Våren snudde og gikk igjen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Slik så hagen og terassen ut i forgårs og i går - altså den 29. mars. I natt har den fått ennå et nytt lag med snø. Her er det ikke mye vår - verken på plenen eller i dyrkingskarene på terassen.

 

 

 

Bedet langs sørveggen er riktignok snøfritt, men telen er ikke gått. Rosene skyter likevel skudd. Det er bare å håpe at de får den fuktigheten de skal ha. Før om årene skuffet "familiens gartner" snø i rosebedet for å "hjelpe" rosene. Det er han nå blitt for gammel og gebrekkelig til.

 

Til høyre for fuglematingsburet er det et staudebed. Der er det lagret snø i hele vinter, så der lar formodentlig våren vente på seg. Stadige påfyll fra oven gjør ikke saken bedre.

 

Våren var på veg til oss her ved Oslofjorden - men så snudde den og gikk igjen. 

 

I stedet for sol og varme og brånende snø, fikk vi kuldegrader og hyppige påfyll med snø som hopet seg opp så vel på gårdsplassen som i hagen.

 

På ny var vi innestengt p.g.a. høyt snølag og høy, steinhard brøytekant som vi ikke kunne forsere med vår tilårskomne Golf.

 

Vinteren var altså tilbake.

 

Men sier ikke kalenderen at det er mars? Er ikke mars en vårmåned? Og er ikke vårjevndøgn passert med god margin? Og: Er det ikke global oppvarming?

Joda! Det er riktig alt sammen.

Men været går sine egne veger. Det bryr seg verken om kalender, memmeneskets håp om sol og varme eller om dystre spådommer om at de tradisjonelle vinterne med kuldegrader og snø skal utebli.

 

For en utålmodig hageentusiast som har planter til driving, og som derfor venter på  vår og varme, er årets forlengede vinter en prøvelse. Det klør i de grønne fingrene.

Men for dem som mener at den menneskeskapte globale oppvarmingen er kommet faretruende langt også på våre breddegrader, må det være i alle fall en viss trøst å kunne konstatere at vi fortsatt får halsstarrige, gammeldagse, snørike vintre på våre kanter.

"Familiens gartner" tviler ikke på at jordkloden og atmosfæren lider under forurensning som skapes av menneskelig aktivitet. Han ser at mennesker andre steder i verden får sine leveforhold radikalt endret fordi klimaet er katatstrofalt forandret. 

Men når han ser ut gjennom sine egne stuevinduer, må han konstatere at den tradisjonelle, snørike vinteren med tosifrede kuldegrader ikke er gått over i historien. Den dukker årvisst opp også i hans del av landet. 

 

De mest dystre spådmmene har m.a.o.  slått feil - så langt!

Her er altså alt som normalt!

 

Skjønt, normalt.

 

Ved Uppsala i Sverige skal man i følge SMHI i natt - altså natt til 31. mars - ha hatt den kalleste mars-natta på 160 år! De hadde ned mot 20 minusgrader! 

Ikke mye global oppvarming å snakke om der, så vidt jeg kan forstå.

Egentlig er det bra! 

 

Det må bety at ikke alt er så dramatisk ødelagt som enkelte vil ha det til.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal lukke øynene for faremomentene og fortsette vår forurensning av kloden.

 

Derimot betyr det at vi som driver hagearbeid med god samvittighet kan fortsette våre grønne bestrebelser og bidra til grønne, sunne og frske omgivelser for oss selv og våre omgivelser.

 

Men da må vinteren slippe taket slik at vi kommer i gang.

 

I følge værmeldingen skal det bli plussgrader om natta og opp tl 8-9 varmegrader om dagen i uka som kommer.

 

La oss håpe at våren nå kommer for å bli.

 

Flere franske visitter hvor våren snur i døra og går igjen, trenger vi ikke!

 

Nå lengter vi med grønne genene og fingre etter sol, bar mark og svart muld til å grave, plante og så i.

Rogn - en upålitelig værmelder

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

         Klikk på bildene og se større versjon!

Rogna har massevis av røde rognebær. I følge gammel folketro forteller det hvordan snøhøyden blir kommende vinter.

Men her - mellom furuene - 6-7 meter unna står en annen rogn helt uten bær. Hvilken av disse trærne har rett når det gjelder snømengden til vinteren?

 

 

Rognebær har i uminnelige tider vært brukt som værtegn. Men hva de varslet har det vært uenighet - eller i alle fall uklarhet - om.

 

Mye eller lite snø?

"Mye rognebær varsler en våt høst," mente noen. 

Andre var overbevist om at lite rognebær gav en dryg snøvinter. Og at mye rognebær ville gi lite snø. Forklaringen skulle være at rogna ikke ville bære to bører samme år.

Andre mente det stikk motsatte. De mente at hvis rogna bærer masse bær om høsten, skal det bli masse snø kommende vinter.

Hvilket tre skal vi tro på?

Hos oss er vi derfor nå i et dilemma. Vi har en buske som bugner av bær og et rognetre med flere stammer som står helt uten bær.

 

Kan vi da forberede oss på en kald vinter med barfrost? Eller en kald vinter med dyp snø?

Eller en mild vinter med mye snø eller en mild vinter uten særlig snø i det hele tatt?

