mandag 25. oktober 2021

Snile på vei mot livets polpunkt

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildet og se større versjon!  

Hva i all verden er dette bilde av, tenker du kanskje? Det er en hagesnile på veg over stuevinduet.
 
 
Sniler er en pest og en plage i hagen. Både de store, de mindre og de helt små.

Hvilken nytte de gjør, er vanskelig å få øye på.

Skadedyr 
Hvilke skade de anretter er desto mer tydelig.

Joda, de bidrar til nedbrytingen av planter, både døde og levende, men det er det også andre-  og mindre plagsomme! - krefter i naturen som tar seg av.

Skadene de forøver for en hagedyrker som sår og planter og gjerne vil ha en frodig og vellykket hage, er imidlertid påtakelige.

Også de små gjør skade
Det er ikke bare store sniler som brunskogsniler, boakjølsniler, svarte og hvite skogsniler o.l. som gjør skade. Det er nok dem vi hører mest om, og som er mest uglesett, men pene hagesnegler med hus og de små grå krypene som holder til på og i jorda og ikke syns så godt, gjør også ubotelig skade.

Når nysådde planter stikker hodet over bakken for å begynne sitt liv og bli voksne pryd- eller nytte-planter, er snilene der og gnafser i seg de unge, skjøre spirene.

De gnager av stilker og spiser blader og oppfører seg i det hele tatt som om hagen skulle være til for deres skyld.

"Familiens gartner" dreper mange, men antallet ser ikke ut til å synke av den grunn. Idel ergrelse og fortredelighet, altså.

Hagesnile på langtur
Men så får vi se en mørk flekk på vindusruta. 

Hva er det?

Jo, sannelig er det en hagesnile med huset på ryggen som har klatret den lange veien opp vestveggen - eller på klatreplantene som vokser der - og nå aker seg videre over glassruta.

Hvor skal den? Hva skal den gjøre der? Og hva er som får en liten snile til å gi seg ut på en så lang - og farefull! - tur?

Målrettet eller på måfå?
Hadde den et mål før den la i vei? Eller legger den i vei på lykke og fromme og håper at noe dukker opp under veis?
 
Eller har vi her å gjøre med snileartens Frtjof Nansen og Roald Amundsen? Er hensikten å nå mål hvor ingen snile ennå har vært?
 
Eller er den av den filosofiske, slentrende arten som mener at målet blir til mens man "går"? At veien er målet?

For det vesle krypet er vel ikke i stand til å forestille seg et fristende mål langt der framme? Er krypingen en målrettet handling?

Nåde for rett
"Familiens gartner" beskytter sine planter og dreper sniler. Men snila på stuevinduet lar han være i fred.
 
Riktignok bærer den på en "kollektiv skyld" eller arvesynd som det heter i religionene. Men "personlig" er den vel uskyldig til det motsatte er bevist?

Og selv om den lager et sleipt spor på ruta, avsier "familiens gartner" en påtaleunnlatelse og lar den leve.
 
"Familiens gartner" har sans for det usedvanlige. Og husets frue er enig - selv om det er hun som pusser vinduene. 

Livets polpunkt
Så derfor får snileartens Roald Amundsen ake seg uforstyrret videre over stuevinduets sydpol - mot ukjent mål.
 
Og neste gang vi ser ut, er den borte. Om den fortsatt er ute på sin ferd inn i den ukjente, eller om den har ramlet ned på sin dristige vei, er vanskelig å si.
 
Men "familiens gartner" som har drept så mange sniler i sin tid, griper seg i å håpe at den har lykkes. At den har nådd sitt mål, og at den har fått sin belønning for den lange og farefulle ferden over stuevinduets glatte sydpol. 
 
Og at den har kunnet plante sitt flagg på sitt livs polpunkt.


onsdag 20. oktober 2021

"Forvirret" spansk margeritt

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 
De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.
 
Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 
 
Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 
 
Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.
 
Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.
 
Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.
 
Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.
 
Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.
 
Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 
 
Så får vi se hvor lenge den holder ut.
 

lørdag 16. oktober 2021

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 
 
Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.


 
 
Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 
 
Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 
 

 
Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.


 
Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?
 
 
Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?
 

 
Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 
 
På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?
 
 
Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 
 
Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.

torsdag 14. oktober 2021

Røyksopp

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  
  Klikk på bildene og se større versjon!   
 
 På den steinbelagte gårdsplassen vokser det røyksopp flere steder, både ute  på plassen ...
 

