Primula veris

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Under over alle under! Primulaene får stå i fred for rådyrene!

 

 

 

En tue ble delt i mange nye planter i fjor. I år står tua i forkanten av bildet for tur.

Våren er sein i år.

 

I 2021 sto primula veris-tuene i full blomst 24. april. 

 

I år blomstret de omlag 2 uker seinere. Nå har de blomstret fra seg for i år, og er i ferd med å visne.

 

For to år siden hadde vi to tuer. De har vi hatt i mange år.

 

I fjor delte vi imidlertid den ene i flere nye planter som alle har tålt vinteren . og det harde og tunge snølaget etter snømåkingen - og i år har blomstret rikt. 

 

Vi har derfor nå en hel rekke med  primula veris - eller Maria Nøkleblom, som de heter på norsk - langs bedkanten mot gårdsplassen.

Og flere skal det bli. I år skal den andre tua deles.

 

Som jeg tidligere har fortalt, var Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. Noen hadde gule blomster - og noen var rødlilla.

 

De rødlilla har vi ikke lenger, men de som har gule blomster, har vi altså klart å redde.

Primula veris tåler ikke tørke. Når sola steiker, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - eller kanskje helst slangen! - og sørge for at plantene får det vannet de trenger.

Det er ikke mange planter som får stå i fred, som får glede oss med sin blomstring, og får blomstre av i vår hage. De fleste blir spist - av rådyr, eller av snegler.

 

Primula derimot faller åpenbart ikke i rådyrenes  - eller sneglenes - smak. 

 

I barndomshagen til familiens "gartner" på Hafslund i Sarpsborg krydde det av scilla og perleblomster. 

 

Slik kunne det vært i dagens hage i Drøbak også. For det er masser av scilla- og perleblomstløk i bedene og utenfor.

 

Men blomster rekker det sjelden å bli. Såvel blader som blomsteranlegg blir gnagd ned av rådyrene.

 

Familien er derfor ekstra takknemlig for primulaene!

 

Derfor formerer vi dem, vanner dem og beskytter dem så godt vi kan!

 

Primula veris er vårens blomst i vår hage!

 

Arve - dekorativ, men "svartelistet"

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Sølvarve, villroser, rosespirea og mispel danner "portal" på venstre side av innkjørselen.  

 

  

 

På høyre side hilser en frodig tue med sølvarve velkommen sammen med en mispelbuske av ukjent art og opphav.

 

 

Sølvarve er en vakker, dekorativ kantplante i nellikfamilien.

 

 

Vi som har drevet med hage en stund, har gått i fella.

 

Spesielt vi som har strevet for å fylle hagen vår med tradisjonsbærende planter med røtter i norsk hagekultur og tradisjon.

 

Tradisjonsplanter svartelistet 

For etter at Artsdatabanken ble opprettet i 2005, er de fleste av de plantene vi har i vår hager, blitt erklært uønsket - ja, noen til og med forbudt! 

 

I flere år svartelistet Artsdatabanken planter som de mente kunne skade norsk natur. Nå har banken innsett at det å svarteliste kanskje ikke lyder så bra. Så nå operer den med en fremmedartliste i stedet.

 

Alle planter kommet utenfra 

Nå kan man selvfølgelig spørre om ikke alle arter er fremmedarter i Norge fordi alle er kommet hit utenfra etter istiden. Det er vel ikke så mye spørsmål om stegegne og fremmedartede planter, som om når plantene fant vegen til vårt land.

Men sånn tenker ikke Artsdatabanken.

 

Sølvarve forbudt 

Sølvarve (Cerastium biebersteinii) er det nå forbudt å importere, selge og plante ut.

 

Hageeigarar kan riktig nok fortsatt bytte til seg planter og plante i egen hage. Men hvem ønsker å gjøre det, når planta i gavnet - om ikke i navnet - er svartelistet?

 

Sølvarve sprer seg ved hjelp av både rotutløpere og frø. Og den kan lett dukke opp på steder i hagen hvor den er uønsket. Ønsker man å fjerne den, eller begrense utbredelsen, må man derfor passe på å få med røttene.

Ikke sett forvillet  

Men selv om jeg er en gammel mann som fyller 85 år om en måned, har jeg tilgode å finne den forvillet i naturen. Jeg sier ikke at det ikke kan ha skjedd et eller annet sted, men jeg trekker i tvil at problemet med forvillet sølvarve er særlig utbredt. Og jeg har tilgode å se dokumentasjon på at den har fortrengt "stedegne", urnorske planter i naturen.

 

Asyl i vår hage 

Foreløpig har sølvarven asyl i vår hage hvor vi hver vår nyter synet av den små, kritthvite blomster  og hvithårete blader.

