fredag 24. september 2021

Nytt røvertokt blant grønnsakene

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Stengslene hjelper ikke. Rådyrene kommer seg både opp på og ned fra terrassen.

 

Rådyrene ble jaget, men gikk ikke lenger enn ut på plenen hvor de spiste av en villrose i hekken og ellers ruslet uanfektet omkring.

 
Vi har vært spart for rådyrbesøk på terrassen på en stund, men i dag var de der igjen.

De var to i følge - trolig en geit med en kalv eller et ungdyr. Men bare geita var på terrassen. Ungdyret beitet på plenen mens mamma var på terrassen og ødela tomatplantene, pelargoniene og sukkerertene.

"Familiens gartner" satt  og leste i stua på innsiden av veggen mens geita beitet på grønnsakene og blomstene på utsiden. Da han kikket ut av vinduet var rådyret i ferd med å spise av sukkerertene som både hadde store og små erter og blomster å by på.

Nå er det meste borte.

I stedet for å ta fram telefonen og ta bilde av delinkventen, banket "familiens gartner" kraftig i vinduet uten at det gjorde inntrykk på det spisende udyret. Da han åpnet vinduet og ropte så høyt han turde så tidlig på morgenen, løftet imidlertid dyret på hodet og lurte på hva som var på ferde.

Først da "familiens gartner" åpnet vinduet ytterligere og økte volumet på utskjellingen, hoppet geita grasiøst og elegant over sperringen i åpningen mot plenen og sluttet seg til ungdyret på plenen som fortsatte uanfektet med sitt.

Og først da "familiens gartner" gikk ut på verandaen og løftet telefonen for å ta bilder, trakk de to rådyrene seg bort til hekken i kanten av plenen og gav seg til å beite på en villrose som hang utover plenen.

Rådyrene er altså så tamme - og tydeligvis hjemmevante - at de verken frykter høye lyder eller mennesker som vifter med armene, oppfører seg truende og roper ukvemsord og det som verre er, etter dem.

Sukkerertplantene ble nå beitet så ettertrykkelig ned at det ikke er mer for oss å hente der. Alle sukkerertene bortsett fra en liten en, ble spist og de delene av plantene som ikke ble spist, ble revet i stykker. Sukkerertsesongen - som forøvrig var merkelang lang - er nå over for i år.
 
Tomatene gikk det også hardt utover. Så å si alle plantetoppene og de grønne, friske bladene er fortært. En del kart henger igjen, men flere planter er brukket eller røsket i.
 
Husets frue er glad i pelargonium-arten "Dronning Ingrid". Det er tydeligvis rådyrene også. På sin måte.
 
Blomstene og knoppene er spist, men stilkene står igjen. Nå er imidlertid de fleste Dronning-Ingrid-pelargoniene tatt inn. Så er rådyrene i alle fall snytt for den godbiten.

Men tomatplantene - som er fulle av grønne tomatkart - står fortsatt ute og håper på solvarme dager og ikke altfor kalde netter. 

Sperringene oppp til terrassen er derfor opprettholdt. Ja, de er til og med forsterket for å gi tomatene en reell sjanse mot de glupske inntrengerne.

Skjønt, de firbente finner vel en utvei, er jeg redd.
 

tirsdag 21. september 2021

Høstasters


Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
     Klikk på bildene og se større versjon!    
 
Høstastersen trives øyensynlig i enden av blomsterbedet hvor den har stått i flere år. I år er den korte og frodig med masse blomster.
 

 
Som regel blir plantene lange og ulenkelige og henger utover. Som denne som overlevde vårmassakren.
 
 

Selv om plantene står i full blomst, er det ekstra mange knopper. Blomstringen vil derfor fortsette en god stund.
 


 Blomsten er små, men pene og når de blir mange pynter de godt opp i bedet langs veggen.
 
 
Høstastersplantene i vårt bed pleier å være lange, strantne og ulenkelige. Som regel henger de utover - eller ligger med hodene på bakken.

I år er de korte og robuste og står oppreist i bedet.

Det kan vi takke rådyra for.

I våres beitet rådyra ned astersplantene så bare noen ynkelige stubber sto igjen. Plantene ble derfor "satt tilbake" og hindret i den naturlige veksten. 

Det vokste imidlertid fram nye planter, og disse er betydelige kortere og opprette enn de to-tre plantene som overlevde vårmassakren.

