mandag 17. mai 2021

17. mai er vi så glad i

 Foto: Kow d. e. 2021©
 
Flagget henger tungt og vått. Nesten bra at feiringen foregår digitalt i dag. Til og med hagen syns at det blir i det meste laget med regn.

De spanske margerittene er på plass i urnene på sitteplassen ved inngangen, men lobeliaen og bacopaen lar vente på seg. 

 
Vi pleier å stelle litt ekstra i hagen til 17. mai. Men ikke i år.
 
Vi har anskaffet elektrisk gressklipper, men den har vi ikke turt å bruke for det har regnet og vært vått hele tiden. Men gresset burde vært klipt. Både av hensyn til plenene og det estetiske inntrykket.
 
Pelargoniene fortsatt inne
Dessuten har det vært kjølig. Pelargoniaene står derfor fortsatt i biblioteket og i gjesterommet i stedet for å pryde de utplasserte urnene som står ferdige med jord og venter. 
 
De to pelargoniene som vi har satt ut - og som har måttet venne seg til utetemperaturen i ly på verandaen - har mistet noen blader og ser ikke ut til å ha det særlig godt. 
 
Og de pelargoniene som vi flyttet rett fra skjulet og ut i det fri, har ennå ikke begynt å skyte vekst- og bladknopper. Stilkene ser imidlertid ut til å være i live, så vi gir ikke opp eksperimentet.
 
Regnet de siste dagene har tvunget oss til å holde oss innendørs og sette hagearbeidet på vent.
 
Helligdagsfreden
Dessuten arbeider vi nødig i hagen på søndager, andre helligdager og høytidsdager. Og arbeid med larmende hageredskaper unngår vi helt og holdent på slike dager. Ikke fordi vi holder dagene hellig, men fordi vi har respekt for naboenes krav på ro og fred.

I dag kunne vi ikke under noen omstendighet jobbet ute. Regnet sørger for det. Vi får heller feire nasjonaldagen ved å høre på radio og se på TV.
 
Familiebesøk
Og i ettermiddag skal vi på besøk til vår datter Gry og hennes familie. Hvis du lurer, kan jeg betro deg at både husets frue og "familiegartneren" er ferdigvaksinert. Så da får vi våge oss ut og nyte den friheten som vaksinen gir oss.
 
Til dere alle: Gratulerer med 17. maidagen!
 
 

søndag 16. mai 2021

Lammeøre

 Foto: Kow d. e. 2021©
 
Lammeøre er en morsom, men uregjerlig plante som må "holdes i øret" for at den ikke skal overta bedet den står i.
 
Vi har en lammeøreplante (Stachys byzantina) i rosebedet langs sørveggen. Der står den solrikt, lunt og relativt tørt - avhengig av hvor ofte vi vanner. Og der trives den så godt at den skyter ut lange underjordiske rot stengler. Nye planter dukker opp både her og der.

Da vårt barnebarn Mina Amanda, var mindre, var hun spesielt glad i lammeøre. "Husets gartner" fikk streng beskjed om ikke å fjerne lammeøreplanta fra rosebedet. Dette ønsket er blitt etterkomet til dags dato.
 
Begrenses hardt
Hovedplanta har fått stå, men "familiens gartner" har med hard hand fjernet rotstengler og nye planter som har dukket opp på andre steder i bedet. Hovedplanta er dessuten klipt tilbake og grundig renset for grå, visne blader hver vår. Det har den ikke bare "funnet seg i", men åpenbart likt svært godt, for den har utviklet nytt, frisk bladverk og mange uanselige, rosa blomster på lange stilker.

Lammeøre er en dekorativ - og "morsom" - plante. Den forsvarer sin plass i en hage som legger vekt på å ha tradisjonsbærende planter.

Det overrasker imidlertid at moderne designere som gir form til hager som etableres i fjernsynsprogrammer, så ofte bruker lammeøre i sine beplantninger. 

Lett å formere
Har man en lammeøreplante, kan man uten problem lage flere. Ved å dele av underjordiske rotstengler formerer man uten at hovedplanta skades eller settes tilbake i utviklingen. Tvert om. Jo, flere rotstengler man fjerner, desto bedre ser morplanta ut til å trives. Formeringen kan uten skade skje både før, under og etter blomstring.

