Høstastersen blomstrer. Hurrah!

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Endelig får høstastersen blomstre. 

 

 

Neida, familien Winther skal ikke kose seg i solveggen. Stolene beskytter høstastersen. Uten beskyttelse, ingen blomstrende høstasters.

 

Vi har nevnt det til kjedsommelighet, men det kan dessverre ikke sies for ofte: Plantene i vår hage lever et besværlig liv.

 

Sjansen for at de skal bli spist er overveldende.

Det gjelder ikke minst høstastersplantene.

Må "gjemmes" godt

De må stå høyt oppe på rådyras favorittliste, for de blir som regel beitet ned flere ganger i løpet av vekstsesongen.

Først blir de spist  så snart de har vokst seg til om våren - og deretter bare fortsetter det.

Hvis plantene da ikke blir "inngjerdet" eller beskyttet med møbler eller andre remedier som hindrer rådyrene i å komme til.

 

Da kan de i heldigste fall ha en sjanse.

"Stol-gjerdet" gjorde susen

I å satte vi de hvite hagestolene i plast foran bedet.

Og under over alle under: Det fungerte!

De vakre høstastersplantene har overlevd, og utgjør nå et frodig og riktblomstrende rosa-lilla innslag mot den mørkbeisede husveggen.

Et høstbed som gleder husets og hagens eiere - og et vell av flyvende insekter.

Veps

Skjønt, i all hovedsak er det veps ser det ut til.

De får bare kose seg og nyte naturens gaver så lenge det går.

Det varer nok ikke lenge nå.

Men foreløpig er det både blomster og insektliv i sørveggen!

 

Lupinen - Norges mest uglesette skjønnhet?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Gammeldags hagelupin er en staselig plante. Behandlet på en fornuftig måte, gir den mye glede og få - eller ingen! - problemer.

 Fargevariasjonene er mange.

 

Både hver liten blomst og den store blomsterpyramiden eller spiret har vakker form og farge. Det er forstålig at lupin har vært dyrket i norske hager i generasjoner,

 

 

 

Lupinen avblomstrer og danner frå nedenfra. For å unngå uønsket spredning, bør man fjerne frøene etter hvert som de dannes. De frøene man ikke ønsker å ta vare på, bør destrueres!

 

 

I stedet for å klippe ned lupinene når de er "halvblomstret", fjerner "familiens gartner" frøene etter hvert som de utvikles. Når resten også er avblomstret, bruker han sekatøren.

 

Etter at vegvesenet i beste mening fylte store skråninger langs hovedveiene med lupiner, er den gammeldagse hagelupinen blitt oppfattet som plagsomt invasiv.

 

Artsdatabanken karakteriserer den som en vekst som representerer "svært høg økologisk risiko på grunn et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter knyttet til nitrogenfiksering/eutrofiering og fortrengning".

 

Eutrofiering  vil si at den øker mengden av næringsstoffer i vann slik at vann f.eks. gror igjen.

Stort spredningspotensial, men ...

Det er ingen grunn til å tvile på at lupinen har disse egenskapene. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved om lupinen har spredd seg fra norske hager til naturen i et slikt omfang som Artsdatabanken vil ha det til.

Den hagelupinen som vi dyrker i dag, kom trolig til Norge tidlig på 1800-tallet. Og den har siden vært dyrket av såvel fattig som rik - i byhager og på landet, hos bønder og rundt husmannsstuer. Hadde planta hatt det spredningspotensialet som den i dag tillegges, hadde det vært enger av hagelupin i naturen fra sør til nord.

 

Hvordan kom lupinen dit hvor den er "forvillet"?

Av steder som er "forurenset" av hagelupiner som har spredd seg, nevner Artsdatabanken bl.a. jernbaneskråninger og vegkanter.

Hva er den logiske - og troverdige - forklaringen på at lupinen fins akkurat der? Hvorfor fins den ikke i store mengder i utmarka der husmannsplassene lå? Østlandet hadde et betydelig antall husmannsplasser spredt omkring på 1800-tallet. Er Østlandet oversvømt av lupiner?

 

Hvorfor er ikke plagen særlig stor på dyrka mark nær bøndenes hager?

 

Eller: Hvorfor fins det ikke enger av forvillede lupiner i naturen nær villastrøk og andre områder med hager?

Det fins steder i Norge hvor lupinen har spredd seg ukontrollert og representerer problemer. Er det gjort undersøkelser for å konstatere hvordan hagelupinen har spredd seg dit? Er det antatt at det ar skjedd ved spredning fra private hager? Eller er det dokumentert?

 

Ikke spredd seg, men sådd

Hvordan hagelupinen er kommet til å danne store enger i skråningene langs motorvegene, vet vi. Det har skjedd fordi de er sådd der. Av vegvsesenet. Og derfra har det sikkert spredd seg noen til beleilige områder i nærheten.

Men skal lupiner fjernes fra private hager fordi vegvesenet - og kanskje NSB - fordi jeg vet, har vært ubetenksomme og sådd dem som prydplanter i sine skråninger og vegkanter?

Holder under kontroll

Selv fortsetter jeg å dyrke mine lupiner slik jeg alltid har gjort. 

