Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Hva sådde jeg?

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

  Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hva er det som vokser opp over snora til venstre her? Jeg har glemt hva jeg sådde. Vet du hva det er? Er det kanskje KIWI?

 

Det hender at familiens "gartner" sår et frø eller to fra en frukt eller grønnsak han har spist, men glemmer å notere hva slags urt han har sådd.

 

I fjor sommer en gang sådde "gartneren" noen frø fra flere urter på frokostbordet. 

 

Da trodde at han skulle huske hva han hadde putet i jorda.  Men det glemte han snart.

Frøene har spirt og vokst ut over all forventning.

Spesielt den ene planta vekker interesse - både med sin størrelse og fasong.

 

I fjor fikk den mellomstore blader og vokste opp til ca 15-20 centimeters høyde. Så stanset veksten.

 

Sist vinter stod den på hjørnet av skrivebordet, og så litt "pjusk" ut, men utvilsomt i live.

 

I våres ble den satt ut på verandaen sammen med advocado, tomater, agurker og nok en ukjent plante.

Den må ha satt pris på utetilværelsen, for i løpet av de ukene som er gått, har den dannet kraftig bladverk og strukket seg i været med en lang, tynn, slyngende, nesten bladløs stengel.

Jo, mer den har vokst og utviklet sin egenart, desto mer har "gartneren"s nysgjerrighet økt.

"Hva i all verden er det jeg har sådd? Hva har vi hatt på vårt matbord som har kommet fra en plante som dette?"

På Facebook er det mange slags ekspertise. "Gartneren" har derfor søkt hjelp der.

Forgjeves.

Enn så lenge har ingen uttalt seg om hva slags plante - frukt eller grønnsak - planta som klatrer opp tauet til venstre i bildet ovenfor, kan være.

Er det noen som leser denne bloggen, som kan komme meg til unnsetning?

Alle tips som kan hjelpe familiens "gartner" til å komme på sporet, er velkomne.

For selv står "gartneren" hjelpeløs på bar bakke. 

*

Ingen har kjent igjen, eller våget å svare på hvilken hurtigvoksende og klatrende plante familiens "gartner" har sådd.

 

Han måtte derfor - som så mange ganger tidligere - ty til nettstedet spør en biolog. 

 

Det ser ut til å være kiwi, svarer eksperten, som selv har dyrket kiwi utendørs i Norge. 

 

Han har sannsynligvis rett, når det går mot høst skal kiwi-planta få plass i rosebedet langs sørveggen.

 

Der er det lunt, og der er det espalierer som den kan klatre i.

 

Så er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste! 

 

Krydderkarse i ventetiden

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Karse er sunt og godt og grønt og greit å bruke mens vi venter på at det skal begynne å gro i krydderurtbedene utendørs.

Når man sår på ren bommull, og passer på at vekstmediet er fuktig nok, kan man få med lange røtter når man forsiktig trekker karseplantene opp. Røttene er like velsmakende og sunne som resten av planta. Ingen grunn til å bruke kniv eller saks, altså!

I den tiden av året hvor vi ikke kan dyrke noe utendørs, dyrker vi karse inne.

Vi bruker bomull som vekstmedium. Det gir rene planter med lange røtter.

Selv om vi bruker samme bomull om igjen noen ganger, blir planter og røtter like rene.

Karse er en utrolig villig plante.Den personen er ikke født, som ikke lykkes med å dyrke karse - og vil ikke bli det heller.

Man legger bomull i et tynt lag i et kar, vanner, sår - gjerne tett - og så ordner plantene resten selv.

Alt man trenger å gjøre, er å passe på å holde vekstmediet fuktig og plassere skåla med plantene lyst.

Karse er en krydderurt.

"Familiens gartner" liker å bruke karse på tomat. 

Ellers bruker han karse på ost og kjøttpålegg og over alt hvor det passer med litt ram karsesmak.

Og så knasker han karseplanter. Det er sunt, det er godt - og det gir en ettersmak som "familiens gartner liker".

Du blir ikke mett av å spise karse. Den er kalorifattig. Men den vesle planta er vitaminrik Den inneholder vitamin K, vitamin C, vitamin A, B2 og B6. Og den inneholder folater og kalium.

Går du rastløs omkring og verker etter å komme i gang med hagearbeidet ute, kan du korte ventetiden med å dyrke karse inne.

Det er hyggelig og tilfredsstillende å se noe grønt vokse. Og plantene er sunne for kropp og helse.

Å dyrke karse er godt for både sinn og kropp, altså.

Bare prøv, så skal du få se!

Oregano

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Oregano-plantene har invadert steinbedet. 

 

 

Og dette er egentlig - eller skulle være - en stikkelsbærbuske, men her har oregano-tua som selv har slått seg til her, satt seg fore å ta knekken på stikkelsbærene. Den fortvilte stikkelsbærbuska kan skimtes til høyre i bildet.
 

