søndag 26. juni 2022

Klokkebuskene imponerer

 
Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
De to gamle klokkebuskene blomstrer som aldri før. De blomstrer også på greiner som ser "tørre og døde" ut.

 
 
Klokkeformede blomster i vakre "duse" farger. Et blikkfang i hagen.
 
 
En hagedyrker har mye han - eller hun! - skal ha gjort, men man rekker ikke alt. 
 
Heldigvis!  
 
Ser dødt ut, men ...
Klokkebuskene så tørre og skrantne ut, og vi hadde planer om å beskjære dem relativt kraftig for om mulig å stimulere til fornyelse, lengre liv og mer overdådig blomstring.
 
Det rakk vi imidlertid ikke. Og godt er det, ser det ut som. For de to gamle klokkebuskene blomstrer i år rikere enn nesten noen gang tidligere.
 
De to klokkebuskene - eller weigelabuskene - ble plantet på midten av 1980-tallet. De har m.a.o. stått på samme plass og gledet oss med sitt vakre, overdådige blomsterflor i snart 40 år.
 
Forsiktig forynget
Noen stammer og kvister dør og tørker ut hvert år, men blomsterfloret har ikke avtatt - selv om det kan variere noe fra år til år.
 
Det er vanskelig å beskjære weigela. Greiner og kvister som ser tørre ut, viser seg å være friske nok til å bære både blader og blomster bare de får tid på seg. Hard tilbakeskjæring høst eller vår sikrer kanskje tilvekst, men fjerner samtidig mye av neste års eller årets blomstring.

"Familiens gartner" har derfor i årenes løp foretatt en forsiktig årlig tilbakeskjæring etter 2. blomstring, for å sikre rik blomstring påfølgende år.

Står lyst, men ikke lunt
For å blomstre rikt, skal weigela ha mye sol og lys. Det får våre to busker der de står ytterst på plenen med utsyn utover Oslofjorden.
 
Men de skal stå lunt. Og det gjør de ikke! Skjønt, lunere nå enn da de ble plantet i det forrige århundre.
 
Da sto de helt aleine der ute på "pynten", mens de nå har fått naboer som dekker rotpartiet og tar noe av for vinden - eller la oss være ærlige og kalle det snoen - som står inn fra fjorden.
 
Weigela skal beskjæres etter blomstring.
 
Blomstrer gjerne to ganger
Men det gjelder å passe på. Går man for raskt fram, kan man miste en blomstring.

Etter første blomstring i juni-juli, tar klokkebuskene gjerne en pause, før de kommer med en ny blomstring i august-september.

Denne 2. blomstringen er ofte noe mer beskjeden enn den første, men vel verdt å vente på.
Beskjærer man etter første blomstring, står man i fare for å miste blomstring nummer to.

Det fins flere innlegg om weigelaene på denne bloggen.

Her er lenker til noen av artiklene: 

http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/weigelaen-overgar-seg-selv.html ,
http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/klokkeblomst.html ,
http://hagekroken.blogspot.com/2010/06/weigelaen-klarte-fimbulvinteren-bra.html

Søker man imidlertid i søkefeltet øverst til venstre på forsiden av bloggen med søkeordene weigela eller klokkebusk, finner man flere innlegg om samme emne.
 

lørdag 25. juni 2022

Arve - dekorativ, men "svartelistet"


Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Sølvarve, villroser, rosespirea og mispel danner "portal" på venstre side av innkjørselen.  
 

  
 
På høyre side hilser en frodig tue med sølvarve velkommen sammen med en mispelbuske av ukjent art og opphav.
 
 
Sølvarve er en vakker, dekorativ kantplante i nellikfamilien.
 
 
Vi som har drevet med hage en stund, har gått i fella.
 
Spesielt vi som har strevet for å fylle hagen vår med tradisjonsbærende planter med røtter i norsk hagekultur og tradisjon.
 
Tradisjonsplanter svartelistet 
For etter at Artsdatabanken ble opprettet i 2005, er de fleste av de plantene vi har i vår hager, blitt erklært uønsket - ja, noen til og med forbudt! 
 
I flere år svartelistet Artsdatabanken planter som de mente kunne skade norsk natur. Nå har banken innsett at det å svarteliste kanskje ikke lyder så bra. Så nå operer den med en fremmedartliste i stedet.
 