Bedet er derfor i år penere og mer ordentlig enn det pleier å være.

Høstasters er en av favorittplantene til "familiens gartner". De pynter opp i hagen når de fleste andre planter har gjort sitt for sesongen.

Dessuten minner asters ham om hans barndoms hage hvor hans far på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet odlet blomster for salg. Der ble det dyrket flere sorter av asters som stod i blomst fra våren til langt ut på høsten.

Ordet "aster" betyr stjerne. At planta har fått dette navnet, forstår man når man ser nærmere på den enkelte blomst.
 
For den som har hjerte til å ta inn blomster fra hagen og sette i vase, er asters en fin plante.

"Familiens gartner" er imdlertid ikke begeistret for avskårne blomster. Han liker best at blomstene står der de har vokst opp, og at de pynter opp i hagen.

Derfor har astersbedet fått stå urørt av både rådyr og mennesker denne høsten.
 
Noe "familiens gartner" setter stor pris på. For han mener at hageplanter hører hjemme i hagen.

lørdag 18. september 2021

Blomkarse: Til glede for øyet og magen - enn så lenge

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!  

Blomkarseplantene i urnene har stort bladverk, men ikke så imponerende mange blomster.
 

Planta i potta på veggen har en "avdeling" høyst oppe ...
 

... og en "avdeling" helt nederst. På midtpartiet er det ingen blomster.


Blomkarseplanta i blomsterbedet har en blomst om gangen. Det harden hatt i hele sommer.
 
 
Blomkarse er en fin plante å ha i hagen. Den kan dyrkes i potter, i urner og på "friland".
 
Man putter et frø eller flere i jorda om våren, og så vokser det fram en plante som ikke er kravstor, men blomstrer rikt uavhengig av jordsmonn og lysforhold.
 
Hvis jorda ikke er for næringsrik, da. For får blomkarse for mye næring, danner den erfaringsmessig mye bladverk og mindre blomster.

Blomkarsefrø kan man kjøpe - eller sanke fra egne planter. Man kniper av frø som dannes der blomstene har vært, lar dem ligge for å tørke og oppbevarer dem tørt til neste - eller en senere - sesong.

Og har man overskudd av friske, grønne, velsmakende frø, kan man "sylte" dem - dvs. legge dem i lake - og bruke dem slik man brukers kapers.

For blomkarse kan spises. Både blomster, blader, stilker som ikke er for treene og frø kan fortæres - f.eks. som innslag i grønne salater.

Blomkarse er en dekorativ plante. Hver blomst står kanskje ikke så lenge, men det kommer stadig nye.

For å unngå at plantene ser "rufsete" ut, og for å sikre gjenvekst og stadig nye blomster, bør frøene plukkes av etter hvert. De "greinene" som frøene - samt blomster som ikke er blitt til frø - har sittet på, bør klippes av.

Blomkarse er en "tørst" plante. Den må få vann - helst daglig. Jo, større bladverk, desto mer fuktighet fordamper den. Det er derfor ingen grunn til å spare på vannet. Og står planta i potte eller urne, kan den ikke selv lete etter vann. Da er den avhengig av det vannet den får.

Blomkarse er en vannholdig plante. Den fryser derfor lett i stykker. En nattefrost er nok til at den takker for seg.

Blomkarsens tid er nok derfor mange steder over for i år. Og på enda flere steder lever den på "lånt tid".

Her hos oss nær Oslofjorden, står den nok fortsatt trygt noen uker til. Men det har vært nattemperaturer under 8 plussgrader her. Så det går nok fort mot slutten av sesongen for blomkarsen og andre varmekjære planter, her også.
 
Vi nærmer oss derfor ubønnhørlig og med raske skritt den tiden da "familiens gartner" innleder dagen med å sjekke om det fortsatt er liv i blomkarsen, eller om den ligger sammensunket og klissete i potter og urner og må tas opp og legges i kompostbingen.
 
Mens "familiens gartner" skriver dette kommer det melding på telefonen om at meteorologene sier at høsten er kommet for å bli.
 
Det overrasker ikke "familiens gartner". Han har gikt og isjas, og de har varslet høstens komme i flere dager nå. 
 
Og disse varslene slår aldri feil.
 

fredag 17. september 2021

Når fuglene dør

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Trosten lå livløs på terrassen under vinduet. Den hadde åpenbart fløyet i vinduet og brukket nakken.
 