Oregano er en dekorativ, blomsterrik staude og en velsmakende krydderurt.

 

Krydderurten oregano (origanum vulgare) ble alminnelig kjent i Norge da pizzaen kom til landet på 1960-tallet. Kjent for hvermann ble den da TV-kokken Ingrid Espelig uttalte ordet med tydelig trykk på e'en på 70-tallet.

"Pizzakrydder"

Men oregano - eller bergmynte og kung som den heter på norsk -  har eksistert i Norge i uminnelige tider. Den fins vill mange steder, og den fantes allerede før pizzaen kom i mange norske hager uten at eierne høstet den og visste hva den skulle brukes til.

 

Oregano brukes gjerne tørket og smuldret. Men kan også brukes fersk. Både blader og bomster kan spises. Oppklipte friske blomster er f.eks. fine som "pynt" i grønn salat.

Ellers er ikke anvendelsesområdet særlig stort. Oregano passer kanskje best i italienskinspirerte retter som pasta, på pizza og i ost-, tomat- og kjøtt-retter. Oregano i kjøttdeig gir f.eks. en lett pikant og "eksotisk" smak.

Kurerer tannverk og dårlig mage?

Som når det gjelder de fleste urter i kjøkkenhagen, mener folkemedisinen at oregano har undergjørende effekt og kurerer visse lidelser. F.eks. tannverk. Man skulle tygge på bladene og så ble tannverken borte.

 

Og hvem vet. Mange urter inneholder desinfiserende stoffer.

 

Den kjente urtelegen Nicholas Culpeper som levde på 1500-tallet skal ha ment at te trukket på oregano hjelper mot dårlig fordøyelse, gir økt appetitt og lindrer hoste.

 

Som sagt: Hvem vet. "Familiens gartner kan imidlertid ikke bekrefte dette. I løpet av sin relativt lange levealder har han drukket mange kopper med oregano-te uten at fordøyelsen er blitt bedre. Den er like dårlig og kranglete som den alltid har vært.

 

Sprer seg voldsomt

Bergmynte eller kung - altså origanum vulgare - er en vakker staude og et pikant krydder. Det kan fastslås. Den forsvarer derfor uten diskusjon sin plass i hagen - både i staudebedet og i kjøkkenhagen. Men den sprer seg fort og voldsomt.

Sår eller planter du oregano, skaffer du deg samtidig en del ekstra arbeid. Men er du enig med "familiens gartner", syns du at det er verdt innsatsen.

Vil ikke - eller kan ikke

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Humlen vil ikke slynge seg mot venstre.

 

Den ble bundet fast midt på det horisontale espalieret. Men der snudde den.

  

Humlen vokser formiddabelt, men i "gal" retning. Dvs. ikke langs det horisontale espalieret slik "familiens gartner" vil ha den. 

Han hentet derfor gardintrappa, klatret opp, førte humle-lianene bortover espalieret mot venstre og knøt en hyssing rundt.

Gjør som den vil

Hva ville skje nå? Ville den gi etter, trosse si natur og fortsette bortover? Eller ville den snu? Eller ville de oppbundne greinene kanskje visne? 

Visne gjorde de ikke, men de snudde. Den fulgte altså sin natur.

"Familiens gartner" må derfor renonsere. Han får ikke det humlekledde espalieret som han har sett for seg.

 

Venter på kongler

Men bortsett fra det, er årets humleplanter, store og fine på tross av den litt trege starten i våres.

Nå venter vi på blomster og kongler.

Kongler?

Ja, fruktene på humle heter kongler. De kan man tørke og bruke til å lage øl. Blant annet.

Øl eller pynt

Hvis man liker øl, da. Det gjør ikke "familiens gartner". Så han lar konglene henge - til pynt. Humlekongler er dekorative. Syns "familiens gartner". 

 

Ikke rart at det dukker opp humleplanter på de underligste steder i hagen. For humlefrø er særdeles potent.

Men det er det jo mye frø som er. Så vil man bruke plantenes frøstander som dekorasjon, får man heller luke. Det er ikke verre enn det.

 

Det er mye god trim i luking.

 

Majestetisk papaver orientale

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

De opprette stenglene med de svulmende knoppene gir denne arten av orientvalmue et majestetisk preg. Her er det ingen "hengehoder".

 

 

Kronbladene er vakkert røde - eller kanskje helst rødorange ...

 

 

 

... men den egentlige skjønnhetsopplevelsen får vi når vi ser blomstens "indre deler". Arr og støvbærere har en utforming og farge som jeg ikke engang skal forsøke å beskrive. Det må ses. Og nytes.

 

 

Av orientvalmuer fins det utallige slag og varieteter. Ikke bare plantene, men også navnene florerer. Når man er sikker på at man har funnet riktig navn, finner man et bilde som svarer til vår plante, med et helt annet navn på. 

