiser alt.
Trosten er også sterkt mistenkt.
Det noen troster her - både grå og svarte.
Og de er glad i bær.

Og så har vi ringduene - columba palumbus.
De lever i hovedsak av frø, korn og belgfrukter.
Om de skjøter på dietten med bær, vet jeg ikke, men det gjør de sikkert.

Dessuten har vi besøk av masser av "småfugl" som heller ikke er kostforaktere.
Når de finner noe godt - eller sunt - tar de det som er å finne.
De besøker i alle fall regelmessig de buskene som har bær å by på.

Uansett: Det ble ingen svartsurbær igjen til meg i år.
Ikke alle i familien er lei for det.
Men for meg er det et tap, for jeg lager "styrkedrikk" av svartsurbærene.
Jeg koker dem med minimum av vann og uten sukker, og tar et "shot" av safta om morgenen.
Det smaker ikke direkte godt, men gir meg et tilskudd av energi og livsbevarende antioksidanter.

Men til vinteren blir det altså ingen svartsurbær-shots på meg.
Til gjengjeld flyr det trolig en del kjernesunne fugler omkring der ute.
Og er det trekkfugler som har forsynt seg, bidrar svartsurbærene kanskje til at de forhåpentlig klarer den lange turen til og fra varmere strøk.
Jeg er glad i fugler.
Så når jeg først skulle bli snytt for min styrkedrikk, er det ingen jeg unner den svarte "vidundermedisinen", mer enn mine bevingede venner.

Men samtidig er det ergerlig.
Jeg hadde sett fram til å bedre helsen med svartsurbærshots til vinteren.