fredag 12. august 2022

Den enslige sukkerertplanta - Del 2 "Tyveriet"

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

I dag tidlig var det en livskraftig sukkerertplante med blomst her. Det er det ikke lenger.

 
For to dager siden skrev jeg om alle fortredelighetene vi har opplevd med sukkerertene.

Vi har sådd i to omgangert, men bare en plante har spirt og vokst opp.

Den hadde til gjengjeld en blomst, og husets frue og "familiens gartner" så fram til knasende sprø sukkererter - eller i alle fall en som vi kunne fortære på deling.

Det gjør vi ikke lenger.
 
Spist og snauet
I løpet av dagen har en tyv vært på ferde og spist blomsten og halve erteplanta.
 
Den delen som står igjen, rekker neppe å vokse til, blomstre og utvikle ertebelger før  nattefrosten setter in. 
 
Også den "selvsådde" blomkarseplanta som holdt den enslige sukkerertplanta med selskap i plastdunken er er avgnagd.
 
Sic transit gloria mundi!
 
Hvem tyven kan være.

Mistanken går i en spesiell retning. 

Et stort brunt, firbeint dyr pleier å forsyne seg i våre grønsak- og blomster-bed.

I våres fikk et eksemplar av arten barn rett utenfor vårt kjøkkenvindu, og kalven brukte vårt bringebærbed som trykkested i flere uker. 

Til slutt var den ganske stor og nesten uten tegninger.

Avspiste roser, sommerblomster og stauder er formodentlig rådyrartens måte å takke for gjestfriheten på.

"Familiens gartner" har et rikt arsenal av invektiver og såkalt "stygge ord".

Mange av dem ble ytret da han fikk se hvilken skjebne den enslige sukkerertplanta hadde fått.
 

onsdag 10. august 2022

Den enslige sukkerertplanta blomstrer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
En sukkerertplante og en blomkarseplante er det som "grønnsakbedet" i plastdunken inneholder nå.

Blomkarsen ser ut til å trives, men er nok litt sent ute.
 
Familiens gartner dyrker grønnsaker i plastdunker på terrassen. Dunkene står lyst og lunt i le bak hekken.
 
Ingen spiring
I slutten av mai sådde han sin vane tro, sukkererter i en av dunkene. Ikke en eneste sukkerert spirte.
 
I midten av juni sådde han derfor en ny omgang.
 
En enslig plante
Lenge så det ut til at det helle ikke denne gangen skulle bli planter, men langt om lenge tittet en spire opp gjennom jorda.
 
Den har nå omsider vokst til nærmere normal størrelse. 
 
Og nå blomstrer den. Med en blomst - foreløpig.
 
Får blomsten stå i fred og utvikle seg til ertebelg, blir årets avling på en sukkerert.
 
Den får husets frue og "familiens gartner" dele. 
 
Ikke gamle
Ertene som ble sådd, var ikke av helt ny dato, men egentlig gamle var de ikke. 

På pakka står det: Siste salgsdag 2021 09. Jeg oppfatter det som september 2021.

Spireeve
Det står på pakka at frøene har minimum 80 prosent spireevne.
 
Hvis en pakke med frø blir kjøpt i september et år, er det vel ikke usannsynlig at de vil bli brukt året etter. Da burde de fortsatt ha spireevne. Om enn kanskje ikke 80 prosent.

"Familiens gartner" sådde omlag 10 frø to ganger. Ett frø spirte.

Du trenger ikke være en racer i matematikk for å regne ut at det gir en spireevne langt under 80 prosent.

Fulgt oppskriften
Men har "familiens gartner" kanskje behandlet ertene galt?
 
Under tittelen "Direkte såing" opplyses det på pakka at frøene kan såes "tidlig så snart jorden er klar".
 
Det abefales at frøene bløtlegges noen timer før såing, og at det vannes i såfuren før såing, samt at jorda holdes fuktig til frøene spirer.
 
Alt dette er blitt gjort!
 
"Familiens gartner" har dessuten dyrket sukkererter med utmerket resultat gjennom mange år. 

Likevel har resultatene denne gangen uteblitt.

Hva sier Brødrene Nelson til det?

Ugress og blomkarse gror
Nå er det ikke slik at ingen ting gror i ertedunken. Nytt ugress av forskjellig slag spirer stadig og blir luket vekk.
 
Dessuten har to blomkarseplanter ubedt dukket opp der. 
 
Først dukket det opp en tidlig på sommeren. Den ble omplantet til potta på veggen ved inngangsdøra der den nå blomstrer.
 
Og nå på sensommeren har det vokst fram en til. Den kan bli stående. Så har vi alle fall ett bevis på noen vokser og trives i jorda i plastdunken.
 