 

Usedvanlig dekorativ

Navnet er da heller ikke det viktigste. Denne orientvalmuen er usedvanlig dekorativ. På avstand pynter den staudebedet med store rød-orange hoder på toppen av opprette, litt kraftige stilker. Og på nært hold avslører den en spektakulær blåsvart blomsterbunn med vakkert utformet arr og støvbærere.

Ingen valmuer blomstrer lenge. Men disse beholder kronbladene noe lenger enn sin noe enklere, og ikke fullt så rakryggede, slektning som vi også har. Og som er ferdig med å blomstre, når denne varieteten utfolder seg i staudebedet.

Sår seg lett

Natt til i går regnet det ganske kraftig. Når det regner, slås kronbladene på de ettårige sommervalmunene og den andre orienvalmuesorten vi har, lett av. Denne kraftigere, opprette arten tåler regn godt. Kronbladene kan bli skadet og flekkete, men de blir sittende på i det lengste. 

Valmuer sår seg lett. Og dukker opp hvor de selv ønsker å stå. Det er helt i orden for "familiens gartner" som liker at naturen tar seg til rette - innenfor rimelighetens grenser. Han lar derfor orientvalmuene visne ned med frøhodene på.

Skulle de - mot formodning slå seg ned på et sted der de ikke kan stå - er de lette å luke bort.

Unngår frø i komposten

 Men i komposten havner frøhodene ikke. Heller ikke på den kommunale mottaksplassen for hage avfall. "Familiens gartner" gjør alt han kan for å hindre spredning i naturen for å unngå at denne vakre, dekorative og meget potente planta havner på en "svarteliste" over hagerømlinger.

For orientvalmue (papaver orientale) er - som navnet sier - ikke en "genuint norsk" art. Formodentlig kommer den fra Asia et sted. Og Asia er et stort kontinent med mange temperatursoner.

 

Orientvalmue utviklet seg i følge ekspertisen," fra felles forfedre for rundt 140 millioner år siden, og er den største hovedgruppen av planter vi har".

 

En riktig "långtradare", altså.

 

Pinseliljene passet tiden

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Vakre - og eksklusive. I år var det 4 av 7 knopper som ble til blomster.

 

Pinsen er en bevegelig høytid. Den beveger seg i takt med påsken.

 

Ordet pinse kommer fra det greske ordet pentekosté som betyr  femtiende. Om vi regner med første påskedag, er første pinsedag dag nummer 50 der etter. Derav navnet.

 

Er det tidlig påske, blir det m.a.o. tidlig pinse. Og er det sen påske, blir det sen pinse. 

Det skal derfor mye til at påskeliljer og pinseliljer blomstrer akkurat til påske eller pinse. Men i år skjedde det.

 

Pinseliljene stod i sin vakre, uskyldsrene skrud hele pinsehelgen. Og de gleder oss med friske, hvite blomster fortsatt.

Mange var de ikke - men desto mer eksklusive.

Vi lurer fortsatt på hvordan vi skal få alle knoppene på pinseliljene til å springe ut. Men vi er tydeligvis ikke kommet nærmere løsningen på gåten.

Vi har spurt eksperter og "eksperter" og vanlig hageinteresserte med og uten erfaring, og vi har fått råd om deling, omplanting, vanning og mye mer, men pinseliljene gjør som de selv vil.

 

Dessverre - for skal vi si som sant er, synes vi at de kritthvite pinseliljene med den gule og røde rosetten i midten, er en av hagens vakreste blomster.

 

Skjønt, da er det kanskje på sin plass at den gjør seg litt kostbar.

 

 

Hvitløk

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Hvitløken står frodig og fin med blader som setter spiss på grønnsaksalater, supper og sauser.

 

Sommeren 2019  puttet vi to-tre hvitløkskløfter i et av grønnsaksbedene på nordsiden av huset.

Dit kommer sola ganske seint på dagen. Der er det  m.a.o. skyggefullt og ikke ideelt for grønnsaker. Dessuten vanker rådyrene der.

Overlevd to vintre

Hvitløken ser imidlertid ut til å trives med forholdene. Og hittil har den fått stå i fred for de firbeinte. Den har nå overlevd to vintre i dette nordvendte bedet, og er blitt merkbart større. Sannsynligvis er det nå mange hvitløker under bakken.

Vi høster av hvitløken - men foreløpig ikke av selve løkene. Vi klipper forsiktig av blader som vi bruker i matlagingen. Vi bruker den m.a.o. slik som vi bruker gressløken. Vi bruker av bladene, men lar røttene - altså løkene - stå.

 

Bladene har en mild, men umiskjennelig smak av hvitløk og passer utmerket sammen med en rekke matretter.

Høste og plante om

Løkplanta er nå blitt så stor at vi overveier å grave den opp når bladverket har visnet ned. Da kan vi forhåpentlig ta inn noen av løkene og plante resten på ny slik at vi fortsatt kan høste hvitløksblader - og kanskje hvitløksfed - i årene som kommer.

