lørdag 31. juli 2021

Sitronmelisse

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Sitronmelissen breier seg i urtebedet. Og det må den gjerne gjøre, for melisse er en plante som er nyttig til litt av hvert etter det tradisjonen vet å fortelle.
 
Vi har en imponerende sitronmelisseplante i urtebedet. Og noen mindre andre steder.
 
Sitronmellise sår seg lett og kan dukke opp både her og der, men den kan være litt ømfintlig for kulde. Har den ikke dype nok røtter og står ubeskyttet, fryser den ofte ihjel. Mange planter er derfor kommet - og gått.

Men - "bank i bordet!" - moderplanta har holdt stand hittil, og i mange år gitt oss råmaterialer til te, pikante innslag i grønne salater, urte-eddik og urteolje og annet som f.eks. i sauser, til kjøtt- og fiskeretter, og til desserter, f.eks. desserter med jordbær.

Vidunder-"medisin"?
I hvilken grad sitronmelisse har undergjørende egenskaper, skal vi være forsiktige med å si. Men folkemedisinen hevder at uttrekk av sitronmelisse virker avslappende, beroligende og krampeløsende.
 
Den skal også være virke mot virus, bakterier og sopp, og få sår til å gro fortere. Om dette skjer etter inntak av avkok eller om omslag med avkok må legges på det betente eller skadde stedet, er ukart.
 
Urtekildens planteleksikon opplyser at sitronmellise stimulerer appetitten og bedrer fordøyelsen. Vi får håpe at det er en verifisert erfaring.  Jeg har imidlertid drukket mye te trukket på sitronmelisseblader, og min fordøyelse er dessverre like dårlig som den alltid har vært.
 
Men om de undergjørende effektene uteblir, drikker jeg gjerne en kopp - eller flere - med sitronmelisse-te. For jeg liker smaken. For meg er smaken av sitronmelisse, en smak av sommer.
 
 

fredag 30. juli 2021

Beskjedne blomstererter

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Blomstererten gjemmer seg bak en tornefull rosestamme. 
 

Denne bruker lammeøre og netting som beskyttelse.
 
 
Blomsterertene i rosebedet fikk en vanskelig start i livet. De ble beitet på.

Nå har "familiens gartner satt opp en rekke hindringer for å hindre at rådyrene når fram til godsakene, så nå går det bedre. Tre av ertene blomstrer. Det er vel sånn cirka 30 prosent.

Men store kraftige blomstererter fulle av blomster, slik "familiens gartner" husker fra sin barndoms hage, er det ikke blitt.
 
Gode minner
Da "husets frue" og "familiens gartner" var unge og bodde på Jeløya, hadde "gartnerens" foreldre gjerne med seg en stor bukett blomstererter når de kom fra Sarpsborg. Disse blomstene var fruen spesielt glad i. Ennå - et langt liv seinere - kan hun snakke om duften og om hvor vakre de var.

"Familiens gartner" sår derfor blomstererter - primært for å glede "husets frue". Han vet imidlertid av bitter erfaring, hvor utsatt de er.

Men den som intet våger, intet vinner. I år er det lykkes ham å verne plantene slik at noen av dem i alle fall blomstrer, selv om blomstringen ikke er overdådig.

Mor og barn
Og selv om skjønnhetene må beskues bak netting, og hagestoler og gjerdeelementer som skal holde rådyrene borte.

For faren for at blomstererter og andre prydplanter skal havne i en rådyrmage, er fortsatt stor. I går stod det geit med en ganske liten årskalv på nederste plenen og ventet på at "familiens gartner" skulle gå inn, slik at de kunne utforske muligetene til å få seg en munnfull fra blomsterbedene.

Slik lærer de eldre den nye generasjonen hvor de skal gå for å finne noen riktige lekkerbiskner som de kan kose seg med.

Godt at blomsterertene er så godt gjemt. "Familiens gartner" krysser fingrene og håper at det er godt nok.
 

torsdag 29. juli 2021

Grundig jobb

 
Foto: Kow d.e. 2021 ©

Bare bladnervene igjen. Resten har snilene spist.
 
 
Skogskjegg (Aruncus dioicus)er svartelistet. 

Vi har den på flere steder i hagen, men klipper den ned for å hindre spredning.
 
Såvel blomster som stengler og bladverk, kaster vi i kommunens container for hagerømlinger og svartelistede planter.
 
Nå er det ikke bare "familiens gartner" som strever for å bli kvitt skogskjeggplantene.  Også snilene tar i et tak.
 
Hvilke sniler som gjør jobben, er vi ikke sikker på, men de som har påtatt seg arbeidet, gjør en god jobb. De spiser opp bladene så bare bladnervene er igjen.

Det kan selvfølgelig være de store, feite, men sultne brune det er snakk om. De spiser kontinuerlig.
 
Men "familiens gartner" mistenker de små med hus på ryggen. Dem fins det utallige av.

De er fine å se på, og ser så små og uskyldige ut, men de er både grådige og altetende. Man finner dem på nesten alle planter.

Rabarbrabladene og pepperrotbladene lager de filigransmønster av, spede planter tygger de tverrt av og bladene på skogskjegg snauspiser de så bare bladnervene står igjen.

Nå skal jo skogskjeggplantene klippes ned, og avklippet skal kastes og destrueres, så noen stor skade er det ikke som skjer. Men eksemplet viser hvilken ugagn - eller la oss si det rett ut: ødeleggelse - disse små, sleipe krypene kan forårsake.

Dette er en trøst for "familiens gartner" å vite, for da får han ikke så dårlig samvittighet når han forsvarer hagens planter mot snilene ved å drepe dem for fote.

For det er det han gjør. Han plukker dem av trær og planter, legger dem på bakken og tråkker på dem.

Det høres kanskje brutalt og ekkelt ut, men det gir hagens og plantenes fiender, en rask - og forhåpentlig smertefri - død.

onsdag 28. juli 2021

Solbærene plukket og syltet

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Dette er litt i underkant av 1/3 av årets avling. Altså ikke så galt levert av en buske under press.

 
Her er en av tre porsjoner med solbærsyltetøy fra egen hage. Godt - og ikke minst sunt med masse antioksidanter.

Sju glass med syltetøy med tre forskjellige smaker.
 
"Familiens gartner" er en kjøkkenskriver. Han elsker å lage mat.
 
