onsdag 31. juli 2019

Humplanta operer som markdekker



Humle på avveier. Den skulle klatret på espalieret, men fungerer i stedet som markdekker.

Vi begynte forsiktig med to humleplanter som skulle klatre i et espalier i kjøkkenhagen og danne en grønn hule til bruk i altfor varme solrike dager.

I mange år har humleplantene fungert etter forutsetningene. I alle fall hvis man ser stort på det. For i tillegg til å klatre i espalieret har humlepantene sendt sine lange utløpere opp i alt nærstående som det går an å klatre i. Den gedigne svarthylbuska, samt de høyeste furuene i tomtedelet, er blitt brukt som klatrestativ. I tillegg har vi brukt hagesaksa flittig for å sikre adgang til urter og bærbusker i humleplantenes nærhet.

For å klatre i riktig klatremedium og på riktig måte, trenger humleplantene litt hjelp i begynnesen av sesongen. Når retningen først er utpekt, klarer de resten sjøl.

I år var vi imidlertid for sent ute. Begge plantene hadde på egen hånd bestemt seg for hvor de ville hen. De ville ikke klatre. De ville fungere som bunndekkere og dessuten dekke solbærbuskene.

Som "tenkt" så gjort. Før vi visste av det, lå humlelianene ut over og dekket bakken i flere meters omkrets med sin ugjennomtrengelige jungel av seige greiner og overdådig bladverk. Her var det bare en ting å gjøre. Hagesaksa måtte fram.

Da vi hadde klipt og klipt en god stund, var både det ene og det andre kommet til syne.  Lange, strantete myntestilker nesten uten blader, dukket fram fra humleplantenes kvelende favntak. Og solbærbuskene "pustet" lettet ut da de ble befridd for i alle fall noe av den voldsomme grønne omfavnelsen fra den ustyrlige naboen.

Et par fullstappede sekker med avklipp fra humleplantene ble fraktet bort. Alt så bedre ut. Men hvor lenge var Adam i paradis?

Står de på et sted hvor de trives, gir ikke humleplantene seg så lett. Etter klipping fortsetter de sin ustyrlige vekst - med forsterket styrke. Beskjæring inspirerer tydelig til ytterligere vekst.

Etter litt håndfast rettledning og hjelp, klatrer nå noen av lianene der de skal klatre, men det store flertall trives åpenbart best på ville veger. De fortsetter sin vandring i landskapet og klatrer på alt de finner under veis.

Solbærbuskene er særlig utsatt. Om det blir solbær i det hele tatt i år, er usikkert. For buskene er dekket av humle. Og når vi fjerner humle-lianene for å komme til, drysser bærene formodentlig av. For de bærene som har maktet å vokse fram og bli modne  under humleplantenes favntak, er antakelig overmodne nå. Og da drysser av ved minste berøring.

Vi får derfor avskrive årets solbærhøst, og være tidligere ute med å temme humleplantene neste år. Skjønt, det er kanskje lettere å planlegge enn å gjennomføre. Gartneren er ikke helt ung lenger, og kreftene avtar. Det var vel, når sant skal sies, hovedårsaken til at humleplantene fikk breie seg etter eget forgodtbefinnende i våres.

Det er kanskje ikke helt realistisk å tro at forholdene skal bli så mye bedre neste år. Humleplantene virker farlig spreke, mens familiens gartner orker stadig mindre. Realistisk sett betyr det sannsynligvis at humlene overtar styringen og gjør som de selv vil.

Akkurat som barn som er vokst ut av reiret. Slik er nå engang livets gang. Man får bare henge med så godt man kan, så lenge det går.



mandag 22. juli 2019

I rosenes tid


Den nederste delen av rosebuskene har ingen knopper eller blomster. De som var der, har rådyra spist.

En av de vakre rosene som har overlevd den masakren rådyra årlig utsetter rosebedet for.


Den gule rosa står inntil veggen i hjørnet ved garasjen. For å komme fram til den, må rådyra forsere lavendelbusker, tikler og store blomsterurner. Den kronglete adkomsten hindrer dem ikke i å årvisst spise rosene. I år har den imidlertid fått stå i fred.

Vi har rosebed langs veggen fra garasjeporten til inngangsdøra.

Det er det grundigst drenerte stedet på hele tomta, og ikke noe godt sted for rosebed. Men: Tross dårlige odds, klarer rosene seg bra, og det har de gjort siden vi anla bedet på midten av 1980-tallet. Årlig har de fått en toppdressing av egenprodusert kompost, og noen ganger "mulch" av gress når vi har slått plenen. Og så har de fått vann, selvfølgelig. Og er blitt beskåret. Men ellers har de fått lite stell.