 

Ramsløk og linljekonvall

Ramsløk er Nordens hvitløk, sies det. Vi tør ikke satse på ramsløk i vår hage. Her er det nemlig liljekonvall i blomsterbed og andre steder. Og ramsløk og liljekonvall kan forveksles. Og ettersom liljekonvall er giftig, velger vi å ikke ta noen sjanser.

Overdreven forsiktighet, vil sikkert noen mene. Men vi er nå engang forsiktige. Derfor satser vi på tradisjonell hvitløk i stedet for den nordiske varianten. Og hvitløken har ikke skuffet oss hitil.

 

Koriander

Foto: Kow d. e. 27072016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg lar korianderen blomstre og sette frø. Frøene er nesten mer anvendbare enn bladene. 

Koriander er ikke mye brukt i det norske kjøkken. 
Den har en  ganske særegen smak.
Jeg så et sted at noen mente at korianderbladene smakte såpe. 
Det er kanskje å gå vel langt, men spesiell er den. 

På engelsk kalles koriander bl.a. for "Chinese parsley" - dvs. kinessk persile.
Det er ganske misvisende, for koriander smaker over hodet ikke noe i nærheten av det persille gjør.

Vi bruker det grønne på korianderplanta hvis vi en heller sjelden gang lager mat med asiatisk preg.
Det hender dessuten at vi hakker eller klipper noen nyper grønn koriander og strør i grønn salat, grønnsakssupper eller andre supper.
Litt setter en pikant smak på salaten eller suppa.
For mye "overdøver" alle de andre ingrediensene i salaten slik at rettene nesten utelukkende smaker koriander.
Korianderblader og stilker bør derfor brukes med måte.

Godt modne og tørkede korianderfrø kan derimot brukes til litt av hvert.
Her fins noen oppskrifter. 
Jeg slipper noen korianderfrø opp i både det ene og det andre.
I grønnsakssupper og sauser - og i diverse personlige utgaver av sursild.

I oppskrifter står det gjerne at korianderfrø bør støtes i morter før bruk.
Jeg varierer.
Sammen med sild som skal ligge i lake over noe lengre tid, bruker jeg helst hele frø.
Skal man blande koriander i kjøttdeig for å gi kjøttboller eller kjøttkaker en litt pikant smak, passer det best med knuste frø.

Det gjelder samme regel for koriander som for alle andre ingredienser vi bruker i matlagingen:
Øvelse gjør mester - og det er lov til å bruke fantasien, og det er lov til å prøve seg fram.

Lavendelen i full blomst

Foto: Kow d. e. 2016 ©  Klikk på bildene for å se større versjon

4. mars: I begynnelsen av mars klipte jeg lavendelplanta på sørveggen sterkt tilbake.

27. juli: Fem måner seinere ser den slik ut. 

Lavendel (lavandula angustifolia) er en halvbusk som tåler sterk tilbakeskjæring.
Først hadde vi en plante som vi hadde kjøpt.
Nå har vi en stor plante og flere mindre som vi har laget av stiklinger fra den store.

Å formere lavendel er lett.
Når man beskjærer plantene om våren, stikker man noen av de avskårne greinene i sand - eller i jord.
Passer man på å vanne, er man neste garantert at stiklingene slår rot og gir nye livskraftige planter.

Får lavendelplantene beholde frøstandene etter blomstring, er sjansen dessuten stor for at de sår seg og formerer seg selv.
Å kjøpe mer enn en, eller et par, lavendelplanter er derfor unødvendig.
Formeringen ordner man selv.

Flere lavendelarter dufter godt.
Det kan derfor være fristende å plante dem ved sitteplassen i hagen.
Det er kanskje ikke så lurt.
Lavendel er ekstremt populært hos humler, bier, veps og annet flyende krek.
Sommerfugler av diverse slag oppsøker også gjerne lavendelplantene.
Liker man ikke å ha slike gjester flyende helt oppi kakefatet, bør man sette lavendelplantene slik at man kan nyte synet på behørig avstand.

Navnet lavendel kommer av lavare som betyr å vaske.
Lavendel virker antiseptisk.
Te av lavendel skal dessuten visstnok virke søvnframkallende og kurere fordøyelsesproblemer.

Kruspersille og koriander

Foto: Kow d. e. 01072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Korianderen i bakkant og kruspersillen foran vokser og forsyner oss med friskt grønt. Salvien som kikker inn fra venstre, har overvintret ute i kjøkkenhagen på nordsiden av huset. Nå nyter den sommeren i en av plastdunkene på terrassen.

Jeg har tidligere vist at ompotting ikke berget basilikumplanta vi kjøpte i butikken.
Den fikk de aller beste forhold, men døde hen.

Samtidig kjøpte vi en korianderplante.
Etter som koriander erfaringsmessig tåler et tøffere uteliv, plantet vi den direkte i en av plastdunkene på terrassen.
Der har den vokst og utviklet seg.