Eller blir vinteren både mild og kald, og både snørik og snøfattig?

Ofte litt av hvert

Ingen av alternativene er usannsynlige. Heller ikke blandinsalternativet. Det er slike vintre vi ofte har her ved Oslofjorden. 

Uker med linne og uker med holke og perioder med dype snødriver hvor vi må vampe i snø til og fra postkassa, og hvor bilen står i garasjen uten å kunne komme ut før et barnebarn, en sønn eller en svigersønn forbarmer seg over de gamle og blåser snøen ut av oppkjørselen med snøfreseren.

 

Snø er innevær

Tiden da "familiens gartner" selv kunne måke bilvei ut av gårdsplassen er over. Når snøen faller, fyrer han i ovnen og koser seg med bøker og aviser og tar sin daglge tur på ergometersykkelen i "biblioteket".

 

Når årsskiftet er passert, tenker han på alt han skal gjøre i hagen når våren og sommeren kommer. Og ikke minst tenker han på alt han skulle gjort i fjor, men som det aldri ble tid eller ork til.

Når varmen og lyset og de lange dagene kommer, skal ha ta det tapte igjen. Det tenker han i hvert fall. Hvert eneste år.

Men så var det det med rognebærene, da. Varsler de en lang, kald og kanskje snørik vinter eller blir det tvert i mot  mildt og vått med mye is og hålke slik at en gammel mann må holde seg inne for ikke å bryte armer og bein?

Det skal bli spennende å se!

Så kom snøen

Foto: Kow d. e. 30102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

 Slik så det ut da jeg skulle gå til postkassa og hente avisene i dag tidlig.

Denne urna er blytung og uhandterlig. Den må tømmes før den kan flyttes i hus.

I går tok jeg meg selv i nakken og fikk satt de urnene og pottene som fortsatt stod ute, i hus.
Skjønt ikke riktig alle.
Tre stod igjen.
To må tømmes for jord.
Og en tåler å stå ute året rundt.
Den planter vi lyng i.

Vi har mange potter og urner ute i den varme årstiden.
Noen har jeg ryddet opp i og satt inn tidligere, fordi de har inneholdt sommerblomster som har takket for seg.
Alle urnene og pottene med pelargonier, fuchsia, eføy og agapanthus i, er det verre med.
For ikke å snakke om sommerblomster som spanske margeritter, lobelia og andre som fortsatt blomstrer selv om søylen på gradestokken stadig blir kortere.

Jeg har ikke hjerte til å uroe eller fjerne planter som står i blomst eller bærer lovende knopper.
Det gjentar seg hvert år.
De blir stående ute til snøen kommer.

Men i går kom jeg snøen i forkjøpet.
Det var i siste liten.
Men for en gangs skyld var ikke pottene fulle av snø da de ble satt inn.

De fleste av pelargoniene som har stått i store urner, planter jeg om i mindre plastpotter.
Slik blir de lettere å oppbevare.
Og urnene kan stables oppe i hverandre slik at de ikke tar så stor plass.

I et par urner var jorda så hardfrosset, at de fikk stå ute med plantene i.
De er i dag fulle av snø.
Jeg får se om de fortsatt er liv laga når temperaturen stiger igjen.

De snøen vi fikk i natt, skal snart regne bort igjen sies det.
Jeg har ikke altfor stor tro på værmeldingene, men håper at de har rett i at dette bare ar et skremmeskudd fra vinterens side.
Vintertid på klokka, eller ikke.
Jeg har mer jeg skal ha gjort i hagen før kulda og snøen kommer for alvor.

På stedet mars

Foto: Kow d.e. 03032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Jeg hadde ikke tid og ork til å måke både innkjørselen og gårdsplassen før bilen måtte ut av garasjen i dag tidlig. Snøen lå dyp og glatt. Det holdt hardt, men vi kom ut - med et "nødskrik".

Mars er ingen vårmåned - hvis noen skulle ha trodd det. Her er det full vinter.

Snøen er tung, og det er mye av den. La oss håpe at rododendronbuskene med de ferdige knoppene tåler belastningen.

Neida, det er ingen stavefeil i overskriften.
Jeg passet på å lage et ordspill for å beskrive den gjenstridige måneden mars.
I stedet for å fortsette den gledelige utviklingen mot vår, slår den kontra og overøser oss med snø som vi absolutt ikke har bruk for eller glede av.
Dette var fullstendig unødvendig!

Snøoverfall
Man taler gjerne om snøfall.
I dette tilfellet er det mer dekkende å snakke om snøoverfall - på sakesløs person.
Hver onsdag og torsdag har vi besøk av barnebarn som overnatter.
Morgenen etter må de kjøres på skolen.
Det er derfor lite hyggelig - og særdeles lite praktisk - at gårdsplassen og innkjørselen er blitt fylt opp med tung nysnø i løpet av natta.

Morgenstund har snø i munn
Like etter klokka 0600 i dag tidlig måtte jeg ut og måke.
Brøytekanten måtte fjernes og innkjørselen måkes slik at bilen kunne komme på vegen.
Innkjørselen ble måkt, men gårdsplassen rakk jeg ikke å gjøre noe med.
Jeg måtte derfor ta "rennefart" i garasjen og rygge  over snødrivene så godt det lot seg gjøre.
Vi sluret og humpet og skjente bortover, men ut kom vi.
Og barnebarnet kom på skolen i tide - selv om det var tilløp til kaos på vegen.