Alle planter kommet utenfra 
Nå kan man selvfølgelig spørre om ikke alle arter er fremmedarter i Norge fordi alle er kommet hit utenfra etter istiden. Det er vel ikke så mye spørsmål om stegegne og fremmedartede planter, som om når plantene fant vegen til vårt land.
Men sånn tenker ikke Artsdatabanken.
 
Sølvarve forbudt 
Sølvarve (Cerastium biebersteinii) er det nå forbudt å importere, selge og plante ut.
 
Hageeigarar kan riktig nok fortsatt bytte til seg planter og plante i egen hage. Men hvem ønsker å gjøre det, når planta i gavnet - om ikke i navnet - er svartelistet?
 
Sølvarve sprer seg ved hjelp av både rotutløpere og frø. Og den kan lett dukke opp på steder i hagen hvor den er uønsket. Ønsker man å fjerne den, eller begrense utbredelsen, må man derfor passe på å få med røttene.

Ikke sett forvillet  
Men selv om jeg er en gammel mann som fyller 85 år om en måned, har jeg tilgode å finne den forvillet i naturen. Jeg sier ikke at det ikke kan ha skjedd et eller annet sted, men jeg trekker i tvil at problemet med forvillet sølvarve er særlig utbredt. Og jeg har tilgode å se dokumentasjon på at den har fortrengt "stedegne", urnorske planter i naturen.
 
Asyl i vår hage 
Foreløpig har sølvarven asyl i vår hage hvor vi hver vår nyter synet av den små, kritthvite blomster  og hvithårete blader.

Skulle den bli uregjerlig, får vi sette inn et motstøt. Det fins både handmakt, gode redskaper, kokende vann og ugressmidler. 

Men foreløpig lever sølvarven trygt i vår hage.

onsdag 22. juni 2022

Fantastisk spirea

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Spireahekken er praktfull når den blomstrer. 


Blomstene er kritthvite og sitter tett i tett i halvrunde "klaser". Hver enkelt blomst er ikke stor, men mengden er overveldende.
 
 
Vi har en spirea med kritthvite blomster som avgrensning mellom den nederste plenen og vegen utenfor.
 
Hva den heter, vet vi ikke. 

Avskrevet, men ...
Da "familiens gartner" anla hagen på midten av 1980-tallet, fikk han noen tørre ille medtatte planter av en nabo som i sin tur hadde fått dem av en kjenning som skulle kaste dem.
 
Nå var naboen i ferd med å kaste de tørre røttene som han ikke regnet med at det var mulig å få liv i.

"Familiens gartner" er imidlertid en askeladd. Han fikk plantene, klipte dem ned til omlag 10 cm høyde, stusset røttene og satte dem et par døgn i vann før han plantet dem i godt gjennomvannede hull mellom vegen og plenen.
 
Dårlig jordsmonn
Det var ikke det heldigste stedet. For hekken ble plantet på toppen av en steinfylling - en tørrmur som dannet skille mellom vegen og den lavere plenen.

Hvordan det gikk, kan man se på bildene ovenfor.
 
I snart 40 år har hekken vokst i den karrige jorda på toppen av steinfyllinga. Mange ganger i løpet av denne tiden er den klipt ganske hardt tilbake - både oppe mot vegen, og nede mot plenen.

Overdådig blomstring
Det har den øyensynlig satt pris på. Den har svart med overdådige blomsterflor. År etter år.

Hva slags spirea det er, vet vi, som sagt, ikke. 
 
Det vi imidlertid vet, er imidlertid at disse plantene i likhet med hvitblomstrende spirea forøvrig, blomstrer relativt kort. 
 
Etter et par  snaue uker - og nok litt avhengig av været - visner blomstene og antar en stadig mer utbredt umiskjennelig brunfarge.

Denne fasen er hekken inne i nå.
 

Se også innleggene: ... som hvit spirea ... , Ukjent, blomsterrik spirea, Frodig og spirevillig Rosespirea eller bruk søkefeltet øverst til venstre på forsiden og søk med søkeordet spirea.
 
 

mandag 20. juni 2022

Snøballtreet har vunnet over lusene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
For andre året på rad gleder snøballtreet oss med store, hvite, runde blomsterklaser. Treet vokser nå for kraftig til at lusene klarer å spise opp blader og knopper.
 

