tirsdag 16. november 2021

Rotdeler fra purre gir grønne skudd

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  
Klikk på bildene og se større versjon! 
 
Rotdeler fra purre settes i vann og gir friske skudd etter kort tid. Noen skudd vokser fort. De korteste tar seg lengre tid.  Bildet er tatt 18. oktober.
 

 

Dette bildet er tatt 30. oktober. Skuddet fra rot nr 1 er blitt betraktelig større. Det er dessuten klipt av et par ganger. Rotdel nr 2 har også så smått begynt å vokse.
 
 
Når vekstsesongen er over ute, må man finne på noe inne.

Vil man f.eks. ha frisk grønn purre på brødet eller i matretter, tar man vare på rotdelen når man renser purre, og setter den i vann. 
 
Etter kort tid har man sannsynligvis frisk, grønn purre som man kan klippe av. Skifter man vann, sørger for at plantene ikke tørker ut eller mugner, og ellers behandler dem med nødvendig omsorg og forsiktighet, har man frisk purre som stadig fornyer seg selv.

Kan ta litt tid
Resulatet blir best dersom man ikke kutter rotdelen altfor kort i første omgang. Hos oss kom den lengste rotdelen først i gang, selv om forskjellen i lengde på den og de to andre ikke var mer enn et par-tre milimeter.

Dette eksperimentet er trolig ikke noe for den som er utålmodig og vil ha resultater med det samme. De to minste delene hos oss har stått uten å vise tegn til ekst i 3-4 uker. 
 
Nå har imidlertid en av dem begynt å gro.

Den tredje nøler fortsatt, men skal få sin sjanse.

 
Purreløkrøttene med det kraftige rotnetet ble plantet i jord for 4-5 dager siden. De ser ut til å like det nye mediet og vokser ufortrødent. Bilde tatt 16. november.


Omplante i jord 
Purreløkrøttene stod lenge i vann.
 
De stod lyst i en liten skål på kjøkkenbordet hvor de vokste og produserte lange, smale, grønne skudd som ble klipt tilbake flere ganger. Det som ble klipt av, ble brukt i maten.

De kunne - og burde - nok vært plantet i jord så snart de viste vilje og evne til å vokse og produsere nye løkblader. Det ville gitt mer næring og sannsynlighet for kraftigere vekst - og altså mere purre til bruk i maten.
 
Nå er de imidlertid endelig blitt plantet i jord.

"Familiens gartner" klipte tilbake de to purreløkene som han har dyrket i vann,  og satte dem relativt grunt i hver sin potte med jord. Den rotdelen som ennå ikke har vist tegn til å spire, ble satt i samme potte som den minste løken. Enten spirer den, eller så råtner den og blir til gjødsel for den andre.

Nå får vi se hva som skjer.

Foreløpig ser det bra ut. De to løkene som spirte mens de stod i vann, har fortsatt å vokse etter at de kom i jord. Om de slår rot og klarer å hente næring nok fra jorda til å utvikle seg videre til livskraftige planter, gjenstår å se.
 
Spennende blir det. Vi kommer tilbake til saken, som det heter i nyhetsmediene.

Eksperiment "purre" er ingen lunde over.

Følg med.
 

onsdag 10. november 2021

Japansk kvede - bitter, men sunn i beskjedne mengder

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildene og se større versjon!  
 
Om våren har japansk kvede vakre rosa blomster som tenderer mot orange. I løpet av sommeren er blomstene blitt til gule frukter.


Fruktene har form som epler, men setter du tennene i dem, får du deg en overraskelse.

  

Kvedefruktene er bitre og brukes ikke gjerne alene, men setter en god litt sur eller besk smak på f.eks. eplesyltetøy. 
 
 
Vår kvedebuske er ikke særlig høy, men ligger utover med sine lange greiner med "illsinte" pigger. Det er ikke så lett å luke og holde orden i dens nærhet, for greinene slår røtter og danner et tett teppe av greiner med mengder av skarpe torner..
 
Kvedebuskene har en stor fordel som kommer dem til nytte der de står i skråningen langs innkjørselen. De har sterk livskraft og lar seg verken kue av gravmyrt eller sølvarve.
 
