mandag 8. juli 2019

Svarthyllbuska var ikke død




Nye svarthyllskudd skyter opp fra rota av den gamle stubben som står igjen etter at det store svarthylltreet døde. Humlegreinen ved tønna leter etter svarthyllbuska for å ta opp igjen omfavnelsene fra tidligere år.


Det er mange som verdsetter at den "døde" svarthyllbuska kommer med nye skudd. De blå-grå lusene f.eks. var straks på pletten. 

For mange år siden skaffet vi oss en svarthyllbuske. De par-tre første årene stod den i stampe. Det var åpenbart at den ikke trivdes der den stod, så vi flyttet den til et sted hvor den ikke var utsatt for langvarig direkte sol.

På den nye vokseplassen utviklet den seg raskt til et gedigent tre. Etter hvert bar det massevis av hvite blomsterskjermer som utover høsten ble omdannet til glinsende, svarte bær som fuglene hadde stor glede av.

Et par meter unna svarthyllbuska hadde vi to humlebusker som klatret i et espalier. Men humlegreinenen vokste snart forbi espalierene. De så seg om etter nye klatremuligheter og fant svarthyllbuska som de på kort tid omsluttet med sine mange og lange fangarmer. Fra svarthullbuska fortsatte de så opp i et furutre i nærheten.

Slik var tilstanden i flere år. Svarthyllbuska så ikke ut til å ta skade av humlegreinenes overveldende omfavnelser. De to buskene levde sammen i en slags symbiose.

Helt til i fjor. Da visnet svarthyllbuska hen. Grein for grein døde inntil hele buska var død og moden for et radikalt inngrep med motorsaga. Vi skar ned alt bortsette fra en stubbe på omlag en meters høyde. Den vurderte vi å montere fuglematingshus på.

Hadde humleplantene drept svarthyllbuska? Var omfavnelsen blitt for kvelende?

Vi tenkte tanken, men kom til at årsaken måtte være en annen. For ripsbuskene i nærheten døde også samtidig. Og de var ikke omfavnet av humlebuskene. Og rødhyllbusker et godt stykke unna bukket også under og døde i samme tidsrom. Var det sykdom på ferde?

Vel, vel. Slik er det nå engang i hagen. Noe lever en stund, men dør så ut. Det er livets gang.

Vi avskrev derfor den gedigne svarthyllbuska som hadde gitt både oss og fuglene - og de blåsvarte lusene - så mye glede.

Men Rokambole var ikke død, for å sitere en krimklassiker. I år har svarthyllbuska kommet kraftfullt tilbake. Frisk grønne, kraftige skudd har skutt opp fra rota av den stubben vi lot stå igjen. Ja, den blomstrer til og med, og da vil den vel få bær også - hvis bare fuglene lar den få beholde dem til de blir modne.

Hvis det var sykdom som knekte det store svarthylltreet i fjor, håper vi at smittestoffene ikke har overvintret i stubben vi lot stå igjen. Det ville være dobbelt synd om også den lovende nye tilveksten skulle visne bort.

Trolig var det sykdom som tok knekken på svarthyllbuska, rødhyllbuska og ripsen. For sikkerhets skyld passer vi likevel på at humlebuskene ikke kveler de nye plantene som skyter opp fra rota. Men å temme humlebuskene er ikke fort gjort. Og ikke lett heller. De har en utrolig gro-kraft og vokser flere meter på kort tid.

Vi håper at svarthyllbuskene tåler dette innpåslitne naboskapet. For svarthyllen er en buske vi setter pris på. Og at den så å si har oppstått som en fugl Fønix fra asken, gjør den enn mere spesiell. Vi håper derfor at vi får beholde den. I alle fall noen år framover.



lørdag 6. juli 2019

Nøysom bølle


 
Denne planta stiller ikke store krav.

For noen år siden fikk mine kone noen "reklameposer" med frø i en klesforretning. På posen stod det at den inneholdt "Bøllefrø".

Jeg sådde dem i en potte som stod inntil blomsterbedet. Siden har vi hatt bøllefrø-blomster både her og der.

Plantene har vist seg å ha en voldsom formerings- og spredningsevne. De dukker opp på de forunderligste steder.

Vi har mange pelargonier i potter. I enkelte av pottene vokser det opp 8-10 bøllefrøplanter ved siden av pelargoniaene.

I innkjørselen og på gårdsplassen vokser det opp bøllefrøplanter i sprekkene mellom belegningssteinene. De er dekorative så vi lar dem blomstre og sette frø, vel vitende om at de kommer til å spre sine invaderende, spirrevillige frø videre utover i hagen.