Ikke tilrådelig å starte dagen med stress
Når man er 78 år, skal man ikke gå rett fra senga og ut og måke snø.
Det kan få katastrofale følger.
Jeg vet det!
På den annnen side: Har man lovt å få barnebarnet til skolen, må man få bilen på vegen.
Og da er det ingen veg utenom.
Snøen må vekk.
Eller i alle fall reduseres slik at det blir mulig å kjøre.

Snø er for de unge
Når man ser dette dilemmaet, forstår man kanskje hvorfor jeg besværer meg over tung, våt snø som ustoppelig daler ned og gjør livet tungt og vanskelig for en gammel mann.
Snø er for de unge.
Og snø i mars er utelukkende til ergrelse.
Nå bør våren komme!

Rådyrene på jakt etter mat

Foto: Kow d.e. 16012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Rådyrene har gått fram og tilbake på kryss og tvers over gårdsplassen og innkjørselen for å finne noe å spise, men utbyttet har vært magert. De har endt opp med å spise smulene fra fuglenes bord.

Da jeg kikket ut av vinduet ved 7-tiden i morges, spaserte det to rådyr rundt på gårdsplassen.
De så nok etter mat.
Sporene viser at de oppholdt seg en stund ved fuglematingsstativet i kanten av plassen.
Der har de spist av smulene som fuglene har sølt på bakken - eller rettere i snøen under fuglebrettet.
Brettet har tak og vegger så adgangen til maten der er stengt for de firbeinte.

Det kan ikke være lett å være rådyr om dagen.
Det meste av maten er nedsnødd.
Og snøen er dyp å vampe i.
De tynne rådyrbeina tråkker lett igjennom.

Man skulle derfor tro at de ville holde seg borte fra den dypeste snøen.
Men nei.
Snøen jeg har måkt fra innkjørselen og gårdsplassen, er deponert i skråningen ned til den nederste plenen.
Det er blitt store hauger med dyp snø.
Der går rådyrene!

Hvordan de klarer å ta seg fram, er en gåte, for snøen er mye dypere enn rådyrbeina er lange.
De må ha stått i til buken og brystet.
Så lite mat som rådyra får i seg nå om dagen, skulle man tro at de ville unngå unødvendige fysiske anstrengelser.
Men ingen ting tyder på det.
Der de går om sommeren, går de også om vinteren.
Uansett to meter høye barrierer av løs snø.

Hva er dette?

Foto: Kow d.e. 10012016 ©  
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kan du gjette hva dette er? Prøv deg selv før du kikker på løsningen nedenfor.

Fuglene har det ikke lett om dagen.

Det er kaldt, og vanskelig å finne mat.
De trenger imidlertid å få i seg mye mat med mange kalorier for å overleve.

Vi legger ut mat og "forer" så godt vi kan, men det kraftige og langvarige snøværet vi hadde for noen dager siden, gjorde matforsyningen vanskelig både for fuglene og fuglemateren.
Fugleneket så ut som en snømann, og foringshuset på gårdsplassen liknet på en krysning av en Klu Klux Klan-drakt og en muslimsk kvinne med hvit burka.

Noen fugler våget seg forhåpentlig inn, men å få lagt ut ny mat var ikke lett uten å grave fram foringshuset.
Nå er ny mat fylt på.
Og: Forhåpentlig blir både vi og fuglene spart for mere snø.
Etter det huseierens rygg kan melde om, har vi fått mer enn nok for lenge siden!

Snødd inne

Foto: Kow d.e. 10012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Slik så det ut da jeg åpnet utgangsdøra i dag. Dyp og relativt tung snø dekket trappa, gårdsplassen og innkjørselen.

For mye og for lite forderver alt, pleide min mor å si.
Det kan jeg skrive under på.
Litt snø går an vinterstid, men nå er det kommet for mye.
Og det snør ennå.

Jeg har måkt hver dag i det siste, men i dag tidlig var gårdsplassen og innkjørselen på ny snødd ned.
Og nå var snøen betydelig dypere og tyngre enn de silkeglatte, lette fnuggene jeg har skuffet unna de foregående dagene.
Nå var det betydelig belastning for både armer og rygg.

Jeg måkte innkjørselen.
Gårdsplasen får vente til i morgen.
En 78 år gammel mann som er vant til et stillesittende liv, må ikke overdrive anstrengelsene.
Jeg får heller - om nødvendig - fordele  jobben over flere dager.

Men inntil den delen av gårdsplassen, som ligger foran garasjen, er måkt, er vi snødd inne.
Det er ikke snakk om å få ut bilen slik det er nå.
Heldigvis er fryseren og kjølseskapet fulle.

Jeg håper bare at snøen ikke blir våt og blytung før jeg får måkt.
Nå stiger gradene.
Da jeg stod opp ved halv sju tiden var det drøyt 9 grader.
Nå - seks og en halv time seinere - er det 6,3 grader sier termometerne våre.
I følge  meteorologene skal temperaturen stige ytterligere det nærmeste døgnet.