Men, som sagt: Planter du Stachys byzantina, altså lammeøre, bør du være innstilt på å passe på, samt på å begrense den slik at den ikke overtar bedet den står i - eller hele hagen. Hos oss har den dukket opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen langt unna rosebedet. Dit kan den ikke ha nådd med jordstengler. Mest sannsynlig har den formert seg ved frø fra de små, uanselige blomstene. 
 
Det er altså en usedvanlig potent og formeringsdyktig plante vi her snakker om.
 
 

lørdag 15. mai 2021

Hvite rips - en gave fra fuglene

 Foto: Kow d. e. 2021©
 
Buska med hvite rips står litt "kjelkete" til, men det er det ikke mulig å gjøre noe med.
 
Fuglene kan være "gavmilde". 

For noen år siden vokste det fram en ripsbuske ved trappa ned til den nederste plenen. Til vår overraskelse var ripsene hvite.
 
Vi  hadde ingen hvite rips fra før, så "familiens gartner" fant ut at den nye ripsbuska måtte være en gave fra fuglene som sikkert har spist hvite rips i en annen hage og levert fra seg ferdig gjødslede frø hos oss.
 
Ripsbuska er m.a.o. frøsådd og ikke podet eller foredlet på noen måte.
 
Står ugreit til, men ...
Dessverre har fuglene valgt et lite egnet sted til den nye bærbuska. Den står slik at greinene strekker seg utover og hindrer passeringen i trappa ned til den nederste plenen. Det gjør det litt kronglete å gå i trappa - spesielt med gressklipper og andre hagereskaper. 

Men vi tør ikke en gang tenke på å flytte nykomlingen. De hvite ripsene tar vi ingen sjanse med. Så buska får stå der den står.
 
Vår nye ripsbuske blomstrer rikt og bærer rikelig med bær. Gode søte, hvite bær som familien setter pris på.
 
Bærnett nødvendig
Men det er flere som liker bærene. I fjor sommer brukte vi bærnettene til å berge rosene i sørveggen fra rådyrene. Da fikk de hvite ripsene stå ubeskyttet.

Det straffet seg. Fuglene ribbet buska for bær. Noe som i og for seg styrker teorien om at det er fuglene som har levert ripsbuska med de hvite bærene hos oss.

I år har ripsbuska masse blomster som allerede er i ferd med å utvikle seg til kart. 

Skal husets beboere få noen glede av ripsene, må vi nok bruke et av de grønne bærnettene til det som de egentlig er innkjøpt til; nemlig å beskytte bærene mot grådige fugler - som gjerne vil høste av det de har sådd.

"Familiens gartner" holder øye med de hvite ripsene. Han tar en inspeksjons-kikk hver dag. Hittil ser alt lovende ut. Og nå håper han at sommeren holder, hva våren lover.
 

fredag 14. mai 2021

Nå må de spanske margerittene ut

Foto: Kow d. e. 2021©
 
De spanske margerittene venter på å få mer jord rundt røttene. Foreløpig har de stått i garasjen om natta. 
 
Vi kjøpte nok spanske margeritter for tidlig i år. Men hvem kunne vite at det skulle bli såvidt kjølig i slutten av april og langt ut i mai? 
 
Ute i natt
Når vinden ikke har vært altfor sterk og temperaturen altfor lav, har margerittene stått ute om dagen, men inne i garasjen om natta. For margeritter tåler ikke frost, og de er ikke glad i kjølig vær heller.
 
Men i natt stod de ute.
 
Da vi våknet i dag tidlig viste gradestokken på nordsiden av huset like over 10 grader. Dette nattoppholdet utendørs har de m.a.o. ikke hatt vondt av.
 
Må ha næring og vann
Margeritter er egentlig krevende planter. Skal de trives må de ut av de små pottene som de har vokst opp i, og over i noe større. Vi skal ha noen av dem i urner på sitteplassen ved trappa. Der er det lunt og lyst, og der pleier de å trives og glede oss med fullt flor hele utesesongen.
 
Et par av dem skal på en liten grav vi pleier. Men der er det betydelig kaldere, så der må vi kanskje vente med utplantingen en uke til.
 
Lobelia og bacopa
I urnene ved inngangen er det jord iblandet pelletert hønsemøkk og egenprodusert kompost. Og i urna skal den spanske margeritten dele plass med lobelia og bacopa - eller "sutter" som noen sier. Det er tradisjon. Og tradisjoner holder "familiens gartner" på.  
 
Kaldt - selv om dagen
Vi snakket med en annen hageentusiast forleden, og han fortalte at de hadde plantet ut for tidlig.  Mye hadde ikke tålt de lave temperaturene.
 
