Sidensvansene har kommet - heldigvis

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Bulkemispel har vakre røde bær fulle av frø med nesten overnaturlig spireevne. 

 

 

Bulkemispelbærene henger ut over kjøkkenhagen. Hvis fuglene ikke spiser bærene, får vi en "skog" av bulkemispelplanter neste år.
 

 

Det er ikke bare bulkemispelen som har bær med stor spireevne. Disse andre misplene er det tross alt mulig å "holde i tømme".

 

Vi har ventet på sidensvansene.

Nå er de her.

Heldigvis! 

Naboenes hager og hekkene mellom tomtene, er fulle av bær.

Bær som vi gjerne vil bli kvitt slik at de ikke får anledning til å lande på bakken, spire og danne en underskog av mispel - dvs. cotoneaster - over alt hvor vi ikke vil ha dem.

De fleste mispler er invaderende- men cotonneaster bullatus er verst!

Den har en nesten utrolig spireevne, og er dessuten bærer av sykdommen pærebrann som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien.

Bulkemispel er svartelistet i den forstand at den er ulovlig å dyrke og selge.

Men når folk har den som pryd- og hekkplanter, sprer den seg uhemmet til nabohager og friområder. 

Slik er det dessverre også der vi bor.

Fuglene sprer frøene - og vi hageeiere luker, skjærer ned og rydder.

Men det monner lite.

Derfor venter vi på sidensvansene!

Egoistisk, kanskje?

For sidensvansene sprer vel de forhatte frøene til andre?

Men det får stå til.

 

Nå har trostene - og især svarttrosten! - riktignok forsynt seg av cotoneasterbærene i lang tid.

Men det monner liksom ikke.

Derfor har vi utålmodig ventet på sidensvansene.

De pleier å komme i store flokker og tømme hagen for bær før de forlater oss igjen.

Vil de komme i år?

 

Ja, heldigvis - nå har de endelig kommet.

Som en sky feier de over hagen - og naboskapet - slår seg ned i de bærtunge buskene, og sluker de saftige røde bærene.

Noen ufordøyde bær havner nok velgjødslet i vår hage, men det meste havner forhåpentlig  vannet, på asfalten eller andre karrige steder der frøene går til grunne. 

 

Men en del havner nok også i naturen og i andres hager.

Det kan ikke hindres så lenge disse forhatte buskene med de forhatte bærene fins.

Tross alt: Takk til sidensvansene som hjelper oss utsatte hageeiere å begrense invasjonen av bulkemispel fra nærliggende hager!

Og det er familiens "gartner" i sin høye alder evig takknemlig for!

 

Psathyrella candolleana på plenen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

På ett og samme sted på plenen vokser det hvit sprøsopp hvert år - noen ganger mange, noen ganger færre.

Etter en tid blekner soppene og går i oppløsning. Men er de ikke uvanlig "filletete" i år?

 

Her er forklaringen. Snilene spiser av soppene!

 

Vår tomt består av terrasser.

 

Øverste terrasse er utbygd med dyp steinfylling som det er lagt leire og jord på.

Det midterste nivået - hvor huset, gårdsplassen og innkjørselen er - er en steinfylling på toppen av den opprinnelige skogbunnen.

Mens den den nederste plenen er bearbeidet skogbund.

Mellom nivåene er det beplantede skråninger som er dekt med påfylt jord.

Jordsmonnet - og dermed vekstvilkårene - er m.a.o. ganske forskjellige på de ulike delene av hagen.

På den nederste plenen befinner det seg formodentlig en del råtnende ved og treverk i jorda.

Dette er sannsynligvis årsaken til at det i tidens løp har dukket opp ulike slags sopp der.

Den mest trofaste soppen er hvit sprøsopp - eller Psathyrella candolleana som den heter.

Den kommer gjerne to ganger per sesong. Først på forsommeren - kanskje så tidlig som i mai - og så igjen seint på høsten. I fjor kom den 2. gang i begynnelsen av september.

Enkelte soppkjennere beskriver hvit sprøsopp som spiselig, mens andre sier at den ikke bør spises på grunn av smak eller fordi man ikke vet nok om den.

Familiens "gartner" og hans familie spiser ikke den hvite sprøsoppen selv om den ser innbydende ut.

Det gjør derimot sneglene - ikke bare de små, sleipe grå, men også brunskogsneglene. Skal man renske hagen for brunskogsnegler, kan man begynne å lete etter dem ved soppene.

 

En dag observerte familiens "gartner" at et av de mange rådyrene som frekventerer hagen, var opptatt med noe der hvor soppene var på den nedre plenen.

