Psathyrella candolleana på plenen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

På ett og samme sted på plenen vokser det hvit sprøsopp hvert år - noen ganger mange, noen ganger færre.

Etter en tid blekner soppene og går i oppløsning. Men er de ikke uvanlig "filletete" i år?

 

Her er forklaringen. Snilene spiser av soppene!

 

Vår tomt består av terrasser.

 

Øverste terrasse er utbygd med dyp steinfylling som det er lagt leire og jord på.

Det midterste nivået - hvor huset, gårdsplassen og innkjørselen er - er en steinfylling på toppen av den opprinnelige skogbunnen.

Mens den den nederste plenen er bearbeidet skogbund.

Mellom nivåene er det beplantede skråninger som er dekt med påfylt jord.

Jordsmonnet - og dermed vekstvilkårene - er m.a.o. ganske forskjellige på de ulike delene av hagen.

På den nederste plenen befinner det seg formodentlig en del råtnende ved og treverk i jorda.

Dette er sannsynligvis årsaken til at det i tidens løp har dukket opp ulike slags sopp der.

Den mest trofaste soppen er hvit sprøsopp - eller Psathyrella candolleana som den heter.

Den kommer gjerne to ganger per sesong. Først på forsommeren - kanskje så tidlig som i mai - og så igjen seint på høsten. I fjor kom den 2. gang i begynnelsen av september.

Enkelte soppkjennere beskriver hvit sprøsopp som spiselig, mens andre sier at den ikke bør spises på grunn av smak eller fordi man ikke vet nok om den.

Familiens "gartner" og hans familie spiser ikke den hvite sprøsoppen selv om den ser innbydende ut.

Det gjør derimot sneglene - ikke bare de små, sleipe grå, men også brunskogsneglene. Skal man renske hagen for brunskogsnegler, kan man begynne å lete etter dem ved soppene.

 

En dag observerte familiens "gartner" at et av de mange rådyrene som frekventerer hagen, var opptatt med noe der hvor soppene var på den nedre plenen.

Han kan ikke garantere at rådyret spiste sopp, men det så slik ut, og da "gartneren" en tid etterpå var på den nedre plenen, var de hvite sprøsoppene vekk. 

Et par-tre andre uidentifiserte sopper med svarte hoder i tydelig forfall, stod urørt.

 

Rødrandkjuke

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Soppen har vokst rundt et grenfeste på bjørkestammen.

Undersiden av soppen forteller nesten mer om art og opphav enn oversiden gjør.

 

Sopper er fascinerende vekster.

Det syns i hvert fall familiens "gartner". Han blir begeistret - og nysgjerrig! - hver gang det dukker opp en sopp et eller annet sted på tomta.

For det er ikke bare i hagen det vokser forskjellige sopper på diverse steder.

På tomta er det også en skogkledt del, og også der er det mye interessant å finne.

"Gartneren" har nettopp fortalt om den store, klisne svartbevren han fant på en morknende ospestamme.

På en bjørkestamme fant han under samme ryddeaksjon en stor og fin rødrandkjuke på en relativt tynn, råtnende bjørkestamme. Riktignok var kjuken misfarget av elde og degenerasjon, men fortsatt dekorativ.

Kjuker er interessante sopper - både av utseende og når det gjelder anvendelse.

Utseendet varierer fra art til art. Noen kjuker har stilker og mykt fruktkjøtt og kan spises. Andre har form som en hestehov, vokser rett på trær uten stilk og har et fruktkjøtt som er hardt som ved.

Rødrandkjuke er av det siste slaget. Den vokser på døde eller døende trær hvor den lever av å bryte ned trevirket. Fasongen minner om hoven på en hest, og kjøttet er blekt og hardt.

Rødrandkjuke tilhører m.a.o. ryddebataljonen i naturen der den bidrar til livets kretsløp.

Rødrandkjuke egner seg ikke til mat for mennesker, men kan brukes til farging av garn og tekstiler.

 

Det eksemplaret som familiens gartner kom over, skal imidlertid ikke brukes til noe som helst annet enn å være til glede.

 

Bjørkestammen skal kuttes opp til ved.  Men det stykket som kjuken sitter på, skal skjæres av.

 

Soppen skal tørkes og deretter oppbevares på skrivebordet som representant for naturens egne kunstverk!

 

 

 

Gedigen bevresopp

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Denne uformelige klumpen er en sopp. Vanlig i Norge, men familiens "gartner" har aldri sett den før.

 

Da familiens "gartner" ryddet på skogdelen av tomta, kom han over et dødt løvtre - trolig en osp - som sto lent mot en gran. 

 

Høyt oppe på den døde stammen var det en klissen, svart, geleaktig kladd.

Det slo meg at det kanskje var - eller hadde vært - en sopp, men hvilken sopp kunne det eventuelt dreie seg om?

 

Den svarte, geleaktge klumpen hadde jo ingen av de tradisjonelle soppenes karakteristiske kjennetegn.

Familiens "gartner" er en godt voksen mann. Han har faktisk fylt 86 år.

Selv om han har levd lenge, og lest mye, har han aldri sett noe som likner på den svarte geleklumpen på den døde ospestammen.

Han søkte derfor hjelp på nettstedet Spør en biolog. Var det noen av ekspertene der som kunne si hva han hadde kommet over?

Det var det, selvfølgelig. 

