lørdag 8. oktober 2022

Avokadoplanter fra stein

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
Det tar litt tid før avokadosteinen viser tegn til liv, men når den først utvikler røtter og skudd, går det fort.

 
 
Steinen bør stå i vann til rotsystemet er godt utviklet.


Vi dyrket fram planter fra to steiner - en ganske liten stein som var godt moden og åpnet seg fort ...


... og en større og hardere som tok seg lengre tid, men som etter noen uker utviklet kraftige røtter og skudd.



Det kommer stadig nye fine, friske blader på begge planter. Her ser vi planta fra den minste steinen ovenfra.

 
Som regel havner avokadosteinene i komposten. 

Når komposten spres, ser steinene likedan ut som når de havnet der. Ikke har de råtnet, og ikke har de spirt.
 
Men setter man avokadosteiner i vann, kan de spire!

Steiner satt til driving
"Familiens gartner" liker å eksperimentere. Ville han greie å få et par avokadosteiner til å danne planter?

Fire steiner ble satt til driving i hvert sitt vannglass. To av dem sprakk opp og utviklet røtter og skudd. En mugnet, og en forble hard og glatt uten tegn til utvikling.

De to som spirte, ble plantet og utviklet grønne, friske planter som ble satt på et lyst sted innendørs. 
 
Raskt strekte de seg mot lyset og begynte å danne blader og vokse.

Neppe frukt
I dag har vi to fine, friske, grønne planter.
 
Selvfølgelig blir det aldri avokadofrukt på disse plantene.
 
Det tar omlag 5 år før en avokadoplante bærer frukt. Og plantene - eller trærne - skal ha fått en anselig størrelse før de makter en slik påkjenning.
 
Så hvorfor ta bryderiet med å drive fram, plante og stelle?
 
Tja, kanskje nysgjerrighet? Eller kanskje gleden ved å se nytt liv vokse?
 
Og kanskje p.g.a. uvissheten - spenningen? 

Vil plantene overleve vinteren? Vil de blomstre? Hvor langt går det an å drive en avokadoplante innendørs i Norge?
 
Fortsatt friske og fine
Hittil har det gått bra. 
 
De to plantene er grønne og friske og vokser i høyden.
 
Nye blader dannes i toppen, men stammen er fortsatt tynn - skjønt relativt stødig.
 
Ulike forhold
Planta fra den store steinen står på et bord i "biblioteket" i underetasjen sammen med diverse andre planter som er tatt inn for overvintring.
 
Rommet har tre vinduer i standard størrelse og har med andre ord relativt stor lysflate. Planta bøyer seg mot lyset og må snus jevnlig.

Planta fra den mindre steinen står på skrivebordet til "familiens gartner". Der er det ikke like mye dagslys selv om den står tett inntil vinduet. Denne planta vokser rett opp.

I begge rom er det innetemperatur.
 
Hva skjer?
Hittil har begge planter fått anledning til å "tørke" litt mellom hver vanning for å unngå at røttene blir stående i fuktig jord og råtner.

Nå er vi spent på hva som skjer når dagene blir kortere og dagslyset blir svakere.

Vil plantene fortsatt trives og vokse?

Eller vil bladene gulne og falle av?

Hittil har alt gått greit.

Nå er husets frue og "familiens gartner" spent på fortsettelsen!

 

fredag 30. september 2022

Gullklematis - morsom og dekorativ, men sprer seg uhemmet

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 Om høsten er vestveggen preget av "gammelmannshodene" til gullklematisen.

Frøhodene til Gullklematisen er dekorative, men problematiske. De består av store mengder svært potente frø med fnokk som sprer dem med vinden. De bør derfor "holdes i sjakk" - f.eks. ved å klippe av frøhoder.

 

Vivendelen har lang blomstringssesong. Den kjemper tapert med Gullklematisen om plass og høstsol og lys.

Gullklematis og vivendel dekker veggen. Til høyre kjemper en Jackmannii-klematis om litt plass. Den var opprinnelig alene om den høyre siden av veggen, men er nå nesten fortrengt av sine mer "aggressive" naboer.
 
 
Gullklematis er en morsom plante, men den skaper en del ekstra arbeid.

Den må temmes - og holdes i tømme. Får den vokse og frø seg fritt, har man den raskt over alt.

Spektakulære frøhoder
De gule blomstene er egentlig ikke det mest dekorative ved gullklematisen. Frøhodene er langt mer iøyenfallende.

Gullklematis utvikler frø med fnokk. 

Først er fnokkene sølvgrå og blanke. Når sola skinner på vestveggen og reflekteres i mengder av sølvblanke frøhoder, er gullklematisen på det vakreste.
 
