Sidensvansene har kommet - heldigvis

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Bulkemispel har vakre røde bær fulle av frø med nesten overnaturlig spireevne. 

 

 

Bulkemispelbærene henger ut over kjøkkenhagen. Hvis fuglene ikke spiser bærene, får vi en "skog" av bulkemispelplanter neste år.
 

 

Det er ikke bare bulkemispelen som har bær med stor spireevne. Disse andre misplene er det tross alt mulig å "holde i tømme".

 

Vi har ventet på sidensvansene.

Nå er de her.

Heldigvis! 

Naboenes hager og hekkene mellom tomtene, er fulle av bær.

Bær som vi gjerne vil bli kvitt slik at de ikke får anledning til å lande på bakken, spire og danne en underskog av mispel - dvs. cotoneaster - over alt hvor vi ikke vil ha dem.

De fleste mispler er invaderende- men cotonneaster bullatus er verst!

Den har en nesten utrolig spireevne, og er dessuten bærer av sykdommen pærebrann som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien.

Bulkemispel er svartelistet i den forstand at den er ulovlig å dyrke og selge.

Men når folk har den som pryd- og hekkplanter, sprer den seg uhemmet til nabohager og friområder. 

Slik er det dessverre også der vi bor.

Fuglene sprer frøene - og vi hageeiere luker, skjærer ned og rydder.

Men det monner lite.

Derfor venter vi på sidensvansene!

Egoistisk, kanskje?

For sidensvansene sprer vel de forhatte frøene til andre?

Men det får stå til.

 

Nå har trostene - og især svarttrosten! - riktignok forsynt seg av cotoneasterbærene i lang tid.

Men det monner liksom ikke.

Derfor har vi utålmodig ventet på sidensvansene.

De pleier å komme i store flokker og tømme hagen for bær før de forlater oss igjen.

Vil de komme i år?

 

Ja, heldigvis - nå har de endelig kommet.

Som en sky feier de over hagen - og naboskapet - slår seg ned i de bærtunge buskene, og sluker de saftige røde bærene.

Noen ufordøyde bær havner nok velgjødslet i vår hage, men det meste havner forhåpentlig  vannet, på asfalten eller andre karrige steder der frøene går til grunne. 

 

Men en del havner nok også i naturen og i andres hager.

Det kan ikke hindres så lenge disse forhatte buskene med de forhatte bærene fins.

Tross alt: Takk til sidensvansene som hjelper oss utsatte hageeiere å begrense invasjonen av bulkemispel fra nærliggende hager!

Og det er familiens "gartner" i sin høye alder evig takknemlig for!

 

Potetene oppe av jorda

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpoteter av egen avling. Små, men gode og helt friske.

 

Utpå ettervinteren en gang kjøpte vi en pose med mandelpoteter hvor flere av potetene var grønne av solamin.

Solamin er en gift som kan forårsake tildels alvorlige sykdomsreaksjoner både hos mennesker og dyr.

I stedet for å kaste de befengte potetetene, fant familiens gartner ut at han ville bruke dem som settepoteter for å se om solamininnholdet gikk i arv.

 

Vokste som de skulle

Etter å ha kommet i jorda, spirte og vokste de solamingrønne poetene på helt ordinær måte.

Etter noen tid beitet rådyrene riktignok av mesteparten av potetriset.

Mangelen på overjordiske plantedeler påvirker formodentlig veksten, men "gartneren" lot poteene bli i jorda sommeren igjennom.

 

Delikatesse-poteter

Først 4. september tok han opp potetetene.

Da fant han friske mandelpoteter uten tydelig solamin. 

Smaken var også upåklagelig.

Det burde den jo også være.

Da "gartneren" var gutt ble småpoteter kalt "grisepoteter" og brukt til dyrefor.

I dag selges de pent innpakket som  "delikatessepoteter".

Og våre små mandelpoteter var delikate og smakte som utmerket!

 

 

Nansen debuterer i våre "potetdunker".

 

Familiens "gartner" er glad i poeter og lager seg gjerne lapskaus med mye - helst melne - poteter i.