 

"Det er en sopp. Antakelig svartbevre" var svaret.

 

På nettet og i "Den store soppboken" (Teknologisk Forlag 2000) blir det opplyst at bevre er en sopp i gelesoppfamilen (Exidia) som danner geléaktige fruktlegemer (basidiokarper) som tørker inn i tørt vær og sveller ut under fuktigere forhold. 

 

Bevrene er saprotrofer, dvs. nedbrytere som lever på død ved. Altså nyttevekster!

 

Det finnes åtte ulike arter av bevresopp i Norge. Noen av dem er "vertsspesifikke" og vokser bare på spesielle treslag. 

 

Det gedigne eksemplaret som familiens "gartner" kom over, vokste altså trolig på en ospestamme.

Ingen av de oppslagsverkene på nett og papir som familiens "gartner" har adgang til, opplyser noe av opphavet til navnet bevresopp.

 

Men etter som "å bevre" betyr "å skjelve" er det kanskje ikke urimelig å anta at navnet henspeiler på de bevegelsene denne skjelvende, geleaktige soppen gjør ved berøring når den er saftspent?

Hvit sprøsopp - er den spiselig?

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Den hvite sprøsoppen er på plass for 2. gang i år. Det sies at det er god mat. Tør vi stole på det?

 

Sprøsoppen danner flere felter på plenen. Bak plantene og rosebuska til høyre i bildet er det også et felt, men det kom ikke fram på bildet.

 

Den hvite sprøsoppen (psathyrella candolleana) dukket opp i begynnelsen av juni. Så tok den sommerferie og ble borte.

 

Men nå er den på plass igjen.

 

Vår og høst

På den nederste plenen. På nøyaktig de samme plassene hvor den har kommet og gått to ganger i året gjennom flere år.

 

Jeg har googlet og lett på mange nettsteder, men ikke funnet noe sted som forteller at den hvite sprøsoppen kommer to ganger i året. 

 

Men det gjør den. Vår og ettersommer - eller høst - dukker den opp og danner flere felter på den ene av våre plener.

 

Spiselig, sier ekspertene

Norges sopp- og nyttevekstforbund opplyser at hvit sprøsopp er spiselig. 

Husets frue og "familiens gartner" spiser gjerne sopp, men kun sopp som vi kan være 100 prosent sikre på at vi ikke blir syke av.

Vi har flere slags sopper på våre plener, men har ikke våget oss på å spise dem. Heller ikke de hvite sprøsopene.

Det er synd å la så mye mat gå til spille, men safety first. Hadde vi fått en godkjenning fra en autorisert soppekspert som kunne vurdert selve soppen og ikke bare et bilde av den, skulle nok soppene havnet på kjøkkenet. Hvis eksperten gav grønt lys.

Men foreløpig blir det ikke noe lucullisk sprøsopp-måltid på oss.

Venter på besiktigelse

Kanskje klaffer det slik en dag at husets frue og "familiens gartner" kan unne seg et måltid med hvit sprøsopp fordi ekspertisen har sett soppene og konstatert at de kan fortæres uten fare.

 

Men da skal mye klaffe. Da skal eksperten vurdere de hvite sprøsoppene den korte tiden de lever før de forfaller og blir borte.

 

Forfaller fort

For sprøsoppene på vår plen har ikke lang leve tid. Plutselig er de svarte, klisne og ekle etter å ha vært hvite, lekre og innbydende. Skal man ha glede av disse soppene, må man  være på rett sted til rett tid.

Sannsynligheten for at det skal bli et måltid med egendyrket hvit sprøsopp på oss, er nok forsvinnende liten.

Men: Så lenge det er liv, er det håp.

 

Hvit sprøsopp i plenen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den hvite sprøsoppen er tidlig ute i år. Bildet er tatt 7. juni. I fjor hadde den nådd dette stadiet like før St. Hans.

 

 

Bildene ovenfor viser vel egentlig stadium nr 2. Når den først dukker opp har den hvite sprøsoppen brune, halvmåneformede hatter.

 

 

På plenene våre vokser det sopp av mange slag. 

 

"Familiens gartner" ser på sopp som prydplanter. Han syns de er både fine og interessante. Og han syns det er spennende å bla i soppbøker, og å søke på nettet for å finne ut hva slags sopp som velsigner hagen med sitt nærvær.

 

Kan spises, men ...

På den nedre plenen, som er gammel skogbunn, har vi i noen år nå hatt relativt store "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana).  

Det er ikke familien selv som har artsbestemt den. Det er det ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som har gjort.

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet og i litteraturen. 

 

"Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) sier at "Hvit sprøsopp" ikke er "matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

 

Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler imidlertid at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende".

Tar ingen sjanser

Husets frue og "familiens gartner" er glad i sopp. Men vi spiser bare sopp som vi er 100 prosent trygge på. Og 100 prosent trygge er vi ikke på noen av de soppene som vokser på våre plener - eller i hagen forøvrig.

 

Slik kan det nok hende at mye god mat går til spille, men vi setter sikkerheten først.

 

Men flotte å se på, er soppene. Det syns i alle fall "familiens gartner" som har sans for det litt aparte - i alle fall i hagen.

 

Nå er han spent på om de andre soppene som pleier å dukke opp, også kommer i år.