Jeg fjerner og destruerer frø og klipper ned stengler og blomsterhoder som har gjort sitt, og begrenser uønsket spredning så godt jeg kan. Hittil har det gått bra.

Minimere forurensning

Tidligere kunne vi deponere hagerømlinger og fremmede arter på en mottaksplass som Frogn kommune drev. Slik ble naturen spart for forurensende invasjon av uønskede arter.

Denne ordningen har kommunen i sin visdom nå lagt ned.

Hageavfall - inklusive hagerømlinger - kan nå leveres på to steder i nabokommunene. 

For "familiens gartner" som fyller 85 år om en måned, og som har en kranglende helse - og som dessuten er motstander av forurensning som følge av unødvendig bilkjøring! - er dette er dårlig ordning.

Det meste av hageavfallet komposteres derfor, mens planterester og frø av hagerømlinger og andre uønskede planter, sendes til destruksjon sammen med restavfallet.

På avfallsstasjonen og forbrenningsanlegget blir forhåpentlig alt - inklusive de invasive lupinfrøene - gjort uskadelige.

Bekjemp problemet der det er!

Selvfølgelig er det klokt å være føre var. Men man må "ikke slå ut ungen med badevannet"!

Med de mekaniske og kjemiske bekjempningsmidlene man i dag rår over, burde det ikke være umulig å bekjempe den spredningen og forurensningen som forekommer på avgrensede områder.

Er bekjepning av det Artsdatabanken mener er skadelig beplantning, overhodet prøvd?

Kjører man langs motorveiene ser man fortsatt veiskråninger teppekledt med lupiner. Er ikke spredningsfaren herfra større enn fra private hager i kommuner med gode innleveringsordninger for problematisk hageavfall?

Og har ikke kommunen slike ordninger, er det kanskje kommunen man skal ta i kragen og riste litt, og ikke hageeiere som dyrker og gleder seg over vakre lupiner i sin hage?

De første orientvalmuene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Orientvalmuene langs hekken utenfor tomtegrensen blomstret tidlig! Som regel pleier barna som bruker veien til og fra skolen, å nappe av knoppene og plukke dem i stykker for å se hva som er inni, men i år har valmunene fått slå ut i blomst og blomstre ferdig. Nå er de avblomstret.

 

 Orientvalmuene er fine å se til når de blomstrer, men står sørgelig kort. Det hjelper imidlertid litt at ikke alle knopper brister på en gang.

 

Knoppene er også dekorative - og morsomme. Man kan skjønne at skoleelevene faller for fristelsen til å plukke dem for å underkaste dem en nærmere undersøkelse.
 

Vi har to slags orientvalmuer. En tidligblomstrende og litt "enklere" og en seinere og litt mer forseggjort som står lenger før den kaster kronbladene og går i frø.

Også de tidligblomstrende blomstrer i tur og orden.

Langs hekken mot veien

De plantene som har funnet ut at de vil de stå i det grønne feltet langs hekken som løper langs vegen, blomstrer først. Selv om de står i trekken fra fjorden, og ikke har det direkte lunt, får de lys og luft - og direkte solskinn når sola finner det for godt å komme på en gjestevisitt.

Bildene ovenfor er tatt 31. mai. Da var ingen av de mange orientvalmuene i bedene inne i hagen slått ut i blomst ennå. Mange av dem hadde knapt knopper.

 

Litt etter litt

I dag - 9. juni - har de tatt sitt monn igjen. 

De fleste av plantene utenfor hekken er nå avblomstret, mens blomsterbedene er preget av store, rød-orange, nikkende blomsterhoder.

Etter som de har fått en del regn, og temperaturen ikke akkurat er trykkende het, vil de formodentlig stå litt lengre enn de gjør i tørt, varmt vær.

Men kraftig regn liker de ikke. Da faller kronbladene fort.

Morsomme frøhus

Etter blomstring danner de dekorative frøhus.

Lar man frøhusene stå, har man med stor sikkerhet enda flere orientvalmuer neste år. For disse valmuene har en imponerende sprednings-, spire- og overlevelses-evne.

Og i vår hage må de gjerne fortsette å spre seg. Der er de velkomne.

De orangerøde orientvalmuene er en åpningsfanfare i staudebedet og langs hekken ved veien.

Når orientvalmuen blomstrer, er staudesesongen i gang for alvor.

Pinseliljene - vakre, men få i år

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tusta med pinseliljer er frisk og frodig, men årets blomstring er heller beskjeden. Tre knopper vokste fram, men bare to slo ut i blomst. Den tredje døde bort.

Pinseliljen er en usedvanlig vakker blomst med kritthvite kronblader og et gult og rødt "øye" i midten.

 

 

Slik så den samme tusta ut i mai 2015.

 

I år var det relativt sen påske. Av det følger at det også blir sen pinse etter som pinsen kommer 50 dager - eller på den syvende søndagen - etter påske. Navnet pinse betyr femtiende og kommer av det greske ordet pentekoste. 

 

Tidlig pinse i blomsterbedet

Men dette vet ikke pinseliljene i sørveggen noe om. I alle fall bryr de seg ikke om det. 

 

De lar seg heller diktere av lys og temperatur. De har derfor blomstret lenge allerede. Formodentlig er de avblomstret lenge før pinsen kommer i begynnelsen av juni. 

