Psathyrella candolleana på plenen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

På ett og samme sted på plenen vokser det hvit sprøsopp hvert år - noen ganger mange, noen ganger færre.

Etter en tid blekner soppene og går i oppløsning. Men er de ikke uvanlig "filletete" i år?

 

Her er forklaringen. Snilene spiser av soppene!

 

Vår tomt består av terrasser.

 

Øverste terrasse er utbygd med dyp steinfylling som det er lagt leire og jord på.

Det midterste nivået - hvor huset, gårdsplassen og innkjørselen er - er en steinfylling på toppen av den opprinnelige skogbunnen.

Mens den den nederste plenen er bearbeidet skogbund.

Mellom nivåene er det beplantede skråninger som er dekt med påfylt jord.

Jordsmonnet - og dermed vekstvilkårene - er m.a.o. ganske forskjellige på de ulike delene av hagen.

På den nederste plenen befinner det seg formodentlig en del råtnende ved og treverk i jorda.

Dette er sannsynligvis årsaken til at det i tidens løp har dukket opp ulike slags sopp der.

Den mest trofaste soppen er hvit sprøsopp - eller Psathyrella candolleana som den heter.

Den kommer gjerne to ganger per sesong. Først på forsommeren - kanskje så tidlig som i mai - og så igjen seint på høsten. I fjor kom den 2. gang i begynnelsen av september.

Enkelte soppkjennere beskriver hvit sprøsopp som spiselig, mens andre sier at den ikke bør spises på grunn av smak eller fordi man ikke vet nok om den.

Familiens "gartner" og hans familie spiser ikke den hvite sprøsoppen selv om den ser innbydende ut.

Det gjør derimot sneglene - ikke bare de små, sleipe grå, men også brunskogsneglene. Skal man renske hagen for brunskogsnegler, kan man begynne å lete etter dem ved soppene.

 

En dag observerte familiens "gartner" at et av de mange rådyrene som frekventerer hagen, var opptatt med noe der hvor soppene var på den nedre plenen.

Han kan ikke garantere at rådyret spiste sopp, men det så slik ut, og da "gartneren" en tid etterpå var på den nedre plenen, var de hvite sprøsoppene vekk. 

Et par-tre andre uidentifiserte sopper med svarte hoder i tydelig forfall, stod urørt.

 

Rodondendronbuskene lover blomsterrik sommer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rododendron overvintrer med blomsterknopper. 

 

I fjor bød rodondendronbuskene ved inngangen på en heller beskjeden blomsterprakt. I år ser de ut til å ta sitt monn igjen.

 

 

I et smalt, grunt bed mellom berget og den skiferkledde sitteplassen ved inngangen står det to catawbiense-rododendron.

 

I mange år stod de i skyggen av et mektig grantre og blomstret ikke - eller veldig sparsomt.

 

Men for om lag tolv-tretten år siden, felte vi grantreet, og siden har de to catawbiensebuskene velsignet oss med et vell av blomster.

 

Hvilepauser

Skjønt ikke like mye hvert år.

Etter en overdådig blomstring tar buskene en hvilepause og sparer litt på blomsterfloret.

I forfjor var blomstringen overveldende. I fjor sommer gikk derfor plantene inn i sparemodus.

I år ser det imidlertid ut til å bli en ny overdådig blomstring. Buskene står med masse, store blomsterknopper som har klart seg beundringsverdig gjennom en vinter med både ilter barfrost og masse tyngende snø på greiner og knopper.

Lite , men sur jord

Rododendron er en villig plante som viser stor evne til vekst og overlevelse når den får de vekstvilkårene den skal ha.

 

Når vi likevel er imponert - og litt overrasket! - over vekst- og blomstringsvilligheten til våre to catawbiense-busker, er det fordi de står i et grunt, smalt bed uten altfor mye jord. Og uten mulighet til å sende røttene ut over bedets grenser.

 

Bak seg har de en bergvegg som stikker dypt, og foran seg en steinfylling som danner basis for den skiferdekte sitteplassen som dekker marken ut fra husveggen og bort til plantene.

 

Hjemmelaget surjord

Den vesle jorda de har, er nok imidlertid god.

 

Den har i mange år fått tilførsel av barnåler fra juletrær og nærstående gran- og furu-trær, og fra fra vissent løv. Alle rotklumper fra lyng og andre surjordsplanter som er utrangert i åras løp, har havnet rundt røttene til rododendronplantene.

Spesiallaget rododendronjord har vi aldri kjøpt!

Nytt toppår?

Nå gleder fruen i huset og "familens gartner" seg til årets blomstring som ser ut til å bli generøs.

Noen år har det vært til sammen 70-80 store blomster på de to plantene. 

Vi har ikke telt antall blomsterknopper i år, men mange er det. 

Om vi tangerer - eller overgår - blomstringen fra tidligere toppår, skal derfor bli spennende å se.

Hvor ble blomstene av?

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildene og se større versjon!   

 

De spanske margerittene blomstret i juni og juli og tidlig i august, men så tok det slutt. 

 

Også denne planta som står litt mørkere, er frodig og fin, men helt uten knopper og blomster.