Han kan ikke garantere at rådyret spiste sopp, men det så slik ut, og da "gartneren" en tid etterpå var på den nedre plenen, var de hvite sprøsoppene vekk. 

Et par-tre andre uidentifiserte sopper med svarte hoder i tydelig forfall, stod urørt.

 

Fine furuer for fall

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 "Tvillingfuruene" ved inngangspartiet er blitt for store. De har nesten ikke jordsmonn å stå i, og skulle de falle mot huset, ville de anrette stor skade. De måtte derfor felles.

 

 

Nå er de borte, og stubben er foreløpig blitt understell for en urne med agapanthus. Kryphortensiaen som kler fjellrabben, og rhododendronbuskene som står vis a vis murveggen, får nå helt andre lysforhold. Det skal bli interessant å se hvordan de reagerer på de endrede forholdene.

 

 

 

I skråningen langs innkjørselen har det vokst opp en furu som nå er blitt så høy at den kan påvirke utsikten til fjorden fra boligene som ligger bak oss. Den har vi derfor fjernet.

 

 

 

Her vil japansk kvede, gyvel, Pink groetendorst og skjærsmin få nye lysforhold når furutreet er borte. Dessverre vil også den villstyrige gravmyrten profitere på at den store "konkurrenten" er vekk.

 

 

Trefelling gir både ved og sagflis. Veden er nå kuttet opp og stablet for tørk. Sagflisa er feid opp og lagt i komposten - noe i varmkomposten og noe i kaldkomposten som vi nettopp har anlagt.

 

"Familiens gartner" liker trær og vil gjerne ha en "frodig" hage.

Noen trær vokser seg imidlertid for store. Og andre vokser på steder hvor de ikke passer inn. Da må motorsaga fram  - og trærne i bakken.

Trær blir store

På en hylle på bergknatten nær inngangsdøra vokste det da vi bygde, en beskjeden lita furu. Den var dekorativ, så den lot vi stå.

I løpet av de 37 årene vi har bodd i huset, har den vesle furua blitt til et stort tre. Ja, den er blitt til to. Et lite stykke opp fra rota vokste det ut en ny stamme som vi har latt utvikle seg som en "tvilling" til det opprinelige treet.

På bare fjellet

De to trærne vokse på nesten bare berget. De hadde lite jord der de sto, men sendte røttene ned i blomsterbedet på nedsiden, samt inn under steinbelegningen på gårdsplassen like ved hvor belegningsteinene ble løftet opp av fururøttene.

Fare for huset

Det blåser mye - og enkelte ganger ganske kraftig - der vi bor. Skulle "tvillingtreet" falle mot ville det anrette stor skade. Vinduer ville bli knust, og kanskje ville panel-kledningen bli ødelagt.

Vi kom derfor til at "tvillingtreet" måtte felles.

Det var ingen lett avgjørelse. I et hvertfall ikke for "familiens gartner". Han har hegnet om treet i nærmere 40 år. Han har vannet det i tørre perioder, og oversett røtter som har invadert blomsterbedet og ødelagt steinsettingen på gårdsplassen

Matfat for ekornene

Og han har ikke vært alene om å sette pris på "tvillingtreet". Treet har produsert massevis av kongler som generasjoner av ekorn har kost seg med.

Men nå måtte det bort. For så vidt til en viss tilfredsstilelse for husets frue som var lei av visne furunåler og avspiste furukongler foran inngangsdøra og i gangene innenfor.

Ved og kompost

Sønnen i huset trådte derfor til. Med den elektriske motorsaga felte han treet og skar det opp til passende fyringsved som ble stablet til tørk i kanten av gårdplassen.

Greiner og kvister tok "familiens gartner" seg av. Det som kunne brukes til ved - også tynn opptenningsved! - klipte han rent med hagesaksa, og baret ble lagt i haug for å bli kaldkompost. Det bør bli utmerket sur rhododendron-jord.

Ikke ødelegge for naboene

Flere av naboene har utsikt til Oslofjorden. Dvs.: Hvis ikke naboene mellom dem og sjøen lar trær og annen vegetasjon vokse opp og ødelegg utsikten.

Mens vår sønn var i gang med motorsaga, felte vi også en fin furu som vi fryktet kunne ødelegge utsikten for boligene bak hvis den fikk fortsette å vokse.

Nå er det i alle fall ikke vi som ødelegger naboenes utsikt. 

Det er viktig for "familiens gartner" å vite.

 

"Kjempe"-leddved offer for motorsaga

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Tartarleddved blir ca. 3 meter høyt, sier ekspertisen, men dette treet er "litt" mer enn 3 meter høyt. Det er nok godt over 4 - kanskje mer enn 5.