Skulle den bli uregjerlig, får vi sette inn et motstøt. Det fins både handmakt, gode redskaper, kokende vann og ugressmidler. 

Men foreløpig lever sølvarven trygt i vår hage.

De første orientvalmuene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Orientvalmuene langs hekken utenfor tomtegrensen blomstret tidlig! Som regel pleier barna som bruker veien til og fra skolen, å nappe av knoppene og plukke dem i stykker for å se hva som er inni, men i år har valmunene fått slå ut i blomst og blomstre ferdig. Nå er de avblomstret.

 

 Orientvalmuene er fine å se til når de blomstrer, men står sørgelig kort. Det hjelper imidlertid litt at ikke alle knopper brister på en gang.

 

Knoppene er også dekorative - og morsomme. Man kan skjønne at skoleelevene faller for fristelsen til å plukke dem for å underkaste dem en nærmere undersøkelse.
 

Vi har to slags orientvalmuer. En tidligblomstrende og litt "enklere" og en seinere og litt mer forseggjort som står lenger før den kaster kronbladene og går i frø.

Også de tidligblomstrende blomstrer i tur og orden.

Langs hekken mot veien

De plantene som har funnet ut at de vil de stå i det grønne feltet langs hekken som løper langs vegen, blomstrer først. Selv om de står i trekken fra fjorden, og ikke har det direkte lunt, får de lys og luft - og direkte solskinn når sola finner det for godt å komme på en gjestevisitt.

Bildene ovenfor er tatt 31. mai. Da var ingen av de mange orientvalmuene i bedene inne i hagen slått ut i blomst ennå. Mange av dem hadde knapt knopper.

 

Litt etter litt

I dag - 9. juni - har de tatt sitt monn igjen. 

De fleste av plantene utenfor hekken er nå avblomstret, mens blomsterbedene er preget av store, rød-orange, nikkende blomsterhoder.

Etter som de har fått en del regn, og temperaturen ikke akkurat er trykkende het, vil de formodentlig stå litt lengre enn de gjør i tørt, varmt vær.

Men kraftig regn liker de ikke. Da faller kronbladene fort.

Morsomme frøhus

Etter blomstring danner de dekorative frøhus.

Lar man frøhusene stå, har man med stor sikkerhet enda flere orientvalmuer neste år. For disse valmuene har en imponerende sprednings-, spire- og overlevelses-evne.

Og i vår hage må de gjerne fortsette å spre seg. Der er de velkomne.

De orangerøde orientvalmuene er en åpningsfanfare i staudebedet og langs hekken ved veien.

Når orientvalmuen blomstrer, er staudesesongen i gang for alvor.

God påske!

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

 

Påskeliljene lyser opp i en ellers grå hage.

 

Varmen lar vente på seg. 

 

Værmeldingen på mobiltelefonen forteller ikke bare hvor mange grader det er. Den forteller også hvordan temperaturen føles.

 

8 grader, føles som 3, kan den finne på å si. Og den overdriver ikke. Snarere tvert i mot.

"Familiens gartner er jaget i hus flere ganger av plussgrader som ikke holder hva de lover. Går sola bak en sky, og trekken står inn fra Oslofjorden, blir det svinekaldt. Det er grenser for hvor mye kulde og ubehag en gammel krok tåler, selv om det er vår og mye som skulle vært gjort i hagen.

Men noen Narcissus tête à tête, har "familiens gartner" fått på plass i den frostsikre urna ved trappa. I vinter har den stått ute med rosa lyng i, men nå er lyngen byttet ut med påskegule liljer som en hilsen til sola og til varmen som forhåpentlig kommer snart og får fart på busker og stauder.

 

Med bildet av de gule liljene ved inngangsdøra, som hilser oss når vi går og når vi kommer,  ønsker vi leserne av denne bloggen en god påske enten den tilbringes på fjellet, ved sjøen - eller i hagen!

Majestetisk papaver orientale

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

De opprette stenglene med de svulmende knoppene gir denne arten av orientvalmue et majestetisk preg. Her er det ingen "hengehoder".

 

 

Kronbladene er vakkert røde - eller kanskje helst rødorange ...

 

 

 

... men den egentlige skjønnhetsopplevelsen får vi når vi ser blomstens "indre deler". Arr og støvbærere har en utforming og farge som jeg ikke engang skal forsøke å beskrive. Det må ses. Og nytes.

 

 

Av orientvalmuer fins det utallige slag og varieteter. Ikke bare plantene, men også navnene florerer. Når man er sikker på at man har funnet riktig navn, finner man et bilde som svarer til vår plante, med et helt annet navn på. 