Kun to blomster i år

Pinseliljene har stått på samme plass i rosebedet langs sørveggen i mange år. Tidligere blomstret de rikt. I år hadde den ene tusta tre knopper hvorav to ble blomster, mens en knopp visnet bort.

Den andre tusta utviklet en knopp som lenge så saftspent og lovende ut, men så "ombestemte" den seg og stanset i utviklingen. Det ble derfor ingen blomst på denne tusta i år.

Har fått vann

Det har vært tørt denne våren. Mange planter har lidd under det. Det er lite vann i magasinene. Å bruke vann for å vanne en omfangsrik hage med mange planter ville derfor være egoistisk og usosialt. 

Klok av skade har "familiens gartner" likevel vannet pinseliljene - med kanne. De har derfor ikke hatt det tørt. Ikke mens de har vokst fram, ikke mens de har stått i knopp og ikke mens de har blomstret. Mangel på vann er derfor lite sannsynlig forklaringen på den beskjedne blomstringen.

For mange om "beinet"?

Nå er det slik at løker utvikler sideløker. Etter som pinseliljene har stått på samme sted i mange år, kan det ha blitt mange løker etter hvert. Løker som kjemper om samme næring og "lebensraum".

Kanskje bør vi derfor ta opp løkene etter blomstring, sette en del av dem på andre steder, gjødsle og berike jorda på de opprinnelige voksestedene og sette noen løker tilbake dit?

Dårlige erfaringer

"Familiens gartner" har tidligere kvidd seg for å ta opp alle løkene av frykt for å miste disse liljene. Han har nemlig tatt løker fra den ene tusta tidligere, og plantet dem andre steder, men disse løkene har ikke produsert planter de siste par årene. De er rett og slett borte.

Men slik det er nå, har husets frue og "familiens gartner" liten glede av pinseliljene. Noe bør derfor gjøres. Vi får ta sjansen på å dele opp tustene og sette ut løker på flere steder - både i rosebedet og i andre bed i hagen. 

 

Berge noen i potte?

Og kanskje setter vi noen i en potte som vi kan ta inn og la tørke om vinteren. Hvis de får tørke med bladene på, samler de kanskje tilstrekkelig opplagsnæring til å blomstre neste år?

Skulle dette hjelpe pinseliljene til å gjenvinne tidligere "storhet", vil det glede oss. For vi setter stor pris på disse vakre, kritthvite blomstene med det gule "øyet".

Og skulle det ende med "totalforlis", får det heller stå til. Sånn som det nå er kan det ikke fortsette. Det har blitt færre blomster for hvert år. I år ble det to. Neste blir det kanskje ingen.

 

Her må så avgjort noe gjøres!

 

 

 

Gravmyrt - en pest og en plage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Gravmyrten har invadert skråningen langs innkjørselen. Den dekker bakken mellom Rosespirea, Ulvespirea, Pink Grootendorst og Japansk kvede. Gravmyrten kan klippes tilbake, men å fjerne røttene har vist seg vanskelig.

 

Pink Grootendorst-rosene kjemper seg opp gjennom det tette villniset av gravmyrt og sølvarve.

Det er ikke gjort i en håndvending å luke eller grave opp de uønskedede plantene mellom de taggete rosestammene. Det gjør vondt! Selv når rosene er beskåret. Og piggene på kvedebuskene gjør ikke arbeidet lettere.

 

Til dem som skal anlegge ny hage, har jeg et råd: Slipp aldri gravmyrt (vinca minor) inn i hagen! 

Den kan se både tilforlatelig og pen ut når du ser den hos andre. Men skinnet bedrar. Den er en invasiv art som sprer seg nærmest uhemmet og kveler andre mindre robuste vekster.

 

God bunndekker, men ...

Gravmyrt kan være en utmerket bunndekker der hvor det ikke skal vokse noe annet. Problemet er at den ikke begrenser til å være hvor den er ønsket. Den brer seg utover. Ustoppelig!

Ved hjelp av lange utstikkere med kraftig rotsystem vandrer den dit den selv ønsker å være. Og det er omtrent over alt. Du kan selvfølgelig luke eller grave den opp, men blir tilstrekkelig av røttene sittende igjen, vokser den ufortrødent og sprer seg videre.

"Svartelistet"

Gravmyrt er i praksis svartelistet av Artsdatabanken. Nå opererer ikke Artsdatabanken med begrepet Svarteliste lenger. Oversikten over uønskede fremmede arter kalles i dag Fremmedartlista. På den lista står gravmyrt (vinca minor) som fremmedart med svært stor økologisk risiko.

Jeg er uenig i enkelte av Artsdatabankens klassifiseringer, men når det gjelder gravmyrt gir jeg min uforbeholdne tilslutning.

Må ikke komme ut i naturen

Den representerer en trussel og en stor utfordring i hagen. Og kommer den på vidvanke i naturen kan den åpenbart anrette stor skade ved å fortrenge stedegne arter.

Gravmyrt som fjernes fra hagen, bør derfor behandles med forsiktighet slik at den ikke kan etablere seg på steder hvor den ikke er ønsket.

I komposten bør den ikke legges. Den bør destrueres eller leveres til avfallsmottak som kan behandle potensielle planterømlinger og planter som er uønsket i norsk natur.