Han liker f.eks. å plukke bær fra hagens bærbusker og lage syltetøy.
 
Å plukke bringebær og lage bringebærsyltetøy overlater han til "husets frue" som lager verdens beste bringebærsyltetøy. Det er barn, svigerbarn, barnebarn - ja, alle - enige om.
 
Selv fusker han litt i "faget" med f.eks. å lage rørte rips, rabarbrasyltetøy, bjørnebærsyltetøy - og solbærsyltetøy.
 
Frigjort solbærbuske
Vi hadde to solbærbusker som bar rikt. Nå har vi en. Den andre forsvant. Denne ene er omfavnet av humle som slynger sine lianer om greinene og hindrer luft og lys med sitt omfangsrike bladverk. I tillegg sender agressive bjørnebærplanter utløpere med tusenvis av skarpe torner inn i solbærbuska og gjør det mindre hyggelig å nærme seg for å plukke bær.

I våres tok imidlertid "familiens gartner" seg sammen og frigjorde solbærbuska for det mest påtrengende uønskede favntaket. Resultatet ble ble bær - som kunne plukkes.
 
Tre ulike slag
Årets solbæravling, som ferdig renset var sånn cirka 2 liter, ble delt i tre. En tredel ble kokt med sukker og uten smakstilsetninger av noe slag. En tredel ble tilsatt litt vaniljesukker - eller mer presist sagt, vanilinsukker. Mens den siste tredelen ble kokt sammen med en stjerneanis.
 
"Familiens gartner" liker å eksperimentere; å prøve seg fram. Det gjør han i hagen, og det gjør han på kjøkkenet.
 
Smaken er selvfølgelig forskjellig. Hva som er godt er det mange like berettigede meninger om.
 
"Familiens gartner" og amatørkokk syns at alle de tre solbærsyltetøyvariantene ble gode. Han anbefaler derfor oppskriftene til den som vil prøve.
 
"Rent" syltetøy i fryseren
Både "husets frue" og "familiens gartner" lager gjerne - hvis det er mulig - syltetøy med vanlig sukker og uten fortykningsmidler. Syltetøyet oppbevares i fryseren og kan oppbevares så lenge det er nødvendig. Uten varighetsforlengende tilsetninger!

Rene varer fra egen hage bearbeidet på eget kjøkken uten unødvendige tilsetninger og er sunnest - og best, mener både "husets frue" og kjøkkenskriveren som gjerne fusker i kokkefaget når muligheten byr seg.

Som f.eks.når rips, solbær og stikkelsesbær skal i hus og bli til syltetøy og sommerminner som kan nytes når kulda og snøen igjen legger seg over hagen og naturen går til hvile for denne gangen.
 

tirsdag 27. juli 2021

Fortsatt rips - takket være fuglene

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Alt vi har av røde rips.


 
Og så har vi fått noen hvite.

 
Hvite rips ser umodne ut, men når de har fått et lite gulskjær, er de syrlige og gode.
 
 
 
 
Rørte hvite rips med vaniljesaus smaker fortreffelig.
 

 
De røde ripsene røres kraftig med sukker og fryses ned på glass. Til jul kommer de på bordet hvor de skal nytes til skinkesteika.


Vi hadde to prektige ripsbusker som forsynte oss med bøttevis med røde rips i mange år. Så begynte de å skrante. Utbyttet ble mindre. Flere og flere greiner døde. 
 
Nå er begge buskene borte. Men heldigvis er vi ikke uten rips. Skjønt avlingen er forsvinnende liten i forhold til tidligere.
 
Rødt og hvitt
Først dukket det opp en buske med røde rips under en edelgran på nordsiden av huset. Den står kjelkete til, har ikke de beste vilkår, men produserer røde rips - om enn i beskjeden skala. En smak får vi i alle fall.
 
Så dukket en buske med hvite rips opp ved trappa fra gårdsplassen ned til den nedre plenen. Også den står litt upraktisk til, men den har fått stå. Og den står der ennå. Og gir oss noen hvite rips som vi kan blande med de røde og røre med sukker til rørte rips som kan brukes som tilbehør til skinkesteika eller som pålegg.
 
Og sannelig har vi ikke fått nok en buske med vite rips. Denne gangen i et bed i kjøkkenhagen. Der skulle det ikke stå en bærbuske, men den får også stå. Å flytte den til et mer egnet sted - f.eks. der de døde ripsbuskene sto - tar vi ikke sjansen på.

Sannsynligvis er det fuglene som har gitt oss disse nye ripsbuskene - både den med røde bær og de to med hvite. 

Hentet hos naboer?
Buska med røde bær vokste opp mens vi ennå hadde røde rips i hagen, så fuglene har nok "stjålet" rips hos oss, sittet i edelgrantreet og spist og mistet - eller bæsjet ut ferdig gjødselede - frø som har slått rot der de har falt.

Men de hvite må de ha hentet andre steder fra. Kanskje fra noen naboer. Eller kanskje lenger borte fra.

Fuglene har i tidens løp bidratt med litt av hvert til vår hage. Både til ergrelse og glede.
 
Bulkemispel skulle vi gjerne vært foruten. Den sprer seg ustoppelig både ved fuglenes og egen hjelp og er svartelistet.
 
Sibirlønn virker interessant, men farlig lettspredd. Den har vi plutselig både her og der. Og det vet vi ikke om vi liker.
 
Men ripsen hilser vi altså velkommen. Bare synd at den er havnet på steder hvor den ikke har de beste utviklingsvilkår. For røde og hvite rips skulle vi gjerne hatt mer av. Mye mer selv om det det er en jobb å plukke.
 
På den annen side: Man skal ikke være storforlangende. Da vi mistet de store ripsbuskene, kom fuglene med gaver. Det takker vi for og nyter det vi har fått, med glede.
 
Plukket og rørt
Nå er ripsen plukket for i år. Det er varslet styrtregn, og da havner mye av ripsen på bakken. Vi har derfor vært føre var og plukket den inn slik at vi kan ha nytte og glede av den.
 
Den hvite ripsen er spist som dessert, rørt med sukker og med vaniljesaus på. Det er smaken av sommer.
 