 
Men hva slags trost er det som frekventerer vår hage og flyr rett inn i glassruta? 
 
 
Det er mange slags fugler som bruker vår hage.
 
I tillegg til  alle de vanlige - som skjære, trost, stær, pilfink, ulike slags meiser m.fl. - kommer det hver høst svermer av sidensvans som tømmer busker og trær for bær, før de flyr videre til andre matfat.

Som regel blir den omfattende fugletrafikken avviklet uten problemer. Men fra tid til annen forekommer det uhell. 
 
En dag ligger det dun og fjør utover plenen eller gårdsplassen, og vi aner at en fugletragedie har funnet sted. Kanskje har det vært et internt fugleoppgjør. Eller kanskje er det en av strøkets mange katter som har klart å få kloa i et bytte.

Eller kanskje ligger det en dag en skadet eller død fugl under et av vinduene. Da er det åpenbart hva som har skjedd. 

"Familiens gartner" har reddet flere fugler som er blitt skadet eller svimeslått i møte med en av glassrutene. 
 
Blir de liggende, blir de lett rov for kattene - eller for rovfugler som skjærene. "Familiens gartner" plukker dem derfor opp og plasserer dem på et trygt sted til de igjen kan ty til vingene.

Men flesteparten av fuglene som flyr i vinduene dør. Slik som trosten på bildene ovenfor. Den hadde brukket nakken og kunne ikke hjelpes.
 
Hva slags trost det er, strides de lærde om. Er det en "vanlig" gråtrost? En duetrost? Eller kanskje en måltrost?
 
Eksperten på "Spør en biolog" mente at det måtte være en rødvingetost. Og det er nok rett selv om rødfargen knapt kunne anes. Størrelsen er i alle fall riktig.

Rødvingetrosten (turdus iliacus) er Norges minste trost. Den er 21 cm lang. Fuglen som døde var 20 cm fra nebbet til enden av halefjørene. Stjerten var 6 cm. Så størrelsen passer.

Tidligere har "familiens gartner" noen ganger begravd døde fugler og mus i komposten. Det gjør han ikke mer. Rottene ble tiltrukket av de døde skrottene, og gnagde seg inn i kompostbingen hvor de gasset seg med sitt "bytte".

Det var et besøk "familiens gartner" ikke var begeistret for. Og husets frue nektet å gå til kompostbingen med avfall etter at hun fikk vite hvem hun kunne møte der.

Dette var i fjor. Siden er det ikke lagt noe som kan være potensiell rottemat, i komposten, men nesten bare planterester, skrell fra poteter, gulrøtter og andre rotvekster, banan- og appelsinskall o.l. Og så gressavklipp frra plenen. Masse gressavklipp.

Trosten sørget "familiens gartner" for å begrave dypt i kjøkkenbedet. Der ligger den forhåpentlig trygt og blir til jord og til nytte for framtidige vekster.
 
Det er livets gang.
 
 

torsdag 16. september 2021

Sopp - dekorasjon eller trussel?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
  Klikk på bildet og se større versjon!   
 
Vakker, men udefinerbar sopp, som ekspertene ikke tør gi seg ut på å artsbestemme. Men trolig er det en  skikkelig "skadegjører".
 
 
Vi har to plener. Begge er veritable myko-farmer.
 
Ikke slik at vi dyrker sopp der. 
 
Men det vokser sopp på plenene våre. Ikke bare en art - eller to, men flerfoldige arter.

Mange slags sopp
For mange år siden begynte det med at det vokste røyksopp og matblekksopp på begge plenene og på gresskanten langs veien utenfor hekken.

Siden har det "ballet på seg". Den ene sopparten etter den andre har dukket opp både her og der. Rett og slett på plenen, inntil røtter og stubber, gamle, morkne stubber og på trestabber som bjørk og eik og edelgran, i blomsterbedene og på gårdsplassen i de bittesmå mellomrommene mellom belegningsteinene.
 
I kjøkkenhagen dukket det i 2015 opp en stor morkel som selv ikke ekspertene på "Spør en biolog" kunne bli enig om den nærmere bestemmelsen av.
 
Hvis du søker med stikkordet "sopp" i søkefeltet øverst til venstre på siden, vil du finne omtale av flere av soppene her på bloggen. 

Også i år har vi hatt besøk av ulike slags sopper som har dukket opp - og forsvunnet igjen etter en "fransk visitt".