Vi har gjort noen liknende erfaringer selv. To frodige, fine pelargonier som er båret ut og inn for å oppnå herding, er verken frodige eller fine lenger. Mange blader har visnet, men det kommer heldigvis nye.
 
Det er fristende å påskynde våren og få plantene ut, men det kan straffe seg. Tålmodighet er en viktig egenskap for den som har en hage å pleie.
 
Våren endelig her
Men nå må tiden være inne. Nå må de spanske margerittene over i urnene. Og nå må de tilbringe hele døgnet utendørs i påvente av at lobelia og bacopa kommer og krever sin plass i urnene etter hvert.
 
Og når urnene ved inngangen er ferdig utstyrt, er våren her for alvor. Da kan alle pelargoniene begynne å belage seg på å komme etter.
 

 

onsdag 12. mai 2021

Hjertebergblom

Foto: Kow d. e. 2021©
 
Bergenia danner et skille mellom plenen og den beplantede skråningen. Tar bergeniaplantene for stor plass, eller blir de for dominerende, blir de tynnet med hard hand. Det tåler de godt.

 

Bergenia har rosa dekorative blomster.

Vinteren har skadet noen av bladene på den ene bergeniaplanta i staudebedet.

Bergeniaen og enkelte av de andre plantene i den sørvendte skråningen har fått hard medfart i vinter, men tilveksten er god.


Bergenia - eller bergblom som den heter på norsk - er så mangt. Det fins flere arter i omløp.
 
Vår bergenia har store, eviggrønne, tilnærmet hjerteformede blader og blomsterstilker med masse rosa små blomster. Det er derfor trolig bergenia cordifolia vi har.
 
Kan dyrkes over alt
Dette er nok den mest vanlige bergeniautgaven i vårt land. Den kan dyrkes over alt. Den kan brukes  som steinbedplante, som kantplante, som solitær plante, i rekker og rader og grupper, på leirjord, i sand, i god jord, i sol og i skygge.

Vi har bergenia på flere steder i vår hage. Den markerer overgangen mellom plenen og den beplantede skråningen på nedre nivå, står i staudebedet og i skråningen mellom den nedre plenen og staudebedet - og den er med på å dekke skråningen der trappa går opp til det øvre nivået på tomta.
 
Hardføre, men ...
Bergenia - eller altså bergblom - er erfaringsmessig hardfør i vårt lokale klima. De plantene som står på den nederste plenen, samt de som står i, og omkring, staudebedet, er grønne og fine og har klart den harde barfrosten i vinter, bra.

Plantene i skråningen ved trappa opp til den øvre delen av hagen, er det verre med. Det er vokst fram en god del nye, friske, grønne blader, men av de bladene som har overvintret er det ikke mange igjen. De er døde. Brune og myke eller svarte og sprø, men døde. Vi har ryddet bort flere, men det er mange igjen som må ta bort for at bedet skal bli "presentabelt".

Grunt rotnett
Bergenia har et meget grunt rotnett. Kraftige røtter ligger så å si oppe på bakken, mens vesentlig tynnere siderøtter henter vann og næring fra jordsmonnet. Hvorfor de bladrike plantene ikke fordamper mer fuktighet enn røttene klarer å suge opp, er en gåte.

Men bergenia cordifolia klarer seg med minimum av vann. Og den trivs åpenbart like godt i fuktig vær.

Økenavn
Enkelte har mindre flatterende økenavn på bergenia. Den kalles både griseblad og rotterabarbra. Navn som kan tyde på at enkelte anser den som en pest og plage i hagen. Det gjør ikke vi. 

Bergblom - i vårt tilfelle sannsynligvis bergenia cordifolia - er en dekorativ vekst med fint bladverk og pene blomster. Den er ikke en plante man faller i staver over, men forsvarer så absolutt sin plass i hagen.

Og står den slik til at den får sollys om høsten, kan de store bladene utvikle vakre høstfarger som setter preg på et kanskje noe fargefattig høstbed.
 

tirsdag 11. mai 2021

Hortensia: NB Ingen beskjæring nå!

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Hagehortensiaen blomstrer på fjorårets kvist og må derfor ikke beskjæres om våren. Gjør man det, mister man årets blomstring.

 
Fjorårets blomster er dekorative i den fargeløse vinterhagen. Men nå kan de klippes forsiktig vekk uten at de nye blomsteranleggene fjernes.
 