Jeg syns Artsdatabankens jakt på enkelte fremmedartede planter er overdrevet.

Svartelistingen av og jakten på gravmyrt er ikke overdrevet. Den er i høyeste grad på sin plass.

Det vet noen av oss av bitter erfaring.

Høstasters

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!    

 

Høstastersen trives øyensynlig i enden av blomsterbedet hvor den har stått i flere år. I år er den korte og frodig med masse blomster.

 

 

Som regel blir plantene lange og ulenkelige og henger utover. Som denne som overlevde vårmassakren.

 

 

Selv om plantene står i full blomst, er det ekstra mange knopper. Blomstringen vil derfor fortsette en god stund.

 

 Blomsten er små, men pene og når de blir mange pynter de godt opp i bedet langs veggen.

 

 

Høstastersplantene i vårt bed pleier å være lange, strantne og ulenkelige. Som regel henger de utover - eller ligger med hodene på bakken.

I år er de korte og robuste og står oppreist i bedet.

Det kan vi takke rådyra for.

I våres beitet rådyra ned astersplantene så bare noen ynkelige stubber sto igjen. Plantene ble derfor "satt tilbake" og hindret i den naturlige veksten. 

Det vokste imidlertid fram nye planter, og disse er betydelige kortere og opprette enn de to-tre plantene som overlevde vårmassakren.

Bedet er derfor i år penere og mer ordentlig enn det pleier å være.

Høstasters er en av favorittplantene til "familiens gartner". De pynter opp i hagen når de fleste andre planter har gjort sitt for sesongen.

Dessuten minner asters ham om hans barndoms hage hvor hans far på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet odlet blomster for salg. Der ble det dyrket flere sorter av asters som stod i blomst fra våren til langt ut på høsten.

Ordet "aster" betyr stjerne. At planta har fått dette navnet, forstår man når man ser nærmere på den enkelte blomst.

 

For den som har hjerte til å ta inn blomster fra hagen og sette i vase, er asters en fin plante.

"Familiens gartner" er imdlertid ikke begeistret for avskårne blomster. Han liker best at blomstene står der de har vokst opp, og at de pynter opp i hagen.

Derfor har astersbedet fått stå urørt av både rådyr og mennesker denne høsten.

 

Noe "familiens gartner" setter stor pris på. For han mener at hageplanter hører hjemme i hagen.

Moskuskattost

 m

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildet og se større versjon!  

Malve - eller kattost - er et vakkert innslag i hagen. Nå blomstrer den for andre gang denne sesongen.

 

I beskrivelser av moskuskattost (malva moschata) - eller malve som husets frue og "familiens gartner" foretrekker å kalle den - står det at den har en opprett stengel. Det bryr ikke våre malver seg om. De ligger uvørent utover akkurat som det passer dem.

Som planta på bildet for eksempel. Den blomstrer nå for annen gang i år, og inntar i likhet med ved forrige blomstring, en avslappet holdning i kanten av innkjørselen hvor det er belegningsstein , og hvor den vokser i en bitteliten sprekk mellom steinene.

Når man tar i betraktning at det ikke har regnet på et par måneder, og at hele hagen stunder etter regn, er denne livskraften og livsviljen imponerende - og nesten uvirkelig.

 

Planta har blomstret like lenge som ellers. Og den er ikke blitt vannet. At moskuskattost liker å ha det tørt, er herved bevist.

Malva muschata har lange tradisjoner som hageplante i Norge. Den er spiselig og rik på vitaminer, og er derfor til hygge og nytte både for synet og ganen. 

Malver hadde sin selvfølgelige plass i klosterhagene hvor det ble dyrket urter som man kunne bruke for å kurere sykdommer og lidelser. Moskuskattost er kjent for å kunne kurere både forstoppelse og diare. Den inneholder et slimløsende middel og har derfor vært brukt mot forkjølelse og hoste.

Nå er arten av Artsdatabanken - som man kunne vente! - karakterisert som en "Høy risiko HI"-plante med stort invasjonspotensiale.

 

Man står vel derfor i fare for at den fjernes fra hagene.

 

Og norsk hagekultur blir nok en vakker prydplante med fine blomster og morsomme frukter fattigere.

 

Søk med stikkordene malve, kattost og moskuskattost i søkefeltet øverst til venstre  på denne siden og se flere innlegg om disse plantene.

 

Skogskjegg - ikke lett å bli kvitt

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Skogskjegg er egentlig en staselig plante som pynter godt opp i hagen med sitt grønne, frodige bladverk og sine gul-hvite blomsterspir. Men den sprer seg altfor lett.

 

"Familiens gartner"  plantet skogskjegg i hagen på 1980-tallet fordi han syntes at planta var stor og flott og fylte bra ut på steder i den nyanlagte hagen, som foreløpig stod tomme. Og fordi han anså den for å være en plante med røtter i norsk hagetradisjon.

 

På den tiden var det ingen som snakket om hagerømlinger og trussel mot norsk natur.

 

Tradisjonsplanter

"Familiens gartner" har alltid likt planter med lang "fartstid" i norske hager. "Gammeldagse" planter som er del av norsk hagetradisjon  og ivaretar norsk kulturarv. Og skogskjegg har hatt sin plass i norske hager i alle fall fra siste halvdel av 1800-tallet.

