Stemor utenfor rekkevidde

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Potta på veggen er det eneste trygge stedet på gårdsplassen.

Høyt henger de og sure er de sa reven om rognebærene.

Vi får håpe ar rådyra resonnerer på samme måten når de ser stemorsblomstene oppe på veggen ved siden av inngangsdøra.

Tidligere har vi plantet stemorsblomster i urner og bed.

Det har vi sluttet med!

Ikke bare blomstene, men hele plantene er blitt rådyrmat nesten før vi har fått dem i jorda.

Kloke av skade plasserer vi nå stemorsblomstene utenfor rådyrenes rekkevidde.

Noen henger på veggen ved inngangsdøra.

Resten pryder bordene på verandaen.

Så nå må våre vakre uvenner rådyrene nøye seg med å snauspise og ødelegge de plantene som fortsatt står i bedene fordi de er for store - og for mange - til å bli inngjerdet og eller satt under tak.

Og de firbeinte lar seg ikke be to ganger.

Knopper og blader og unge skudd havner jevnlig i rådyrmagene.

En ihuga hagedyrker kan bli frustrert av mindre!

Men - utrolig nok! - han holder ut selv om han nå har fått sine planter ødelagt av grådige rådyr i mer enn 40 år!

Ringdue i tungvektklassen

 

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Den største ringdua vi har sett.

 

 

Det er et rikt og variert fugleliv i hagen - både fugler som holder til her, og slike som stikker innom en tur. 

Ringduene er faste gjester og vekker ikke spesiell oppsikt selv om de er fine å se på og bidrar med koselige kurrelyder.

Duene kommer i ulike aldre og størrelser - og med ulikt aktivitetsnivå både når det gjelder luftakrobatikk og kurreaktivitet.

Men for kort tid siden hadde vi besøk av en due som skilte seg fra mengden.

Vi måtte se flere ganger før vi kunne konstatere - og akseptere! . at det virkelig var en ringdue.

 

Nå er ringdua riktignok Norges største due, og størrelsen på duer varierer trolig på samme måte som det er variasjon på andre dyr.

 

Men denne var stor!

Mye større enn de duene som ellers frekventerer hagen.

 

Den satte seg på en grein på en av naboens furuer som står ved tomtedelet.

Jeg prøvde å komme tettere innpå, men det skulle den ikke ha noe av. 

 

Den flyttet seg.

Til slutt fikk jeg likevel tatt et slags bilde av den der den hvilte ut på en furugrein etter anstrengende vingeslag.

 

Der satt den og utgjorde for en stakket stund ufrivillig et interessant blikkfang i vår hage.

Senere har vi ikke sett den.

De tjuvaktige skjærene bruker gårdsplassen som ambolt

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

 Ofte er det nøtter skjærene slipper ned og knuser mot steinbelegningen. Noen ganger blir ikke bare skallet, men også nøttekjernen liggende igjen, men stort sett spiser de opp maten sin.

 

 

Her har de stålet et egg fra et fuglereir, knust det mot steinene og spist innmaten. OBS: Det er ikke et hønseegg. Dette er langt mindre.

 

Egget er tømt. Om det bare har inneholdt plomme og hvitte, eller om det har vært et embryo der, er vanskelig å si, men skjærene spiser gjerne både befruktede egg og fugleunger.

 

Vi har steinbelegning på innkjørselen og gårdsplassen.

 

Det vet skjærene å benytte  seg av.

De henter forskjellige gjenstander, flyr høyt opp i lufta og slipper det de har i nebbet, ned på steinbelegningen.

Når rovet er knust, spiser de i ro og mak opp innholdet.

Vi har hatt steinbelegning i mange år.

Til å begynne med lurte vi på hvorfor det lå så mange fremmedartede små gjenstander på gårdsplassen.

Våre egne trær spredde både greiner, furnåler og løv, men hvor kom nøtter, bær, frukt og eggeskall fra?

Våre eiketrær står f. eks. ikke slik at de kan miste nøtter på den steinbelagte gårdsplassen, så noen måtte frakte alt det med ukjent opphav dit.