 
... og i ly langs bedkantene.



Men også på de to plenene dukker det årvisst opp fine, hvite, spiselige røyksopp.

 
Røyksopp er spiselig når den er hvit og "fast" tvers igjennom.

Hos oss vokser det røyksopp både på den steinbelagte gårdsplassen og på de to plenene.

Vi spiser den imidlertid ikke.

Må være godkjent
Ikke slik å forstå at vi ikke spiser sopp, men vi vil gjerne ha den kontrollert og godkjent av eksperter før vi får den på tallerkenen.
 
For uinnvidde - og husets frue og "familiens gartner" hører så avgjort til den kategorien! - kan  forveksle røyksopp med unge fluesopper.

Vi tar derfor ikke sjansen på å spise den "hjemmedyrkede" soppen - selv om vi er ganske sikre i vår sak: Det er røyksopp vi har, og soppen er spiselig så lenge den er hvit tvers igjennom og ikke har begynt å utvikle sporer.

Sporer i "hatten"
Sporer lager den inne i "hatten" hvor den først blir gul, og deretter brun etter hvert som den modner og gjør seg klar til å spre sporene utover for å sikre etterslekta.

Når man tramper på en moden røyksopp for å se "røyken" - altså sporene - strømme ut, hjelper man soppen med å spre seg. Sporene flyttes så videre utover ved hjelp av vind og vann.

Hvordan kom den hit?
Hvorfor det vokser røyksopp på vår gårdsplass, er uvisst. Plassen er dekket av belegningsstein som ligger tett i tett med noen milimeters fuge med fugesand i mellom. Men mer trenger ikke soppen. 

Vi antar at de første røyksoppene som viste seg hos oss i en klynge ved vedstabelen for flere år siden, har kommet med soppbefengt treverk. Derfra har de trolig spredd seg til flere steder på gårdsplassen.

Røyksoppen på plenene og på den gressbevokste kanten mellom hekken og vegen utenfor, har vi ingen forklaring på. De har vært der så lenge vi kan huske. 
 
Skogbunn og "fylling"
Den nederste plenen er anlagt på skogbunn. At det er mange slags sopper der - og bant dem også røyksopp - er naturlig.
 
På den øverste plenen som ikke er opprinnelig skogbunn, men tilkjørt jord som hviler på et tjukt lag av leire som i sin tur dekker en steinfylling med kjempestore steiner. Om soppsporene eller mycelene fulgte med jorda, eller har kommet dit seinere, er uklart. Nå har røyksoppen - og flere andre sopparter -  imidlertid vært der i flere år.
 
Soppsporer over alt
Hvordan sporene kom til oss, vet vi altså ikke. Den beste forklaringen er nok den vi gir uttrykk for med en omskrining av John Paul Youngs berømte låt: Fungal spores are in the air. 
 
For soppsporer fins over alt, og hvor de vil slå seg ned og danne kolonier bestemmer de selv.

Og på våre plener og på vår gårdsplass, finner de tydeligvis det de ønsker.

Og sopp i hagen har vi ingen ting i mot. "Familiens gartner" betrakter sopp som interessante, morsomme og dekorative prydplanter.

Det skal han komme tilbake til. For det er ikke bare røyksopp som trives i den hagen han steller.

mandag 11. oktober 2021

Blomkarse - hagens "kanarifugl"


   Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
     Klikk på bildene og se større versjon!

Det er 11. oktober og blomkarsen setter stadig nye blomster og danner nye frø.

 

 
Blomkarse er en dekorativ plante med vakre blomster og fint bladverk.

 

Før i tiden tok gruvearbeiderne med seg kanarifugler på jobb. Det var en sikkerhetsforanstaltning. Når nivået på farlige gasser i gruva ble høyt, falt fuglen om i buret. Da gjaldt det for gruvearbeiderne å komme seg ut og i sikkerhet.
 
På samme måte varsler blomkarsen når temperaturen synker i hagen. Den er vannholdig. Blir det kaldt, fryser den. Når det skjer, gjelder det å få frostømfintlige planter i hus.

Foreløpig står blomkarseplantene i fullt flor. Vi nærmer oss imidlertid midten av oktober, og vekstsesongen er over for i år. Også her ved Oslofjorden.