 

Utsikten mot vest er blitt en annen - for oss og formodentlig for naboene på oversiden. 

 

 

 

To stubber står igjen for å gjøre det vanskeligere for rådyrene å brøyte seg vei inn i hagen. Men kjenner vi dem rett, finner de selvfølgelig andre veier.

 

Da han anla hagen på begynnelsen av 1980-tallet, plantet "familiens gartner" ut to like busker. Den ene plantet han nær tomtedelet i nordenden av hagen mot veien, og den andre på tilsvarende sted i sørenden.

Buskene hadde mellomstore litt spisse ovale blader, uanselige rød-rosa blomster og røde bær. 

Da plantene var unge, var barken relativt glatt. Men etter hvert ble barken grov og knortede, og deler av de ytterste lagene flaket av.

Tartarleddved?

Familiens gartner har ment at det var planter i lonicera-familien - nærmere bestemt tartarleddved - han  hadde plantet, og han har behandlet dem der etter. 

 

Han har antatt at de røde bærene har vært giftige, så de første årene da buskene ennå var lave, klipte han av bærene og kastet dem i restavfallet for destruering.

Etter hvert som buskene - eller etter hvert: trærne - vokste og bærene ble dannet over plukkehøyde for barn og unge, har han latt dem stå. Han har ment at bærene i likhet med blomstene er dekorative selv om de er uanselige. Noen spredning har han ikke sett.

Kjempehøyt

Det fins åpenbart mange varianter av lonicerabusker. På nettet står det at tartarleddved er en busk i kaprifolfamilien som blir omlag 3 meter høy.

Det har fått "familiens gartner" til å tvile på at det er tartarleddved han har hatt, for buskene - eller trærne - i hans hage er vesentlig høyere.  Så høye at han i år har måttet bruke motorsaga.

Planta ved det nordligste tomtedelet var blitt omlag 5 meter høy. 

Hindrer naboenes utsikt?

"Familiens gartner" var redd at den kunne bidra til å redusere utsikten til fjorden for naboene på oversiden. Han syns heller ikke at den lenger var en pryd for hagen, og fant ut at den hadde tjent sin hensikt, og nå måtte ned.

 

 "Familiens gartner setter pris på tegn på levd liv. Han syns derfor at stammer som dette er vakre.

Og tanke ble fulgt av gjerning. Motorsaga kuttet ned de kraftige høye stammene som sammen med de    tjukkeste greinene straks ble skåret opp til ved og lagt til tørk i vedlageret.

 

Blader, blomster, bær, kvister og tynne greiner ble pakket i sekk og anbrakt i kommunens container for hagerømlinger.

Tartarleddved er av Artsdatabanken klassifisert som vekster med stort invasjonspotensiale,og har fått betegnelsen "Høy risiko HI". Selv om bærene fra leddvedbuskene ikke har forekommet spredning i hans hage, tar han ingen sjanser. Han ønsker ikke å å bidra til spredning av uønskede arter i norsk natur.

Blitt penere

"Familiens gartner" liker kontinuitet, stabilitet og tradisjon. Han liker ikke forandringer for forandringens skyld.

Han må imidlertid innrømme at hagens "skyline" er blitt penere uten det rufsete leddved-treet som preget utsikten mot vest og naboens flaggstang med vimpelen som han hver morgen sjekker for å gjøre seg kjent med vindretning og vindstyrke.

Og er han i det filosofiske hjørnet, erkjenner han sannheten i det gamle visdomsordet: Sic transit gloria mundi!

Kamp mot skvallerkål og fagerfredløs

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Isoporplatene - bl.a. denne - er lagt ut i et optimistisk forsøk på å begrense utbredelsen av skallerkål. 

 

I skråningen ned mot vår tomt, ble det i sin tid fylt på jord. Dessverre inneholdt jorda frø og rotdeler av skvallerkål. 

 

Lenge holdt skvallerkålen seg i skråningen, men etter hvert har den beveget seg ned skråningen og inn på vår tomt hvor den har invadert kjøkkenhagen.

Å bli kvitt skvallerkål ved å spa og luke er nesten umulig. Av rotdeler som blir liggende igjen, vokser det med 99 prosent sikkerhet fram nye planter.

"Familiens gartner" har derfor lagt ut noen isoporplater på særlig utsatte steder i å i håp om å frata skvallerkålen noe av livskraften. Om det lykkes er for tidlig å si.

 

 

Denne skogsnella (Equisetum sylvaticum) lot seg i hvert fall ikke kue. Den har vokst rett igjennom isoporplata. For en imponerende livsvilje og livskraft.