Så fikk vi se en skjære med en nøtt i munnen, og da gikk sammenhengen opp for oss.

Skjærene bruker steinbelegningen på gårdsplassen til å behandle matvarer som trenger å bli knust eller åpnet før innholdet kan fortæres.

Kråkefugler er intelligente - og lærenemme. 

De lærer av erfaring.

Og skjæra er trolig den gløggeste. 

 

Den skjønner f.eks. at det er seg selv den ser, når den ser seg i speilet.

At den bruker "verktøy" er derfor ikke i seg selv en overraskelse.

Men at den skulle bruke vår steinbelagte gårdsplass som ambolt når den vil ha noe knust, er en interessant oppdagelse.

 

Sidensvansene har kommet - heldigvis

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Bulkemispel har vakre røde bær fulle av frø med nesten overnaturlig spireevne. 

 

 

Bulkemispelbærene henger ut over kjøkkenhagen. Hvis fuglene ikke spiser bærene, får vi en "skog" av bulkemispelplanter neste år.
 

 

Det er ikke bare bulkemispelen som har bær med stor spireevne. Disse andre misplene er det tross alt mulig å "holde i tømme".

 

Vi har ventet på sidensvansene.

Nå er de her.

Heldigvis! 

Naboenes hager og hekkene mellom tomtene, er fulle av bær.

Bær som vi gjerne vil bli kvitt slik at de ikke får anledning til å lande på bakken, spire og danne en underskog av mispel - dvs. cotoneaster - over alt hvor vi ikke vil ha dem.

De fleste mispler er invaderende- men cotonneaster bullatus er verst!

Den har en nesten utrolig spireevne, og er dessuten bærer av sykdommen pærebrann som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien.

Bulkemispel er svartelistet i den forstand at den er ulovlig å dyrke og selge.

Men når folk har den som pryd- og hekkplanter, sprer den seg uhemmet til nabohager og friområder. 

Slik er det dessverre også der vi bor.

Fuglene sprer frøene - og vi hageeiere luker, skjærer ned og rydder.

Men det monner lite.

Derfor venter vi på sidensvansene!

Egoistisk, kanskje?

For sidensvansene sprer vel de forhatte frøene til andre?

Men det får stå til.

 

Nå har trostene - og især svarttrosten! - riktignok forsynt seg av cotoneasterbærene i lang tid.

Men det monner liksom ikke.

Derfor har vi utålmodig ventet på sidensvansene.

De pleier å komme i store flokker og tømme hagen for bær før de forlater oss igjen.

Vil de komme i år?

 

Ja, heldigvis - nå har de endelig kommet.

Som en sky feier de over hagen - og naboskapet - slår seg ned i de bærtunge buskene, og sluker de saftige røde bærene.

Noen ufordøyde bær havner nok velgjødslet i vår hage, men det meste havner forhåpentlig  vannet, på asfalten eller andre karrige steder der frøene går til grunne. 

 

Men en del havner nok også i naturen og i andres hager.

Det kan ikke hindres så lenge disse forhatte buskene med de forhatte bærene fins.

Tross alt: Takk til sidensvansene som hjelper oss utsatte hageeiere å begrense invasjonen av bulkemispel fra nærliggende hager!

Og det er familiens "gartner" i sin høye alder evig takknemlig for!

 

Høstastersen blomstrer. Hurrah!

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Endelig får høstastersen blomstre. 

 

 

Neida, familien Winther skal ikke kose seg i solveggen. Stolene beskytter høstastersen. Uten beskyttelse, ingen blomstrende høstasters.

 

Vi har nevnt det til kjedsommelighet, men det kan dessverre ikke sies for ofte: Plantene i vår hage lever et besværlig liv.

 

Sjansen for at de skal bli spist er overveldende.

Det gjelder ikke minst høstastersplantene.

Må "gjemmes" godt

De må stå høyt oppe på rådyras favorittliste, for de blir som regel beitet ned flere ganger i løpet av vekstsesongen.

Først blir de spist  så snart de har vokst seg til om våren - og deretter bare fortsetter det.

