torsdag 28. april 2022

Venter på å komme ut

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Dronning Ingerid-pelargoniene har stått i et varmt rom i hele vinter og var blitt omfangsrike. Nå er de skåret tilbake og venter på å komme ut i frisk luft og lys.
 
 
Planta til høyre er beskåret. De øvrige venter på tur. Foreløpig trives de innendørs i lyset fra vinduet.
 
Vi har mange pelargoniumplanter. 

Noen har overvintret innendørs i relativt varme rom. F.eks. i gjesterommet og i biblioteket. 

I gjesterommet er det varmekabler som holder temperaturen på 15-16 grader vinteren igjennom.

I biblioteket som har vegg mot garasjen, kan temperaturen på riktig kalde dager og netter komme ned i 12-13 grader. Til gjengjeld blir det godt og varmt der når vi fyrer i vedovnen. Plantene der opplever derfor store svingninger i temperaturen vinteren igjennom.

Det ser de imidlertid ikke ut til å mislike. De er frodige, og de blomstrer og viser alle mulige tegn på trivsel.
 
Mørkt og kjølig
De fleste pelargoniene overvintrer imidlertid i vedskjulet. De får vann fra tid til annen, men har det relativt mørkt i flere måneder for det kommer sparsomt med lys inn gjennom de to delvis tildekte kjellervinduene i dette rommet. Temperaturen ligger ofte i underkant av 10 grader.

Disse pelargoniene holder seg grønne vinteren igjennom, men står stort sett på "stedet hvil". I mars og april streker de seg imidlertid mot det beskjedne lyset som de aner høyt oppe på veggen. Tilveksten blir relativt fargeløs, vassen og svak.
 
Når de kommer ut i friluft, bukker de svake, gule stenglene gjerne under. Men i de aller fleste tilfelle, kommer det nye skudd. I løpet av sommeren vokser det fram frodige planter som erfaringsmessig  blomstrer rikt.

Dårlig med herding nå
Tidligere - da "familiens gartner" var yngre og orket mer - ble alle pelargoniene båret ut om morgenen og inn igjen om kvelden i en ukes eller 14 dagers tid. Slik ble de herdet og forberedt på livet utendørs.

Fortsatt får noen en tilvenningstid utendørs, men nå må de fleste vente med å komme ut til nattetemperaturen - og været forøvrig - tillater det. Det betyr at plantene fortsatt må stå inne på solvarme dager dersom man ikke kan være sikker på at natta ikke vil bli for kald.

Nå venter nok imidlertid pelargoniene på å komme ut for å begynne utelivet. 
 
Noen ut før andre
Om to dager er det 1. mai.
Første uka i mai bør noen av pelargoniene begynne å venne seg til utelivet. Det gjelder både dronning Ingerid-varianten og de med røde blomster. 
 
Men for sikkerhets skyld venter vi med noen. For mai måned er ikke til å stole på. Selv om vi bor i Drøbak som er for en sørlandsby å regne. Vi har opplevd snø på 17. mai. Så været er variabelt og mangfoldig her på våre kanter.

En urne med en rødblomstende pelargonium har vi forresten satt ut for noen dager siden. Den strutter ikke, men henger litt med bladene. Elers ser det ikke ut til at den har tatt skade av det kjølige været.

Utålmodig
"Familiens gartner" som nå er rastløs og "klør i fingrenene" etter å komme i gang med utplantingen, er spent på hvordan det går med den. Klarer den seg, er det tegn på at døgntemperaturen ikke lenger er avskrekkende.

Men - foreløpig er det kjølig. "Familiens gartner" var uten og flyttet noen urner tidligere i dag. Da frøs han på fingrene. Det sier sitt!

 

torsdag 21. april 2022

Kast ikke automatisk planter som har blomstret

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 
 
Ildtopp-planta takker med ny vekst og blomstring.


Ildtopp kan paradoksalt nok ha flere farger, bl.a. denne kritthvite.

"Familiens gartner" liker ikke å kaste planter som etter vanlig oppfatning har "gjort sitt". Han mener at det er "fair" å takke for gledene ved å gi dem en ny sjanse.

Husets frue er ikke alltid enig i det. Hun liker å ha det ryddig og pent og syns ikke at "redningsaksjonene" som "familiens gartner" stadig setter i gang, virker forskjønnende på omgivelsene.

