Flere om "beinet"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Bare bladnervene igjen.

 

Vi har roser i et bed langs sørveggen som vender ut mot gårdsplassen.

På gårdsplassen vanker rådyrene - både velvoksne  dyr med lang erfaring, og kalver og ungdyr som blir tatt med til vår hage for å lære hvor den beste maten er å finne.

Rådyra er åpenbart ekstra glad i roseknopper - ja, blomsterknopper i det hele tatt.

Så snart rosebuskene danner knopper i "rådyrhøyde" - altså ikke høyere enn omlag 170 centimeter over bakken - kommer rådyra og knasker i seg knoppene. Og mens de er i gang, spiser de nye skudd og ferske blader samtidig.

De lave rosebuskene rekker derfor aldri i bli fullt utviklet. De blir stadig beitet tilbake!

Men det er ikke bare rådyra som bruker rosebedet som matfat.

Familiens "gartner" har funnet snegler på blader og greiner både høyt og lavt.

På klatrerosene som har fått lov til å klatre høyt oppover veggen, slik at rådyra ikke skal nå skudd, knopper og blomster, har han plukket ned både hagesnegl med hus og brune skogsnegler.

Nå er det de nederste greinene på klatrerosa nærmest inngangsdøra som har fått gjennomgå.

 

Alle bladene på to greiner er helt avspiste! Bladnervene står igjen, men alt bladverk mellom nervene er borte.

 

På toppen av den ene avspiste greinen, står det en godt utviklet blomsterknopp.

 

Den er urørt!

 

Intakt.
 

Den som har vært på ferde, har bare vært interessert i "bladkjøttet", men det er til gjengjeld fjernet ned til minste rest. 

Er det en eller flere snegler som har utført denne grundige og omfattende jobben?

Eller det insekter i et eller annet grådig stadium? Larver for eksempel?

Det er mange fugler av forskjellige slag i vår hage. 

Ettersom vi regner med at en del av dem spiser insekter, sprayer vi helst ikke plantene med gift.

Da får vi heller leve med at store og små dyr spiser av - og ødelegger! - det vi dyrker.

Som bladene på rosebuskene for eksempel.

Men det hadde vært interessant å vite hvem som har mesket seg på rosebladene og latt bladnervene stå igjen.

 

Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!

Rosene spist

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

 

Ribbet! Såvel roseknopper som blader har rådyrene gnavset i seg. 

 

 

 

 

 

 

Her var det to velutviklede knopper og friske fine blader. Det er det ikke lenger.

Heller ikke denne knoppen fikk springe ut og glede oss med sin skjønnhet. Den havnet i rådyrmagen.

 

Om kvelden hadde rosene langs vestveggen friskt, fint bladverk og mange lovende knopper.

 

Morgenen etter var knoppene borte.

 

Noen roser er visst mer velsmakende enn andre. På dem er også bladverket borte.

 

Spesielt ser en rose ut til å falle i smak hos våre firbente uvenner, for den er ribbet fra topp til rot. Og det er ikke første gangen

Vi har tidligere forsøkt å dekke rosene slik at rådyrene ikke kommer til.

 

Det har vært lite vellykket. Det blir stygt, og det blir vanskelig å komme til for å holde bedet rent for ugress, avfall fra visne roser og andre visne vekster.

Vi har derfor kapitulert!

Nå setter vi vår lit til neste knoppsetting - for heldigvis er de lave rosene som rådyrene bruker som mat, remonterende. Så trolig kommer det nye knopper på ettersommeren eller høsten.

Om de nye knoppene får stå til de blir utsprungne roser, er en annen sak.

Rådyrene nøyer seg ikke med en bordsetting.

Heldigvis blir vi ikke helt uten roser ved gårdsplassen i sommer på tross av rådyrenes stadige tyveritokter.

Rosene over rådyrhøyde får stå i fred, så noe får også hagens eiere å glede seg over.

To klatreroser har fått lov til å vokse fritt langt oppover veggen.

De har årvisst mistet alle knopper og blomster nederst, men den øverste delen når rovdyrene - ja, jeg skriver rovdyrene! - ikke opp til.

Så kanskje skulle vi gjort som de i følge tradisjonen gjorde i Babylon: Satset på hengende hager.

Da hadde husets beboere og hagens eiere kanskje fått noe mer glede av plantene og vekstene i hagen!

  

En enslig krokus

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Beskyttet av villniset av spireabusker og tornefulle rosestammer står en enslig krokus og lyser i den sørvendte hellinga. 

En gang i tiden var den sørvendte skråningen langs innkjørselen til gårdsplassen "full" av krokus i forskjellige farger.

I dag er det kun en igjen.