Hvis plantene da ikke blir "inngjerdet" eller beskyttet med møbler eller andre remedier som hindrer rådyrene i å komme til.

 

Da kan de i heldigste fall ha en sjanse.

"Stol-gjerdet" gjorde susen

I å satte vi de hvite hagestolene i plast foran bedet.

Og under over alle under: Det fungerte!

De vakre høstastersplantene har overlevd, og utgjør nå et frodig og riktblomstrende rosa-lilla innslag mot den mørkbeisede husveggen.

Et høstbed som gleder husets og hagens eiere - og et vell av flyvende insekter.

Veps

Skjønt, i all hovedsak er det veps ser det ut til.

De får bare kose seg og nyte naturens gaver så lenge det går.

Det varer nok ikke lenge nå.

Men foreløpig er det både blomster og insektliv i sørveggen!

 

Flere om "beinet"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Bare bladnervene igjen.

 

Vi har roser i et bed langs sørveggen som vender ut mot gårdsplassen.

På gårdsplassen vanker rådyrene - både velvoksne  dyr med lang erfaring, og kalver og ungdyr som blir tatt med til vår hage for å lære hvor den beste maten er å finne.

Rådyra er åpenbart ekstra glad i roseknopper - ja, blomsterknopper i det hele tatt.

Så snart rosebuskene danner knopper i "rådyrhøyde" - altså ikke høyere enn omlag 170 centimeter over bakken - kommer rådyra og knasker i seg knoppene. Og mens de er i gang, spiser de nye skudd og ferske blader samtidig.

De lave rosebuskene rekker derfor aldri i bli fullt utviklet. De blir stadig beitet tilbake!

Men det er ikke bare rådyra som bruker rosebedet som matfat.

Familiens "gartner" har funnet snegler på blader og greiner både høyt og lavt.

På klatrerosene som har fått lov til å klatre høyt oppover veggen, slik at rådyra ikke skal nå skudd, knopper og blomster, har han plukket ned både hagesnegl med hus og brune skogsnegler.

Nå er det de nederste greinene på klatrerosa nærmest inngangsdøra som har fått gjennomgå.

 

Alle bladene på to greiner er helt avspiste! Bladnervene står igjen, men alt bladverk mellom nervene er borte.

 

På toppen av den ene avspiste greinen, står det en godt utviklet blomsterknopp.

 

Den er urørt!

 

Intakt.
 

Den som har vært på ferde, har bare vært interessert i "bladkjøttet", men det er til gjengjeld fjernet ned til minste rest. 

Er det en eller flere snegler som har utført denne grundige og omfattende jobben?

Eller det insekter i et eller annet grådig stadium? Larver for eksempel?

Det er mange fugler av forskjellige slag i vår hage. 

Ettersom vi regner med at en del av dem spiser insekter, sprayer vi helst ikke plantene med gift.

Da får vi heller leve med at store og små dyr spiser av - og ødelegger! - det vi dyrker.

Som bladene på rosebuskene for eksempel.

Men det hadde vært interessant å vite hvem som har mesket seg på rosebladene og latt bladnervene stå igjen.

 

Brunsneglene er ikke borte

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Store, grådige brune skogsnegler gjør fortsatt skade i hagen.

 

Det virker som om det er langt færre brune skogsnegler i hagen enn tidligere.

Kanskje har jakten på sneglene desimert bestanden. Eller kanskje har sneglene funnet seg mer bortgjemte oppholdssteder og matfat.

Men når det regner - og det gjør det jo! - kommer de fram i det fri. Da aker de seg ubeskyttet fram over steinbelegningen på gårdsplassen, over gresset på plenene, mellom plantene i blomsterbedene og i potter og urner.

Og da kommer familiens "gartner" med saksa.

Han syns at saks er det mest effektive avlivingsredskapet - og det mest humane.

Et par kontante klipp så er pinen over.

Ulike former for kjemiske bekjempningsmidler har "gartneren" ingen tro på. Eller tillit til.

Han er motstander av seigpining av dyr. Og av forurensning av natur.

