lørdag 31. juli 2021

Sitronmelisse

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Sitronmelissen breier seg i urtebedet. Og det må den gjerne gjøre, for melisse er en plante som er nyttig til litt av hvert etter det tradisjonen vet å fortelle.
 
Vi har en imponerende sitronmelisseplante i urtebedet. Og noen mindre andre steder.
 
Sitronmellise sår seg lett og kan dukke opp både her og der, men den kan være litt ømfintlig for kulde. Har den ikke dype nok røtter og står ubeskyttet, fryser den ofte ihjel. Mange planter er derfor kommet - og gått.

Men - "bank i bordet!" - moderplanta har holdt stand hittil, og i mange år gitt oss råmaterialer til te, pikante innslag i grønne salater, urte-eddik og urteolje og annet som f.eks. i sauser, til kjøtt- og fiskeretter, og til desserter, f.eks. desserter med jordbær.

Vidunder-"medisin"?
I hvilken grad sitronmelisse har undergjørende egenskaper, skal vi være forsiktige med å si. Men folkemedisinen hevder at uttrekk av sitronmelisse virker avslappende, beroligende og krampeløsende.
 
Den skal også være virke mot virus, bakterier og sopp, og få sår til å gro fortere. Om dette skjer etter inntak av avkok eller om omslag med avkok må legges på det betente eller skadde stedet, er ukart.
 
Urtekildens planteleksikon opplyser at sitronmellise stimulerer appetitten og bedrer fordøyelsen. Vi får håpe at det er en verifisert erfaring.  Jeg har imidlertid drukket mye te trukket på sitronmelisseblader, og min fordøyelse er dessverre like dårlig som den alltid har vært.
 
Men om de undergjørende effektene uteblir, drikker jeg gjerne en kopp - eller flere - med sitronmelisse-te. For jeg liker smaken. For meg er smaken av sitronmelisse, en smak av sommer.
 
 

fredag 30. juli 2021

Beskjedne blomstererter

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Blomstererten gjemmer seg bak en tornefull rosestamme. 
 

Denne bruker lammeøre og netting som beskyttelse.
 
 
Blomsterertene i rosebedet fikk en vanskelig start i livet. De ble beitet på.

Nå har "familiens gartner satt opp en rekke hindringer for å hindre at rådyrene når fram til godsakene, så nå går det bedre. Tre av ertene blomstrer. Det er vel sånn cirka 30 prosent.

Men store kraftige blomstererter fulle av blomster, slik "familiens gartner" husker fra sin barndoms hage, er det ikke blitt.
 
Gode minner
Da "husets frue" og "familiens gartner" var unge og bodde på Jeløya, hadde "gartnerens" foreldre gjerne med seg en stor bukett blomstererter når de kom fra Sarpsborg. Disse blomstene var fruen spesielt glad i. Ennå - et langt liv seinere - kan hun snakke om duften og om hvor vakre de var.

"Familiens gartner" sår derfor blomstererter - primært for å glede "husets frue". Han vet imidlertid av bitter erfaring, hvor utsatt de er.

Men den som intet våger, intet vinner. I år er det lykkes ham å verne plantene slik at noen av dem i alle fall blomstrer, selv om blomstringen ikke er overdådig.

Mor og barn
Og selv om skjønnhetene må beskues bak netting, og hagestoler og gjerdeelementer som skal holde rådyrene borte.

For faren for at blomstererter og andre prydplanter skal havne i en rådyrmage, er fortsatt stor. I går stod det geit med en ganske liten årskalv på nederste plenen og ventet på at "familiens gartner" skulle gå inn, slik at de kunne utforske muligetene til å få seg en munnfull fra blomsterbedene.

Slik lærer de eldre den nye generasjonen hvor de skal gå for å finne noen riktige lekkerbiskner som de kan kose seg med.

Godt at blomsterertene er så godt gjemt. "Familiens gartner" krysser fingrene og håper at det er godt nok.
 

torsdag 29. juli 2021

Grundig jobb

 
Foto: Kow d.e. 2021 ©

Bare bladnervene igjen. Resten har snilene spist.
 
 
Skogskjegg (Aruncus dioicus)er svartelistet. 

Vi har den på flere steder i hagen, men klipper den ned for å hindre spredning.
 
Såvel blomster som stengler og bladverk, kaster vi i kommunens container for hagerømlinger og svartelistede planter.
 
Nå er det ikke bare "familiens gartner" som strever for å bli kvitt skogskjeggplantene.  Også snilene tar i et tak.
 
Hvilke sniler som gjør jobben, er vi ikke sikker på, men de som har påtatt seg arbeidet, gjør en god jobb. De spiser opp bladene så bare bladnervene er igjen.