 

 

Men de to plantene på kirkegården blomstrer fortsatt rikt slik de spanske margerittene pleier å gjøre på denne tiden av året.

 

I mange år har vi hatt spanske margeritter i urnene på terrassen ved trappa. Som regel har de blomstret helt til nattekulda har kommet, og det har vært tid for å tømme urnene og lagre dem innendørs.

Da har vi måttet ta opp planter i full blomst og anbringe dem i komposten.

 

Mye blader, ingen blomster

Tiden for å tømme urnene for i år nærmer seg ubønnhørlig, og de spanske margerittene er grønne og frodige som vanlig, men i år har de to plantene ved inngangsdøra ingen blomster. Det samme gjelder planta som står i potte på bordet på terrassen og planta på bordet på verandaen. De er alle uten en eneste blomst.

 

Og ikke har de blomsterknopper, så noen blomster blir det formodentlig heller ikke.

 

Hva har skjedd? Hvorfor blomstrer de ikke lenger?

 

Vannet regelmessig

Sol og varme har de ikke manglet. Dagene er blitt kortere, men er fortsatt varme. Sola lyser fra skyfri himmel.

 

Tørt er det riktignok, men plantene i urnene har regelmessig fått vann og har aldri vært tørre. De har ikke engang hengt med bladene, men vært struttende og saftspente hele sommeren og høsten.

Plantene på kirkegården blomstrer

Derimot har vi to spanske margeritter på en grav vi steller. De er fulle av blomster og blomsterknopper- akkurat slik alle de spanske margerittene pleier å være på denne tiden av året.

Alle de spanske margerittene ble kjøpt samtidig og på samme sted, men var allerede i utgangspunktet ulike.

To var rosa. De plantet vi på kirkegården.

Resten var mørkere - nærmest burgunder. De plantet vi i urnene ved trappa og i potter som har stått på terrassen og på verandaen.

Har de det for godt?

Det er disse som nå overraskende har sluttet å blomstre. 

 

Er de plantet i for god jord? Har de det for godt? Ser de ingen hensikt i å danne blomster og frø for å sikre overlevelsen fordi de finner alt de trenger i rikt monn i den jorda de står i?

Eller er de rett og slett av en art som mener at den har blomstret fra seg når vi går inn i september og dagene blir korte og nattekulda kommer snikende?

Forskjell på planter og jord?

Disse spørsmålene får vi nok ikke svar på. Men vi konstaterer at en spansk margeritt ikke uten videre er som enhver annen spansk margeritt.

Vil man ha blomster får man være nøye med hva man kjøper, og nøye med hva man omplanter plantene i. Superjord som den "familiens gartner" lager, er kanskje ikke alltid den beste. Den kan - ser det ut til - gi grønne, frodige planter med masse bladverk, men tidligere høst og ingen blomster på tampen av sesongen.

Det var ikke akkurat slik det skulle være. 

 

Tvert om. Det er nå når dagene blir kortere og gråere og høsten kryper innpå oss at vi trenger trenger blomster omkring oss. Grønne planter er bra. Men det er blomstene som formidler optimisme og glede og gir overskudd og krefter i møtet med den mørke årstiden som vi nå uomgjengelig går inn i.

Overdådig rhododendron

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

I fjor tok rhododendron-buskene er velfortjent pause. I år tar de sitt monn igjen. Da bildet ble tatt, var det bare et fåtall bristeferdige knopper som hadde slått ut i full blomst.

Blomsterknoppene er vakre - nesten like vakre som de utsprungne blomstene.

 

Skjønt, den utsprungne blomsten går nok, når sant skal sies, av med seieren.
 

 Våre to rhododendronbusker av arten catawbiense grandiflorum, står i en smal, grunn "grøft" mellom fjellet og den hellelagte sitteplassen. 

Jord vi har laget

I grøfta er det ingen opprinnelig jord. Bare jord som vi har laget i årenes løp ved å fylle på løv, barnåler fra juletrær og trær i naturen, samt sur jord og planterester fra lyngplanter som har gjort sitt.

Vi har hatt de to rhododendronbuskene i mange år. De første årene stod de i skyggen av et stort grantre og blomstret beskjedent - men vokste desto mer. 

Da vi felte grantreet, takket rhododendronbuskene raskt med en vell av blomster. Og siden har den blomstret overdådig - bare med et "hvileår" inne i mellom.

Årets blomstring er av de mer overveldende. Vi har gitt opp å telle antall knopper og blomster.

Klipt hardt tilbake

Sitteplassen mellom husveggen og fjellskrenten er ikke stor. Når rhododendronbuskene har vokst for mye og tatt for stor del av sitteplassen, har "familiens gartner" klipt dem relativt hardt tilbake.

Hvordan ville den harde tilbakeklippingen påvirke blomstringen?

Årets blomstring viser at det ikke har vært noen grunn til bekymring. Blomstringen er overdådig! Rhododendron catawbiense grandiflorum tåler det meste - både hard tilbakeklipping og harde vintre.

Er du på jakt etter en herdig prydbuske, så er Rhododendron catawbiense grandiflorum et godt valg.

❕

Slik ser rhododendronbuskene ut nå.