 

Usedvanlig dekorativ

Navnet er da heller ikke det viktigste. Denne orientvalmuen er usedvanlig dekorativ. På avstand pynter den staudebedet med store rød-orange hoder på toppen av opprette, litt kraftige stilker. Og på nært hold avslører den en spektakulær blåsvart blomsterbunn med vakkert utformet arr og støvbærere.

Ingen valmuer blomstrer lenge. Men disse beholder kronbladene noe lenger enn sin noe enklere, og ikke fullt så rakryggede, slektning som vi også har. Og som er ferdig med å blomstre, når denne varieteten utfolder seg i staudebedet.

Sår seg lett

Natt til i går regnet det ganske kraftig. Når det regner, slås kronbladene på de ettårige sommervalmunene og den andre orienvalmuesorten vi har, lett av. Denne kraftigere, opprette arten tåler regn godt. Kronbladene kan bli skadet og flekkete, men de blir sittende på i det lengste. 

Valmuer sår seg lett. Og dukker opp hvor de selv ønsker å stå. Det er helt i orden for "familiens gartner" som liker at naturen tar seg til rette - innenfor rimelighetens grenser. Han lar derfor orientvalmuene visne ned med frøhodene på.

Skulle de - mot formodning slå seg ned på et sted der de ikke kan stå - er de lette å luke bort.

Unngår frø i komposten

 Men i komposten havner frøhodene ikke. Heller ikke på den kommunale mottaksplassen for hage avfall. "Familiens gartner" gjør alt han kan for å hindre spredning i naturen for å unngå at denne vakre, dekorative og meget potente planta havner på en "svarteliste" over hagerømlinger.

For orientvalmue (papaver orientale) er - som navnet sier - ikke en "genuint norsk" art. Formodentlig kommer den fra Asia et sted. Og Asia er et stort kontinent med mange temperatursoner.

 

Orientvalmue utviklet seg i følge ekspertisen," fra felles forfedre for rundt 140 millioner år siden, og er den største hovedgruppen av planter vi har".

 

En riktig "långtradare", altså.

 

Pupurjonsokkoll

Foto: Kow d.e. 2021©

 

Jonsokkoll vokser hver vår fram på den nederste plenen. Og hvert år må den vike for gresskliperen. Men den kommer ufortrødent tilbake.

 

 "Familiens gartner" liker jonsokkoll (Ajuga pyramidalis). Spesielt purpurjonsokkoll. 

 

Vi har to plener i vår hage. 

 

Opprinnelig skogbunn

Plenen på det øverste hagenivået er sådd i tilkjørt jord som er fylt på kjempestore steiner med en tjukt leirelag over. Der vokser det gress og mose og vanlige ugressplanter som man finner i de fleste norske plener. Men der er ingen jonsokkoll.

Den nederste plenen er sådd på den jorda som dannet den opprinnelige "skogbunnen" på stedet. Her har mange slags planter dukket opp i tidens løp. Noen har vi fjernet, og noen har gressklipperen tatt seg av.

 

Men én har overlevd. 

 

Årvisst vårtegn

Purpurjonsokkollen (Ajunga  reptans Atropurpurea) dukker opp i plenen år etter år. Det er en lav, teppedannende plante som blomstrer i mai-juni. Blomstene er uanselige, men bladfargen er fin. Og jo lysere planta står, desto finere blir den.

 

Purpurjonsokkoll er nøysom og hardfør, men den har et grunt rotnett og kan lett dø ut når det er barfrost. Fortsatt er det noen planter i plenen vår, men barfrosten i vinter ser ut til å ha tatt knekken på flere. Årets planter er færre enn de pleier å være.

Jevnet med jorda

Nå må plenen klippes. Det gleder vi oss ikke til, for da blir jonsokkollplantene - både de grønne og de purpurfargede - jevnet med jorda. Å slå rundt dem og klippe inntil med hagesaksa, blir for plundrete. Vi har forøvrig andre blomsterplanter som vokser i den samme plenen, og som vi behandler på den måten.

Jonsokkollen dør nok ikke ut selv om vi behandler den hardhendt. Maurene sies å hjelpe til med spredningen av frøene. Plantene utskiller i følge ekspertene et klissete, søtt stoff som maurene liker. Slik får den maurene til å gjøre jobben. Og arbeidsmaur er det nok av her.

 

Jonsokkoll har dessuten effektive jordstengler som ikke ødelegges av gressklipperen. Rotstenglene skaper nye planter og danner tuer. Jonsokkoll er derfor en standhaftig plante - selv i en plen som slås med motorisert redskap.