Hos en bonde i vårt "nabolag" kjøpte familien derfor "gamle" poteter av merket "Nansen".

Det skulle være poteter som jevnet lapskausen og smakte godt.

Potetene svarte til forventningene.

 

Potetåker i plastdunk

"Gartneren" ville derfor prøve å dyrke "Nansen"-poteter selv.

5-6 av disse potetene la han derfor til groing før han brukte dem til settepoteter.

"Gartneren" dyrker poteter i plastdunker.

Jorda i dunkene har han kontroll på.

Han tillater seg derfor å sette poteter som ikke er "sertifiserte".

 

Liten avkastning

De  5-6 settepotetene gav liten avkastning.

De er fortsatt ikke blitt spist.

Det er derfor ikke mulig å si noe om smaken, men potetene er åpenbart friske og uten skurv eller tørråte.

 

Holder til en middag

Husets frue og familiens "gartner" er ingen "storetere".

Selv om potetavlingen er beskjeden, holder det til en middag  - for både store og små poteter blir spist. 

Det er noe eget med hjemmeavlet mat.

Og som kjent: Smått er godt!

Agurknytt - 2

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin agurk har vokst fram på agurkplanta på verandaen. Blir det flere?

 

 

Vi har høstet den store agurken som har vokst fram på agurkplanta vi fikk av Pernille, Svein Petter og lille Ulrik.

 

Vi tok ikke sjansen på å vente lenger.

Den kunne kanskje ha vokst seg enda litt større, men planta er sterkt angrepet av meldugg. 

I stedet for å vente på mer vekst og risikere sykdom, tok vi inn agurken mens den ennå var frisk.

De infiserte bladene har familiens "gartner" klipt av og kastet i søppeldunken.

Planta ser nå ganske ribbet ut, men setter nye blader.

Dessuten er agurkplanta "full av" blomster.

Når den nå ikke lenger har den store agurken å forsyne med næring og vann, kan den kanskje samle krefter til å bringe fram en eller flere agurker til?

Vi er godt uti september allerede, så forventningen om nye agurker, er kanskje i overkant optimstisk, men man skal - som kjent - aldri si aldri.

Og blir det ikke mer, er vi takknemlige for den fine agurken vi fikk - og for de mange sterkt gule blomstene som lyser opp på verandaen sammen med tomatplantene som også fortsatt setter nye, gule  blomster på greinene som dekker stadig større deler av verandagulvet.

 

Er det kun løfter som aldri blir innfridd?

 

Eller?

 

Det blir spennende å se.

 

Svarte, søte, store bjørnebær

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Bjørnebærene fra de "ville" greinene er både store og søte.

 

Bjørnebærene blir ikke modne samtidig og må plukkes i flere omganger.

 

«Vet du hva det beste er? Jo, hele øya full av svarte, søte, store bjørnebær» skriver Inger Hagerup i diktet Sommerøya.

 
Husets frue og "familiens gartner" har ingen sommerøy, men en stor hage. Og på denne tiden av året er også vår hage full av svarte, søte, store bjørnebær.

 

Modner etter hvert

"Full av" er selvfølgelig å ta i, men det er mengder av dem. Og det vil den antakelig være til frosten kommer.  

For bjørnebærene tar god tid på seg. De modner seint, og de modner noen om gangen. Fullmodne bær står blant kart som alle modner i sin egen takt.

 

Å plukke bjørnebær er m.a.o. en langdryg prosess. 

 

"Kjempesunne" bær

Men bærene er verdt møyen. De modne bærene er store, myke og søte. 

Og de bærene som har fått dyp svart farge, men ennå er litt harde og ikke så søte, kan man også godt plukke. De er fulle av pektin, antioksidanter og C-vitamin og gir et ypperlig syltetøy uten bruk av altfor mye sukker.

Vi plantet for mange år siden to bjørnebærplanter uten torner. 

 

Med torner - og uten

Etter noen år vokste det fram flere stammer og greiner med masse, skarpe torner på. Bærene på disse "villskuddene" var like store og søte som de som vokste på de oprinnelige "edle" buskene. Vi lot derfor de "ville" og de "edle" leve side om side.