 

Da han bygde hus og anla hage, skaffet han seg derfor en rekke planter og busker som han kjente fra gamle hager i Sarpsborg og Skjeberg der han kom fra, og som han så i hager i  Drøbak og Frogn.

En slik plante var skogskjegg (Aruncus dioicus). Den var som en kjempeastilbe å se på. Og ikke minst: Den var elsket av insektene, ikke minst av humler, bier og veps.

 

Planter som insektene liker

Insektenes betydning for hagen - og for naturen i det hele - har "familiens gartner" vært opptatt av "bestandig" - lenge før varselklokkene begynte å kime. Blomster som insektene svermer omkring, har alltid stått høyt på hans favorittliste.

 

Skogskjegg stod derfor trygt i hagen i flere år. Blomstene ble klipt av og destruert etter hvert som de visnet for å begrense uønsket spredning, men noen ble selvfølgelig stående, og nye planter dukket opp her og der i hagen.

 

Sprer seg lett

Det var unødendig å lage nye planter. Formeringen ordnet skogskjeggplanta - og etter hvert skogskjeggplantene - selv.  

 

Da skogskjegg ble erklært invasiv og svartelistet av en stadig mer aktiv artsdatabank, kom det derfor ikke som en overraskelse.

Ikke lett å fjerne 

Med tungt hjerte har "familiens gartner" innsett, og tatt konsekvensen av, at bestanden av skogskjegg i hans hage bør begrenses. Han har derfor klipt ned bladverk og blomster og deponert alt i kommunens container for hagerømlinger.

Han har til og med tydd til spaden for å fjerne røtter. Men dengang ei. Skogskjegg har en dyptgående kraftig rot som det ikke er lett å få opp - i alle fall ikke i sin helhet.

 

Plantene kommer derfor på ny. De klippes ned. Og kommer igjen. Utmatting har bare måtelig effekt.

 

Skogskjegg er m.a.o. en overlever. En stayer som det ikke er så lett å bli kvitt. Den trives i all slags jord, tåler tørke, blir like fin i skygge som i sol og kommer igjen - gang på gang - når den klippes helt ned og blir stående uten bladverk.

 

Utmatting uten suksess

"Familiens gartner" har ikke gitt opp. Han fjerner blomster så plantene ikke får satt frø, og han klipper ned hele planter i håp om at de skal bli utmattet og dø, men foreløpig uten suksess. Plantene kommer igjen - og igjen.

 

Og noen bortgjemte planter klarer sikkert å sette frø. Neste vår og sommer dukker det derfor sikkert opp nye planter på nye steder, og "krigen" må fortsette.

 

Men insektene gleder seg

For har man først fått skogskjegg i hagen, har man det for alltid. Til ergrelse for "familiens gartner", men til glede for humler, bier og annet flygende krek. 

 

Og da er det vel ikke bare en ulempe når alt kommer til alt?

 

Lammeøre - god å ta på, fin å se på

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Lammeøre er fine å se på og gode å ta på.

 

Blomstene er spesielle. Syns man ikke om dem, kan man jo bare klippe dem bort - eller redusere antallet. Da hindrer man også frøformering.

 

 

Lammeøre (Stachys byzantina) er en plante som de fleste nok har for bladverkets skyld. Bladene er fine å se på og myke og gode å ta på.

 

Eksotisk

Lammeøre skriver seg visstnok fra Asia, eller mer spesifikt fra området rundt Armenia, Iran og Tyrkia. Det er altså i utgangspunktet en eksotisk plante i vår del av verden.

 

Skjønt, de av oss som liker å ha noe egenartet i hagen, setter sikkert pris pris på de spesielle blomsterstandene også. Selv om de nok er mer egenartede enn vakre. De små lilla blomstene sitter godt skjult inne i de grå dekkbladene. Så det er mer formen enn blomsterfargen som er iøyenfallende - og interessant.

 

Sprer seg lett

Lammeøre sprer seg ved frø og formerer seg lett. Frøene trenger minimalt med jord for å spire. De vokser f.eks. opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen. Artsdatabanken mener likevel at den representerer lav sprednings- og forurensningsrisiko. Den er derfor verken uglesett eller svartelistet -

ennå.

 

Den har dessuten kraftige jordstengler som danner nye planter.  Vil man spare seg arbeidet med å begrense den ved å fjerne røtter, bør man plante den på et sted hvor den ikke har fri adgang til omgivelsene.

Herdig og vokser over alt

Min erfaring er at lammeøre vokser i all slags jord og i alle lysforhold. Den tåler sol, og den tåler skygge - i alle fall halvskygge.

En liten ulempe ved lammeøre er at de eldste bladene lett visner og blir brune og stygge. Vil man ha en pen, dekorativ plante og orden i blomsterbedet, må man derfor plukke av visne blader fra tid til annen. Det er lett gjort og ingen stor jobb.

 

På hageprogrammer på er lammeøre brukt av hagedesignere. Det er m.a.o. en plante som er "in". I hagelitteraturen er den dessuten beskrevet som en plante som er spesielt velegnet for steinbedet. 

 

Minas favoritt

Vi har en stor lammeøreplante i rosebedet. 