Den røde ripsen er under "produksjon". Den er sukret og rørt, men skal røres mer og kraftigere for å bli ganske most og saftig. Nå står den i kjøleskapet. Når den er ferdig-rørt, skal den på glass og i fryseren hvor den skal oppholde seg til jul. Da skal den på bordet julaften og sette spiss på julemåltidet som hos oss er skinkesteik med surkål og rørte tyttebær - eller rørte rips.
 
Dette er en tradisjon som vi nå etter å ha mistet de store ripsbuskene, er i stand til å opprettholde takket være fuglene.


 

mandag 26. juli 2021

Dekorativ lilje på utsatt sted

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 
Takker for luft og lys med vakker blomst og mange knopper.

 
 
Hva denne dagliljen heter vet vi ikke, men vakker er den. Bare synd at hver blomst bare "står" en dag.
 

På nordsiden av forstøtningsmuren til terrassen har vi et bed. Der har vi hatt flere slags stauder som har bukket under etter hvert som skogskjegg, kjempekonvall og fagerfredløs har overtatt bedet og gjort levekårene umulige - eller i alle fall vanskelige - for mer sarte planter.

Hjalp da naboen ble fjernet
Helt i enden av bedet står det en lilje. Men den har vært kuet av en i overkant livsdyktig skogskjegg-plante som har skygget for den mer beskjedne naboen og har tatt det som er av sol og lys, fuktighet og næring her på nordsiden av leveggen og forstøtningsmuren.
 
Jeg kan ikke huske at denne dagliljeb har blomstret før. Men i år gleder den oss med en vakker rosa - eller kanskje heller orange - blomst. Og flere lovende knopper som forteller at blomstringen vil fortsette en stund selv om hver enkel blomst bare lever en dag.

Årsaken til blomstringen er formodentlig at jeg de siste årene systematisk har klipt ned den dominerende naboen, skogskjegg-planta. Den er svartelistet. 

I noen år klipte jeg bare av blomstene for å hindre at den setter frø og sprer seg, men de senere årene har jeg klipt den helt ned; dvs. fjernet både blomster, blader og stengler.

Å bli kvitt den krevende naboen må den enslige liljen ha lik, for i år blomstrer den altså.

Flyttes?
Den står litt utsatt til ved en av trappene ned fra terrassen, men med litt omtanke og forsiktighet håper jeg at vi skal kunne beholde den uskadd til blomstringen er over.

Så får vi se, når høsten kommer om vi skal flytte den til et sted hvor den er mer synlig og kommer bedre til sin rett, eller om den skal bli stående å forskjønne et bed som er skjemmet av "ugress" som skogskjegg og kjempekonvall og fagerfredløs som kryper nærmere innpå uten at vi hittil har klart å stagge den.

Så det tryggeste vile kanskje være å flytte lijen til et mindre utsatt sted.

Vi har det under overveielse. Så får vi se.

For dette vakre innslaget i hagen, vil vi nødig miste.

søndag 25. juli 2021

Plenen klipt - første gang siden juni

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 

Hvitkløveren er tørr og insektene er visst ikke interessert lenger.
 

 
 

Halve plenen er klipt. Gresset og alle de andre plantene som utgjør plenen, er langt og seigt. Gressklipperen sliter tungt.


Den ganske smale elektriske gressklipperen tar seg en hvil skyggen, før neste halvdel skal klippes. 


Det blir mange turer fram og tilbake når plenen skal klippes med en ganske smal elektrisk gressklipper. Den tar ikke så mye om gangen.

Og denne gangen var gresset langt. Og gjenstridig. For det var ikke bare gress, men tette matter av planter med seige, gjenstridige stengler og blader som pakker seg imaskinen. 
 
Uten oppsamler
Når gresset er langt, setter "famileins gartner" luka til oppsamleren på vid gap og kjører uten oppsamler. Den har nemlig liten kapasitet og blir full raskt.

Med luka åpen spres gresset utover. Der får det ligge å tørke før det rakes sammen, eller "familiens gartner" samler det opp ved å kjøre over på nytt med oppsamleren på. 

Mulch og kompost
Det avklipte gresset kastes ikke! Det blir brukt enten som mulch - bl.a. i bringebærbedet -  eller det tømmes i varmkomposten hvor rekeskall og matrester bidrar til å gjøre den mest næringsrike kompost av det.
 
Varmkomposten blir skikkelig varm. Det damper og ryker av den. Frøene som følger med gresset blir nok derfor fratatt spireevnen før de følger med komposten ut i blomster- og urte-bedene, urnene og pottene. Vi har til nå ikke vært plaget med hvitkløver eller andre "plenplanter" der hvor vi har brukt kompost.

Insektene har hatt sin tid
Før vi kjørte den vesle elektriske gressklipperen over plenen i dag, har plenen ligget uklipt siden midten av juni. Insektene har altså disponert plenen en måneds tid.

Nå tar hagens eiere over. Plen med kort - men ikke for kort! - tett vegetasjon er et behagelig "gulv" i hagen som lokker til mange slags aktiviteter - eller rett og slett til lediggang og avslapping.

Alt grønt er plen
Og den grønne, myke matta bør ikke nødvendigvis bare bestå av gress. 

Mang en hageeier får nervøse rykninger av mose og "uvedkomne" planter i plenen. Det får ikke vi.

Plenen er et bruksareal. Den skal være grønn og myk. Forøvrig kan den huse hva den vil - av gressplanter, kløver, blomster - og mose. For vår del.

Og kan vi glede noen insekter med nektarfylte blomster må de gjerne vokse på vår plen, for vår skyld.

Men noen ganger må vi klippe. Av hensyn til plenen - og av hensyn til dem som har anlagt hagen.

Og nå tiden inne.

Så får insektene smøre seg med litt tålmodighet. Det vokser fort. Masse regn er vi også lovet. Så snart er det nok både kløver og blomster å fråtse i for summende insekter.

lørdag 24. juli 2021

Hvitvinger mot blå bakgrunn

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Mange slags insekter besøker bedet med lavendel. Hvitvingesommerfuglene er blant de ivrigste.
 


Hvitvingene har diskrete gråsvarte tegninger på vingene, men sitter ikke rolig så lenge at det er mulig å ta bilde av dem.
 


Sommerfuglen er lett som luft. Lavendelen reagerer verken når den lander eller letter.
 
"Familiens gartner" lar seg fascinere av sommerfugler.
 
