Sidensvansene har kommet - heldigvis

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Bulkemispel har vakre røde bær fulle av frø med nesten overnaturlig spireevne. 

 

 

Bulkemispelbærene henger ut over kjøkkenhagen. Hvis fuglene ikke spiser bærene, får vi en "skog" av bulkemispelplanter neste år.
 

 

Det er ikke bare bulkemispelen som har bær med stor spireevne. Disse andre misplene er det tross alt mulig å "holde i tømme".

 

Vi har ventet på sidensvansene.

Nå er de her.

Heldigvis! 

Naboenes hager og hekkene mellom tomtene, er fulle av bær.

Bær som vi gjerne vil bli kvitt slik at de ikke får anledning til å lande på bakken, spire og danne en underskog av mispel - dvs. cotoneaster - over alt hvor vi ikke vil ha dem.

De fleste mispler er invaderende- men cotonneaster bullatus er verst!

Den har en nesten utrolig spireevne, og er dessuten bærer av sykdommen pærebrann som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien.

Bulkemispel er svartelistet i den forstand at den er ulovlig å dyrke og selge.

Men når folk har den som pryd- og hekkplanter, sprer den seg uhemmet til nabohager og friområder. 

Slik er det dessverre også der vi bor.

Fuglene sprer frøene - og vi hageeiere luker, skjærer ned og rydder.

Men det monner lite.

Derfor venter vi på sidensvansene!

Egoistisk, kanskje?

For sidensvansene sprer vel de forhatte frøene til andre?

Men det får stå til.

 

Nå har trostene - og især svarttrosten! - riktignok forsynt seg av cotoneasterbærene i lang tid.

Men det monner liksom ikke.

Derfor har vi utålmodig ventet på sidensvansene.

De pleier å komme i store flokker og tømme hagen for bær før de forlater oss igjen.

Vil de komme i år?

 

Ja, heldigvis - nå har de endelig kommet.

Som en sky feier de over hagen - og naboskapet - slår seg ned i de bærtunge buskene, og sluker de saftige røde bærene.

Noen ufordøyde bær havner nok velgjødslet i vår hage, men det meste havner forhåpentlig  vannet, på asfalten eller andre karrige steder der frøene går til grunne. 

 

Men en del havner nok også i naturen og i andres hager.

Det kan ikke hindres så lenge disse forhatte buskene med de forhatte bærene fins.

Tross alt: Takk til sidensvansene som hjelper oss utsatte hageeiere å begrense invasjonen av bulkemispel fra nærliggende hager!

Og det er familiens "gartner" i sin høye alder evig takknemlig for!

 

Lupinen - Norges mest uglesette skjønnhet?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Gammeldags hagelupin er en staselig plante. Behandlet på en fornuftig måte, gir den mye glede og få - eller ingen! - problemer.

 Fargevariasjonene er mange.

 

Både hver liten blomst og den store blomsterpyramiden eller spiret har vakker form og farge. Det er forstålig at lupin har vært dyrket i norske hager i generasjoner,

 

 

 

Lupinen avblomstrer og danner frå nedenfra. For å unngå uønsket spredning, bør man fjerne frøene etter hvert som de dannes. De frøene man ikke ønsker å ta vare på, bør destrueres!

 

 

I stedet for å klippe ned lupinene når de er "halvblomstret", fjerner "familiens gartner" frøene etter hvert som de utvikles. Når resten også er avblomstret, bruker han sekatøren.

 

Etter at vegvesenet i beste mening fylte store skråninger langs hovedveiene med lupiner, er den gammeldagse hagelupinen blitt oppfattet som plagsomt invasiv.

 

Artsdatabanken karakteriserer den som en vekst som representerer "svært høg økologisk risiko på grunn et stort invasjonspotensial og store negative økologiske effekter knyttet til nitrogenfiksering/eutrofiering og fortrengning".

 

Eutrofiering  vil si at den øker mengden av næringsstoffer i vann slik at vann f.eks. gror igjen.

Stort spredningspotensial, men ...

Det er ingen grunn til å tvile på at lupinen har disse egenskapene. Men det er all grunn til å stille spørsmål ved om lupinen har spredd seg fra norske hager til naturen i et slikt omfang som Artsdatabanken vil ha det til.

Den hagelupinen som vi dyrker i dag, kom trolig til Norge tidlig på 1800-tallet. Og den har siden vært dyrket av såvel fattig som rik - i byhager og på landet, hos bønder og rundt husmannsstuer. Hadde planta hatt det spredningspotensialet som den i dag tillegges, hadde det vært enger av hagelupin i naturen fra sør til nord.

 

Hvordan kom lupinen dit hvor den er "forvillet"?

Av steder som er "forurenset" av hagelupiner som har spredd seg, nevner Artsdatabanken bl.a. jernbaneskråninger og vegkanter.

Hva er den logiske - og troverdige - forklaringen på at lupinen fins akkurat der? Hvorfor fins den ikke i store mengder i utmarka der husmannsplassene lå? Østlandet hadde et betydelig antall husmannsplasser spredt omkring på 1800-tallet. Er Østlandet oversvømt av lupiner?

 

Hvorfor er ikke plagen særlig stor på dyrka mark nær bøndenes hager?

 

Eller: Hvorfor fins det ikke enger av forvillede lupiner i naturen nær villastrøk og andre områder med hager?

Det fins steder i Norge hvor lupinen har spredd seg ukontrollert og representerer problemer. Er det gjort undersøkelser for å konstatere hvordan hagelupinen har spredd seg dit? Er det antatt at det ar skjedd ved spredning fra private hager? Eller er det dokumentert?