 

Etter å ha skrevet innlegget ovenfor, tok jeg en tur ut og nøt synet av rhododendronbuskene.

 

Jeg innså raskt at det bildet jeg hadde lagt ut, ikke ytte buskene rettferdighet. 

Jeg supplerer derfor med dette nye bildet som er tatt i dag.

Når vi går ut utgangsdøra, blir vi akkurat nå møtt av dette vakre synet.

 

I dag har "familiens gartner" vannet. Og akkurat nå regner det.

 

Forhåpentlig bidrar dette til at vi får beholde denne blomsterprakten lenge.

 

Gammeldags hagesyrin

Syrinen ved sitteplassen like ved inngangsdøra strekker seg mot lyset. Den har den bladrike rhododendronen og fjellveggen som naboer og må derfor strekke seg mot lyset for å kunne blomstre. Det er derfor mest stammer og greiner å se i sittehøyde.

 

 

 

Planta ved sitteplassen har ikke mye jord - eller plass for rotskudd. Det er fjell på én side og mur på en annen. Men det er tydelig at det er nok, for der har den stått i snart 40 år og gledet oss med tunge, duftende, lys lilla syrinklaser.

 

Syrinen ved trappa ned til den nederste plenen må også kjempe for lys og levelige vekstforhold. Her er det ulvespirea og snøbærbusker som stjeler både næring og lys. Syrinen må derfor vokse i lengden for å overleve. 

 

Syrinbuskene i vår hage setter vi ekstra pris på. De kommer barndomshjemmet til "fruen i huset", og før de kom dit, vokste morplanta i hagen til hennes besteforeldre. Syrinen representerer derfor arv og tradisjon. Se også https://hagekroken.blogspot.com/2010/06/vanlig-gammeldags-syrin.html

 

Enkel, gammeldags syrin

Vår syrin er ikke av det "moderne", imponerende slaget. Den er sannsynligvis en ganske enkel syringa vulgaris. Altså vanlig syrin. Upodet. Og ikke "foredlet" på noen måte. Våre planter representerer gammel, norsk hagekultur.

 

Vi bygde hus i 1983 og anla hage i årene straks der etter. Våre syriner har således stått i vår hage i nærmere 40 år. 

I alle disse årene har vi hatt glede av de gammeldagse syrinbuskene med de relativt beskjedne blomsterstandene.

Nøysom

Vanlig syrin er en nøysom prydplante. Den ene av våre planter har knapt plass og jord i det hele tatt. Næring må den finne ved å sende røttene inn i rhododendronbedet eller det smale, grunne bedet langs fjellskrenten, dvs. bedet der klatrehortensiaen har røttene sine, og hvor hagehortensiaen holder til.

I rhododendronbedet er jorda sterkt sur. I hortensiabedet er den mer nøytral. Syrinbuska kan derfor velge.

Blomstrer i juni

Syrinbuskene våre blomstrer ikke ennå - selvfølgelig. Først om en drøy måned vil de stå i fullt flor. Vi konstaterer imidlertid med glede at syrinplantene er "i rute". Det har vært en hard vinter for mange planter, men det er ingen døde, tørre kvister å se på syrinbuskene. De har tilsynelatende greid seg bra og lader nå opp til den store - men akk, så altfor korte - blomstringen i begynnelsen av juni.

 

Syrinbuskene er altså en tradisjonsbærer i vår hage og et bidrag til arbeidet med å bevare gammelt genmateriale. Vi har derfor en egen plass for den enkle, prunkløse, ujålete, lys lilla syrinen i vårt fra før ganske store  hagehjerte.

 

Rhododendronbuskene tar igjen det tapte

De to rhododendronbuskene ved inngangspartiet  har utallige, struttende blomsterknopper.  Vi ser med forventning fram til at de springer ut.

 

Her er det livskraft og lengsel etter sol og varme. Det ligger an til å bli et uforliknelig blomsterflor.

Fjoråret var det bare noen få blomster på våre rhododendronplanter av sorten catawbiense grandiflorum. Vi har to planter og begge tok seg et hvileår samtidig.

I år tar de sitt monn igjen. Vi har forsøkt å telle blomsterknoppene, men har gitt opp. De er legio som evangelistene ville sagt.

Knopper som overvintrer

Rhododendron Catawbiense setter både vekstknopper og blomsterknopper om høsten. Knoppene overvintrer med andre ord i full ferdig stand på busken.

Etter som det var så sparsomt med blomster i fjor, har vi holdt nøye øye med buskene i løpet av vinteren. Ville knoppene overleve det ustadige været og den langvarige barfrosten?

Nå har det seg slik at rhododendron har sin egen metode for å tåle frost. Plantene trekker væsken ut av bladverket og hindrer på den måten at cellene i bladene og knoppene sprenges av frost. De produserer dessuten stoffer som virker som en slags frostvæske.

Buskene ser bedrøvelige ut mens dette pågår, og et utrent øye kan komme til å tro at nå har plantene takket for seg, og at de lovende noppene vil falle avb uten å blomstre. Men slik er det heldigvis ikke. Plantene innretter seg på været, og når gradene tillater det, fylles bladene igjen og blir vitale og saftspente. Og knoppene springer ut og skaper det vakreste blomsterflor.