For det første er de vakre. I alle fall de fleste av dem. Noen er direkte skjønnhetsåpenbaringer.
 
For det andre er de spennende. Det er er mer enn 2200 forskjellige arter i Norge. Og de har alle en firedelt livssyklus. Først er de egg, så blir de larve, deretter puppe og så ferdig sommerfugl.
 
Dessverre er ikke eggene larvene og puppene like iøyenfallende vakre som den klekkede sommerfuglen. Mange har nok tatt livet av en "ekkel" larve eller puppe uten å vite at det er en vordende sommerfugl de har tatt livet av.
 
De ulike artene av sommerfugler har ulike preferanser. Noen liker nesler. Noen liker andre planter.
 
Hvitvingene er visstnok egentlig kålsommerfugler, men kål finner de ikke hos oss. Her besøker de lavendelbedet. Og der ser de ut til å trives. De kommer igjen og igjen. Hver dag.

Først kommer det to tidlig på dagen. De tilbringer dagen med å fly til og fra.

Ut på dagen kommer det så en "sverm". Noen ganger 5 og noen ganger 7.

Dette gjentar seg - dag etter dag. Og tilsynelatende uansett vær og temperatur.

At disse små, lette - nesten gjennomsiktige - skapningene ikke søker ly når det regner, men fortsatt besøker lavendelblomstene, er egnet til å overraske.

Hvitvingene som besøker vårt lavendelbed, er ikke ensfarget hvite. Selv om de sjelden sitter stille slik at vi kan studere dem nøye, har vi kunnet bringe på det rene at de har diskrete grå-svarte "siseleringer" langs kanten av vingene.

Vi har besøk av mange slags sommerfugler. Vår buddleie som bar navnet sommerfuglbusk med rette, døde ut for noen år siden. Men sommerfuglene kommer likevel. Litt etter som de forskjellige plantene blomstrer.

Vil du ha hvite sommerfugler som flyr ustoppelig rundt i hagen eller på gårdsplassen, bør du plante lavendel. Har du lavendel i hagen, er du nesten garantert besøk av hvite sommerfugler med diskret mønster på vingene.

Og så hjelper du humlene og andre insekter i samme slengen.
 

fredag 23. juli 2021

Vil ikke - eller kan ikke

 
 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Humlen vil ikke slynge seg mot venstre.
 


Den ble bundet fast midt på det horisontale espalieret. Men der snudde den.
  
Humlen vokser formiddabelt, men i "gal" retning. Dvs. ikke langs det horisontale espalieret slik "familiens gartner" vil ha den. 

Han hentet derfor gardintrappa, klatret opp, førte humle-lianene bortover espalieret mot venstre og knøt en hyssing rundt.

Gjør som den vil
Hva ville skje nå? Ville den gi etter, trosse si natur og fortsette bortover? Eller ville den snu? Eller ville de oppbundne greinene kanskje visne? 

Visne gjorde de ikke, men de snudde. Den fulgte altså sin natur.

"Familiens gartner" må derfor renonsere. Han får ikke det humlekledde espalieret som han har sett for seg.
 
Venter på kongler
Men bortsett fra det, er årets humleplanter, store og fine på tross av den litt trege starten i våres.

Nå venter vi på blomster og kongler.

Kongler?

Ja, fruktene på humle heter kongler. De kan man tørke og bruke til å lage øl. Blant annet.

Øl eller pynt
Hvis man liker øl, da. Det gjør ikke "familiens gartner". Så han lar konglene henge - til pynt. Humlekongler er dekorative. Syns "familiens gartner". 
 
Ikke rart at det dukker opp humleplanter på de underligste steder i hagen. For humlefrø er særdeles potent.

Men det er det jo mye frø som er. Så vil man bruke plantenes frøstander som dekorasjon, får man heller luke. Det er ikke verre enn det.
 
Det er mye god trim i luking.
 

torsdag 22. juli 2021

Fagerfredløs

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Fagerfredløs er ustoppelig. Slipper den til, overtar den bedet.

 

Å legge isoporplate over hjalp ikke mye. Plantene løftet den vekk og krøp under.
 
 
Det sies at man ikke må gi fanden lillefingeren, for da tar han hele handa.

Med like stor rett kan man si at man ikke må gi fagerfredløs plass i bomsterbedet, for da overtar den hele hagen.

Kjempetabbe
"Familiens gartner" gjorde for 6-7 år siden en kjempetabbe. Han gravde ned en plastbøtte i staudebedet, og i den plantet han fagerfredløs.

Bøtta rakk et godt stykke over bakken, men det stoppet ikke de fredløse plantene. De klatret på uforklarlig vis over kanten og invaderte staudebedet på begge kanter. Slik beviste de at de svarer til det navnet de har fått.

Spade dugde ikke
Fagerfredløs har et utrolig solid rotsystem. Til og med en ganske skarp spade har problemer med å skjære igjennom. Og klarer man å få opp deler av de kraftige røttene, er det alltid biter igjen som danner nye planter.

Fagerfredløs er m.a.o. nesten umulig å bli kvitt når den først har fått etablert seg.

Vi har derfor forsøkt å få dem vi ikke ønsker,  til å dø ut ved systematisk å fjerne alt som gror over bakkenivå, i håp om at det skal frata røttene livslysten og livsmulighetene. Faren er selvfølgelig at det i stedet for å svekke dem, stimulerer til ny rotdannelse. Planter er "smarte" sånn.

Løftet isoporplata
I et annet bed i hagen, la "familiens gartner" en isoporplate over fredløsplantene da de ennå var små.
 
Denne litt aparte metoden grep han til etter først å ha prøvd med spaden. Raskt måtte han konstatere at bedet er så fullt av kraftige, seige fredløsrøtter at han ikke fikk spaden igjennom med den kraften han som gammel mann har igjen. Skal det bli spavending og fjerning av røtter her, må det nok yngre krefter til.

Eller mer originale tiltak. Som bruk av tildekking; f.eks. med isoporplate. Men i stedet for å bukke under, har plantene løftet isoporplata og bøyd stilkene ut under kanten for å få lys og luft.

Fredløsplantene har nå fylt bedet og er større og kraftigere enn noen gang før. Første omgang har fagerfredløsplantene vunnet. "Familiens gartner" har tapt. 
 