Frøbomber
Og da burde frøhodene egentlig vært fjernet! 

For de sølvblanke frøhodene varer ikke lenge. Ganske raskt omdannes de til grå gammelmannshoder.

Som også er dekorative. Men som samtidig er frøbomber fulle av potente, nøysomme frø med en nesten utrolig spirevne.

Nøysomme og spirevillige
De grå dunlette frøene bæres avgårde med vinden.

Hvor de lander er ikke så viktig.

De slår seg ned og spirer på de mest nødtørftige steder. På åpen jord selvfølgelig, men også i sprekkene mellom heller og beleggningssteiner, i plenene og mellom staudene som står tett i tett i staudebedene.

Klippes om våren
For å hindre ny tilvekst på høsten - og økt sjanse for frostskade på plantene - har "familiens gartner" latt klatreplantene på vestveggen stå ubeskåret vinteren over. Det gjelder både vivendel, jackmannii-kematis og gullklematis.
 
Men han har gjerne fjernet en del av "gammelmannshodene" som preger gullklematisplantene på ettersommeren og høsten. Selv om mesteparten sitter igjen og overvintrer.

Når våren kommer, er gullklematisplantene derfor fortsatt fulle av gamle frøhoder. Kalde vintre reduserer åpenbart heller ikke spireevnen.

Før plantene klippes og rives ned på våren, fjerner "familiens gartner" så mange frøhoder som han kan nå. Men det er fortsatt mengder av frø som løsner under nedklippingen og sprer seg med de vårlige vindkastene. 
 
Altfor mange frø havner ikke i sekkene som planterestene samles i før de kjøres på mottaket for hageavfall og plasseres i containeren for "hageflyktninger", men flyr fritt ut i hagen.

Ekstrarbeid
Gullklematis er - som bildene ovenfor viser - en morsom og dekorativ plante. 
 
Den som overveier å plante inn gullklematis i hagen, bør imidlertid være klar over at den krever en del ekstra bevåkenhet og skaper ekstraarbeid. 
 
Overlates den til seg selv, fyller den raskt både hagen, gårdsplassen og innkjørselen med nye gullklematisplanter.
 
Bare så det er sagt!


søndag 25. september 2022

Høsten jager pelargoniene inn

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
I den største delen av sommeren har denne kneisende pelargoniumplanta stått full av røde blomster ved inngangen og ønsket velkommen og adjø. Nå er den klipt ned, plantet i en mindre plastpotte og gjort klar for et vinteropphold i skjulet i underetasjen.

Denne planta står også ved inngangen. Den står mørkt i skyggen av hortensiane, men blomstrer rikt på lange "armer" som den strekker ut i lyset. Den må også klippes ned og plantes om.


Denne urna inneholder pelargonium med røde blomster og blomkarse med gule blomster. De har blomstret rikt i hele sommer, men nå må de klippes ned før frosten kommer. Pelargonim planta må overvintre i en potte som tar mindre plass.
 
"Familiens gartner" liker pelargonier. Han overvintrer dem han har, og lager stadig flere.

Noen av pelargoniene overvintres inne i oppholdsrom i romstemperatur. Andre overvintrer i vedskjulet i underetasjen sammen med agapanthusplantene som får stå i de pottene de har tilbrakt sommeren i.
 
Pottes om
Noen av pelargoniene - som står i små urner eller potter - overvintrer i det de har stått i ute sommeren igjennom. Andre er plantet om fra store urner til mindre potter.

Det er nemlig trangt om plassen i vinteropplaget. De store urnene må derfor tømmes for planter og jord før de settes i det frostfrie vedskjulet og stables oppe i hverandre for å spare gulvplass.

Klippes ned
"Familiens gartner" liker ikke å klippe ned store friske planter som ennå står i blomst.

Men han vet at det må gjøres.

Nattefrosten kommer før man aner det, og da bør de ømtålelige plantene være i hus.

Det vet "familiens gartner" av bitter erfaring. Han har mer enn en gang ventet litt for lenge med det resultat at han har måtte klippe ned og forsøke å berge, frostskadde planter.

Ute i tide i år, men ...
I år har han derfor vært tidlig ute med enkelte urner, men fortsatt står både noen rødblomstrende pelargonier og "Dronnng Ingrid" ute og venter på tur til å bli tatt inn.

Forhåpentlig rekker han å berge dem også selv om et sykehusbesøk og en rekonvalesens reduserer effektiviteten.