 
I fjor klarte snøballtreet i staudebedet for første gang å produsere flere blader og blomster enn lusene klarte å ødelegge. I år gjentas suksessen. Treet er fullt av kritthvite blomsterballer - ikke bare i toppen, men også på svaiende greiner lenger nede.
 
 
Skal man drive med "haging", må man ha tålmodighet.
 
Men tålmodighet er ikke det "familiens gartner" har mest av.
 
Det fins imidlertid unntak fra regelen. 
 
Lusene har ødelagt
Snøballtreet - eller snøballkrossved-buska (viburnum opulus var. roseum) - i staudebedet ble plantet for flere 10-år siden. Men det har aldri fått blomstre i fred. Før i fjor.

Det vil si: Det har forsøkt å vokse og utvikle blader og blomster i alle år, men lusene har spist bladene så bare bladnervene har stått igjen, og de fleste blomsterknoppene har tørket inn. De få blomstene som det mishandlede treet har orket å bære fram, har lusene gjort kort prosess med. År etter år.
 
Kutte ned?
Det har ikke manglet på forslag til drastiske åtgjerder. Både fra fruen i huset og andre. 
 
Etter som bekjempelse av lusene har mislykkes år etter år, har flere ment at treet med fordel kunne fjernes og gi plass til noe annet - og penere.

Men"familiens gartner" har ikke gitt etter. Sta - og eksperimenterende - har han holdt på sitt og gitt snøballtreet sjanse på sjanse.
 
Endelig "snøballer"
Og i fjor overvant snøballbuska lusene for første gang. 
 
Og i år følger det opp med en stor krone av grønne, friske blader og hvite blomsterballer - og til og med hvite "snøballer" på svaiende greiner lenger nede.

M.a.o.: Snøballkrossved-buska ser nå tilnærmet ut som en prydbuske skal gjøre - med både blader og blomster i rikt monn.
 
Løvfellende trær trenger blader for å samle næring og forberede seg for en lang vinter og en ny vekstsesong.
 
"Familiens gartner" uttrykte derfor i fjorårets blogginnlegg et fromt ønske om at snøballtreet måtte komme styrket ut av fjorårets sommer.
 
Det ønsket er oppfylt. Til fulle.
 

lørdag 18. juni 2022

Lupinen - Norges mest uglesette skjønnhet?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
Gammeldags hagelupin er en staselig plante. Behandlet på en fornuftig måte, gir den mye glede og få - eller ingen! - problemer.

 Fargevariasjonene er mange.
 

Både hver liten blomst og den store blomsterpyramiden eller spiret har vakker form og farge. Det er forstålig at lupin har vært dyrket i norske hager i generasjoner,
 
 
 
Lupinen avblomstrer og danner frå nedenfra. For å unngå uønsket spredning, bør man fjerne frøene etter hvert som de dannes. De frøene man ikke ønsker å ta vare på, bør destrueres!

 
 
I stedet for å klippe ned lupinene når de er "halvblomstret", fjerner "familiens gartner" frøene etter hvert som de utvikles. Når resten også er avblomstret, bruker han sekatøren.

 
Etter at vegvesenet i beste mening fylte store skråninger langs hovedveiene med lupiner, er den gammeldagse hagelupinen blitt oppfattet som plagsomt invasiv.
 
Artsdatabanken karakteriserer den som en vekst som representerer "svært høg økologisk risiko på grunn et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter knyttet til nitrogenfiksering/eutrofiering og fortrengning".
 
Eutrofiering  vil si at den øker mengden av næringsstoffer i vann slik at vann f.eks. gror igjen.

Stort spredningspotensial, men ...
Det er ingen grunn til å tvile på at lupinen har disse egenskapene. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved om lupinen har spredd seg fra norske hager til naturen i et slikt omfang som Artsdatabanken vil ha det til.

Den hagelupinen som vi dyrker i dag, kom trolig til Norge tidlig på 1800-tallet. Og den har siden vært dyrket av såvel fattig som rik - i byhager og på landet, hos bønder og rundt husmannsstuer. Hadde planta hatt det spredningspotensialet som den i dag tillegges, hadde det vært enger av hagelupin i naturen fra sør til nord.
 
