Våren snudde og gikk igjen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Slik så hagen og terassen ut i forgårs og i går - altså den 29. mars. I natt har den fått ennå et nytt lag med snø. Her er det ikke mye vår - verken på plenen eller i dyrkingskarene på terassen.

 

 

 

Bedet langs sørveggen er riktignok snøfritt, men telen er ikke gått. Rosene skyter likevel skudd. Det er bare å håpe at de får den fuktigheten de skal ha. Før om årene skuffet "familiens gartner" snø i rosebedet for å "hjelpe" rosene. Det er han nå blitt for gammel og gebrekkelig til.

 

Til høyre for fuglematingsburet er det et staudebed. Der er det lagret snø i hele vinter, så der lar formodentlig våren vente på seg. Stadige påfyll fra oven gjør ikke saken bedre.

 

Våren var på veg til oss her ved Oslofjorden - men så snudde den og gikk igjen. 

 

I stedet for sol og varme og brånende snø, fikk vi kuldegrader og hyppige påfyll med snø som hopet seg opp så vel på gårdsplassen som i hagen.

 

På ny var vi innestengt p.g.a. høyt snølag og høy, steinhard brøytekant som vi ikke kunne forsere med vår tilårskomne Golf.

 

Vinteren var altså tilbake.

 

Men sier ikke kalenderen at det er mars? Er ikke mars en vårmåned? Og er ikke vårjevndøgn passert med god margin? Og: Er det ikke global oppvarming?

Joda! Det er riktig alt sammen.

Men været går sine egne veger. Det bryr seg verken om kalender, memmeneskets håp om sol og varme eller om dystre spådommer om at de tradisjonelle vinterne med kuldegrader og snø skal utebli.

 

For en utålmodig hageentusiast som har planter til driving, og som derfor venter på  vår og varme, er årets forlengede vinter en prøvelse. Det klør i de grønne fingrene.

Men for dem som mener at den menneskeskapte globale oppvarmingen er kommet faretruende langt også på våre breddegrader, må det være i alle fall en viss trøst å kunne konstatere at vi fortsatt får halsstarrige, gammeldagse, snørike vintre på våre kanter.

"Familiens gartner" tviler ikke på at jordkloden og atmosfæren lider under forurensning som skapes av menneskelig aktivitet. Han ser at mennesker andre steder i verden får sine leveforhold radikalt endret fordi klimaet er katatstrofalt forandret. 

Men når han ser ut gjennom sine egne stuevinduer, må han konstatere at den tradisjonelle, snørike vinteren med tosifrede kuldegrader ikke er gått over i historien. Den dukker årvisst opp også i hans del av landet. 

 

De mest dystre spådmmene har m.a.o.  slått feil - så langt!

Her er altså alt som normalt!

 

Skjønt, normalt.

 

Ved Uppsala i Sverige skal man i følge SMHI i natt - altså natt til 31. mars - ha hatt den kalleste mars-natta på 160 år! De hadde ned mot 20 minusgrader! 

Ikke mye global oppvarming å snakke om der, så vidt jeg kan forstå.

Egentlig er det bra! 

 

Det må bety at ikke alt er så dramatisk ødelagt som enkelte vil ha det til.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal lukke øynene for faremomentene og fortsette vår forurensning av kloden.

 

Derimot betyr det at vi som driver hagearbeid med god samvittighet kan fortsette våre grønne bestrebelser og bidra til grønne, sunne og frske omgivelser for oss selv og våre omgivelser.

 

Men da må vinteren slippe taket slik at vi kommer i gang.

 

I følge værmeldingen skal det bli plussgrader om natta og opp tl 8-9 varmegrader om dagen i uka som kommer.

 

La oss håpe at våren nå kommer for å bli.

 

Flere franske visitter hvor våren snur i døra og går igjen, trenger vi ikke!

 

Nå lengter vi med grønne genene og fingre etter sol, bar mark og svart muld til å grave, plante og så i.

Pelargoniene er stusset

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Denne Dronning Ingrid-pelargoniumplanta har tilbrakt vinteren i biblioteket. Der er temperaturen ofte relativt kjølig, men godt over 20 grader når det fyres i vedovnen.

Dette er en pelargonium med røde blomster. Den har også overvintret i biblioteket. Den har fått lov til å beholde sin originale fasong i flere sesonger. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet".