 

Ikke spredd seg, men sådd

Hvordan hagelupinen er kommet til å danne store enger i skråningene langs motorvegene, vet vi. Det har skjedd fordi de er sådd der. Av vegvsesenet. Og derfra har det sikkert spredd seg noen til beleilige områder i nærheten.

Men skal lupiner fjernes fra private hager fordi vegvesenet - og kanskje NSB - fordi jeg vet, har vært ubetenksomme og sådd dem som prydplanter i sine skråninger og vegkanter?

Holder under kontroll

Selv fortsetter jeg å dyrke mine lupiner slik jeg alltid har gjort. 

Jeg fjerner og destruerer frø og klipper ned stengler og blomsterhoder som har gjort sitt, og begrenser uønsket spredning så godt jeg kan. Hittil har det gått bra.

Minimere forurensning

Tidligere kunne vi deponere hagerømlinger og fremmede arter på en mottaksplass som Frogn kommune drev. Slik ble naturen spart for forurensende invasjon av uønskede arter.

Denne ordningen har kommunen i sin visdom nå lagt ned.

Hageavfall - inklusive hagerømlinger - kan nå leveres på to steder i nabokommunene. 

For "familiens gartner" som fyller 85 år om en måned, og som har en kranglende helse - og som dessuten er motstander av forurensning som følge av unødvendig bilkjøring! - er dette er dårlig ordning.

Det meste av hageavfallet komposteres derfor, mens planterester og frø av hagerømlinger og andre uønskede planter, sendes til destruksjon sammen med restavfallet.

På avfallsstasjonen og forbrenningsanlegget blir forhåpentlig alt - inklusive de invasive lupinfrøene - gjort uskadelige.

Bekjemp problemet der det er!

Selvfølgelig er det klokt å være føre var. Men man må "ikke slå ut ungen med badevannet"!

Med de mekaniske og kjemiske bekjempningsmidlene man i dag rår over, burde det ikke være umulig å bekjempe den spredningen og forurensningen som forekommer på avgrensede områder.

Er bekjepning av det Artsdatabanken mener er skadelig beplantning, overhodet prøvd?

Kjører man langs motorveiene ser man fortsatt veiskråninger teppekledt med lupiner. Er ikke spredningsfaren herfra større enn fra private hager i kommuner med gode innleveringsordninger for problematisk hageavfall?

Og har ikke kommunen slike ordninger, er det kanskje kommunen man skal ta i kragen og riste litt, og ikke hageeiere som dyrker og gleder seg over vakre lupiner i sin hage?

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.

 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 

"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.

 

Småtomater

Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.

 

Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.

 

Fertile og infertile

Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.

 

Hva er gjort med tomatene?

Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?

Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 

 

Emballasjen forteller ikke mye

Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny

At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 

 

Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut

Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.

 

Gravmyrt - en pest og en plage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Gravmyrten har invadert skråningen langs innkjørselen. Den dekker bakken mellom Rosespirea, Ulvespirea, Pink Grootendorst og Japansk kvede. Gravmyrten kan klippes tilbake, men å fjerne røttene har vist seg vanskelig.

 

Pink Grootendorst-rosene kjemper seg opp gjennom det tette villniset av gravmyrt og sølvarve.

Det er ikke gjort i en håndvending å luke eller grave opp de uønskedede plantene mellom de taggete rosestammene. Det gjør vondt! Selv når rosene er beskåret. Og piggene på kvedebuskene gjør ikke arbeidet lettere.

 

Til dem som skal anlegge ny hage, har jeg et råd: Slipp aldri gravmyrt (vinca minor) inn i hagen! 

Den kan se både tilforlatelig og pen ut når du ser den hos andre. Men skinnet bedrar. Den er en invasiv art som sprer seg nærmest uhemmet og kveler andre mindre robuste vekster.

 

God bunndekker, men ...

Gravmyrt kan være en utmerket bunndekker der hvor det ikke skal vokse noe annet. Problemet er at den ikke begrenser til å være hvor den er ønsket. Den brer seg utover. Ustoppelig!

Ved hjelp av lange utstikkere med kraftig rotsystem vandrer den dit den selv ønsker å være. Og det er omtrent over alt. Du kan selvfølgelig luke eller grave den opp, men blir tilstrekkelig av røttene sittende igjen, vokser den ufortrødent og sprer seg videre.

"Svartelistet"

Gravmyrt er i praksis svartelistet av Artsdatabanken. Nå opererer ikke Artsdatabanken med begrepet Svarteliste lenger. Oversikten over uønskede fremmede arter kalles i dag Fremmedartlista. På den lista står gravmyrt (vinca minor) som fremmedart med svært stor økologisk risiko.

Jeg er uenig i enkelte av Artsdatabankens klassifiseringer, men når det gjelder gravmyrt gir jeg min uforbeholdne tilslutning.

Må ikke komme ut i naturen

Den representerer en trussel og en stor utfordring i hagen. Og kommer den på vidvanke i naturen kan den åpenbart anrette stor skade ved å fortrenge stedegne arter.

Gravmyrt som fjernes fra hagen, bør derfor behandles med forsiktighet slik at den ikke kan etablere seg på steder hvor den ikke er ønsket.

I komposten bør den ikke legges. Den bør destrueres eller leveres til avfallsmottak som kan behandle potensielle planterømlinger og planter som er uønsket i norsk natur.

Jeg syns Artsdatabankens jakt på enkelte fremmedartede planter er overdrevet.

Svartelistingen av og jakten på gravmyrt er ikke overdrevet. Den er i høyeste grad på sin plass.