Etter hvert vokste det fram bjørnebærbusker både her og der. Noen dukket opp langt borte fra det stedet hvor vi hadde plantet de første to buskene.

Lange, lange greiner

Flere av de "ville" bjørnebærbuskene utviklet mange meter lange taggete greiner som strakte seg gjennom staudebed, opp i busker og trær og utover plenene.

Det var åpenbart at det var fuglene som spiste bær og bidro til spredningen av de meget fertile frøene.

Uten mottiltak ville hagen bli umulig å ferdes i. "Familiens gartner" fant derfor fram hagesaks og tjukke hansker, og fjernet såvel utløpere som småbusker som stakk fram på ubeleilige steder.

Den sporten driver han med ennå. For bjørnebærene fortsetter å vokse - og å spre seg uhemmet.

Men noen busker får stå. Og de er fulle av bær.

Sunnere enn de fleste

Googler man ordet "bjørnebær" får man følgende opplysninger: "Bjørnebær. Bjørnebær inneholder mer antioksidanter enn både blåbær, jordbær, tranebær og bringebær. En halv kopp med bjørnebær gir deg i tillegg nok vitamin C til å dekke dagsbehovet! Visste du at bjørnebær er et av de sunneste bærene du kan spise?"

 

Så vi spiser bjørnebær. Svarte, søte, store bjørnebær rett fra buskene som forsvarer bærene sine med hvasse pigger.

Deler med familien

Og vi gir bort, og vi lager syltetøy til oss selv og andre i vår store familie.

 

I går gav vi bort ca. 6 liter til vår eldste datter som skal dele med sine tre barn og deres familier.

 

Selv har vi plukket like mye i forskjellige omganger. Noe er spist, noe er frosset ned og noe er blitt til syltetøy til oss selv og andre i familien. Alle liker bjørnebær!

Helse og kos i fryseboksen

Syltetøyet og de hele bærene vi fryser ned for å ha til vinteren når tilgangen på antioksidanter og C-vitaminer er mer begrenset, er kanskje de viktigste for helsa.

Når vinteren og kulda ligger over landet er det deilig å kunne ta oppb jørnebær fra fryseren - enten for å servere varme bjørnebær over iskrem, eller for å servere varme bjørnebær i godt krydret og sukret lake. Det er et kulnarisk høydepunkt på kalde vinterdager - eller mørke vinterkvelder.

Sargenteple

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

I begynnelsen av juni la jeg ut bilder av en rikt blomstrende buske som hadde dukket opp i hagen. 

 

 

Nå ser buska sånn ut. Den har fått masser av små, røde frukter.

 

På nærmere hold ser fruktene slik ut.

 

Og tett innpå ser de ut som bær, men det viser seg at det er frukt - nemlig sargentepler.

 

I juni forela "familiens gartner" det blomstrende treet for ekspertene på "Spør en biolog" og spurte hva det kunne være.

Svaret var kryptisk, og etterlot tvil.

 

Eple? 

Eksperten svarte: "Jeg klarer ikke å få dette til å bli noe annet enn eple. Hegg er det ihvertfall ikke, og heller ikke kirsebær/morell." 

Eple? Javel, det lød spennende.

Nå er sommeren gått, blomstene er blitt til frukt - og undringen er om mulig blitt enda større.

Hva er det vi har dyrket fram? Hva er det for slags tre fuglene har velsignet oss med?

 

Sargenteple

For slike frukter har vi aldri sett før i løpet av vårt 85-årige liv. 

 

Eksperten hadde rett. Eple er det, men ikke slike frukter som vi vanligvis forbinder med epler.

 

Det fuglene har skjenket oss denne gangen, er etter alle solemerker et sargenteple-tre (Malus toringa var. sargentii).

 

Hvitt om våren, rødt om høsten

I begynnelsen av juni lyste treet opp i hagen med et vell av kritthvite blomster.

Nå på høsten er de mange blomstene blitt til røde frukter som likner bær, men etter ekspertenes og litteraturens utsagn tilhører slekten malus og altså er et eple.

Bare til pynt?