Rosene står ikke alene i bedet. De har selskap av pinselinjer, karpatklokker, toppklokker, lammmeøre, høstasters, abrodd og lavendel. Disse plantene skygger for roserøttene. På den annen side konkurrerer de med rosene om næringen og fuktigheten i det smale bedet. Om de er til fordel eller ulempe for rosene er derfor vanskelig å si, men det ser ut til at de har et godt naboforhold og trives sammen.

Rosenes mest uforsonlige fiender er rådyra. De spiser ferske skudd, blader, knopper og blomster. Rådyrmødre har med seg ungene sine og lærer dem hvor de finner godsakene. Våre roser blir derfor mat for stadig nye generasjoner av rådyr som frekventerer vår hage.

For i det hele tatt å få gleden av noen roser, må vi om våren la være å klippe rosebuskene for korte. Er rosebuskene høye nok, nøyer rådyra seg med å spise de nederste delene.

Vi har tidligere forsøkt å dekke for rosene med strategisk plasserte hagemøbler, gjerdeelementer og gjerder fra gamle barnesenger. Men dette har vi gitt opp.  Forsvarsverkene hindrer oss i å snu bilen på gårdsplassen. Dessuten er de stygge. Vi har derfor valgt å ofre de laveresittende rosene for å kunne bruke gårdsplassen til det den er tenkt til.

Vi nærmer oss slutten av juli, og de fleste rosene er nå nærmest ferdige med blomstring nummer en. Men de remonterer. Nå venter vi på blomstring nummer to. På klatrerosa ved inngangsdøra har vi flere ganger hatt blomster til nærmere juletider.

Hva årets sesong nummer to har å by på, avventer vi med spenning. Ikke minst lurer vi på om vi denne gangen får beholde flere av rosene. Det har hittil vært en frodig sommer. Rådyra burde derfor ha nok annet å meske seg med.

Vi krysser fingrene.

onsdag 17. juli 2019

Sommervalmuer



Sommervalmuer har det til felles med sopp, at de dukker opp på de mest uventede steder. Men det gjør ikke noe. De er velkomne gjester i hagen - og på gårdsplassen.

Alt bør ikke være striglet og snorett i hagen. Enkelte blomsterplanter liker å "improvisere". De sprer ut frøene sine etter tilfeldighetsprinsippet, og vokser fram på de mest overaskende steder.

De enkle, "ville" sommervalmunene f.eks. bestemmer selv hvor de vil stå. Ett år lyser de opp ved foten av støttemuren ved garasjen. Året etter gror det fram en tue med valmuer i den helt motsatte enden av gårdsplassen. Vi har ikke hjulpet til med å spre frøene. Det har plantene greid selv - eller kanskje ved hjelp av insekter eller fugler.

Sommervalmune står ikke lenge. De kaster fort kronbladene og danner frøkapsler med masse frø. Men at blomstringen til den enkelte blomsten er kort, gjør ikke så mye. Det kommer stadig nye. Og fargene skifter. Noen er gule, noen røde eller orange og noen hvite.

Noen er så forvendte at de betrakter sommervalmuer som ugress. Det gjør ikke vi. Vi setter pris på plantene med de enkle enkle blomstene som dukker opp snart her og snart der. Og vi flytter ikke på dem. Der de dukker opp får de stå.

Vi gjør bare et unntak: Alle planter som dukker om midt i kjørebanen på innkjørselen, fjernes med hard hand. Men de som sniker til seg en plass langs kantene av innkjørselen, får stå.

Sommervalmunene har lang sesong. Det dukker stadig opp ny blomsterstilker i de etablerte tuene, og nye planter dukker opp og blomstrer til langt ut på høsten. Sommervalmuene er derfor velkomne gjester i vår hage.

Bare nå noen ikke finner på at de skal svartelistes fordi de ikke er norske nok og formerer seg for villig. Jeg føler meg ikke trygg.



mandag 8. juli 2019

Svarthyllbuska var ikke død




Nye svarthyllskudd skyter opp fra rota av den gamle stubben som står igjen etter at det store svarthylltreet døde. Humlegreinen ved tønna leter etter svarthyllbuska for å ta opp igjen omfavnelsene fra tidligere år.


Det er mange som verdsetter at den "døde" svarthyllbuska kommer med nye skudd. De blå-grå lusene f.eks. var straks på pletten. 

