Dugnad i hagen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Den overvokste og uregjerlige berberishekken er beskåret på begge sider og på toppen. Nå blir det forhåpentlig lettere å holde den kortklipt.

 

 

 

Det ble en del avklipp som må klippes opp, stappes i sekker og kjøres til avfallsmottaket i nabokommunen.

 

 

 

Avklipp som er ferdig til å puttes i sekker for å bli kjørt bort.

I går var det dugnad i hagen.

Sønnen Kay Olav d.y., barnebarnet Pernille og hennes mann, Svein Petter, hjalp husets vfrue og familiens "gartner"  med arbeidsoppgaver som burde vært utført for lenge siden, men som den aldrende "gartneren" ikke har overkommet denne våren.

Hekken klippet

Kay Olav brukte elektrisk hekksaks, motorsag og hånddrevne redskaper og beskar begge sider av berberishekken i tomtedelet  mot naboen.

Det var en kjempejobb! 

Familiens "gartner" som i sin høye alder har visse helseproblemer, slet med å rydde vekk det som ble skåret ned.

Haugen med avskårne greiner dekket til slutt størstedelen av den nederste plenen. Haugen forteller sitt om hvor lang, høy og bred hekken var, og hvilken jobb det var å få den beskåret og "frisert" slik at den ikke tar for mye plass, og ikke er mer til bry enn til nytte og glede.

Spirea og buskroser beskåret

Svein Petter ryddet i staudebedene, og beskar forøvrig Pink Groetendorst-rosene og ulvespireaen i skråningen langs innkjørselen.

Både buskrosene og spireaplantene står til "knes" i gravmyrt.

Spireaplantene ser ikke ut til å lide av naboskapet, men rosebuskene er blitt tydelig mindre frodige og robuste etter at gravmyrten festet sitt grep om skråningen.

Nå er rosene beskåret til om lag 25-30 centimeters høyde. Forhåpentlig er de livskraftige nok til å utvikle nye skudd og danne blomster utover sommeren og høsten.

Klippes og og fraktes bort

Pernille og husets frue hjalp familiens "gartner" med å klippe ned avklippet fra berberishekken. 

Det er en jobb som vil ta sin tid.

Først skal avskjæret fra hekken klippes i mindre biter. Deretter skal bitene stappes i sekker for så å bli stablet i bilen og kjørt til nabokommunen hvor de tømmes på Follo Rens avfallsstasjon.

Avrenning i Frogn, men ikke i Ås?

En liten syrlighet til slutt:

 

Tidligere hadde Frogn kommune sin egen hageavfallplass hvor hageeiere kunne levere hageavfall uten unødvendig byråkrati.

Den plassen har kommunestyret i Frogn i sin visdom, lagt ned.

Et av argumentene mot den lokale hageavfallsplassen var at det ville være dyrt å sikre den mot avrenning fra råtnende masser. Den måtte asfalteres!

Nå reiser Frogns innbyggere til nabokommunen og leverer hageavfallet sitt.

På en plass som heller ikke har fast dekke av noe slag!

Sic!

Primula veris

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Under over alle under! Primulaene får stå i fred for rådyrene!

 

 

 

En tue ble delt i mange nye planter i fjor. I år står tua i forkanten av bildet for tur.

Våren er sein i år.

 

I 2021 sto primula veris-tuene i full blomst 24. april. 

 

I år blomstret de omlag 2 uker seinere. Nå har de blomstret fra seg for i år, og er i ferd med å visne.

 

For to år siden hadde vi to tuer. De har vi hatt i mange år.

 

I fjor delte vi imidlertid den ene i flere nye planter som alle har tålt vinteren . og det harde og tunge snølaget etter snømåkingen - og i år har blomstret rikt. 

 

Vi har derfor nå en hel rekke med  primula veris - eller Maria Nøkleblom, som de heter på norsk - langs bedkanten mot gårdsplassen.

Og flere skal det bli. I år skal den andre tua deles.

 

Som jeg tidligere har fortalt, var Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. Noen hadde gule blomster - og noen var rødlilla.