"Familiens gartner" har mange hagebøker, men har ikke funnet noe om sargenteple i dem - bortsett fra en liten notis i "Plantasjens Hagebok" der det står at sargenteple er en svaktvoksende art med mange hvite blomster i mai-juni, og med fne små, røde frukter som henger lenge på.

På nettet er det eller ikke mye å finne bortsett fra noen nødtørftige opplysninger om utseende og tåleevne. 

 

Derimot er det så å si ingen opplysninger å finne om fruktene kan spises, men ett sted er de omtalt som "uspiselige" uten nærmere beskrivelse eller begrunnelse. Det er altså uklart om de bare smaker vondt, eller f.eks. er giftige.

For hageeiere med barn i hagen, ville det unektelig vært verdifullt å få vite om fruktene - som ser meget innbydende ut og kan likne bær - kan være livstruende eller kan forvolde sykdom.

Nytteverdien av sargenteple er altså uklar. Om fruktene representerer fare for liv og helse like så.

Takk til fuglene

Husets frue og "familiens gartner" ser derfor bort fra at disse fruktene kan brukes til noe i husholdningen. De betrakter derfor treet med de vakre blomstene og fruktene som et dekorativt element i hagen, og sender en vennlig tanke til fuglene som høyst sannsynlig har æren for at treet er kommet til oss.

 

Fuglene kommer år om annet med mye rart. F.eks. har de fylt vår hage  med den svartelistene bulkemispelen (Cotoneaster bullatus) som vi hittil har ført en håpløs kamp mot. Dette er en "gave" vi godt kunne vært foruten.

Men sargenteple-treet setter vi pris på. Det er vakkert både vår og høst og uten kjente ulemper - så langt.

 

Hvit sprøsopp - er den spiselig?

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Den hvite sprøsoppen er på plass for 2. gang i år. Det sies at det er god mat. Tør vi stole på det?

 

Sprøsoppen danner flere felter på plenen. Bak plantene og rosebuska til høyre i bildet er det også et felt, men det kom ikke fram på bildet.

 

Den hvite sprøsoppen (psathyrella candolleana) dukket opp i begynnelsen av juni. Så tok den sommerferie og ble borte.

 

Men nå er den på plass igjen.

 

Vår og høst

På den nederste plenen. På nøyaktig de samme plassene hvor den har kommet og gått to ganger i året gjennom flere år.

 

Jeg har googlet og lett på mange nettsteder, men ikke funnet noe sted som forteller at den hvite sprøsoppen kommer to ganger i året. 

 

Men det gjør den. Vår og ettersommer - eller høst - dukker den opp og danner flere felter på den ene av våre plener.

 

Spiselig, sier ekspertene

Norges sopp- og nyttevekstforbund opplyser at hvit sprøsopp er spiselig. 

Husets frue og "familiens gartner" spiser gjerne sopp, men kun sopp som vi kan være 100 prosent sikre på at vi ikke blir syke av.

Vi har flere slags sopper på våre plener, men har ikke våget oss på å spise dem. Heller ikke de hvite sprøsopene.

Det er synd å la så mye mat gå til spille, men safety first. Hadde vi fått en godkjenning fra en autorisert soppekspert som kunne vurdert selve soppen og ikke bare et bilde av den, skulle nok soppene havnet på kjøkkenet. Hvis eksperten gav grønt lys.

Men foreløpig blir det ikke noe lucullisk sprøsopp-måltid på oss.

Venter på besiktigelse

Kanskje klaffer det slik en dag at husets frue og "familiens gartner" kan unne seg et måltid med hvit sprøsopp fordi ekspertisen har sett soppene og konstatert at de kan fortæres uten fare.

 

Men da skal mye klaffe. Da skal eksperten vurdere de hvite sprøsoppene den korte tiden de lever før de forfaller og blir borte.

 

Forfaller fort

For sprøsoppene på vår plen har ikke lang leve tid. Plutselig er de svarte, klisne og ekle etter å ha vært hvite, lekre og innbydende. Skal man ha glede av disse soppene, må man  være på rett sted til rett tid.

Sannsynligheten for at det skal bli et måltid med egendyrket hvit sprøsopp på oss, er nok forsvinnende liten.