Om utviklingen skyldes spireaplantene eller rådyra er ikke godt å si. Kanskje må de dele på ansvaret. Og kanskje må de dele ansvaret med "familiens gartner" som ikke har funnet det bryet verdt å sette nye løker etter hvert som de opprinnelige har gått ut.

 

Å sette ut planter som blir rdyrmat, er ikke særlig morsomt.

Meningen var at krokusplantene skulle vokse og blomstre mellom rosespirea og ulvespirea og Pink Groetendorst-roser i skråningen.

Krokusen skulle pryde bedet før spirea- og rose-buskene fikk blader og blomster.

Slik fungerte det i noen år.

Men så fant rådyra ut at skråningen bød på velsmakende krokus-blomster og -blad. 

Og da lot de seg ikke be to ganger. De snauet skråningen så det verken var antydning til blomster eller blader tilbake. Ja, trolig spiste de løker også - når de nappet dem opp mens de gnavset i seg de overjordiske delene.

Så når spirea- og rose-busker etter hvert dekket skråningen med et nesten ugjennomtrengelig kjerr, var det nesten ikke flere krokus igjen, og de få som hadde overlevd, fikk vanskelige levekår inne i det tette kjerret.

Så denne våren er det så vidt vi kan se, bare en eneste krokus igjen.

At den har fått vokse opp og stå i fred, er nesten et under. For rådyra, som det er mange av i vår hage, har tråkket sitt ned skråningen like ved.

Og rådyra gir ikke opp uten kamp. Her kan det imidlertid se ut til at de har gitt opp sitt forhavende fordi spirea- og rose-greinene har vært for vanskelige å trenge igjennom.

Når temperaturen stiger og blir litt mer menneskevennlig, skal "familiens gartner" i gang med hekksaksa. Da beskjærer han spireabuskene og rosene i omlag 20 centimeters høyde over bakken.

Da blir det lettere for rådyra, men da er vel krokusen ferdigblomstret for i år får vi tro.

Skjønt, rådyra spiser ikke bare blomster. De spiser bladene også, så helt utenfor faresonen er nok ikke den enslige krokusen før bladverket er visnet ned, og rådyra finner andre, mer fristende blomster og vekster som "familiens gartner" har plantet ut eller dyrket fram.

 

Planter som skulle glede hagens eiere og brukere - men som tradisjonen tro ender i en rådyrmage.

Roser

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Da vi fjernet de skjemmende og hemmende rådyrstengslene, ble denne roseknoppen stående ubeskyttet. Ville den overleve og slå ut i blomst?

 

 

Den overlevde! Slik ser den ut nå. Til glede for mennesker og insekter.

 

 

Skuddene og knoppene på den nederste delen av denne rosa, ble snauspist på forsommeren. Bak sperrer har den vokst seg til og dannet nye knopper og blomster.

 

 

 

Denne gule rosa er øyensynlig rådyras favoritt. Den ble beitet ned i våres og kommer nå i september med sesongens første blomst. Måtte den bare få stå i fred!

 

Roser er vanligvis busker med en viss høyde. Denne blomstrer på en rosestamme som ikke stikker særlig høyt over bakken fordi den er beitet på av rådyrene.

 

Klatrerosene remonterer og blomstrer lenge. Noen ganger - når det ikke er for kaldt - har de knopper og blomster ved juletider.

 

"Familiens gartner" er egentlig en "staudemann". Han liker stauder, og han dyrker stauder.

Men han har også andre blomster i hagen. For eksempel roser.

 

Fruen i huset ville ha rosebed

Det vil si: Egentlig er det fruen i huset som har roser, eller sørget for at de ble anskaffet da hagen ble anlagt.

Fruen bestemte også at det skulle være et rosebed langs husveggen mot gårdsplassen fra garasjen til trappa.

"Gartneren" hadde motforestillinger. Rundt huset har man det mest grundig drenerte området på tomta. Der er det steinfylling og grunt jordlag, og planter som settes der, vil visne eller trenge uforholdsmessig mye påfyll av vann.

Argumenet ble avvist. "Gartneren" måtte kunne lage et fungerende bed hvor rosene ikke bare kunne overleve, men trives.

Og "familiens gartner", som vet hvem som bestemmer når alt kommer til alt, langde bed.

Rosene ser ut til å trives

Han fjernet et lag med stein, la et lag med leire i bunnen, så et tjukt lag med gressavklipp fra plenen, og så jord på toppen. Jorda har han seinere forbedret med årlig tilførsel av hjemmelaget kompost.

Og nå har det vært rosebed på det stedet som "familiens gartner" anså for å være så lite egnet, i cirka 35 år. Noen av rosene - som f.eks. klatrerosa med de røde blomstene, som står nærmest trappa -  har faktisk stått der hele tiden, mens andre har bukket under i kalde vintre og er blitt erstattet.