 

Det blir spennende å fjerne isoporplatene og se hva som har skjedd der de har ligget. Har skvallerkålen bukket under? Eller er det bare markjordbærene som slåss med skvallerkålen om plassen, som har måttet gi tapt?

 

I bedet langs muren til terassen har fagerfredløs spredt seg. Den truer nå med å overta hele bedet.

 

En isoporplate ble derfor lagt i dette bedet for å begrense fagerfredløsplantene og gi plass til andre vekster.

 

Dette forsøket har nok ikke vært særlig vellykket. Plantene har vokst slik at de har løftet plata.

 

Her må vi nok til med spaden. Men det er ikke så lett å spa opp fagerfredløs. Røttene er seige og sitter tett i tett så det er nesten umulig å få spaden ned i jorda.

 

Her venter litt av en jobb.

Fagerfredløsplantene gir seg ikke så lett. De hever isoporplata og kryper fram på sidene. Fagerfredløs er nesten like gjenstridig som skvallerkålen. Og nesten like lite velkommen i hagen.

 
 

Bare blårbær

 

Foto: Kow d. e.  17072015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Mia Marthe plukker blåbær i hagen til Fama og Moff.

Utbyttet ble slett ikke verst. Og det er masse bær igjen på risene.

 

Hagen vår består av en dyrket del og av skog.

Ja, vi regner skogen som en del av hagen.

I skogsdelen vokser det blåbær.

 

Blåbærene liker åpenbart forholdene i skogen vår.

Når været ikke er for tørt, slik at ris og bær tørker inn, blir det store fine bær.

Og relativt mange.

Og gode.

Hvis det da ikke har regnet for mye.

For da smaker det bare vann.

Årets avling har vært god.

 

Vårt barnebarn Mia Marthe plukket omtrent en liter på en kort stund.

Og enda var det mange bær igjen.

De har vi dessverre ikke fått plukket.

Først hadde vi andre gjøremål som vi måtte ta oss av.

Så var det for varmt.

Og så kom regnet. 

Vi har ikke fått sjekket om det kraftige, harde regnet har slått de gjenværende bærene av riset.

 

Vi setter stor pris på å ha ville skogsbær på egen tomt.

Det gjelder både markjordbær, villbringebær - og altså blåbær.

Barnebarna våre setter også pris på bærene.

Etter vårt skjønn gir skogdelen med de ville bærene en ekstra kvalitetsdimensjon til hagen.

Det samme gjør den øvrige vegetasjonen der.

Plener, kjøkkenhage og blomsterbed er fint å ha.

Men alt bør ikke være striglet og sirlig.

Myk skogbunn og ville vekster er også bra. 



Svarthyllen tar revansj

Foto: Kow d.e. 01.07.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Svarthylltreet har virkelig funnet seg til rette. Blomsterprakten er stor. Men hvor mye bær blir det?

Svarthyllblomsten er vakrest når den sitter på treet. I en vase drysser den raskt.

Svarthylltreet har tatt sitt monn igjen.
Som jeg har beskrevet flere ganger tidligere, hadde det en ganske problematisk start.
Men da jeg flyttet det til den nåværende vokseplassen på nordsiden av huset, ble det fart i sakene.

Av hensyn til naboen som gjerne vil ha TV-signaler fram til "tallerkenen" sin - og det er jo ikke noe urimelig ønske - har jeg flere ganger beskåret treet kraftig - fortrinnsvis for å begrense vekst i høyden.
Men svarthyllen tar raskt det tapte igjen.

Klatrestativ
Hylletreet blir dessuten brukt som "klatrestativ" av humleplantene i nærheten.
Det ser det ikke ut til å ta skade av.
For å begrense humlebuskenes voldsomme vekst, river og sliter vi i de mange meter lange "lianene".
Det gjør vi minst et par ganger i vekstsesongen.
Da brekker også kvister og greiner på svarthylltreet av.
Det ser imidlertid ikke ut til å plage eller skade hylletreet.
Det vokser.
Og blomstrer.

Fra saft til vin
I fjor lagde vi saft på hylleblomster.
Den gjæret og ble ikke god.
Vi - eller rettere sagt jeg - slo den ikke ut, men gav den en sjanse.
Nå smaker safta vin.
Jeg har smakt noen ganger, og vinen blir stadig bedre.
Så kanskje ...

Bærene forsvinner
I år vil jeg prøve å lage saft på hyllebær.
Hvis det blir noen bær til overs til oss, da.
Etter at fuglene har forsynt seg.
Og etter at lusene har tatt det de makter å spise opp.
Det er ikke lite.
Etter lusene står de tomme blomsterstilkene igjen, mens kartene i ulike stadier er fortært og borte.
Men før eller senere må vel treet produsere flere bær enn glupske lus og fugler klarer å fortære.
Kanskje skjer det i år?
Vi krysser fingrene og håper det beste.
For svarthyllsaft er godt.
Og framfor alt sunt.
Med masse antioksidanter.