Drepte snegler fjernes ikke. De legges i haug for å tiltrekke seg artsfrender med kanibalske tilbøyeligheter.

Når nye, grådige snegler kommer for å fråtse i haugen av døde, klipper han disse også.

Han ser ikke bort fra at han med sin "sneglesaks" har bidratt til at brunsnegebestanden i hagen er blitt mindre.

Men han vet at han ikke kan hvile på "laurbærene".

De brune skogsneglene formerer seg eksplosivt.

Kampen vinnes derfor ikke en gang for alle.

Jakten på brunsneglene er derfor en "tredemølle" som må holdes i gang - uten stans.

Men er naboene like bevisste sneglejegere som han selv er?

Og vet brunsneglene hvor tomtegrensene går?

 

Det grønne hjørnet

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plantene på verandaen erobrer stadig større deler av gulvflata.

 

 

 

Den store planta som vi fikk i gave, gir store tomater.

 

 

Den planta vi dyrket på frø fra kjøkkenbordet, gir mindre tomater i klaser.

Vi har en veranda.

Den er ikke stor, men den er under tak og er godt avskjermet slik at ingen uvedkommende - og uvelkomne! - kommer dit uten at familiens medlemmer tillater det.

Grønt og frodig

På verandaen står det en del planter i "det grønne hjørnet".

Der står det en kiwi-plante, to avokadoplanter, en plante som familiens gartner har glømt hva er, tre tomatplanter og en agurkplante.

Kiwi-planta, avokadoplantene og den ukjente har "gartneren" sådd selv. For moro skyld. Han venter ikke å få verken kiwi-, avokado- eller ukjente frukter på disse plantene.

Agurkplanta har husets frue og familiens "gartner" fått i gave av barnebarnet Pernille og hennes mann, Svein Petter. Den skal vi komme tilbake til seinere.

Tomatkart

Også den ene av tomatplantene har vi fått av Pernille og Svein Petter. Den er kraftigere enn de andre tomatplantene, gror raskt, har mange blomster og utvikler flere tomater som alle fortsatt er i "kartstadiet".

Et av tomatkartene har rukket å bli stort, men viser ingen tegn til å rødme.

De øvrige tomatplantene har vokst fram fra frø fra tomater på kjøkkenbordet. De er ikke fullt så kraftige som den planta vi fikk, men også disse utvikler seg tilfredstillende, blomstrer og utvikler kart.

Blir tomatene modne?

Men vil noen av tomatkartene rekke å bli modne? Vil de bli røde, søte og saftige som gode tomater skal være?

Det er mørkere på verandaen enn ute i det fri. Det er skygge store deler av dagen. Dessuten er det kjølig. Vinden trenger inn gjennom åpningene i rekkverket.

Men på verandaen er det trygt.

Utrygt på terassen

På terassen - og i hagen ellers - står ingen ting trygt for rådyrene. Og tomatplantene aller minst. Blomster og ferske skudd spises så snart de viser seg.

Det står planter - både tomater, poteter, reddiker og sukkererter og diverse krydderurter - på terassen så godt som mulig skjermet bak hagemøbler og andre sperringer, men flere av disse er skamgnagd av skarpe rådyrtenner. 

Verandaen tross alt best

"Det grønne hjørnet" på verandaen er derfor - på tross av ulempene - det beste alternativet når man vil skjerme plantene for angrep fra de glupske firbente.

Så får vi se om noen av tomatene blir "solmodne" mens de henger på kvist.

Fortsetter de å være grønne til kulda kommer, får vi ta dem inn og legge dem til modning inne.

Det har vi gjort før. Faktisk flere ganger med godt resultat.

Men foreløpig håper vi at "det grønne hjørnet" fungerer etter forutsetnngene og leverer modne tomater før sommeren og høsten er over.

 

Fra blomstereng til plen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den øverste plenen har ikke vært slått i år - før 18. juli. Den har stått full av blomster og andre vekster, og har fungert som matfat for bier, humler og andre insekter. Men nå er den avblomstret, og nå er den omgjort til plen.