Bøllefrøplantene vokser som sagt på de mest uventede og utrolige steder. Den mest spesielle plassen hittil, er et av hullene i en av teglsteinene som utepeisen er bygd av. Hullet er delvis fylt med bruk etter muringen, så særlig mye jord kan det ikke inneholde. Tørt må det også være.

Men bøllefrøplanta er ikke kravstor. Den klarer seg med det vesle som er.

Det har vært en våt sommer. Planta i teglsteinen har derfor ikke visnet. Nå har det imidlertid vært opphold noen dager, så nå spørs det hvordan det går.

Uansett setter nok planta frø, som sikrer at det kommer nye "bøller" neste år.

Den som lever får se.


onsdag 3. juli 2019

Vakre og villige nelliker



De rosa nellik-plantene lyser opp i bedkantene og der hvor de ellers har valgt å slå seg ned.



Nellik-plantene er usedvanlig nøysomme. De klarer seg med den jorda de finner mellom belegningssteiene på gårdsplassen og i innkjørselen.

Vi har rosa nelliker som blomstrer i juni. Vi vet ikke nøyaktig hva de heter, men dekorative er de. Samt nøysomme og hardføre. De har myriader av frø som de på uforklarlig vis sprer i hagen og på gårdsplassen, og som slår seg ned på de forunderligste steder.

Der de velger å slå seg ned og etablere nye tuer, lar vi dem stort sett stå. Det blir en slags light-utgave av "survival of the fittest".

Eng-, fjør- eller pinsenellik
Vi har tidligere presentert våre rosa nelliker som fjørnellik og engnellik. Nå ser vi at planter som til forveksling likner våre, også omtales som pinsenellik.
Hva som er det vitenskaplig korrekte navnet vet ikke vi. Vi velger derfor å si som Herman Wildenvey: Navnet skjemmer ingen. Vi konstaterer kun at både blomstene og det svakt sølvfargede bladverket er dekorative innslag i juni-hagen.

Millioner av frø
I år har nellikplantene blomstret lenger enn vanlig. Det skyldes formodentlig rikelig tilgang på vann. Selv om de godt tåler tørke og gjerne slår rot på karrige voksesteder, setter de øyensynlig pris på fuktighet.
Men nå - ved inngangen til juli - begynner blomstringen å avta. Nå danner de avblomstrede plantene frøkapsler som er sprengfulle av frø med med overveldende sprednings- og spireevne.

Noen frøkapsler lar vi bli stående, men det store flertallet klipper vi av. Noen tørker vi og tar vare på. Andre strør vi ut i steinbedet, i staudebedet og på andre steder hvor vi godt kan tenke oss noen rosa nelliker som lyser opp i hagen på forsommeren.



torsdag 27. juni 2019

Orientvalmuer



Blomsterknopper og nyutsprunget orientvalmue.


Det er ikke bare de røde kronbladene som lyser opp i blomsterbedet. Noen valmuer har et meget dekorativt "indre".


Det fins flere slags orientvalmuer (papaver orientale). Vi har to.

Ett slag som legger seg utover og skaper uorden der det slår seg ned, og et annet med militær, oppreist holdning som skaper orden i bedet. Begge er usedvanlig dekorative og gjør mye av seg.

Den uryddige sorten har en utrolig spredningsevne. Frøene er mange, bitte små og uten fnokk. Det er derfor grunn til å tro at det ikke er vinden, men heller insekter og fugler som sprer dem. Denne sorten er nøysom og uten krav til vekstmediet. Der frøene lander, vokser det opp en ny plante.

Denne valmuen har en stor, orange blomst. Den lyser derfor godt opp i hagen, men  står dessverre ikke lenge. Og regner det, faller de orange kronbladene av nesten før blomsten er sprunget ut.
Men den er fin så lenge den blomstrer. Og den danner raskt et dekorativt frøhus.

Og så har vi en sort med kraftigere opprett stengel, rødere kronblader og en blomsterbunn som er verdt et nærmere studium. Også denne sorten sprer seg villig, men ikke fullt så hemningsløst som den utoverliggende sorten. 

Orientvalmuene i vår hage har blomstret ferdig for i år. Nå står - eller ligger de utover - og gjør klar frøene som de skal spre generøst utover for å sikre etterslekten.

Jeg kunne fjernet noen av frøhusene for å redusere spredningen, men det har jeg ikke hjerte til. Frøhusene er dekorative og fortjener en plass i staudebedet og på andre steder hvor orientvalmuene selv har bestemt at de vil stå.

Vår hage er på sett og vis en hage hvor plantene selv bestemmer.  Og jo eldre familiens gartner blir, og jo mindre hagearbeid han får gjort, desto mer skjer på plantenes egne premisser. Det vet orientvalmuene å dra fordel av.





lørdag 22. juni 2019

Skjønnhetene og udyret



Rådyrmamma og ungene hennes beiter i bringebærbedet vårt.