 

Bunnbeplantning

Etter hvert har rosene fått selskap. Blomsterplanter er plassert mellom rosene - delvis for å gjøre bedet penere, og delvis for å skape skygge rundt roserøttene.

 

Rosene må ha likt omgivelsene, jordsmonnet og varmen fra den mørkbeisede veggen for de har blomstret upåklagelig rikt - år etter år.

 

Hvis de da ikke er blitt spist!

 

Stadig flere rådyr

For antallet rådyr som vanker i vår hage, har økt betraktelig i de nærmere 40 årene  vi har bodd der.

De første 10-15 årene var det så å si ingen å se, men etter hvert er de blitt et stadig hyppigere syn. Nå har vi besøk et par ganger i døgnet hver eneste dag hele sommeren. Av hele familier, av geit med kalv - og av enslige, streifende bukker med staselig gevir.

 

Og om vinteren kommer de og beiter på busker og trær. Er det snø, kan man tydelig se hvordan de har vandret rundt i hagen og lett etter noe å spise.

 

Roser står høyt på menyen

Og rosene er spesielt utsatt. De blir beitet på - vinter som sommer.

 

Derfor har vi de senere årene dekket dem til. Med netting og med stolper og gjerdelementer og strategisk plasserte hagemøbler som skal hindre rådyrene i å nå fram til de fristende skuddene, knoppene og blomstene. 

Skjemmende, men nødvendig

Bolverkene ser ikke ut! 

 

Husets frue ergrer seg over de skjemmende "sperringene" og mener at noe mindre - og mindre stygt! - måtte klare seg, men "familiens gartner" kjenner etter hvert sine "pappenheimere". 

 

Han vet at rådyra forserer det meste, og insisterer derfor på sperringene skal stå i hele juli og halve august.

Hindringene fjernet

Men nå er de ryddet bort. Nå er sommeren på hell, så nå får skjebnen råde.

Merkelig nok er det en stund siden vi har sett de firbente "ødeleggelsesmaskinene" i hagen. 

Så nå nyter vi høstens roser i håp om at de skal få blomstre i fred til kulda kommer.

Og den er nok rett rundt hjørnet er vi redd. Så det gjelder å nyte rosenes skjønnhet mens den ennå er tilgjengelig.

 

Roser til jul?

Skjønt, den røde klatrerosa gir seg erfaringsmessig ikke med det første. Gjør den som tidligere, gleder den oss med nye knopper og blomster i både oktober og november . Og er ikke kulda alt for bitende, kan det til og med hende at den blomstrer rundt juletider. 

Det har den gjort flere ganger tidligere.

Roser i fengsel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Roseknoppene kjemper for livsrom bak netting og har det ikke godt, men de er i alle fall ikke spist.

 

 

De rosene som velger å bryte gjennom stengselet, lever farlig.

 

 

Stoler, netting og staur forsøker å holde rådyrene borte fra roser, stauder, blomkarse og pelargonia.

 

Det ser forferdelig ut, men hittil har det holdt rådyrene borte fra rosene og de andre plantene.

 

Vi liker å ha det pent og ryddig og ordentlig i hagen. Men det stiller oss over for valgets kval: Skal vi prioritere orden, eller skal vi prøve å beskytte hagens vekster mot grådige rådyr?

Orden eller roser

Rosene for eksempel - og tomatene og sukkerertene og paprikaen og melonplanta. Skal de ofres for at vi skal slippe å sette opp skjemmende stengsler som skal hindre at rådyrene eter det vi strever med å få til å gro og vokse? Det vi dyrker for å skape litt skjønnhet for øyet og smaksopplevelser for ganen? Det som gir oss skaperglede og glede over intimt samarbeid med og glede av naturen?

La oss holde oss til rosene.

Reddes det som reddes kan

De høye rosebuskene som vi har latt vokse oppover veggen, ble tidligere i sommer snauspist nederst.  De lave rosene ble snauet slik at de så vidt stakk over bakken. Det gjaldt både gamle veletablerte roser med vedaktige stammer og ferske skudd, og nyere roser som ikke hadde rukket å bli like "treene".

"Familiens gartner" valgte forsvarsverker framfor orden. Han stablet hagestoler foran rosebedet og blomsterurnene i hjørnet. Han plasserte et gjerdeelement og en del av en gammel lekegrind, foran stolene, strekte netting foran rosene og satte opp staur for å gi plantene litt rom bak nettingen.

Ser ut til å hjelpe

Det ser forferdelig ut, men det har hjulpet. Etter at disse forsvarsverkene er satt opp, har rådyrene ikke spist av rosene som nå er i ferd med å vokse til igjen. 