Det vet noen av oss av bitter erfaring.

Kommunen stenger mottaket for hageavfall

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

Mottaket blir av kommunnen kalt "kvistmottaket". Og kvister blir deponert der,  men er de fra private hager?

 

 

 

Kommunnen har satt fram en container hvor man kan legge "hagerømlinger", altså svartelistede planter som blir destruert og ikke omdannet til kompost.

 

Containeren er tydelig merket og det er forklart og illustrert med eksempler hva "hagerømlinger" er.

Et tydelig skilt forteller dessuten hvor "hagerølingene" skal anbringes.

 

Frogn kommune - hvor "familiens gartner" og fruen i huset bor - har en mottaksplass hvor kommunens innbyggere kan levere hageavfall.

 

Frogn ikke lenger en foregangskommune

Det er et enestående og prisverdig tiltak som vi flere ganger har rost og nevnt som eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Lesere av bloggen har gitt uttrykk for sin begeistring over tiltaket.

Nå har kommunen bestemt at mottaket skal legges ned. Fra 1. januar 2022 stenges innkjørslene med kjetting og lås, og kommunens innbyggere må bruke det interkommunale selskapet Follo Ren - eller finne andre løsnuinger - når de skal gjøre seg kvitt hageavfallet.

 

Ubyråkratisk og enkelt

Mottaket har til nå vært så ubyråkratisk som vel mulig. Det har rett og slett vært et sted der folk har møtt opp og lagt hageavfallet sitt på bakken. Kommunen har så sørget for kverning og bortkjøring.

 

De siste par årene har det stått en container beregnet for hagerømlinger på stedet. Containeren har ofte vært full eller halvfull og er åpenbart blitt brukt i samsvar med forutsetningene. 

Hagerømlingene blir fraktet bort og destruert ved brenning.

Brukerne tilfreds

Hageeierne i Frogn har vært meget fornøyd med å kunne kvitte seg med hageavfallet sitt på denne måten. Kommunen mener imidlertid at det blir for dyrt å opprettholde ordningen.

Rådmannen hevder at det er nødvendig med kostnadskrevende oppdatering av mottaket for å opprettholde ordningen og få den godkjent av overordnede myndigheter. Han nevner utgifter til både fast dekke for å hindre avrenning, og bemanning for å kontrollere det som leveres.

Bør bruke Follo Ren

Rådmannen mener at hageeierne i Frogn i likhet med hageeierne i nabokommunene, bør levere sitt hageavfall til søppelmottaksstasjonene som ligger i nabokommune og drives av det interkommunale selskapet Follo Ren.

Kan havne i skogen eller grøfta

Miljøkostnadene ved bilkjøring for å levere hageavfallet i andre kommuner er ikke beregnet. Heller ikke faren for at avfall i større grad kan bli anbrakt i skograbber og veikanter med forurensning og spredning av uønskede vekster som resultat.

Hageavfallmottaket som legges ned fra 1. januar 2022, har vært et unikt og meget miljøvennlig tiltak. Frogn kommune har vært en foregangskommune. Nå skrus klokka tilbake. 

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi: Mer bilkjøring, mer luftforurensing, mer hageavfall som deponeres på steder hvor det ikke hører hjemme, og hvor forurensningsfaren på alle måter er langt større enn på det mottaket som nå legges ned.

Merkelig påstand

Rådmannnen argumenterer med fare for avrenning. Men hvilke avrenningsproblemer kan hageavfall forårsake? Er dette og behovet for et omfattende asfaltdekke, et reelt eller vikarierende argument?

En ting er i alle fall sikkert: Overbyråkratisering og betalingsordninger innbyr ikke til entusiasme og dugnadsånd.

Hageeierne og miljøet taperne

Det interkommunale selskapet Follo Ren får kanskje noen nye kunder, og kan se på seg selv som en vinner når det åpne lokale, mottaket hvor man kan levere hageavfall gratis, nå blir stengt.

Men hageeierne i Frogn er tapere.

Det er trolig også miljøet. La oss håpe at hageavfallet som før ble lagt i den kommunale gropa, ikke havner ute i naturen. Men erfaringen fra andre kommuner forteller at faren er høyst reell. Lokalpressen rundt omkring forteller bare så altfor ofte om hageavfall og søppel på avvveier.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at forholdene i Frogn vil bli vesentlig annerledes.

 

Skogskjegg - ikke lett å bli kvitt

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Skogskjegg er egentlig en staselig plante som pynter godt opp i hagen med sitt grønne, frodige bladverk og sine gul-hvite blomsterspir. Men den sprer seg altfor lett.

 

"Familiens gartner"  plantet skogskjegg i hagen på 1980-tallet fordi han syntes at planta var stor og flott og fylte bra ut på steder i den nyanlagte hagen, som foreløpig stod tomme. Og fordi han anså den for å være en plante med røtter i norsk hagetradisjon.

 

På den tiden var det ingen som snakket om hagerømlinger og trussel mot norsk natur.

 

Tradisjonsplanter

"Familiens gartner" har alltid likt planter med lang "fartstid" i norske hager. "Gammeldagse" planter som er del av norsk hagetradisjon  og ivaretar norsk kulturarv. Og skogskjegg har hatt sin plass i norske hager i alle fall fra siste halvdel av 1800-tallet.

 

Da han bygde hus og anla hage, skaffet han seg derfor en rekke planter og busker som han kjente fra gamle hager i Sarpsborg og Skjeberg der han kom fra, og som han så i hager i  Drøbak og Frogn.