Den 24. mai skrev jeg om en rådyrhind som sto utenfor vårt kjøkkenvindu med en etterbyrd hengende ut bak. Vi antok at den nettopp hadde født, men så ingen unger. Antaelig lå de gjemt blant fagerfredløsplantene i naboens hage.

Nå har vi trolig fått vår antakelse bekreftet. Daglig får vi besøk av rådyrmamma og to unger som spiser seg igjennom den menyen som vår hage har å by på.

Vi kan jo ikke med sikkerhet vite at dette er samme hinden som vi så i mai, men sannsynligheten taler sterkt for det.

Hører rådyret hjemme i norsk fauna?
Myndighetene er overdrevent opptatt av å utrydde dyr og planter som de mener ikke hører hjemme i norsk fauna og flora.

Mårhund og villsvin, lupiner og rosa rygosa og mange flere er svartelistet og erklært non grata. Rådyr  hører vi imidlertid ingen ting om. Faktum er vel imidlertid at rådyret (Capreolus capreolus) også er en nykommer og inntrenger i norsk natur.

De som mener å vite sånt, opplyser at for 100 år siden - altså så seint som på begynnelsen av 1900-tallet fantes det bare rådyr noen steder i Østfold. I dag finnes det rådyr over så å si hele landet. Se nettsiden  Hjortevilt. Rådyret er m.a.en sein innvandrer med voldsom spredningskraft, men det er altså ikke alle innvandrere i norsk natur som er like uglesett.

Forstå meg rett: Jeg ønsker ikke rådyret svartelistet.

Blomsterfattig vår
Hos oss ødeleggger rådyra en vesentlig del av det vi har i hagen. De spiser f.eks. stauder. Hovedsaklig knopper og blomster, men også blader. Og de spiser roser.


Når snøen går om våren, og de første vårplantene stikker fram, er rådyra straks på pletten og gnager løkplantene jevnt med bakken.  Når andre har tepper av perleblomst, scilla og etter hvert krokus, har vi avgnagde  blader og blomster. Får vi beholde en og annen krokus inne blant de tornefulle Pink Groetendorst-rosene, er vi heldige.

Tulipaner har vi sluttet med for lenge siden. Påske- og pinseliljene har imidlertid fått stå i fred. Foreløpig.

Staudene blir spist
Etter hvert som staudene kommer og danner blomsterknopper, blir blomsteranleggene spist. Noen rekker å utvikle blomster. Når vi kommer ut om morgenen, er gjerne blomstene borte. Spist av rådyr som har beitet i hagen i løpet av natta eller i tidlige morgentimer.

Det ser ikke ut til å være noe fast system i nedbeitingen. Planter som har fått stå i fred tidligere år, blir plutselig spist. I år er det gått ekstra hardt ut over vårvortemelk


Roseneknoppene er spist
Edelrosene våre står i et bed langs husvegen fra garasjeporten til inngangsdøra. Det er gårdsplassens mest beferdede område. Det skremmer ikke rådyra.

I år har det regnet mye, noe rosene åpenbart har satt pris på. De er ekstra frodige, og satte tidlig en masse knopper. Nå er et meget betydelig antall av knoppnene borte. Spist av rådyra.

Fra bakkenivå og omlag en meter opp, er det så å si ikke en knopp igjen. Ikke bare er knoppene borte. Rådyra har også spist de nye tilvekstskuddene på de rosene vi plantet for 4-5 år siden. De smaker nok ekstra godt, for de blir beitet ned hvert år og får aldri vokst seg ordentlig til.

Heldigvis har vi unnlatt å beskjære noen av de eldre rosene i høyden. De har derfor fortsatt roseknopper over "rådyr-høyde". Helt uten roseglede blir vi derfor ikke, ser det ut til. Vi krysser fingrene.

I arv fra mor til barn
Undersøkelser viser at mange av de ferdighetene som vi tidligere antok var medfødte og en del av dyrenes "natur", i virkeligheten er tillærte. Det gjelder f.eks. evnen til å forstå hva som er mat, og hvor mat erfaringsmessig fins.

Vi bygde i 1983 og anla hagen i 1984 og årene der etter. I hele denne tiden har vi vært plaget med at rådyrene har gnagd ned og mesket seg med det vi har plantet og sådd. Generasjon etter generasjon med rådyr, har i løpet av de omlag 35 årene vi har bodd her, lært av sine mødre - og i noen grad av sine fedre - hva som er spiselig, og hvor maten er å finne.