Leter etter probate midler
Men ikke gitt opp! Nå pønsker han på nye metoder som kan hjelpe ham å trenge hæren av fredløse planter tilbake, slik at han igjen an overta styringen i hagen. For det har han ikke i dag. I to staudebed gjør fagerfredløsplantene som de vil.

Så hva skal han gjøre?

onsdag 21. juli 2021

Karpatklokker

 
Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Vi hadde bare blå karpatklokker. Hvor kom de hvite fra?

 
 "Familiens gartner" har den teorien at rosene liker å ha vekster omkring seg som skygger for røttene. Derfor har han plantet diverse lave vekster i rosebedet. F.eks. blå karpatklokke (campanula karpatica).
 
Det begynte med èn tue. Men karpatklokker sår seg lett og har potente frø, og amatørgartneren har latt nye planter få stå. Dermed har det vokst fram nye planter som i sin tur har spredd sine frø utover i rosebedet - og langs kantsteinen på utsiden.
 
Blå og hvite
I dag opptar de en vesentlig del av bedet og danner et "blått hav" av nikkende klokker når de står i blomst.

For 10 år siden dukket det opp noen hvite klokker i alt det blå. Siden har det blitt flere. Nå har vi selvstendige tuer med  hvite klokker flere steder og flere steder enkelte hvite klokker inne i blant de blå.

Noen sikker forklaring på fenomenet har "familiens gartner" ikke. Kanskje har det skjedd en mutasjon? Kanskje har blå campanula hvite recessive gener som nå og da kan opptre i dobbelt dose og bli dominante?

For en amatørgartner som gleder seg over former og farger og overraskelser som naturen har å by på, er den vitenskaplige forklaringen kanskje ikke så viktig.

De hvite campanulaklokkene er velkomne i bedet - og i hagen.

Ikke 100 % sikre, men ...
Det hevdes at karpatklokker er "rådyrsikre". Det er en sannhet med modifikasjoner.  For det har vært spist av dem samtidig med at rådyrene har snauet ned de lave rosene i bedet. Det er neppe noen tilfeldighet.

Men hovedmengden har fått stå. Man kan vel derfor si at blå og hvit campanula carpatica er nesten rådyrsikker. Og det er en viktig egenskap i vår hage - for her blir det meste spist og rasert.

Så karpatklokker vil vi plante ut i staudebedene samtidig som de får stå og dekke de lavtvoksende rosene i rosebedet.

For når vi finner en plante som rådyrene ikke snauer ned, må vi ta vare på den. Derfor blir det enda flere karpatklokker i hagen heretter.
 
Framtvinge nye blomster
Karpatklokkene "remonterer". Det vil si at hvis man klipper av avblomstrede blomster og frøstander, kommer det stadig nye blomster. Men det er en jobb, for de blomstrer rikt og har tilsvarende mange stengler og frøhoder som må klippes av.
 
Ett år klipte vi plantene helt ned etter blomstring for å se om de ville sette bladverk og blomstre på nytt.
Blader vokste fram og enkelte blomster dukket også opp, men en ny omgang med blomster, like rik som den første, ble det ikke.
 
Har man tid - og ork - vil man nok få mest ut av sitt campanula-karpatika-bed ved å klippe av avblomstrede blomster og stengler etter hvert. Da fornyer plantene seg ved å danne nye blomster for å erstatte de frøanleggene de har mistet.

Hvordan plantene "skjønner" at de må sikre etterslekten med nye blomster og frø, er et av livets store gåter. 

tirsdag 20. juli 2021

Hosta

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Hosta er en  plante med dekorative blader. Denne preger hjørnet av det store staudebedet langs innkjørselen.


Denne planta står inneklemt mellom vinterglans mispel og spirea, men vokser, blomstrer og klarer seg godt.

 
Det fins mange slags hosta. Noen mer og noen mindre spektakulære.
 
Vi har den vanligste. Den med ruglete blader og hvite kanter. Den heter visstnok "Hosta Francee".

Fra barndommens hage
Jeg hentet en rot i min barndoms hage før den ble solgt for 7-8 år siden. Den vokste og ble stor og fin.

Senere er den delt. Flere ganger. Den siste delte vi av i fjor.

Alle de avdelte plantene har friskt, grønt bladverk og vokser godt. Og alle - bortsette fra den som ble plantet i fjor - blomstrer.

Tåler det meste
De forskjellige plantene vi nå har står i ulik jord, ulike solforhold og ulikt naboskap. En står i et trangt bed inneklemt mellom krevende naboer som ulvespirea, mispel og vinterglans, men det ser ikke ut til å hindre den i å utfolde seg.

Hosta - eller i alle fall "Hosta Francee" - er m.a.o. en plante som det er lett å dyrke å få glede av. Den er ikke kresen, men tåler åpenbart det meste. 

Under hardpakket snø
Vinteren tilbringer våre hostaplanter under hardpakket snø. De står alle der hvor vi plasserer snøen når vi måker gårdsplassen og innkjørselen.

Noen ganger blir snøen liggende lenge der før den tiner. Hostaene kan derfor få en seinere start om våren enn sine naboer, men når snø og is vel er borte, skyter de i været og tar sitt monn igjen.

Blomstene på "Hosta Francee" er ikke all verden. De har en uanselig farge og står ikke lenge, men det grønne rannete bladverket med de hvite rennene langs kanten, gjør planta til en blikkfanger som absolutt forsvatrer sin plass i hagen.  

mandag 19. juli 2021

Klatrende livskraft på vestveggen

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

I april klippes klatreplantene på vestveggen hardt tilbake for å bli tette, frodige og blomsterrike kommende sommer. Stolene skal skjerme løkplantene i bedene bak mot grådige rådyr.
 

Gullklematis, jackmaniklematisk og vivendel i frodig, men relativt uskjønn forening på den solrike vestveggen en dag i midten av juli.
 
 
 
Jacmani-klematisen opptrer med ny og dypere farge i år. Den pleier å være lys blå. Hva har skjedd?
 

 
Gullklematisen er gul når den blomstrer ...
 
 

 --- og sølvgrå når den har "gått i frø".



Vivendelen har vakre knopper og blomster. Den blomstrer lenge og dufter godt.
 
 
Hvert år klipper vi klatreplantene på vestveggen hardt tilbake. Og hvert år takker de med kraftig vekst og rik blomstring.