 

De rødlilla har vi ikke lenger, men de som har gule blomster, har vi altså klart å redde.

Primula veris tåler ikke tørke. Når sola steiker, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - eller kanskje helst slangen! - og sørge for at plantene får det vannet de trenger.

Det er ikke mange planter som får stå i fred, som får glede oss med sin blomstring, og får blomstre av i vår hage. De fleste blir spist - av rådyr, eller av snegler.

 

Primula derimot faller åpenbart ikke i rådyrenes  - eller sneglenes - smak. 

 

I barndomshagen til familiens "gartner" på Hafslund i Sarpsborg krydde det av scilla og perleblomster. 

 

Slik kunne det vært i dagens hage i Drøbak også. For det er masser av scilla- og perleblomstløk i bedene og utenfor.

 

Men blomster rekker det sjelden å bli. Såvel blader som blomsteranlegg blir gnagd ned av rådyrene.

 

Familien er derfor ekstra takknemlig for primulaene!

 

Derfor formerer vi dem, vanner dem og beskytter dem så godt vi kan!

 

Primula veris er vårens blomst i vår hage!

 

Vi bruker hvitløksbladene

oto

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Friske, grønne blader med herlig duft og smak av hvitløk.

 

De fleste som dyrker hvitløk, tar opp og bruker selve løkene.

Vi bruker bladene og lar løkene stå.

Løkene ble plantet sommeren 2019. De har altså stått på samme plass , overlevd og produsert grønne friske blader med umiskjennelig hvitløkssmak.

Årets avling er like rik og velsmakende som de foregående.

Det er mye snakk om ramsløk.

Den som har en hvitløksplante eller flere med friske hvitløksduftende blader, trenger ikke ramsløk.

Ramsløk kan for et uøvd øye lett bli forvekslet med liljekonvall. En forveksling som man ikke skal ta lett på, for liljekonvall er giftig.

I vår hage vokser det liljekonvall både i skogbunnen, i bergskråningene , i blomsterbedene - og i kjøkkehagens umiddelbare nærhet. Vi har derfor valgt bort ramsløk for å unngå enhver forveksling.

 

Men savnet er ikke stort. Hvitløksbladene gjør samme nytten!

 

Og er man litt smart og forutseende, klipper man inn noe av bladverket til hvitløken og fryser ned mens det ennå er frisk og grønt. 

 

Selvsagt kan man også ta opp løkene når høsten kommer, og tørke dem. 

 

Eller man kan ta opp noen og la andre stå.

 

Eller man kan plante nye, og få mangfold igjen.

Neste vår vil da få selvdyrkede, kortreiste,  velsmakende, friske blader med mild smak av hvitløk.

 

Hvem har forsynt seg av agapanthusen og pelargoniene?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Agapanthusplantene har spirt innendørs i vedskjulet. De nye skuddene er friske og fine.

 

 

 

 

Men noen av dem har hatt besøk. Mange av bladene er gnagd av og ligger løse i potta.
 

Også flere av pelargoniene har hatt ubudne gjester. Stilkene er ru og oppfliset som om noen har gnagd på dem, og knopper og blader er borte.

 

 

Noen planter overvintrer i vedskjulet.

Det har alltid gått bra. Plantene har overlevd, og om våren har de utviklet seg som de skal med nye, friske skudd og bladverk - først inne og så utendørs.

Riktignok er det dårlig lys i vedskjulet, så de nye skuddene har ofte vært litt bleke og "anemiske", men det har rettet seg når de har kommet ut i sollys og frisk luft.

I år har imidlertid noe skjedd. Et par-tre av agapanthusplantene har mistet flere blader. Bladene er gnagd av ved rota og har ligget i potta. De er altså ikke spist, men gnagd av.

Også flere av pelargoniene bærer merke av å ha vært gnagd på. Stilkene er ru og oppfliset, og en del grønne skudd og små blader er borte.

Hvem kan ha vært i skjulet og gjort ugagn på planetene?

