fredag 3. juli 2015

Kruspersille og koriander


Foto: Kow d. e. 01072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Korianderen i bakkant og kruspersillen foran vokser og forsyner oss med friskt grønt. Salvien som kikker inn fra venstre, har overvintret ute i kjøkkenhagen på nordsiden av huset. Nå nyter den sommeren i en av plastdunkene på terrassen.

Jeg har tidligere vist at ompotting ikke berget basilikumplanta vi kjøpte i butikken.
Den fikk de aller beste forhold, men døde hen.

Samtidig kjøpte vi en korianderplante.
Etter som koriander erfaringsmessig tåler et tøffere uteliv, plantet vi den direkte i en av plastdunkene på terrassen.
Der har den vokst og utviklet seg.

Først la den seg riktignok flat og så nokså medtatt ut.
Men det kom raskt nye, friske, opprette skudd fra rota, og nå er den riktig fin.

I plastdunken deler den plass med en kruspersille som vi først klippet av inne, men plantet ut da den ikke lenger så ut til å trives innendørs.
Den har også fått nye, sterke skudd med kraftig bladverk etter at den kom i friluft.

Tilveksten på begge plantene er så god at vår lille familie kan forsyne seg av friskt grønt uten å tenke på at plantene ikke tåler belastningen.

Man er altså ikke dømt til å mislykkes med alle urteplanter fra dagligvarehandelen som man forsøker å holde liv i og få mer ut av enn det vesle grønne som er der når plantene kjøpes.
Men det er et lotteri - med både tap og gevinst.

torsdag 2. juli 2015

Svarthyllen tar revansj


Foto: Kow d.e. 01.07.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Svarthylltreet har virkelig funnet seg til rette. Blomsterprakten er stor. Men hvor mye bær blir det?


Svarthyllblomsten er vakrest når den sitter på treet. I en vase drysser den raskt.

Svarthylltreet har tatt sitt monn igjen.
Som jeg har beskrevet flere ganger tidligere, hadde det en ganske problematisk start.
Men da jeg flyttet det til den nåværende vokseplassen på nordsiden av huset, ble det fart i sakene.

Av hensyn til naboen som gjerne vil ha TV-signaler fram til "tallerkenen" sin - og det er jo ikke noe urimelig ønske - har jeg flere ganger beskåret treet kraftig - fortrinnsvis for å begrense vekst i høyden.
Men svarthyllen tar raskt det tapte igjen.

Klatrestativ
Hylletreet blir dessuten brukt som "klatrestativ" av humleplantene i nærheten.
Det ser det ikke ut til å ta skade av.
For å begrense humlebuskenes voldsomme vekst, river og sliter vi i de mange meter lange "lianene".
Det gjør vi minst et par ganger i vekstsesongen.
Da brekker også kvister og greiner på svarthylltreet av.
Det ser imidlertid ikke ut til å plage eller skade hylletreet.
Det vokser.
Og blomstrer.

Fra saft til vin
I fjor lagde vi saft på hylleblomster.
Den gjæret og ble ikke god.
Vi - eller rettere sagt jeg - slo den ikke ut, men gav den en sjanse.
Nå smaker safta vin.
Jeg har smakt noen ganger, og vinen blir stadig bedre.
Så kanskje ...

Bærene forsvinner
I år vil jeg prøve å lage saft på hyllebær.
Hvis det blir noen bær til overs til oss, da.
Etter at fuglene har forsynt seg.
Og etter at lusene har tatt det de makter å spise opp.
Det er ikke lite.
Etter lusene står de tomme blomsterstilkene igjen, mens kartene i ulike stadier er fortært og borte.
Men før eller senere må vel treet produsere flere bær enn glupske lus og fugler klarer å fortære.
Kanskje skjer det i år?
Vi krysser fingrene og håper det beste.
For svarthyllsaft er godt.
Og framfor alt sunt.
Med masse antioksidanter.


onsdag 1. juli 2015

Akeleienes fargemutasjon

Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Alle akeleiene i hagen er blå ...

 
... bortsett fra denne som er hvit, selv om de åpenbart kommer fra samme morplanter.
 