Tre trær i bakken

 Alle foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Sånn så det ut i kanten av gårdsplassen. Grantrærne ble stadig større. Når det blåste som verst, gikk jeg med hjertet i halsen. Hva hvis de blåste over ende og skadet noe eller noen?

Også på nordsiden av huset vokste det en gran. Den stod altfor nær huset og fylte dessuten takrenna med barnåler. Der var en slags edelgran. Da jeg plantet den for 25-30 år siden var den under halvmeteren høy.

Edelgrana på nordsiden var fin å henge opp fugle- og ekornmat i. Både små og store familiemedlemmer hadde glede av å sitte ved kjøkkenbordet og studere dyrelivet på nært hold. Nå må fuglene og vi nøye oss med de fuglematerne som henger under takskjegget.

Her går toppen på edelgrana i bakken. Trefelleren har kvistet hele vegen opp og klatrer ved hjelp av stolpesko og sikkerhetstau. Trygg og sikker felling. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.

Og her faller toppen på den første grana ved gårdsplassen. Den andre fulgte raskt etter.


 
Granene ved gårdsplassen er nede, og ubehagelige overraskelser ved eventuell vindfall er unngått.

 
Stammer, greiner og kvister beholdt vi. Det blir ved. Granbaret klipper vi av og kjører vekk. "Stubben" som står igjen, skal vi ha fuglematerhus på.

 

Også på nordsiden av huset står det igjen en "stubbe" som vi skal sette fuglematerhus på.

 

 

Jeg liker å ha det frodig og grønt.

Og jeg liker trær.

Men det er en tid for alt.

Trær vokser - noen ganger ut av kontroll.

 

Nylig måtte tre store grantrær i vår hage i bakken.

Ja, jeg regner den skogbevokste delen av tomta som en del av hagen.

Trærne gjør dyrelivet rikere.

Både ekorn og et rikt fugleliv har holdt til i de trærne vi nå har felt.

Det er en grunn til at vi gjerne skulle latt trærne stå.

Men det var ikke mulig.

To av trærne kunne skadet folk og annen manns eiendom om de var blitt stående og hadde falt av seg selv.

Og det tredje kunne skadet huset.

De måtte derfor ned.

 

Nå skal de bli til ved.

Både stammene, greinene og de groveste kvistene blir tatt vare på og fyrt med når de er blitt tørre nok til å havne i ovnen.

Granbaret klipper jeg av å kjører til kommunens fyllplass for hageavfall.

Det blir noen timers klipping og noen lass med bar, men det er verdt jobben.

Syns jeg.

Dessuten blir det noen timer i frisk luft.

 

Jeg felte ikke trærne selv.

Jeg valgte å overlate jobben til profesjonelle.

De jobbet både raskt, elegant og sikkert uten uhell av noe slag - verken på mennesker eller eiendom.

Firmaet jeg brukte, holder til i Frogn kommune og heter "Skoglund & Haukeland".

De har e-postadressen post@skoghauk.no

Klikker du på www.skoghauk.no kommer du til nettsiden deres.

 



Det regner og regner og blåser og blåser

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Søppeldunken er en slags vindmåler. Når den blåser over ende, blåser det kraftig, og vi må sikre løse gjenstander. Den står på en liten pall for ikke å fryse fast, men sjansen for at det skal skje i år, er ikke stor. Akkurat nå er det 6,8 varmegrader.

Det er et merkelig vintervær vi har.
Gradestokken forteller om temperaturer langt over null.
Akkurat nå er det 6,8 grader her.
Og skiftende regn som det vel heter på meteorologisk.
Altså ikke styrtregn, men yr og regnbyger som skifter på jobben med å holde fuktigheten oppe og gamle folk inne.
Dessuten blåser det.
Ikke storm i dag, men vinden kommer i kast som tar godt tak.

Steinen hindrer at vindkastene river av taket og hiver det rundt omkring. Noe som har skjedd et par ganger før steinen kom på plass.

Det har regnet - mer og mindre - i flere uker nå.
Hadde all denne nedbøren kommet som snø, hadde vi nå hatt snø til oppunder mønet.
Så selv om vi ikke liker det stadige regnet, er vi takknemlige for at det ikke er enda verre.
Jeg husker noen sterke inntrykk fra min barndom.
Vi hadde ikke TV den gangen som brakte bilder av nyhetene inn i stua til folk, men avisene hadde bilder av folk på Sørlandet som ikke kom ut eller inn av inngangsdøra.
Snøen lå så høyt at folk måtte krype ut og inn av vinduet i annen etasje.
Reportasjen var illustrert med bilde av en kjent skiløper - jeg tror han hette Reidar Andreassen - på veg ut av - eller inn gjennom - et vindu.