Rosebuska med de vakre rosafargede blomstene har til og med fått ro til å blomstre bak nettingen. Og i nettingen. Den, og den gule rosa nærmest garasjeinngangen, ser ut til å være de to som rådyrene velger først. Knoppene blir gjerne spist før de får slått ut i blomst.

 

Lette på restriksjonene?

Nå er høsten på veg. Da er det kanskje tid for å lette litt på restriksjonene?

 

Kanskje er rådyra nå avvendt fra vår hage? Kanskje har de lært seg å foretrekke andre jaktmarker som er lettere tilgjengelige? Og kanskje er det etter hvert nok å spise i andres hager i vårt velordnede villastrøk?

Husets frue stemmer for at vi tar sjansen. Hun syns at alle stengslene ser for ille ut.

Man skal jo trives

"Familiens gartner" er mer tvilende, men skjønner fruens følelser. Man skal trives i sine omgivelser. Og ikke skjemmes.

Det blir nok derfor til at vi fjerner gjerdeelementet, lekegrindsiden, nettingen og staurene - så får vi la stolene stå og dekke så godt det lar seg gjøre.

Høstasters-plantene - som er spesielt frodige i år etter å ha vært beitet på i våres - skal vi i alle fall beskytte. For rådyrene er de "gefundenes fressen". Men den gleden skal de ikke få. Så sant det er opp til "familiens gartner". Der er han ikke til å rokke.

Rosa rugosa

 

Fotos: Kow d.e. 2021 © 

 

Først masse rosa blomster, deretter masse helsefremmende nyper.

Dekorative nyper som er sunne c-vitaminbomber. Men også en trussel mot norsk natur.

Vi har en del eksemplarer av arten rynkerose, eller rosa rugosa. De er dekorative, men danner en masse nyper fulle av høypotent frø. 

De sprer seg derfor i naturen  - utenfor hagegjerdene og utenfor kontroll. Artsdatabanken mener at de representerer svært høy sprednings- og forurensningsrisiko og har stort invasjonspotensiale. Det er derfor i dag forbudt å plante rosa rugosa.

 

Sunn og god

Det er synd, for rynkerose er en fin prydvekst så lenge den holder seg i hagen. Den er pen å se på, og de store, blanke, røde nypene er fulle av c-vitaminer. 

 

Under, og i årene etter, krigen plukket folk nyper. Noen ble brukt i fersk tilstand til te, syltetøy og suppe, men de man ikke kunne spise umiddelbart, ble tørket og tatt vare på. Man fjernet frøene, tørket nypekjøttet i stekovnen eller i stekepanna og oppebevarte de tørkede nypene på glass. Slik hadde man tilgang til c-vitaminrike ingredienser i lange mørke - og kalde - vintermåneder.

 

Hvis vi som har rynkeroser i hagen, ble flinkere til å plukke og bruke de c-vitaminrike nypene, ville vi bli et sunnere folk, og faren for forvilling ville gå ned.  Men nok ikke bli borte.

Utfordring for "grønne" personer

Nypene er lette å plukke, men man må fjerne frøene, og det kan være en jobb som mange viker tilbake for i dagens samfunn hvor alt skal kjøpes ferdig i butikken. 

 

Men for alle "grønne" som vil leve mer i pakt med naturen, burde dette være en overkommelig anstrengelse. Alle - gamle, men ikke minst unge - naturelskere og naturvernere er hermed utfordret.

Fjerne nyper

Men selv om man ikke spiser nypene, bør man ikke la dem henge til frøene sprer seg. Nyper fra rynkerose bør plukkes eller fjernes ved beskjæring av plantene, og kastes i restavfallet eller deponeres på innleveringsplasser for hagerømlinger.

 

Unge kvister blomstrer og bærer flere nyper enn tilårskomne. Paradoksalt blir det da slik, at jo mer man beskjærer og fornyer, jo flere nyper blir det. Hvis man derfor tåler noen gamle stammer og kvister, får man færre blomster, men også færre nyper.

Dette vil ikke løse spredningsproblemene, men vil redusere spredningen i samsvar med prinsippet: Alle monner drar.

 

Beskjære før skolen begynner

Vi har rosa rugosa i tomtedelet mot vegen. Der står den utsatt til. 

 

Vegen er skoleveg og elevene som går der, napper gjerne av en rød fristende nype, splitter den og slipper "lusene" - dvs. frøene - ned over ryggen på medelever. Dette har barn gjort til alle tider.

 

Men det bidrar til spredning av frøene. "Familiens gartner" skal derfor beskjære rynkerosene og fjerne flest mulig av nypene, før skolene kommer i gang.

 

Hagerømlinger

Avskjæret deponeres i kommunens container for hagerømlinger. Slik bøter vi litt på den dårlige samvittigheten vi har, fordi vi har rosa rugosa og flere andre potensielle hagerømlingeri hagen.