"Familiens gartner" har vært "føre var" og tømt de fleste urnene. Spanske margeritter - med ett hederlig unntak - og tomatplanter er klipt ned og lagt i komposten, og pelargonier er omplantet til mindre potter som ikke tar så stor plass og som det derfor er lettere å få plass til innendørs.

Har har imidlertid gjort tre unntak. Han har f.eks. ikke tømt de urnene der de store, prektige blomkarseplantene står sammen med hver sin pelargonium.

Han har rett og slett ikke hatt hjerte til ødelegge planter som ennå blomstrer og produserer frø selv om nattetemperaturen har vært nede på 3-tallet, og som har blomster, blader - og frø - som pynter opp på verandaen og på gårdsplassen og som smaker godt på ost og i grønn salat.
 
Blomkarseplantene får derfor stå til frosten tar dem. Det vil si til de blir svarte og klissete. 
 
Da havner også de i komposten. For å inngå i naturens kretsløp.
 
Men foreløpig har ikke nattetemperaturen vært så lav at de har lidd noen skade. De har derfor fått stå.
 
Og det har altså også pelargoniene de deler urner med. Men dem er det neppe noen fare med. Blomkarsen bukker nok under før pelargoniene lider noen skade.

Og mens han venter, har "familiens gartner" mye annet som skal gjøres. Alle urner og potter som han satte ut i våres, skal nå i hus.

Egentlig liker han denne delen av hagearbeidet. Hadde han bare ikke hatt en så vond og plagsom isjas. Men som hans mor alltid sa: "Ondt, skal ondt fordrive."

Så derfor holder han på.


onsdag 6. oktober 2021

Hva gjør vi med umodne tomater?

 
  
  Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
     Klikk på bildene og se større versjon!

Noen av de grønne tomatene er blitt til chutney...
 

... andre henger rundt omkring på kjøkkenveggen og i kjøkkenlampa...
 
 

... atter andre ligger til modning sammen med modne tomater og et eple i en skål på kjøkkenbordet ...



 ... mens noen er pakket i avispapir sammen med to epler.
 
 
I slutten av april sådde vi tomatplanter med frø fra norske tomater som vi hadde på kjøkkenbenken. Det ble mange planter.

Et par planter har tilbrakt sommeren på verandaen. Resten har stått i plastdunker på terrassen.

Det blåser en del på våre kanter. Vinden står rett inn fra fjorden. 
 
Noen planter har vi derfor satt i le inntil hekken, og de fleste har vi satt hjørnet mellom utepeisen og leveggen som tar av for nordavinden.

Noen tomater og masse kart
Plantene har klart seg bra, og har dannet en masse tomatkart. Noen er blitt modne. Andre er blitt orange og halvmodne. Og veldig mange har bare nådd kartstadiet uten sjanse til å bli modne på plantene.

Disse har vi nå tatt inn. Og plantene er klipt ned og lagt i komposten.

Men hva gjør man med alle de grønne, umodne tomatene?

Chutney
En del av de minste og "grønneste" har "Familiens gartner" lagd chutney av.

Han har skåret tomatene i biter og kokt dem i litt vann tilsatt epleeddik og rødvinseddik, sammen med renskårne biter fra to epler, en liten orange papirika og en halv noe større paprika samt litt finskåret gul løk. Chutneyen har han søtet etter sin egen smak med hvitt sukker, brunt sukker og hønning.

Diverse metoder
Men alle de grønne tomatkartene ble ikke til chutney. Det var de for mange til. Og "familiens gartner" ville gjerne se om det var mulig å modne noen av dem innendørs.

Noen som var begynt og modnes og hadde fått litt farge, ble lagt sammen med innkjøpte, fullmodne tomater og et eple.

Noen ble hengt i lampa over kjøkkenbordet, og på kjøkkenveggen, og atter andre ble pakket inn i avispapir sammen med to epler. 
 
Og en avklipt kvist med flere greiner med tomater på, står i vann i en vase på kjøkkenbordet under  hengelampa som trolig gir noe varme til omgivelsene.

Velbrukt metode
Å henge tomatkart til modning på avklipte greiner, er en gammel og velbrukt metode som "familiens gartner" husker fra sitt eget barndomshjem. Men så vidt han kan erindre, ble kartene mye raskere modne på hans barndoms kjøkken hvor de hang på en snor over magasinkomfyren eller lå på et fat på benken.

Etter bortimot to uker på kjøkkenveggen er det lite rødming å spore hos de fleste av de tomatene vi har hengt opp. 