Først la den seg riktignok flat og så nokså medtatt ut.
Men det kom raskt nye, friske, opprette skudd fra rota, og nå er den riktig fin.

I plastdunken deler den plass med en kruspersille som vi først klippet av inne, men plantet ut da den ikke lenger så ut til å trives innendørs.
Den har også fått nye, sterke skudd med kraftig bladverk etter at den kom i friluft.

Tilveksten på begge plantene er så god at vår lille familie kan forsyne seg av friskt grønt uten å tenke på at plantene ikke tåler belastningen.

Man er altså ikke dømt til å mislykkes med alle urteplanter fra dagligvarehandelen som man forsøker å holde liv i og få mer ut av enn det vesle grønne som er der når plantene kjøpes.
Men det er et lotteri - med både tap og gevinst.

Basilikumem visner

Foto: Kow d.e. 18062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De sørgelige restene av en innkjøpt, omplantet basilikum.

Vi har tidligere plantet om innkjøpte basilikumplanter med vekslende hell.
Noen ganger visner hele planteklumpen bort stengel for stengel selv om den er kommet i ny, næringsrik jord.
Andre ganger har så godt som alle stenglene funnet seg til rette i den nye jorda og utviklet seg til frodige, bladrike planter med god smak og duft.

Årets plante ble en skuffelse.
Først visnet de ytterste stenglene.
Deretter visnet de øvrige.
Nå er det bare en igjen, og den virker ikke frisk den heller.

Lurer du på om den har stått innendørs eller utendørs, så er svaret at det har stått inne.
Den har altså ikke hatt for kaldt.
Og vann har den fått.

Trolig var røttene av en eller annen grunn ødelagt, før vi kjøpte planta.
Eller rettere sagt plantene.
I en potte med basilikum er det mange små enkeltplanter selv om de er sådd tett og framstår som èn plante.

Skal man kjøpe planter for omplanting, bør man sjekke planterøttene.
Plantene skal ha friske, hvite røtter.
Jeg undersøker nesten alltid.
Men ikke denne gangen.
Det straffet seg.

Kjøper man urter med dårlig rotsystem, kan man like godt klippe av det man skal bruke, med èn gang.
Da får man i alle fall noe glede av det.
Vår basilikumplante fikk vi, som bildet viser, liten glede av.
Penger "rett ut av vinduet"!

Mintha - nymfen som ble urt

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Mynten kommer igjen år etter år. Men er det samme mynte? Det begynte med flere. Nå ser det ut til å være èn.

Mynte sprer seg.
Vi har derfor plantet dem i en sementring.
Der har de holdt seg.

Opprinnelig var det tre slag.
Nå ser alle like ut.
De smaker likt også.

Enten har de mutert, eller så har ett slag overlevd mens de andre har gått ut.
Hva slags mynte vi har, vet vi derfor ikke.
Men at den setter god smak på diverse retter, og er fortrinnlig til å trekke te på, er hevet over tvil.
Artsbestemmelsen er derfor ikke så viktig i det daglige husholdet.

Mintha var en nymfe i gresk mytologi.
Hun var vakker.
Dødsguden Hades "innledet et forhold" til henne.
Men Hades var gift, og hans hustru Persefone grep dem på fersk gjerning.
Hun ble så sint at hun slengte Mintha i bakken, og hoppet på henne og sparket henne i småbiter.
Av bitene vokste urten mynte opp.

Mynten gir, som sagt, god te.
Den reduserer, etter sigende, saltsyreinnholdet i magen og kan derfor med fordel drikkes av personer med magekatarr og "sur mage".
Den virker også mot kvalme og brekninger.
Men den kan brukes til så mye mer.
I grønn salat er den f. eks. et pikant innslag - bare man ikke overdriver.
Myntegelè er en delikatesse.

Mynte er brukt av industri og håndverk som smakstilsetning i nytelsesmidler og i matvarer.
Myntesukkertøy og sjokolade med mynte eller mint-smak er kjent og likt av de fleste.

Har du ikke mynte i hagen, bør du skaffe deg noen.
Gjerne forskjellige slag, men hold dem fra hverandre.
Og - for all del - så eller plant dem slik at de ikke kan spre seg.
Ellers forlater de voksestedet og forflytter seg ved hjelp av rotutstikkere.

Løpstikke - en superurt

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Løpstikke er godt og sunt og har et stort anvendelsesområde.

Jeg har lest at noen betrakter løpstikke som et ugress og anbefaler at man får den ut av hagen så fort som mulig.
Det er et dårlig råd som man ikke skal lytte til.
Løpstikke er en superurt som hører hjemme i enhver velassortert hage.

Jeg har hørt folk kalle urten for "løvstikke".
Det er misvisende.
Navnet har ikke noe med løv å gjøre, men med kjærlighet.
Det norske navnet løpstikke er en forvanskning av det tyske liebstickel - kjærlighetsurt.
På latin heter planta levisticum officinale.