Det kan selvfølgelig være de store, feite, men sultne brune det er snakk om. De spiser kontinuerlig.
 
Men "familiens gartner" mistenker de små med hus på ryggen. Dem fins det utallige av.

De er fine å se på, og ser så små og uskyldige ut, men de er både grådige og altetende. Man finner dem på nesten alle planter.

Rabarbrabladene og pepperrotbladene lager de filigransmønster av, spede planter tygger de tverrt av og bladene på skogskjegg snauspiser de så bare bladnervene står igjen.

Nå skal jo skogskjeggplantene klippes ned, og avklippet skal kastes og destrueres, så noen stor skade er det ikke som skjer. Men eksemplet viser hvilken ugagn - eller la oss si det rett ut: ødeleggelse - disse små, sleipe krypene kan forårsake.

Dette er en trøst for "familiens gartner" å vite, for da får han ikke så dårlig samvittighet når han forsvarer hagens planter mot snilene ved å drepe dem for fote.

For det er det han gjør. Han plukker dem av trær og planter, legger dem på bakken og tråkker på dem.

Det høres kanskje brutalt og ekkelt ut, men det gir hagens og plantenes fiender, en rask - og forhåpentlig smertefri - død.

onsdag 28. juli 2021

Solbærene plukket og syltet

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Dette er litt i underkant av 1/3 av årets avling. Altså ikke så galt levert av en buske under press.

 
Her er en av tre porsjoner med solbærsyltetøy fra egen hage. Godt - og ikke minst sunt med masse antioksidanter.

Sju glass med syltetøy med tre forskjellige smaker.
 
"Familiens gartner" er en kjøkkenskriver. Han elsker å lage mat.
 
Han liker f.eks. å plukke bær fra hagens bærbusker og lage syltetøy.
 
Å plukke bringebær og lage bringebærsyltetøy overlater han til "husets frue" som lager verdens beste bringebærsyltetøy. Det er barn, svigerbarn, barnebarn - ja, alle - enige om.
 
Selv fusker han litt i "faget" med f.eks. å lage rørte rips, rabarbrasyltetøy, bjørnebærsyltetøy - og solbærsyltetøy.
 
Frigjort solbærbuske
Vi hadde to solbærbusker som bar rikt. Nå har vi en. Den andre forsvant. Denne ene er omfavnet av humle som slynger sine lianer om greinene og hindrer luft og lys med sitt omfangsrike bladverk. I tillegg sender agressive bjørnebærplanter utløpere med tusenvis av skarpe torner inn i solbærbuska og gjør det mindre hyggelig å nærme seg for å plukke bær.

I våres tok imidlertid "familiens gartner" seg sammen og frigjorde solbærbuska for det mest påtrengende uønskede favntaket. Resultatet ble ble bær - som kunne plukkes.
 
Tre ulike slag
Årets solbæravling, som ferdig renset var sånn cirka 2 liter, ble delt i tre. En tredel ble kokt med sukker og uten smakstilsetninger av noe slag. En tredel ble tilsatt litt vaniljesukker - eller mer presist sagt, vanilinsukker. Mens den siste tredelen ble kokt sammen med en stjerneanis.
 
"Familiens gartner" liker å eksperimentere; å prøve seg fram. Det gjør han i hagen, og det gjør han på kjøkkenet.
 
Smaken er selvfølgelig forskjellig. Hva som er godt er det mange like berettigede meninger om.
 
"Familiens gartner" og amatørkokk syns at alle de tre solbærsyltetøyvariantene ble gode. Han anbefaler derfor oppskriftene til den som vil prøve.
 
"Rent" syltetøy i fryseren
Både "husets frue" og "familiens gartner" lager gjerne - hvis det er mulig - syltetøy med vanlig sukker og uten fortykningsmidler. Syltetøyet oppbevares i fryseren og kan oppbevares så lenge det er nødvendig. Uten varighetsforlengende tilsetninger!

Rene varer fra egen hage bearbeidet på eget kjøkken uten unødvendige tilsetninger og er sunnest - og best, mener både "husets frue" og kjøkkenskriveren som gjerne fusker i kokkefaget når muligheten byr seg.

Som f.eks.når rips, solbær og stikkelsesbær skal i hus og bli til syltetøy og sommerminner som kan nytes når kulda og snøen igjen legger seg over hagen og naturen går til hvile for denne gangen.
 

tirsdag 27. juli 2021

Fortsatt rips - takket være fuglene

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Alt vi har av røde rips.


 
Og så har vi fått noen hvite.