Hadde alt regnet i vinter kommet som snø, hadde vi trolig hatt det på samme måten.
Så vi får være takknemlige over at snøen kommer "ferdig måkt" - som folkevittigheten uttrykker det.

Plenen er en fylling av leire og jord på toppen av store steiner fra utskytingen av byggegruven. Plenen har holdt stand i 30 år, men tåler den alt regnet?

Vi får bare håpe at jorda er i stand til å "håndtere" alt vannet.
Vi bor i en skråning.
Vannet renner derfor av ganske raskt.
Men den øverste plenen er egentlig en "fylling".
Ikke av søppel, men av store steiner med et ganske tjukt leirelag med jord på toppen.
Skulle alt regnet forårsake at leira og jorda for alvor begynner å sige ned mellom steinene i steinfyllinga, ville vi få det "morsomt".

Dette søkket holder vi øye med og etterfyller med jord. Vi har fylt på og jevnet ut flere ganger, men det synker åpenbart fortsatt. Alt regnet gjør det neppe bedre.

Foreløpig har vi kun sett små antydninger til at jorda blir borte, men vi holder nøye øye med utviklingen.
Og fyller etter med jord der det danner seg søkk.
Når sant skal sies, kjenner vi en viss uro når nye regnværskyer trekker inn over landskapet og øser sin syndflod av vann ned over vår hage.
Mildvær er bra for en gammel mann, men regn har vi fått nok av for en stund.
Og skal vi tro meteorologene, er "høstværet" langt fra over.
Så da kan vi ikke gjøre annet enn å krysse fingrene.

Bare blåbær?

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det er ikke bare hageplantene som bærer merker etter den harde vinteren. Også store deler av blåbærlyngen har frosset.

Da vi skulle bygge på begynnelsen av 80-tallet, var vi i den heldige situasjon at vi kunne velge tomt.
Vi - eller kanskje det var jeg - valgte en tomt med sjøutsikt, mulighet for hage - og mulighet til å beholde en del som skogstomt med trær og vill bunnvegetasjon.

Tynnet, men bevart
Skogstomtdelen har vi tatt vare på.
Noen trær som er blitt faretruende store, eller har stått i vegen for naboenes sjøutsikt, har vi felt.
Dessuten har vi vedlagre i skogen vår.
Det ødelegger riktignok en del av undervegetasjonen, men stort sett er urskogballansen intakt.
De opprinnelige bunndekkerne er dominerende.

Blåbær
F.eks. fins det blåbær.
Ikke i store mengder, men nok til at våre barnebarn i gode år har kunnet plukke og kose seg.
Litt til den eldre generasjon er det også blitt.
Noen ganger i glass og spann og krukke, men ikke minst i magen, slik det står i sangen.

Tørke og kulde
Vi holder øye med blåbærriset og forsøker å ødelegge minst mulig når vi bruker den skogbevokste delen av tomta.
I tørre somre har vi vannet.
Det har ikke hindret at kart og bær har tørket inn på det riset som har stått i den varmeste sola, men blåbærriset har i alle fall overlevd.
Tørke har vi altså - delvis - forhindret.

Brunt og vissent
Kulda er det værre med.
Denne våren viser blåbærriset umiskjellige tegn på å ha frosset.
Det er fin tilvekst av nye, friske, grønne planter som har stått i le nederst ved bakken, men det høyeste riset, som har stått mest utsatt, er brunt og vissent.
Det bærer nok ikke flere bær.

Urskog eller hage?
Skal jeg fjerne det?
Eller skal jeg la det stå slik at vegetasjonen kan ta seg opp igjen ved egen hjelp etter urskogmetoden?
Jeg tror jeg lar det være foreløpig.
Viser det brune riset ikke tegn til liv, kan det vel hende at hagesaksa kommer fram lenger ut på sommeren.
Litt hjelp fra en velvillig og litt utålmodig "gartner" kan kanskje naturen trenge.
Kanskje vil den til og med vise sin takknemlighet i form av bær når sommeren kommer?
Og: Skogsdelen av tomta er jo del av hagen - når alt kommer til alt.
Litt "frisering" skader kanskje ikke?