I vekstsesongen lager vi knapt en grønn salat uten et rikelig innslag av løpstikke.
Dessuten bruker vi den i grønnsak- og kjøttsupper.

Men løpstikke kan brukes til mer enn som så.
Tradisjonelt er den brukt i badevannet.
Trolig for å stimulere kjærlighetslivet.
Det sies at den også stimulerer fordøyelsessystemet og lindrer magekatarr.
Løpstikke-te virker urindrivende og er i folkemedisinen anbefalt hvis man har vannansamlinger i kroppen, eller har blærekatarr, nyrebekkenbetennelse eller nyrestein.
Avkok av rota skal visstnok være effektivt som gurglevann ved halsbetennelser og sår i munnhulen, og ellers virke lindrende hvis man har bronkitt. 
Jeg har ikke prøvd alt dette, og gir ingen garantier.

"Kokt" makrell er en delikatesse.
Med løpstikke i "kokevannet" blir smaken enda bedre.
Men det er selvfølgelig en smakssak.

Alt på løpstikke kan brukes.
Frøene brukes som krydder.
Enten tørket eller i fersk tilstand.
Te på knuste tørkede frø inntatt på fastende hjerte skal være bra for milt- og leverfunksjonen.
Den skal også drive ut nyresteiner.

Og ikke minst:
Løpstikke holder veggelus, ormer, rotter, onde onder og hekser borte.
Vi har verken sett onde onder eller hekser her vi bor.
Det kan jo tyde på at løpstikken virker!

Hvorom allting er: Løpstikke er en superurt.
Den setter god smak på maten.
Og har en rekke andre virkeområder.
På folkemunne kalles den "maggiurt" fordi den visstnok har vært brukt til å sette smak på buljongterninger, sauser og andre produkter fra den opprinnelig sveitsiske produsenten Maggi som nå er oppkjøpt av Nestlè.
Verken Maggi eller Nestlè ville nok brukt løpstikke hvis den ikke hadde falt i smak hos det store publikum.

Vi som har løpstikke i hagen, har en gratis smaksforsterker som andre må betale dyrt for.
Dessuten er vi ikke plaget av onde ånder og hekser.
Ugress som man bør kvitte seg med?
Hørt på maken!

Sitronmelisse kan brukes til mye

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sitronmelisse er en fordringsløs urt som er lett å dyrke, men som kanskje ikke overlever harde vintre.

Urter har - eller bør ha - sin selvfølgelige plass i kjøkkenhagen.
Sitronmelisse (melissa officinalis) - også kalt hjertensfryd - er en urt som vi har stor glede av.

Vi trekker gjerne te på bladene, men den kan brukes til så mye mer.
I grønne salater f. eks.
Sammen med rømme gir den en frik, god rømmesaus, og finhakket og blandet i smør, gir den et kryddersmør som kan anvendes til retter av fisk og kjøtt.
I supper kan den også brukes.
Kok den med i grønnsak- eller kjøttsuppe, eller dryss finhakket sitronmelisse over kremet fiskesuppe.
Omeletter setter den også en spiss på.

Spiser du skalldyr, kan sitronmelisse brukes til noe så prosaisk som tilsetning i vannet som du skyller fingrene i.
Noen går - etter det jeg har lest - et skritt lenger og bruker sitronmelisse i badevannet.
Det har jeg aldri prøvd.
Framgangsmåten er visstnok slik:
Først koker man sitronmelisse med vann og lager et avtrekk.
Deretter heller man så mye av avtrekket i badevannet at det får ønsket styrke.

Sitronmelisse skal visstnok bedre hukommelsen.
Om det bare gjelder hvis du spiser eller drikker den, eller om det også gjelder hvis du bader i den, vet jeg ikke.
Du kan jo prøve.
Lykke til.

Salvien klarte vinteren - igjen

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Salvie-buskene har overvintret og overlevd for andre gang.

Salvien pleier å fryse hos oss.
I fjor greide den seg.
Det har den gjort denne vinteren også.

I fjor klarte de to plantene seg i den store plastpotta på terrassen.
Da var vinteren spesielt mild.
Før sist vinter tok jeg ikke sjansen, men gav dem vinteropphold i kjøkkenhagen på nordsiden av huset der de kunne stå dypt i beskyttende jord.
Dessuten fikk de et tjukt lag av kompost om røttene.
Heldigvis klarte de seg denne gangen også.

Nå skal de to 2-årgamle plantene tilbake i plastdunken i solskinnet på terrassen hvor de kan nyte sommeren i jord som er "anriket" med matavfallkompost og kugjødselkompost.
Der - i solskinnet - skal de få selskap av andre krydderurter, reddiker, sukkererter og andre lettdyrkede grønnsaker.

Rabarbraen kommer, men så sakte så sakte

Foto: Kow d.e. 30032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraen er ikke tidlig ute, og det går ikke fort å stikke nye skudd opp av jorda og utvikle stilker og blader, men nå er våren i kjøkkenhagen i gang. Omsider.