En slik plante var skogskjegg (Aruncus dioicus). Den var som en kjempeastilbe å se på. Og ikke minst: Den var elsket av insektene, ikke minst av humler, bier og veps.

 

Planter som insektene liker

Insektenes betydning for hagen - og for naturen i det hele - har "familiens gartner" vært opptatt av "bestandig" - lenge før varselklokkene begynte å kime. Blomster som insektene svermer omkring, har alltid stått høyt på hans favorittliste.

 

Skogskjegg stod derfor trygt i hagen i flere år. Blomstene ble klipt av og destruert etter hvert som de visnet for å begrense uønsket spredning, men noen ble selvfølgelig stående, og nye planter dukket opp her og der i hagen.

 

Sprer seg lett

Det var unødendig å lage nye planter. Formeringen ordnet skogskjeggplanta - og etter hvert skogskjeggplantene - selv.  

 

Da skogskjegg ble erklært invasiv og svartelistet av en stadig mer aktiv artsdatabank, kom det derfor ikke som en overraskelse.

Ikke lett å fjerne 

Med tungt hjerte har "familiens gartner" innsett, og tatt konsekvensen av, at bestanden av skogskjegg i hans hage bør begrenses. Han har derfor klipt ned bladverk og blomster og deponert alt i kommunens container for hagerømlinger.

Han har til og med tydd til spaden for å fjerne røtter. Men dengang ei. Skogskjegg har en dyptgående kraftig rot som det ikke er lett å få opp - i alle fall ikke i sin helhet.

 

Plantene kommer derfor på ny. De klippes ned. Og kommer igjen. Utmatting har bare måtelig effekt.

 

Skogskjegg er m.a.o. en overlever. En stayer som det ikke er så lett å bli kvitt. Den trives i all slags jord, tåler tørke, blir like fin i skygge som i sol og kommer igjen - gang på gang - når den klippes helt ned og blir stående uten bladverk.

 

Utmatting uten suksess

"Familiens gartner" har ikke gitt opp. Han fjerner blomster så plantene ikke får satt frø, og han klipper ned hele planter i håp om at de skal bli utmattet og dø, men foreløpig uten suksess. Plantene kommer igjen - og igjen.

 

Og noen bortgjemte planter klarer sikkert å sette frø. Neste vår og sommer dukker det derfor sikkert opp nye planter på nye steder, og "krigen" må fortsette.

 

Men insektene gleder seg

For har man først fått skogskjegg i hagen, har man det for alltid. Til ergrelse for "familiens gartner", men til glede for humler, bier og annet flygende krek. 

 

Og da er det vel ikke bare en ulempe når alt kommer til alt?

 

Rosa rugosa

 

Fotos: Kow d.e. 2021 © 

 

Først masse rosa blomster, deretter masse helsefremmende nyper.

Dekorative nyper som er sunne c-vitaminbomber. Men også en trussel mot norsk natur.

Vi har en del eksemplarer av arten rynkerose, eller rosa rugosa. De er dekorative, men danner en masse nyper fulle av høypotent frø. 

De sprer seg derfor i naturen  - utenfor hagegjerdene og utenfor kontroll. Artsdatabanken mener at de representerer svært høy sprednings- og forurensningsrisiko og har stort invasjonspotensiale. Det er derfor i dag forbudt å plante rosa rugosa.

 

Sunn og god

Det er synd, for rynkerose er en fin prydvekst så lenge den holder seg i hagen. Den er pen å se på, og de store, blanke, røde nypene er fulle av c-vitaminer. 

 

Under, og i årene etter, krigen plukket folk nyper. Noen ble brukt i fersk tilstand til te, syltetøy og suppe, men de man ikke kunne spise umiddelbart, ble tørket og tatt vare på. Man fjernet frøene, tørket nypekjøttet i stekovnen eller i stekepanna og oppebevarte de tørkede nypene på glass. Slik hadde man tilgang til c-vitaminrike ingredienser i lange mørke - og kalde - vintermåneder.

 

Hvis vi som har rynkeroser i hagen, ble flinkere til å plukke og bruke de c-vitaminrike nypene, ville vi bli et sunnere folk, og faren for forvilling ville gå ned.  Men nok ikke bli borte.

Utfordring for "grønne" personer

Nypene er lette å plukke, men man må fjerne frøene, og det kan være en jobb som mange viker tilbake for i dagens samfunn hvor alt skal kjøpes ferdig i butikken. 

 

Men for alle "grønne" som vil leve mer i pakt med naturen, burde dette være en overkommelig anstrengelse. Alle - gamle, men ikke minst unge - naturelskere og naturvernere er hermed utfordret.

Fjerne nyper

Men selv om man ikke spiser nypene, bør man ikke la dem henge til frøene sprer seg. Nyper fra rynkerose bør plukkes eller fjernes ved beskjæring av plantene, og kastes i restavfallet eller deponeres på innleveringsplasser for hagerømlinger.

 

Unge kvister blomstrer og bærer flere nyper enn tilårskomne. Paradoksalt blir det da slik, at jo mer man beskjærer og fornyer, jo flere nyper blir det. Hvis man derfor tåler noen gamle stammer og kvister, får man færre blomster, men også færre nyper.

Dette vil ikke løse spredningsproblemene, men vil redusere spredningen i samsvar med prinsippet: Alle monner drar.

 

Beskjære før skolen begynner

Vi har rosa rugosa i tomtedelet mot vegen. Der står den utsatt til. 

 

Vegen er skoleveg og elevene som går der, napper gjerne av en rød fristende nype, splitter den og slipper "lusene" - dvs. frøene - ned over ryggen på medelever. Dette har barn gjort til alle tider.