Jonsokkoll vokser i "skogeng og tørre bakker" over hele landet, opplyser Naturfakta. Det medfører nok riktighet. Bevisene fins på vår plen.

 

Fine knopper, men ... ?

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Pinseliljene har fine knopper, men blir det blomster? I år har vi vannet og vannet.

 

I rosebedet langs sørveggen har vi to tuster med pinselinjer. De har stått der i mange år, men har vokst og blitt delt noen ganger.

 

Den ene tusta viser ingen tegn til knopper i år - i alle fall ikke ennå. Det gjør heller ikke de plantene som vi har delt av tidligere år.

 

Flere knopper, men ...

Den andre planta i rosebedet har imidlertid flere, fine knopper. Den ser riktig lovende ut.

 

Men det har den gjort mange ganger. Den har imidlertid sjelden holdt det den har lovet. Bare noen få av knoppene har vanligvis slått ut i blomst. Resten har "tørket" inn. 

 

Om det egentlig dreier seg om tørke, tviler "familiens gartner" på. For han har vannet og vannet og vannet. Uten at det har gjort noen forskjell. Hvert år har flere av de lovende knoppene "tørket inn" eller "råtnet" og ikke blitt til blomster.

Bedet er beriket med kompost og vannet jevnlig med vann iblandet oppløst hønsemøkk. "Sultedød" burde det derfor ikke dreie seg om. Årsaken har vi imidlertid aldri funnet.

Blomster i år?

Også denne våren har "familiens gartner" passet nøye på at plantene i rosebedet - iberegnet pinselinjene - ikke har hatt det for tørt. Sola og vinden tørker fort opp råmen i bakken, så han har vannet og vannet.

Foreløpig ser blomsterknoppene på pinseliljene riktig lovende ut. De er kanskje færre enn tidligere år, men saftsprengte og struttende.

Nå krysser vi fingrene og håper at de blir til vakre, hvite blomster med rødt og gult "soløye" i midten.

Men "kloke" av skade spenner vi ikke forventningene altfor høyt. Vi er blitt skuffet så mange ganger.

Skal vi endelig få se alle knoppene bli pinseliljer denne våren?

Vi håper - og tillater oss en aldri så liten forsiktig tro.

Marianøkleblom

Primula veris - eller Marianøkleblom som den kalles på folkemunne - er et hyggelig og oppfriskende innslag i vårbedet hvor de fleste staudene ennå er i ferd med kjempe seg gjennom jordsmonnet.

 

Vi har to tuer. Når de har blomstret for i år, skal vi forsøke å formere ved å dele den ene. Deling pleier å gå bra, men primulaene er overfølsomme for tørke. Det er derfor ikke lett å holde liv i de nydelte plantene. Kanskje vi skulle gå vegen om potter som kan settes litt skyggefullt denne gangen?

 

 

Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - var et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. De blomstret tidlig og fortalte at våren hadde tatt overtaket på vinteren. Nå kunne alt skje.

I vår hage i Drøbak har også Marianøkleblom en fast - men likevel litt usikker - plass. Når sommersola kommer og steiker staudebedet, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - kanskje flere ganger om dagen.

Vi må være ærlige og innrømme at vi har mistet noen primulaplanter i tidens løp. Derfor tar vi ekstra godt vare på de to tuene vi har igjen.

Trenger mye vann

Primula kan formeres ved deling - selvfølgelig. Det har vi gjort mange ganger. Men avdelte planter er ekstra ømtålelige for tørke. Stadige kommunale restriksjoner på vanning med slange, betyr at vi må gå med vannkanna og sørge for at primulaene ikke tørker ut. Det er i seg selv ingen uoverkommelig jobb, men det er så mye som skal gjøres i hagen om våren og sommeren at tiden - og "orken" til en gammel mann - ofte ikke strekker til.

Kanskje vi bør sette noen planter i potter neste gang vi deler en primulatuste? Potter er lettere å skjerme mot sol og uttørking. Litt i bed og noen i potter kanskje?

Primula har et stort fortrinn framfor andre vårplanter - som f.eks. scilla og perleblomst. De blir ikke spist av rådyrene! De har i alle fall fått stå i fred hittil, mens de grønne skuddene på diverse naboplanter er gnagd ettertrykkelig ned slik at de så vidt når over bakken.

Rådyra spiser vårvortemelk

De gule blomstene er vårvortemelk. De blomstret en dag eller to, og så ble de spist.

Så nå ser de sånn ut.

Og sånn.


Vårvortemelk (Euphorbia plychroma) er en nøysom og hardfør staude som lyser opp i vårhagen. Når den får blomstre i fred.