 

Men da vi anla hage, fantes det ikke noe sånt som svartelistede planter. Og etter som "familiens gartner" er en svoren tilhenger av tradisjoner, fins det en del tradisjonsbærende planter i vår hage. Planter som i generasjoner har pyntet norske hager, men som i dag er uønsket - eller til og med forbudt.

Som f.eks. rynkerose, dvs. rosa rugosa.

Rosenes krig

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Roser i knopp er nesten enda vakrere enn roser i full blomst. Vi nyter synet og spiser dem ikke.

 

Men det er det andre som gjør. Nye skudd, blader og blomster i "rådyrhøyde" lever et farlig liv.

 

Her er skaden allerede skjedd, så vi har valgt å skjerme de lave, spede rosene  mellom klatrerosene med nettingen som dessverre ikke deker hele rosebedet.

 

Stolene skal holde rådyrene borte fra de lave, nedgnagde rosene i bedet langs veggen.

 

Nye friske roseskudd og blomsterknopper er imidlertid uimotsåelige fristelser, så vi har forsterket vernet med et gjerdeelement. Vakkert? Nei, men forhåpentlig effektivt.

 

Vi liker å ha det pent på gårdsplassen og i hagen. Men det kan vi bare glemme hvis vi skal verne rosene langs veggen. 

Rådyra tror åpenbart at bedet er en eksklusiv gourmetrestaurant opprettet for dem. De knasker i seg alt de når fram til. Skal de kortvokste rosene få en sjanse til å vokse seg til og til å blomstre, må det fysiske sperringer til.

 

På 1400-tallet førte familiene Lancaster og York de såkalte rosekrigene i England. Vi fører våre rosekriger i vår hage hver eneste vår og sommer. 

 

Fysiske sperringer

I år er motstanderen spesielt hissig, så i år må vi ta drastiske forsvarsmidler i bruk. Blomsterurner, netting, stoler og gjerdeelementer tas i bruk. Det ser ikke pent ut! Men det får ikke hjelpe. Rosene må reddes fra skarpe rådyrtenner og tøffe kjever som ikke engang viker tilbake for skarpe rose-torner.

Joda, rådyra er vakre å se på, men vi skulle gjerne unnvært dem. Vi strever i hagen og legger forholdene best mulig til rette for prydbusker og blomster, og rådyra kommer og spiser knopper og skudd og blomster og hele planter.

De er ustoppelige - uten fysiske sperringer. Så da får det se så ustelt og stygt ut, som det bare vil. Reddes det som reddes kan.

Kan ikke verne alt

For alt kan vi ikke stenge av og verne mot griske rådyr. Hagen er stor og rådyra er mange - i alle fall flere. De ødelegger langt mere enn noen kan forestille seg. Og hvert år kommer det nye generasjoner som åpenbart lærer at det er mye godt å finne i Winthers hage.

Det er et veritabelt rådyrområde vi bor i. Et år ble til og med et lite kje født i naboens hage, mens vi satt på kjøkkenet og så mammaen rusle rundt med etterbyrden hengende ut av fødselsåpningen. Her kan man snakke om lokal tilhørighet.

Så hvorfor gå over bekken etter vann. I hagen til Winther finner de det de trenger. Godt er det også. Så dit går rådyrfamiliene er etter år. Det er tydeligvis tradisjon.

En tradisjon "familiens gartner" og "husets frue" ikke er glad for.  De vil ha roser. Røde og hvite og rosa og gule roser som pryder bedet lags sørveggen mot gårdsplassen.

Men skal det bli blomster, må rosene få vokse og sette knopper. Hittil i år er alle de lave rosene gnagd ned. De nederste greinene på klatrerosene er også spist.

Vil rosene danne nye blomster?

Kan vi dyrke fram nye blader, skudd og blomster bak nettingen, urnene, stolene og gjerdeelementet?

Vi håper. Men håper vi forgjeves? Er "toget gått" for i år?

At vi ikke har mange kjærlige tanker til overs for rådyrene, kommer kanskje ikke som en overraskelse?

Vi er ikke særlig blodtørstige, men vi vet godt hva vi kunne ha lyst til å gjøre. Men det tør vi ikke skrive av hensyn til "rådyr-klemmerne" som tilgir de langbeinte all den ugagn de gjør i andres hager.

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel ...

Det er lett å være overbærende når man selv ikke driver hagearbeidet lenger enn til å slå plenen. Vi som dyrker - og elsker - blomster og får det vi steler med, ødelagt av glupske rådyr, ser annerledes på det.

For å si det sånn. De fleste skjønner nok hva vi egentlig mener.

Rosene har det så som så etter vinteren

 

Klatrerosene har klart seg bra enda de har stått oppetter veggen uten tildekning av noe slag. Nå er de ferdig beskåret.