Må få sur jord

Rhodondendron Catawbiense er en takknemlig prydbuske å ha med å gjøre. Men den har en egenhet: Den vil ha sur jord.

Så lenge vi hadde ekte gran som juletre, samlet vi barnålene og tømte dem i rhododendronbedet. Et bed som er en 60-70 centimeter bred grøft mellom sitteplassen ved inngangsdøra og fjellveggen bak. Der er det sparsomt med jord, men vi fyller stadig på med furnåler som vi feir opp fra gårdsplassen, tørt løv samt "jord" og oppklipte kvister fra lyngplanter som har gjort sitt som prydplanter.

Rhodondendron-plantene klager ikke. De vokser og blomsterer og viser alle tenkelige tegn på velvære.

Og årets blomstring ser - som nevnt - ut til å overgå det meste. Vi krysser fingrene og venter i spenning - og forventning.

 

Urnene venter med nylaget jord

Urnene ved inngangen  har fått nymikset jord og venter på planter som skal vokse seg frodige og blomsterrike i løpet av sommeren.

 Før urnene fylles med planter, "lager" vi jord. Brukt jord fra fjoråret "anrikes" med kompost og pelletert hønsegjødsel. At plantene setter pris på denne miksen, viser de tydelig ved vekst og blomstring.

 

Jord er ikke forbruksvare hos oss. Jord fra urner og blomsterpotter brukes om og om igjen - år etter år.

Jorda blir selvfølgelig forringet når plantene har gasset seg i næringsstoffene den har å by på. Jorda må - eller bør - derfor forbedres før den brukes på ny.

 

Jord, kompost og hønsemøkk

Vi blander jorda fra i fjor med kompost fra varmkompostbingen, og tilsetter en dose pelletert hønsemøkk. Størrelsen på dosen varierer med hva vi skal plante. Store kraftige pelargonier som har overvintret inne, og har et robust rotnett, får en neve godt blandet ut i jorda. Det samme får innkjøpte spanske maregeritter. 

 

Lobelia som plantes i samme urne som margerittene får da naturlig nok samme dose, selv om de har mer følsomme røtter og kanskje kunne klart seg med mindre. Mindre dose, og altså ikke fullt så kraftig jord, får også årets stiklingsformerte planter, som ennå er i ferd med å utvikle røtter. Planter vi har sådd selv får også skrinnere jord.

Ut på sommeren blir samtlige planter vannet med en dose hønsemøkk i vannet. Vi tømmer pelletert hønsemøkk i en vannningskanne, og lar det stå til det er løst opp. Denne blandingen slår vi en skvett av sammen med vann fra springen når vi vanner. Det lukter ikke godt, men er godt for plantene, så den ulempen får vi leve med.

Nattetemperaturen er fortsatt ustadig. Utplantingsplantene er dessuten ikke ferdig herdet. Utplanting av overvintrede planter skjer derfor neppe før 1. mai. Men urnene er altså klare. Så nå kan bare den stabile varmen komme.

 

Mulch

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det mørke mellom bringebærbuskene er gressavklipp brukt som mulch for å holde ugress borte, bevare råmen i jorda og gi plantene næring.

Når jeg klipper plenene, bruker jeg store deler av avklippet som mulch.
Det bidrar til å holde på væten i jorda, holde ugress borte, og etter hvert som det brytes ned og råtner, gir det jorda kjærkomne tilskudd av næringsstoffer.
Mulch er en effektiv jordforbedrer.

Næring og fuktighet
Mest bruker jeg avklippet som mulch mellom bringebærbuskene.
Der har den som oppgave å holde hvitveisen og annet ugress i sjakk og spare gartneren for luking og vanning.
Bringebærene våre har hard konkurranse om næringen.
I nærheten er det en stor bjørk og et stort bartre som sender sine grådige røtter inn i bringebærlandet og forsyner seg slik at det blir lite fuktighet og næring igjen til bringebærene.
Lag med avklipt gress på jorda gir de grunne røttene til bringebærene en noe større sjanse til å skaffe seg den fuktigheten og næringen plantene trenger for å vokse og for å frambringe bær.

Aviser
Tidligere la vi aviser i bløt før vi la dem ut over bakken med godt omfar slik at ugresset - spesielt hvitveisen - ikke skulle kunne arbeide seg opp mellom "skjøtene".
De siste par årene har vi ikke hatt tid og overskudd til en såpass arbeidskrevende operasjon.
Nå sprer vi bare plenavklippet i relativt tjukt lag mellom plantene.
Det virker det også.
Både som næringstilskudd - og brems på den særdeles livsdugelige hvitveisen.

Luke først
Skal man bruke mulch i blomsterbed og mellom f.eks. grønnsaker, bør man først fjerne ugresset der mulchen skal legges.
Frøugras bør ikke få sjansen til å utvikle seg og levere nye frø i ly av mulchen.
Og skal mulchingen ha noen funksjon, bør laget minst være 5-6 cm tjukt - gjerne mer.