Vårvortemelk sprer seg lett, og vi har mye av den, men den virker ikke påtrengende for rådyra spiser en brorpart av blomstene. På mange planter står bare de avgnagde stilkene igjen.

Folketroen vil ha det til at rådyra ikke spiser gule blomster. Det er bare en myte. Det har vi mange eksemler på. Gul vårvortemelk er er bare ett av flere.

Vårvortemelk er i slekt med julestjerne. Når man river av et blad,eller brekker en stengel, utsondrer planta en tyktflytende hvit væske som virker etsende og er giftig. Men rådyra lar seg altså ikke affisere.

Nå har vi jo ikke sett hvordan de har det etter å ha spist vårvortemelk,  men de har forsynt seg i flere omganger, så da skulle vi vel tro at de har tålt denne kosten også.

Nå er vi spent på om de avgnagde vårvortemelk-stilkene remonterer, m.a.o. setter nye blomsterknopper og blomstrer senere på sommeren. Naturen har mange luner og overaskelser i ærmet, så det gjelder å ha øynene åpne og følge med.

Noen fine nelliker

Den lett rosa engnelliken lar seg ikke affisere av liljekonvallen som ubeskjedent trenger seg opp igjennom de tette tuene.  

Den hvit-rosa engnelliken blomstret sparsomt i flere år. De par siste årene har den imidlertid blomstret villig og rikt - og ikke minst, lenge. 

Den røde engnelliken gjør mer av seg når den står i blomst, men blomstrer ikke så lenge som sin lyslete slektning.

Engnellik (Dianthus deltoides) er en takknemlig plante å ha i hagen. Den blomstrer før de andre hageplantene er kommet i blomst, og den er pen å se på.

Engnellik er nøysom og hardfør. Flere av våre planter står slik til at de blir røft behandlet under snømåking. Det hender også at de blir kjørt på og tråkket på i vekstsesongen. Likevel overlever de, vokser og blomstrer rikt.

Formeringen tar de - i likhet med fjærnellik - seg av selv. Fra tid til annen dukker det opp nye planter. F.eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen. Er man forsiktig - og heldig - og får opp plantene med rota intakt, kan man plante dem på mindre utsatte steder, f.eks. i steinbedet.

Den purpurrøde engnelliken gjør seg raskt ferdig med blomstringen. Den hvit-rosa blomstrer imidlertid lenge. Blomster blir ofte stygge i hardt eller vedvarende regn. Men ikke den hvit-rosa engnelliken. Den holder seg like fin - uke etter uke.

Der den hvit-rosa engnelliken står, har det tidligere vært liljekonvall. Den har jeg fjernet. Eller prøvd å fjerne. Men konvallen har et rotsystem som likner på røttene til kveke. Røttene går dypt og vidt ut, og selv den minste bit som blir igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.

Nå stikker det både her og der,  konvaller opp igjennom teppet av hvit-rosa engnellik. Liljekonvall er min kones yndlingsblomst. Disse blir nok derfor stående selv de får bedet til å se uryddig ut. Og den hvit-rosa engnelliken er hardfør. Den tar neppe skade av naboskapet. Det er nok helst "husets gartner" som lar seg irritere.

Arvet nøkleblom

Foto: Kow d.e. 18.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Primula blomstrer overdådig og lyser opp i vårbedet. Den hører egentlig hjemme i varmere deler av Europa og Afrika, men tåler godt den norske vinteren.

Før mitt barndomshjem ble solgt, sikret jeg meg noen eksemplarer av primula fra min mors staudebed.

Min mor hadde flere slags primula som hun påpasselig vannet slik at de ikke tørket ut, og som hun  fikk til å leve år etter år.
En primulavariant med burgunderrøde kronblader dannet en riktblomstrende rekke langs staudebedet fra porten helt fram til trappa.

Jeg fikk flere ganger eksemplarer av de burgunderrøde, men klarte ikke å holde liv i dem.
De gule primulaplantene som jeg fikk, har imidlertid funnet seg til rette hos oss.
De blomstrer overdådig - både der de opprinnelig ble plassert, og der hvor jeg har satt ut nye planter når moderplanta er blitt delt.

Primula kalles nøkleblom på norsk.
I følge "Store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" (Teknologisk forlag, 1992) fins det omlag 500 arter nøkleblom - altså primula.
Navnet nøkleblom skal plantene ha fått fordi blomstene likner nøkler i knippe.
Jeg må innrømme at jeg ikke ser likheten.