Der skulle den naturligvis ideelt sett ikke stått. Når den likevel står der, skyldes det at vårt barnebarn, Mina Amanda, for 12-13 år siden hadde sterk forkjærlighet for planta med de myke bladene. Hun nedla absolutt forbud mot at  planta ble fjernet. 

Og etter som "familiens gartner" er svak for sine barnebarn og har vanskelig for å si nei til deres ønsker, ble lammeøreplanta stående. Og den står der den dag i dag. 

Skal formeres

Og der skal den få stå. Selv om noen av rotstenglene skal bli jordet i et annet bed neste vår når rosebedet skal bli ryddet.

Det vil si: Så sant "familiens gartner" fortsatt er i arbeidsfør form når den tid kommer, og kan fortsette å glede seg over å arbeide med og fornye hagen.

 

Oregano

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Oregano-plantene har invadert steinbedet. 

 

 

Og dette er egentlig - eller skulle være - en stikkelsbærbuske, men her har oregano-tua som selv har slått seg til her, satt seg fore å ta knekken på stikkelsbærene. Den fortvilte stikkelsbærbuska kan skimtes til høyre i bildet.
 

Oregano er en dekorativ, blomsterrik staude og en velsmakende krydderurt.

 

Krydderurten oregano (origanum vulgare) ble alminnelig kjent i Norge da pizzaen kom til landet på 1960-tallet. Kjent for hvermann ble den da TV-kokken Ingrid Espelig uttalte ordet med tydelig trykk på e'en på 70-tallet.

"Pizzakrydder"

Men oregano - eller bergmynte og kung som den heter på norsk -  har eksistert i Norge i uminnelige tider. Den fins vill mange steder, og den fantes allerede før pizzaen kom i mange norske hager uten at eierne høstet den og visste hva den skulle brukes til.

 

Oregano brukes gjerne tørket og smuldret. Men kan også brukes fersk. Både blader og bomster kan spises. Oppklipte friske blomster er f.eks. fine som "pynt" i grønn salat.

Ellers er ikke anvendelsesområdet særlig stort. Oregano passer kanskje best i italienskinspirerte retter som pasta, på pizza og i ost-, tomat- og kjøtt-retter. Oregano i kjøttdeig gir f.eks. en lett pikant og "eksotisk" smak.

Kurerer tannverk og dårlig mage?

Som når det gjelder de fleste urter i kjøkkenhagen, mener folkemedisinen at oregano har undergjørende effekt og kurerer visse lidelser. F.eks. tannverk. Man skulle tygge på bladene og så ble tannverken borte.

 

Og hvem vet. Mange urter inneholder desinfiserende stoffer.

 

Den kjente urtelegen Nicholas Culpeper som levde på 1500-tallet skal ha ment at te trukket på oregano hjelper mot dårlig fordøyelse, gir økt appetitt og lindrer hoste.

 

Som sagt: Hvem vet. "Familiens gartner kan imidlertid ikke bekrefte dette. I løpet av sin relativt lange levealder har han drukket mange kopper med oregano-te uten at fordøyelsen er blitt bedre. Den er like dårlig og kranglete som den alltid har vært.

 

Sprer seg voldsomt

Bergmynte eller kung - altså origanum vulgare - er en vakker staude og et pikant krydder. Det kan fastslås. Den forsvarer derfor uten diskusjon sin plass i hagen - både i staudebedet og i kjøkkenhagen. Men den sprer seg fort og voldsomt.

Sår eller planter du oregano, skaffer du deg samtidig en del ekstra arbeid. Men er du enig med "familiens gartner", syns du at det er verdt innsatsen.

Kransøye

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Den vevre kransøye - eller kransvakkerøye - kjemper om plassen med den langt kraftigere og mer invasive fagerfredløs. 

 

Vakker, solgul blomst, men akk så svak stengel. Kransøye inntar gjerne liggestilling i bedet.

 

 
Når de fleste andre staudene i vårt bed har avsluttet blomstersesongen, lyser den vevre, solgule kransøye (coreopsis verticillata) opp med sine solgule blomster og sitt filigranfine bladverk.

 

Den blomstrer til langt ut i september.

Kransøye ser så ømtålelig og skrøpelig ut, men er en "tøffing" som kan plantes langt opp i Trøndelag. Men den kan være var for barfrost. Der hvor det er kuldegrader, men lite snø, bør den derfor kanskje dekkes over.

 

Hos oss i Drøbak har den aldri blitt dekket med noe annet enn snø.  Har det vært barfrost, har den greid seg selv uten ekstra dekke av noe slag.

 

Og under over alle under: Kransøye er en plante som får stå i fred for glupske rådyr.

 

Det er et av kvalitetskriteriene i vår hage.

Roser i fengsel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Roseknoppene kjemper for livsrom bak netting og har det ikke godt, men de er i alle fall ikke spist.

 

 

De rosene som velger å bryte gjennom stengselet, lever farlig.

 

 

Stoler, netting og staur forsøker å holde rådyrene borte fra roser, stauder, blomkarse og pelargonia.

 

Det ser forferdelig ut, men hittil har det holdt rådyrene borte fra rosene og de andre plantene.

 

Vi liker å ha det pent og ryddig og ordentlig i hagen. Men det stiller oss over for valgets kval: Skal vi prioritere orden, eller skal vi prøve å beskytte hagens vekster mot grådige rådyr?