Kaster og kjøper
Vi leverer en del hageavfall i kommunens mottaksgrop.
Der ligger det ofte store mengder gressavklipp.
Det er trolig levert av hageeiere som etter å ha kastet gresset, investerer store beløp i dekkbark og annet organinisk og uorganisk dekkmateriale.
Selv er vi tilhengere av kokebokforfatteren Hanna Winsnes' filosofi: Man tager hvad man haver.
Avklipt gress er det beste mulchmaterialet man kan bruke.

Ugress i mulchen
Skal man unngå å gjøre vondt verre og spre ugress med gressavklippet, må man "luke" plenen før man slår den.
I praksis betyr det å fjerne løvetann-blomster og annet frøugress som man ikke vil ha der man mulcher.
Bladverket til løvetann råtner og sprer ikke planta, men før vi klipper, tar vi likevel en runde med "hagekniven" og tar opp alle løvetann vi ser.
Da er vi sikre på å ikke få med blomster og frø - og plenen blir penere når den er klipt.

Høstens blader
Om høsten hender det at vi kjører gressklipperen gjennom haugene med løv som er falt av trærne.
Oppsamleren på gressklipper blir da fylt med grovhakket organisk materiale som vi tømmer i bedene og jevner ut mellom plantene som skal overvintre.
Det holder ugress borte, og - det forestiller vi oss i alle fall - hjelper mot frost og tele før plantene får vent seg til vintertemperaturer og andre vinterforhold.
Og så råtner det og gir jorda - og dermed plantene - næring.

Sykdom
Vi har noen planter - f.eks. sibirkornell - som er befengte med sopp.
Løvet fra slike - eller andre planter som vi er usikre på - blir ikke malt opp og brukt til mulch!
Det blir rakt sammen og fraktet til kommunens mottaksstasjon der det blir kompostert i en gjeringsprosess som utvikler så sterk varme at sopp og andre uønskede "smittestoffer" blir uskadeliggjort.
Ellers burde slikt materiale vært destruert.
Men hvordan gjør man det?
Bål og bråtebrann er jo ikke god tone lenger.
Ja, det er vel til og med forbudt på våre kanter, så vidt vi vet.
I alle fall ville nok ikke asmatiske naboer, sette pris på sur røyk fra bål hvor sykt løv brennes.

Sniler og snegler
Det synes å være en vedtatt sannhet blant hageentusiaster at mulching gir ideelle forhold for sniler og snegler.
Jeg har også trodd det.
Erfaringene gir imidlertid et noe mer nyansert bilde.
Det er forbausende få sniler - ofte ingen - i det gressavklippet jeg bruker til mulch og i de lagene jeg legger i kaldkomposten.
Selv etter at det har regnet, er det oftest langt mellom snilene.
Og finner jeg noen, blir de straks klipt i hjel.
Derimot er det ofte hagesnegler med hus der.
Dem plukker jeg som bær, legger på egnede steder på bakken, og tråkker i hjel.
Hagesneglene gjør like stor skade som de store snilene - f.eks. de brune skogsnilene.
Og hos oss er det myriader av dem - ikke bare i mulchen.
Mulchen fungerer som fine sneglefeller.

Kommunal kompost

Foto: Kow d.e. 07092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her kan innbyggerne i Frogn anbringe hageavfallet sitt. Det kvernes opp og kommer til nytte som strukturforbedring og næringstilsetning.

Skal man trekke slutninger på grunnlag av røyken som stiger opp fra de oppmalte haugene med kompostmasse, kommer gjæringsprosessen og omdanningen raskt i gang.

Ikke alle har anledning til å kompostere hjemme.
Eller de har mer som skal komposteres enn vanlige kompostbinger kan klare å omsette fra plantematerialer og trevirke til kompostmasse og ferdige jordforbedringsmidler.

Kommunal mottaksplass for hageavfall
I Frogn har kommunen tatt konsekvensen av dette og opprettet en mottaksplass for hageavfall.
På plassen leveres det usannsynlige mengder avfall fra private hager.
Nesten uansett når man kommer der for å levere, står det en eller flere andre der som er i ferd med å lesse av.
Mengden av levert materiale hoper seg opp slik at de som arbeider med å male opp det deponerte avfall, har sin fulle hyre med å holde tritt slik at plassen ikke blir overfylt og ikke kan ta i mot mer.

Follo Ren
Det er det interkommunale avfallselskapet Follo Ren IKS som "drifter" plassen.
Kommunens tekniske etat bistår kun med en hjelpende "hånd" i form av en maskin som skyver det innleverte materialet, sammen og gjør plass for nye leveranser.
Follo Ren har inngått avtale med et firma som kverner opp avfallet og deretter transporterer det bort.
For at Follo Ren - og dermed innbyggerne i Follo kommunene - skal komme gunstigst mulig fra handelen, legges jobben ut på anbud med jevne mellomrom.
Verdien av den kvernede og komposterte massen som firmaet overtar og selger videre, inngår i regnskapet over hvor mye firmaet får for å skjøtte jobben.
Firmaet videreforedler deretter hageavfallet på sitt eget anlegg før biomassen - eventuelt som god, ferdig kompost - blir solgt.