 

Denne rosa har også massevis av vekstknopper og har klart vinteren bra. Om sommeren gir den oss et vell av små, relativt lyst røde roser.

Tre av rosene i bedet viser foreløpig ingen tegn på liv. Denne har ingen vekstknopper, men veden virker frisk når vi beklipper den, selv om utseendet ikke taler til dens fordel. Vi får derfor gi både denne og de to andre en ekstra sjanse.

 

Et gammelt hageråd sier at man ikke skal beskjære rosene før bjørkas blad er store som museører. Mitt svar blir at det kommer an på hvor rosene står - og på hvor bjørka står, og hva slags bjørk det er.

Våre roser står i et bed inntil sørveggen. Veggen varmes opp av sola og avgir varme om kvelden og natta. Dessuten skjermer den slik at den sure nordavinden ikke kommer til. Bedet langs veggen byr derfor de ikke altfor hardføre rosene, et meget gunstig vekstmiljø. 

Barfrost er ikke bra

Når det er snø om vinteren, kaster vi snø opp i rosebedet for å beskytte roserøttene mot tele og frost. Snøen isolerer. Rosebuskene har derfor klart seg gjennom mange vintre med tosifrede kuldegrader.

Den vinteren som vi har bak oss, startet imidlertid med lange perioder med barfrost. Det var ikke bra for rosene. Det ser nå ut til at vi kan ha mistet tre stykker - en som har overlevd hos oss i alle fall to tiår, og to som vi kjøpte for 3-4 år siden.

Det er ingen nye skudd å se, men veden på noen av stammene virker frisk, så vi har ikke avskrevet dem helt ennå, men familiens gartner er ikke optimist for å si det slik. Men vi gir dem en sjanse. Det er noe alle tilkortkommere bør få. Både i hagen - og i livet ellers.

Buskrosene får vente

Buskrosene har vi ikke beskåret ennå. Der går vi hardere til verks med hekksaks og hånddrevet verktø. Både Pink Groetendorst og Rosa Rugosa viser alle ønskelige tegn på vitalitet. Men dem får vi komme tilbake til når jobben er gjort. 

Edelrosene er i alle fall gjort klare til kommende vekst- og blomstersesong. Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og håpe på en gunstig vår fram mot en ideell sommer og lang mild høst.

Roser bak bærnett

Den nederste delen av rosebuskene har ingen knopper eller blomster. De som var der, har rådyra spist.

En av de vakre rosene som har overlevd den masakren rådyra årlig utsetter rosebedet for.

Den gule rosa står inntil veggen i hjørnet ved garasjen. For å komme fram til den, må rådyra forsere lavendelbusker, tikler og store blomsterurner. Den kronglete adkomsten hindrer dem ikke i årvisst å spise rosene. I år har den imidlertid fått stå i fred.

Vi har rosebed langs veggen fra garasjeporten til inngangsdøra.

Det er det grundigst drenerte stedet på hele tomta, og ikke noe godt sted for rosebed. Men: Tross dårlige odds, klarer rosene seg bra, og det har de gjort siden vi anla bedet på midten av 1980-tallet. Årlig har de fått en toppdressing av egenprodusert kompost, og noen ganger "mulch" av gress når vi har slått plenen. Og så har de fått vann, selvfølgelig. Og er blitt beskåret. Men ellers har de fått lite stell.

Rosene står ikke alene i bedet. De har selskap av pinselinjer, karpatklokker, toppklokker, lammmeøre, høstasters, abrodd og lavendel. Disse plantene skygger for roserøttene. På den annen side konkurrerer de med rosene om næringen og fuktigheten i det smale bedet. Om de er til fordel eller ulempe for rosene er derfor vanskelig å si, men det ser ut til at de har et godt naboforhold og trives sammen.

Rosenes mest uforsonlige fiender er rådyra. De spiser ferske skudd, blader, knopper og blomster. Rådyrmødre har med seg ungene sine og lærer dem hvor de finner godsakene. Våre roser blir derfor mat for stadig nye generasjoner av rådyr som frekventerer vår hage.

For i det hele tatt å få gleden av noen roser, må vi om våren la være å klippe rosebuskene for korte. Er rosebuskene høye nok, nøyer rådyra seg med å spise de nederste delene.

Vi har tidligere forsøkt å dekke for rosene med strategisk plasserte hagemøbler, gjerdeelementer og gjerder fra gamle barnesenger. Men dette har vi gitt opp.  Forsvarsverkene hindrer oss i å snu bilen på gårdsplassen. Dessuten er de stygge. Vi har derfor valgt å ofre de laveresittende rosene for å kunne bruke gårdsplassen til det den er tenkt til.