Her er Dronning Ingrid-planta klippet ned. Etter en ukes tid kan man se antydning til skudd nedover på de gjenstående stilkene. I stedet for å være lang og strantete, blir denne planta lubben og tett.

Vi har mange pelargoniumplanter. De er alle "hjemmelagede" - dyrket fram fra stiklinger.

Selv om vi har mange planter, har vi bare to slag: Dronning Ingrid med rosa blomster, og en rødblomstrende som vi ikke vet navnet på.

Begge artene har fulgt oss i mange år. Noen planter har dødd ut, og er blitt erstattet av nye som vi ar drevet fram ved hjelp av stiklinger. Slik har vi alltid planter i ulik alder. Noen tilårskomne, noen yngre og noen helt ferske.

Overvintring

Noen av våre mange planter overvintrer i biblioteket som har skiftende temperatur vinteren igjennom. Når vi ikke fyrer, faller temperaturen til 10-12 grader. Når vi legger i vedovnen, stiger temperaturen til ca 20 grader eller litt mer.

De inneboende plantene har derfor blitt vant til skiftende temperatur.

Men vi har mange flere planter enn vi får plass til i biblioteket. De øvrige står i vedskjulet.

Vedskjulet er frostfritt, men kaldt. Det er har et lite kjellervindu, og er relativt mørkt. Der står agapanthus, eføy og en stort antall pelargonier i ulik alder. 

Disse plantene får litt vann av og til, men klarer seg ellers selv vinteren igjennom. Inntil "familiens gartner" komer med hagesaksa sånn ut i mars en gang.

Noen klippes, andre ikke

Når har "familiens gartner" utført årets stuss på de plantene som skal stusses. For han stusser ikke alle.

"Familiens gartner" liker planter med personlighet. Når en plante viser anlegg for originalitet og særegen fasong, klipper han den ikke tilbake for å få den til å likne på andre. Han stimulerer den heller til å utvikle sin egenart.

Ikke alle er begeistret for denne måten å behandle planter på. De mener at planter skal være ryddige, tettvokste og frodige.

Men det synes ikke "familiens gartner". Han dyrker derfor fram planter som den på bilde nr 2 ovenfor. Planter som fritt får vise sin sanne natur, uten å være temmet av hagesaks eller kniv.

Herding

Når snøen en gang velger å innse at vinteren er over for denne gang, og sola kommer og temperaturen stiger til bortimot tosifrede plussgrader, skal pelargionene herdes. Ikke bare for å tåle å stå ute, men for at det nye som vokser fram skal utvikle motstandskraft, og tåle temperatur og vind.

For det blåser en del her hvor trekken fra Oslofjorden har fri adgang til vår hage.

Men foreløpig er det bare å smøre seg med tålmodighet - og vente.

Mars skulle liksom være en vårmåned, men det lever den ikke opp til.

Vi får derfor stille vårt håp til en lun april-måned.

Det ville være fint om de nedklipte plantene ikke rakk å vokse altfor mye, før de kommer ut i sol og frisk luft!

Men været rår ingen på, så det er bare å vente.

Plenen har fått en over-askelse

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Snøen ligger dyp og fast - men hvit - der brøyteren har sprøytet den fra vegen inn på plenen. 

 

Så kom "familiens gartner" og gav den en over-askelse.

 

Vi fyrer med ved.

Aska tar vi vare på. Den er full av næringsstoffer som gjør hagen frodigere og grønnere.

Aska er basisk. Bl.a. inneholder den kalk og kalium og nøytraliserer sur jord. 

"Familiens gartner" har ikke noe i mot mose i plenen - bare den ikke tar overhånd. Tilførsel av kalk via aske begrenser mosetilveksten. 

Denne gangen var det altså den øverste plenen som fikk et dryss med vedaske full av mineraler. Blir det mer aske før solvarmen overtar, står resten av hagen for tur.

Aske er nemlig også verdifull næringstilsetning for andre vekster i hagen. Den kan derfor uten risiko strøs både i blomster- og grønnsaksbed.

Selvfølgelig avhengig av hvilke planter man har i bedet - eller skal så eller plante der. Surjordsplanter bør - som man sikkert forstår - ikke få vedaske som gjør jorda mindre sur eller direkte basisk.

Nysådde og nyplantede planter - eller planter som spirer om våren - kan være ømtålelige. For at de ikke skal svis av aska, bør den spres i bedene før plantene spirer eller kommer på plass.