Vi har mange akeleier i hagen.
De likner hverandre.
De er mørkt blå.
 
Det er ikke så rart.
Akeleier sår seg mer enn villig, og plantene i vår hage er i nær slekt og familie.
Arvede egenskaper med andre ord.
 
I fjor tok jeg en plante som hadde valgt seg plass på et upraktisk sted, og plantet den i blomsterbedet på nordsiden av huset.
De øvrige plantene står på sør- og vestsiden.
 
Planta på nordsiden har ikke blå blomster.
Den har hvite!
 
Vi har tidligere hatt masser av beige og rosa akeleier.
Plantene med de blå blomstene, må være etterkommere etter de beige og rosa.
Vi har nemlig ikke sådd noen og ikke plantet inn noen utenfra på mange år.
 
Når blomstene har skiftet farge, må det mest trolig, skyldes endringer i jordsmonnet der de gror
Men hva vi har gjort for å endre jorda - for eksempel surhetsgraden - så radikalt at alle akeleiene er blitt vakkert blå, vet vi ikke.
Vi har år om annet tilført hjemmelaget kompost.
Noe "brukt" overskuddsjord fra potter og urner som har fått ny jord, er det nok også blitt gjennom årene, men ikke over alt.
Men akeleiene er blitt blå.
 
Bortsett fra den ene som står i bedet på nordsiden.
Som derfor står mørkere og er utsatt for mindre direkte sol.
Og som kanskje står i jord med en annen surhetsgrad og med andre næringsforhold forøvrig.
 
Andre forhold enn jordsmonn, lys og i noen grad temperatur, som kan være årsak til fargeforskjellen, vet vi ikke om.
Er det noen der ute som kan forklare fenomenet på mer vitenskaplig vis?
 
 


tirsdag 30. juni 2015

Sniler


Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


En "pølsestor" snile på veg over trappa. Når den kommer og byr seg fram på denne måten, lever den ikke lenge.

Det er tilsynelatende ikke så mange brune skogsniler i hagen som tidligere.
Men det er mer enn nok.
Både ganske små og temmelig store.
Bekjempelsen pågår derfor for fullt.

Min metode er ihjeltråkking eller klipping.
Salt bruker jeg ikke.
Salt i hagen er forurensning.
Og langsom dreping i saltlake er dyreplageri.

Klipping med saks derimot gir rask, effektiv død.
Når snilene er drept, legger jeg dem i hauger på steder hvor de ikke er til sjenanse, men hvor andre sniler og jeg selv kommer lett til.

Andre sniler kommer for å spise de døde artsfrendene.
Og jeg dukker opp med saksa og dreper dem også.
En selvforsynt, snilefelle som fungerer aldeles utmerket.


Rosenes tid


Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Rosene i sørveggen er i ferd med å springe ut, men ennå er knoppene i flertall. Vi har mye vakkert i vente.


Hvis noe er vakrere enn utsprungne roser, må det være roser i knopp. Her i rosa og grønt mot en mørkbeiset vegg.

For snart 40 år siden plantet vi roser i bedet langs sørveggen.
Rosene ble plantet mot alle gode råd og sunn fornuft.
Men under over alle under: Noen av dem lever ennå.

Den røde Heidelberg-rosa nærmest inngangsdøra for eksempel.
Den har hatt et variert liv.
Noen år har den vært frodig med mange blomster, grønne blader og god tilvekst.
Andre år har blomstene vært færre, bladverket har gulnet og falt av på grunn av flekkrust på bladene, og greinene har tørket inn.
Men aldri helt.
Hard nedklipping har holdt liv i den.
I år ser den ganske fin ut - foreløpig.
Den blomstrer, og den har mange, lovende knopper.

Rosebuska  med de rosafargede blomstene, som står ved siden av den klatrende Heidelberg-rosa, er imponerende vital.
Den er frodig og fyldig med glinsende, friske grønne blader - og masse knopper.
De seneste årene har den vært smittet med bladrust fra naboen, men foreløpig ser den frisk ut.
Men dessverre: Det betyr ikke at rusten ikke ligger på lur.
Kommer den, så kommer den om en måneds tid.