Rekonvalesent
"Familiens gartner" har nylig fått satt inn pace maker, og da må han ikke anstrenge seg, og ikke belaste den venstre armen. 

Han har derfor måttet be om hjelp til å flytte urner og potter inn i garasjen hvor han kan sitte i le for regnet og pusle med ompotting og flytting av jord fra urnene til sekker som han har stående utendørs til neste vår.

Det er nemlig meldt regn i 8 dager framover. 
 
Og regn er ikke bra for en rekonvalesent som har mange ugjorte arbeidsoppgaver utendørs.
 
Bra for plantene og el-forsyningen
Men det er bra for stauder og busker og trær som får sikret seg nødvendig vann før telen setter inn. 
 
Og det er ikke minst bra for vannmagasinene som kraftprodusentene tømmer for å produsere strøm som de selger i dyre domme ikke bare til norske abonnenter, men til andre land i Europa.

Så får vi håpe at regnet bidrar til å gi oss billigere strøm når senhøsten og vinteren gjør det nødvendig å skru på panelovner og elektriske apparater som skal gjøre det levelig i det kalde Norge i månedene som kommer.

 
 

onsdag 21. september 2022

Svarte, søte, store bjørnebær

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
Bjørnebærene fra de "ville" greinene er både store og søte.

 
Bjørnebærene blir ikke modne samtidig og må plukkes i flere omganger.
 
«Vet du hva det beste er? Jo, hele øya full av svarte, søte, store bjørnebær» skriver Inger Hagerup i diktet Sommerøya.
 
Husets frue og "familiens gartner" har ingen sommerøy, men en stor hage. Og på denne tiden av året er også vår hage full av svarte, søte, store bjørnebær.
 
Modner etter hvert
"Full av" er selvfølgelig å ta i, men det er mengder av dem. Og det vil den antakelig være til frosten kommer.  

For bjørnebærene tar god tid på seg. De modner seint, og de modner noen om gangen. Fullmodne bær står blant kart som alle modner i sin egen takt.
 
Å plukke bjørnebær er m.a.o. en langdryg prosess. 
 
"Kjempesunne" bær
Men bærene er verdt møyen. De modne bærene er store, myke og søte. 

Og de bærene som har fått dyp svart farge, men ennå er litt harde og ikke så søte, kan man også godt plukke. De er fulle av pektin, antioksidanter og C-vitamin og gir et ypperlig syltetøy uten bruk av altfor mye sukker.

Vi plantet for mange år siden to bjørnebærplanter uten torner
 
Med torner - og uten
Etter noen år vokste det fram flere stammer og greiner med masse, skarpe torner på. Bærene på disse "villskuddene" var like store og søte som de som vokste på de oprinnelige "edle" buskene. Vi lot derfor de "ville" og de "edle" leve side om side.

Etter hvert vokste det fram bjørnebærbusker både her og der. Noen dukket opp langt borte fra det stedet hvor vi hadde plantet de første to buskene.

Lange, lange greiner
Flere av de "ville" bjørnebærbuskene utviklet mange meter lange taggete greiner som strakte seg gjennom staudebed, opp i busker og trær og utover plenene.

Det var åpenbart at det var fuglene som spiste bær og bidro til spredningen av de meget fertile frøene.

Uten mottiltak ville hagen bli umulig å ferdes i. "Familiens gartner" fant derfor fram hagesaks og tjukke hansker, og fjernet såvel utløpere som småbusker som stakk fram på ubeleilige steder.

Den sporten driver han med ennå. For bjørnebærene fortsetter å vokse - og å spre seg uhemmet.

Men noen busker får stå. Og de er fulle av bær.

Sunnere enn de fleste
Googler man ordet "bjørnebær" får man følgende opplysninger: "Bjørnebær. Bjørnebær inneholder mer antioksidanter enn både blåbær, jordbær, tranebær og bringebær. En halv kopp med bjørnebær gir deg i tillegg nok vitamin C til å dekke dagsbehovet! Visste du at bjørnebær er et av de sunneste bærene du kan spise?"
 
vi spiser bjørnebær. Svarte, søte, store bjørnebær rett fra buskene som forsvarer bærene sine med hvasse pigger.

Deler med familien
Og vi gir bort, og vi lager syltetøy til oss selv og andre i vår store familie.
 
I går gav vi bort ca. 6 liter til vår eldste datter som skal dele med sine tre barn og deres familier.
 
Selv har vi plukket like mye i forskjellige omganger. Noe er spist, noe er frosset ned og noe er blitt til syltetøy til oss selv og andre i familien. Alle liker bjørnebær!