For mange år siden skaffet vi oss en svarthyllbuske. De par-tre første årene stod den i stampe. Det var åpenbart at den ikke trivdes der den stod, så vi flyttet den til et sted hvor den ikke var utsatt for langvarig direkte sol.

På den nye vokseplassen utviklet den seg raskt til et gedigent tre. Etter hvert bar det massevis av hvite blomsterskjermer som utover høsten ble omdannet til glinsende, svarte bær som fuglene hadde stor glede av.

Et par meter unna svarthyllbuska hadde vi to humlebusker som klatret i et espalier. Men humlegreinenen vokste snart forbi espalierene. De så seg om etter nye klatremuligheter og fant svarthyllbuska som de på kort tid omsluttet med sine mange og lange fangarmer. Fra svarthullbuska fortsatte de så opp i et furutre i nærheten.

Slik var tilstanden i flere år. Svarthyllbuska så ikke ut til å ta skade av humlegreinenes overveldende omfavnelser. De to buskene levde sammen i en slags symbiose.

Helt til i fjor. Da visnet svarthyllbuska hen. Grein for grein døde inntil hele buska var død og moden for et radikalt inngrep med motorsaga. Vi skar ned alt bortsette fra en stubbe på omlag en meters høyde. Den vurderte vi å montere fuglematingshus på.

Hadde humleplantene drept svarthyllbuska? Var omfavnelsen blitt for kvelende?

Vi tenkte tanken, men kom til at årsaken måtte være en annen. For ripsbuskene i nærheten døde også samtidig. Og de var ikke omfavnet av humlebuskene. Og rødhyllbusker et godt stykke unna bukket også under og døde i samme tidsrom. Var det sykdom på ferde?

Vel, vel. Slik er det nå engang i hagen. Noe lever en stund, men dør så ut. Det er livets gang.

Vi avskrev derfor den gedigne svarthyllbuska som hadde gitt både oss og fuglene - og de blåsvarte lusene - så mye glede.

Men Rokambole var ikke død, for å sitere en krimklassiker. I år har svarthyllbuska kommet kraftfullt tilbake. Frisk grønne, kraftige skudd har skutt opp fra rota av den stubben vi lot stå igjen. Ja, den blomstrer til og med, og da vil den vel få bær også - hvis bare fuglene lar den få beholde dem til de blir modne.

Hvis det var sykdom som knekte det store svarthylltreet i fjor, håper vi at smittestoffene ikke har overvintret i stubben vi lot stå igjen. Det ville være dobbelt synd om også den lovende nye tilveksten skulle visne bort.

Trolig var det sykdom som tok knekken på svarthyllbuska, rødhyllbuska og ripsen. For sikkerhets skyld passer vi likevel på at humlebuskene ikke kveler de nye plantene som skyter opp fra rota. Men å temme humlebuskene er ikke fort gjort. Og ikke lett heller. De har en utrolig gro-kraft og vokser flere meter på kort tid.

Vi håper at svarthyllbuskene tåler dette innpåslitne naboskapet. For svarthyllen er en buske vi setter pris på. Og at den så å si har oppstått som en fugl Fønix fra asken, gjør den enn mere spesiell. Vi håper derfor at vi får beholde den. I alle fall noen år framover.



lørdag 6. juli 2019

Nøysom bølle


 
Denne planta stiller ikke store krav.

For noen år siden fikk mine kone noen "reklameposer" med frø i en klesforretning. På posen stod det at den inneholdt "Bøllefrø".

Jeg sådde dem i en potte som stod inntil blomsterbedet. Siden har vi hatt bøllefrø-blomster både her og der.

Plantene har vist seg å ha en voldsom formerings- og spredningsevne. De dukker opp på de forunderligste steder.

Vi har mange pelargonier i potter. I enkelte av pottene vokser det opp 8-10 bøllefrøplanter ved siden av pelargoniaene.

I innkjørselen og på gårdsplassen vokser det opp bøllefrøplanter i sprekkene mellom belegningssteinene. De er dekorative så vi lar dem blomstre og sette frø, vel vitende om at de kommer til å spre sine invaderende, spirrevillige frø videre utover i hagen.

Bøllefrøplantene vokser som sagt på de mest uventede og utrolige steder. Den mest spesielle plassen hittil, er et av hullene i en av teglsteinene som utepeisen er bygd av. Hullet er delvis fylt med bruk etter muringen, så særlig mye jord kan det ikke inneholde. Tørt må det også være.

