Purpurfarget Oxalis

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022©

 Klikk på bildet og se større versjon!

 

Oxalis Triangularis-planta står i stua i underetasjen sammen med flere andre overvintrende planter. Der er det meget vekslende temperatur. Når vi fyrer i vedovnen, blir det godt over 20 grader. Ellers ligger temperaturen på 13-15 grader vinteren igjennom. Plantene har ikke vist tegn til mistrivsel av den grunn.

Vi har en purpurfarget - eller kanskje lilla - Oxalis Triangularis.

Den har vi fått av familiegartnerens tante. Vi har hatt den i flere år, og har etter det ekspertisen sier, behandlet den i strid med all fornuft, alle erfaringer - og all sedvane.

I vår uvitenhet har vi latt den gro og sette blader til alle tider. Vi har ikke latt den hvile! Og vi har gitt den vann så snart de vakre, tredelte bladene har vist tendenser til å bli slappe og henge i stedet for å strutte.

Helt galt altså.

Tørke litt mellom vanningene

For i følge dem som har erfaringer - og derfor greie på sånt - skal Oxalis Triangularis dreneres effektivt og gjerne tørke litt mellom hver vanning. Og de skal helst stå i halvskygge og ikke i sterk sol.

Vår oxalis er ikke bortskjemt med gjødsel, men er plantet om i god jord. 

Og vi fjerner visne blader så snart de viser seg.

 

Men, merk: Blader som ser litt slappe ut og ikke strutter, mangler ikke nødvendigvis vann. 

 

De tredelte, vakkert fargede bladene er et slags værmeldere. De ser litt slappe ut når det er overskyet eller småmørkt, men strutter i sol og lys. Hvis man ikke vet dette, kan man lett overvanne.

Inne året rundt 

Vi har aldri unnt vår oxalisplante et liv i frisk luft. Ikke et kort besøk en gang, har den fått, enda den - stadig i følge ekspertene - godt tåler å stå utendørs i den norske vekstsesongen. Den tåler - etter sigende! - til og med noen få kuldegrader.

Men sterk, direkte sol liker den ikke. Den bør stå i halvskygge - slik oxalis gjør i skogbunnen der den opprinnelig hører hjemme.

Innvandrer

Nå er imidlertid ikke Oxalis Triangularis norsk. Den kommer visstnok fra Brasil, og hvordan sol- og vekstforholdene er der, er "familiens gartner" ikke sikker på. Men han hører på - og lærer av - dem som vet.

Om høsten må - som man skjønner - Oxalis triangularis-plantene inn i varmen. Men ikke nok med det. Fra sein høst til tidlig vår skal de hvile. De skal settes kjølig og helt mørkt, og ha det tørt og først drives igjen når sola begynner å gi lys og varme. F. eks. en gang i mars - altså nå.

Det er her "familiens gartner" har trådt feil. Han har latt oxalisplanta stå lyst og varmt slik at den har kunnet glede husets frue og ham selv med sitt vakre bladverk uten stans året rundt. Han har drevet rovdrift på  knollenes iboende krefter og oppsamlede ressurser. Han har kort, men kanskje ikke godt, drevet rovdrift.

I år skal den ut

Når varmen nå etterhvert kommer, skal vår kjære oxalisplante ut. 

Den skal deles slik at vi får 2 eller 3 potter, få ny næringsrik jord, og tilbringe sommeren i halvskyggen ved foten av rodondendronbuskene nær inngangsdøra slik at vi kan holde et visst øye med den.

For i Winthers hage lurer det farer.

Oxalis - eller gjøkesyre - har syrlige blader som sikkert kan falle i smak hos både tobeinte og firbeinte - for ikke å snakke om små ålende dyr som ikke har bein i det hele tatt.

Foreløpig lever vår Oxalis Triangularis et trygt inneliv. Men spennende miljøskifte venter. Spennende både for "familiens gartner" og for vår utgave av Oxalis Triangularis som vi setter stor pris på og gjerne vil holde liv i så lenge som mulig. Både fordi den har affeksjonsverdi og fordi den gleder oss med sine pupurfargede triangulære blader.