Samarbeid
Situasjonen får meg til å tenke på gartneren som jobbet blant nyttevekster og blomster da en religiøst anlagt person kom forbi.
- Her har du ved Vår Herres hjelp, skapt et paradis på jord, sa den besøkende.
- Ja, det kan du vel for så vidt si, svarte gartneren. Du skulle sett hvordan det så ut her da Vår Herre dreiv her alene.
Det er kanskje ikke så dumt å rekke naturen en hjelpende hånd av og til.

Utsikten

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det står en benk i hagen - riktig nok ikke grønnmalt, men like vel god å hvile mødige lemmer og en vond rygg på.

Og nyte utsikten ut over Oslo-fjorden fra. Bildet yter ikke utsikten rettferdighet.

Vi kan se ut over Oslo-fjorden. Fra stua, fra verandaen og fra plenen.
Strandlinjen er ikke rett utenfor stuedøra, men utsikten er fin. Selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet ovenfor.
Det skyldes kameraets utilstrekkelighet.
Og disen da bildet ble tatt. I dis ser fjorden trollsk ut - som en eventyrillustrasjon av Theodor Kittelsen.
I klarvær er opplevelsen annerledes. Da ser vi båttrafikken. Seilbåter, mellomstore skip - og mektige flytende palasser som majestetisk glir ut og inn av fjorden.
Spesielt i mørke er de lysende flytende hotellene et mektig skue og vitnesbyrd om stor maritim ingeniørkunst.
Det blåser ofte fra fjorden.
Har man jobbet i hagen og trenger en "pust i bakken" er det godt å sette seg på krakken på utsiktsplassen på plenen og nyte utsikten og vinden som på varme dager virker som en svalende bris.
Krakken er ikke malt.
Den er grå og værbitt og bare mettet med "terassebeis" for å motstå regn og rufsevær.
Og den er tung.
Tung som bly, slik at den ikke blir kasteball for vindrosser og stormkast som feier inn fjorden og tar herredømme over det meste som kommer i deres veg.
Men ikke krakken.
Den står støtt.
I storm som i stille.
Og venter på varme gode sommerdager og besteforeldre, foreldre og barnebarn som nyter sommeren - og utsikten - i hagen.

Årets første snømåking

Foto: Kow d.e. 031208 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hagen hviler under snøen og lader opp til en ny vår og en kommende sommer. Når gårdsplassen og innkjøringen måkes, legges mest mulig av snøen i rose- og staudebedene. Det hjelper mot eventuell frost og mot smågnagere.

Høsten har vært lang, og noen av plantene har ikke visst verken ut eller inn.

Skulle de gå til hvile, eller skulle de fortsette å vokse? Kanskje til og med blomstre?

Karpatklokkene f. eks. som står i bedet ved sørveggen, var friskt grønne og hadde knopper da snøen kom og la seg over landskapet.

Nå befinner de seg imidlertid under et tjukt lag med snø, for i dag har vi måkt gårdsplassen og innkjørselen for første gang denne vintersesongen, og når vi måker, lemper vi godt med snø i staudebedene og rose- og blomsterbedet inntil veggen.

Skulle det bli kaldt, er det godt å ha et snødekke å gjemme seg under, og skulle det bli mildt, smelter snøen og sørger for at plantene ikke tørker ut.

Vi er ikke så glad i snø. Det blir fort glatt og plundrete.

Vi syns derfor at snøen er upraktisk, men vi liker å måke den - vel å merke for for hånd - og så har vi sans for det vakre.

Så akkurat slik det er nå, kan det fortsette å være til - la oss si - første uka i januar.

Da fortsetter det å være vakkert jula igjennom, og så blir vi velsignet med snø på taket når nyttårsrakettene skal opp.

Ikke våre, for vi sender aldri opp rakketer, men det er mer enn nok av personer som gjør det.

Skjønt, kanskje det ikke blir så ille i år - økonomikrisen tatt i betraktning.

Det skal bli interessant å se.

Fargerik morgen

Foto: Kow d.e. 031108 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dramatisk himmel: Slike fargerike morgener er det ikke altfor mange av, så dem må vi ta vare på.

Noen ganger er vi velsignet med morgenbilder som dette.

Den oppmerksomme leser vil se at det er tatt fra samme sted som der vi har tatt bilder av høstfarger og årets første snø.

Vårt hus ligger slik til at naturen byr på det meste.

Noen ganger finner den det for godt å glede oss med fargesterke opplevelser morgen eller kveld. Andre ganger trekker den et slør av tåke og dis over landskapet, eller skjuler fjorden i snødrev -for så å angre sin vrangvilje og slippe solen generøst til over sjøen, åsene og husene.

Disse skiftningene er vesentlige deler av det jeg vil samle i begrepene hageopplevelse og hageglede. Naturen som på sine egne premisser byr på skjønnhet, dramatikk - og de mange helt "vanlige" dagene, som det er flest av.