Helse og kos i fryseboksen
Syltetøyet og de hele bærene vi fryser ned for å ha til vinteren når tilgangen på antioksidanter og C-vitaminer er mer begrenset, er kanskje de viktigste for helsa.

Når vinteren og kulda ligger over landet er det deilig å kunne ta oppb jørnebær fra fryseren - enten for å servere varme bjørnebær over iskrem, eller for å servere varme bjørnebær i godt krydret og sukret lake. Det er et kulnarisk høydepunkt på kalde vinterdager - eller mørke vinterkvelder.




tirsdag 6. september 2022

Sargenteple

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
I begynnelsen av juni la jeg ut bilder av en rikt blomstrende buske som hadde dukket opp i hagen. 
 
 

Nå ser buska sånn ut. Den har fått masser av små, røde frukter.
 


På nærmere hold ser fruktene slik ut.
 


Og tett innpå ser de ut som bær, men det viser seg at det er frukt - nemlig sargentepler.

 
I juni forela "familiens gartner" det blomstrende treet for ekspertene på "Spør en biolog" og spurte hva det kunne være.

Svaret var kryptisk, og etterlot tvil.
 
Eple? 
Eksperten svarte: "Jeg klarer ikke å få dette til å bli noe annet enn eple. Hegg er det ihvertfall ikke, og heller ikke kirsebær/morell." 
Eple? Javel, det lød spennende.

Nå er sommeren gått, blomstene er blitt til frukt - og undringen er om mulig blitt enda større.

Hva er det vi har dyrket fram? Hva er det for slags tre fuglene har velsignet oss med?
 
Sargenteple
For slike frukter har vi aldri sett før i løpet av vårt 85-årige liv. 
 
Eksperten hadde rett. Eple er det, men ikke slike frukter som vi vanligvis forbinder med epler.
 
Det fuglene har skjenket oss denne gangen, er etter alle solemerker et sargenteple-tre (Malus toringa var. sargentii).
 
Hvitt om våren, rødt om høsten
I begynnelsen av juni lyste treet opp i hagen med et vell av kritthvite blomster.

Nå på høsten er de mange blomstene blitt til røde frukter som likner bær, men etter ekspertenes og litteraturens utsagn tilhører slekten malus og altså er et eple.

Bare til pynt?
"Familiens gartner" har mange hagebøker, men har ikke funnet noe om sargenteple i dem - bortsett fra en liten notis i "Plantasjens Hagebok" der det står at sargenteple er en svaktvoksende art med mange hvite blomster i mai-juni, og med fne små, røde frukter som henger lenge på.

På nettet er det eller ikke mye å finne bortsett fra noen nødtørftige opplysninger om utseende og tåleevne. 
 
Derimot er det så å si ingen opplysninger å finne om fruktene kan spises, men ett sted er de omtalt som "uspiselige" uten nærmere beskrivelse eller begrunnelse. Det er altså uklart om de bare smaker vondt, eller f.eks. er giftige.

For hageeiere med barn i hagen, ville det unektelig vært verdifullt å få vite om fruktene - som ser meget innbydende ut og kan likne bær - kan være livstruende eller kan forvolde sykdom.

Nytteverdien av sargenteple er altså uklar. Om fruktene representerer fare for liv og helse like så.

Takk til fuglene
Husets frue og "familiens gartner" ser derfor bort fra at disse fruktene kan brukes til noe i husholdningen. De betrakter derfor treet med de vakre blomstene og fruktene som et dekorativt element i hagen, og sender en vennlig tanke til fuglene som høyst sannsynlig har æren for at treet er kommet til oss.
 
Fuglene kommer år om annet med mye rart. F.eks. har de fylt vår hage  med den svartelistene bulkemispelen (Cotoneaster bullatus) som vi hittil har ført en håpløs kamp mot. Dette er en "gave" vi godt kunne vært foruten.

Men sargenteple-treet setter vi pris på. Det er vakkert både vår og høst og uten kjente ulemper - så langt.
 

fredag 2. september 2022

Hvit sprøsopp - er den spiselig?


 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Den hvite sprøsoppen er på plass for 2. gang i år. Det sies at det er god mat. Tør vi stole på det?

 


Sprøsoppen danner flere felter på plenen. Bak plantene og rosebuska til høyre i bildet er det også et felt, men det kom ikke fram på bildet.

 

Den hvite sprøsoppen (psathyrella candolleana) dukket opp i begynnelsen av juni. Så tok den sommerferie og ble borte.
 
Men nå er den på plass igjen.
 
Vår og høst
På den nederste plenen. På nøyaktig de samme plassene hvor den har kommet og gått to ganger i året gjennom flere år.
 