Våren var usedvanlig tørr, men nå har det regnet jevnt og trutt lenge, og i går kom det et kraftig regnskyll som gjorde jorda skikkelig våt. Det burde soppene sette pris på.

 

 

Se ellers tidligere innlegg om sopp på denne bloggen ved å søke med søkeordet sopp i søkefeltet øverst til venstre på 1. side.

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 

 

Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.

 

 

Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 

 

Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 

 

 

 

Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.

 

Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?

 

 

Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?

 

 

Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 

 

På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?

 

 

Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 

 

Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren. 

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.

Røyksopp

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

  Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 På den steinbelagte gårdsplassen vokser det røyksopp flere steder, både ute  på plassen ...

 

 

... og i ly langs bedkantene.

Men også på de to plenene dukker det årvisst opp fine, hvite, spiselige røyksopp.

 

Røyksopp er spiselig når den er hvit og "fast" tvers igjennom.

Hos oss vokser det røyksopp både på den steinbelagte gårdsplassen og på de to plenene.

Vi spiser den imidlertid ikke.

Må være godkjent

Ikke slik å forstå at vi ikke spiser sopp, men vi vil gjerne ha den kontrollert og godkjent av eksperter før vi får den på tallerkenen.

 

For uinnvidde - og husets frue og "familiens gartner" hører så avgjort til den kategorien! - kan  forveksle røyksopp med unge fluesopper.

Vi tar derfor ikke sjansen på å spise den "hjemmedyrkede" soppen - selv om vi er ganske sikre i vår sak: Det er røyksopp vi har, og soppen er spiselig så lenge den er hvit tvers igjennom og ikke har begynt å utvikle sporer.

Sporer i "hatten"

Sporer lager den inne i "hatten" hvor den først blir gul, og deretter brun etter hvert som den modner og gjør seg klar til å spre sporene utover for å sikre etterslekta.

Når man tramper på en moden røyksopp for å se "røyken" - altså sporene - strømme ut, hjelper man soppen med å spre seg. Sporene flyttes så videre utover ved hjelp av vind og vann.

Hvordan kom den hit?

Hvorfor det vokser røyksopp på vår gårdsplass, er uvisst. Plassen er dekket av belegningsstein som ligger tett i tett med noen milimeters fuge med fugesand i mellom. Men mer trenger ikke soppen. 

Vi antar at de første røyksoppene som viste seg hos oss i en klynge ved vedstabelen for flere år siden, har kommet med soppbefengt treverk. Derfra har de trolig spredd seg til flere steder på gårdsplassen.

Røyksoppen på plenene og på den gressbevokste kanten mellom hekken og vegen utenfor, har vi ingen forklaring på. De har vært der så lenge vi kan huske. 

 

Skogbunn og "fylling"

Den nederste plenen er anlagt på skogbunn. At det er mange slags sopper der - og bant dem også røyksopp - er naturlig.

 

På den øverste plenen som ikke er opprinnelig skogbunn, men tilkjørt jord som hviler på et tjukt lag av leire som i sin tur dekker en steinfylling med kjempestore steiner. Om soppsporene eller mycelene fulgte med jorda, eller har kommet dit seinere, er uklart. Nå har røyksoppen - og flere andre sopparter -  imidlertid vært der i flere år.

 

Soppsporer over alt

Hvordan sporene kom til oss, vet vi altså ikke. Den beste forklaringen er nok den vi gir uttrykk for med en omskrining av John Paul Youngs berømte låt: Fungal spores are in the air. 

 

For soppsporer fins over alt, og hvor de vil slå seg ned og danne kolonier bestemmer de selv.

Og på våre plener og på vår gårdsplass, finner de tydeligvis det de ønsker.

Og sopp i hagen har vi ingen ting i mot. "Familiens gartner" betrakter sopp som interessante, morsomme og dekorative prydplanter.

Det skal han komme tilbake til. For det er ikke bare røyksopp som trives i den hagen han steller.

Sopp - dekorasjon eller trussel?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

  Klikk på bildet og se større versjon!   

 

Vakker, men udefinerbar sopp, som ekspertene ikke tør gi seg ut på å artsbestemme. Men trolig er det en  skikkelig "skadegjører".

 

 

Vi har to plener. Begge er veritable myko-farmer.

 

Ikke slik at vi dyrker sopp der. 

 

Men det vokser sopp på plenene våre. Ikke bare en art - eller to, men flerfoldige arter.

Mange slags sopp

For mange år siden begynte det med at det vokste røyksopp og matblekksopp på begge plenene og på gresskanten langs veien utenfor hekken.

Siden har det "ballet på seg". Den ene sopparten etter den andre har dukket opp både her og der. Rett og slett på plenen, inntil røtter og stubber, på gamle, morkne stubber og på trestabber som bjørk og eik og edelgran, i blomsterbedene og på gårdsplassen i de bittesmå mellomrommene mellom belegningsteinene.

 

I kjøkkenhagen dukket det i 2015 opp en stor morkel som selv ikke ekspertene på "Spør en biolog" kunne bli enig om den nærmere bestemmelsen av.

 

Hvis du søker med stikkordet "sopp" i søkefeltet øverst til venstre på siden, vil du finne omtale av flere av soppene her på bloggen. 

Også i år har vi hatt besøk av ulike slags sopper som har dukket opp - og forsvunnet igjen etter en "fransk visitt".