Nå blir - slik bildet ovenfor forteller - en ny generasjon lært opp til å bruke vår hage som matfat. Om ikke lenge blir de to flekkete skjønnhetene kjønnsmodne og foreldre som i sin tur tar med sine avkom og guider dem gjennom plantemenyen i vår hage. Noen bedring i situasjonen er det derfor små utsikter til. Vi må nok fortsatt leve med at blomstene og nyttevekstene våre blir spist av firbeinte, og at vår hage fortsatt vil være rangert med 4 stjerner i rådyrenes Michelin-guide over fortreffelige spisesteder med variert meny full av lekre veganske retter.

Og så billig som det er! Det er bare å gå inn og forsyne seg. Restauranteieren bærer utgiftene! Snakk om Edens hage.

tirsdag 18. juni 2019

Rosa pimpernellifolia?



De hvite "husmorrosene" og de rosa rynkerosene pynter opp langs vegen.


De hvite rosene er vakre å se på og dufter godt av nellik, men blomstrer vanligvis fort av. Skjønt, ikke i år.

Jeg har alltid lurt på hva de hvite rosene som jeg har tatt med meg fra min barndoms hage, heter. I mangel av noe bedre har jeg kalt dem for villroser. Jfr. denne linjen i Evert Taubs vakre vise "Västanvind":  "... jag somnade på nytt med en vildros mot min munn ..."

Da jeg skrev om disse rosene på denne bloggen for 10 år siden, fikk jeg svar fra en anonym innsender som skrev: "Sjekk ut karakteristika på rosa pimpernellifolia 'Double blush', den som i Sverige går under navnet "husmoderrosen / husmorrosen". Jeg har en liknende som blir 1-1,4m høy, opprette stengler, engangsblomsrende, duftende, små svarte/brune nyper og rødbrune stengler med uhorvelig mange torner. Min kommer fra en husmannsplass i Ytre Namdal".

Så vidt jeg kan skjønne, har innsenderen truffet spikeren på hodet. Beskrivelsen er ganske presis, og hyppig googling ser ut til å bekrefte innsenderens teori.

I fjor hadde vi den tørreste sommeren siden 1947. Husmorrosene blomstret da også, men relativt beskjedent. I år har regnet bøttet ned dag etter dag i lange tider, noe "husmorrosene" åpenbart setter pris på. Som regel står de ikke lenge i blomst, men regnet har tydeligvis gjort dem godt, for i år har de blomstret både rikere og lengre enn vanlig.

Våre "rosa pimpernellifolia" står ut mot vegen som mange barn bruker som skoleveg. I forbifarten river de knoppene og blomsterhodene av orientvalmuene som vokser der, og når rynkerosene har fått nyper, plukker de nyper som de bruker som "kløpulver". Men husmorrosene får stå i fred - både når de har blomster og nyper. De tornefulle rosestilkene innbyr ikke til nærkontakt.





søndag 16. juni 2019

Honningknoppurt





Honningsknoppurt er populær hos bier og humler, men må tuktes med hard hand for ikke å overta hagen.

Mange forveksler honningknoppurt (centaurea montana) med kornblomst (centaurea cyanus). Honningknoppurt er imidlertid flerårig, altså en staude, og har et litt bustete, enkelt blomsterhode,   mens kornblomst er ettårig og har en rundere og fyldigere blomst.

Når noen mener at også kornblomst er flerårig, skyldes det formodentlig at frø fra foregående sesong har spiret og dannet nye planter omtrent på samme sted som fjorårets plante stod på.

Elsket av humler og bier
Honningknoppurt setter masser av frø, og har en overveldende spireevne. Jeg har tidligere hevdet at har man en gang fått honningknoppurt i hagen, består jobben mer i å holde den i sjakk enn i å få den til å vokse. Det er en påstand jeg står ved.

Jeg har imidlertid latt honningknoppurten formere seg relativt fritt i vår hage. Den er nemlig elsket av humbler, bier, sommerfugler og andre flygende og krypende insekter.

Tradisjonsplante
Honningknoppurt er en tradisjonsrik prydplante i norske hager. Til Norge kom den antakelig for godt og vel 150 år siden.
Den har formodentlig hatt sin selvfølgelige plass i så vel byhagen som i hagene ved bondegårder og husmannsplasser.

 Remonterer med litt hjelp
Det er ganske lett å få honningknoppurt til å remontere; dvs. blomstre på ny etter at hovedblomstringen er over. Fjerner man frøhusene og stilkene de sitter på, kommer det nye stilker med nye blomster.
Er man aktiv med hagesaksa, får man altså to blomstringer til glede for hagens eiere og brukere - f. eks. i form av dobbelt porsjon mat til bier og humler - og sommerfugler.

Se også andre innlegg på denne bloggen om samme tema.