 

Men det bidrar til spredning av frøene. "Familiens gartner" skal derfor beskjære rynkerosene og fjerne flest mulig av nypene, før skolene kommer i gang.

 

Hagerømlinger

Avskjæret deponeres i kommunens container for hagerømlinger. Slik bøter vi litt på den dårlige samvittigheten vi har, fordi vi har rosa rugosa og flere andre potensielle hagerømlingeri hagen.

 

Men da vi anla hage, fantes det ikke noe sånt som svartelistede planter. Og etter som "familiens gartner" er en svoren tilhenger av tradisjoner, fins det en del tradisjonsbærende planter i vår hage. Planter som i generasjoner har pyntet norske hager, men som i dag er uønsket - eller til og med forbudt.

Som f.eks. rynkerose, dvs. rosa rugosa.

Ustoppelig parkslirekne

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Parkslirekne har voldsom livskraft og ødeleggelsespotensiale. Den har rotstengler som ikke lar seg stoppe verken av treverk eller mur - i alle fall ikke av lettmur. 

 

Vil man ha en pen terrasse, må man rense fugene i alle fall en gang i uka. Kanskje flere.

 

Såpass vokser slirekneskuddene i fugene på terrassen på en uke.

Vi har gjort en megastor tabbe. Vi har sluppet parkslirekne (Fallopia japonica) inn i hagen. Det skulle vi aldri ha gjort. Men for sent skal synderen angre!

Høy og tett, men ...

Da vi anla hagen for omlag 35 år siden, så vi oss om etter en plante som kunne bli høy og tett, og som ville skygge for sola og gjøre det levelig å sitte på verandaen.

Det fant vi. Men det vi satset på, er dessverre en plante med et utall alvorlige ulemper. Den sender sine utløpere ut i alle retninger og dukker opp på steder hvor den ikke skal være. Den er meget vanskelig - for ikke å si umulig å begrense. Og tilsvarende vanskelig å bli kvitt.

Fra marknivå hver vår

Parkslirekne er en staude.  Den visner ned til rota om høsten og om vineren, og på våren vokser den så raskt og mye at den i løpet av en sesong kan bli 3-4 meter høy. Og mens den selv har vokst, har den dannet utallige rotskudd som har etablert seg, og som opererer som egne, selvstendige planter året etter.

 

Svartelistet

Parkslirekne er ikke en prydplante - og ikke en nytteplante. Det er rett og slett en skadeplante.

I dag er parkslirekne - og slektningene hybridslirekne og kjempeslirekne - svartelistet i Norge, men ingen advarte oss på 1980-tallet. Tvert i mot. De fleste lot seg imponere av den voldsomme vekstkraften og tempoet. Men det var da det, og ikke nå.

 

Hagerømling

I vår kommune har vi en mottaksplass hvor kommunens innbyggere kan levere hageavfall. På plassen er det en container hvor man kan kaste "hagerømlinger" og andre svartelistede planter. Der kaster vi alle deler av parkslirekne slik at alt kan bli destruert.

Holde hovedplanta litt i tømme, kan vi klare. Men om vi ville fjerne hovedplanta og alle rotskuddene måtte vi antakelig tatt i bruk traktor. Eller gravemasking. Og vi måtte gravd dypt - og vidt omkring. For parkslirekne stikker dypt og famner vidt under bakken.

Bitter erfaring

La oss slå det fast: Parkslirekne er en pest og en plage. La deg for alle del ikke imponere av den voldsomme veksten. Og tenk ikke at det vel ikke kan være så farlig. Du skal nok klare å holde den stangen.

Det klarer du ikke. Slipp aldri parkslirekne inn i hagen din. 

 

Dette rådet kommer fra en som vet hva han snakker om. Og som har lært av bitter erfaring!

 

17. mai er vi så glad i

 Foto: Kow d. e. 2021©

 

Flagget henger tungt og vått. Nesten bra at feiringen foregår digitalt i dag. Til og med hagen syns at det blir i det meste laget med regn.

De spanske margerittene er på plass i urnene på sitteplassen ved inngangen, men lobeliaen og bacopaen lar vente på seg. 

 

Vi pleier å stelle litt ekstra i hagen til 17. mai. Men ikke i år.

 

Vi har anskaffet elektrisk gressklipper, men den har vi ikke turt å bruke for det har regnet og vært vått hele tiden. Men gresset burde vært klipt. Både av hensyn til plenene og det estetiske inntrykket.

 

Pelargoniene fortsatt inne

Dessuten har det vært kjølig. Pelargoniaene står derfor fortsatt i biblioteket og i gjesterommet i stedet for å pryde de utplasserte urnene som står ferdige med jord og venter. 

 

De to pelargoniene som vi har satt ut - og som har måttet venne seg til utetemperaturen i ly på verandaen - har mistet noen blader og ser ikke ut til å ha det særlig godt. 

 

Og de pelargoniene som vi flyttet rett fra skjulet og ut i det fri, har ennå ikke begynt å skyte vekst- og bladknopper. Stilkene ser imidlertid ut til å være i live, så vi gir ikke opp eksperimentet.

 

Regnet de siste dagene har tvunget oss til å holde oss innendørs og sette hagearbeidet på vent.

 

Helligdagsfreden

Dessuten arbeider vi nødig i hagen på søndager, andre helligdager og høytidsdager. Og arbeid med larmende hageredskaper unngår vi helt og holdent på slike dager. Ikke fordi vi holder dagene hellig, men fordi vi har respekt for naboenes krav på ro og fred.