De fleste har vært "ordinære" å se til. Og flere har åpenbart vært av samme slag som sopp vi har hatt tidligere. Ofte på samme sted - eller i nærheten.

 

Klynge rundt stubben

Men så den 10. september fikk vi øye på en interessant klynge av sopp på den øverste plenen. Soppene vokste på  den morkne stubben etter kirsebærtreet.

 

Telefonen var nesten tom for strøm, men "familiens gartner" fikk tatt et bilde av soppene slik de så ut ovenfra. 

 

Han tok ikke opp noen av soppene for å undersøke og ta bilde av undersiden. Det ville han gjøre når telefonen var ladet, slik at han kunne dokumentere med bilder..

 

Da han senere kom tilbake med oppladet telefon, var soppene borte. Bare uformelige småbiter lå igjen.

 

De var øyensynlig totalt ødelagt av de voldsomme haglbygene og styrtregnet som hadde høljet over hagen.

Biologene vet ikke

Sin vane tro ville "familiens gartner" gjerne vite hvilken morsom og dekorativ sopp han hadde hatt i hagen. Han spurte derfor på ekspertsiden "Spør en biolog". 

 

Men der fikk han i første omgang ikke svar.

Åpenbart er oppgaven for vanskelig. Ingen ekspert har villet risikere sitt omdømme ved å stikke hodet fram og foreta en kvalifisert gjetning på grunnlag av et ufullstendig bildemateriale.

 

Honningsopp?

Men etter en litt utfordrende purring, svarte et par eksperter at oppgaven var umulig når de ikke fikk se undersiden av soppene. De lurte likevel på om det kunne være en eller annen honningsopp.

Og mye tyder på at de har rett. 

 

På det nettbaserte plantevernleksikonet til NIBIO er det bilde av honningsopp som riktignok ikke er kommet så langt i forfallet som den soppen som "familiens gartner" spør om, men som avgjort likner.

En giftig skadegjører

Honningsopp er ikke en søt matsopp slik navnet kanskje skulle tyde på. Det er en giftig skadegjører som skader - og i verste fall dreper - busker og trær.

"Familiens gartner" og husets frue har tidligere funnet - og varslet om - store bestander av honningsopp på Hærland kirkegård i Indre Østfold.

Soppene på kirkegården var imidlertid i en annen tilstand enn soppene på plenen, og så derfor annerledes ut.

Ikke sikre, men ...

Helt sikre er vi derfor ikke på hvilken soppart som besøkte oss ved den morkne rotstubben etter kirsebærtreet.

Men vi går ut fra at det var hagehonningsopp eller mørk honningsopp. Lite trivelige skadegjørere som kan forårsake uvelkomne ødeleggelser.

 

Den var fin å se på. Men er ikke velkommen tilbake.

 

Hvordan bli kvitt rhizomorfene?

Sopptrådene - eller rhizomorfene - ligger nok imidlertid i jorda og i kirsebærstubben og venter på å finne vekster å utøve sin nedbrytende virksomhet på.

 

"Familiens gartner" ligger nå våken og lurer på hva han kan gjøre for å fjerne rhizomorfene og  forhindre at busker og trær blir angrepet. 

Han kan jo ikke grave opp plenen og skifte jord rundt stubben. Det er han for gammel til. Så foreløpig er problemet uløst.

Flatkjuke på edelgranstubbe

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Det er en ring med flatkjuke rundt hele den nederste delen av edelgranstubben.

 

 

Soppene på baksiden av stubben er store og fine og dekket av brunt sporepulver.

"Familiens gartner" ser på sopp som en pryd-"plante" i hagen. 

 

Jeg skriver "plante" fordi sopp ikke hører hjemme i planteriket, men er en egen kategori av organismer.

 

Kjuker 

Vi har hatt "besøk" av mange slags sopp i tidens løp - både på plenene, i kjøkkenhagen og i den "skograbben" som vi har på eiendommen.

 

Akkurat nå har vi store, flotte kjuker på stubben etter en edelgran som stod i utkanten av bringebærbedet på nordsiden av huset.

 

De står ganskje skjult, men er dekorative, så vi lar dem stå og tar godt vare på dem.

 

Da vi bygde og anla hage for mer enn 30 år siden, var det som nå er kjøkkenhage, ubearbeidet naturområde. En del var skogbunn.

 

Sjelden på bartrær

Kjuker er poresopper (Polyporaceae) som vokser på levende eller død ved. Gjerne ved som står vertikalt. Halvråtne stammer er yndete vokseplasser.

Kjukene som vokser i vår hage akkurat nå, og gjør den ekstra interessant for en myko-entusiast, er flatkjuke (Ganoderma applanatum). For å fastslå det, har vi nok en gang fått hjelp av ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som er en utømmelig kilde til kunnskap.

 

Biologen karakteriserer våre kjuker som store og fine. Hun poengterer dessuten at flatkjuke er mest vanlig på løvtrær og mer sjelden på bartrær. Våre vokser på edelgran. Hun foreslår derfor at vi registrerer funnet på Artsobservasjoner. Det skal vi gjøre.

 

Spres ved elektrisitet

Sporene på flatkjuke er interessante. De er elektrisk ladet og skytes ut fra sporeveggen som har samme ladning, og trekkes mot overflata av hatten som har motsatt elektrisk ladning. Det er derfor den brune sporepulveret - egentlig mot naturens orden - ikke faller ned på bakken, men samler seg oppe på hatten.