Mus?

Først falt mistanken på musene.

Vi har ikke sett noen mus i vedskjulet, og ikke har vi sett muselort eller andre tegn på at det er - eller har vært - mus der, men noen må ha gnagd. Hvem andre kan det være?

Og hvis det er musene som er de skyldige, hvilken nytte - eller glede! - har de hatt av å gnage bladene tvers av for så å la dem ligge uspist igjen?

Og hva skulle musene ha igjen for å gnavse på det ytterste laget på pelargoniumstilkene? Burde de ikke heller tatt en real bit hvis de var fysne på vegetarkost?

Snile?

Da vi skulle flytte ut jordbærkrukka som har tilbrakt vinteren frostfritt i vedskjulet, satt det en stor hagesnile på den.

Hagesniler som man finner inendørs om våren, er som regel døde og inntørkede. De har fulgt med plantene inn om høsten, og dødd i løpet av vinteren.

Men snila på jordbærkrukka, var ikke død. Den hadde overlevd vinteren i skjulet, og var så avgjort levende og mobil.

Hva hadde den levd av?

Var det den som hadde tygd over agapanthusbladene og gnagd på pelargoniumstilkene?

For sikkerhets skyld ble delinkventen straks - og uten lov og dom - ekspedert over i de evige jaktmarker.

Så hvem var det nå som var den skyldige? Hvem var det som ødela bladene på agapanthusplantene og rufset til stilkene på pelargoniene?

Saken er inntil videre uoppklart.

Og oppklart kommer den ved heller ikke til å bli.

Men plantene er nå reddet ut fra skjulets mørke og ut i lys og sommerluft - eller i et hvert fall vårluft - som forhåpentlig vil bidra til at plantene reparerer skadene de er påført.

Forsythiaen forgyller hagen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rotskuddet som vi plantet i skråningen, er blitt til en fin, riktblomstrende buske.

 

Hagen er stort sett brun og grå på denne tiden av året, men forsythianene lyser opp.

 

Vil du ha noe som blomstrer og lyser opp i hagen tidlig om våren, bør du plante Forsythia - eller gullbusk som den kalles på norsk.

 

Det er en takknemlig prydbuske som det er nesten umulig å mislykkes med. Den vokser og blomstrer under stort sett alle slags forhold.

Vi har en gullbuske på hver side av innkjørsel.

Den til venstre er "ung" og lubben. Det er et rotskudd fra den store buska på høyre side. Rotskuddet ble plantet for 10-12 år siden og er klipt kraftig hvert år siden.

Mortreet til høyre er betydelig eldre. Det har stått der siden vi anla hagen for omlag 35 år siden. 

 

Til oss kom den som et rotskudd fra min barndoms hage som først min far og deretter min mor holdt i stand på Hafslund i Sarpsborg. 

 

I årenes løp har denne buska fått kraftige stammer og greiner.

 

Den ble skåret kraftig tilbake i fjor, og skal få en ny omgang i år for å bli forynget og lubben.

 

Forsythia tåler hard beskjæring, men må ikke beskjæres om vinteren eller på våren før den har blomstret! Da fjerner man blomsteranleggene som skal bli blomster den kommende våren.

 

Litt lenger nede i skråningen har et rotskudd - eller kanskje er det en avlegger som har slått rot - etablert seg. Den gamle planta har lange, tynne greiner som henger utover og noen steder blir liggende på bakken hvor noen av dem fra tid til annen slår rot.

 

 

Rodondendronbuskene lover blomsterrik sommer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rododendron overvintrer med blomsterknopper. 

 

I fjor bød rodondendronbuskene ved inngangen på en heller beskjeden blomsterprakt. I år ser de ut til å ta sitt monn igjen.

 

 

I et smalt, grunt bed mellom berget og den skiferkledde sitteplassen ved inngangen står det to catawbiense-rododendron.

 

I mange år stod de i skyggen av et mektig grantre og blomstret ikke - eller veldig sparsomt.