Men: Så lenge det er liv, er det håp.

 

Dronning Ingrid hersker i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 

 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.

 

"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.

 

 

 

På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 

 

 

 

"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 

Familien Winther liker pelargonier.

 

Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger

"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring

Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 

 

Plantenes "personlighet"

Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.

 

Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.

 

Liker ikke regn

Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 

 

Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.

 

Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.

 

Ikke "inneplante"

Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles

Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn

Sommeren er snart på hell for denne gang. 

 

Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast

Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.

Japansk kvede - bitter, men sunn i beskjedne mengder

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Om våren har japansk kvede vakre rosa blomster som tenderer mot orange. I løpet av sommeren er blomstene blitt til gule frukter.

Fruktene har form som epler, men setter du tennene i dem, får du deg en overraskelse.

  

Kvedefruktene er bitre og brukes ikke gjerne alene, men setter en god litt sur eller besk smak på f.eks. eplesyltetøy. 

 

 

Vår kvedebuske er ikke særlig høy, men ligger utover med sine lange greiner med "illsinte" pigger. Det er ikke så lett å luke og holde orden i dens nærhet, for greinene slår røtter og danner et tett teppe av greiner med mengder av skarpe torner..

 

Kvedebuskene har en stor fordel som kommer dem til nytte der de står i skråningen langs innkjørselen. De har sterk livskraft og lar seg verken kue av gravmyrt eller sølvarve.

 

Kvedeplantene danner fine, rene frukter som er rike på vitaminer - bl.a. C-vitamin - og andre nyttige forbindelser; bl.a. fruktose, glukose, sukrose og karoten. I tillegg inneholder de organiske syrer som normaliserer syrebasebalansen i kroppen, og motarbeider  utvikling av en del nerve- og muskel-sykdommer.

 

Frøene og frøhusene i kvedfruktene skal ikke spises eller brukes i matvarer. Der er etter sigende lett giftige. Og giftig frukt skal man ikke eksperimentere med.

 

Kvede brukes, som sagt, ikke rå, men fruktene er godt egne råvarer til enkelte varmebehandlede retter. Varmebehandling bør skje skjønnsomt for å unngå at de sunne virkestoffene i kvedefrukten blir ødelagt.

Kvedekompott, -gelé og -syltetøy er matvarer som med fordel kan lages av kvede - gjerne smakt til med sukker og tilsetning av andre frukter. Kvede har høyt innhold av pektin. Gele og syltetøy blir derfor lett stivt uten altfor mye tilsetnings- og stivelsesstoffer. 

 

Det er med frukt som med medisiner: De kan gi "bivirkninger". 

 

Kvede kan hos noen utløse allergiske reaksjoner. Noen kan også få forstoppelse - eller til og med magesår - ved gjentakende inntak av kvede. Etter som kvede er en meget sur frukt, kan den ved langvarig bruk også skade tennene.

Man skal altså bruke kvede med fornuft og forsiktighet, og kanskje ikke ukritisk låne øre til dem som tilskriver kvedefrukt ubegrensede velgjørende og legende egenskaper.

 

Gullklematis: Fra gule klokker til "gamlehjem"

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Gullklematisen er ikke gul lenger. Nå er den full av sølvglinsende "oldinghoder".

"Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd ...", skrev Jens Gundersen om oss mennesker i visa "Vinden rider høyt på sky ..." Beskrivelsen passer også på en aldrende gullklematis.

 

 

 

Bar på issen og lange sølvfargede fjoner som snart løsner, spres med vinden, og bærer med seg frø som får nye klematisplanter til å vokse opp på de mest uventede steder.

 

 

Gullklematis (Clematis tangutica) er en dekorativ plante.

Den vokser villig på nærmest allslags jord, har frisk, grønt bladverk og blomstrer rikt med gule klokker fra juli til ut september. Er været laglig, setter den en og annen blomst i oktober også.

"Sølvclematis"

Men om høsten er det ikke blomstene som er mest framtredende og dekorative på gullklematisplantene. Da burde den nesten skifte navn til sølvklematis.

Etter blomstring utvikler gullklematis morsomme, sølvglinsende frøstender som på sin måte, er like dekorative som de gule blomstene.