Kvedeplantene danner fine, rene frukter som er rike på vitaminer - bl.a. C-vitamin - og andre nyttige forbindelser; bl.a. fruktose, glukose, sukrose og karoten. I tillegg inneholder de organiske syrer som normaliserer syrebasebalansen i kroppen, og motarbeider  utvikling av en del nerve- og muskel-sykdommer.
 
Frøene og frøhusene i kvedfruktene skal ikke spises eller brukes i matvarer. Der er etter sigende lett giftige. Og giftig frukt skal man ikke eksperimentere med.
 
Kvede brukes, som sagt, ikke rå, men fruktene er godt egne råvarer til enkelte varmebehandlede retter. Varmebehandling bør skje skjønnsomt for å unngå at de sunne virkestoffene i kvedefrukten blir ødelagt.

Kvedekompott, -gelé og -syltetøy er matvarer som med fordel kan lages av kvede - gjerne smakt til med sukker og tilsetning av andre frukter. Kvede har høyt innhold av pektin. Gele og syltetøy blir derfor lett stivt uten altfor mye tilsetnings- og stivelsesstoffer. 
 
Det er med frukt som med medisiner: De kan gi "bivirkninger". 
 
Kvede kan hos noen utløse allergiske reaksjoner. Noen kan også få forstoppelse - eller til og med magesår - ved gjentakende inntak av kvede. Etter som kvede er en meget sur frukt, kan den ved langvarig bruk også skade tennene.

Man skal altså bruke kvede med fornuft og forsiktighet, og kanskje ikke ukritisk låne øre til dem som tilskriver kvedefrukt ubegrensede velgjørende og legende egenskaper.
 

torsdag 4. november 2021

Gullklematis: Fra gule klokker til "gamlehjem"

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!  
 
 Gullklematisen er ikke gul lenger. Nå er den full av sølvglinsende "oldinghoder".

"Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd ...", skrev Jens Gundersen om oss mennesker i visa "Vinden rider høyt på sky ..." Beskrivelsen passer også på en aldrende gullklematis.
 
 
 
Bar på issen og lange sølvfargede fjoner som snart løsner, spres med vinden, og bærer med seg frø som får nye klematisplanter til å vokse opp på de mest uventede steder.
 
 
Gullklematis (Clematis tangutica) er en dekorativ plante.

Den vokser villig på nærmest allslags jord, har frisk, grønt bladverk og blomstrer rikt med gule klokker fra juli til ut september. Er været laglig, setter den en og annen blomst i oktober også.

"Sølvclematis"
Men om høsten er det ikke blomstene som er mest framtredende og dekorative på gullklematisplantene. Da burde den nesten skifte navn til sølvklematis.

Etter blomstring utvikler gullklematis morsomme, sølvglinsende frøstender som på sin måte, er like dekorative som de gule blomstene.

De gule blomstene varer ikke lenge før de går i frø. Det tidligste sølvglinsende frøstadiet varer noe lenger.

Hagens "gamlehjem"
Etter en tid får de sølvglinsende, blanke hodene en mattere farge. Da har de nådd det stadiet hvor frøene løsner og begynner sin reise ut i verden for å danne nye planter.

I dette siste utviklingsstadiet ser frøstendene ut som tynnhårede, grå oldinghoder. 

"Familiens gartner" har respektløst beskrevet gullklematisplantene med de grå hodene for hagens "gamlehjem". Selv er han en gråhåret 84-åring som syns at an har rett til å buke "stigmatiserende" begrep som "gamlehjem" selv om han selv fortsatt bor hjemme.

Aparte som han er, syns han at begrepet "gamlehjem" er rett på sak og flatterende fordi han mener at det å bli gammel ikke er noe nedverdigende, men tvert i mot bra og langt å foretrekke framfor alternativet.

Voldsom frøspredning
"Familiens gartner" nyter derfor synet av alle gullklematisens stadier mot den mørkbeisede husveggen, selv om har av erfaring godt vet, at problemer vi oppstå når plantene skal klippes ned til våren.