Ikke jordas skyld
Jorda er derfor neppe skyld i at husets frue og "familens gartner" må klare seg uten - eller med en sukkerert på deling - denne høsten.
 
Hva forklaringen kan være, lurer vi på der vi går og vanner den ene sukkerertplanta  som har gledet oss med sitt nærvær denne sesongen.

 
 

 
 

mandag 1. august 2022

Slått ut av covid

 
 
Det har blitt få innlegg på denne bloggen i juli. Det har sin årsak.
 
Den 8. juli ble både husets frue og "familiens gartner" syke. Vi fikk covid.
 
De første 14 dagene  lå vi nærmest i koma. Vi var sengeliggende med et og annet, ikke så vellykket, forsøk på å være oppe.

Deretter var vi mer eller mindre på beina med hyppige visitter til sengs for å sove og samle krefter.

Langsomt er vi begge blitt litt bedre, men i dag - den 1. august - er vi fortsatt ikke restituert.

Krefter til blogginnlegg har "familiens gartner" ikke hatt.

Mens sommeren har gått sin gang i hagen, har han tilbrakt høysommermåneden innendørs - i senga eller lenestolen.

Formen er nå bedre enn den har vært i måneden som er gått, men den er fortsatt ikke god.

Den nyeste utgaven av covid er gjenstridig! Det kan derfor ta tid før blogginnleggproduksjonen igjen kommer i vanlig gjenge.

Bare så det vet hva passiviteten skyldes.

Fortsatt god sommer.

Og: Hold dere unna covid!

 


tirsdag 12. juli 2022

Brun skogssnile

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
De brune skogsnilene som våger seg ut på steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen betaler for sin uforsiktighet med livet.

De brune skogsnilene fins i mange fargetoner. Ikke bare lys brune. Denne er av de mer "melatoninrike", men det fins også nesten svarte.
 
 
Det er betydelig færre brune skogsniler å se i hagen enn tidligere.
 
Men de er der. 
 
Både yngre og mindre eksemplarer, og velfødde godt voksne omtrent så lange som pølser.
 
De gjør ugagn alle sammen.
 
Må drepes
De har en foruroligende appetitt, og spiser nye planteskudd, blader og stengler og alt de kan komme over av grønt - eller halvråttent! - i hagen. 

Vil man drive hagebruk, må man fjerne snilene. Eller for å si det i klartekst: Man må drepe dem!

Mange metoder
Det fins mange metoder, og folk har ulike preferanser. 

Noen sverger til nematoder og andre til øl-feller - for bare å nevne noen av de mer "indirekte". 

Og noen sverger til salt. 

Bruker saks!
Det gjør ikke "familiens gartner". Han tror mest på å bruke saks!

Det gir umiddelbar død uten unødig lidelse. 

Sniler som er klipt ihjel, får ligge. Ikke der folk skal gå, eller biler kjøre, men på skyggefulle steder der sultne stammefrende av de drepte kan finne kadavrene mens de ennå virker fristende.

Snilene er kanibaler! De sikrer seg nødvendige proteiner ved å spise de proteinrike restene av de ihjelklipte snilene.

Og mens de spiser, blir også de bytte for saksa.

Umulig å utrydde
I løpet av sesongen er det selvfølgelig mange sniler som overlever. Og som formerer seg.

I en stor hage er det umulig å finne og utrydde alle.

Det er derfor ingen grunn til å tro at man noen gang blir kvitt det problemet som de brune skogsnilene representerer.

Kan man minimere plagen, må man være fornøyd.

Dessverre er det mange hageeiere som lar brunsnilene leve og formere seg i fred. Har man en hage som består av en plen, noen prydbusker og en hardfør hekk, merker man trolig ikke så mye til brunsnilene.

Man har man sommerblomster, stauder, grønnsaker og urter, lærer man fort hvilken skade brunsnilene kan gjøre.

Den ene dagen har man prydplanter. Den neste dagen er de borte - eller i hvert fall ødelagt.

Snilekrigen må derfor fortsette.

At det tilsynelatende er færre brunsniler enn før, er ingen grunn til å slappe av på årvåkenheten og jaktinstinktet.

Det gjelder å holde både sansene og snilesaksa skjerpet!

 

lørdag 9. juli 2022

Død skjære

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Skjæra lå død nær garasjeporten. Den var hel og "uskadd", så det er neppe en katt eller et annet dyr som har drept den.
 
Skjærene holdt et forferdelig leven. De satt i trærne rundt gårdsplassen og skvatret som om det skulle være fare på ferde.

Da "familiens gartner skulle kjøre ut bilen, forsto han hva som var årsaken til oppstyret. Like ved innkjøringen til garasjen la ei død skjære. Trolig en ungfugl.