Jeg håper derfor at jeg orker å måke resten i morgen.
Skulle all den snøen som fyller gårdsplassen nå, bli til slaps og sørpe, vil det bli utrivelig her.
Det gjelderfor å få på seg varmedressen og komme i gang med måkingen i morgen igjen.

Sidensvansene innvier nyåret

Foto: Kow d.e. 01012016 ©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Været var grått, og fuglene sky, men jeg fikk da et slags bilde av dem selv om det ble uklart og dårlig.

Her lar de sky fuglene seg fotografere på noe nærmere hold, men da jeg skulle snike meg enda lenger innpå, kom en mann med hund på vegen utenfor, og fuglene lettet.

På årets første dag kom sidensvansene på besøk.
Ikke i slikt overveldende antall som de pleier å opptre i, men likevel i en stor flokk.

Jeg har sett at noen har beskrevet sidensvansene som tillitsfulle.
Beskrivelsen passer ikke på dem som besøker oss.
De er usedvanlig sky.

Jeg ble derfor overrasket da de ble sittende i mispelbuskene på den nedre plenen og spise røde bær, da jeg la aviser i papirdunken på gårdsplassen.
Til og med da jeg kom tilbake med kameraet, ble noen sittende selv om jeg forsiktig gikk nærmere.
Først da en mann med hund kom gående på vegen utenfor, lettet de og forsvant.

Hagen vår er populær hos de langveisfarende vakre fuglene med fjørtopp på hodet.
Det skyldes formodentlig alle cotoneaster- og berberis-buskene med lokkende røde bær.
Bær med frø som har en overveldende evne til å gi opphav til nye planter.

Hver høst venter vi derfor utålmodig på at hærskarer av sidensvanser - og noen mindre flokker med trost - skal komme og forsyne seg.
Sidensvansene er mer enn velkomne i vår hage.
De er vakre å se på.
Og de gjør en ryddejobb som vi nødig vil være foruten.

Endelig i hus

Foto: Kow d. e. 25112015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Nyinnflyttede urner på vent i garasjen. Vedkjelleren innenfor er egentlig full allerede, men med litt rydding får vi erfaringsmessig plass til resten også.

Urner som skal overvintre med planter i, står oppe på urner som skal tømmes bare den frosne jordklumpen har tint.

Sånn, så er urner og potter endelig i hus.
Også de som skal tømmes for jord.
Jordklumpene var bunnfrosset og må tine før jeg kan fjerne jorda fra urnene.

Urnene er ikke frostsikre, men ser ut til å ha tålt påkjenningen.
Ingen spreker eller avskalinger er å se.

Nå står urnene i garasjen - både de urnene som skal tømmes når bare telen har tint, og de med planter i,  som skal videre inn i vedkjelleren hvor de skal overvintre frostfritt.

At flyttesjauen er tilbakelagt, er en lettelse for både sinn og rygg.
Å se urner som ikke er frostsikre, stå ute i snø og flere minusgrader, er en påkjenning - mentalt.
Men å flytte tunge urner, er også en påkjenning - for ryggen til en gammel mann.
Det er derfor deilig endelig å ha alt i hus selv om det gjenstår en del arbeid før alt er på plass.

Denne agapanthusplanta står fortsatt ute. Bladverket er friskt grønt og ser ikke ut til å ha tatt særlig skade av snø og minusgrader.

Bladene på denne agapanthusplanta derimot - som står omlag to meter fra den andre - har åpenbart tålt kulda dårligere. Om det også gjelder røttene, er en annen sak. De pleier å tåle en "støyt".

Skjønt, når sant skal sies, er det fortsatt to potter som står ute.
Det er to store, svarte plastpotter med agapanthus i.
De har jeg ikke plass til innendørs før de urnene som skal tømmes, er tømt.
Tomme urner stabler jeg oppe i hverandre slik at de tar mindre plass.
Først når dette er klart, kan de gjenværende agapanthusplantene komme i hus.

De sies at hagearbeid er en hobby som gir glede og ro i sinnet.
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Utsagnet gjelder i alle fall ikke for innflyttingen av urner og potter om høsten.
Det er et stress.
Men nå er det gjort.
I alle fall så godt som.
Resten av arbeidet skal skje innendørs.

Vinteren på besøk

Foto: Kow d. e. 19112015©   
Klikk på bildene for å se større versjon.

Vinteren har inntatt krakken på gårdsplassen. De to pottene med agapanthus som flankerer krakken, skulle selvfølgelig vært tatt inn, men tåler nok noen minusgrader og litt snø. En gang stod flere av agapanthusene ute hele vinteren, men da var de riktignok plantet i bakken.

Diverse sorter spirea, Pink Grotendorst-roser og japansk kvede har fått et dryss av snø.

Kvedeeplene er bitre, og er ikke høstet. De blir imidlertid en aning søtere etter en frostnatt eller flere, så kanskje jeg skulle plukke inn noen og lage marmelade av appelsin med smak av kvede?
 

Denne urna skulle vært tatt inn. Den tåler ikke frost, og har en fasong som lett utsetter den for "telesprengning". Den er tung for en gammel mann. Den må derfor tømmes for jord først.

Hortensiabusken ved inngangsdøra gir seg ut for å være snøballtre. Morsomt så lenge det varer.