Flatkjuke er hard som ved. Den inneholder ligninløsende stoffer som løser treverk, og som kan brukes i kjemien, men er ellers mer spesiell enn nyttig. Den har imidlertid en bakside som man kan skrive eller tegne på. Det man tegner eller skriver, blir værende på soppen når den tørker. 

Men skal man skrive på soppen, må den fjernes fra stammen som den vokser på, og det gjør vi ikke. Vi beholder den intakt fordi den er dekorativ, spesiell, interessant - og sjelden, for så vidt som den vokser på gran og ikke på løvtre.

 

Vår sopp er unik, så den er fredet! Av oss.

 

Hvit sprøsopp

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Ved stubben etter bulkemispelen vokser det stadig fram nye sopparter. Denne gangen Hvit sprøsopp. Bildet er tatt 22. juni.

 

Den ser innbydende ut, men bør etter det visse eksperter sier, ikke spises. Andre eksperter karakteriserer den som en matsopp.

 

Dette bildet er tatt 25. juni. På tre dager har soppen totalt endret karakter ...

 

... og utbredelse. Nå fins den i grupper utover store deler av plenen samt inne i hekken.

På den øverste plenen vokser det stadig fram sopp. Ikke mange, men noen kolonier her og der. Der ble det tilkjørt jord da plenen ble anlagt for mer enn 35 år siden.

Den nederste plenen består av stedegen gammel skogbunn som er tilsådd og pleid gjennom 37 år. Der er det enda mere sopp. Ikke samme slaget hver gang, men sopper av ulike  slag og i ulike fasonger.

Flere arter etter tur

I år har vi hatt besøk av to arter. Først en ukjent tidlig på våren, og i juni et stort "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana). Soppen er artsbestemt av eksperter på "Spør en biolog om sopp".

Det er ikke første gang at "Hvit sprøsopp" vokser på denne plenen. I 2019 var den betydelig tidligere ute. Da kom den allerede i slutten av mai.

Relativt ukjent?

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet. Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler i et innlegg fra juni 2020 at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende". Men ellers er det tynt med informasjon.

 

Og i Teknologiforlagets "Den store soppboken" (2000) finner jeg den ikke nevnt i det hele tatt, verken under det norske eller latinske navnet.

 

I  soppboka i serien "Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) er "Hvit sprøsopp" merket som "ikke matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

Her er altså forvirringen betydelig. Vi stiller oss derfor avventende - selv om vi kanskje har store deler av plenen full av sopp som burde vært på matfatet.

 

Sopp er ikke å spøke med. En person med bare én nyre må være ekstra forsiktig. Derfor får den hvite sprøsoppen råtne der den står. Den fjernes ikke. Myceler og sporer får bli, slik at soppen kan komme igjen.

 

Et slags stauder

Vi betrakter soppene som stauder i hagen. De er interessante - og dekorative. Og skulle noen av dem represenetere en fare, er de lett å fjerne og destruere. De soppene vi har akkurat nå, er allerede i ferd med å gå i oppløsning.

Men så er det kanskje snart høstsoppenes tur? Vi pleier å ha forskjellige arter i løpet av sommeren. Spenningen rundt hva som dukker opp, er en del av sjarmen ved å ha hage.

Hvit sprøsopp på plenen

Plutselig er det sopp ut over store deler av plenen.

Soppen ser innbydende ut, men er den spiselig?

Slik ser hatten ut på nært hold.

Umiskjennelig skivesopp. Men hvilken art er det?

I hagen har vi en del vekster  som vi ikke har plantet eller sådd. Noen har fuglene kommet med. Andre er trolig kommet med vinden eller med planter eller jord som er kjøpt inn.

En av de vekstene som fuglene må ta ansvaret for å ha brakt inn i vår hage, er bulkemispel (Cotoneaster bullatus). En forferdelig "ugressplante" som bærer massevis av røde bær med en utrolig spireevne. Nye planter dukker opp på de mest uventede steder.

Bulkemispel er svartelistet. Det vet imidlertid ikke fuglene om. De skiter ut de ufordøyelige frørestene og sprer slik ferdig gjødslede frø med en utrolig spireevne.

Vi har i noen år hatt tre "klynger" av bulkemispel på forskjellige steder på den nedre plenen. I fjor brukte jeg motorsaga og skar ned en av "klyngene". Stammene og greinene ble skåret og klipt opp på stedet. Slik ble det en god del sagmugg og trebiter fra treet på plenen.

Etter at vi slo plenen for halvannen ukes tid siden, er det dukket opp en masse sopp der hvor arbeidet fant sted. På nettstedet "Spør en biolog" har vi fått vite at det dreier seg om hvit sprøsopp.

Store norske leksikon beretter at denne soppen ikke er en matsopp. Det er jo synd. Det er mye av den, og den er ren og innbydende å se på. Men sopp er ikke noe man skal eksperimentere med. Den får derfor stå og utgjøre et dekorativt innslag i hagen.

Står den fortsatt oppreist neste gang vi skal slå plenen, blir den ødelag og borte for denne sesongen. Men til gjengjeld sprer gressklipperen sporer og myceler utover et enda større område. Hvis vi "lever og har helsa" som det heter, skal det derfor bli spennende å se hva skjer neste år. Får vi da kanskje sopp over hele plenen?