Rabarbrarøttene i nabobedet har også overlevd vinteren. Nå forbereder de seg for å utvikle saftige, sure stilker som han høstes for å bli brukt til mat fram til St. Hans. Deretter tar oksalsyra over for alvor.

Kjøkkenhagen ligger på tomtas mørkeste og kaldeste sted.
Nemlig i skyggen på nordsiden av huset der sola sjelden slipper til.
Vekstene der - f.eks. rabarbra, pepperrot, gressløk, løpstikke, timian, oregano, sitronmelisse og mynte - tenker seg derfor godt om, før de bestemmer seg for at våren er kommet, og for at årets vekstsesong kan begynne.

I mange år hadde vi rigorøse vanningsrestriksjoner.
For i alle fall å få noe til å overleve tørre somre, anla vi kjøkkenhagen på nordsiden av huset - i skyggen av nordveggen.
Noen ganger fikk vi både flerårige urter og ettårige grønnsaker til å vokse der.
Men de ettårige trivdes ikke.
Det var lett å se.
Men det gikk på et vis.

Så kom snilene.
Ikke bare de store brune skogsnilene som det er flust av, men også haugevis med små grå.
De grå var nesten verst.
De spiste spirer, skudd og småplanter, og de levde "Herrens glade dager" på rødbeteblader, mangold og salat.
Da var det bare å gi opp - og flytte kjøkkenhagen ut på den solrike terrassen.
Hvor den nå befinner seg i 6 store plastdunker.

Det som står igjen i den opprinnelige kjøkkenhagen, er de flerårige urtene som er nevnt ovenfor.
De klarer seg - stort sett.
Skjønt, sitronmelliseplantene er ikke så stabile som de andre.
De har gått ut noen ganger.

Vinteren vi nå har vært igjennom, har vært lett.
Det skal bli spennende å se om noe har bukket under.
Rabarbraen har i alle fall greid seg.
Det kan vi konstatere.
Nå ser vi fram mot en solrik varm sommer hvor de minste barnebarna kan kose seg med sure rabarbrastilker som de dypper i sukker.
Når rabarbraen kan spises, er sommeren kommet for alvor.
Men foreløpig er det bare så vidt den stikker over bakken.
Og fortsatt er det nattefrost både i kjøkkenhagen og på naboens tak når vi titter ut om morgenen.
Vi må derfor smøre oss med tålmodighet.
Men det går i alle fall den riktige vegen.

Reinfann - en tradisjonsbærer

Foto: Kow d.e. 31072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Reinfann er kanskje ikke hagens vakreste staude, men har en lang historie i norske hager. Her danner den bakgrunn for en Agapanthus som skjuler den litt rufsete nederste delen av reinfannplanta.

Reinfann (chrysanthemum eller tanacetum vulgare) er en av våre eldste stauder.
Den vokser i all slags jord og under nær sagt alle slags forhold.
Den fins viltvoksende over så å si hele landet.
Den fins så langt nord som i Finnmark.
Og på fjellet i over 1000 meters høyde.

Og den sår seg selv.
Slipper du den inn i hagen, må du være forberedt på å luke bort nye planter som dukker opp der du ikke vil ha dem.

Har du, som jeg, en viss forkjærlighet for tradisjonsbærerne blant staudene, tar du med glede den vesle ekstrajobben det er å fjerne planter som dukker opp på steder hvor de ikke kan få stå.
Liker du ikke å luke, bør du kanskje tenke deg om to ganger før du gir reinfannen plass i hagen din.
Passer du ikke på, fortrenger den snart andre planter og overtar staudebedet.

Og ikke bare staudebedet.
Planta på bildet har på egen hånd funnet seg en plass i sprekken mellom den liggende kreosotinnsatte lysstolpen og belegningssteinene som danner øverste trinnet i trappa ned til den nederste plenen.
Inntil stolpen har maurene dratt opp litt sand som skulle være under steinene, og det er nok for reinfannen som der har utviklet et kraftig rotsystem, kraftige stengler og store, dekorative blomster i det magre og sparsommelige "jordsmonnet".

Reinfann har den "uvanen" at de nederste bladene visner og blir brune ut over sommeren.
Planta gjør seg derfor best dersom den står bak andre planter, eller f. eks. bak en urne, som skjuler den visne delen.
Reinfann blir over meteren høy så den drukner ikke i mengden selv om den ikke står fremst i bedet.

Reinfann er giftig og bør ikke spises.
I folkemedisinen har reinfann imidlertid bl.a. vært brukt som middel mot innvollsorm.
Det ville jeg ikke prøvd.
Ellers har den sammen med abrodd og malurt vært anvendt som middel mot møll.

Humle mot dårlige nerver og søvnløshet

Foto: Kow d.e. 27062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Etter hardhendt behandling, mange brukne skudd og greiner og tvinging av lianene i den ønskede vekstretningen, er humle-planta begynt å klatre. Den harde behandlingen ser den ikke ut til å ha tatt skade av.

