onsdag 16. juni 2021

Våte aviser og mulch i bringebæråkeren

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

For å holde ugresset borte fra bringebæråkeren, legger vi ut godt oppbløtte aviser.  Gress- avklippet fra plenene brukes som mulch. I forkant ligger det gress som har ligget en stund i en mørk sekk.


 
Uten aviser og gress fra gressklippingener det vanskelig å holde skvalderkål og tistler borte.

 


Avisene som skal legges ut,  legges til bløt i en plastdunk. Der må de ligge til de helt gjennomtrukne av vann slik at de legger seg godt til rette og former seg etter plantene. De grønne plantene i dunken er fremmedlegemeer. De er avklipp av sibirkornell som vi skal prøve å lage stiklinger av.

Ugress er planter som vokser der de ikke skal være. Å bekjempe ugress er en vesentlig del av hagearbeidet.

Noen steder er det ikke mer ugress enn at man kan luke. Noe ugress er spesielt gjenstridig. Og noen  steder er det vanskelig å komme til, eller gresset opptrer i slike mengder at mer spektakulære metoder må tas i bruk.

Gjenstridig ugress
Vi har et bringebærbed hvor bringebærplantene ikke står pent ordnet i sirlige rader med gangareal i mellom. I vårt bringebærbed står plantene "hulter til bulter".

I bringebærbedet vokser det ugressplanter av diverse slag. Særlig "ivrig" og standhaftig er skvallerkål. Vi er nabo til en skråning hvor det for mange år siden ble kjørt på jord. Den inneholdt rotdeler og frø av skvallerkål som nå har spredt seg til vår hage.

Aviser og gress
"Familens gartner" luker, men skvallerkålen kommer igjen. For å bli kvitt ugresset i bringebærbedet bruker han gjennombløtte aviser dekket med avklipt gress fra plenene. Det er en effektiv "ugress-sperre" som holder ugresset borte en vekstsesong eller to, men ikke skader bringebærplantene hvis man tar hensyn når man legger ut avisene.

Hver gang plenene slås, blir det avklipte gresset strødd ut på avisene mellom bærbuskene. Det "hvite" papiret blir etter hvert usynlig, og gresset formuldes og blir til næring for bringebærbuskene.

Våre bringebær har nettopp blitt utstyrt med et nytt lag med gjennomvåte aviser med et lag gress på toppen. Forhåpentlig vil det drepe det ugresset som allerede var der og hindre at nytt ugress vokser opp.
Vi ser derfor nå bringebærsesongen lysere i møte.

tirsdag 15. juni 2021

Krossved - en flott prydbuske

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Krossved - eller korsved - pynter opp i hagen i første del av juni.  
 

Krossved har hvite blomster i en halvskjerm og vokser vilt mange steder i Norge. Det dreier seg ikke om "hagerømlinger". Tvert imot. Krossved er en viltvoksende busk som man har tatt inn i hagen og gjort til "hageplante".

 Svarte lus elsker tydeligvis alle former for krossved. 

Snøballkrossved er en skattet prydbusk i norske hager. Vi har flere eksemplarer på forskjellige steder i hagen. De ser ut til å trives uansett naboskap og vekstforhold.

 

Men bladlusene er en fryktet fiende. Tørre, døde kvister og visne blader er resultat av de svarte bladlusenes herjinger. Lusene har uten unntak etegilde i alle krossvedbuskene. Denne buska er imdlertid spesielt utsatt.
 
Det fins i hovedsak to slags krossved i norske hager. Begge er særdeles dekorative og pryder hagen med et vell av hvite blomster sent på våren og tidlig på sommeren - litt avhengig av hvor man bor.

I vår hage er krossvedbuskene på det vakreste nå.

Vanlig og snøball
Vi har både vanlig krossved (sannsynligvis Viburnum opulus) og snøballkrossved (Viburnum opulus varietet roseum)

Hagelitteraturen mener at viburnum trenger en solrik plass med næringsrik, fuktig jord for å trives. Det bekreftes ikke av våre busker. De står alle relativ tørt, og et par av dem gjemmer seg i skyggene inne blant andre busker. Men de blomstrer rikt.
 
Plages av lus
Krossved har som prydbuske bare en "feil" eller "mangel". Buskene angripes av svarte bladlus som fråtser i løvverk og blomster til det ikke er mer igjen.

Den snøballbuska som er nabo til den store forsythiaen ved innkjørselen til gårdsplassen, har gjennom tiden vært spesielt hjemsøkt. Den har flere ganger vært så avspist at vi har fryktet at vi har mistet den. Men våren etter kommer det blader og blomster på ny, og nye kull med lus kan fortsette sitt etegilde.