Hvordan kom lupinen dit hvor den er "forvillet"?
Av steder som er "forurenset" av hagelupiner som har spredd seg, nevner Artsdatabanken bl.a. jernbaneskråninger og vegkanter.

Hva er den logiske - og troverdige - forklaringen på at lupinen fins akkurat der? Hvorfor fins den ikke i store mengder i utmarka der husmannsplassene lå? Østlandet hadde et betydelig antall husmannsplasser spredt omkring på 1800-tallet. Er Østlandet oversvømt av lupiner?
 
Hvorfor er ikke plagen særlig stor på dyrka mark nær bøndenes hager?
 
Eller: Hvorfor fins det ikke enger av forvillede lupiner i naturen nær villastrøk og andre områder med hager?

Det fins steder i Norge hvor lupinen har spredd seg ukontrollert og representerer problemer. Er det gjort undersøkelser for å konstatere hvordan hagelupinen har spredd seg dit? Er det antatt at det ar skjedd ved spredning fra private hager? Eller er det dokumentert?
 
Ikke spredd seg, men sådd
Hvordan hagelupinen er kommet til å danne store enger i skråningene langs motorvegene, vet vi. Det har skjedd fordi de er sådd der. Av vegvsesenet. Og derfra har det sikkert spredd seg noen til beleilige områder i nærheten.

Men skal lupiner fjernes fra private hager fordi vegvesenet - og kanskje NSB - fordi jeg vet, har vært ubetenksomme og sådd dem som prydplanter i sine skråninger og vegkanter?

Holder under kontroll
Selv fortsetter jeg å dyrke mine lupiner slik jeg alltid har gjort. 

Jeg fjerner og destruerer frø og klipper ned stengler og blomsterhoder som har gjort sitt, og begrenser uønsket spredning så godt jeg kan. Hittil har det gått bra.

Minimere forurensning
Tidligere kunne vi deponere hagerømlinger og fremmede arter på en mottaksplass som Frogn kommune drev. Slik ble naturen spart for forurensende invasjon av uønskede arter.

Denne ordningen har kommunen i sin visdom nå lagt ned.

Hageavfall - inklusive hagerømlinger - kan nå leveres på to steder i nabokommunene. 

For "familiens gartner" som fyller 85 år om en måned, og som har en kranglende helse - og som dessuten er motstander av forurensning som følge av unødvendig bilkjøring! - er dette er dårlig ordning.
Det meste av hageavfallet komposteres derfor, mens planterester og frø av hagerømlinger og andre uønskede planter, sendes til destruksjon sammen med restavfallet.

På avfallsstasjonen og forbrenningsanlegget blir forhåpentlig alt - inklusive de invasive lupinfrøene - gjort uskadelige.

Bekjemp problemet der det er!
Selvfølgelig er det klokt å være føre var. Men man må "ikke slå ut ungen med badevannet"!

Med de mekaniske og kjemiske bekjempningsmidlene man i dag rår over, burde det ikke være umulig å bekjempe den spredningen og forurensningen som forekommer på avgrensede områder.

Er bekjepning av det Artsdatabanken mener er skadelig beplantning, overhodet prøvd?

Kjører man langs motorveiene ser man fortsatt veiskråninger teppekledt med lupiner. Er ikke spredningsfaren herfra større enn fra private hager i kommuner med gode innleveringsordninger for problematisk hageavfall?

Og har ikke kommunen slike ordninger, er det kanskje kommunen man skal ta i kragen og riste litt, og ikke hageeiere som dyrker og gleder seg over vakre lupiner i sin hage?


torsdag 16. juni 2022

Ikke en eneste erteplante

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Potetene (t.v.) og redikkene (t.h.) vokser, men ikke en eneste av sukkerertene som ble sådd samtidig med redikkene, har spirt.
 
"Familiens gartner" var nok for tidlig ute.

Mens det ennå var temmelig kjølig - men ikke kuldegrader! - om nettene, sådde han redikker og sukkererter i plastdunkene på terrassen.

Spirte ikke
Redikkene har spirt og vokser som forventet - skjønt, det går kanskje litt sakte. Men ikke en eneste sukkerertplante har vist antydning til å spire.