 
Hvite rips ser umodne ut, men når de har fått et lite gulskjær, er de syrlige og gode.
 
 
 
 
Rørte hvite rips med vaniljesaus smaker fortreffelig.
 

 
De røde ripsene røres kraftig med sukker og fryses ned på glass. Til jul kommer de på bordet hvor de skal nytes til skinkesteika.


Vi hadde to prektige ripsbusker som forsynte oss med bøttevis med røde rips i mange år. Så begynte de å skrante. Utbyttet ble mindre. Flere og flere greiner døde. 
 
Nå er begge buskene borte. Men heldigvis er vi ikke uten rips. Skjønt avlingen er forsvinnende liten i forhold til tidligere.
 
Rødt og hvitt
Først dukket det opp en buske med røde rips under en edelgran på nordsiden av huset. Den står kjelkete til, har ikke de beste vilkår, men produserer røde rips - om enn i beskjeden skala. En smak får vi i alle fall.
 
Så dukket en buske med hvite rips opp ved trappa fra gårdsplassen ned til den nedre plenen. Også den står litt upraktisk til, men den har fått stå. Og den står der ennå. Og gir oss noen hvite rips som vi kan blande med de røde og røre med sukker til rørte rips som kan brukes som tilbehør til skinkesteika eller som pålegg.
 
Og sannelig har vi ikke fått nok en buske med vite rips. Denne gangen i et bed i kjøkkenhagen. Der skulle det ikke stå en bærbuske, men den får også stå. Å flytte den til et mer egnet sted - f.eks. der de døde ripsbuskene sto - tar vi ikke sjansen på.

Sannsynligvis er det fuglene som har gitt oss disse nye ripsbuskene - både den med røde bær og de to med hvite. 

Hentet hos naboer?
Buska med røde bær vokste opp mens vi ennå hadde røde rips i hagen, så fuglene har nok "stjålet" rips hos oss, sittet i edelgrantreet og spist og mistet - eller bæsjet ut ferdig gjødselede - frø som har slått rot der de har falt.

Men de hvite må de ha hentet andre steder fra. Kanskje fra noen naboer. Eller kanskje lenger borte fra.

Fuglene har i tidens løp bidratt med litt av hvert til vår hage. Både til ergrelse og glede.
 
Bulkemispel skulle vi gjerne vært foruten. Den sprer seg ustoppelig både ved fuglenes og egen hjelp og er svartelistet.
 
Sibirlønn virker interessant, men farlig lettspredd. Den har vi plutselig både her og der. Og det vet vi ikke om vi liker.
 
Men ripsen hilser vi altså velkommen. Bare synd at den er havnet på steder hvor den ikke har de beste utviklingsvilkår. For røde og hvite rips skulle vi gjerne hatt mer av. Mye mer selv om det det er en jobb å plukke.
 
På den annen side: Man skal ikke være storforlangende. Da vi mistet de store ripsbuskene, kom fuglene med gaver. Det takker vi for og nyter det vi har fått, med glede.
 
Plukket og rørt
Nå er ripsen plukket for i år. Det er varslet styrtregn, og da havner mye av ripsen på bakken. Vi har derfor vært føre var og plukket den inn slik at vi kan ha nytte og glede av den.
 
Den hvite ripsen er spist som dessert, rørt med sukker og med vaniljesaus på. Det er smaken av sommer.
 
Den røde ripsen er under "produksjon". Den er sukret og rørt, men skal røres mer og kraftigere for å bli ganske most og saftig. Nå står den i kjøleskapet. Når den er ferdig-rørt, skal den på glass og i fryseren hvor den skal oppholde seg til jul. Da skal den på bordet julaften og sette spiss på julemåltidet som hos oss er skinkesteik med surkål og rørte tyttebær - eller rørte rips.
 
Dette er en tradisjon som vi nå etter å ha mistet de store ripsbuskene, er i stand til å opprettholde takket være fuglene.


 

mandag 26. juli 2021

Dekorativ lilje på utsatt sted

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 
Takker for luft og lys med vakker blomst og mange knopper.

 
 
Hva denne dagliljen heter vet vi ikke, men vakker er den. Bare synd at hver blomst bare "står" en dag.
 

På nordsiden av forstøtningsmuren til terrassen har vi et bed. Der har vi hatt flere slags stauder som har bukket under etter hvert som skogskjegg, kjempekonvall og fagerfredløs har overtatt bedet og gjort levekårene umulige - eller i alle fall vanskelige - for mer sarte planter.

Hjalp da naboen ble fjernet
Helt i enden av bedet står det en lilje. Men den har vært kuet av en i overkant livsdyktig skogskjegg-plante som har skygget for den mer beskjedne naboen og har tatt det som er av sol og lys, fuktighet og næring her på nordsiden av leveggen og forstøtningsmuren.
 