Langs fjellveggen vis a vis inngangspartiet, går det et smalt bed fra syrinen og fram til staudebedet som vender mot gårdsplassen.
 
I dette smale, nødtørftige bedet har den kraftigvoksende klatrehortensiaen sine røtter. Der fins også orientvalmuer,  hagesildre og andre steinbedsplanter. Og der står en rekke med hagehortensia.
 
Det kan ikke være mye jord og næring til hver art og hver plante, men de ser alle ut til å finne det de trenger.
 
Livskraftig hortensia
Hagehortensiaen vokser og blomstrer og viser ingen tegn på mistrivsel eller nød. Med vaiende, hvite blomster danner den en vakker ramme langs fjellkanten fram til trappa og inngangsdøra.
 
Våre hortensiaplanter kommer fra barndomshjemmet til "familiens gartner". Se nærmere om dette i innlegget Hortensia

Hva slags hortensia vi har, er ikke godt å si. Om det er buskhortensia fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen - eller noe helt annet - vet jeg altså ikke. Vi kaller den - i samsvar med familietradisjonen - for skyggehortensia.
 
Blomstrer i tur og orden
Våre hortensiaplanter har svært ulike lysforhold. Plantene innerst ved syrinen står meget skyggefullt og får ikke sol før et godt stykke ut på ettermiddagen, mens de plantene som står nærmest staudebedet, står lyst og har sol hele dagen når sola skinner.
 
De plantene som står lyst, blomstrer naturlig nok først. Deretter kommer de som står i skyggen. Men alle plantene blomstrer - og blomstrer rikt. I månedskiftet juli-august lyser de vakre, hvite blomsterhodene og det grønne bladverket opp gårdsplassen som da er omgitt av stauder, roser og hortensia.
 
Oppløftende tegn til liv
Vi har vært spent på hvordan hortensiaplantene ville klare barfrosten som den ble utsatt for denne vinteren. Vi har spent ventet på tegn til liv.

Heldigvis ser alt ut til å utvikle seg som vanlig. Blader skyter fram. Det er tydelig liv i det aller meste. Kanskje i alt.

Nå skal vi forsiktig fjerne fjorårets blomster som ennå sitter på. De kunne vært fjernet i høst, men vi syns at de er dekorative og lar dem sitte på vinteren over. Men nå må de vike og gi plass til et nytt snøhvitt blomsterflor som skal glede oss når høysommeren kommer. Og minne "familiens gartner" om barndommen i barndommens hage på Hafslund i Sarpsborg. Der hortensiaplantene i hagen i Drøbak kommer fra.

mandag 10. mai 2021

Hva kommer her da, tro?

  Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Er det paprika som vokser fram i yougurtbegeret? Eller er det melon?
 
Det venter oss nå en overaskelse. 

For mens "familiens gartner" var i gang med å prikle og potte om innendørs, fylte han et par yougurtbeger med jord og puttet noen frø i. 
 
Nybegynnertabbe
Så gjorde han  alle nybegynneres og amatørers mest alminnelige tabbe. Han glemte å notere va han hadde sådd. Eller kanskje var han sikker på at han ville huske det. Men hukommelsen er ikke som i yngre dager.

Nå vokser det i yougurtbegeret. Friske, grønne spirer som bør prikles ut. Men hva er det?

Paprika? Melon?
"Familiens gartner" husker at han hadde lyst til å så paprikafrø fra paprikaen på kjøkkenbordet. Men gjorde han det? 

Eller var det melon han sådde? Melonene har hundrevis av potente frø som nærmest ber om å bli puttet i jord slik at de kan bli nye planter. Men fant noen av frøene vegen til yougurtbegeret? Eller ble det med tanken som så mange ganger før?

Gåten er uløst - foreløpig.

Venter og ser
Men vi skal nok finne ut av det. Vi prikler ut plantene, gir dem bedre vekstvilkår og lar dem vokse og vise hva de er.

Kanskje får vi paprika fram mot høsten. Eller kanskje blir det melonplanter som vi kan hegne om og forsøke å få til å bære fram meloner hvis sommeren er varm nok og høsten lang nok. Eller kanskje kan vi forlenge vekstsesongen med å ta dem inn?

Nåja, foreløpig får vi finne potter og gi dem litt mer livsrom slik at de kan utvikle seg.

Det blir spennende å se hva vi har odlet fram.