Dessuten er hun - som vel de fleste - av den overbevisning at mange planter er "laget" for engansblomstring og ikke lar seg fornye.

Avblomstret ildtopp (kalanchoe) f.eks., er mange tilbøyelige til å kaste. Det vet vi fra den tiden da kommunen hadde åpen tomt hvor planterester kunne kastes. Der lå det ofte både levedyktige ildtopp-planter, julestjerner og andre "sesong-vekster".
 
Ildtopp er ettårig, sterkt "drevet" og kommer aldri tilbake, sier mange. Den kan holdes i gang lenge, men å få den til å vokse og blomstre på ny når den har blomstret "ferdig", er nytteløst. Man kan like godt forære den til komposten, så får man i alle fall litt nytte av den.
 
Det er selvfølgelig ikke riktig!

"Familiens gartner" er tvert i mot av den oppfatning at ingen ting er "kul umulig før man har prøvd".

Han har derfor i stillhet pleiet og stelt den hvitblomstrete ildtopp-planta som hadde "blomstret fra seg" og var i ferd med å miste bladene nedenfra og oppover. 

Han har gitt den ny jord, han har vannet og han har satt den lyst, men ikke i full sol for ikke å skade de sukkulente bladene. 

Og ildtoppen har takket for behandlingen med friske nye blader og kritthvite blomster.

Nå er det flyttet fram, og står i biblioteket - som akkurat nå er like mye drivhus som bibliotek - slik at alle kan se den og la seg glede av dens nye frodighet og blomsterprakt.

Om noen uker - når varmen kommer og er til å "stole på" - skal vi plante den ut og gi den en sesong utendørs som takk for de gledene den har gitt oss. Og da skal vi samtidig ta en stikling eller to og sette rett i potter med jord.

Vi får bare håpe at rådyra lar den og eventuelt avkom stå i fred ute i hagen. Ildtopp er etter sigende lettere giftig. Vi får håpe at den er giftig nok til den ikke blir spist.
 

fredag 15. april 2022

Potetene er i jorda

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Potetene  er delt i to og ligger og venter på å komme i jorda.
 

Potetåkeren er klar til å ta i mot settepotetene. 

Poetetåkeren er ikke stor. I år består den av to litt store plastdunker med plass til 7 poteter i hver.

Potetene ble satt mandag 11. april.

Før setting hadde de ligget lyst i omlag 2 uker. 

Delte settepoteter
"Familiens gartner" setter nødig hele poteter. I følge hans mening, er det unødvendig. Halve poteter gir erfaringsmessig god avling.

Før potetene settes, deler han dem derfor i to med en skarp kniv. Når han deler, passer han på at begge halvdeler har en eller flere groer. Uten groer blir det normalt ingen vekst. Med mindre man skulle være så heldig at potetbiten har "øyne" som den ikke har rukket å utvikle groer fra ennå.

Hypping
Når potetene settes, er dunken omlag halvfull av jord. Potetene settes dypt, men ikke helt på bunnen av dunken. Settepotetene trenger jord på alle kanter for at potetplantene skal utvikle knoller.

Når potetene spirer - dvs. stikker sitt grønne bladverk opp av jorda - "hypper" vi.

"Hyppingen" består i vårt tilfelle i at "familiens gartner" fyller på jord slik at det grønne bladverket så å si dekkes. Planta utvikler da nye underjordiske sideskudd som setter nye knoller, altså flere poteter.

Slik holder vi på til dunken er full av jord - og forhåpentlig av nye poteter.

Tåler potetene nattefrosten?
Nattefrosten er ikke helt over. Men det er ikke veldig kaldt, og det er varmegrader om dagen. Minusgradene når neppe ned i jordlaget hvor potetene ligger. 

"Familiens gartner" som er en utålmdig mann, har derfor tatt sjansen på at settepotetene vil klare seg og ikke vil fryse i stykker.

Tidligpoteter?
Går det bra, blir kanskje sommerpoteter eller tidlige høstpoteter.

Går det galt, og spiring og avling uteblir, får vi prøve oss på en ny omgang.

Haging er eksperimentering
"Familiens gartner" ser på "Montys hageverden" på TV. Monty eksperimenterer. Han prøver stadig noe nytt for å utvide sin erfaring - m.a.o. sin kunskap.