Om vår art er hagenøkleblom (primula elatior), kusymre (primula vulgaris) eller marianøkleblom (primula veris) er vanskelig å si med sikkerhet.
For et uøvet øye er hagenøkleblom og marianøkleblom til forveksling like.

Det eksakte navnet spiller heller ingen avgjørende rolle.
Blomstene er vakre og står lenge.
De pynter opp den tidlige vårhagen før de øvrige staudene overtar for alvor.
Nøkleblom - eller primula - er derfor  en plante vi setter stor pris på.
At den er gått i arv fra min mors hage, gir den i tillegg stor affeksjonsverdi.

Krokusens "hemmelige" liv

Foto: Kow d.e. 23032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Vi liker krokus. Det gjør rådyra også.  Disse vakre blå blomstene har klart seg - hittil.

Vår krokus lever sitt "hemmelige" liv blant busker og kratt. 
De springer ikke i øynene.
Man må nesten lete for å finne dem.

Det har den fordelen av heller ikke rådyra slipper så lett til. 
Skjønt, rådyra forserer gjerne både tette buskas og rosebusker med skarpe torner for å få tak i det de har lyst på.
Men foreløpig har både krokusen på bildet og flere andre i samme sørvendte skråningen, fått stå fred for gnafsende muler.

Nå venter vi på de andre lavtvoksende løk- og knollplantene som er spredd rundt i blomsterbed og beplantede skråninger.
Scilla, perleblomst og påskeliljer har kjempet seg fram i dagslyset, men viser foreløpig ingen tegn til blomster.
Vi får glede oss over krokus og snøklokker inntil videre.
 

Pinseliljer i fullt flor

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Som forutsagt har så å si alle knoppene på denne tusta med pinseliljer blitt til blomster. Sammen med hagesildreblomstene utgjør de en dekorativ del av bedet langs husveggen.

På denne derimot er kun tre knopper sprunget ut. Resten har "tørket inn".

Pinsehelga er over, men pinseliljene fortsetter å glede oss med sine vakre, kritthvite blomster med "øyne" i gult og rødt.
De som klarte overgangen fra lovende knopper til utsprungne blomster, gjør virkelig rett for seg.
Relativt lenge blomstrer de også.
I alle fall nå som det regner nesten ustoppelig.

Den 11. mai skrev jeg om det fenomenet at den ene tusta med pinseliljer setter mange knopper, men at kun få av dem utvikler seg til blomster.
Dessverre slo de bange anelsene til.

Da jeg tidligere delte på tustene og tynnet ut i den sammenvokste klumpen av løk, satte jeg de løkene jeg fjernet, i mindre grupper litt her og der.
Resultatet er at vi nå har mindre tuster med vakre, hvite pinseliljer rundt omkring i hagen.
De blomstrer så vidt jeg kan skjønne, alle sammen.
Noen mindre heldig plassert bak stauder med dominerende bladverk, og andre solitært slik at de syns og kommer til sin rett.
Hvit er ikke en farge.
Det fins mange nyanser.
Ikke mange andre blomster er så rent uskyldshvite som pinseliljene.
De er fine i seg selv, og mot den mørkbeisede veggen, og med grønt og andre blomster omkring, utgjør de et vakkert innslag i vårhagen.

Bergenia - bedre enn sitt rykte

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Bergenia-blomsten er både dekorativ, hardfør og varer lenge.

Bergenia har et dominerende, eviggrønt bladverk.
Mange mener for dominerende.
Men blomstene er vakre.

På norsk kalles Bergenia for bergblom.
Den tilhører sildrefamilien.
I Norge dyrker vi i hovedsak to arter som har ulikt utseende.
Det fins også blandingstyper.
Man kan derfor lett komme opp i diskusjoner dersom man har for snever oppfatning av hvordan en bergenia ser ut.

De fleste som har bergenia i hagen, har trolig bergenia cordifolia - også kalt hjertebergblom.
Den stammer visstnok fra Sibir og tåler derfor ganske harde vintre selv om den er eviggrønn.

Nettstedet plantearven forteller at bergenia på Sørlandet kalles både påskeflabb, blomeblekkje, griseblad og rotterabarbra.
Navnet rotterabarbra har jeg hørt brukt her på Østlandet også.
Det er en nedsettende betegnelse som etter mitt skjønn, ikke yter rettferdighet til en hardfør plante med eviggrønne blader og vakre blomster som forsvarer sin plass i enhver litt større hage.
I rekkehushagen kan den nok imidlertid bli litt voldsom.

Vakker hagesildre

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Hagesildre er en uanselig plante som kan se litt "uryddig" ut hvis den står for tørt. Når den blomstrer, tar den imidlertid sitt monn igjen.