Selv om han plukker av så mange frøhoder som han kan få tak i, før nedklippingen begynner. Og selv om han er nennsom og forsiktig, vil massevis av spirevillige frø finne veien ned fra terrassen og ut i hagen hvor det vil dukke opp gullklematisplanter på steder hvor de ikke kan få stå.

Da må"familiens gartner" luke.

Men foreløpig fortrenger han framtidige bekymringer, og nyter klematisveggen - eller "gamlehjemmet" som den er.

Og kanskje synger han på Jens Gundersens vise: "Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd". 
 
Eller noen andre linjer fra samme vise som han også liker: "Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjernspor." 

Og blomster gror det når gullklematisplantene sprer sine spirevillige frø.
 

søndag 31. oktober 2021

Hvor kom Physalis-planta fra?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  
Klikk på bildene og se større versjon! 

 Stor og fin plante ...
 

... med lovende knopper som aldri kom til å gi blomst og frukt.
 

Vi har i sommer hatt en ukjent plante i en av de mange blomsterurnene våre.

Vi vet som sagt ikke, men trolig er det  Physalis peruviana, også kalt Barbadoslykt og Peru-bær.
 
Physalis, eller fysalis,  er en ettårig art fra Andes-området i Peru, opplyser Artsdatabanken, som ikke er redd for spredning til norsk natur  selv om planta er forvillet til flere steder på østlandet, på vestlandet og i midt-Norge. Den mener at physalis egentlig er for varmekjær til å klare seg vinteren over i Norge.

Og det er nok riktig. Det har ikke vært mange minusgradene hos oss, men den ukjente planta har frosset. Blomsterknoppene ble ødelagt, og bladene i toppene ble svarte og myke.

Planta er derfor klipt ned og lagt i komposten.
 
Stadige overraskelser
Vi har ikke sådd vår plante. Den har kommet "av seg sjøl".
 
Når vi fyller urner og potter om våren, lager "familiens gartner" jord. Han blander jord fra tidligere år med egenprodusert kompost, kjøpejord og gjødsel - f.eks. kompostert kujødsel.
 
I fjor dukket en livskraftig piggepleplante opp i en urne. 

Tidligere har vi hatt besøk av en melonplante som vi heller ikke hadde sådd, og som gav oss en fin melon.

I år dukker altså en plante som etter alle solemerker hører hjemme i søtvierfamilien, opp i en av våre mange urner. Vi tipper - som sagt - på at det er en physalis-plante.

Å få et ugjendrivelig bevis i form av frukter, lyktes altså ikke. Planta hadde lovende blomsterknopper, men fikk aldri blomster. Nattefrosten tok dem.

Så frukt - eller bær - rakk aldri å utvikle. Det er synd for både husets frue og "familiens gartner" setter pris på physalisbær.

Ukjent opphav
Men hvor kommer planta fra?

Har frøene kommet med jorda vi har kjøpt? 
 
Eller er det vi selv som har kastet frø i komposten?
 
Sannsynligheten for det siste, er liten. Vi kaster ikke mat, og physalis levner ikke rester. Hele bæret blir spist.

Dessuten er det nok minst et par år siden vi kjøpte physalis sist. Og rester fra andre husholdninger enn vår egen, har vi ikke i varmkomposten - som er den eneste komposten vi har for tiden.

Så hvor er frøet eller frøene kommet fra? 

Og hvor kom frøet til piggeplet fra?

Dette er mysterier som "familiens gartner" grubler over og ikke har noen plausibel forklaring på.

Ukjente planter velkomne
"Familiens gartner" liker overraskelser og mysterier i hagen. Han tar derfor i mot "selvsådde" planter med takk, dyrker dem han liker og fjerner dem som forurenser eller byr på andre problemer.

Men helst ser han at problemene finner en logisk og akseptabel forklaring.

Så skulle noen ha teorier og hvor de ukjente frøene og plantene - f.eks. physalis-planta - kan ha kommet fra, hører han gjerne om det.

.

mandag 25. oktober 2021

Snile på vei mot livets polpunkt

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildet og se større versjon!  