Røyksopp

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Røyksoppen er dekorativ og får lov til å utfolde seg på gårdsplassen.
 

Hva slags røyksopp er dette? Den er litt ru, men har ingen utpregede pigger eller vorter, og den har ingen stilk. 

Det er ikke en giftig gul potetrøyksopp for denne er ikke svart inni - selv ikke så sent som 16. oktober.

På gårdsplassen, der vi sager og kløyver ved fra tid til annen, vokser det sopp.
Det er en eller annen røyksopp.
De likner mest på vorterøyksopp, men har ikke tydelige "vorter" - verken på tidlige stadier eller senere.

Sporene eller mycelene har trolig kommet med veden som jeg har jobbet med på stedet.
Jeg feier opp etter meg, men sporene eller mycelene har havnet i sprekkene mellom belegningssteinene.
Mer jordsmonn trenger de ikke.

Tidligere i høst var soppene lysere utenpå og ganske hvite og svampete inni.
Da kunne de trolig vært spist.
Men verken "familiens gartner" eller "fruen i huset" er mykolog.
Vi lot dem derfor være.
Nå kan vi i stedet glede oss over soppfeltene - for det er flere - på gårdsplassen.
Vi syns at de er dekorative.
Og morsomme.

Sjelden sopp i vår hage

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

31.05.2015: En stor, flat sopp har vokst fram i kjøkkenhagen like inntil gressløken. Jorda er leireholdig, men tilført hjemmelaget kompost.

 

07.06.2015: Soppen er 21-22 cm i tverrmål. Den er blitt mørkere, og kanten har brettet seg mer ut.

07.06.2015: Bildet viser mer av jordsmonnet og miljøet soppen vokser i.

21.06.2015: Soppen er i ferd med å gå i oppløsning. Den råtner fra ytterkanten og innover.


I slutten av mai vokste det opp er stor, prektig sopp i kjøkkenhagen.
Jeg spurte soppekspertene på "Spør en biolog" hva det kunne være.
De var ikke sikre.
Noen mente at det var skivemorkel (disciotis venosa), mens andre helte mer til rødbrun flatmorkel (gyromitra perlata).

Før jeg spurte, hadde jeg konsultert min egen sopplitteratur.
Bl. a. "Den store soppboken" (Teknologisk forlag, 2000).
Skivemorkelen der har tydelig mønster i hatten og ser annerledes ut.
Jeg lurte da på om forskjellen i utseende kunne skyldes at soppen endrer utseende med alder.

For sikkerhets skyld sendte jeg også bilde og spørsmål til andre soppkyndige som jeg fant på internett, og til min egen bror som også kan mye om sopp.
De fleste - inklusive familiens egen ekspert - kom raskt til at soppen i vår hage måtte være skivemorkel.

Skivemorkel har imidlertid et kjennetegn som vår sopp ikke har.
Vår sopp lukter ikke tydelig klor.
Jeg har ikke tatt biter av soppen før nå.
Men jeg har strøket hendene over oversiden og undersiden flere ganger uten at jeg har kjent lukt av klor.
Nå er soppen seig og klissen.
Jeg har brutt av en del og luktet, men heller ikke nå kan jeg kjenne det minste snev av klor.
Når det gjelder dette kjennetegnet, oppfyller altså vår sopp ikke kravene til en skivesopp.
Hvis det da ikke er min luktesans som svikter.

Likevel: Ekspertenes uttalelser er så enstemmige at jeg har funnet å måtte akseptere at det er en skivesopp - altså en disciotis venosa - som i sommer har vokst i vår hage.
 

"Ja dette var gøy," skriver en soppsakkyndig i Follo som jeg har korrespondert med.

Hun mener, som de fleste andre at soppen i vår hage er en skivemorkel. 

Den står på rødlista som NT (nær truet), opplyser hun.

 

Den soppsakkyndige opplyser at skivemorkel gjerne vokser på jord, for eksempel under busker og kratt. Kjennetegnet er sterk klorlukt. Den er spiselig, men min hjemmelskvinne har ikke prøvd.

Min kontaktperson anbefaler at jeg skaffer meg GPS-koordinatene og legger inn funnet på Artsobservasjoner siden soppen er rødlistet.

 

Jeg har prøvd å registrere på Artsobservasjoner, men det lå på et for høyt nivå for meg.

Soppen i vår hage er derfor - beklagelig nok - ikke registrert.

Nå er soppen - som nevnt - råtten.

I og med at vi verken har fjernet overjordiske eller underjordiske deler, håper vi at nødvendig mycelium fins i jorda slik at den relativt sjeldne soppen kanskje kan komme tilbake neste år.

Den som lever får se.

Dekorative kjuker

Foto: Kow d.e. 10012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Vakre hvite og grå kjuker på "patinerte" stubber av rogn.

Kjuker er interessante sopper.
De fins i mange former og fasonger - og farger.

For et par-tre år siden kuttet vi ned tre rognstammer.
Greinene og bladverket stod midt i sjøutsikten til en av naboene.
Og sjøutsikt er en så vesentlig bo-kvalitet, at da måtte rogntrærne ned.
For nær husveggen stod de også, så det var ikke noe stort tap.