 

Men for om lag tolv-tretten år siden, felte vi grantreet, og siden har de to catawbiensebuskene velsignet oss med et vell av blomster.

 

Hvilepauser

Skjønt ikke like mye hvert år.

Etter en overdådig blomstring tar buskene en hvilepause og sparer litt på blomsterfloret.

I forfjor var blomstringen overveldende. I fjor sommer gikk derfor plantene inn i sparemodus.

I år ser det imidlertid ut til å bli en ny overdådig blomstring. Buskene står med masse, store blomsterknopper som har klart seg beundringsverdig gjennom en vinter med både ilter barfrost og masse tyngende snø på greiner og knopper.

Lite , men sur jord

Rododendron er en villig plante som viser stor evne til vekst og overlevelse når den får de vekstvilkårene den skal ha.

 

Når vi likevel er imponert - og litt overrasket! - over vekst- og blomstringsvilligheten til våre to catawbiense-busker, er det fordi de står i et grunt, smalt bed uten altfor mye jord. Og uten mulighet til å sende røttene ut over bedets grenser.

 

Bak seg har de en bergvegg som stikker dypt, og foran seg en steinfylling som danner basis for den skiferdekte sitteplassen som dekker marken ut fra husveggen og bort til plantene.

 

Hjemmelaget surjord

Den vesle jorda de har, er nok imidlertid god.

 

Den har i mange år fått tilførsel av barnåler fra juletrær og nærstående gran- og furu-trær, og fra fra vissent løv. Alle rotklumper fra lyng og andre surjordsplanter som er utrangert i åras løp, har havnet rundt røttene til rododendronplantene.

Spesiallaget rododendronjord har vi aldri kjøpt!

Nytt toppår?

Nå gleder fruen i huset og "familens gartner" seg til årets blomstring som ser ut til å bli generøs.

Noen år har det vært til sammen 70-80 store blomster på de to plantene. 

Vi har ikke telt antall blomsterknopper i år, men mange er det. 

Om vi tangerer - eller overgår - blomstringen fra tidligere toppår, skal derfor bli spennende å se.

Våronna avbrutt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Ved vestveggen vokser det Gullklematis, Jackmanniiklematis og Vivendel. Plantene bør beskjæres tidlig på våren og i stille vær for å unngå spredning av frø fra gullklematisen.

 

 

"Familiens gartner" gikk derfor tidlig løs på oppgaven med optimisme, men ble tvunget i hus av kald sno og smertefull isjas.

 

Det deilige, varme vårdagene vi har hatt på våre kanter de siste dagene, burde vært brukt til arbeid i hagen.

 

Oppgavene står i kø og venter på at  "familiens gartner" skal komme i gang med våronna.

Han har egentlig startet, men begynte for tidlig, og ble tvunget i hus. Det var kaldt, og isjasen slo til for fullt. 

De vakre, varme vårdagene vi har hatt de siste par ukene, har han derfor tilbrakt innendørs i stedet for å jobbe i hagen.

Isjas kan man ikke behandle, heter det. Den må gå over av seg sjøl.

Så nå fordriver "familiens gartner" tiden med lesing, kryssord, matlaging og andre innendørssysler mens han venter på at isjasen skal tilate utflytting av planter, potter og urner, beskjæring av prydbusker og fjerning av etterlatenskapene etter fjorårets stauder.

Skjønt, tålmodighet er også en dyd - sies det. 

Stadig dukker det opp snøsymboler på værvarslingsappen på mobiltelefonen. I dag melder appen at det vil bli 5 grader og fare for snø tirsdag i neste uke.

 

Skulle det slå til, er det vel like greit at plantene fortsatt står innendørs.

 

Vi har hatt snø både 1. og 17. mai tidligere her ved Oslofjorden, så helt usannsynlig er det ikke at vi kan få både kulde og snø - eller sludd, noe som er ille nok for planter som har vokst seg frodige og grønne med ømtålelige blader innendrs. 

Isjas er vondt, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo.

Kanskje det er riktig. 

Neste uke vil gi syn for sagn.