De fleste har vært "ordinære" å se til. Og flere har åpenbart vært av samme slag som sopp vi har hatt tidligere. Ofte på samme sted - eller i nærheten.
 
Klynge rundt stubben
Men så den 10. september fikk vi øye på en interessant klynge av sopp på den øverste plenen. Soppene vokste på  den morkne stubben etter kirsebærtreet.
 
Telefonen var nesten tom for strøm, men "familiens gartner" fikk tatt et bilde av soppene slik de så ut ovenfra. 
 
Han tok ikke opp noen av soppene for å undersøke og ta bilde av undersiden. Det ville han gjøre når telefonen var ladet, slik at han kunne dokumentere med bilder..
 
Da han senere kom tilbake med oppladet telefon, var soppene borte. Bare uformelige småbiter lå igjen.
 
De var øyensynlig totalt ødelagt av de voldsomme haglbygene og styrtregnet som hadde høljet over hagen.

Biologene vet ikke
Sin vane tro ville "familiens gartner" gjerne vite hvilken morsom og dekorativ sopp han hadde hatt i hagen. Han spurte derfor på ekspertsiden "Spør en biolog". 
 
Men der fikk han i første omgang ikke svar.

Åpenbart er oppgaven for vanskelig. Ingen ekspert har villet risikere sitt omdømme ved å stikke hodet fram og foreta en kvalifisert gjetning på grunnlag av et ufullstendig bildemateriale.
 
Honningsopp?
Men etter en litt utfordrende purring, svarte et par eksperter at oppgaven var umulig når de ikke fikk se undersiden av soppene. De lurte likevel på om det kunne være en eller annen honningsopp.

Og mye tyder på at de har rett. 
 
På det nettbaserte plantevernleksikonet til NIBIO er det bilde av honningsopp som riktignok ikke er kommet så langt i forfallet som den soppen som "familiens gartner" spør om, men som avgjort likner.

En giftig skadegjører
Honningsopp er ikke en søt matsopp slik navnet kanskje skulle tyde på. Det er en giftig skadegjører som skader - og i verste fall dreper - busker og trær.

"Familiens gartner" og husets frue har tidligere funnet - og varslet om - store bestander av honningsopp på Hærland kirkegård i Indre Østfold.

Soppene på kirkegården var imidlertid i en annen tilstand enn soppene på plenen, og så derfor annerledes ut.

Ikke sikre, men ...
Helt sikre er vi derfor ikke på hvilken soppart som besøkte oss ved den morkne rotstubben etter kirsebærtreet.

Men vi går ut fra at det var hagehonningsopp eller mørk honningsopp. Lite trivelige skadegjørere som kan forårsake uvelkomne ødeleggelser.
 
Den var fin å se på. Men er ikke velkommen tilbake.
 
Hvordan bli kvitt rhizomorfene?
Sopptrådene - eller rhizomorfene - ligger nok imidlertid i jorda og i kirsebærstubben og venter på å finne vekster å utøve sin nedbrytende virksomhet på.
 
"Familiens gartner" ligger nå våken og lurer på hva han kan gjøre for å fjerne rhizomorfene og  forhindre at busker og trær blir angrepet. 

Han kan jo ikke grave opp plenen og skifte jord rundt stubben. Det er han for gammel til. Så foreløpig er problemet uløst.

onsdag 15. september 2021

Svarthyllsaft og gelè i år?

 
Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!   

 Kartene ser lovende ut. Skal det bli modne svarthyllbær i år? 

 
 
 
På "solsiden" er det til og med bær som har fått farge.
 
 


Svarthyllbuska har tatt seg fint opp igjen etter total nedskjæring. Vanntønna har ingen ting med svarthyllbuska å gjøre. Den bare står der.

 
En gang hadde vi et stort svarthylltre (sambucus nigra) som bar rikelig med blomster og dannet fine svarte, sunne bær.

Men hvor lenge var Adam i paradiset?

Døde, men oppsto igjen
Treet døde. Grein for grein syknet det bort. Til slutt vat det bare en løsning på problemet. "Familiens gartner" hentet motorsaga og kuttet det ned.

Heldigvis sluttet ikke historien der. For "Rocambole var ikke død" som det heter i en gammel krimbok.