Hittil har det gått bra - selv om vi i følge ekspertene har gjort det meste galt. Lykken har åpenbart vært bedre enn forstanden!

 

Men nå skal vi ta "skjeen i en annen hånd". Så får vi se.

 

 

"Forvirret" spansk margeritt

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 

De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.

 

Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 

 

Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 

 

Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.

 

Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.

 

Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.

 

Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.

 

Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.

 

Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 

 

Så får vi se hvor lenge den holder ut.

 

Treet brent og barnålene på plass

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Rododendronbuskene har fått årets dose av barnåler fra juletreet.

Som fortalt er juletreet høstet.

Jeg ser at noen gjør forretning på å hente brukte juletrær og kjøre dem på fyllinga der de blir kvernet til kompostmasse.
En fin ordning for folk som ikke har vedovn eller hage.
Og langt mer ressursvennlig enn å samles for å brenne trærne på bål ute i naturen.
Man sløser med ressursene, fyrer for kråkene, grunnen svies av og aske i tjukke lag og forkullede trebiter blir gjerne liggende og skjemme landskapet.

Men minst naturvennlig er det å bare kaste ut treet og håpe på at det skal forsvinne "av seg selv".

Har man vedovn, bør greiner og kvister fyres opp.
Litt ekstra jobb og bryderi er det, men det får man igjen i form av varme i huset.
Og har man hage, bør aska brukes der.
Strødd utover slik at regn og smeltevann kan frakte nyttestoffene ned i jorda.
Da tar man både vare på den varmen som treverket gir, og de næringsstoffet som treaska inneholder.
Og så sparer man naboene og naturen for forurensende og skjemmende avdankede juletrær.

Aska etter vårt juletre er nå strødd på mosebelagte partier i hagen.
Og barnålene er tømt rundt røttene på rododendronbuskene.
Stammen står til ytterligere tørking før den kuttes til ved.
Ingen ting blir søppel.
Det gir litt bedre samvittighet.

For selvfølgelig er det et gigantisk sløseri å kutte ned små trær for å ha dem inne i stua en drøy ukes tid, før man kaster dem ut igjen.
Egentlig burde vi gått over til gjenbrukstrær av plast.
Men det er vanskelig å lære gamle hunder å sitte.
Og så er det kulturtradisjonen, da.

Så vi får se.

Ikke helt slutt ennå, men ...

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Bacopaen holder ut. Selv ikke lobeliaen har gitt seg for godt. Det ville være synd å fjerne dem til fordel for lyng og granbar.

Dronning Ingerid er heller ikke en som gir seg ved første tegn til høst og kulde, men nå skal hun snart komme i hus.

De fleste plantene som ikke klarer en overvintring ute, er nå innendørs.
Noen i diverse oppholdsrom med ulike temperaturer, noen i garasjen og noen i kjelleren.
Men ikke alle.
Det har vært vått og surt, men ikke faretruende kaldt.
Enkelte av hagens mange urner har derfor fortsatt fått stå med sommerens pryd i.
Som f.eks. urnene ved trappa.
Plantene der står fortsatt i blomst, og selv om både erica og calluna er innkjøpt og står og venter på å få slippe til, har vi foreløpig latt blomstene stå for å bevare illusjonen av sommer lengst mulig.
Men nå er det nok like før de må vike plass.
Værmeldingen - som jeg ellers ikke stoler så mye på - er ikke oppmuntrende.
Kulde og snø er i anmarsj, sies det.
Å få inn planter og urner som er fulle av snø, er upraktisk.
Jeg får derfor se til å få tatt meg av dem snarest.
Bare forkjølelsen kunne gi seg.
Å jobbe ute når man fryser og hoster er ikke hyggelig.
Ikke sunt heller antakelig.
Kald, rå luft er sikkert ikke bra for luftveiene.
Men så snart jeg orker å være ute, skal overvintringsplantene inn, mens bacopaene, lobeliaene og andre ettårige planter får et midlertidig opphold i plastpotter - inntil de kan legges på komposten - slik at urnene kan tømmes og stables inne før kulda og telen kommer.