Vinn-vinn

Ordningen med et stort åpent, veldrevet "returpunkt" for hageavfall fungerer upåklagelig.
Hvor ville hageavfallet havnet hvis dette mottaket ikke hadde eksistert?
I og med at det er gratis å levere hageavfall på denne plassen, er det hensiktsløst å kaste avfallet i naturen.
Mye som ellers ville havnet i skog og mark, blir nå tatt vare på og kommer til nytte.
Mottakspunktet og komposteringen sparer dermed naturen og bidrar til å holde kommunen ren.
I tillegg til at salg av oppmalt masse, gir - en riktignok beskjeden - inntekt som bidrar til å holde renovasjonsavgiftene i området nede.
M.a.o.: En vinn-vinn-situasjon.
En løsning som mange flere bør kopiere.

Varmkomposten gjør jobben sin

Foto: Kow d.e. 03072012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her må det røres om slik at det kommer luft til.

Sånn, det var bedre. Men den råtnende massen trenger tørrstoff. Og det skal den få.


Varmkomposten jobber så det ryker.
Bokstavlig talt.

"Spa" om
Når nye forsyninger med matavfall er blitt liggende som et lag på toppen, må komposten "spas om".
Det skjer ved at jeg rører rundt i massen med en kraftig kjepp slik at forråtnet og ny masse blir grundig blandet.
Rekeskall er et vidundermiddel i varmkomposten.
Det setter fart på forråtnelsesprosessen og holder den i gang.
Eventuell vond lukt fra råtnende rekeskall forsvinner når massen blandes.
Eller når komposten blir tilført godt med tørrstoff.
F.eks. tørt løv eller flis fra kompostkvern.
Til og med tørre eikeblader brytes rimelig raskt ned av en varmkompost med høy temperatur.

Ikke mat!
Vi snakker om "matavfall", men egentlig kaster vi ikke mat.
Vi kaster f. eks. aldri rester.
Rester, som ikke er bedervet, er mat og blir spist dagen etter.
Eller frosset ned til seinere bruk.
Det vi kaster, er skrell og groer fra poteter, gulrotskrell,  kål- og salatblader som ikke bør spises og derfor skilles fra, stangselleri som er blitt brun, skall fra meloner, avokado og bananer, druestilker og stilken fra epler og pærer.
Blant annet.
Samt finknuste eggeskall - som gir kalk til den ferdige komposten.
Og grønt - men ikke frøugresss! - fra hagen.
Jeg stoler ikke på at ugressfrøet dør - selv i varmkomposten.

Gress
Fra tid til annen får varmkomposten en passende ladning nyklipt gress.
Før jeg slår plenen, fjerner jeg det jeg ser av løvetannblomster og annet ugress som jeg ikke vil ha i komposten.
Det gjelder enten jeg legger gressavklippet i kaldkomposten eller i varmkomposten.
Frisk eller vissent bladverk fra rabarbra, pepperrot, løkblomster, stauder o.a. havner som regel i kaldkomposten, men noe legges i varmkomposten slik at mikrobene der har noe å jobbe med.
Hageavfall som må destrueres skikkelig, kjøres til kommunens hageavfallsdeponi.
Prosessen der er det ikke noe frø eller noen skadelige plantedeler, som f.eks. gjenstridige røtter, som overlever.


Ikke lukt!
Kompost skal ikke lukte!
Masse som lukter, er ikke kompost, men mødding.
Skulle det likevel komme en uønsket odør fra varmkompostbeholderen, er det et signal om at biomassen må blandes bedre.
Eller tilføres tørrstoff.
Lukter det fortsatt, må man "spa om" kraftigere og tilføre mer tørrstoff.
I nødsfall kan også jord tilføres, men som regel er det unødvendig.
Har du tatt vare på vissent løv fra fjoråret, har du vært forutseende.
Og har du en kompostkvern samt kvist og kvas, fins det neppe noe problem som du ikke kan løse i en håndvending.
Tilsetter du passe mengde tørrstoff, vil varmkomposten din høyst sannsynlig i løpet av et par dager dampe og gå og lage den fineste næringsrike matjord du - og plantene - kan ønske.

Vakker rododendron

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Rododendron er en spennende plante med med mange varieteter med usedvanlig vakre blomster. Her er den mest vanlige.


Jeg er ingen rododendron-ekspert.
Men vi har da to rododendronbusker

Mange blomster
I noen år stod de og sturte i skyggen av en høy, omfangsrik gran.
Der vokste de så vidt det var, men blomster ble det ikke.
Da vi felte grantreet, ble det fart i sakene.
Tilveksten tiltok - og det ble blomster.
Først noen få, og etter hvert mange.
I dag er den av de to buskene som står lysest, full av blomster.
Den andre som sola når fram til noe seinere, har også blomster, men ikke like mange.

Lyst ...
At lysforholdene er av så stor betydning, overrasker.
Hagelitteraturen beskriver rododendron som en plante som foretrekker å leve sitt liv i skygge eller halvskygge, gjerne på nordsiden av huset.
Men lys må den åpenbart ha for å vokse optimalt og blomstre.