Svarthyllbuska hadde mer på lager. Kraftige skudd vokste opp fra rota, og etter et par år hadde vi en ny livskraftig buske som - heldigvis - ikke viste tegn på den sykdommen som hadde tvunget de gamle stammene og reinene "i kne".

I et par-tre år nå har vi hatt en svarthyllbuske som er betydelig lavere enn den vi mistet, men som er grønn og frodig og blomstrer og danner kart og bær.

Blir ribbet, men ...
Blomstene, kartene og bære har vi ikke hatt mye glede av hittil. Buska - eller treet - er om sommeren full av blå lus. Lus og fugler har hittil forsynt seg. Det har til nå ikke blitt noe igjen til familien.

I år ser det imidlertid lovende ut. Mange blomsterklaser er blitt ribbet - som vanlig, men mange har også fått stå i fred og er blitt til klaser med lovende kart. Noen få har til og med begynt å få farge.

Saft og gele?
Nå krysser vi fingrene. Skal vi i år - som i gode "gamle" dager - kunne høste modne svarthyllbær som vi kan lage saft eller gele på?

Klok av skade har ikke "Familiens gartner" for store forhåpninger. Han vet at fuglene liker modne svarthyllbær, og den gamle buska som nå er borte, ble renplukket flere ganger.

Men han er betinget optimist. Kanskje vil familien for en gangs skyld kunne høste bær og lage saft og gele etter Henritte Schønberg Erkens gamle oppskrift.

Han krysser fingrene og håper på det beste.

mandag 13. september 2021

Hekken stusset for vinteren

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!  
 
Hekken er rufsete og ujevn og truer med å forringe utsikten fra sitteplassen på terrassen. "Kjøkkenhagen" er dratt til side slik at "familens gartner" skal komme til med hekksaksa.




 Hekken er stusset, utsikten er sikret og "kjøkkenhagen" er tilbake på plass.

 

På den ene siden av terrassen har vi en hekk av snøbærbusker. Den må holdes nede og trimmes for ikke å hindre utsikten til fjorden når man sitter på terrassen - og for å se velstelt ut.

Fra handmakt til elektrisitet
I mange år klipe "familiens gartner" trærne og buskene i hagen, " for hånd". Det vil si at han brukte handmakt og manuell redskap. Det tok tid. Og ble slitsomt for en mann som med god margin har passert 80 år

For et par år siden kjøpte han seg derfor en batteridrevet hekksaks. Nå går klipping og trimming av hekker og busker unna i en fei.

Klippe, klippe, klippe
Klipping av vekstene i hagen er ikke et engangsfenomen. Skal prydbusker og hekk holdes i sjakk, må det klippes og beskjæres om våren, om sommeren - og om høsten. 
 
Om våren må man unnlate å beskjære busker med tidlig sevjegang - såkalte "blødere" - men ellers blir de fleste trær og busker penere, friskereog frodigere av å bli kvitt gamle kvister.

Snøbær som formklipt hekk
Ikke alle busker egner seg som formklipt hekk. "Familiens gartner" har f.eks. vært spent på om snøbærbuskene langs terrassen ville tåle å bli holdt nede og formet som en stram hekkrekke.

Det viste seg imidlertid å være en grunnløs bekymring. Etter at den er blitt klipt noen ganger med den elektriske hekksaksa, er hekken blitt tett og fin - også nederst der den er dekket av plastdunkene som er en del av familiens kjøkkenhage. 

Høstklipping
Det er flere årsaker til at "familiens gartner" beskjærer busker og trær om høsten.

Er de beskåret, blir de vanligvis ikke så lett tynget ned av snø, og de blir ikke hindret i utviklingen av tilbakeskjæring om våren. Og planter som "blør" når de beskjæres om våren, er ferdig forberedt for vekstsesongen.

Ordnung muss sein
Og en viktig grunn til: "Familiens gartner" er en "ordensmann". Han liker å ha det striglet og pent. Og etter som han er en aldrende mann, syns han at det er greit med alt som er unnagjort. Man vet ikke hva man orker og overkommer neste vår.

Derfor trimmet han hekken på terrassen nå. Og mere står for tur. Hekksaksa har gjort jobben lettere og raskere og det er en fordel han ønsker å utnytte nå, mens lysten fortsatt er til stede, og kreftene fortsatt strekker til.

For, som sagt, man jo aldri. I den alderen "familiens gartner" nå er, kan man ikke ta noe for gitt.

Men fortsatt holder han koken!