Orden eller roser

Rosene for eksempel - og tomatene og sukkerertene og paprikaen og melonplanta. Skal de ofres for at vi skal slippe å sette opp skjemmende stengsler som skal hindre at rådyrene eter det vi strever med å få til å gro og vokse? Det vi dyrker for å skape litt skjønnhet for øyet og smaksopplevelser for ganen? Det som gir oss skaperglede og glede over intimt samarbeid med og glede av naturen?

La oss holde oss til rosene.

Reddes det som reddes kan

De høye rosebuskene som vi har latt vokse oppover veggen, ble tidligere i sommer snauspist nederst.  De lave rosene ble snauet slik at de så vidt stakk over bakken. Det gjaldt både gamle veletablerte roser med vedaktige stammer og ferske skudd, og nyere roser som ikke hadde rukket å bli like "treene".

"Familiens gartner" valgte forsvarsverker framfor orden. Han stablet hagestoler foran rosebedet og blomsterurnene i hjørnet. Han plasserte et gjerdeelement og en del av en gammel lekegrind, foran stolene, strekte netting foran rosene og satte opp staur for å gi plantene litt rom bak nettingen.

Ser ut til å hjelpe

Det ser forferdelig ut, men det har hjulpet. Etter at disse forsvarsverkene er satt opp, har rådyrene ikke spist av rosene som nå er i ferd med å vokse til igjen. 

Rosebuska med de vakre rosafargede blomstene har til og med fått ro til å blomstre bak nettingen. Og i nettingen. Den, og den gule rosa nærmest garasjeinngangen, ser ut til å være de to som rådyrene velger først. Knoppene blir gjerne spist før de får slått ut i blomst.

 

Lette på restriksjonene?

Nå er høsten på veg. Da er det kanskje tid for å lette litt på restriksjonene?

 

Kanskje er rådyra nå avvendt fra vår hage? Kanskje har de lært seg å foretrekke andre jaktmarker som er lettere tilgjengelige? Og kanskje er det etter hvert nok å spise i andres hager i vårt velordnede villastrøk?

Husets frue stemmer for at vi tar sjansen. Hun syns at alle stengslene ser for ille ut.

Man skal jo trives

"Familiens gartner" er mer tvilende, men skjønner fruens følelser. Man skal trives i sine omgivelser. Og ikke skjemmes.

Det blir nok derfor til at vi fjerner gjerdeelementet, lekegrindsiden, nettingen og staurene - så får vi la stolene stå og dekke så godt det lar seg gjøre.

Høstasters-plantene - som er spesielt frodige i år etter å ha vært beitet på i våres - skal vi i alle fall beskytte. For rådyrene er de "gefundenes fressen". Men den gleden skal de ikke få. Så sant det er opp til "familiens gartner". Der er han ikke til å rokke.

Solvendel med frihetslengsel

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Solvendel-plantene i plenkanten har fått stå. De som insisterer på å vokse ute på plenen, har gressklipperen tatt seg av.

  

 

Humlene bruker solvendelblomstene som matfat.

 

 

Solvendel er en dekorativ plante med fint bladverk og gule blomster, men de vil helst selv bestemme hvor de skal stå.

 

Det fins flere slags solvendel. Hvilken sort vi har, strides de lærde om.

Noen mener at det er gullsolvendel (Helianthus decapetalus). Andre heller til strisolvendel (Helianthus rigidus).

 

Gullsolvendel?

"Familiens gartner" har alltid holdt det for mest sannsynlig at det er gullsolvendel han har. Årsaken er det han har lest i "Alt om hagen" (Ide-forlaget a/s 1988). Det passer på de plantene som vokser i hans hage.

 

På den annen side må det innrømmes at disse plantene er strie - dvs.egenmektige og sta - og gjør som de vil.

 

Flyttet seg til plenen

Opprinnelig var de plantet i blomsterbedet, men etter hvert som de fikk konkurranse om plassen der, har de beveget seg ut på plenen. Hvor de ikke kan stå!  

 

I noen år har "familiens gartner" latt dem stå der. Han har klipt rundt dem og brukt hagesaks for ikke å skade dem. Men det blir for mye jobb. Og for rufsete plen, mener husets frue.

 

Solvendelen er nå derfor henvist til plenkanten.

 

Hvor ble de av?

For å bevare de solgule blomstene som pynter høsthagen, har "familiens gartner" tatt opp noen planter fra plenen og satt dem i bakkant av staudebedet. Men der er konkurransen hard. Noen solvendelplanter - enn si blomster - har foreløpig ikke vist seg der.

 

Flere må derfor flyttes fra plenen til andre steder hvor livsgrunnlaget formodentlig er bedre enn i staudebedet.

 

Prøver igjen

Det virker paradoksalt: Solvendelplantene er så å si umulig å bli kvitt der man ikke vil ha dem. Men samtidig ser det ut til å være vanskelig å få dem til å gro og slå seg til der de er ønsket.

 

Men "familens gartner" gir seg ikke. Han følger gjerne "vil du ikke så skal du"-prinsippet. 

 

Så fårvi se hvem som holder ut lengst og vinner til slutt.