De gule blomstene varer ikke lenge før de går i frø. Det tidligste sølvglinsende frøstadiet varer noe lenger.

Hagens "gamlehjem"

Etter en tid får de sølvglinsende, blanke hodene en mattere farge. Da har de nådd det stadiet hvor frøene løsner og begynner sin reise ut i verden for å danne nye planter.

I dette siste utviklingsstadiet ser frøstendene ut som tynnhårede, grå oldinghoder. 

"Familiens gartner" har respektløst beskrevet gullklematisplantene med de grå hodene for hagens "gamlehjem". Selv er han en gråhåret 84-åring som syns at an har rett til å buke "stigmatiserende" begrep som "gamlehjem" selv om han selv fortsatt bor hjemme.

Aparte som han er, syns han at begrepet "gamlehjem" er rett på sak og flatterende fordi han mener at det å bli gammel ikke er noe nedverdigende, men tvert i mot bra og langt å foretrekke framfor alternativet.

Voldsom frøspredning

"Familiens gartner" nyter derfor synet av alle gullklematisens stadier mot den mørkbeisede husveggen, selv om har av erfaring godt vet, at problemer vi oppstå når plantene skal klippes ned til våren.

Selv om han plukker av så mange frøhoder som han kan få tak i, før nedklippingen begynner. Og selv om han er nennsom og forsiktig, vil massevis av spirevillige frø finne veien ned fra terrassen og ut i hagen hvor det vil dukke opp gullklematisplanter på steder hvor de ikke kan få stå.

Da må"familiens gartner" luke.

Men foreløpig fortrenger han framtidige bekymringer, og nyter klematisveggen - eller "gamlehjemmet" som den er.

Og kanskje synger han på Jens Gundersens vise: "Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd". 

 

Eller noen andre linjer fra samme vise som han også liker: "Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjernspor." 

Og blomster gror det når gullklematisplantene sprer sine spirevillige frø.

 

"Forvirret" spansk margeritt

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 

De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.

 

Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 

 

Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 

 

Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.

 

Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.

 

Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.

 

Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.

 

Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.

 

Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 

 

Så får vi se hvor lenge den holder ut.

 

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 

 

Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.

 

 

Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 

 

Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 

 

 

 

Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.

 

Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?

 

 

Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?

 

 

Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 

 

På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?

 

 

Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 

 

Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren. 

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.

Røyksopp

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

  Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 På den steinbelagte gårdsplassen vokser det røyksopp flere steder, både ute  på plassen ...

 

 

... og i ly langs bedkantene.

Men også på de to plenene dukker det årvisst opp fine, hvite, spiselige røyksopp.

 

Røyksopp er spiselig når den er hvit og "fast" tvers igjennom.

Hos oss vokser det røyksopp både på den steinbelagte gårdsplassen og på de to plenene.

Vi spiser den imidlertid ikke.

Må være godkjent

Ikke slik å forstå at vi ikke spiser sopp, men vi vil gjerne ha den kontrollert og godkjent av eksperter før vi får den på tallerkenen.

 

For uinnvidde - og husets frue og "familiens gartner" hører så avgjort til den kategorien! - kan  forveksle røyksopp med unge fluesopper.

Vi tar derfor ikke sjansen på å spise den "hjemmedyrkede" soppen - selv om vi er ganske sikre i vår sak: Det er røyksopp vi har, og soppen er spiselig så lenge den er hvit tvers igjennom og ikke har begynt å utvikle sporer.

Sporer i "hatten"

Sporer lager den inne i "hatten" hvor den først blir gul, og deretter brun etter hvert som den modner og gjør seg klar til å spre sporene utover for å sikre etterslekta.

Når man tramper på en moden røyksopp for å se "røyken" - altså sporene - strømme ut, hjelper man soppen med å spre seg. Sporene flyttes så videre utover ved hjelp av vind og vann.

Hvordan kom den hit?

Hvorfor det vokser røyksopp på vår gårdsplass, er uvisst. Plassen er dekket av belegningsstein som ligger tett i tett med noen milimeters fuge med fugesand i mellom. Men mer trenger ikke soppen. 