Etter å ha breiet seg på bakken og hindret andre planter i å utvikle seg og vokse, er nå humle-planta (humulus lupulus) temmet og tvunget til å klatre der og dit den skal være.
En rekke greiner og skudd brakk mens den hardhendte jobben pågikk.
Etter litt renklipping og opprydding, vokser planta ufortrødent videre.
Snart skjuler den det stygge tauet som holder oppe avløpsledningen fra takrenna til vanntønna.

Hun og han
Vi har to humleplanter som skal klatre på hver sin stolpe i samme espalier.
Plante nummer to ses på bakgrunnen i bildet.
Denne planta er åpenbart en han-plante.
Den danner beskjedne blomster.
Planta i forkant derimot blomstrer kraftigere og danner "kongler".
Tørrkede humle-"kongler" skal i følge folketroen hjelpe mot "dårlige nerver" og mot søvnløshet.
De kan legges i en tøypose som du tar med i senga, eller du kan trekke te på dem.

Aspargesliknende skudd og suppe
Vi har ikke prøvd.
Tiden gikk i fra oss i år også.
Men både hagelitteraturen og kokken Tariq Taylor i det svenske hageprogrammet "Trädgårdsonsdag", lovpriser kokte unge humleskudd servert med smeltet godt smør og sitron.
Det skal visst være like godt som - eller bedre enn - asparges.
Skjønt, det er jo en smaksak.
Sprø humleskudd sammen med andre ferske grønnsker i en "sommersuppe" skal også være godt.

Foreløpig er det blitt med tanken for vår del.
Men kanskje er dette sommeren da vi setter tanken ut i handling.
Humle har vi i alle fall nok av.

Humle på bakken

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Humle er en klatreplante, men denne prøver seg som markdekker. Nå skal den hjelpes oppover, men hvordan går det?

Humle (humulus lupulus) er en klatreplante.
To humleplanter har klatret i vår hage i flere år.
I år prøver den største av dem seg som markdekker.


Oppover og bortover
Humle er en plante med livs- og vekstkraft.
Den visner ned til rota hver høst.
I løpet av sommersesongen vokser den seg imidlertid mange meter lang.
Vi har to planter som skal klatre oppover på hver sin av to stolper som på toppen bærer horisontale bord som de kan klatre bortover i.
Med litt hjelp finner de som regel vegen både oppover og bortover.

På avveger
Får de holde på alene, tar de imidlertid alle andre veger.
De klatrer i rips- og solbærbuskene, i dvergfuruene på tomtegrensen og ikke minst i svarthylltreet som står halvannen á to meter fra den største planta.
I svarthylltreet slynger den seg manger ganger rundt greinene, og når den er kommet til topps, vokser den trøstig videre ut i løse lufta hvor flere humlelianer filtrer seg sammen og strekker seg en meter eller to ut i løse lufta før den bøyer toppen nedover og fortsetter klatringen i svarthylltreet.

Stenger
I år har den største av plantene imidlertid valgt en annen variant.
Etter først å ha klatret i "klatrestativet" den har fått tildelt, har den sluppet taket og lagt seg til på bakken der den vokser i veg og legger beslag på det som skulle være sti og gangveg til blomsterbed, til kjærlighetsurt og mynte, og til bjørnebær, solbær og rips.

"Sprø"
Der humleplanta har lagt seg, kan den ikke ligge.
Men hvordan skal vi få den tilbake i klatreposisjon?
Humle tilhører hampfamilien.
Tørre greiner er "seige", fiberrike og sterke som tau.
Friske skudd og stengler - eller lianer - er imidlertid "sprø" og knekker ved den minste berøring.
Det meste av årets tilvekst vil nok derfor med all sannsynlighet brekke av før vi får planta festet rundt stolpen hvor den kan klatre og oppføre seg slik humpleplanter skal gjøre.

Tåler det meste
Trolig tar ikke planta skade av mishandlingen som forestår.
Kjenner jeg den rett - og jeg har jo en viss erfaring med disse plantene etter hvert - tåler den sterk nedskjæring selv midt i sesongen.
Antakelig vokser den bare videre fra rota og fra avkuttede stengler.
Det skal bli spennende å se hvor lang - eller høy - den blir etter det som uten tvil må bli en ganske hardhendt behandling.
Humulus lupus gir ikke tapt i første omgang.

Svir og klør
Men det gjør ikke jeg heller.
Så nå er det bare å gå i gang.
Jeg gleder meg ikke, for humle er ikke udelt hyggelig å ha med å gjøre.
Nærkontakt etterlater både svie og kløe.
Men nå kan ikke jobben utsettes lenger.
Kløe og svie eller ikke.
Nå skal den markdekkende humlen klatre.
Slik den er skapt til å gjøre.
Og slik at det blir orden og framkommelighet i hagen.
Så nå er det bare å tilbakelegge "dørstokkmila" og komme seg ut i hagen.