Det er klematis og vivendel som vokser i de to små bedene ved husveggen i kanten av terrassen. I vill uorden. 

Plantene blander seg med hverandre og konkurrerer om plassen. Og om oppmerksomheten.

Gullklematisen blomstrer og går i frø, blomstrer og går i frø hele sommeren. Den er en sliter som står på for å gjøre veggen vakker og sikre etterslekten med utrolig potente frø som den sprer med overlegen iherdighet.

Vivendelen er ikke særlig beskjeden av seg den heller. Den venter litt lenger før den setter knopper og blomstrer, men når den først kommer i gang, er det ingen ting å utsette på iherdigheten.

Den stod egentlig i det venstre bedet, men har uten blygsel inntatt begge bedene og den klatrer freidig i begge espalierene. Med lange utløpere tar den seg fram over alt. Den prøver til og med å trenge seg inn under bordkledningen på veggen, så den må passes på og holdes på plass. Under bordkledningen vil vi ikke ha den.
 
Vivendelen er en  villkaprifol. Vår vivendel kommer fra Hvaler hvor den fylte opp skogbunnen ved hytta til en nabo. Vi plantet en avlegger med beskjedne røtter i skogbunnen langs nordveggen hvor den fungerer som markdekker, samt i det ene bedet ved vestveggen. 
 
Nå vokser den frodig i begge bed. Flere ganger i løpet av vekstsesongen klipper vi tilbake noen av de mest villstyrige greinene som den sender ut for å bemektige seg solrik veggplass.

Vivendelen dufter. Ikke påtrengende, men insmigrende. Og den blomstrer i alle fall til september før den setter små bær. Den er derfor en fin prydplante.

Vivendelen er som andre kaprifolvekster giftig. Men det er vi klar over. Vi spiser verken blader eller bær.

De to klematisartene som vi har, har vi kjøpt - for lenge siden. Jackmani-klematisen har vi hatt omtrent så lenge som vi har hatt eget hus med hage. Dvs. ikke langt unna 35 år. Den har vært plaget av meldugg samt stadig hissigere konkurranse fra sine yngre naboer, men den har holdt ut. 

Noen år har den blomstret usedvanlig rikt. Andre mer beskjedent. Men den har overlevd, og den gleder oss ennå med store blå blomster og sterkt grønt bladverk mot den mørkbeisede veggen. I år overrasket den med fløyelsaktige lilla farger. Det har vi ikke opplevd tidligere.

Gullklematisen begynner også å dra på årene den også. Den har gledet oss i nærmere to tiår. Den utviser en imponerende livsvilje og forplantningsevne. De tusenvis av frø som den produserer, har en nesten ufattelig evne til å finne grobunn. Det vokser fram gullklematis på de forunderligste steder.

De fleste luker vi opp. Vi kan ikke ha gullklematis i grønnsak- og blomsterbed, mellom belegningshellene på terrassen og steinene på gangvegene eller andre steder som er beregnet på andre vekster og formål.

Men på vestveggen vil vi ha den. Der hører den hjemme. Der pryder den den mørke veggen med gule blomster og sølvfargede frøhoder hele sommeren - og langt ut på høsten. Ja, når vinteren kommer, henger sølvhodene fortsatt gjenstridig der og nekter å gi slipp på minnet om sommeren som har svunnet hen - for denne gangen.

søndag 18. juli 2021

Lavendel - humlenes favoritt


Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Halvbuska lavendel klippes tilbake, vokser til og blomstrer rikt - år etter år.


Når lavendelen blomstrer har humlene fullt opp å gjøre.

 
Vi har gitt lavendelen (lavendula) en slags hedersplass i hagen - eller egentlig på gårdsplassen. Den står i et relativt kort sørvendt bed som går ut fra veggen i kant med innkjørselen til garasjen.

Der står den ikke alene, men har selskap av koreaskogskjegg, campanula og vårvortemelk. Det er imidlertid lavendelen som dominerer.

Jobber hele døgnet
Og som trekker til seg insekter. Mange slags insekter, men hovedsaklig humler, bier og veps. Humlene er i absolutt flertall. Den som er bekymret for humlenes levekår og overlevelsesevne, bør plante lavendel.

Når lavendelen blomstrer, jobber humlene og biene nesten hele døgnet. Her finner de åpenbart det de trenger.

Lett å lage planter
Det fins flere arter og kultivarer av lavendel. Vi tror at vi har lavendula angustifolia. Men sikre er vi ikke. 
 
Lavendel er meget lett å formere med stiklinger. Vi begynte med en plante vi kjøpte - men har mistet opplysningene om. Siden har vi tatt stiklinger og laget mange nye planter. Noen har vi plantet sammen med "morplanta" i lavendelbedet, andre har vi plantet i staudebedene - og atter andre har vi gitt bort.
 
I en nettartikkel skriver bladet "VI I VILLA" at lavendel med riktig stell kan bli opp til 10 år gammel. Vår opprinnelige plante lever ennå og er minst 20 år gammel. Flere av de lavendelplantene som vi har laget selv, har også passert 10-årsalderen. Lavendel er med andre ord en plante mennesker og insekter kan ha glede av lenge.
 
Både utvortes og innvortes
Lavendel er en vakker prydplante som gjør mye av seg i blomsterbedet. Men den brukes også til litt av hvert - både i parfyme- og mat-produksjonen.
 
Den setter duft på parfyme, på såpe og på luftrensende midler. Selv vasker vi hendene i såpe med lavendelduft. Navnet "lavendel" skal komme av det latinske ordet for å vaske, nemlig lavare. Det forteller jo noe om hva den opprinnelig har vært brukt til.

Men den kan også brukes til å sette smak på mat. Middagsretter, bakverk og godteri kan ha smak av lavendel, og lavendelavtrekk kan drikkes som te. Lavendel er m.a.o. en plante som forsvarer en plass i kjøkkenhagen.
 
Og i urtehagen. Men de medisinske virkningene som lanvendelen tilskrives, tør vi ikke gå god for. Men den har en lang tradisjon som "medisinplante". Så hvem vet.

lørdag 17. juli 2021

Altfor mange rådyr

  
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Godt med en hvil etter maten. Rådyra spiser og ødelegger det meste i hagen. Klart at det tar på.