Her er noen av de få blomstene som holder stand, og som dessverre må vike når blomsterenga skal bli plen.

På plenen sto det i mange år et kirsebærtre. Da det ble saget ned, etablerte en toppklokke seg ved stubben. Der kommer den igjen år etter år til glede for hagens tobente - og for insektene.

 

Plenen er grønn og fin etter å ha fungert som blomstereng. Men på ett sted vokser det verken blomster eller gress. Formodentlig er det røttene til furuene i umiddelbar nærhet som forsyner seg med det som er av fukt og næring.

Den vesle elektriske gressklipperen gjorde jobben. Med åpent "visir" klipte den det tette, lange gresset, blomsterstilkene og de gjenstridige kløver- og krypplantene og kastet det utover. Etter å ha tørket, ble gresset rakt sammen og fraktet bort.

 

 

Mange plener hadde det vondt i juni.

Mens det var ekstrem tørke, ble de klipt og trimmet for å se presentable ut.

 

Resultatet var brune plener.

Slo ikke plenen

I juni slo vi ikke plenene i det hele tatt. Da stod begge plenene som blomsterenger og klarte seg ganske godt i tørken.

Da den øverste plenen ble slått for første gang i år den 18. juli, var den overraskende grønn og fin nesten over det hele.

 

Like ved tomtedelet var det imidlertid en tørr flekk - slik det har vært de siste 10-20 åra. Det skyldes trolig at en ganske stor furu utenfor vår tomt har røttene inne hos oss og forsyner seg av det som fins av næring og væte.

 

Men plenen forøvrig var tett og fin, og hadde åpenbart ikke hatt vondt av at den ikke var blitt klipt, stelt eller gjødslet siden i fjor høst. 

Å la plenen stå som blomstereng noen uker, forringer m.a.o.ikke gressmatta som plen. Når den klippes, blir den ganske raskt både grønn og presentabel, selv om man kanskje må bruke handmakt for å fjerne gjenstridig, krypende ugress som har etablert seg når plenen har stått ustelt.

Liten, elektrisk gressklipper

De siste par årene har vi slått plenene med en liten elektrisk gressklipper av merket MEEK.

Vi har ikke reklame på denne bloggen, men æres den som æres bør.

Familiens "gartner" var litt usikker på hvordan den vesle, relativt svake maskinen ville makte det høye og tette gresset med lange strå  og kraftige blomsterstengler.

Han stilte derfor maskinen så høyt som mulig, og sørget for at luka til oppsamleren stod åpen. Oppsamleren brukte han ikke.

Maskinen mestret oppgaven med glans.

Gresset sprutet ut av oppsamleråpningen, og den vesle maskinen jobbet seg gjennom blomsterenga med passende hvilepauser for både mannskap og maskin.

Etter at det klipte gresset hadde ligget og tørket et døgns tid, ble det rakt sammen og fjernet.

Alt gikk egentlig knirkefritt. Det er altså få grunner til å klippe plenen jevnlig hele sommeren.

Å beholde plenen som blomstereng - i alle fall deler av sommeren - sparer hageeieren for arbeid, og hjelper insektene til å finne mat og overleve slik at de kan utføre sin viktige jobb.

 

Har du besindrevet klipper sparer du natur og klima - og har du elektrisk klipper, som vi har, sparer du dyr strøm og penger. Vinn vinn, altså.

Og plenen tar - som sagt - ingen skade av slikt vekselbruk.

Tilsynelatende tvert imot!

 

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!

Problematiske reddiker

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plukket i tidligste laget - men av en god grunn. Det gjelder å høste før sniler og rådyr ødelegger de få reddikene som utvikler seg slik de skal.

Tygd på - og spytta ut. Rådyrene liker ikke reddiker, men nappe dem opp med rota gjør de likevel. Her har de tydligvis tatt en smaksprøve.

 

Friske, hjemmedyrkede reddiker er godt!

De kan spises som "knask", brukes som tilbehør til ost på brødskiva, inngå som ingrediens i grønn salat - eller brukes sammen med kjøtt eller fisk. Alt etter behag.