Akkurat sånn er det med "familiens gartner" også. Han eksperimenterer. Noen ganger med godt resultat - og mange ganger med nedslående.

Hvilken kategori årets potetavling skal havne i, skal bli spennende å se.

"Familiens gartner" krysser fingrene!

tirsdag 12. april 2022

God påske!

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 
 
Påskeliljene lyser opp i en ellers grå hage.
 
Varmen lar vente på seg. 
 
Værmeldingen på mobiltelefonen forteller ikke bare hvor mange grader det er. Den forteller også hvordan temperaturen føles.
 
8 grader, føles som 3, kan den finne på å si. Og den overdriver ikke. Snarere tvert i mot.

"Familiens gartner er jaget i hus flere ganger av plussgrader som ikke holder hva de lover. Går sola bak en sky, og trekken står inn fra Oslofjorden, blir det svinekaldt. Det er grenser for hvor mye kulde og ubehag en gammel krok tåler, selv om det er vår og mye som skulle vært gjort i hagen.

Men noen Narcissus tête à tête, har "familiens gartner" fått på plass i den frostsikre urna ved trappa. I vinter har den stått ute med rosa lyng i, men nå er lyngen byttet ut med påskegule liljer som en hilsen til sola og til varmen som forhåpentlig kommer snart og får fart på busker og stauder.
 
Med bildet av de gule liljene ved inngangsdøra, som hilser oss når vi går og når vi kommer,  ønsker vi leserne av denne bloggen en god påske enten den tilbringes på fjellet, ved sjøen - eller i hagen!

torsdag 7. april 2022

Krydderkarse - en forsmak på våren

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Krydderkarse er godt og sunt og spirer villig. Man kan nesten "se at den vokser". Det brune er ikke frø som ikke har spirt. Det er frøskall.

Vi dyrker karse i et askebeger. På et underlag av bomull som vi fukter godt, sår vi karsefrø. 
 
Vi sår ganske tett. Erfaringsmessig er spireprosenten så godt som 100 prosent. Resultatet er en tettvokst tuste av velsmakende grønt, som vi setter på frokostbordet.

Når frøene skal spire, og plantene skal vokse, bør de stå lyst. Og ikke altfor kaldt.
 
Vokser fort
Allerede etter en dags tid begynner frøene å vise tegn til liv. Etter et par dager begynner stilkene å rette seg opp, og deretter vokser grønne planter med sterk, litt ram, men god smak fram og fyller "minidrivhuset" med godt grønt til brødskiva.
 
Kan brukes til det meste
Vi bruker krydderkarse på brødet sammen med tomat. Men det er selvfølgelig ingen regler for hvordan man bruker karse. Den bruker man som man lyster. På frøposen slås det fast at karse "brukes som pålegg". Jeg vil heller si: Karse bruker man akkurat slik man selv bestemmer. Her er det fritt fram.
 
Bruk røttene også!
Noen klipper av karsestilkene og bruker kun stilken og bladet, men lar røttene bli igjen. Det er synd, og helt unødvendig, for røttene er akkurat like velsmakende som resten av planta.
 
 Dyrker man i jord, er røttene kanskje ikke så fristende. Men vi dyrker i bomull. Da blir røttene like rene som stilken og bladene - og ikke noe av den deilige smaken går til spille.
 
Vann godt
Når vi har brukt hele avlingen, snur vi vekstmediet - altså bomulsbunnen - og sår på ny. Det er helt unødvendig å lage nytt vekstmedium. Vi snur og sår på nytt flere ganger.
 
Det er imidlertid en ting en krydderkarsedyrker må passe på: Bomullsbunnen må ikke bli tørr! Den må holdes våt - hele tiden. Det er bedre at den er for våt, enn at den er litt for tørr.
 
På en tørr bunn kneler plantene ganske fort, og river man løs planter fra en tørr bunn, blir gjerne rota sittende igjen, og da mister man mye av den gode kryddersmaken. Her kan man trygt si: Alt skal med!
 
Mens vi venter
Krydderkarse er egentlig et lite mirakel.
 
For en utålmodig hageentusiast virker den som en liten forsmak på våren.
 