Vi nærmer oss slutten av juli, og de fleste rosene er nå nærmest ferdige med blomstring nummer en. Men de remonterer. Nå venter vi på blomstring nummer to. På klatrerosa ved inngangsdøra har vi flere ganger hatt blomster til nærmere juletider.

Hva årets sesong nummer to har å by på, avventer vi med spenning. Ikke minst lurer vi på om vi denne gangen får beholde flere av rosene. Det har hittil vært en frodig sommer. Rådyra burde derfor ha nok annet å meske seg med.

Vi krysser fingrene.

 

Rosa pimpernellifolia?

De hvite "husmorrosene" og de rosa rynkerosene pynter opp langs vegen.

De hvite rosene er vakre å se på og dufter godt av nellik, men blomstrer vanligvis fort av. Skjønt, ikke i år.

Jeg har alltid lurt på hva de hvite rosene som jeg har tatt med meg fra min barndoms hage, heter. I mangel av noe bedre har jeg kalt dem for villroser. Jfr. denne linjen i Evert Taubs vakre vise "Västanvind":  "... jag somnade på nytt med en vildros mot min munn ..."

Da jeg skrev om disse rosene på denne bloggen for 10 år siden, fikk jeg svar fra en anonym innsender som skrev: "Sjekk ut karakteristika på rosa pimpernellifolia 'Double blush', den som i Sverige går under navnet "husmoderrosen / husmorrosen". Jeg har en liknende som blir 1-1,4m høy, opprette stengler, engangsblomsrende, duftende, små svarte/brune nyper og rødbrune stengler med uhorvelig mange torner. Min kommer fra en husmannsplass i Ytre Namdal".

Så vidt jeg kan skjønne, har innsenderen truffet spikeren på hodet. Beskrivelsen er ganske presis, og hyppig googling ser ut til å bekrefte innsenderens teori.

I fjor hadde vi den tørreste sommeren siden 1947. Husmorrosene blomstret da også, men relativt beskjedent. I år har regnet bøttet ned dag etter dag i lange tider, noe "husmorrosene" åpenbart setter pris på. Som regel står de ikke lenge i blomst, men regnet har tydeligvis gjort dem godt, for i år har de blomstret både rikere og lengre enn vanlig.

Våre "rosa pimpernellifolia" står ut mot vegen som mange barn bruker som skoleveg. I forbifarten river de knoppene og blomsterhodene av orientvalmuene som vokser der, og når rynkerosene har fått nyper, plukker de nyper som de bruker som "kløpulver". Men husmorrosene får stå i fred - både når de har blomster og nyper. De tornefulle rosestilkene innbyr ikke til nærkontakt.

2. omgang

Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Denne rosa - som vi kaller Hafslund-rose - pleier å få én blomst to ganger i året. Bildet viser blomst nummer to pluss en lovende knopp. I år blir det nok tre blomster.

Denne rosa skjønnheten remonterer med flere blomster. Den har flere greiner med knopper.

Heidelberg-rosa ved inngangen får mange nye knopper og blomster om høsten. Noen ganger blomstrer den helt til jul.

Først blomstrer rosene i juni-juli.
Så tar de en lang pause.
Men så, ute i september en gang, tar de remonterende rosene sats og blomstrer en gang til før de går til ro for vinteren.

Akkurat nå er det en og annen utsprungen rose, noen halvt utsprungne knopper og flere lovende grønne knopper i rosebedet ved sørveggen.

Rådyrene forsyner seg ofte grovt av rosene våre.

Bare de knoppene og blomstene på Heidelberg-rosa som sitter høyest, og som rådyra ikke får tak i, får stå i fred.

En gjenstridig myte forteller at rådyra ikke spiser gule blomster.
At det ikke har rot i virkeligheten, har vi mange eksempler på.
Vi har en gul rose i enden av rosebedet, like ved inngangen til garasjen.
Den pleier rådyrene å spise opp før vi får glede av den.
Nå står den med en stor lovende knopp.

Vi krysser fingrene og håper at de firbente holder seg borte.

Rosene kom og gikk

Foto: Kow d. e. © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Vakker, men kortvarig.

Blomstrer rikest og lengst av alle, men remonterer ikke.

Skjønnheten i en roseknopp er vanskelig å overgå.

To blomster var alt vår Allotria hadde å by på i år.

I vårt rosebed er rosesesongen over for i år.
Skjønt ikke helt.
Et par-tre av rosene har utviklet noen få nye knopper.
Vi krysser fingrene og håper at de får anledning til å blomstre.

Tilfeldighetenes prinsipp
Da vi for omlag 30 år siden kjøpte og plantet roser, tenkte vi ikke på at vi burde velge roser som avøste hverandre slik at vi kunne få kontinuerlig blomstring over lang tid.
Vi hadde nettopp bygd, og økonomien var ikke den beste.
Vi kjøpte på tilbud og tok det vi fant.
Resultatet var at alle blomstret på en gang.
Bare noen av rosene remonterte.