 

Og skulle "familiens gartner" bli den tapende part, så får de ranke plantene med de nikkende solgule blomstene fortsette å vokse i plenen. 

 

For miste dem vil vi ikke!

Blå kuletistel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Kuletistel er en "morsom" og dekorativ staude som bier og humler er spesielt glad i. 

 

Kuletistel fins i flere farger. Vi liker den blå.


Vi har blå kuletistel (Echinops bannaticus) i hagen. Den setter mange frø og sprer seg lett.

I fjor foretok "familiens gartner" en sanering. Han fjernet mange før de fikk frødd seg. I år har vi ikke så mange. I år skal de derfor få lov til å bestemme selv hvor de vil slå seg ned.

Dekorativ og nyttig
Det er to grunner til at vi dyrker blå kuletistel. Den ene er den åpenbare at vi syns at det er en fin, dekorativ staude. Den andre er hensynet til bier og humler.

Ved siden av lavendelplantene er nok kuletistel den planta som er mest besøkt. Er man bekymret for at bestanden av bier og humler går tilbake, bør man plante - eller så - kuletistel, eller stikle som den også blir kalt.

Ikke svartelistet
Frøene er meget potente. Der de faller, gror det opp en ny plante. Kuletistel er derfor ikke vanskelig å formere. Hos oss vokser den på all slags jord.

Tistelplanter er som regel ubehagelige å omgås. De stikker. Det gjør ikke kuletistelen. I alle fall ikke mer enn at en passe "tøff" hagedyrker greit lever med utfordringen.

Jeg har lest at kuletistel er uglesett av artsdatabanken. Det stemmer ikke så vidt jeg kan se. Den har tvert i mot betegnelsen "Lav risiko LO" og karakteristikken "begrensa invasjonspotensiale".

Jeg føler meg derfor på trygg grunn når jeg anbefaler blå kuletistel som en særdeles insektvennlig og dekorativ plante i stauderabatten.

Agapanthus

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

I de to urnene til venstre står det agapanthus. Blomsterstilkene er mange, men er blitt usedvanlig høye  i år. 

 

 

Blå klokker med vakker blåfarge. 

 

 

Dette er en av fire deler fra en stor, gammel plante som ble delt i april. Forhåpentlig har den mer å by på neste år. Den grønne planta i bedet er abrodd.

 Også denne er ny av året. Tvillingplanta på den andre siden av garasjeinngangen blomstrer ikke.

 

Vi har seks urner med agapanthus-planter. I år blomstrer alle bortsett fra en.

 

Agapanthus - på norsk kalt afrikalilje og Afrikas blå lilje - er en varmekjær plante. Derfor har vi den i urner slik at vi kan ta dem inn om vinteren uten å plante dem om.

Varmekjær, men tøff

For mange år siden plantet vi noen agapanthus-planter i jorda ved bjørnebærbuskene. Og så glemte vi å ta dem opp. De stod ute hele vinteren. Og klarte seg. De er anene til de plantene vi har nå.

Vår utgave av Agapanthus er m.a.o. en tøff plante. Antakelig er det Agapanthus praecox vi har. Praecox betyr egentlig tidlig, men det er ikke dekkende. Våre agapanthus blomstrer nå - i begynnelsen av august. 

Praecox skal nok heller tolkes som enkel. Blomstene på våre planter er relativt enkle, men når de blir mange, gir de et overveldende inntrykk.

 

De fleste blomstrer

Tre av de seks agapanthus-plantene som vi har i år,  har en blomst hver. En har ingen blomster, en har 6 og en har 12.

Den ene som ikke har blomst, og to av dem som har èn blomst, er "nye" av året. D.v.s. at de er deler av en stor plante som vi delte i april. De trenger formodentlig litt tilvenningstid før de blomstrer for fullt.

Forøvrig varierer antall blomster på de forskjellige plantene fra det ene året til det andre. Planter som ikke har blomster ett år, kan blomstre rikt det neste. Man må derfor ikke gi opp håpet og kvitte seg med planter som ikke blomstrer et år eller to. Tålmodighet er en dyd for den som har en hage.

 

Krever ikke mye

Bortsett fra frostfri overvintring, krever ikke agapanthus mye omsorg og stell. Men de bør deles fra tid til annen. Men ikke for ofte. De liker å stå trangt, og det tette, kompakte nettet av hvite røtter fyller snart urna de står i. Hvor jorda blir av, er en gåte.

 

Det har hendt at agapanthus-røttene har sprengt urna som den står i. Vi snakker med andre ord og store krefter.

 

Vann

Selv om agapanthus tåler Afrikas brennende sol og tørre klima, må de få vann. Men det er ikke lett å vanne når urna er fylt til bredden av tett rotsystem. Å vanne på skåla har vi dårlig erfaring med. Plantene tar ikke til seg vannet.

 

Jeg foreslår derfor at man lar det være igjen et 5 til 10 centimeter høyt tomrom på toppen år man deler og planter om.  Da kan planta få vann og ta det til seg når - og i den mengden - som den finner passende.

Bruk søkefeltet for å få vite mer

På denne bloggen fins det mange innlegg med erfaringer fra 25 - 30 års dyrking av agapanthus. Hvis man bruker søkefeltet øverst til venstre på bloggens forside, får man disse innleggene på rekke og rad uten å måtte bla og lete.