I dag kunne vi ikke under noen omstendighet jobbet ute. Regnet sørger for det. Vi får heller feire nasjonaldagen ved å høre på radio og se på TV.

 

Familiebesøk

Og i ettermiddag skal vi på besøk til vår datter Gry og hennes familie. Hvis du lurer, kan jeg betro deg at både husets frue og "familiegartneren" er ferdigvaksinert. Så da får vi våge oss ut og nyte den friheten som vaksinen gir oss.

 

Til dere alle: Gratulerer med 17. maidagen!

 

 

Gravmyrt - et forferdelig ugress

Gravmyrten har invadert tusta med blå Iris. Inntrengeren burde vært fjernet med spade og hard hand, men uten at rotrester blir liggende igjen, for gravmyrt har en utrolig spire- og formeringsevne.

Det var tenkt at gravmyrten skulle danne et smalt grønt dekke mellom kantsteinene og nellikrosene. Det var en alvorlig feilvurdering som vi har fått betale "dyrt" for.

 

Gravmyrten trenger seg fram over alt og lar seg ikke stanse. Her har den vokst inn blant Pink Groetendorst-rosene som har masse, store, skarpe torner. Å fjerne gravmyrt her, krever både styrke og stor tålevne. Når vi har jobbet her, ser vi ut som en nålepute når vi er ferdig.

 

 

Gravmyrt - Vinca minor - er et forferdelig ugress som man aldri må ta inn i hagen. Hvis man tenker at den har jo så fine, blå blomster og fungerer så fint som markdekker, at man vil gi den en sjanse likevel, kommer man med 100 prosent sikkerhet til å angre.

 

Gravmyrt lar seg ikke temme! Den formerer seg i voldsomt tempo ved hjelp av jordstengler og lange overjordiske, rotdannende stengler som kun trenger et minimum av jord for å slå rot. 

Og som om det ikke var ille nok, dukker den plutselig opp langt unna sitt opphav der ingen har plantet den. Man skulle nesten tro at den sår seg selv - f.eks. ved hjelp av vind, fugler eller insekter, som f.eks. maur.

 

Ikke lite herdig

Vi fikk gramyrt inn i hagen for nærmere 40 år siden da vi hadde bygd nytt hus og skulle anlegge ny hage. Vi trengte planter i bedene og hentet det vi kunne få hos familien. Den skjødesløsheten har vi mange ganger fått angre på.

 

Det paradoksale er at gravmyrt av "ekspertene" klassifiseres som lite herdig i vårt klima. Hadde det enda vært så vel. Selv ikke barfrosten sist vinter har skadet gravmyrten. Dessverre.

Og rådyrene - som ellers gnafser i seg det meste som vi gjerne skulle ha i fred - lar gravmyrten stå. Ved å spise gravmyrt kunne de gjort litt nytte for seg.

Vår gravmyrt kommer fra barndomshjemmet til min kone hvor de hadde en del gamle kulturplanter som i sin tur kom fra hagen til hennes besteforeldre. Hennes bestefar var fetter av en av mine oldefedre så planta har blitt i familien, kan man si.

 

Må destrueres

Slektsrøtter og tradisjoner i all ære, men gravmyrten skulle vi gjerne blitt kvitt. Den er en pest og en plage i hagen. 

Og i naturen forøvrig. Det fins hagedyrkere som kaster planterester i naturen i den overbevisning at de råtner og blir til jord. La oss håpe at ingen kaster gravmyrt - for den slår med 98 prosent sikkerhet rot og forurenser naturen ved å fortrenge rotnorske planter.

I vår kommune har vi en plass hvor vi kan levere hageavfall. Der fins det også en container hvor man kan legge hagerømlinger og andre planter som utgjør en trussel mot vår stedegne natur og som derfor må destrueres. Der hører gravmyrten hjemme. Ikke i hagen!

 

Lupiner urettferdig svartelistet

Hagelupin er en vakker blomst. Dessverre har noen funnet på at den er en fare for genuint norske vekster. Hva nå det er for noe.

I min barndoms hage var det et stort og flott staudebed med mange slags planter. Bl. a. lupiner.

Lupinene representerte aldri noen fare for artsmangfoldet - verken i staudebedet, i hagen forøvrig eller i nabolaget.

Også enkelte naboer hadde lupiner. De representerte aldri noen fare. De befant seg i hagene der de skulle være. Og det er overraskende, for folk var ikke så nøye med hvor de kastet hageavfallet for 70 år siden.

Et unntak var det imidlertid. Ved husmannsplassen Grina vokste det lupiner både langs husveggen og i skråningen på den andre siden av veien som gikk forbi gården. Der hadde de bl.a. selskap av en stor gårdssyrin som Grina-mor gjorde krav på. 

Dette "friområdet" hadde  - i likhet med det som nå var naboenes tomter - opprinelig tilhørt husmannsplassen. Der hadde husmannsfolket bl.a. hatt sin beskjedne prydhage med syriner og lupiner. Men heller ikke her representerte lupinene noen fare for områdets øvrige vegetasjon.

Lupinene spredde seg ikke uhemmet. Det var heller slik at naboer som gjerne ville ha lupiner i hagen, gikk til Grina og spadde opp lupiner som de tok med hjem og plantet i sin egen hage.

Lupinen har vært en plante "for gud og hvermann". En blomst som prydet hagene ved bondegårder, husmannsplasser og bygårder.  Hadde lupinen vært så aggressivt ekspansiv som de såkalte "ekspertene" vil ha det til, burde det norske landskapet vært oversvømt av lupiner i våre dager. Men er det det? Hvordan forklarer svartelisterne fraværet av lupiner i det norske kulturlandskapet? 