Brukt i folkemedisinen, men ...
Planter av arten viburnum - eller altså krossved - har i folkemedisinen vært brukt mot forskjellige lidelser og sykdommer. Avtrekk av tørket bark skal være virksomt mot så ulike plager som generelle smerter, kramper, bl.a. leggkramper, forstoppelse og høyt blodtrykk. Mens bær fra korsved etter sigende skal hjelpe mot hoste, astma og halskatarr.

Jeg går ikke god for noen av rådene.

Selv er jeg plaget av leggkramper som holder meg våken om natta. Vi har hagen full av krossved og andre urter som noen - eller tradisjonen - mener har legende virkning, men jeg er meget skeptisk og forsiktig, og bruker bare urter som jeg er 100 prosent sikker på.
 
Våre viburnumbusker er derfor kun en fryd for øyet. Ikke noe "medisinskap". Men som øyenslyst forsvarer de sin plass med bravour. Til pynt kan de derfor trygt anbefales.

mandag 14. juni 2021

Eikestubben - særegen biotop


 

Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Her i eikestubben finner enkelte planter det de trenger for å leve et fullverdig liv. Her overlever de vinteren og her utfolder de seg i vekstsesongen - helt uten menneskelig bistand av noe slag.  
 
Naturen er underfundig. Den har sine spesielle innfall.
 
Noen planter krever ideelle forhold for å etablere seg og gro. Og det gjelder ikke bare de sarteste og mest "fornemme".
 
Vår svarthyllbuske sturet f.eks. lenge på et lyst og næringsrikt sted i hagen. Først da vi flyttet den ble det fart i veksten.
 
Andre planter insiterer på å ha røttene i de smale sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen og innkjørselen. Det gjelder både prydplanter og ugress.
 
Noen planter i vår hage har funnet seg et enda mer spesielt sted å leve. De har etablert seg i en eikestubbe på nord-østsiden av huset.
 
Vi skriver ikke stubben, men i. For riktignok gror de delvis i sandliknende jord som er dannet av planterester stubben, men de har sine røtter inn gjennom sprekker i barken inn til selve veden som er begynt å råtne.
 
Og her er det ikke bare en forvillet plante eller to det er snakk om. Her er en bregne, mose, blåbær og - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - markjordbær. 

Juni har hittil vært varm - med mange soldager og relativt høye temperaturer. Man skulle derfor kanskje tro at det raskt ville bli for tørt for denne kolonien av planter, og at de ville bukke under. Men nei. De er friske og grønne med fin spenst.

Verken blåbær-"buska" eller jordbærplantene har blomster - enn si kart - men overlever de sommeren og kommende vinter, kan vi kanskje høste både blåbær og jordbær på eikestubben på nordøstsiden av huset neste år.

Det vil i så fall bli en litn begivenhet i hagens historie.

Den som lever får se.

 

søndag 13. juni 2021

Sølvarve, vakker og ustyrlig

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 Sølvarve formerer seg ved frøspredning og rotstengler og bestemmer selv hvor den vil stå.
 

Utenfor blomsterbedene mellom steinene i steinbelegningen er et yndet sted. Den trenger ikke mye jord for å trives.
 

Blomstene på sølvarve er kritthvite med et gult sentrum og svært dekorative.


Også det sølvskimrende bladverket til sølvarve er dekorativt. Denne tusta som har etablert seg uten vår medvirkning,  pynter høyre side av innkjørselen til gårdsplassen.


På venstre side pryder en kant med sølvarve passasjen til postkassa sammen med villroser og rosespirea.  
 
 
Har du først fått sølvarve (Cerastium biebersteinii) - også kalt (Cerastium arvense) og (Cerastium tomentosum) - i hagen, har du den for alltid. En litt djerv påstand, kanskje, men ikke langt fra sannheten.
 
Sølvarve vokser i alle slags jord og sprer seg med "lynets hurtighet" og etabler seg akkurat der den finner det for godt. Reglene for hvordan hagen skal se ut, definerer den selv.
 
Bør begrenses
Etter blomstring bør den begrenses. Får den bestemme uten innblanding "overtar" den snart både blomsterbed, plen og trafikkarealer som gårdplass, stier og innkjørsel.
 
Grunnen til at sølvarven er en sånn uregjerlig plante, er at den har tynne røtter som går dypt og som ryker når man luker. Og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.
 