Ikke bedre etter innplanting
Siden har noen av de opprinnelige plantene dødd ut.
For å forlenge blomstringssesongen, har vi forsøkt å erstatte dem med roser med lang eller sen blomstringstid.
Det har vi ikke fått til.
Blant annet fordi plantene ikke holder det pakningsvedlegget - altså reklamen - lover.

4 år uten blomster
Vi har f.eks. plantet Nina Weibull.
En klaserose som i følge pakningsvedlegget, skal blomstre fra juni til oktober.
Den har nå stått fire år i vårt blomsterbed uten å produsere en eneste rose.

4 blomster på 4 år
Samtidig plantet vi en Allotria.
Også det en klaserose som skal blomstre rikt fra juni til og med oktober.
Den gav oss to blomster i fjor og to i år.
Ingen klaser - og ingen lang blomstringsperiode inn i høsten.

"Ribbet" og "tomt"
De nye plantene svikter, altså.
Resultatet er at alle rosene blomstrer tidlig, og at de fleste - med noen beskjedne unntak - gjør seg ferdig på en gang.
Etter blomstring ser derfor rosebedet "ribbet" og "tomt" ut.

Hvorfor?
Hvorfor Nina Weibull og Allotria ikke holder det pakningsvedleggene lover, vet jeg ikke.
De gamle naboene som står i samme bedet, blomstrer.
Jorda har så å si hvert år fått tilførsel av egenprodusert kompost, innkjøpt kukompost og "kjøpejord".
Dessuten er det vannet - altså gjødslet - med pelletert høsegjødsel oppløst i vann.
Jeg gjødsler ikke etter midten av juli.
Plantene må ikke vokse så lenge ut over høsten at de får problemer til vinteren.

Kappløp med tiden
Nå ser vi fram til at de remonterende rosene som er i ferd med å utvikle nye knopper, skal rekke å blomstre før nattefrosten tar dem.
Eller før rådyrene kommer og forsyner seg.
Det blir et kappløp med tiden.
Et kappløp vi håper rosene vinner!

Den forhatte rynkerosa

Foto: Kow d. e. 2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rynkerosene danner en blomstrende "vegg" mot vegen.

Blomstene er enkle, men vakre. Hver blomst står ikke lenge, men det kommer stadig nye knopper og blomster.

Nypene på rynkerose er dekorative og en sunnhetsbombe med masse vitaminer.

Rynkerose - eller rosa rugosa - tåler det meste.
De gror i all slags jord og trenger ikke annet stell enn eventuell tilbakeskjæring om våren.
Og rydding hvis de sprer seg for mye.
Nypene inneholder masser av vitaminer og er ypperlige til saft og marmelade. 

Rynkerosa (rosa rugosa) er en villstyring.
Den sprer seg uhemmet - både ved hjelp av rotskudd og nyper på avveie.
Derfor er den svartelistet.
Du skal ikke plante nye rynkerosebusker, men de rynkerosene du allerede har i hagen, kan stå.
Du bør imidlertid sørge for å ha dem under kontroll.
Og ikke under noen omstendighet kaste røtter eller nyper i naturen.

Jeg har sett hageeiere klage over rotskudd fra rynkerose i plenen og i blomsterbedene.
De som dukker opp i plenen, tar vi med gressklipperen.
Det er ikke noe problem.
Verre er det med nye rosebusker som dukker opp og vil overta blomsterbedene.
Der er det ikke nok å klippe ned de "overjordiske" plantedelene.
Røttene må fjernes.
Helst bør de dras opp, slik at man får fjernet utløperne helt bort til morplanta.

Jeg kan ikke se at rynkerosa representerer en slik fare for "genuint norske planter" som plantepolitiet vil ha det til.
Hvilke planter hører "naturlig hjemme" i norsk natur, forresten?
Etter at isen som dekket landet, forsvant, må alle planter ha blitt "importert" på en eller annen måte.
Nesten alle plantene i hagen er av hageentusiaster - eller personer med forretningssans - hentet til Norge fra andre deler av verden.
Noen riktig langt borte fra.

For en hageeier kan rynkeroser imidlertid representere problemer og ekstraarbeid.
Både vår og høst.
Plukker du nyper og kaster frøene i søpla, begrenser du spredningen.
Samtidig som du sikrer deg et verdifullt tilskudd til husholdningen i form av råmaterialer til saft og marmelade.
Nypeprodukter er både sunne og gode.
Dessuten hjelper hjemmelagede nypeprodukter på den dårlige samvittigheten som du er forventet å skulle ha fordi du har svartelistede planter i hagen.