Vi antar at de første røyksoppene som viste seg hos oss i en klynge ved vedstabelen for flere år siden, har kommet med soppbefengt treverk. Derfra har de trolig spredd seg til flere steder på gårdsplassen.

Røyksoppen på plenene og på den gressbevokste kanten mellom hekken og vegen utenfor, har vi ingen forklaring på. De har vært der så lenge vi kan huske. 

 

Skogbunn og "fylling"

Den nederste plenen er anlagt på skogbunn. At det er mange slags sopper der - og bant dem også røyksopp - er naturlig.

 

På den øverste plenen som ikke er opprinnelig skogbunn, men tilkjørt jord som hviler på et tjukt lag av leire som i sin tur dekker en steinfylling med kjempestore steiner. Om soppsporene eller mycelene fulgte med jorda, eller har kommet dit seinere, er uklart. Nå har røyksoppen - og flere andre sopparter -  imidlertid vært der i flere år.

 

Soppsporer over alt

Hvordan sporene kom til oss, vet vi altså ikke. Den beste forklaringen er nok den vi gir uttrykk for med en omskrining av John Paul Youngs berømte låt: Fungal spores are in the air. 

 

For soppsporer fins over alt, og hvor de vil slå seg ned og danne kolonier bestemmer de selv.

Og på våre plener og på vår gårdsplass, finner de tydeligvis det de ønsker.

Og sopp i hagen har vi ingen ting i mot. "Familiens gartner" betrakter sopp som interessante, morsomme og dekorative prydplanter.

Det skal han komme tilbake til. For det er ikke bare røyksopp som trives i den hagen han steller.

Blomkarse - hagens "kanarifugl"

 

   Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!

Det er 11. oktober og blomkarsen setter stadig nye blomster og danner nye frø.

 

 

Blomkarse er en dekorativ plante med vakre blomster og fint bladverk.

 

Før i tiden tok gruvearbeiderne med seg kanarifugler på jobb. Det var en sikkerhetsforanstaltning. Når nivået på farlige gasser i gruva ble høyt, falt fuglen om i buret. Da gjaldt det for gruvearbeiderne å komme seg ut og i sikkerhet.

 

På samme måte varsler blomkarsen når temperaturen synker i hagen. Den er vannholdig. Blir det kaldt, fryser den. Når det skjer, gjelder det å få frostømfintlige planter i hus.

Foreløpig står blomkarseplantene i fullt flor. Vi nærmer oss imidlertid midten av oktober, og vekstsesongen er over for i år. Også her ved Oslofjorden.

"Familiens gartner" har vært "føre var" og tømt de fleste urnene. Spanske margeritter - med ett hederlig unntak - og tomatplanter er klipt ned og lagt i komposten, og pelargonier er omplantet til mindre potter som ikke tar så stor plass og som det derfor er lettere å få plass til innendørs.

Har har imidlertid gjort tre unntak. Han har f.eks. ikke tømt de urnene der de store, prektige blomkarseplantene står sammen med hver sin pelargonium.

Han har rett og slett ikke hatt hjerte til ødelegge planter som ennå blomstrer og produserer frø selv om nattetemperaturen har vært nede på 3-tallet, og som har blomster, blader - og frø - som pynter opp på verandaen og på gårdsplassen og som smaker godt på ost og i grønn salat.

 

Blomkarseplantene får derfor stå til frosten tar dem. Det vil si til de blir svarte og klissete. 

 

Da havner også de i komposten. For å inngå i naturens kretsløp.

 

Men foreløpig har ikke nattetemperaturen vært så lav at de har lidd noen skade. De har derfor fått stå.

 

Og det har altså også pelargoniene de deler urner med. Men dem er det neppe noen fare med. Blomkarsen bukker nok under før pelargoniene lider noen skade.

Og mens han venter, har "familiens gartner" mye annet som skal gjøres. Alle urner og potter som han satte ut i våres, skal nå i hus.

Egentlig liker han denne delen av hagearbeidet. Hadde han bare ikke hatt en så vond og plagsom isjas. Men som hans mor alltid sa: "Ondt, skal ondt fordrive."

Så derfor holder han på.