... og surt
Og sur jord.
Våre to rododendron fikk fra begynnelsen en del sur torv rundt røttene, men ingen spesiallaget rododendronjord eller rododendrongjødsel.
De får litt hønsemøkk.
Jorda har vi laget sjøl - bl.a. av kompost og barnåler.
En stor del av nålene fra naboens furuer havner i vår kjøkkenhage og på vår plen.
Disse nålene raker vi opp og legger i rododendronbedet.
Også nålene fra juletreet havner der.
Skal vi trekke slutninger fra tilveksten og blomstringen, setter de to buskene pris på dette årlige tilskuddet av naturlig surhet.
Som forøvrig er helt gratis.

Mye vann
I år har rododendronblomstene stått uvanlig lenge.
Trolig skyldes det at de har fått nok vann.
De står i en  relativt grunn "grop" mellom fjellet og en terrasse med fastmurte skiferheller.
Mye jord har de ikke, og det blir trolig fort tørt.
I fjor regnet det hele sommeren og høsten.
Den milde vinteren hjalp kanskje til slik at plantene fikk sugd til seg den fuktigheten regnet gav, slik at de fikk  fylt cellene med vann.
Grundig høstvanning skal være spesielt gunstig for rododendron.
Det skal vi huske når høsten kommer.
Hvis ikke naturen tar seg av dette på egen hand i år også.

Gratis gjødsel og kalk

Foto: Kow d.e. 16102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Der løv og annet blir liggende og råtne, blir det surt. Treaske kan i noen grad bidra til å gjenopprette ballansen.

Vi fyrer med ved.
Det blir det aske av.
Aske fra vedfyring inneholder stoffer som bør føres tilbake til naturen.
Vi bruker derfor aske som gjødsel.
Aske er dessuten basisk.
Vi bruker den derfor også som surhetsregulerende middel.

Gratis
Fyrer man først med ved, er aska gratis.
Å kaste aska, for så å kjøpe gjødsel og kalk, er dårlig forretning.
Og dårlig økologi.
Forutsetningen er at aska er "ren" - dvs. fri for skadelige stoffer som kommer fra ting som ikke skulle vært brent, men som du har falt for fristelsen til å legge i ovnen.
Om aska inneholder spiker eller annet metall, gjør ingen ting.
Men av hensyn til barn, voksne, dyr - og gressklipperen - bør du kanskje ikke la slike ting bli liggende på plenen.
I blomsterbedet gjør en brent spiker eller skrue ingen særlig skade.

Mot mose
Først og fremst bruker vi aska på plenene.
Men også i staudebedet der det står planter som ikke skal ha det spesielt surt.
Under prydbuskene der løvet faller ned og råtner, blir jorda sur og gir mosen ypperlige vekstvilkår.
Der kan en toppdressing med aske gjøre underverker.
Den mosen som allerede har etablert seg, løsner og kan med letthet rakes bort.
Og jordsmonnet blir mindre surt slik at ny mose får dårligere vekstvilkår.
Gir behandlingen bare flekker i plenen, kan du kaste på plenfrø.
Plen kan du - i følge min erfaring - så hele året, så sant jorda er tilgjengelig.
Vinterkulde virker trolig stratifiserende på frøene og fremmer spirevilligheten.

Toppdressing

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Komposten er spredd utover plenen.

Ved hjelp av regn og snø siger komposten ned og danner et næringsrikt og fruktbart lag oppe på den eksisterende bakken.

I våres gav jeg plenene et lett dryss med kompost.
Det hadde nok sin positive virkning, for de har sjelden vært så grønne og friske som i år.
Noe det evindelige regnet også har bidratt til, selvfølgelig.
Men den næringsrike komposten har nok hatt sin virkning.
Spesielt der hvor mosen har vært særdeles hardnakket.
Nå har den øverste plenen fått et nytt lag.
Jordlaget der er fra før ganske tynt.
For ikke å få for stor høydeforskjell og skråning mot naboen, og for å tilpasse terrenget til høyden på grunnmuren, ble denne delen av hagen fylt opp med store steiner.
Oppe på - og så godt det lot seg gjøre, mellom - steiene ble det lagt et tjukt lag med blåleire.
På toppen av leirelaget ble det så fylt jord.
Påfyll av jordforbedrende kompost kommer derfor godt med.
Det gjør jordlaget tjukkere og tilfører næring til gresset og til de buskene som er plantet på og rundt plenen.
Det ser ikke pent ut når komposten er strødd ut, men på denne tiden av året brukes ikke plenene likevel, så det sjenerer ikke.
Regn og snø hjelper etter hvert til slik at næringsstoffene kommer på plass før neste utesesong.
Om våren gror dessuten gresset fort og skjuler kompostlaget.
Små trebiter og annet som ikke er blitt formuldet, tar gressklipperen seg av neste gang plenen slås.
Noen trestykker slås i stykker, andre havner hele i oppsamlingsposen sammen med avklippet som i sin tur havner i komposten.
Eller som mulch mellom bringebærene eller rundt solbær- og ripsbuskene.
Slik får de en ny sjanse til å bli omdannet til jord som kommer vekstene i hagen til gode.

Ikke knip, klipp!

Foto: Kow d.e. 29072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Dronning Ingrid er en vakker pelargonium, men skjemmes lett av kronblader som blir brune. De bør plukkes vekk uten at hele blomsten fjernes - før alle knopper har fått anledning til å springe ut.