Snøen kom ikke akkurat overraskende.
Den var varslet.
Det samme var kuldegradene.
Jeg har derfor bare meg selv å takke for det som skulle vært gjort, men som jeg ikke har fått somlet meg til å gjøre.

Jeg får skylde på alderen.
Alt er blitt mye tyngre det siste året.
Urnene som skal i hus, er blitt mye tyngre enn tidligere.
Og jeg fryser mye lettere.
Derfor går alltid saktere.
Det som tidligere ble gjort i en fei, må jeg nå ta i porsjoner - litt da og litt da.

Dessuten skorter det på inneplass.
Alt kan ikke trilles i garasjen på en gang.
Noe må videre inn i vedkjelleren - og i oppholdsrommene - før nye urner kan flyttes inn.
Innflyttingen krever m.a.o. en viss logistikk.

Men - når sant skal sies, er det ikke bare krefter og plass det skorter på.
Noe av tregheten skyldes motvilje mot å kaste eller flytte inn planter som gror og blomstrer.
Flere pelargoniaer blomstret til rådyrene spiste dem, bacopaen og lobeliaen blomstret, og - tro det eller ei - de spanske margerittene ved inngangsdøra satte nye knopper.

Men så kom snøen og kuldegradene og satte punktum for sesongen.
Nå kan vi med god samvittighet kaste sommerblomstene i kompostbingen, og fjerne jorda fra urnene - så snart telen tillater det.
Akkurat nå er jorda som stein.
I dag morges var det omlag 5 minusgrader.
Og helga skal bli kald - sies det.
Men neste uke er vi lovet plussgrader igjen.
Da får vi få resten av urnene i hus.
For nå er sommeren definitivt over.
Ingen tvil om det.

Blomkarsen har ikke frosset

 

 

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Blomkarsen blomstrer ennå.

Vi har blomkarse både her og der. 
I urner og potter - og i bakken.
De fleste av dem blomstrer ennå.
Ingen ser ut til å ha att skade av de kalde nettene som har laget rim på hustakene og is på bilvinduene.

Blomkarseplantene er vannholdige og fryser lett.
Kuldegrader tåler de ikke.
Det kan altså ikke ha vært kuldegrader akkurat der disse plantene står.
Trolig har de ved en tilfeldighet stått i noen skjermede "lommer" der nattetemeparaturen ikke har sunket under 0. 

Nå er det vel ikke lenge til at det blir så kaldt om natta, at sommerplantene fryser uansett hvor de står.
Det gjelder derfor å "gripe dagene", nyte synet og få mest mulig ut av de solfylte - om enn kjølige - høstdagene vi har akkurat nå.
Plutselig er det for seint.
 

Stemor som har overvintret

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Disse stemorsblomstene har overlevd vinteren utendørs. De har stått "nedgravd" i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.

Stemor er ikke "sesongplanter" og bør ikke kastes etter bruk. Riktig behandlet er de nesten som stauder å regne.

Ikke noe å si på blomstringen eller frodigheten.  Den gule planta er i alle fall tre år gammel.

Noen betrakter åpenbart stemor som en plante som skal brukes tidlig på våren før nattefrosten for alvor er over.
Når sommerblomstene kommer i handelen, og det er trygt å plante ut, havner altfor mange av stemorsplantene i gropa der vi kaster hageavfall.
Da har de åpenbart etter manges mening, gjort sitt.

Noen stemorsplanter dør av uforklarlige grunner.
Noen får etter hvert altfor dårlig kontakt med jorda og bør plantes på ny og dypere.
Men de aller fleste stemorsplanter klarer seg sommeren igjennom.
Forutsetningen er at de får et minimum av omsorg og stell.
Visne blomster og frøkapsler må klippes av.
Og plantene må få vann og næring - altså gjødsel.

Når sommeren er over, og høsten heller mot vinter, bør stemorsplanter som har stått i potter og urner, plantes ut på friland.
Gjerne dypt.
Men de bør ikke begraves.

Friske, robuste planter overlever selv tøffe vintre.
I alle fall på våre kanter.
Dvs. rundt Oslofjorden.
Men jeg ville prøvd samme hvor jeg jeg hadde bodd.

Vinteren slo fryktelig tilbake

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

I går var det vår i hagen. I dag er det full vinter. En forhutlet skjære forsyner seg av talg- og frøhjertet. Ikke lett å finne mat andre steder enn på foringsplassene i dag.

Som sagt: Mars kan man ikke stole på.
Den har som regel overraskelser i ermet.
I går var det vår her.
I dag er hele hagen dekket av et dypt lag med snø.

Greit nok, hvis det ikke var for at det blir ekstremt vanskelig for fugler og dyr å finne mat.
Har man avsluttet foringssesongen, bør man starte foringen igjen.
Ellers får småfuglene og de andre dyrene som er vant til å finne mat på foringsbrettene, problemer.

Hvis du regner med at snøen er borte igjen om en dag eller to, kan det hende du blir overrasket.
Mye tyder på at vinterværet vil holde seg en stund framover, leste jeg på dagens nettsider.
Å spå om været går ofte galt, men skulle gjetningene - eller forutsigelsene - slå til, kan vårknipa bli hard for våre bevingede venner.
La oss rekke ut en hjelpende hånd!