Men bøllefrøplanta er ikke kravstor. Den klarer seg med det vesle som er.

Det har vært en våt sommer. Planta i teglsteinen har derfor ikke visnet. Nå har det imidlertid vært opphold noen dager, så nå spørs det hvordan det går.

Uansett setter nok planta frø, som sikrer at det kommer nye "bøller" neste år.

Den som lever får se.


onsdag 3. juli 2019

Vakre og villige nelliker



De rosa nellik-plantene lyser opp i bedkantene og der hvor de ellers har valgt å slå seg ned.



Nellik-plantene er usedvanlig nøysomme. De klarer seg med den jorda de finner mellom belegningssteiene på gårdsplassen og i innkjørselen.

Vi har rosa nelliker som blomstrer i juni. Vi vet ikke nøyaktig hva de heter, men dekorative er de. Samt nøysomme og hardføre. De har myriader av frø som de på uforklarlig vis sprer i hagen og på gårdsplassen, og som slår seg ned på de forunderligste steder.

Der de velger å slå seg ned og etablere nye tuer, lar vi dem stort sett stå. Det blir en slags light-utgave av "survival of the fittest".

Eng-, fjør- eller pinsenellik
Vi har tidligere presentert våre rosa nelliker som fjørnellik og engnellik. Nå ser vi at planter som til forveksling likner våre, også omtales som pinsenellik.
Hva som er det vitenskaplig korrekte navnet vet ikke vi. Vi velger derfor å si som Herman Wildenvey: Navnet skjemmer ingen. Vi konstaterer kun at både blomstene og det svakt sølvfargede bladverket er dekorative innslag i juni-hagen.

Millioner av frø
I år har nellikplantene blomstret lenger enn vanlig. Det skyldes formodentlig rikelig tilgang på vann. Selv om de godt tåler tørke og gjerne slår rot på karrige voksesteder, setter de øyensynlig pris på fuktighet.
Men nå - ved inngangen til juli - begynner blomstringen å avta. Nå danner de avblomstrede plantene frøkapsler som er sprengfulle av frø med med overveldende sprednings- og spireevne.

Noen frøkapsler lar vi bli stående, men det store flertallet klipper vi av. Noen tørker vi og tar vare på. Andre strør vi ut i steinbedet, i staudebedet og på andre steder hvor vi godt kan tenke oss noen rosa nelliker som lyser opp i hagen på forsommeren.



torsdag 27. juni 2019

Orientvalmuer



Blomsterknopper og nyutsprunget orientvalmue.


Det er ikke bare de røde kronbladene som lyser opp i blomsterbedet. Noen valmuer har et meget dekorativt "indre".


Det fins flere slags orientvalmuer (papaver orientale). Vi har to.

Ett slag som legger seg utover og skaper uorden der det slår seg ned, og et annet med militær, oppreist holdning som skaper orden i bedet. Begge er usedvanlig dekorative og gjør mye av seg.

Den uryddige sorten har en utrolig spredningsevne. Frøene er mange, bitte små og uten fnokk. Det er derfor grunn til å tro at det ikke er vinden, men heller insekter og fugler som sprer dem. Denne sorten er nøysom og uten krav til vekstmediet. Der frøene lander, vokser det opp en ny plante.

Denne valmuen har en stor, orange blomst. Den lyser derfor godt opp i hagen, men  står dessverre ikke lenge. Og regner det, faller de orange kronbladene av nesten før blomsten er sprunget ut.
Men den er fin så lenge den blomstrer. Og den danner raskt et dekorativt frøhus.

Og så har vi en sort med kraftigere opprett stengel, rødere kronblader og en blomsterbunn som er verdt et nærmere studium. Også denne sorten sprer seg villig, men ikke fullt så hemningsløst som den utoverliggende sorten. 

Orientvalmuene i vår hage har blomstret ferdig for i år. Nå står - eller ligger de utover - og gjør klar frøene som de skal spre generøst utover for å sikre etterslekten.

Jeg kunne fjernet noen av frøhusene for å redusere spredningen, men det har jeg ikke hjerte til. Frøhusene er dekorative og fortjener en plass i staudebedet og på andre steder hvor orientvalmuene selv har bestemt at de vil stå.

Vår hage er på sett og vis en hage hvor plantene selv bestemmer.  Og jo eldre familiens gartner blir, og jo mindre hagearbeid han får gjort, desto mer skjer på plantenes egne premisser. Det vet orientvalmuene å dra fordel av.