Trø meg ikke for nære. Kommer du hit, så går jeg.

 
Ved inngangen til 1900-tallet var det nesten ikke rådyr (capreolus capreolus) i Norge. Nå fins de i store mengder over hele landet. 

I vår hage vanker det mange. Svært mange. Det er enslige gamle bukker, unge enslige bukker som har måttet forlate flokken, geiter sammen med årskalver - samt streifdyr som jevlig kommer innom og forsyner seg av våre planter.

Fast rute i hagen
De vet tydelig hvor godsakene er å finne. De forsyner seg, tar seg en tur, og kommer tilbake. Gang på gang. Til alle årstider - og i all slags vær.

Når nysnøen legger seg, ser vi hvor de går. Sporene viser at det går langs rosebedet, krysser skråningen fra øverste plen ned til innkjørselen, hvor de går fram og tilbake langs staudebedet og spiser det de finner, før de krysser bedet og ser seg om etter mat på den nederste plenen.
 
Ingen steder er altså trygge for sultne rådyrmager og grådige rådyrkjever. Rådyrene hjemsøker oss året rundt. Og gjør ubotelig skade. 
 
Ødelegger det meste
Hver vår setter vi ut planter, sår og beskjærer roser og prydbusker for å drive fram blomster. En stakket stund kan vi glede oss over vekst og frodighet og over lovende blomsterknopper og vekstskudd. 
 
Men hvor lenge var Adam i paradis? 

Av erfaring vet vi at en morgen eller kveld vil det meste være borte. Oppspist eller ødelagt av glupske rådyr.

Forserer sperringer
Til og med der hvor vi har sperret av med gjerdeelementer, vanger fra utrangerte barnesenger og sidene til en gammel lekegrind i treverk, hagemøbler og andre stengsler, har rådyrene tatt seg fram til godsakene og spist blomster og knopper, blader og stengler.

På terrassen har vi laget en avdeling av kjøkkenhagen. Der har vi tomatplanter, poteter, sukkererter, reddiker, paprika, melon og pelargonier.

Spist plantene på terrassen
Vi har satt opp sperringer foran begge innganger og foran en del av hekken rundt terrassen. Det var ikke nok. For to dager siden tok ett eller flere rådyr seg inn og spiste så godt som alle sukkerertene samt blomstene som skulle bli til nye erter, toppene og blomstene på tomatplantene var spist, det samme var blomstene i toppen på potetriset og de lovende knoppene på en av de røde pelargoniene.
 
Eksotiske, men en plage
Enkelte poengterer at rådyrene er vakre. De syns at det er eksotisk å ha dem vandrende i hagen. 
 
Det kan jeg forstå, hvis man har en hage som består av plen, og kanskje en hekk og et prydtre eller to, men ingen blomster og ingen grønnsaker som jevnlig blir ødelagt av rådyr.

Vi som bruker hagen som dyrkingsområde, og som har som interesse å dyrke blomster og nytteplanter, ser annerledes på rådyrenes herjinger.

Går i arv
Ja, jeg skriver herjinger. Selv om de langbeinte skadedyrene ikke ødelegger av ond vilje, er de omfattende ødeleggelsene like sårende for den som legger arbeid og interesse i å dyrke fram det som rådyrene ødelegger.

Og når vegvante rådyrgeiter kommer med små kalver og lærer dem vegen til matfatet, vet vi at ødeleggelsene vil fortsette - år etter år.

Jaktes det nok?
Rådyr er et ettertraktet matvilt, og det jaktes selvfølgelig på rådyr. I år er det bukkejakt fra 10. august. Og hvert år er det regulær jakt fra 25. september til 23. desember. 
 
 Men er uttaket stort nok i forhold til veksten i bestanden? 
 
Har man pålitelige tall for hvor mange rådyr som fins i Norge? Og har man troverdig oversikt over den skaden disse dyrene utøver? I Landbruket? I private hager? Og som spredere av det blodsugende insektet flått til stadig nye områder?

Uten kontroll
Har rådyrbestanden i Norge fått utvikle seg - og utbre seg - uten kontroll?  Hvem fører eventuelt kontroll og lager statistikk. Og ikke minst: Hva blir gjort for å regulere bestanden og begrense skadene  som disse dyrene anretter?

Dette er et betimelig spørsmål. Når bestanden vokser, og dyrene velger bebodde områder, parker og hager som oppholdssted i stedet for skog og utmark, er det åpenbart at utviklingen ikke er under kontroll.

Hvem har ansvaret?
Hvem har ansvaret for denne tilstanden? Fins det en myndighet der ute som har forsømt sin oppgave? Eller er det å ha rådyr gående rundt som vandrende vandaler en villet politikk? 
 
Som en hagedyrker som stadig opplever rådyrenes ødeleggelser, føler jeg meg berettiget til å spørre.
 
Hvem bør føle seg forpliktet til å svare?

fredag 16. juli 2021

Snilejakten i gang

Foto: Kow d.e. 2021 ©

De brune skogsnilene er kanibaler. De spiser sine døde frender. Men det blir deres død.
 
Folk tar i bruk høyst forskjellige midler for å få bukt med de brune skogsnilene, eller iberiasnilene som de vel er best kjent som. Noen kaller dem også mordersniler, men det er å ta i. De er plagsomme, men myrder ingen.
 
Drepe, men ikke plage
Noen sverger til salt. De samler sniler og strør salt på dem, eller de strør salt på snilene der de kommer over dem i naturen.
 
Dette grenser til dyreplageri, etter mitt skjønn. Sniler skal drepes slik at de dør fort og uten unødig smerte. 
 
Selv bruker jeg saks eller hagespade - og i nødsfall: foten. Jeg stamper på dem slik at de sprekker. Da er de døde.
 
Deler i to
Men helst bruker jeg saks. Jeg klipper snilene i to - raskt og smertefritt. Eller jeg bruker den veste hagespaden og deler snilene i to med et kraftig trykk slik at jobben er gjort med ett støt. Da unngår jeg dyreplageri.
 
I vår hage er det myriader av sniler med hus på ryggen. Dem ser jeg meg dessverre også nødt til å desimere for de gjør også skade både på unge planter og på godt utvokste. Mengder av disse snilene samler seg på steinbeleningen i innkjørselen og på gårdsplassen når det regner. Jeg dreper dem ved å tråkke hardt på dem slik at ikke bare skallet blir knust, men slik at snilene helt sikkert dør.