Det KAN fryse is i plussgrader!

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Det kan fryse is i varmegrader, slår Storm og TV2 fast. Forklaringen finner du nedenfor.

For å få rede på hvordan det kunne være is på vasspytten på toppen av vedlageret, men flere plussgrader i lufta, sendte jeg blogginnlegget foran til Meteorologisk institutt og til Storm/TV2.
Jeg fikk svar fra begge.

"Ikke i plussgrader..."
Klimavakten hos Meteorologisk Institutt takker for et interessant spørsmål og slår fast at vann ikke fryser ved plussgrader. Det må ha vart minusgrader i vannpytten.
Det er riktig nok, men hvordan kan det være minusgrader i vasspytten, men flere plussgrader rundt omkring?
Klimavakten forklarer fenomenet slik:
Våre målinger viser at selv om det var plussgrader for det meste, så var det noen steder som hadde minusgrader om natten. Vakten legger ved et kart som viser målt temperatur kl. 01 lokal tid, den 12 mars. Se nedenfor. Tidligere netter ser omtrent like ut - dvs. plussgrader for det meste, men enkelte målestasjoner har observert minusgrader når det var på det kaldeste.

Temperaturen klokka 0100 natt til 12. mars.

Selv om jeg leste av 3-4 plussgrader tidlig om morgenen, kan det ha vart minusgrader tidligere om natta. Også på bakken kan det ha vart noe is, men siden det var så tynt smeltet det veldig fort når temperaturen steg over null igjen, mens den tykke isen i vannpytten trengte mer tid.
Derfor fant jeg is der på tross av at bakken var fuktig, mener Klimavakten.

Temperaturen varierer veldig mye
At det ikke var rim på bilvinduene har mest sannsynlig med luftfuktigheten å gjøre. Hvis det er for tørt blir det ikke rim på tross av at det er kaldt.
Temperatur er noe som kan variere veldig mye på små avstander, særlig når det er klarvær og lite vind.
Bakken kan fort få minusgrader på tross av at det er plussgrader i termometerhøyde, og hvis termometeret sitter nær en husvegg eller annen stor gjenstand som gir fra seg varmestråling mens pytten står mer fritt, så vil det også bidra til at temperaturen blir forskjellig.
Alle gjenstander gir fra seg noe varmestråling selv om vi opplever dem som kalde.
Jeg takker Matilda Hallerstig ved Klimavakten til Meteorologisk institutt for svaret.

"Eller i plussgrader likevel ?"
Storm/TV2 anvender en litt annen forklaringsmodell.
Storm-meteorolog Roar Inge Hansen har kikket på bildene fra vedstabelen, og forklare det som sannsynligvis har skjedd, på denne måten:

Overflaten av vedlageret blir kaldere enn luften rundt fordi overflaten taper varme ved langbølget utstråling.

Er det klart om natta, stråler det ikke noe varme tilbake til stabelen, og temperaturen på overflaten synker.

Spesielt kaldt blir det på mørke overflater, som stråler ut mer varme enn lyse overflater, sier meteorolog Hansen.

"Kjøleskap"
Dekket på toppen av stabelen var fuktig, og det hjelper også til med å få ned temperaturen.
En svak tørr vind gjør at en fuktig overflate taper ekstra mye varme. Vannet fordamper. Det krever varme, og varmen tas fra den våte overflaten, forklarer Hansen.

Fordamping er hemmeligheten bak kjøleskap og frysere også, og Hansen er ikke overrasket over isen på vedstabelen.

Det kan danne seg is selv om lufttemperaturen er opp i fire-fem varmegrader.

På Facebook og TV2.no
Som forklaringene viser: Den som har øynene åpne, og nysgjerrighet, vil alltid finne noe å undre seg over i hagen.
Og det er alltid noe å lære.
Jeg takker meteorolog  Roar Ingen Hansen for hans forklaring.
Jeg takker også Storm som la ut saken på Facebook-sida si, https://www.facebook.com/storm.no?fref=nf, og TV2 som la ut forespørselen og forklaringen på TV2s nettside, http://www.tv2.no/2015/03/13/storm/vaerfenomen/is/6678691
 

Plussgrader og is

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Øverst: Flere morgener på rad har det vært is på denne "vasspytten" på toppen av vedlageret selv om gradestokkene sier at det er flere plussgrader.
Nederst: Isen er tjukk - nesten bunnfrossen. Ved hjelp av harde slag har jeg klart å knuse litt av den mellom taksteinene.

I går var jeg våken før klokka 5.
Da jeg så på den elektroniske temperaturmåleren som er plassert på nordsiden av huset, viste den 4,3 plussgrader.
Den gammeldagse gradestokken som også står på nordsiden, viste mellom 3 og 4.
Da jeg gikk ut for å hente avisen ti minutter over 6, viste gradestokken på sørveggen godt og vel 3 grader.
Det var ikke rim på noen av takene.
Og ikke is på bilvinduene til naboene.
Bilene står ute om natta.
Det var fuktig på belegningssteinene i innkjørselen, men ikke glatt.

Tjukk is i plussgrader?
Da jeg til min overraskelse hadde sett at det hadde vært is på "vasspytten" på toppen av vedlageret de siste morgenene, så jeg etter.
Og is var det.
Tjukk is.
Selv om det var flere plussgrader - i følge gradestokkene.