Av en eller grunn ble trærne kuttet slik at 60-70 centimeter lange stubber ble stående igjen.
Inne i disse stubbene - og i de overjordiske røttene - har mycelene til soppen silkekjuke nå tatt plass.
I løpet av sommeren og den våte høsten og vinteren har kjuker dukket fram og utviklet seg.
Nå sitter de tett i tett og utgjør sammen med stubbene en dekorativ og interessevekkende naturlig skulptur som vi selvfølgelig lar stå inntil stubbene er så råtne og utmagrede at de faller over ende av seg selv.

Jeg har spurt på "Spør en biolog" hva slags kjuke det kan dreie seg om.
Ekspertisen mener at det trolig er silkekjuke.
Og det er det nok.
"Vår" kjuke har tegninger i kremhvitt og nyanser av grått, og er riktig flotte.
Nå er vi spent på hvor store de rekker å bli før vertsstammen råtner bort eller faller over ende.

Noen av kjukene vil nok forøvrig bli plukket nennsomt av, lagt til tørk innendørs og brukt i juledekorasjoner og liknende.
Ingen grunn til å handle langreiste dekorasjonsmaterialer når vi har så flotte kjuker i vår egen hage.

Honningknoppurt

Foto: Kow d.e. 21062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stauden honningsknoppurt minner om sommerblomsten kornblomst. Den er pen å se til, og er populær hos bier og humler, men blomstrer fort av - og sprer sine spirevillige frø over alt.

Honningknoppurt (centaurea montana) er planta som gror over alt, og som alle får til.
Har man en gang fått honningknoppurt i hagen, består jobben mer i å holde den i sjakk enn i å få den til å vokse.

Bier og humler
Jeg har skrevet varmt om å gi plass til planter som kan være til nytte for bier og humler - og andre flygende og krypende insekter.
Honningknoppurt er en plante i alle fall biene og humlene - og sommerfuglene - setter pris på.
De erfarer antakelig at den svarer til navnet.
For å hjelpe de flygende nyttedyrene, har vi latt flere honningknoppurtplanter stå, enn vi strengt tatt har plass til.

Lang tradisjon
Honningknoppurt er en tradisjonsrik prydplante i norske hager.
Den er en fjellplante som vokser vilt i mellom-Europa.
Til Norge kom den antelig etter 1850 en gang.
I likhet med lupin, var den mye brukt i hagene til bønder og husmannsfolk - og i byhagene.

Rotstengler og frø
Honningknoppurt formerer seg både ved frø og rotstengler.
Røttene går dypt og ryker lett.
Rotbiter som blir igjen på voksestedet, kan gi opphav til nye planter.
Honningknoppurt sår seg dessuten selv med imponerende fart og treffsikkerhet.
Er det en ledig flekk jord, finner frøene veg dit - og nye planter vokser opp.
Enkelte steder må de rett og slett lukes bort.
Helst før de får etablert seg skikkelig.
De senere årene har vi beholdt flere enn vi opprinnelig hadde tenkt.
Det skjer av hensyn til humler og bier - og sommerfugler.

To blomstringer
For at ikke honningknoppurtplantene skal overta helt, og "kvele" annnen vegetasjon, prøver familiens gartner å klippe av avblomstrede stilker før frøanleggene i toppen får anledning til å utvikle seg og spre frøene ut over.
I motsetning til f.eks. lupiner, har honningknoppurt lette frø som spres med vinden.
De dekker derfor større områder.
Klipper man av stilkene helt nede ved rota etter hvert som de har blomstret fra seg, kommer det nye stilker med nye blomster.
Er man aktiv med hagesaksa, får man altså to blomstringer
Og dobbelt porsjon mat til bier og humler - og sommerfugler.

Sopp som pynt i hagen

Foto: Kow d.e. 19092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Vokssopp (Hygrocybe nigrescens) eller noe helt annet? Ikke vet jeg, men dekorativ er den i alle fall.

Ekkel og klissen vil kanskje noen si, men jeg ser en fløyelssvart skjønnhet som er i ferd med å avslutte sitt livsløp.

Jeg liker å ha sopp i hagen.
Ikke for å spise dem - for det tør jeg ikke.
Det vet jeg altfor lite om sopp til å gi meg inn på, selv om jeg gjerne spiser sopp som kyndige personer har godkjent.
Nei, jeg ser på soppen som et dekorativt element i hagens mangfoldige biologi.
Jeg går til og med så langt at jeg hjelper soppen med å etablere seg på nye steder.
Jeg sprer sporer og flytter på jord som jeg regner med kan inneholde myceler.
Men soppen er kresen.
Den velger selv hvor den vil etablere seg.
Og der den stod ett år, kommer den ikke alltid igjen året etter.
Selv om den har fått stå i fred og har dødd på stedet.
Flere vokser på plenen.
Da hender det at jeg kjører rundt dem med gressklipperen for at de skal få stå i fred til de dør ved egen hjelp.
Det samme gjør jeg med blomster som dukker opp på gressmatta av og til.
Noen ganger kan plenene derfor se litt skamklipte ut mens blomster - og utpå høsten sopp - rår grunnen.
Av og til må den striglete orden vike for det interessevekkende mangfold.

Rotfiltsopp på gulrot?

Foto: Kow d.e. 20102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke pene å se til, men angrepet er overfladisk og gulrøttene er fortsatt spiselige etter skrelling.