Vi sår derfor reddiker hvert år i vår lille kjøkkenhage på terrassen.

"Bedet" er en stor, svart plastdunk.

Første såing foretas så snart jorda er fri fra snø og tele. Nattefrost før frøene har spirt, er ingen hindring.

Andre såing skjer sånn cirka i månedskiftet juni-juli - og kanskje blir det også en tredje såing i begynnelsen av august.

Lite grøde

Selv det blir sådd mye, blir ikke alltid avlingen så stor.

Det har vært hevdet at den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør dekke hagen med asfalt.

Det er familiens "gartner" ikke enig i, men han er dårlig til å dyrke reddiker!

Frøene spirer, men de fleste plantene utvikler ikke runde, knolliknende røtter. De blir lange og tynne.

 

Slik blir reddikene fra frøene i denne posen, sier bildet.Men det er det - dessverre! - bare de færreste som blir. Falsk reklame? Eller en usedvanlig udyktig "gartner"?

 

 

Familiens "gartner" gir seg imidlertid ikke. Reddiker hører sommeren til.

Snilemat

Nå er det flere enn "gartneren" og hans familie som liker reddiker.

Snilene forsyner seg villig av de smakssterke grønnsakene. De spiser ikke bare av bladene, men gjør store innhogg i røttene.

Og i likhet med hagens eiere er det åpenbart at de foretrekker de store, velformede, runde røttene. Venter vi for lenge med å høste, er det overveldende sannsynlig at røttene har dype hakk etter snegler som har hatt seg et lucullisk måltid.

 

Skjønt, denne sommeren har snileskadene vært nesten fraværende. Det kan vi nok takke varmen og tørken for.

 

En fordel har den altså - tross alt!

Rådyra drar opp, men spiser ikke

Noen som åpenbart ikke liker reddiker, er rådyra.

Men det avholder dem ikke fra å dra opp plantene som etter et rådyrbesøk på terrassen, gjerne ligger løse oppe i dunken eller spredt ut over bakken.

2. såing

Nå er tiden inne for 2. såing.

På tross av motgang og dårlge erfaringer, gir ikke familiens gartner opp.

Nok en gang skal frøene i jorda.

Kanskje blir utfallet bedre denne gangen?

Man vet jo aldri!

Den standhaftige skjære

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Skjæreungen hviler i ly av staudene i staudebedet. Den er åpenbart utmattet.

 

 

Da vi skulle kjøre ut av gårdsplassen, satt det en skjæreunge i veien. 

 

Selv om bilen rullet mot den, gjorde den ikke tegn til å flytte seg.

 

Familiens "gartner" gikk derfor ut av bilen, lusket seg innpå skjæreungen bakfra, løftet den og bar den i sikkerhet og satte den i fra seg inne i hagen.

 

Da vi kom tilbake en drøy time seinere, satt den ute i veien igjen.

 

Familiens "gartner" stilte bilen slik at den øvrige trafikken måtte stanse, mens naboen fikk fuglen til å "løpe" og flakse inn i vår hage.

 

Der gjemte den seg i staudebedet hvor den ble sittende i flere timer og "kure". Den så ganske medtatt og sliten ut.

 

Det er en del katter i vårt naboskap så familiens "gartner" var ute og så til den vesle gjesten flere ganger, men ingen ting dramatisk hendte.

 

Ved 23-tiden satt den der ennå.

 

Hva som skjedde i løpet av natta, er usikkert, men i dag tidlig var plassen tom. Og fuglen kanskje fløyet?

 

For den kunne fly. Det hadde vi sett.

 

Og det lå ingen fjører - som kunne tyde på et sørgelig endelikt - igjen på plassen.

 

Forhåpentlig har den funnet igjen familien sin.

 

Som vel egentlig burde vært meldt til "skjærevernet"!

 

Å slippe en sånn liten, hjelpeløs tass avgårde alene, er jo helt uforsvarlig.

 

Makan til foreldre!
 

Rosene spist

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

 

Ribbet! Såvel roseknopper som blader har rådyrene gnavset i seg. 