Og grønt er sunt. Og i dette tilfellet, godt. 
 
Så hvorfor ikke prøve?
 
Vår anbefaling er uforbeholden.

tirsdag 5. april 2022

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.


 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 
"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.
 
Småtomater
Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.
 
Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.
 
Fertile og infertile
Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.
 
Hva er gjort med tomatene?
Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?
Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 
 
Emballasjen forteller ikke mye
Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny
At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 
 
Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut
Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.


 

fredag 1. april 2022

Våren er kommet - og fortredelighetene har begynt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon
 
Her var våren godt i gang. Men så kom rådyrmor med kalven sin. 
 

De grønne plantene ved foten av klematis- og kaprifol-plantene ble snauet jevnt med jorda.
 

Her må våren starte på ny helt fra "skrætsj". Hvor langt rekker plantene å vokse før rådyra gjør "rent bord" neste gang?


Når snøen forsvinner og de første plantene titter opp av jorda, blir det ikke bare vår i hagen. Da blir det vår i sjel og sinn.
 
Selv om den sure vinden fra fjorden, får de få varmegradene til å kjennes som kuldegrader, tar "familiens gartner" på seg boblejakka og rusler en tur i hagen for å nyte synet av grønne skudd og våren som trenger seg fram.

Vårglede
For en hageentusiast er overgangen fra vinter til vår en av de største begivenhetene i hageåret. Jo, eldre "familiens gartner" blir, desto mer gleder han seg over nok en gang å få oppleve at plantene viser tegn til liv, at rosene har klart vinteren og at trær og busker grønnes. 
 
Småhutrende går "familiens gartner" der og konstaterer at det meste utvikler seg slik det skal. Bladverket til scilla og perleblomster skyter fram, og det er bare et tidsspørsmål når blomstene kommer. Etter snøklokkene er disse de tidligste vårblomstene, etter at krokusen ser ut til å ha takket for seg under dekket av gravmyrt.
 
Tidlige, lave stauder i bedet i solveggen er også grønne. Blå og hvite campanula carpatika brer seg utover og gjør seg klar til å sette knopper for så å pryde bedet med sine vakre klokker.
 
Alt ser lovende ut.
 
Uønsket besøk
Men så en morgen har vi besøk på terrassen. Mens vi beveger oss og snakker høyt som gamle folk gjør, på innsiden av veggen, står en rådyrgeit med fjorårskalv og spiser av de spede skuddene helt inntil veggen på utsiden. De hører oss nok, men lar seg ikke affisere.

Først når vi åpner verandadøra, løper kalven ut på plenen, mens geita blir stående midt på terassen og se på oss. Når vi tar et skritt ut på verandaen, lunter hun bedagelig ut på plenen hvor både kalv og geit blir stående halvveis gjemt bak skjærsminbuska og holde øye med oss. Når vi lukker døra, går de gjennom kjøkkenhagen, opp til naboen og forsvinner.

Når "familiens gartner" tar en inspeksjonsrunde, ser han at alle de grønne plantene ved foten av klatreplantene er gnagd på. Rådyra liker altså både perleblomst, scilla, honningknoppurt, lamøre og - merkelig nok! - vårvortemelk.
 
Gir seg ikke så lett
Vi har en tung hagestol i treverk og en lett plastikkstol stående på terassen. Før han går inn, setter "familiens gartner" stolene helt inntil bedene med de fristende plantene for å gjøre det vanskeligst mulig for rådyra å komme til. Nå ville mor og barn forhåpentlig gå andre steder for å finne mat i vårknipa. Håpte han.

Men rådyra forlot ikke hagen, mens det ennå var "mat på bordet". De foretok bare en avledende manøver.
 
For da "familiens gartner" tittet ut en drøy halvtime senere, stod de sannelig ved matfatet igjen. Stolene hadde ikke hindret dem. Begge gnagde på restene, og da "familiens gartner" åpnet stuevinduet rett over dem, ruslet de motvillig og sedat ut på terassen. Først da "familiens gartner" ropte og kom med ukvemsord, ruslet de videre ut på plenen. Redde var de åpenbart ikke. Heller brydd.

En hageentusiasts mange lidelser
Jeg har fortalt denne historien for å gjøre folk flest kjent med hva en hageentusiast må igjennom av fortredeligheter og skuffelser når han er så "heldig" å bo på et sted hvor det nesten er flere rådyr enn innbyggere.