Ikke "issnerk", men bunnfrosset
Ved 6-tiden i dag morges sjekket jeg temperatur og is på ny.
Like før klokka 6  viste både det elektroniske og de tradisjonelle termometerne litt i overkant av 3 grader.
Denne gangen tok jeg med kameraet for å dokumentere at det var is.
Bildene ser dere ovenfor.
Det var ikke bare "issnerk" eller en tynn isskorpe, men nesten bunnfrosset, hard is.
Jeg måtte slå hardt for å bryte isflaten.
Da jeg fikk hull, kom det fram litt vann, men ikke mye.
Nesten alt var hardfrosset.
I går kveld ved 9-tiden var det flytende vann uten antydning til isdannelse.

Fryser vann når det ikke er minusgrader?
På mindre enn 9 timer er altså "vasspytten" gått fra flytende, soloppvarmet vann til fast, hard is på tross av at det  har vært flere plussgrader.
I alle fall må det ha vært plussgrader en stor del av tiden.
Vi har en bil som sier i fra når det blir 4 grader.
Det sa den ifra om i går kveld.
Og temperaturen skifter ikke plutselig og med ett slag fra flere plussgrader til så mange minusgrader at en pytt med 4-5 cm dypt vann bunnfryser, for så plutselig å skifte tilbake til flere plussgrader igjen.
Eller gjør den det?

Uforklarlig is
Jeg finner ingen logisk forklaring på den harde, bunnfrosne isen.
Se på bildene.
Hvor kaldt må det være for at så mye vann skal bånnfryse?
Og over hvor lang tid må kulda vare?
Jeg tror at jeg må sende problemet til Meteorologisk institutt og til Storm.
Forhåpentlig har de data og kunnskaper nok til å gi en forklaring.

Kaier i neket

 

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e. 

Først kom det en enslig kaie, men kaia er en flokkfugl så det varte ikke lenge før det kom flere.

Kaiene lever i parforhold. Kanskje var det partneren som sluttet seg til når kaie nummer en hadde konstatert at det ikke medførte umiddelbar fare å innta foringsplassen.

 

Men så kom det en hel flokk. Mange flere enn de som kom med på bildet. En stund så det ut som om hele kaiekolonien hadde slått seg ned i vår hage.

Kaie (Corvus monedula) er en morsom liten kråkefugl.
Den er ofte å se i området hvor vi bor, men har aldri vært å se i vår hage - uten at jeg dermed vil ha sagt at den aldri har vært der.
Før vi satte opp juleneket før jul.
Da kom kaiene i flokk og følge.

Det er mange skjærer som holder til hos oss.
En og annen kråke titter også innom, men det er heller sjelden.
Også nøtteskrika besøker foringsstedene i hagen.
Det hender til og med at den henger i fuglematen i treet rett utenfor kjøkkenvinduet.
Det er flott å ha det fargerike fuglen på så kloss hold.

Kaier har vi imidlertid ikke sett i hagen tidligere.
Merkelig nok forresten for det er mange av dem i området.
Men da vi satte opp juleneket, var de plutselig der.
Og velkommen var de - selv om de forsynte seg grovt av den maten som egentlig var beregnet på gulspurv og dompap.

Skjærene regner maten i hagen som sin.
De forsyner seg av brød, talgboller, peanøtter - og av frø og korn.
Også i fuglenekene søker de etter noe å spise.

Skjæra er en relativt stor kråkefugl.
Kaia er lita.
Men da kaiene kom, trakk skjærene unna.
De satt tause i naboens furubusker og ventet på at kaiene skulle bli ferdig.

Kaia er m.a.o. tilsynelatende en liten tøffing som til og med holder grådige skjærer i sjakk.
I vår hage er de mer enn velkomne.
Etter at det ble dårlig med frø i nekene, har vi imidlertid ikke sett dem.
Egentlig rart for kråkefugler spiser jo det meste, og vi har mye mat av mange slag å by på.
Så kaiene kan bare komme.

Stratifiserte bønner?

Foto: Kow d.e. 12032014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem prydbønnebelger har tilbrakt vinteren ute. I forkant ligger tre frø. De ser helt normale ut. Vil de spire, og vil plantene vokse?


Noen prydbønnebelger med frø i hadde skjult seg inne i mellom gullklematis og kaprifolium.

De ble derfor hengende ute vinteren over.

Når jeg nå klipte ned klatreplantene, kom bønnebelgene til syne.

Til min overraskelse inneholdt de bønner som ser helt friske og fine ut.

Noen frø bør stratifiseres før de sås.

Å stratifisere er å gi frøene forhold som etterligner de forholdene frø som overvintrer ute, har i naturen. 

Det fremmer spireevnen ved at frøskallet mykes opp produksjonen av hormoner begynner.

Stratifisering er altså å "narre" frøene til å tro at de har opplevd vinterlige forhold, og at de har fått den hvileperioden de trenger - og som de på naturlig måte får ved å ligge i frossen eller kald jord om vinteren.

Stratifisering kan gjøres på forskjellige måter.

Noen frøsorter kan stratifiseres ved at de får et opphold i fryseboksen.