Plener tåler imidlertid erfaringsmessig tilførsel av aske hele vekstsesongen igjennom. Men er det mulig bør man kanskje strø ut aska før eller mens det regner.

Vedaske sørger som man forstår, for å tilføre jorda - og dermed plantene, næring. Og den bidrar til å regulere surhetsgraden.

Men den har også andre nyttige egenskaper. Den gjør bl.a. livet vanskeligere for snilene - både de store og de mindre.

Du kan derfor f.eks. lage barrierer av aske der hvor du ikke vil at snilene skal utføre sine ødeleggende angrep på hagens vekster.

Og skulle snilene forsere barrierene, har du i alle fall tilført jorda gratis næring - m.a.o. gjødsel - i stedet for å kaste næringsemnene i søpla.

Våren tar noen famlende skritt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

I sørveggen har snøklokkene tittet fram for lenge siden, men de står "i stampe". Eter noen strålende, solrike dager er det i dag minusgrader og sur vind. Jeg forstår godt at "våren tvekar" som lyrikeren Karin Boye uttrykte det.

Mars er en slags vårmåned, men den er ikke til å stole på - verken for planter eller hageentusiaster.

I sørveggen titter snøklokkene optimistisk fram, men jorda de står i, er blitt hardfrossen de siste par dagene. Det er derfor så som så med blomstringen.

På nordsiden av huset har noen rabarbraskudd stukket sitt røde hode opp gjennom telen. 

Snø og is dekker nabobedene, men akkurat der denne rabarbraplanta står er det bart - men steinhardt. Men litt bar mark er nok for rabarbraen. Den prøver seg selv om det ikke er mye håp om lys og varme - i alle fall ikke her på skyggesiden.

Ellers hviler hagen fortsatt. Flere steder det snø.

Det vesle staudebedet ved gårdsplassen, har er blitt dekket av hardstappet snø når sønnen i huset og en svigersønn gjennom vinteren har skiftet på å måke gårdsplassen med snøfreseren.

Det er vår egen snø, så det får vi tåle.

Verre er det med den hardstappede - og ikke alltid like rene - snøen på plenene.

Snøen på den nederste plenen er det delvis den som måker gårdsplassen for naboen, og delvis den som måker vegen forbi vår tomt, som har sprøytet inn til oss. 

 

Det er vi lite glade for. Både fordi det forsinker snåsmeltingen , og dermed våronna, og dels fordi vi da ikke bare får snø, men også diverse uhumskheter inn på plenen.

Vå fyrer med ved. I løpet av vinteren har vi samlet aske som nå skal ut på plener og i bed. Vi prøver å strø før snøen er borte. Det ser ikke pent ut, men er nyttig for det som skal vokse.

 

Dette skal "familiens gartner" komme tilbake til.

Det er meldt relativt kaldt i mange dager framover.

Når går "familiens gartner" og håper på at værmelderne tar feil og at sola og vårvarmen kommer tilbake og gjør jobben sin i hagen.

Avokadoplanter fra stein

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Det tar litt tid før avokadosteinen viser tegn til liv, men når den først utvikler røtter og skudd, går det fort.

 

 

Steinen bør stå i vann til rotsystemet er godt utviklet.

Vi dyrket fram planter fra to steiner - en ganske liten stein som var godt moden og åpnet seg fort ...

... og en større og hardere som tok seg lengre tid, men som etter noen uker utviklet kraftige røtter og skudd.

Det kommer stadig nye fine, friske blader på begge planter. Her ser vi planta fra den minste steinen ovenfra.

 

Som regel havner avokadosteinene i komposten. 

Når komposten spres, ser steinene likedan ut som når de havnet der. Ikke har de råtnet, og ikke har de spirt.

 

Men setter man avokadosteiner i vann, kan de spire!

Steiner satt til driving

"Familiens gartner" liker å eksperimentere. Ville han greie å få et par avokadosteiner til å danne planter?

Fire steiner ble satt til driving i hvert sitt vannglass. To av dem sprakk opp og utviklet røtter og skudd. En mugnet, og en forble hard og glatt uten tegn til utvikling.

De to som spirte, ble plantet og utviklet grønne, friske planter som ble satt på et lyst sted innendørs. 

 

Raskt strekte de seg mot lyset og begynte å danne blader og vokse.

Neppe frukt

I dag har vi to fine, friske, grønne planter.