Død skjære
Det var nok dette dødsfallet som var årsak til oppstyret og kakafonien.

Det er mange skjærer som bruker vår hage og gårdsplass.

Det begynte med en par stykker for mange år siden. Siden er de blitt stadig flere som øyensynlig føler at de hører hjemme hos oss. Nå er det et utall som vanker her og anser vår hage som deres territorium.

Liker skjærer
"Familiens gartner" liker skjærene. Han syns at skjæra er en staselig fugl. Hadde den vært sjelden, ville folk ropt over seg av begeistring hvis de hadde fått øye på ei skjære.

Men sjeldne er de ikke. Og de gjør seg bemerket.

Når kattene - eller andre trusler nærmer seg - skvatrer de og sender signaler til hverandre. De unndrar seg ikke engang for å erte og provosere kattene i nabolaget akkompagnert av flerstemmig, høylydt skjæreskvatring.

"Skjiter" uten hensyn
Skjønt, verre er det at de skiter. Over alt og uten hensyn slipper de fra seg flytende møkk som danner gjenstridige flekker på vegger og gulv - og over alt ellers.

"Skjitskjor" sier man på andre kanter av landet. Det er en treffende beskrivelse. For den "skjiter" over alt.

Rovfugl
Og så er den ikke "snill". 
 
Skjæra er en rovfugl. Og en omnivor. Den spiser det meste. Døde dyr, insekter, søppel, bær, grønnsaker og frukt står på menyen sammen med fugleegg, fugleunger, småfugler og mindre dyr. Det er altså ikke bare kattene som dreper småfugler og ødelegger egg.
 
Og finner skjæra ingen mat selv, stjeler den gjerne fra andre  - til og med fra fugler i lufta.
 
"Har du spist skjæreegg?"
Det knyttet mange myter til skjæra. 
 
Hvis noen i barndomsfamilien til "familiens gartner" var indiskret eller løsmunnet og røpte en hemmelighet, ble det spurt om vedkommende hadde spist skjæreegg. Skjæra var nemlig en sladrefugl.
 
Overtro eller ...?
I tidligere tider trodde enkelte at skjæra var overjordisk og hadde overnaturlige evner. Egentlig tilhørte den huldra, og Olsok - altså 29. juli -  tilbrakte den hos huldra eller fanden. 
 
"Familiens gartner" trekker dette i tvil. 
 
Han har nemlig fødselsdag 29. juli og når dagen feires i hagen, er ikke skjærene langt unna.
 
Med mindre han da skulle vise seg å være ...  
 
Og så glad som "familiens gartner" er i skjæra, så ...

Ja, ja - hvem vet ...

 
 
 

onsdag 6. juli 2022

Historien om en svarthyll

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
I år er svarthyllbuska praktfull med masse blomster og tilløp til bær.

 

Det betyr ikke at den ikke har mengder av blå lus ...


... både her og der.
 

 

 Men lusene rekker ikke å spise opp blomstene ...


... før de blir kart - og forhåpentlig etter hvert saftige blåsvarte bær.
 
 
Svarthyllbuska (sambucus nigra)  på nordsida av leveggen er praktfull i år.

Det har den ikke alltid vært.

Måtte flytte
Først stod den og mistrivdes på et solrikt sted med god jord før "familiens gartner" spadde den opp og satte den i skyggen bak leveggen. 

Egentlig var den avskrevet, men på det nye stedet begynte den å vokse. Den fikk mange - etter hvert tjukke - stammer og masse løv - men ingen - eller ytterst få - blomster.

Mengder av lus
Derimot fikk den lus. Myriader av blå lus som satt sammen i kolonier på greinene eller krøp rundt og tygde i seg alt de kunne komme over.

Etterhvert klarte buska å produsere noen blomster - og til og med noen kart og bær. Men dem tok fuglene seg av.

Humlebuske-"angrep"
Så tok det fart. Buska ble til et tre. Et stort tre med masse blomster, noen få kart, men ingen bær.

Svarthyllbuska står nær den store, kraftige humleplanta som sender sine lange, kvelende greiner over i alt den kan klamre seg til. Dette prøver "familiens gartner" å hindre så godt han kan ved å klippe av og rive bort humlegrener fra omkringstående vekster - bl. a. fra svarthyllbuska. 
 
Men humle vokser raskt!
 
I 2015 maktet han ikke å holde unna. Svarthyllbuska ble fullstendig overgrodd. Og året etter visnet den og ble skåret ned.
 
Om det skyldtes "årsak og virkning" eller tilfeldighet, er vanskelig å fastslå.

Vokst opp igjen
Men historien ender ikke der. Stubben som stod igjen, var det ikke liv i, men fra rota vokste det fram livskraftige skudd som de senere årene har dannet en ganske stor og frodig buske som bærer masse blomster og har vist stor livskraft.