Hva i all verden er dette bilde av, tenker du kanskje? Det er en hagesnile på veg over stuevinduet.
 
 
Sniler er en pest og en plage i hagen. Både de store, de mindre og de helt små.

Hvilken nytte de gjør, er vanskelig å få øye på.

Skadedyr 
Hvilke skade de anretter er desto mer tydelig.

Joda, de bidrar til nedbrytingen av planter, både døde og levende, men det er det også andre-  og mindre plagsomme! - krefter i naturen som tar seg av.

Skadene de forøver for en hagedyrker som sår og planter og gjerne vil ha en frodig og vellykket hage, er imidlertid påtakelige.

Også de små gjør skade
Det er ikke bare store sniler som brunskogsniler, boakjølsniler, svarte og hvite skogsniler o.l. som gjør skade. Det er nok dem vi hører mest om, og som er mest uglesett, men pene hagesnegler med hus og de små grå krypene som holder til på og i jorda og ikke syns så godt, gjør også ubotelig skade.

Når nysådde planter stikker hodet over bakken for å begynne sitt liv og bli voksne pryd- eller nytte-planter, er snilene der og gnafser i seg de unge, skjøre spirene.

De gnager av stilker og spiser blader og oppfører seg i det hele tatt som om hagen skulle være til for deres skyld.

"Familiens gartner" dreper mange, men antallet ser ikke ut til å synke av den grunn. Idel ergrelse og fortredelighet, altså.

Hagesnile på langtur
Men så får vi se en mørk flekk på vindusruta. 

Hva er det?

Jo, sannelig er det en hagesnile med huset på ryggen som har klatret den lange veien opp vestveggen - eller på klatreplantene som vokser der - og nå aker seg videre over glassruta.

Hvor skal den? Hva skal den gjøre der? Og hva er som får en liten snile til å gi seg ut på en så lang - og farefull! - tur?

Målrettet eller på måfå?
Hadde den et mål før den la i vei? Eller legger den i vei på lykke og fromme og håper at noe dukker opp under veis?
 
Eller har vi her å gjøre med snileartens Frtjof Nansen og Roald Amundsen? Er hensikten å nå mål hvor ingen snile ennå har vært?
 
Eller er den av den filosofiske, slentrende arten som mener at målet blir til mens man "går"? At veien er målet?

For det vesle krypet er vel ikke i stand til å forestille seg et fristende mål langt der framme? Er krypingen en målrettet handling?

Nåde for rett
"Familiens gartner" beskytter sine planter og dreper sniler. Men snila på stuevinduet lar han være i fred.
 
Riktignok bærer den på en "kollektiv skyld" eller arvesynd som det heter i religionene. Men "personlig" er den vel uskyldig til det motsatte er bevist?

Og selv om den lager et sleipt spor på ruta, avsier "familiens gartner" en påtaleunnlatelse og lar den leve.
 
"Familiens gartner" har sans for det usedvanlige. Og husets frue er enig - selv om det er hun som pusser vinduene. 

Livets polpunkt
Så derfor får snileartens Roald Amundsen ake seg uforstyrret videre over stuevinduets sydpol - mot ukjent mål.
 
Og neste gang vi ser ut, er den borte. Om den fortsatt er ute på sin ferd inn i den ukjente, eller om den har ramlet ned på sin dristige vei, er vanskelig å si.
 
Men "familiens gartner" som har drept så mange sniler i sin tid, griper seg i å håpe at den har lykkes. At den har nådd sitt mål, og at den har fått sin belønning for den lange og farefulle ferden over stuevinduets glatte sydpol. 
 
Og at den har kunnet plante sitt flagg på sitt livs polpunkt.


onsdag 20. oktober 2021

"Forvirret" spansk margeritt

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 
De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.
 
Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 
 
Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 
 
Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.
 
Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.
 
Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.
 
Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.
 
Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.
 
Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 
 
Så får vi se hvor lenge den holder ut.
 

lørdag 16. oktober 2021

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 
 
Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.


 
 
Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 
 
Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 
 

 
Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.


 
Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?
 
 
Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?
 

 
Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 
 
På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?
 
 
Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 
 
Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.