Måtte gi tapt for gravmyrt
Men ett sted har sølvarven gitt tapt. I skråningen med spirea og Pink Groetendorst-roser er den overmannet av gravmyrten. Her er ondt av ondt fordrevet, kan man si.

Nå må man ikke få det inntrykk at "familiens gartner" ønsker å bli kvitt sølvarven. Den kommer opprinnelig fra hans barndoms hage og representerer således arv og tradisjon. Dessuten er den dekorativ. Når den fins i riktig mengde på riktig plass.

Men den må altså røktes. Den må begrenses etter blomstring. Noen ganger bør den - så galt som det enn høres - begrenses før blomstring, bl.a. for å gi livsrom til mindre invaderende og krevende naboplanter. 

Uryddig, men vakker
For den som godtar en del uryddighet og ekstra arbeid i hagen, er sølvarve en vakker plante som pynter opp i hagen tidlig i juni.

For andre er den et ugress - og en pest og en plage.

Vi har hatt mange problemer med den i årenes løp fordi den har invadert områder hvor vi ikke har ønsket å ha den. 

Men når sant skal sies, er vi glad vi har den i vår hage. Spesielt akkurat nå. For nå er den flott! 
 


lørdag 12. juni 2021

Bondepeonen blomstrer

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

En enslig rød bondepeon blomstrer i staudebedet blant mer livskraftige og krevende stauder.

 

Staudebedet er fullt av liljer, reinfann, kuletistel, rosespirea, villbringebær på ville veger, og mye annet som kjemper om plass og levekår . samt noen stakkars selvsådde bondepeoner som prøver å overleve.

Vi hadde et par bondepeoner (paeonia x festiva) - eller bonderoser som mange kaller dem - som stammet fra min kones barndoms hage.

De bukket under og forsvant i årenes løp, men heldigvis spredde de sine frø og la grunnlag for nye planter før de ble borte. Det er disse plantene som nå kjemper om livsrom i det tettbevokste staudebedet.
 
Tidlig i våres ryddet "familiens gartner" en mindre del av staudebedet. Der sto det to "bonderoser" som nå har vokst seg større og kraftigere enn sine mer trangbodde slektninger. Det er en av disse som nå viser sin takknemlighet ved å blomstre.

Riktig nok kun med en blomst, men en er bedre enn ingen. Og det at denne og naboplanta vokser og trives, gir oss håp om at de er reddet for ettertiden.

Vi liker tradisjoner, og peon - eller "bonderose" er en tradisjonsbærer i norske hager. Og hos oss representerer de en tradisjon som strekker seg bakover via min kones barndoms hage til hennes besteforeldres staudebed.

De røde peonene betyr derfor noe "helt spesielt" for oss. Og nå som vi ser at vår beskjedne redningsaksjon er betalt med en rød blomst, får vi forsøke å hjelpe de andre selvsådde bondepeonene i staudebedet slik at de får luft og lys og plass rundt seg. 

Og næring nok til å utvikle vakre, røde blomster til glede for dem som vanker i vår hage.


Se også tidligere innlegg:
Sjenert bondepion, Peoner med familietradisjon og Bondepeon er ikke bare for bønder

fredag 11. juni 2021

Vakker, hardfør spirea

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Spireaen er praktfull når den blomstrer. Og blomstrer har den gjorti mer enn 35 år.


Kritt hvite blomster tett i tett.



Den enkelte blomst er liten og gjør kanskje ikke så mye av seg, men når myriader blomstrer samtidig blir inntrykket likevel overveldende.


Spirea er så mangt. Hva denne arten heter, vet vi ikke. Det er ikke brudespirea. Men kanskje spirea arguta? Vi vet ikke.

Forklaringen er enkel: Vi reddet den i siste liten da den var på veg til mottaksplassen for hageavfall. Naboen hadde fått plantene av en kjenning. Kjenningen skulle kaste dem. Naboen la dem under noe tjærepapp han hadde, for å hindre at de tørket ut. Der ble de liggende.

Reddet i siste liten
Da naboen skjønte at han aldri ville komme til å plante dem, lastet han dem opp for å kjøre dem bort. Da dukket "familiens gartner" opp.
 
Han fikk dem, klipte dem tilbake, stusset røttene og satte plantene i vann før han plantet dem i tomtegrensen mot vegen. Der var det lite, og karrig jord og mye stein.

Men spireaplantene slo rot og utviklet seg over all forventning. Og blomstret har de gjort til denne dag. De blomstrer ikke så lenge, men er vakre mens blomstringen pågår.