Humleplanta forsøker fortsatt å bruke svarthyllbuska som klatrestativ i jakten på å nå fram til naboens furutrær, men "familiens gartner" har uten nåde klipt av fangarmene og fjernet dem fra  buskene og trærne omkring.

Blir kart til bær?
Nå når vi er gått inn i juli, har de fleste blomstene konvertert til kart. Masser av halvutviklede kart.
 
Nå er spørsmålet: Vil kartanleggene utvikle seg til kart og deretter til modne, blåsvarte, saftige hyllebær som vi f.eks. kan lage hyllebærsaft av?

Eller hyllebærsirup? Som etter sigende skal være et probat middel mot forkjølelse og influensa - og litt av hvert annet.

Fuglene stjeler
"Familiens gartner" følger spent med, for det er flere om "beinet".

Lusene er nevnt, men også fuglene forsyner seg grovt. Og dem er det ikke lett å holde på avstand.

Vi kunne selvfølgelig legge over et par bærnett, men det blir vel med tanken.

"Familiens gartner" fyller 85 år i slutten av måneden, og alder og dårlig helse setter begrensninger.

Han har mange ideer og gode forsetter, men må stadig oftere si som Per Aabel: "Man merker at man ikke er 70 lenger!"

Så vi får se hva det blir til. Foreløpig ser det lovende ut slik det er.


mandag 4. juli 2022

Plenen - blomstereng og matfat

 
 Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
I deler av sommeren slår vi ikke den øverste plenen. Da er den bienes, humlenes og de øvrige insektenes arena - og matfat.
 
 
Prestekrager og hvitkløver i skjønn forening. 
 

Prestekragene (Asteraceae) har sin egen lille teig og besøkes flittig av såvel bier og humler som sommerfugler.

Hvitkløver (Trifolium repens) er den dominerende blomsterveksten på plenen, og den setter bier, veps og humler summende pris på.

Tirilltunge - eller Maria gullsko som den også kalles - er rik på nektar og derfor en fin plante for bier.

 
I juni og deler av juli lar vi den øverste plenen ligge uslått.
 
I tillegg til å fungere som et matfat for bier, humler og andre insekter, ligger den da som et stort, vakkert blomsterbed til glede for både tobente og firbente.
 
"Familiens gartner" må gjøre en innrømmelse: Han fjerner løvetann om våren - selv om det er en viktig matplante for biene og humlene. Løvetann sprer seg uhemmet og må tas ved rota. Og det blir gjort. Hvert år.
 
Plenen et matfat
Andre "ville" blomster som befinner seg på øvre plen, lar han imidlertid gro. I hele juni og et stykke utover i juli. Selv om den vesle elektriske gressklipperen han har, får vanskeligheter med å nedkjempe kløveren og det gjenstridige gresset når "insektmånedene" er over. 

At insektene, inklusive sommerfuglene, setter pris på blomsterenga, er det ingen tvil om. Den huser et yrende liv av insekter som flyr fra blomst til blomst og sanker pollen og nektar mens de "betaler" for "varene" med å hjelpe blomstene med polineringen. 

Hjelpe bier og humler
Kantslått langs veier og nedbygging av åpen mark, gjør det stadig vanskeligere for insektene å finne uberørt natur."
 
For å bidra til å bøte på dette, har "familiens gartner" begynt å dyrke den øverste plenen som blomstereng i i deler av sommeren de senere årene.

Han vet at det han gjør, isolert sett betyr lite i den store sammenhengen, men tenker at "mange bekker små, gjør en stor å". Hvis ingen gjør noe, blir det i ethvert fall ikke bedre.

Mulch og kompost
Når juli går mot slutten, må imidlertid gresset klippes. I alle fall i år. Da er det "rund" fødselsdag og bruk for plenen som uteområde for familien. Hvis været tillater uteliv.
 
Det er leit, men da må blomstene vike og enga bli til plen. 
 
Da havner de avklipte blomstene og gresset i komposten eller som mulch i bringebærbedet og blomsterbedene. Slik fortsetter de å bidra til naturens kretsløp - også etter at de ikke lenger fungerer som matfat for insektene.
 
Fortsatt matfat
Men foreløpig er blomsterenga og matfatet inntakt. Og insektene lar det ikke stå ubrukt. 
 
Selv om enkelte av blomstene har blomstret av og begynt på vegen mot frø, kommer det stadig nye. Det er derfor fortsatt et yrende liv  i det blomstrende matfatet.

Noe som gleder "familiens gartner" nesten like mye som synet av det overveldende blomsterfloret som dekker det som vel egentlig skulle vært en velfrisert plen i en villahage.