Ugresset i dunken har vokst. Vi har lukt rent et par ganger, men nye ugressfrø spirer villig. Sukkerertene som "familiens gartner" sådde, har det imidlertid ikke vært antydning til.

Antakelig har de råtnet. Erter som settes mens det ennå er for kaldt i jorda, pleier å gjøre det.

Prøver igjen
Nå har "familiens gartner" erkjent nederlaget og sådd en ny omgang.

Da han sådde de nye på de samme plassene nær "klatrestativet", så han ikke antydning til de opprinnelige. Ingen spirer og ingen frø.

Nå har de nye frøene ligget i jorda i snart to uker. 

"Vannkur" før såing
Foreløpig er det ikke kommet noen spirer, men det er kanskje heller ikke å vente. Trolig trenger de minst en uke til på seg.

Før de ble sådd, lå ertene noen timer i vann. Det skal hjelpe på spire-villigheten og -farten.

Bare vann-kuren ikke får ertene til å råtne i stedet for å spire!

Tidligere år har denne kuren vist seg særdeles vellyket. Hva er annerledes i år? Nå er det i alle fall ikke for kaldt i jorda!

Vi venter i spenning for hjemmeavlede, rene, ikkebesprøytede sukkererter vil vi gjerne ha.

Fortsatt ingen planter
Skal vi bli snytt for denne lekkerbiskenen i år?

Mye tyder på det. For heller ikke den andre omgangen har gitt resultater - ennå.

Ertene som ble sådd, er riktignok ikke kjøpt i år. De er restene av dem som ble sådd i fjor, men de er ikke "gått ut på dato". Så noen av dem burde vel ha spirt?

Nå er vi halvveis inne i juni, men foreløpig ingen sukkerert-planter.

Dette ser ikke bra ut.

Og hva er forklaringen?


 

tirsdag 14. juni 2022

De første orientvalmuene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Orientvalmuene langs hekken utenfor tomtegrensen blomstret tidlig! Som regel pleier barna som bruker veien til og fra skolen, å nappe av knoppene og plukke dem i stykker for å se hva som er inni, men i år har valmunene fått slå ut i blomst og blomstre ferdig. Nå er de avblomstret.
 

 Orientvalmuene er fine å se til når de blomstrer, men står sørgelig kort. Det hjelper imidlertid litt at ikke alle knopper brister på en gang.
 

Knoppene er også dekorative - og morsomme. Man kan skjønne at skoleelevene faller for fristelsen til å plukke dem for å underkaste dem en nærmere undersøkelse.
 
Vi har to slags orientvalmuer. En tidligblomstrende og litt "enklere" og en seinere og litt mer forseggjort som står lenger før den kaster kronbladene og går i frø.

Også de tidligblomstrende blomstrer i tur og orden.

Langs hekken mot veien
De plantene som har funnet ut at de vil de stå i det grønne feltet langs hekken som løper langs vegen, blomstrer først. Selv om de står i trekken fra fjorden, og ikke har det direkte lunt, får de lys og luft - og direkte solskinn når sola finner det for godt å komme på en gjestevisitt.

Bildene ovenfor er tatt 31. mai. Da var ingen av de mange orientvalmuene i bedene inne i hagen slått ut i blomst ennå. Mange av dem hadde knapt knopper.
 
Litt etter litt
I dag - 9. juni - har de tatt sitt monn igjen. 
De fleste av plantene utenfor hekken er nå avblomstret, mens blomsterbedene er preget av store, rød-orange, nikkende blomsterhoder.

Etter som de har fått en del regn, og temperaturen ikke akkurat er trykkende het, vil de formodentlig stå litt lengre enn de gjør i tørt, varmt vær.

Men kraftig regn liker de ikke. Da faller kronbladene fort.

Morsomme frøhus
Etter blomstring danner de dekorative frøhus.

Lar man frøhusene stå, har man med stor sikkerhet enda flere orientvalmuer neste år. For disse valmuene har en imponerende sprednings-, spire- og overlevelses-evne.

Og i vår hage må de gjerne fortsette å spre seg. Der er de velkomne.

De orangerøde orientvalmuene er en åpningsfanfare i staudebedet og langs hekken ved veien.

Når orientvalmuen blomstrer, er staudesesongen i gang for alvor.