Lite bilde: Ser man nøye etter vil man kunne se blomster hvor flere av kronbladene i en "klase" er fjernet, mens andre fortsatt blomstrer. Noen kronblader er visne og vil bli fjernet uten at hele "klasen" klippes eller brekkes av.



Plantene setter ikke blomster for å glede menneskene.
Eller insektene.
Blomstene er forstadiet til frø, og settes for å sikre etterslekten.
Vil du ha lang og rik blomstring, må du fjerne visne blomster.
Får plantene beholde de avblomstrede blomstene og anledning til å sette frø, "tror" de at overlevelsen er sikret og finner det ikke umaken verdt å blomstre videre.

Pass på rota
Derfor må blomstene "knipes", sier ekspertene.
Ikke knip, men klipp - eller i noen tilfelle brekk -, sier jeg.
Mange planter har et skjørt rotsystem.
Eller skjøre stilker.
Det gjelder ikke minst sommerblomstene. F. eks. stemorsblomst.
Men også noen stauder.
For slike planter er "kniping" - og spesielt "enhåndskniping" - en belastning.
Er du litt for hardhendt, slipper rota festet i jorda, og planta tørker ut.
Kraftig nedklipping etter blomstring vil for noen planteslag gi ny blomstring før kulda kommer.

Brekking
På f. eks. pelargonium og en del andre planter, kan du fjerne stygge blader og enkeltblomster ved forsiktig "brekking" nedover.
Men pass på at du ikke brekker av hele blomsterstanden før den er ferdig avblomstret.
Som regel er det flere knopper igjen, selv om de enkeltblomstene som har sprunget ut først, er blitt visne, og bør fjernes for utseendets skyld.
Når det ikke er flere knopper, og hele blomsterstanden går i frø, brekker - eller klipper - du den forsiktig av.

Klipping
Jeg foreslår altså klipping i stedet for "kniping".
Ha med en hagesaks eller en avdanket kjøkkensaks og noe å bære avklipp i, når du vandrer rundt i hagen.
Noen planter kan ha meldugg, rust eller andre soppsykdommer.
Ikke bland avfall fra friske og syke planter, og kast ikke deler fra planter med sykdommer i komposten.
Heller ikke i varmkomposten.

Ikke spre sykdommer
Selv om temperaturen er høy og omdanningsprosessen effektiv, kan man aldri vite om de skadelige soppene dør.
Her jeg bor, er vi så heldige at vi kan kaste hageavfall som vi ikke komposterer selv, i et kommunalt mottaksanlegg hvor massen blir kvernet opp.
Temperaturen i denne biomassen er meget høy, og sjansen for at sykdommer skal overleve her, er liten.
Finnes det ikke et slikt deponi der du bor, bør du kaste syke plantedeler i søpla.
Hvis du altså ikke vil spre sykdommene neste gang du legger ut kompostjord i hagen din.

Plantejord

Foto: Kow d.e. 23042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fire sekker plantejord til 25 kroner sekken er forhåpentlig nyttig for plantene og verdt prisen.

Hvert år kjøper jeg tre-fire sekker plantejord. Hagejord kjøper jeg ikke.

I år ble det fire sekker fra Coop OBS. På tilbud. Til en samlet pris av 100 kroner.

Jorda er av svensk fabrikat. Som nesten alle andre jordforbedrings-midler som er på markedet.

På sett og vis erobrer vi altså Sverige. Sekk for sekk. Noe jeg ber mine svensk-norske og norsk-svenske lesere merke seg.

Om prisen avspeiler kvaliteten, er jeg usikker på.

Varedeklarasjonen forteller at jorda er laget av middels omdannet hvitmosetorv, har en surhetsgrad på 5,5 til 6,5 pH og er tilsatt kalcium, kalium, fosfor, nitrogen, kalkstensmel og N*P*K 11-5--18.

Det siste forteller meg ikke så mye, men de øvrige tilsetningene virker betryggende. Det er stoffer jorda og plantene trenger.

Noe av jorda bruker jeg i potter, krukker og kar. Det skal jeg komme tilbake til.

Og noe benyttes som toppdressing i blomsterbedene. Og litt på plenene.

Sammen med hjemmeprodusert kompost myker den etter hvert opp den litt tunge, lett leireholdige, jorda som danner basis på vår tomt hvor nesten all jord ble tilkjørt i 1983 da huset ble bygd og hagen etter hvert ble anlagt.

Forhåpentlig tilfører sekkejorda også stoffer som plantene forbruker, slik at den bidrar til å holde næringsbalansen ved like.

Og forhåpentlig er den fri for ugressfrø. Jeg kjøpte en gang jord med innblanding av russisk torv, og den gav meg et ugress som minte om vassarve. Men den har jeg heldigvis blitt kvitt igjen.

Helt risikofri er m.a.o. kjøp av jord i sekk ikke.

Etter som planterester fjernes og komposteres - eller kjøres på kommunens oppsamlingsplass for hageavfall - må næringsstoffene føres tilbake ved hjelp av kompost - og litt "kjøpejord".

Når man kan få den på tilbud til 25 kroner sekken, er jo investeringen overkommelig.

Og gunstig for resultatet. Håper jeg.