Jeg har googlet og lett på mange nettsteder, men ikke funnet noe sted som forteller at den hvite sprøsoppen kommer to ganger i året. 
 
Men det gjør den. Vår og ettersommer - eller høst - dukker den opp og danner flere felter på den ene av våre plener.
 
Spiselig, sier ekspertene
Norges sopp- og nyttevekstforbund opplyser at hvit sprøsopp er spiselig

Husets frue og "familiens gartner" spiser gjerne sopp, men kun sopp som vi kan være 100 prosent sikre på at vi ikke blir syke av.

Vi har flere slags sopper på våre plener, men har ikke våget oss på å spise dem. Heller ikke de hvite sprøsopene.

Det er synd å la så mye mat gå til spille, men safety first. Hadde vi fått en godkjenning fra en autorisert soppekspert som kunne vurdert selve soppen og ikke bare et bilde av den, skulle nok soppene havnet på kjøkkenet. Hvis eksperten gav grønt lys.

Men foreløpig blir det ikke noe lucullisk sprøsopp-måltid på oss.

Venter på besiktigelse
Kanskje klaffer det slik en dag at husets frue og "familiens gartner" kan unne seg et måltid med hvit sprøsopp fordi ekspertisen har sett soppene og konstatert at de kan fortæres uten fare.
 
Men da skal mye klaffe. Da skal eksperten vurdere de hvite sprøsoppene den korte tiden de lever før de forfaller og blir borte.
 
Forfaller fort
For sprøsoppene på vår plen har ikke lang leve tid. Plutselig er de svarte, klisne og ekle etter å ha vært hvite, lekre og innbydende. Skal man ha glede av disse soppene, må man  være på rett sted til rett tid.

Sannsynligheten for at det skal bli et måltid med egendyrket hvit sprøsopp på oss, er nok forsvinnende liten.

Men: Så lenge det er liv, er det håp.
 

tirsdag 30. august 2022

Snila sjekker tempen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Hagesnila studerer "Særpetempen" på nært hold. Hva har lokket den dit? Ren på foten har den visst heller ikke vært.
 
 
Vi har et termometer hengende på veggen oppe på verandaen.  
 
Hva får en liten hagesnile til å ake seg dit?
 
Lang, lang vei
Først må den opp på verandaen.
 
Kommer den via trappa, må den vandre langt. Veldig langt. 
 
Fram til trappa. Forsere to høye trinn. Over verandagulvet med alle mellomrommene mellom golvborda. Opp langs med veggen. Og over på termometeret.
 
Enda lengre vei
Eller den kan ha kommet opp via sørveggen. Altså en hel etasje høyt å klatre før den entrer termometeret.
 
Hva i alle dager har lokket den opp på et glatt termometer uten lukt og smak?
 
Der er det ikke noe å spise!
 
Hvorfor valgte den ikke matfatet?
På gulvet under termometeret står det en frodig tomatplante og en enda frodigere pelargonium. Der er det mye å kose seg med for en snile.

Hva fikk den til å forlate dette lukulliske stedet til fordel for en gold, beiset trevegg og et glattlakkert termometer som ikke kan spises?

En oppdagelsesreisende?
Har snila utfedrdstrang? Har den ønske om å se nye steder? Om å utforske det ukjente som en Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl?

Eller synes den at det var varmt? 
 
Ville den rett og slett sjekke om det virkelig var så kvelende varmt som det kjentes under skallet i solsteiken?

Skjønt, 19 varmegrader er jo ikke all verden. Selv for en aktiv, klatrende hagesnile.

Som avgjort er på vidvanke!
 
Angret den?
Og når målet først er nådd. Og det er lang vei tilbake til de grønne plantene på verandagolvet. Angret den på sin utferd?

Angret den på sin formålsløse utflukt som ikke gav noe i magen, bare bortkastet tid for en som er født til å sitte på grønne vekster og spise?

En "trimmer-snille"?
Eller fins det "trimmere" også blant snilene? Individer som ikke syns at de lever hvis de ikke uopphørlig utsetter kroppen for fysiske påkjenninger?
 
En dåre kan spørre ...
"Dåren kan spørre mer enn ti vise kan svare," heter det. 

"Familiens gartner" er vel en slik dåre da - som ikke bare stilltiende aksepterer at tingene er som de er, men alltid skal vite hvorfor.

Men her får han nok ingen svar. Naturen er full av ubesvarte spørsmål.
 
Og hvorfor hagesnilla oppsøkte termometeren høyt der oppe på veggen, er åpenbart et av dem.