Det var rådyr her da vi bygde for 39 år siden også, om enn ikke på langt nær så mange. Man kan derfor ikke med rette si at rådyra kom først og at menneskene har trengt seg inn på deres område.

Dessuten er rådyret som art på en måte blitt "domestisert". De lever ikke i utmark og skog som de vel skulle gjøre, men holder til i tettbygde, befolkede strøk. De finner ikke sin mat blant ville vekster, men lever høyt på hage- og landbruksplanter, og gjør ubotelig skade for bønder, gartnerier - og villahageeiere.

To slags villaeiere
Av villahageiere fins det i hovedsak to slag: Det er dem som lever for hagen og legger sin sjel i arbeidet med å dyrke og høste. Og så er det dem som har plen og hekk - og "that's it". 
 
De siste faller i staver over synet av rådyr utenfor veggen og priser uforbeholdent dets skjønnhet for de har stort sett ingen planter å miste. De forarges over hageeiere som besværer seg over "rådyrplagen", og mener at disse - i likhet med dem selv - burde glede seg over å få besøk av disse skjønnhetsåpenbaringene som "are er til glede". De er jo så vakre!
 
Skadedyr og andre dyr
Virkelighetsoppfatningen er m.a.o. forskjellig. Den som er glad i hage og er også ofte glad i dyr. Fugler og pinnsvin for eksempel. Men rådyret som har bemektiget seg stadig større plass i norsk fauna, er ikke bare et dyr. Det er et skadedyr.
 
Det er det mange som ikke liker å høre, men det er et faktum. 
 
Jeg er klar over at hageeierne på østlandet ikke er alene om å bli plaget av grådige dyr. Mange hageeiere og bønder nord i landet får hager og åkrer ødelagt av reinsdyr.  På vestlandet kan hjorten være en plage. Elgen spiser ikke bare urter, men skamspiser hele trær - både frukttrær, løvtrær og bartrær. Og i andre land er hagedyrkere plaget av jordrotter og kaniner. Også land i eksotiske strøk har sine plager.
 
Men at vi er mange om plagene, gjør ikke ergrelsene mindre. Trass i at de er vakre og har sin rettmessige plass i norsk fauna, er rådyrene til stor plage for den som har en hage med planter som rådyrene ødelegger. Ikke en sjelden gang, men år etter år. Og flere ganger - ja, kanskje hver dag! - i løpet av vekstsesongen.

Vandaler er vandaler
Da er det liten trøst i at dyrene er vakre, eller at det fins planter som rådyrene ikke liker. Vakre vandaler, er fortsatt vandaler! Og flere av de plantene som folk - og såkalte eksperter - mener at rådyrene ikke spiser, spiser de likevel. Og teorien om de ikke ikke spiser gule blomster, er bare tull. Vi har grepet rådyr in flagranti med gule blomster stikkende ut av munnviken.

Og selv om staudene er hardt utsatt for overgrep fra rådyrene, er det enda værre med rosene. Ikke de høye som rekker langt opp på veggen, men de lave blir skamspist hvert år. Og rekker de å sette knopper, blir knoppene spist. Og rekker noen knopper å slå ut i blomst, forsvinner blomsten med 90 prosent sikkerhet i en rådyrmage.

Sånn er det i vår hage. Vi jobber i motbakke. År etter år blir vi skuffet og lei oss når det vi har lagt vår sjel i, blir gnagd ned og ødeagt.

Hekta
Hvorfor vi ikke gir opp? Hvorfor vi ikke innser at det meste er fåfengt og nøyer oss med plen og hekk som andre folk?

Fordi vi er bitt av hagebasillen! "Familiens gartner" har hagegener i dobbelt dose. Når vårsola titter fram, kan han ikke la være. Han sår og gleder seg over det som spirer og gror.

Hele vinteren har han holdt liv i pelargonier, agapanthus, eføy og andre planter som venter på å komme ut i friluft når våren og varmen kommer.

Eller for å si det mer moderne sjargong: "Familiens gartner" er hekta.  Han vet at skuffelsenene kommer. Men også gledene! Så han kan rett og slett ikke la være.

Derfor holder han på. Til tross for de forb...... rådyra.