 

Selvfølgelig blir det aldri avokadofrukt på disse plantene.

 

Det tar omlag 5 år før en avokadoplante bærer frukt. Og plantene - eller trærne - skal ha fått en anselig størrelse før de makter en slik påkjenning.

 

Så hvorfor ta bryderiet med å drive fram, plante og stelle?

 

Tja, kanskje nysgjerrighet? Eller kanskje gleden ved å se nytt liv vokse?

 

Og kanskje p.g.a. uvissheten - spenningen? 

Vil plantene overleve vinteren? Vil de blomstre? Hvor langt går det an å drive en avokadoplante innendørs i Norge?

 

Fortsatt friske og fine

Hittil har det gått bra. 

 

De to plantene er grønne og friske og vokser i høyden.

 

Nye blader dannes i toppen, men stammen er fortsatt tynn - skjønt relativt stødig.

 

Ulike forhold

Planta fra den store steinen står på et bord i "biblioteket" i underetasjen sammen med diverse andre planter som er tatt inn for overvintring.

 

Rommet har tre vinduer i standard størrelse og har med andre ord relativt stor lysflate. Planta bøyer seg mot lyset og må snus jevnlig.

Planta fra den mindre steinen står på skrivebordet til "familiens gartner". Der er det ikke like mye dagslys selv om den står tett inntil vinduet. Denne planta vokser rett opp.

I begge rom er det innetemperatur.

 

Hva skjer?

Hittil har begge planter fått anledning til å "tørke" litt mellom hver vanning for å unngå at røttene blir stående i fuktig jord og råtner.

Nå er vi spent på hva som skjer når dagene blir kortere og dagslyset blir svakere.

Vil plantene fortsatt trives og vokse?

Eller vil bladene gulne og falle av?

Hittil har alt gått greit.

Nå er husets frue og "familiens gartner" spent på fortsettelsen!

 

Gullklematis - morsom og dekorativ, men sprer seg uhemmet

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Om høsten er vestveggen preget av "gammelmannshodene" til gullklematisen.

Frøhodene til Gullklematisen er dekorative, men problematiske. De består av store mengder svært potente frø med fnokk som sprer dem med vinden. De bør derfor "holdes i sjakk" - f.eks. ved å klippe av frøhoder.

 

Vivendelen har lang blomstringssesong. Den kjemper tapert med Gullklematisen om plass og høstsol og lys.

Gullklematis og vivendel dekker veggen. Til høyre kjemper en Jackmannii-klematis om litt plass. Den var opprinnelig alene om den høyre siden av veggen, men er nå nesten fortrengt av sine mer "aggressive" naboer.

 

 

Gullklematis er en morsom plante, men den skaper en del ekstra arbeid.

Den må temmes - og holdes i tømme. Får den vokse og frø seg fritt, har man den raskt over alt.

Spektakulære frøhoder

De gule blomstene er egentlig ikke det mest dekorative ved gullklematisen. Frøhodene er langt mer iøyenfallende.

Gullklematis utvikler frø med fnokk. 

Først er fnokkene sølvgrå og blanke. Når sola skinner på vestveggen og reflekteres i mengder av sølvblanke frøhoder, er gullklematisen på det vakreste.

 

Frøbomber

Og da burde frøhodene egentlig vært fjernet! 

For de sølvblanke frøhodene varer ikke lenge. Ganske raskt omdannes de til grå gammelmannshoder.

Som også er dekorative. Men som samtidig er frøbomber fulle av potente, nøysomme frø med en nesten utrolig spirevne.

Nøysomme og spirevillige

De grå dunlette frøene bæres avgårde med vinden.

Hvor de lander er ikke så viktig.

De slår seg ned og spirer på de mest nødtørftige steder. På åpen jord selvfølgelig, men også i sprekkene mellom heller og beleggningssteiner, i plenene og mellom staudene som står tett i tett i staudebedene.

Klippes om våren

For å hindre ny tilvekst på høsten - og økt sjanse for frostskade på plantene - har "familiens gartner" latt klatreplantene på vestveggen stå ubeskåret vinteren over. Det gjelder både vivendel, jackmannii-kematis og gullklematis.

 

Men han har gjerne fjernet en del av "gammelmannshodene" som preger gullklematisplantene på ettersommeren og høsten. Selv om mesteparten sitter igjen og overvintrer.