Hagesildre (Saxifraga arendsii ) steller seg selv.
Den tåler det meste. 
Også tørke.
Men den trives best i fuktig jord.
Det kan derfor lønne seg å vanne den jevnlig hvis den står på et tørt sted.
Da blir bladverket også penere.
Blir plantene for tørre for lenge, blir bladene brune og lite dekorative.
Men det skal mye til at de dør ut.

Hvis man fjerner de visne blomstene og stenglene - og planta ikke har det for tørt - kan hagesildren blomstre to ganger i løpet av sesongen. 
Den bør stå i  skrinn, sandholdig jord mener ekspertene.
Jeg har hagesildre i rose-/blomster-bedet i sørveggen.
Der er jorda verken skrinn eller sandholdig.
Men det er planta der som blomstrer så fint på bildet ovenfor.

Sildrene som står i det smale, jordfattige bedet sammen med hagehortensiaen og noen orientvalmuer som har sådd seg selv, pleier også å blomstre, men langt mer sparsomt og på lengre stilker - trolig fordi de står for mørkt.
Hagesildren mellom hortensiabuskene får forøvrig hvite blomster.
Det kan jo bety at det er en variant med andre egenskaper - ikke bare når det gjelder farge.

Maries hagebilder: Primula

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Primula er et vakkert, kjærkomment vårtegn i blomsterbedet. Den kommer tidlig, og den står lenge.

Navnet primula veris betyr vårens første.
Først er den jo ikke.
I alle fall ikke i vår hage.
Men tidlig er den.
Og vakker - med frodig, grønt bladverk og gulhvite klokker.

Min mor hadde flere slags primula med ulike farger i sin hage.
Jeg fikk flere - flere ganger - men de døde ut.
Noen trolig på grunn av tørke.
De tålte lite "motgang".
Men den gulhvite utgaven vi har nå, har klart seg gjennom flere somre med ulike grader av sol og regn.

Blomstene på primula har vært brukt i folkemedisinen.
Den skal etter sigende kurere så forskjellige plager som hoste, astma, stress, revmatisme, gikt, smerter og søvnløshet.
Det er utrolig hva "naturmedisiner" hjelper mot bare troen er sterk nok.

Tradisjonelt har det vært trukket te på bladene - og på rota.
Jeg avviser ikke "naturmedisiner" prinsipielt og generelt, men ville ikke drukket te på primula fra egen hage.
Man vet aldri.

Den svenske visedikteren og trubaduren Evert Taube har gjort primula udødelig.
På svensk heter planta Gullviva.
Den har de fleste hørt om.
Refrenget "Gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol" i visa Sjösala Vals,  er et av de mest iørefallende og kjente i den overmåte rike svenske viseskatten.

Maries hagebilder: Vårkjærminne

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Vår kjærminne (Omphalodes verna) lyser opp i vårhagen med sin vakre blåfarge.

Mange hagedyrkere ser på vårkjærminne som et ugras.
Og den er, når sant skal sies, vanskelig å holde styr på.
Den sprer seg villig - og fort.
Men den er lett å begrense ved luking.
Blomstene med den vakre blåfargen forsvarer derfor sin plass i staudebedet.
Eller i plenen hvor plantene med sannsynlighet rekker å blomstre før gressklipperen kommer for å gjøre gressmatta striglet og presentabel.

Hvitveisen titter fram

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

For de fleste er hvitveis et koselig vårtegn, men den har også sine mindre koselige sider.

Hvitveis (Anemone nemorosa) er en av de første plantene som blomstrer om våren.
Flere nettsider - som for eksempel nettsiden Naturfakta - oppgir blomstringstiden til april-mai.
I vår hage titter hvitveisen fram nå - i mars.

Hvitveis er en populær vårblomst.
Både blant barn og voksne.

Som kjære barn flest, har hvitveisen mange navn.
I Norge kalles den i tillegg til hvitveis, hvit- eller kvitsymre, geitsymre, geitsemmel og geitsemla, kan nettstedet Urtekildens Planteleksikon fortelle.
Danskene kaller den "hvid anemone", og svenskene sier "vitsippa".

I motsetning til andre familiemedlemmer, er jeg ikke spesielt glad i hvitveisen.
I alle fall ikke som plante i hagen.
Jeg betrakter den som et plagsomt ugress.
Hvitveisen har en jordstengel som det er svært vanskelig å fjerne uten at den går i stykker.
Selv den minste del som blir liggende igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.
Å fjerne hvitveis fra blomster- og grønnsakbed er derfor en Sisyfos-jobb.

