Stemor koser seg på terrassen

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Stemorblomsten trives åpenbart på terassen.

 

Midt ute på terrassen av støpte heller med elvestein på, står det en stemorsblomst. Den er blå og utgjør et vakkert skue mot den grå bakgrunnen.

 

Vi har vår fulle hyre med å fjerne ugress som løvetann og skudd fra parkslirekne og snøbærbusk som forsøker å finne livsrom i sprekkene mellom hellene. Vi bruker kniv og hagesaks og går grundig til verks så snart noe uønsket titter fram. Ja, enkelte ganger tyr vi sågar til Round Up.

 

Går utenom

Men stemorsblomsten lar vi stå. Midt i "trafikkfeltet". Vi går pent utenom og passer på at vi ikke skader eller ødelegger den med tråkk eller stoler eller andre gjenstander som hører hjemme på terrassen.

 

Stemorsplanter er erfaringsmessig ikke pene lenge. De "blomstrer av", som man sier, og blir hengslete og strantne - eller rett og slett dør. Men ikke stemorplanta på terrassen.

 

Stått lenge

Den dukket opp sent i mai og har blomstret fra tidlig i juni til nå. Og: Den er like frisk og fin ennå enda vi har gått inn i juli.

 

Det er sand mellom og under hellene, og sand har lite næring, men drenerer godt. Så hva lever den av? Det har regnet en del i sommer, men også vært perioder med steikende sol og tørke. Hvor får den vann ifra? Ikke av oss.

Hva lever den av?

Og hvor får den næring fra? Bladene er friske, saftspente og grønne som hos en plante som står i næringsrik jord. Hvor har den røttene sine? Og hva finner den der?

Vi har hatt stemorplanter i urner og potter på terrassen tidligere, men ikke i år. I år har vi bare denne ene - samt en annen liten stemorsplante, foreløpig uten blomster, i en av de andre sprekkene mellom terrassehellene.

Maurene gartner?

Men vi har maur. Masse små, iherdige jordmaur som lever og arbeider under og på vår terrasse. At maur frakter frø er velkjent. Vi mistenker maurene for å være de egentlige gartnerne i dette tilfellet. De har sikkert sikret seg frø fra tidligere sesonger og fraktet dem hjem. Trolig har de blitt overrasket når ett av frøene hverken lot seg spise eller var bruktbart som bygningsmateriale, men ble en plante. En vakker blå blomst som vokste opp til glede for menneskene på terrassen.

Levende matfat?

Og kanskje til nytte for maursamfunnet. For hvem vet hva en maur kan ha nytte - eller glede - av. Skjønt, estetisk sans kan de vel ikke ha. Men mat og sunne safter forstår de seg åpenbart på. Så kanskje er den blå stemorsblomsten midt på terassen er et levende matfat for maurene.

Men for de tobente som redde for å ødelegge, går forsiktig utenom er den en blott og bar skjønnhetsopplevelse. En romantikkens blå blomst og et lite naturens under midt på terrassens steinørken.
 

Jordmaurene undergraver terrassen

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Jordmaurene - eller sukkermaurene som de også kalles - holder til under hellene. Av og til flytter de eggene opp på hellene under gjenstander som befinner seg på terrassen.

 

 

 Det er 65 kjente, norske maurarter i norsk natur. I tillegg fins det noen som er definert som innvandrede. Svært mange av disse holder til på vår tomt, ikke bare på skogdelen av tomta, men litt over alt.

 

Vi bygde på skoggrunn, så maur burde vi regne med. De flytter ikke fra sitt opprinnelige habitat sånn uten videre.

 

Ikke bare på, men under

Vi har f.eks. jordmaur - av uforstålige grunner kalt sukkermaur - på terassen. Skjønt, ikke bare på! Egentlig holder de til under sementhellene når de ikke svermer eller er på jakt etter mat, bygningsmaterialer og annet de trenger for å holde maursamfunnet under hellene i gang.

 

Noen ganger forlater de sitt trygge hjem under hellene, og flytter opp og danner eksterne kolonier under gjenstander som, ligger på sementhellene.

Et år bygde de et fantastisk sandslott under en opphøyd fot på et plastbord.

Flytter eggene

Vi har to parasoll-føtter stående på terassen. De er fulle av vann og ganske tunge og står derfor over tid  rolig på samme plass når de ikke er i bruk. Disse parasollføttene representerer en større fristelse enn sukkermaurene kan motstå. 

For å komme fram med sin dyrebare last, flytter de på massevis av sandkorn og småstein. Når vegene er klare og forsvarsverkene bygd, flytter de egg fra tuene under hellene opp til plassen mellom hellene og bunnen av parasollfoten.  Der etablerer de en fødeavdeling for nye generasjoner maur som skal undergrave vår terasse. For deretter å lage nye maur som i sin tur skal fortsette dette evigvarende undergrunnsarbeidet.

 

Rette opp skadene

Når man tenker på hvilken anstrengelse det har kostet, er det ikke hyggelig å sette en stopper for disse storslagne planene. Men det må vi.

 

"Familiens gartner" må knuse eggene, fjerne restene, la sanden tørke, for så å søke å få feid mest mulig av den ned mellom hellene igjen.

 

Mesteparten kommer aldri tilbake dit den hører hjemme. Dag for dag blir terrassen undergravd. Den sanden maurene har båret opp, og som ikke finner ned under hellene igjen,  blir feid opp og kastet på plenene eller i blomsterbedene. Det er et sisyphosarbeid - både for maurene og husets frue og "familiens gartner".

Mer umulig enn vanskelig

Skadedyrbransjen opplyser at å bekjempe jordmaur, eller altså sukkermaur, er noe av det den driver mest med. De karakteriserer det som en vanskelig oppgave - både inne og ute.

 

Det tror vi dem på. Skjønt, vi ville nok heller sagt umulig enn vanskelig. 

Personlig har vi slåss mot jordmaurene på terassen i mer enn 35 år. Foreløpig er nok stillingen at maurene leder.

Og: Når dommeren en gang blåser av kampen, er det nok maurene som har vunnet. Det er nok det sikreste tipset! Men inntil det skjer, kjemper vi videre.