Når våren kommer, er gullklematisplantene derfor fortsatt fulle av gamle frøhoder. Kalde vintre reduserer åpenbart heller ikke spireevnen.

Før plantene klippes og rives ned på våren, fjerner "familiens gartner" så mange frøhoder som han kan nå. Men det er fortsatt mengder av frø som løsner under nedklippingen og sprer seg med de vårlige vindkastene. 

 

Altfor mange frø havner ikke i sekkene som planterestene samles i før de kjøres på mottaket for hageavfall og plasseres i containeren for "hageflyktninger", men flyr fritt ut i hagen.

Ekstrarbeid

Gullklematis er - som bildene ovenfor viser - en morsom og dekorativ plante. 

 

Den som overveier å plante inn gullklematis i hagen, bør imidlertid være klar over at den krever en del ekstra bevåkenhet og skaper ekstraarbeid. 

 

Overlates den til seg selv, fyller den raskt både hagen, gårdsplassen og innkjørselen med nye gullklematisplanter.

 

Bare så det er sagt!

Høsten jager pelargoniene inn

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

I den største delen av sommeren har denne kneisende pelargoniumplanta stått full av røde blomster ved inngangen og ønsket velkommen og adjø. Nå er den klipt ned, plantet i en mindre plastpotte og gjort klar for et vinteropphold i skjulet i underetasjen.

Denne planta står også ved inngangen. Den står mørkt i skyggen av hortensiane, men blomstrer rikt på lange "armer" som den strekker ut i lyset. Den må også klippes ned og plantes om.

Denne urna inneholder pelargonium med røde blomster og blomkarse med gule blomster. De har blomstret rikt i hele sommer, men nå må de klippes ned før frosten kommer. Pelargonim planta må overvintre i en potte som tar mindre plass.

 

"Familiens gartner" liker pelargonier. Han overvintrer dem han har, og lager stadig flere.

Noen av pelargoniene overvintres inne i oppholdsrom i romstemperatur. Andre overvintrer i vedskjulet i underetasjen sammen med agapanthusplantene som får stå i de pottene de har tilbrakt sommeren i.

 

Pottes om

Noen av pelargoniene - som står i små urner eller potter - overvintrer i det de har stått i ute sommeren igjennom. Andre er plantet om fra store urner til mindre potter.

Det er nemlig trangt om plassen i vinteropplaget. De store urnene må derfor tømmes for planter og jord før de settes i det frostfrie vedskjulet og stables oppe i hverandre for å spare gulvplass.

Klippes ned

"Familiens gartner" liker ikke å klippe ned store friske planter som ennå står i blomst.

Men han vet at det må gjøres.

Nattefrosten kommer før man aner det, og da bør de ømtålelige plantene være i hus.

Det vet "familiens gartner" av bitter erfaring. Han har mer enn en gang ventet litt for lenge med det resultat at han har måtte klippe ned og forsøke å berge, frostskadde planter.

Ute i tide i år, men ...

I år har han derfor vært tidlig ute med enkelte urner, men fortsatt står både noen rødblomstrende pelargonier og "Dronnng Ingrid" ute og venter på tur til å bli tatt inn.

Forhåpentlig rekker han å berge dem også selv om et sykehusbesøk og en rekonvalesens reduserer effektiviteten.

Rekonvalesent

"Familiens gartner" har nylig fått satt inn pace maker, og da må han ikke anstrenge seg, og ikke belaste den venstre armen. 

Han har derfor måttet be om hjelp til å flytte urner og potter inn i garasjen hvor han kan sitte i le for regnet og pusle med ompotting og flytting av jord fra urnene til sekker som han har stående utendørs til neste vår.

Det er nemlig meldt regn i 8 dager framover. 

 

Og regn er ikke bra for en rekonvalesent som har mange ugjorte arbeidsoppgaver utendørs.

 

Bra for plantene og el-forsyningen

Men det er bra for stauder og busker og trær som får sikret seg nødvendig vann før telen setter inn. 

 

Og det er ikke minst bra for vannmagasinene som kraftprodusentene tømmer for å produsere strøm som de selger i dyre domme ikke bare til norske abonnenter, men til andre land i Europa.

Så får vi håpe at regnet bidrar til å gi oss billigere strøm når senhøsten og vinteren gjør det nødvendig å skru på panelovner og elektriske apparater som skal gjøre det levelig i det kalde Norge i månedene som kommer.