Er de prydbønnene - altså frøene - som har tilbrakt vinteren utendørs, stratifisert ad naturlig veg?

Har de overlevd vinteren og beholdt spireevnen?

Jeg skal så de overvintrede bønnene.

Det skal bli spennende å se resultatet.

Hvor ble fuglene av?

Foto: Kow d.e. 29012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Da snøen ennå lå dyp, var det yrende fugleliv i hagen. Nå har det stilnet merkbart av. Hvor er fuglene nå?

Det har vært masser av fugler her.
På alle foringsplassene vi har rundt omkring i hagen.
At fuglene blir færre når snøen går, og det blir bare flekker på bakken, er naturlig.
Da finner de noe spiselig både her og der.
Men at de skulle bli så å si helt borte?
Den siste maten vi la ut, ligger tilsynelatende urørt på flere av foringsbrettene, og omkring fuglematerne som henger utenfor kjøkkenvinduet, er det merkelig stille.
Fugler er det, selvfølgelig, men langt fra i slike mengder som vi har vært vant til de siste ukene.
Noe har skjedd.
Har fuglene trukket inn i skogen?
Eller har de oppsøkt andre hager hvor de finner mer fristende mat?
Skjønt, hva skulle det være?
Vi byr på det samme som vi har bydd på hele tiden: Brød fra brødskjæremaskinene på OBS, peanøtter, solsikkefrø, villfuglfrø, kokosnøtt og meisboller.
Dessuten er det flere frø igen i havrenekene.
Riktignok inne i nekene, men jeg har åpnet nekene og brettet til side for at fuglene skal komme fram til maten, så helt umulig burde det ikke være.
Men gulspurvene - som dominerer nekene - har nesten ikke vært å se de siste dagene.
Heller ikke flokkene av meiser og pilfinker har besøkt oss på flere dager.
Mot all sedvane ser dompapene ut til å være de mest trofaste.
Tre hunnfugler og to hannfugler kommer stadig, sitter i buskene og spiser på bakken utenfor kjøkkenvinduet.
Den ene dompaphannen er ildrød på hele forsiden - fra øverst til nederst.
Den andre er mer avbleket i fargen som er mest framtredende øverst på brystet.
Det er ingen sak å se forskjell på dem.
Dompapene opptrer som regel i par.
Det er sjelden vi ser hannfuglen uten at hunnfuglen er i nærheten.
Den hunnfuglen som er "til overs", er trolig "enka" etter den dompapen som fløy i vinduet og endte sitt liv i vår hage.
Og så er skjærene her.
Men de er verdt en helt egen omtale.

Det spøker i Skorkebergåsen

Foto: Kow d.e. 30012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette uhyggelige spøkelset holdt i flere dager til ved vedstabelen på gårdsplassen.

Vinteren har litt av hvert å by på.
Etter som det snødde dag etter dag, kom et spøkelse til syne ved vedstabelen på gårdsplassen.
Der stod det i all sin skremmende framtoning inntil regnet kom.
Da trakk det seg skyndsomt tilbake.
Av det må vi trekke den konklusjonen at spøkelser ikke liker regn.
I alle fall ikke den sorten spøkelser som vi har i Skorkebergåsen.

Ny leieboer

Foto: Kow d.e. 01022014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Foringshuset og havreneket ved terrassen er vanligvis gulspurvenes domene. Men nå har de fått en konkurrent. Svarttrosten har flyttet inn og etablert seg i "snøhulen".

Det er massevis av fugler som spiser av maten vi legger og henger ut.
Det er kjøttmeiser, blåmeiser, granmeiser, spettmeiser, pilfink, en sjelden gang en gråspurv, gulspurver, dompaper, hakkespetter, en liten forfrossen rødstrupe, skjærer - og en rekke uidentifiserbare - eller i alle fall uidentifiserte - småfugler som ikke sitter stille lenge nok til at vi kan fastslå hvilken art de tilhører.
Og så har vi besøk av troster.
En svarttrost - og et varierende antall gråtroster.

Svarttrosten ser pjuskete ut der den "beiter" på "bakken" - dvs. på snøen - ved foringsstedene.
Det er ikke mye som faller ned fra meisbollene, men svarttrosten plukker og plukker for å få tak i det vesle som er.
Og så besøker den foringsbrettene hvor den tilsynelatende forsyner seg av brødsmulene og villfuglfrøene.
Solsikkefrøene har den kanskje ikke det rette nebbet til å gi seg i kast med.

De siste dagene har svarttrosten tatt tilhold i foringshuset ved terrassen.
Huset er dekket av snø på tre kanter og fungerer trolig som en lun snøhule.
Der sitter svarttrosten lange stunder om gangen - seint og tidlig.
Ikke bare når den spiser.
Den kryper sammen og blåser opp fjørdrakta for å verge seg så godt den kan mot kuldegradene.
Jeg skal vokte meg vel for å Disneyfisere dyrene i hagen, men det kan se ut til at den rett og slett liker å ha tak over hodet, og vegger som den kan søke ly innenfor.
Vi følger med på hva den foretar seg og håper at den klarer seg til tøværet kommer.
En måned til nå, så kan både svarttrosten og vi så smått begynne å vente på sommeren.
Sommeren ser vi fram i mot.
Det gjør formodentlig svarttrosten også.