Jeg kan ikke huske at denne dagliljeb har blomstret før. Men i år gleder den oss med en vakker rosa - eller kanskje heller orange - blomst. Og flere lovende knopper som forteller at blomstringen vil fortsette en stund selv om hver enkel blomst bare lever en dag.

Årsaken til blomstringen er formodentlig at jeg de siste årene systematisk har klipt ned den dominerende naboen, skogskjegg-planta. Den er svartelistet. 

I noen år klipte jeg bare av blomstene for å hindre at den setter frø og sprer seg, men de senere årene har jeg klipt den helt ned; dvs. fjernet både blomster, blader og stengler.

Å bli kvitt den krevende naboen må den enslige liljen ha lik, for i år blomstrer den altså.

Flyttes?
Den står litt utsatt til ved en av trappene ned fra terrassen, men med litt omtanke og forsiktighet håper jeg at vi skal kunne beholde den uskadd til blomstringen er over.

Så får vi se, når høsten kommer om vi skal flytte den til et sted hvor den er mer synlig og kommer bedre til sin rett, eller om den skal bli stående å forskjønne et bed som er skjemmet av "ugress" som skogskjegg og kjempekonvall og fagerfredløs som kryper nærmere innpå uten at vi hittil har klart å stagge den.

Så det tryggeste vile kanskje være å flytte lijen til et mindre utsatt sted.

Vi har det under overveielse. Så får vi se.

For dette vakre innslaget i hagen, vil vi nødig miste.

søndag 25. juli 2021

Plenen klipt - første gang siden juni

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 

Hvitkløveren er tørr og insektene er visst ikke interessert lenger.
 

 
 

Halve plenen er klipt. Gresset og alle de andre plantene som utgjør plenen, er langt og seigt. Gressklipperen sliter tungt.


Den ganske smale elektriske gressklipperen tar seg en hvil skyggen, før neste halvdel skal klippes. 


Det blir mange turer fram og tilbake når plenen skal klippes med en ganske smal elektrisk gressklipper. Den tar ikke så mye om gangen.

Og denne gangen var gresset langt. Og gjenstridig. For det var ikke bare gress, men tette matter av planter med seige, gjenstridige stengler og blader som pakker seg imaskinen. 
 
Uten oppsamler
Når gresset er langt, setter "famileins gartner" luka til oppsamleren på vid gap og kjører uten oppsamler. Den har nemlig liten kapasitet og blir full raskt.

Med luka åpen spres gresset utover. Der får det ligge å tørke før det rakes sammen, eller "familiens gartner" samler det opp ved å kjøre over på nytt med oppsamleren på. 

Mulch og kompost
Det avklipte gresset kastes ikke! Det blir brukt enten som mulch - bl.a. i bringebærbedet -  eller det tømmes i varmkomposten hvor rekeskall og matrester bidrar til å gjøre den mest næringsrike kompost av det.
 
Varmkomposten blir skikkelig varm. Det damper og ryker av den. Frøene som følger med gresset blir nok derfor fratatt spireevnen før de følger med komposten ut i blomster- og urte-bedene, urnene og pottene. Vi har til nå ikke vært plaget med hvitkløver eller andre "plenplanter" der hvor vi har brukt kompost.

Insektene har hatt sin tid
Før vi kjørte den vesle elektriske gressklipperen over plenen i dag, har plenen ligget uklipt siden midten av juni. Insektene har altså disponert plenen en måneds tid.

Nå tar hagens eiere over. Plen med kort - men ikke for kort! - tett vegetasjon er et behagelig "gulv" i hagen som lokker til mange slags aktiviteter - eller rett og slett til lediggang og avslapping.

Alt grønt er plen
Og den grønne, myke matta bør ikke nødvendigvis bare bestå av gress. 

Mang en hageeier får nervøse rykninger av mose og "uvedkomne" planter i plenen. Det får ikke vi.

Plenen er et bruksareal. Den skal være grønn og myk. Forøvrig kan den huse hva den vil - av gressplanter, kløver, blomster - og mose. For vår del.

Og kan vi glede noen insekter med nektarfylte blomster må de gjerne vokse på vår plen, for vår skyld.

Men noen ganger må vi klippe. Av hensyn til plenen - og av hensyn til dem som har anlagt hagen.

Og nå tiden inne.

Så får insektene smøre seg med litt tålmodighet. Det vokser fort. Masse regn er vi også lovet. Så snart er det nok både kløver og blomster å fråtse i for summende insekter.