Hard behandling
Spireahekken ligger som nevnt, mellom hagen og vegen. Om vinteren blir den utsatt for snø og hardhendte brøyteredskaper. Flere vintre har de vært totalt dekket av tung, hardstappet snø.
 
Sterk tilbakeklipping har den også måttet utstå. Etter klipping har den sett ganske medtatt ut. Når våren kommer, får den imidlertid både blader og blomster. Den har ikke skuffet - hittil.

Fantastiske planter er det. Som vi altså kom over ved en tilfeldighet. Og som har pyntet opp hagen og gitt både oss og forbipasserende en vårlig skjønnhetsopplevelse gjennom mange år.

Og som vi forhåpentlig får beholde i mange år ennå.


torsdag 10. juni 2021

Nei, humleplantene var ikke døde

 Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Humleplantene var ikke døde. De bare ventet på sommerværet. Den ene klatrer og danner en fin søyle. Nå skal vi forsøke å tvinge den til å "klatre" bortover. Planta ved den bakerste stolpen mestrer ikke klatringens kunst - ennå. Den trenger hjelp til å begynne bevegelsen oppover. Foreløpig tror den at den er en markdekker.

 

I begynnelsen av april var vi bekymret for humleplantene våre. Det viste seg å være en bekymring helt uten grunn.
 
Humleplantene (humulus lupulus) vokser og sender sine lange fangarmer ut etter noe å gripe fast i og klatre i. 
 
Trenger hjelp
Med litt hjelp fra "familiens gartner" har planta ved den ene pilaren på pergolaen laget en formfull, dekorativ søyle.
 
Planta ved den andre pilaren har ennå ikke forstått at den er en klatreplante og forventes å klatre til topps i pergolaen.
 
Humleplantene har en overveldende vekstkraft. De setter en masse rotskudd, lager lange "fangarmer som griper fatt i og klatrer i alt hva de kan få tak i -  og de formerer seg ved frø.
 
Fare for sine naboer
Hvis man ikke vil ha humle over alt, må man derfor fjerne uønskede planter og holde de plantene man vil ha, i sjakk ved trimming og tilbakeklipping.
 
Ikke alle trær tåler humleplantenes omfavnelser. Svarthyllbuska som står et par meter fra den kraftigste og mest invadere humleplanta vår, ble åpenbart "kvalt" av humleplantas omfavnelse. Bladene på de greinene som humleplantas "lianer" slynget seg rund, visnet og greinene døde. Vi måtte skjære ned den store, flotte buska, men heldigvis kom det nye skudd fra rota.
 
Solbærbuska har også vært utsatt for kvelende favntak. Også den er nå satt fri.

Av skade blir man klok, heter det. "Fasmiliens gartner" har i alle fall lært at han stadig må hjelpe humle-"lianene" på rett veg, og at han med kaldt hjerte og hard hand må fjerne alle planter og skudd   som utgjør en potensiell trussel mot nærstående planter og busker.

Vokser under alle forhold
Noen mener at humle må plantes i jord "i god hevd" og må vannes og gjødsles godt. Det er ikke vår erfaring. Tvert i mot! Hos oss dukker humleplantene opp på de tørreste og mest nødtørftige steder - bl.a. i sanden i sprekkene mellom hellene på terrassen.
 
Humle har lange tradisjoner i den norske husholdningen.Den ble dyrket allerede i vikingetiden. Humle er nevnt i Frostatingsloven fra midten av 900-tallet.
 
Drikk, mat og medisin
Øl var en viktig drikk i vikingtiden og middelalderens Norge - og Europa. Humle ble brukt i ølbryggingen. Den drepte bakterier og gjorde ølet mer holdbart samt gav det smak og aroma. 
 
Humle har også en plass i den tradisjonelle folkemedisinen. Te av tørre humlekongler skal vistnok hjelpe mot søvnløshet ved at den virker avslappende og motvirker nervøsitet og rastløshet. Humle skal også virke smertestillende, løse opp kramper i musklene, virke febernedsettende og bakteriehemmende - og hold dere fast - gi kvinner mer lyst på sex. På menn har den, hevdes det, motsatt virkning!
 
Som den allsidige urten humlen er, brukes den også i matlagingen. Unge humleskudd - som må tas før de utvikler for mye fiber! - kan kokes møre og brukes på samme måte som asparges. Og humle kan brukes som krydder - f.eks. i grønsaksuppe.
 
Humle er m.a.o. en både dekorativ og matnyttig plante. Men den krever stell og ettersyn hele vekstsesongen igjennom. Blir den overlatt til seg selv utgjør den raskt en fare for sine omgivelser.