 

 

 

 

 

 

Her var det to velutviklede knopper og friske fine blader. Det er det ikke lenger.

Heller ikke denne knoppen fikk springe ut og glede oss med sin skjønnhet. Den havnet i rådyrmagen.

 

Om kvelden hadde rosene langs vestveggen friskt, fint bladverk og mange lovende knopper.

 

Morgenen etter var knoppene borte.

 

Noen roser er visst mer velsmakende enn andre. På dem er også bladverket borte.

 

Spesielt ser en rose ut til å falle i smak hos våre firbente uvenner, for den er ribbet fra topp til rot. Og det er ikke første gangen

Vi har tidligere forsøkt å dekke rosene slik at rådyrene ikke kommer til.

 

Det har vært lite vellykket. Det blir stygt, og det blir vanskelig å komme til for å holde bedet rent for ugress, avfall fra visne roser og andre visne vekster.

Vi har derfor kapitulert!

Nå setter vi vår lit til neste knoppsetting - for heldigvis er de lave rosene som rådyrene bruker som mat, remonterende. Så trolig kommer det nye knopper på ettersommeren eller høsten.

Om de nye knoppene får stå til de blir utsprungne roser, er en annen sak.

Rådyrene nøyer seg ikke med en bordsetting.

Heldigvis blir vi ikke helt uten roser ved gårdsplassen i sommer på tross av rådyrenes stadige tyveritokter.

Rosene over rådyrhøyde får stå i fred, så noe får også hagens eiere å glede seg over.

To klatreroser har fått lov til å vokse fritt langt oppover veggen.

De har årvisst mistet alle knopper og blomster nederst, men den øverste delen når rovdyrene - ja, jeg skriver rovdyrene! - ikke opp til.

Så kanskje skulle vi gjort som de i følge tradisjonen gjorde i Babylon: Satset på hengende hager.

Da hadde husets beboere og hagens eiere kanskje fått noe mer glede av plantene og vekstene i hagen!

  

Primula veris

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Under over alle under! Primulaene får stå i fred for rådyrene!

 

 

 

En tue ble delt i mange nye planter i fjor. I år står tua i forkanten av bildet for tur.

Våren er sein i år.

 

I 2021 sto primula veris-tuene i full blomst 24. april. 

 

I år blomstret de omlag 2 uker seinere. Nå har de blomstret fra seg for i år, og er i ferd med å visne.

 

For to år siden hadde vi to tuer. De har vi hatt i mange år.

 

I fjor delte vi imidlertid den ene i flere nye planter som alle har tålt vinteren . og det harde og tunge snølaget etter snømåkingen - og i år har blomstret rikt. 

 

Vi har derfor nå en hel rekke med  primula veris - eller Maria Nøkleblom, som de heter på norsk - langs bedkanten mot gårdsplassen.

Og flere skal det bli. I år skal den andre tua deles.

 

Som jeg tidligere har fortalt, var Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. Noen hadde gule blomster - og noen var rødlilla.

 

De rødlilla har vi ikke lenger, men de som har gule blomster, har vi altså klart å redde.

Primula veris tåler ikke tørke. Når sola steiker, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - eller kanskje helst slangen! - og sørge for at plantene får det vannet de trenger.

Det er ikke mange planter som får stå i fred, som får glede oss med sin blomstring, og får blomstre av i vår hage. De fleste blir spist - av rådyr, eller av snegler.

 

Primula derimot faller åpenbart ikke i rådyrenes  - eller sneglenes - smak. 

 

I barndomshagen til familiens "gartner" på Hafslund i Sarpsborg krydde det av scilla og perleblomster. 

 

Slik kunne det vært i dagens hage i Drøbak også. For det er masser av scilla- og perleblomstløk i bedene og utenfor.

 

Men blomster rekker det sjelden å bli. Såvel blader som blomsteranlegg blir gnagd ned av rådyrene.

 

Familien er derfor ekstra takknemlig for primulaene!

 

Derfor formerer vi dem, vanner dem og beskytter dem så godt vi kan!

 

Primula veris er vårens blomst i vår hage!