På tuftene etter gamle husmansplasser, kan man finne planter som husmennene har dyrket til nytte og hygge. Hvorfor kryr det ikke av lupiner der husmannsplassene har ligget?

Svaret gir seg selv: Lupinen representerer ingen slik fare for artsmangfoldet som Direktoratet for naturforvaltning vil ha det til.

Lupiner er hagekultur. Og hva mer er: De er til nytte for humler, bier og andre insekter som gjør nytte for seg i hagen og bidrar til pollinering og ballanse i naturen.  Lupin er en nytteplante! 

Du skal selvfølgelig ikke kaste lupinfrø eller spiredyktige rotstengler i naturen. Og vil du begrense spredningen i hagen din, klipper du av de avblomstrede stenglene som er fulle av frø, og kaster dem i søpla slik at de blir destruert.

Men liker du lupiner - og er gjennomsnittlig ansvarsbevisst - kan du godt fortsette å glede deg over vakre lupiner i hagen. Det gjør i hvertfall jeg.

Skorkebergåsens malver

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Malvene dukker opp på de mest overaskende steder, men det gjør ikke noe. Velkomne er de.

Jeg liker svenske viser.

Som f.eks. "Flicka från Backafall" av Gabriel Jønnson og Gunnar Turesson hvor "malvorna" spiller en sentral rolle.

 Flicka från Backafall briggen Tre Bröder,
kryssar ikväll i Karibiska sjön.
Medan en landvind från kusten i söder
stryker som Sunnan därhemma kring ön.
Luften är kryddad av tusende salvor
men jag ger bort dem varendaste en
mot att få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Hven

Vänta mig inte till sommaren Ellen,
då skall jag ännu ha linjen i Norr..
men när du står invid kyrkan om kvällen
tänk då att jag är en yr ollonborr
som utan lov tar en törn mot din tinning
och medan du med små händerna slår,
letar sig ner under bluslivets linning
allt medan månen i malvorna går.

Vi har malver i hagen.

Men det er ikke så lett å si akkurat hvor.

For så dukker de opp her - og så der.

Og somme tider er de ingen steder, og da tror vi at vi har mistet dem for godt.

Men så dukker de opp igjen.

I år dukket de opp i kanten av innkjørselen.

Der har vi tillatt at krypconoteaster, sølvarve, rosespirea, vårvortemelk og diverse krypnelliker har etablert seg utenfor selve kjørebanen.

Og der dukket malvene opp.

Jeg foretrekker navnet malver. 

Men det gjør tydeligvis ikke Google eller Firefox.

Søker man med stikkordet "malver" på nettet, ramser søkemotoren opp de forskjelligste oppslagsord.

Den foreslår bl.a. malware, men ikke blomsterplanta.

Bruker man derimot oppslagsordet kattost, får man fullt treff.

Wikipedia mener at det fins 25 arter av kattost.
Store norske leksikon oppgir derimot at kattost er en planteslekt med 40 arter.

Leksikonet har også en slags forklaring på det noe merkelige navnet kattost. 

Nemlig at "fruktene spaltes i mange enfrøede delfrukter som ligner ostestykker, og dette har gitt navn til slekten".

Hvor kattene kommer inn i bildet, sies det ikke noe om.

Flere kattost-arter "finnes forvillet" i Norge.
Det betyr formodentlig at de har spredd seg fra hager og parker og plasser hvor plantrester kastes.
Det gjelder f.eks. de ettårige plantene småkattost og dvergkattost opplyser leksikonet.
Men det gjelder også hageutgavene, f.eks. apotekerkattost.
Det vet vi av selvsyn.
Så da kan vi vel bare vente på at en gesjeftig såkalt "naturvernende ekspert" får kattostplantene svartelistet.
For planter som sprer seg, skal vi ikke ha i norsk natur.
Mener "ekspertene".

Mens denne bloggeren i sin naivitet, mener at ingen planter egentlig er genuint norske.
Alle vekster i norsk natur har kommet utenfra og har innvandret etter at innlandsisen forsvant.
Mener han.
Så naiv kan man altså være.

Fredløs fagerfredløs

Foto: Kow d. e. 07072016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon


Fagerfredløs har klatret ut av bøtta og er i ferd med å overta stadig større del av staudebedet.

Det fins to slags planter med navnet fredløs -  vanlig fredløs (Lysimachia vulgaris) og fagerfredløs (Lysimachia punctata).
Den første er harmløs.
Fagerfredløs er en ustyrlig ugressplante og er svartelistet. 

Jeg kjenner fagerfredløs godt,  og har ikke plantet den på friland i blomsterbedet.
Jeg gravde ned en plastbøtte i bedet, sørget for at bøttekanten stod et godt stykke over bakken og plantet noen fagerfredløsrøtter i bøtta.
Det skulle jeg ikke gjort.
Plantene "klatret" over bøttekanten, og sprer seg nå i staudebedet hvor de fortrenger andre stauder.

 

Artsdatabanken vurderte i 2012 hvilken økologisk risiko en del "fremmede" arter representerer i Norge.
Resultatet er presentert i publikasjonen «Fremmede arter i Norge - med Norsk svarteliste 2012».

Jeg er skeptisk til deler av svartelistingen.
Jeg er imidlertid ikke skeptisk til at banken har svartelistet fagerfredløs.
Det er på sin plass.