Hvitveis vokser ofte på moldjord i både løv- og barskoger, på enger, i kratt og en del andre steder, opplyser naturlitteraturen.
Min erfaring at den vokser på all slags jord og under alle slags forhold.
Får den stå i fred og utvikle seg fritt, danner den store tepper.
Vakkert å se på, men den tar kraft og næring fra andre planter.

Hvitveisen er ikke bare vanskelig å holde styr på i hagen.
Den er også giftig.
En hvitveisbukett i en barneneve kan gi blemmer og sår.

Hestehoven stikker fram

Foto: Kow d.e. 08032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her under kolkwitzia-busken stikker hestehoven sine påskegule hoder opp og forteller oss at våren er på veg.

Vi har lukt grundig, men noen hestehov har klart å stikke seg bort mellom virvaret av ulvespireagreiner. Noe vi tar med fatning. Hvordan skulle vi ellers vite at våren er på veg?

Kjært barn har mange navn, sies det.
Hvis det er riktig, er hestehoven høyt verdsatt.
På latin heter den som alle vet, Tussilago farfara.
Men den har også mange lokale og dialektfargede navn.

Det mest vanlige norske navnet - i alle fall i vår del av landet - er formodentlig leirfivel.
Det sier noe om hvor hestehoven gror.
Det overrasker derfor at noen nettsteder mener at den trenger "god jord".
Min erfaring er at den er nøysom og vokser over alt.

Hestehoven er vårtegnet par excellence.
Den framkaller vårfornemmelser både hos barn og hos oss "litt eldre".

Jeg har prøvd å fjerne ugresset fra den beplantede skråningen langs innkjørselen.
Lange hestehovrøtter er fjernet i flere omganger.
Men noe må ha blitt igjen.
For fortsatt stikker gule hoder opp og varsler vår, sol og varmere tider.

Og det er bare å innrømme: Det gir en viss tilfredsstillelse å se de små gule vårtegnene i hagen.
På denne tiden av året er de ikke ugress.
Det blir de først når bladverket kommer.
Da vet vi at grådige røtter robber prydplantene for næring og vann.

Men foreløpig er tussilago farfara et velkomment innslag i en fargeløs hage som strever med å komme seg etter måneder med snø og kulde.

Årets første hestehov

Foto: Kow d.e. 01032012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ved rota av Kolkwitzia-busken titter et enslig, lite hestehovhode fram.

Gjemt mellom gravmyrt og purpurjonsokkoll, og trygt i ly bak avskrekkende Pink Grootendorst med "illsinte" torner, har en annen hestehov funnet sin plass.

Årets første hestehov - altså tussilago farfara - har tittet fram i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.
Selv om de står midt i den varmende, livgivende solsteken, ventet de til februar hadde sagt takk for seg.
Men 1. mars var de der.
To stykker.

Skulle ikke vært der
Jeg er glad de dukket opp.
Hestehov hører våren til.
Og barnebarna har lett etter dem en stund allerede.
Men egentlig skulle de ikke vært der.
I fjor tok jeg meg nemlig kraftig sammen og rensket plenen ovenfor samt deler av skråningen, for ugress, samtidig som jeg - så godt det lot seg gjøre - fjernet uvelkomne, plagsomme rotskudd fra Ulvespirea-plantene som forsøkte å "overmanne" og fortrenge sine mer beskjedne naboer.
Hestehoven ved rota av Kolkwitzia-busken, må ha unnsluppet masakren.

Utsatt arbeid
At det kommer hestehov i villniset rundt Pink Grootendorst-rosene, er mindre overraskende.
Lukingen og oppryddingen der ble utsatt til våren.
Altså til den tiden vi nå går inn i.
Jeg har planer om å klippe roser og Japansk kvede helt ned denne våren og - hvis mulig - spadvende den delen av skråningen hvor de står.
Da skal purpurjonsokkoll, sølvarve, den gjenværende delen av av gravmyrten, pluss kveke og annet ugress bort.

Ingen tussilago neste år?
Neste år blir det derfor enda lengre mellom de solgule hestehovhodene som hilser våren i den sørvendte skråningen.
Får vi tro.
Skjønt, hestehoven er ikke lett å bli kvitt.
Den har til felles med kveke og flere andre planter - bl.a. gravmyrt og jonsokkoll - at ligger den en bit av rotstengelen igjen, så slår den rot og etablerer seg på nytt.
Det skal derfor bli spennende å se om det også neste år dukker opp små solgule, varmehungrende hoder som forteller at våren er i anmarsj.
Men før vi kommer så langt, er det en jobb som skal gjøres.
Jeg gleder meg ikke.
Nellikroser og kvede er ikke de hyggeligste plantene å ha med å gjøre.