"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet," har en observant og klok person sagt. Om det var den finske forfatteren Minna Canth, eller den svenske forfatteren, Stig Johansson, som myntet disse tankevekkende ordene, skal jeg ikke si for sikkert.

Men de rommer en dyp sannhet, så det er best å gripe dagen.

Og spesielt slike dager som denne.

Høst og kulde

Foto: Kow d.e. 171008 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Høsten er vakker, men vinteren sniker seg innpå.

T.v.: Blomkarsen gir seg ikke, men har både blomster og velsmakende frø der den står mellom høstfarget bergenia, krypende mispel og sølvarve.

Kuldegradene kommer snikende.

Det er rimfrost på naboenes tak, men i bakkehøyde må det fortsatt være over null, for blomkarsen har klart seg.

Og blomkarsen er ikke den som holder ut lengst. Så full av vann som den er, trenger den ikke mye nattekulde før den blir svart og klissen.

Men den står. Ennå. Med blomster og fine, velsmakende frø som vi ikke har fått somlet oss til å høste ennå. Men nå skal de i hus og i lake for å tjene som "fattigmannskapers".

Høsten er ellers en usedvanlig vakker årstid med en fargeprakt som nesten er overveldende.

Oversiktsbildet ovenfor er tatt fra vår veranda. Eller kanskje heter det altan som formodentlig kommer av altus, som betyr høy. Fra vårt høye utsiktspunkt ser vi utover naboenes hager og tak, skog og sjø, litt avhengig av hvor vi vender oss.

Og så ser vi vår egen hage, naturligvis. Den har fine farger nå, men er ellers ikke mye å skryte av. Vi skulle tatt inn de pelargoniene som står i jorda, og rakt og ryddet for å blitt kvitt soppbefengte, nedfalne blader fra kirsebær og sibirkornell, men tiden har ikke strukket til.

Akkurat nå er vi inne i en særlig hektisk periode. Det har gått ut over bloggen også.

Men vi får se. Kanskje neste uke blir bedre?

Tomt i flere plan

Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon



Øverst: Vår tomt har tre nivåer. Fra nedre plen går en trapp opp til gårdsplassen.

Midten: Nedre plen. T.v. bak fotografen er det et steinbed.

Vi bygde i 1982-83 og flyttet inn sommeren 1983.
Tomta var egentlig en naturtomt med småskog og villbringebær på forsiden, og gran og furuskog på baksiden.
Bak - dvs. på østsiden av huset - har vi fortsatt naturtomt med skogbunn og bartrær.
På vestsiden av huset måtte vi imidlertid fylle opp på oversiden av innkjørselen, for ikke å få en altfor stor skråning ned fra naboens tomt.

Øvre nivå har i flere år vært tumleplass for grevlinger som har gravd opp og ødelagt plenen. Mellom Weigelaen og Kolkwitziaen er det utsikt til Oslofjorden.

Den øvre plenen er anlagt på et noe tynt jordlag, som ligger på et lag av 20-30 cm leire som i sin tur ligger oppe på de kjempesteinene som er brukt for å heve nivået.
Den nederste plenen ligger på den opprinnelige skogbunnen som var der før vi kom og grep inn i naturens orden.
Skråningen mellom øvre plen og innkjørselen er beplantet med rosespirea, ulvespirea, pink Grootendorst, kvede og gyvel.
På "skulderen" til høyre for innkjøringen er det staudebed, og i skråningen derfra og ned til nederste plen, er det rosa rugosa, snøbærbusker, brudespirea, aronia, sibirertebusk og bulkmispel.
I bakkanten av steinbedet på nederste nivå er det tre omfangsrike busker, som jeg mener er bulkemispel. En velutviklet buske av samme slaget står på plenen vis a vis. Jeg har klipt buskene slik at de danner en portal eller en slags "pergola" uten søyler. Det gjør det mørkere for vekstene, men gir en stemningsfull, lun atmosfære.
Gressflatene er beholdt av hensyn til familiens sosiale liv.
På nederste plen spilles det forsiktig fotball med barnebarna, og på den øverste holdes det ved forskjellige anledninger hageselskap - fortrinnsvis for familien.
Mellom øverste plen og den vestlige endeveggen på huset, er det en hellelagt sitteplass med levegg og peis.
For den som leser våre blogginnlegg om hage, planter og plantestell, kan det kanskje være interessant å få et innblikk i hvordan hagen er utformet.
Derfor har vi laget denne presentasjonen.
Det grunnrisset den gir, skal vi fylle ut etter hvert.