Døde sniler som åte
Sniler som jeg har drept, lar jeg ligge. Kanskje vipper jeg dem litt til side, men jeg plukker dem ikke opp og fjerner dem.
 
Sniler er kanibaler. Andre sniler kommer derfor for å spise sine døde artsfrender og mens de ligger og spiser, dreper jeg dem også. Og i sin tur kommer det andre for å spise dem.
 
Antisnilemiddel virker ikke
Når sant skal sies, har jeg også prøvd "kjemisk krigføring". Jeg har strødd ut Ferramol, men - produsenten får tilgi meg - jeg kan ikke se at det har hjulpet. Midlet skal frata snilene matlysten, men hos oss virker de like glupske. 
 
De spiser opp bladene på de unge reddikene og gnager på selve reddikene, de spiser av markjordbærene og har lukulliske måltider oppe i de spanske margerittene. De sitter på greinene til rips, solbær, stikkelsbær og bringebær. Og de sitter neppe der for å nyte utsikten.

Ja, egentlig er de over alt hvor det er noe å spise. 

Går i bølger
En stund så det ut til å være færre sniler enn tidligere i vår hage. Kanskje svekket det årvåkenheten til "familens gartner". Men har han forsømt seg, tar han nå igjen det forsømte.

Jakten er i gang - for alvor. Nå er det ikke trygt å være snile i vår hage.
 

torsdag 15. juli 2021

Har sniler følelser?

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Hva foregår her? Intim tilnærming? Men hvem er hva hvis snilene er tvekjønnet?
 
To brunsniler drev med ett eller annet på trappetrinnet opp til sitteplassen. Der sto det fristende blomsterplanter. Men dem brydde de seg ikke om.

De var opptatt av hverandre. Krabbet rundt hverandre en stund. Lå tett inntil hverandre. Krøp fra hverandre og krøp til hverandre igjen.

Seksuell lek?
"Familiens gartner" studerte dem en stund. Ingen aggresjon var å spore. Heller kjærlig tilnærming. Den ene la seg passiv til etter hvert - lett sammenrullet. Den andre fortsatte å være aktiv - og pågående. Med hodet med følehornene først, krøp den inntil den andre. Som bare lå der. Tung og dvask. Hadde den mistet interessen? Hadde den fått det den skulle ha?
 
Viste den aktive av dem følelser? Omsorg? Seksuell tiltrekning?
 
Hermafroditter?
Men sniler er vel tvekjønnete? Hvert individ er både han og hun. Hermafroditter, altså. Hvilken interesse har de av å pleie kjønnslig omgang? Har de ikke nok med seg selv, så å si?

Har de et følelsesliv? Kjenner de affeksjon for andre? De kan så vidt vites føle aggresjon. Kan de også føle tiltrekning? Eller omsorg for et annet individ som ikke har det så godt?

Man skal vokte seg vel for å Disneyfisere dyr, dvs. tillegge dem menneskelige egenskaper. Men vet vi det mest grunnleggende om dyrene rundt oss? 

Hurtig og smertefri død
Selv dreper "familiens gartner" brunsnegler. Men han plager dem ikke med salt og annet som fører til langsom død.
 
Men han bruker ikke gjerne begrepet "human behandling", for mennesket er ikke alltid en medfølende og hjertegod skapning. Men dyreplageri av alle slag, er "familiens gartner" en sterk og klarttalende motstander av. En hurtid død, er en god død. Også for sniler.

Etter en stund snudde den aktive på trappetrinnet med hodet bort og halen oppi den passive. Da satte vi en stopp for leken.
 
Forhåpentlig døde de begge "lykkelige".

onsdag 14. juli 2021

Svarthyll

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Svarthyllplanta visnet og ble skåret ned slik stubben som tønnekragen henger på, viser. Men den kom igjen.
 

Svarthyllen blomstrer rikt og bærer godt med kart.
 
 
 
Men kartene blir spist før de blir modne. Hyllebærprodukter som saft og vin, blir det derfor lite av
 
 
De blåsvarte bladlusene elsker svarthyll, men det er neppe de som eter blomster og kart. Det er nok fuglene som er synderne.


Så vidt man vet, kom svarthyll til Norge på 1700-tallet. Den ble brukt som prydplante i finere hager og parker.

Bærene på Svarthyll (sambucus nigra) er i motsetning til de røde bærene på rødhyll (sambucus recemosa) ikke giftige. Men de er ikke gode, og bør kokes. 

Kan brukes til mye
Både blomster og bær kan brukes til mat. Blomsterklasene kan dyppes i frityrrøre og friteres. Eller man kan lage saft og vin av dem. Eller legge dem i eddik eller olje og få velsmakende edikker eller oljer til matlagingen. Te laget på hylleblomster eller hyllebær skal visstnok være god og virke avslappende.

Avtrekk av blomster skal dessuten i følge et gammel "kjærringråd" være godt for huden og bl.a. motvirke solbrenthet, rynker - og fregner.
 
Suppe og saft i følge Schønberg Erken
Saft eller vin laget på svarte hyllebær er en verdsatt leskedrikk med lange tradisjoner. Hyllebærgele og hyllebærsyltetøy har også lange tradisjoner. I "Stor kokebok for større og mindre husholdninger" gjengir hele Norges husmor, Henriette Schønberg Erken, oppskift på hyllebærsuppe laget på hyllebær og epler, og hyllebærsaft laget på hyllebær og blåbær. 
 
Dypblå hyllebærsaft har også vært brukt til å se farge på tinkturer, drikker og matvarer.

Kartene blir spist
Svarthyll er med andre ord ikke bare et prydtre, men et nyttig tre å ha i hagen. Bare synd at treet nesten unntak er oppholdssted og matfat for myriader av blå lus.

Selv om treet blomstrer rikt, får vi så å si aldri modne bær på vårt tre. Noen - formodentlig fugler - spiser kartene før de rekker å bli modne. "Bærklasene" spriker tomme og hagens eiere må bare resignere og innse at noen andre har hatt glede av bærene som skulle gitt saft og gele - og det som enda bedre er.
 
I 2014 laget vi saft av hyllebærblomster.  Den utviklet seg etter hvert til vin.