Fagerfredløs sprer seg med skremmende fart over store områder.
Både i hager og der hvor hageeiere har kastet hageavfall.
Og de er ikke lett å bli kvitt.
Jeg har klipt av og fjernet blomster og frø, revet opp stengler og røtter, og spadd opp røtter, men året etter dukker nye planter opp i bedet.
Nå venter en ny ryddesjau.

Planterestene av fagerfredløs blir ikke kompostert.
Blomster, frø og rotstengler kastes i restavfallet for å bli destruert.

Jeg har flere svartelistede planter i hagen.
Flere av dem krever en del ekstraarbeid for ikke å spre seg i hagen - og i naturen ellers.
Men ingen er så plagsomme og arbeidskrevende som fagerfredløs.
Det måtte i så tilfelle være gravmyrt.
Disse plantene burde aldri vært sluppet inn i hagen.
Men for sent skal synderen angre.

Et råd til deg:
Vær føre var!
Ta ingen sjanser.
Å plante fagerfredløs i hagen er å plante problemer.

Den kommunale hageavfallsplassen

Foto: Kow d. e. 16072016©  
Klikk på bildene for å se større versjon

"Gropa" på Ottarsrud er åpen for hageavfall. Når stedet er ryddet, er det plass til flere biler om gangen.

"Gropa" er et meget miljøvennlig tiltak. Her kan private hageeiere levere sitt hageavfall som omdannes til næringsrik kompost og ny jord.

Jeg har tidligere flere ganger skrevet i rosende vendinger om det kommunale mottaket for hageavfall.
Du an følge denne lenken og se et av innleggene. 

For et par år siden kom noen på den ekstremt dårlige ideen at mottaksplassen burde nedlegges.
Oppkverningen av hageavfallet ble stanset, og hageavfallet skulle hageeierne kjøre til nabokommunen.
Da motstanden ble for sterk, fant noen på at  det skulle settes opp containere som hageeierne skulle plassere avfallet i.
Containerne skulle så fraktes til et mottak i nabokommunen hvor kvist og kvas skulle bli kompostert.

Ideen var ekstremt dårlig - og virkelighetsfjern.
Containerne skapte trafikkproblemer på stedet.
Hva verre var: De som kom med hageavfall maktet ikke å lempe avfallet opp i containerne.
Når det var lite i containeren, gikk det greit, men etter hvert som nivået på avfallet steg, økte problemene.

Noen må langt om lenge ha forstått at systemet ikke fungerte.
Nå kan hageeierne igjen plassere avfallet på bakken hvor det blir hentet, kjørt bort og kompostert et annet sted.
Denne ordningen fungerer aldeles utmerket.

Det fins imidlertid et stort MEN.
Det er planlagt at en ny veg skal gå der mottaksplassen er.
Nå maler riktignok vegmyndighetenes kvern langsomt, men før eller siden må nok hageavfallsplassen vike.
Hvor havner hageavfallet da?
I vegkantene og i skogen? 
Eller i lokalt etablerte "fyllinger"?

Hageavfallsplassen på Ottarsrud er til stor hjelp og nytte for hageeierne i Frogn.
Men den er også et virkningsfullt og verdifullt miljøtiltak.
Ikke alle har mulighet til å kompostere selv.
Og noen - f.eks. jeg - komposterer, men har mer hageavfall enn den hjemlige komposten makter å ta unna enda jeg har både varmkompost- og kaldkompost-binger.
Den kommunale mottaksplassen hindrer at avfall  havner på avveie.

Når vi leverer hageavfall, er det alltid flere hageiere som er ute i samme ærend. 
Hageavfallsplassen blir brukt, og vil bli dypt savnet når den forsvinner.
Derfor må den erstattes.
Blir den ikke erstattet vil det være et følbart savn for ansvarsbevisste hageeiere.
Og et stort tap for miljøet.

Jacmaniiklematis, gullklematis og kaprifolium beskåret

Foto: Kow d.e. 23032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Frøhodene på gullklematisplantene syns best, men her er også jackmaniiklematis og kaprifolium.

Gullklematisfrøene er mange, utrolig spirevillige og sprer seg med vinden. Hvis de ikke blir klipt av før "vårstormene" setter inn, får man gullklematisplanter over alt.

I enden på hver dunlette fnokk sitter det et frø som har spirevillighet på linje med løvetann.

Gullklamatis, jackmaniiklematis og kaprifolium ferdig beskåret. De har allerede vist seg levedyktige og fått skudd.

Jeg rakk det akkurat.
Jeg fikk plukket av frøhodene på gullklematisplanetene før vinden eskalerte, fòr gjennom landskapet og røsket og slet i busker og kratt.
Hadde jeg vært for seint ute, ville gullklamatisfrøene vært ut over hele hagen.

Nå ligger frøhodene vel forvart i en plaspose i søppeldunken.
Med den spireevnen de har, kan de ikke kastes i komposten - verken i den private eller på kommunens hageavfallstomt.
Da ville både Frogn og Nesodden blitt dekket med gullklematis etter hvert.

Både gullklematis og jackmaniiklematis har erfaringsmessig godt av kraftig beskjæring.
Da blir de frodige og tette med mange blomster.
Hos oss vokser de tett sammenflettet.
Det ser de ikke ut til å ha vondt av.
Snarere tvert i mot.
Når de blomstrer får vi en herlig blanding av blått og gult.

Kaprifoliumplantene ser også ut til å like det tette naboskapet.
I fjor blomstret de ekstra rikt.

Nå er de alle gjort klare til årets vekstsesong.
Så får vi se om de vil blomstre like rikelig som i fjor.
Eller om de tar seg en hvilepause etter fjorårets voldsomme utladning.