Men de blir hengende. Vi gir ikke opp.

Etylengass
Epler utskiller etylengass som bidrar til at frukt og grønnsaker modner. 

"Familiens gartner" har derfor lagt et eple sammen med tomatene som ligger i en skål på kjøkkenbordet til modning.

Han har også pakket tomatkart inn i avispapir sammen med to epler. Innpakningen er ment å skulle sikre at etylengassen fra eplene blir værende sammen med tomatkartene og bidrar til en sikrere og raskere modning. Om metoden har noe for seg, gjenstår å se.

Mer chutney?
Skulle noen av modningsforsøkene feile fullstendig, kan det nok hende at "familiens gartner" lager mer chutney.

Den han har laget er god - og anvendelig. Den passer utmerket til kjøttretter - og sikkert også til fisk.
 
"Familiens gartner" satt en gang i styret for en folkehøyskole. Der brukte elevene syltetøy oppe på osten på brødskiva.

"Familiens gartner" ser ikke bort fra at slik chutney som han har lagd, kan passe bra sammen med litt skarpe oster og med muggoster.

Det er forsøket verdt, som han pleier å si.
 
Verandaen
Tomatplantene i urna på verandaen er fortsatt inntakte. Det vil si: De litt store, runde tomatkartene som hang på den ene planta, er tatt inn. Men de mange klasetomatkartene på de andre plantene befinner seg fortsatt på plantene utendørs.

Plantene står relativt lunt i hjørnet mot innveggen, og "familiens gartner" vil gjerne se hvem som modner først. Blir de kartene som er tatt inn? Eller blir det de som fortsatt henger på morplanta i friluft? 
 
Eller blir det ingen av dem?

Vil de alle til sjuende og sist bli til chutney alle sammen?

Det er han spent på!
 

mandag 4. oktober 2021

Sibirlønn

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!   

Den vesle, uanselige planta ved rota av gullbuska, har vokst seg til ei lita, fin buske med vakkert løv og fargerike "neser".
 

Sibirlønn har fine høstfarger - og en masse "nese"-formede frø som bare venter på å bli tatt av vinden og finne jord å spire i.

 
Sibirlønn (Acer tataricum; trolig subsp. ginnala) fins i en hage nær oss. Nå har vi fått den også.
 
Det vil si: Vi har hatt den en stund.
 
Den vokste for noen år siden opp i hekken mot naboen og ble et omlag 3 meter høyt tre med omfangsrik krone. 

Etter som den vokste på vår side av tomtedelet, skar vi den ned for at den ikke skulle bli for stor og uhåndterlig, og for at den ikke skulle forsøple naboens gårdsplass som greinene strakte seg inn over.
 
Men planta i hekken var ikke den eneste.  

I staudebedet - og tett oppi den store forsythiabuska som stadig prøver å utvide sitt territorium - vokste det opp en buske som helte seg ut over innkjørselen for å få lys og luft.
 
Selv om den åpenbart representerer en fare for uhemmet spredning av frø i hagen, har "familiens gartner" latt den stå. Han syns den er dekorativ - og interessant. Han har derfor trimmet den på siden mot innkjørselen og planlagt å binde den til en stolpe for å rette den opp.

Det fins en art sibirlønn ( Acer tatáricum ssp. gínnala semenóvii) som ikke skal bli mer enn ca. 3 meter høy. 
 
Hvis "familiens gartner" kan holde vårt eksemplar på denne høyden, eller litt lavere, vil den ikke sjenere utsikten til fjorden for naboene bak oss.

Fordi den har stor formeringsevne, og vokser på alle slags underlag , kan sibirlønn virke robust. Men det er en vekst som lett blir utsatt for meldugg i tørrværsperioder.

Vi har ikke sett tegn til meldugg på de to store plantene - dvs. den vi felte og den vi har tatt vare på - eller på de 4-5 småplantene som stikker opp på ulike steder i hagen.

Men vi har hatt meldugg på en clematis og på honningknoppurt.

Meldugg er en plagsom sopp som kan ødelegge mye i hagen.

Skulle sibirlønnbuska pådra seg meldugg, vil den derfor bli fjernet. Prompte!

Men foreløpig står den trygt med sitt fargerike bladverk og pynter opp i en hage som bærer tydelige merker etter de siste dagenes voldsomme vær med kraftig regn og vind.