Ved flere anledninger har gulrøttene vi har kjøpt i butikken, ligget i kjøleskapet og blitt svarte og ulekre.
Det har hendt med gulrøtter fra forskjellige leverandører og forretninger.
Jeg vil derfor ikke "henge ut" noen spesiell produsent, grossist eller butikk.
La meg understreke: Gulrøttene har ikke ligget i lukket plastpose og blitt ødelagt av kondens.
Hva kan misfargingen skyldes?

Rotfiltsopp?
Etter som jeg har antatt at det dreier seg om en sopp, har jeg spurt på nettstedet Spør en biolog.
Det kan være Helicobasidium purpureum - på norsk kalt rotfiltsopp, svarer en biolog.
Rotfiltsopp danner et fiolettsvart belegg på gulrøtter og regnes som et problem, opplyser han og legger til at rotfiltsoppen i år nok har hatt gode kår på grunn av alt regnet.
Beskrivelsen stemmer bra med det mørke, litt glatte - og sleipe - belegget som dukker opp fra intet og gjør gulrøttene lite appetittlige.

For varmt i kjøleskapet?
Hvor kommer rotfiltsoppen fra?
Lever sporene i kjøleskapet, slik at gulrøttene blir smittet der, eller har gulrøttene med seg smitten fra produsenten?
Rotfiltsoppen angriper gulrøttene ute i selve åkeren, konstaterer biologen.
Den skyldes en parasitt som har sporer som lever og overvintrer i jorda.
Den følger de infiserte gulrøttene, og kan utvikle seg videre etter at de er høstet.
Spesielt hvis det ikke er kjølig nok der gulrøttene oppbevares.
F. eks. på lager eller i butikken.
Biologen tviler imidlertid sterkt på at sporer vil overleve slik at de kan smitte andre matvarer, i kjøleskap.

Skrell og spis
De soppbefengte gulrøttene ser, som sagt, ikke appetittlige ut.
Men er de fortsatt spiselige?
Angrepet er overflatisk og går av når gulrøttene blir skrellet, opplyser biologen.
Soppangrepet stikker altså ikke så dypt.
Angrepne gulrøtter kan fortsatt spises.
Det kastes altfor mye mat, så det er ingen grunn til å vrake mat som er spiselig.
Selv om den har utseendet mot seg.
Men personlig anbefaler jeg varmebehandling før slike gulrøtter fortæres.
For sikkerhets skyld.
Kokevannet tømmer jeg i komposten - når det er avkjølt.

Dekorativ svovelsopp

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Trangt om plassen, men det ser ut til at soppene får den næringen de trenger.














Små bilder: Besk svovelsopp sier ekspertene. Altså ingen matsopp - dessverre.

Så vått som det er nå, vokser det fram sopp både her og der.
Store fine sopper mange av dem.
Og flere med uvanlige fasonger og farger.

Mørkt og unnagjemt
Den mest imponerende forekomsten på vår tomt, finner vi imidlertid på en morken bjørkestubbe.
Den står på hagens mørkeste sted, innunder de lave, omfangsrike greinene på to frodige grantrær.
Og dessuten bak to vedstabler som stjeler det som måtte være igjen av lys.
Men her vokser tette klaser eller knipper av sopp fram på den råtnende bjørkestubben, og på røttene som stubben sender ut i flere retninger.

Ikke spiselige
I tillegg til å være dekorative, ser soppene riktig delikate ut.
Men spiselige er de ikke, sier soppeksperten Berit Nyrud, på "Spør en biolog".
Hun opplyser at det dreier seg om "Besk svovelsopp".
Bare navnet er nok til å la soppene stå uprøvde og i fred.
Vi får nøye oss med å nyte synet av dem.
Så lenge det varer.
Før de er degenerert til en svart, sleip masse.
Og i den grad de er synlige der inne i mørket under alt granbaret - bak vedstablene.

Hva er dette for en raring?

Foto: Kow d.e. 04052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En merkelig, sølvfarget sopp dukket opp i kompostbingen. Kan noen si hvilken sopp det er?

En dag jeg skulle kaste noe i varmkomposten, stakk hodet på en sopp opp mellom isoporlokket som ligger oppe på komposteringsmassen, og isoporveggen.
Nå har det mange ganger vokst sopp opp av kompostmaterialet, men denne var litt spesiell.
Den var nemlig markant sølvfarget.
Skjønt hvit på nederste del av stengelen der lokket hadde ligget, men sølvfarget lenger opp og med sølvfarget hatt.
Når topplokket lukkes igjen, er det nok totalt mørkt i beholderen. Lysforholdene har derfor sannsynligvis ikke vært avgjørende for fargeskillet.
Men kanskje har berøringen fra isoporlokket virket inn.

Kort livssyklus
Hvor lenge soppen har stått der, vet jeg ikke. Jeg tømmer imidlertid vanligvis husholdnings- eller hageavfall i komposten hver dag, og jeg hadde ikke sett den - eller antydning av den - tidligere.
Jeg tok bilde, men dagen etter tenkte jeg å dokumentere den ytterligere. Da var den imidlertid forfalt. Det var bare en svart, tynn stengel igjen.
En om den bare en livssyklus på et døgn eller to, eller om det var ødelagt eller fortært av innsekter, mark eller fluer, vet jeg ikke.
Finnes det noen der uten som har vært borte i noe liknende, og som kan bistå meg i forsøket på å finne ut hva dette kan ha vært for en sopp?