Hvilke roser man liker best, er en smaksak.
Her ingen ting riktig, og ingen ting galt.
Jeg er svak for de rosa skjønnhetene.
Både de utsprungne rosene og for de ulike stadiene av lovende knopper.

Dessverre er jeg ikke alene om denne preferansen.
Rådyrene har tydeligvis samme smak.
I år har de ikke vært og forsynt seg - ennå.
La oss krysse fingrene og håpe at de har funnet andre godsaker som frister mer.



mandag 29. juni 2015

Frodig hage


Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Villroser og rynkeroser skjermer hagen fra vegen.


Inntrykket av det dominerende postkassestativet dempes av villroser, rynkeroser, krossved og berberis. På toppen troner to markante klokkebusker.

Jeg liker en frodig hage.
Med frodig mener jeg trær, busker og blomsterplanter som gjør mye av seg.
Små formklipte eller figurklipte busker finner man ikke i vår hage.
Det småpene og nipsliknende er ikke min stil.
Jeg vil ha - natur.

Naturen ser ikke alltid ryddig og velordnet ut.
Jeg liker at vekstene viser sin livskraft.
Det hender selvfølgelig at jeg bruker hagesaksa - eller til og med den elektriske kjedesaga - men da helst for å sikre fornying.
Ikke så mye for å begrense - eller frisere.

Skjønt, der gjør jeg ett unntak.
Jeg bestreber meg på at vekstene - trærne f. eks. - på vår tomt skal være til minst mulig sjenanse for naboene.
Trær kan hindre lys og luft og ødelegge utsikten for folk.
Det prøver jeg å unngå.
Noen trær er derfor gått i bakken.

Plenen derimot slår jeg jevnlig.
Plenen er et bruksområde.
Den skal kunne brukes.
Derfor vil jeg ha den kortklipt.
Å vasse i en eng med langt gress og høye strå, finner jeg ingen glede i.
Når jeg slår plenen, forsvinner mange vakre blomster.
Men de kommer igjen.
Jomfru Marias Gullsko f. eks., Jonsokkoll og en rekke markblomster som jeg ikke vet navnet på.

Noen vil sikkert mene at hagen vår ville blitt penere, hvis det var mindre grønt, flere velfriserte busker, og mer orden i staudebedene.
En velordnet hage med rettskårne kanter, temmede planter, bar jord mellom plantene og helt uten ugress ville sikkert falt i fleres smak.
Men smak er en individuell sak.
Noen liker mora, og noen liker dattera som det heter.
Og jeg liker en frodig hage.

søndag 28. juni 2015

"Snøballene" på snøballtreet er ikke spist!


Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Snøballtreet gleder oss med store, kritthvite blomsterballer. Det har til og med blader. Har lusene gitt opp?

Vi har i mange år hatt et snøballtre (viburnum opulus var. roseum) også kalt snøballkrossved , i staudebedet.
Det har vi ikke hatt mye glede av.
Lusene har spist bladene så bare bladnervene har stått igjen.
De få blomstene som det mishandlede treet har orket å bære fram, har lusene også gjort kort prosess med.
År etter år.

Men vi har ikke gitt opp dette "prydtreet" og fjernet det.
Sta - og eksperimenterende - som familiens "gartner" er, har han gitt snøballtreet sjanse på sjanse.
Skuffelse har fulgt skuffelse, og "øksa har ligget ved rota av treet" som det heter, men treet har fått nye sjanser.
Og i år takker det for "gartnerens" standhaftighet.
I år har det kritthvite dekorative "snøballer" og grønne blader.
Lusene og åmene har riktignok mesket seg på noen av bladene, men det er så mange grønne blader igjen at det framstår som et normalt tre - med blader og blomster.

Snøballkrossvedtrær er sterile.
Blomstene danner altså ikke bær og frø.

Løvfellende trær trenger blader for å samle næring og forberede seg for en lang vinter og en ny vekstsesong.
Forhåpentlig kommer snøballtreet styrket ut av årets sommer.