onsdag 16. juni 2021

Våte aviser og mulch i bringebæråkeren

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

For å holde ugresset borte fra bringebæråkeren, legger vi ut godt oppbløtte aviser.  Gress- avklippet fra plenene brukes som mulch. I forkant ligger det gress som har ligget en stund i en mørk sekk.


 
Uten aviser og gress fra gressklippingener det vanskelig å holde skvalderkål og tistler borte.

 


Avisene som skal legges ut,  legges til bløt i en plastdunk. Der må de ligge til de helt gjennomtrukne av vann slik at de legger seg godt til rette og former seg etter plantene. De grønne plantene i dunken er fremmedlegemeer. De er avklipp av sibirkornell som vi skal prøve å lage stiklinger av.

Ugress er planter som vokser der de ikke skal være. Å bekjempe ugress er en vesentlig del av hagearbeidet.

Noen steder er det ikke mer ugress enn at man kan luke. Noe ugress er spesielt gjenstridig. Og noen  steder er det vanskelig å komme til, eller gresset opptrer i slike mengder at mer spektakulære metoder må tas i bruk.

Gjenstridig ugress
Vi har et bringebærbed hvor bringebærplantene ikke står pent ordnet i sirlige rader med gangareal i mellom. I vårt bringebærbed står plantene "hulter til bulter".

I bringebærbedet vokser det ugressplanter av diverse slag. Særlig "ivrig" og standhaftig er skvallerkål. Vi er nabo til en skråning hvor det for mange år siden ble kjørt på jord. Den inneholdt rotdeler og frø av skvallerkål som nå har spredt seg til vår hage.

Aviser og gress
"Familens gartner" luker, men skvallerkålen kommer igjen. For å bli kvitt ugresset i bringebærbedet bruker han gjennombløtte aviser dekket med avklipt gress fra plenene. Det er en effektiv "ugress-sperre" som holder ugresset borte en vekstsesong eller to, men ikke skader bringebærplantene hvis man tar hensyn når man legger ut avisene.

Hver gang plenene slås, blir det avklipte gresset strødd ut på avisene mellom bærbuskene. Det "hvite" papiret blir etter hvert usynlig, og gresset formuldes og blir til næring for bringebærbuskene.

Våre bringebær har nettopp blitt utstyrt med et nytt lag med gjennomvåte aviser med et lag gress på toppen. Forhåpentlig vil det drepe det ugresset som allerede var der og hindre at nytt ugress vokser opp.
Vi ser derfor nå bringebærsesongen lysere i møte.

tirsdag 15. juni 2021

Krossved - en flott prydbuske

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Krossved - eller korsved - pynter opp i hagen i første del av juni.  
 

Krossved har hvite blomster i en halvskjerm og vokser vilt mange steder i Norge. Det dreier seg ikke om "hagerømlinger". Tvert imot. Krossved er en viltvoksende busk som man har tatt inn i hagen og gjort til "hageplante".

 Svarte lus elsker tydeligvis alle former for krossved. 

Snøballkrossved er en skattet prydbusk i norske hager. Vi har flere eksemplarer på forskjellige steder i hagen. De ser ut til å trives uansett naboskap og vekstforhold.

 

Men bladlusene er en fryktet fiende. Tørre, døde kvister og visne blader er resultat av de svarte bladlusenes herjinger. Lusene har uten unntak etegilde i alle krossvedbuskene. Denne buska er imdlertid spesielt utsatt.
 
Det fins i hovedsak to slags krossved i norske hager. Begge er særdeles dekorative og pryder hagen med et vell av hvite blomster sent på våren og tidlig på sommeren - litt avhengig av hvor man bor.

I vår hage er krossvedbuskene på det vakreste nå.

Vanlig og snøball
Vi har både vanlig krossved (sannsynligvis Viburnum opulus) og snøballkrossved (Viburnum opulus varietet roseum)

Hagelitteraturen mener at viburnum trenger en solrik plass med næringsrik, fuktig jord for å trives. Det bekreftes ikke av våre busker. De står alle relativ tørt, og et par av dem gjemmer seg i skyggene inne blant andre busker. Men de blomstrer rikt.
 
Plages av lus
Krossved har som prydbuske bare en "feil" eller "mangel". Buskene angripes av svarte bladlus som fråtser i løvverk og blomster til det ikke er mer igjen.

Den snøballbuska som er nabo til den store forsythiaen ved innkjørselen til gårdsplassen, har gjennom tiden vært spesielt hjemsøkt. Den har flere ganger vært så avspist at vi har fryktet at vi har mistet den. Men våren etter kommer det blader og blomster på ny, og nye kull med lus kan fortsette sitt etegilde.

Brukt i folkemedisinen, men ...
Planter av arten viburnum - eller altså krossved - har i folkemedisinen vært brukt mot forskjellige lidelser og sykdommer. Avtrekk av tørket bark skal være virksomt mot så ulike plager som generelle smerter, kramper, bl.a. leggkramper, forstoppelse og høyt blodtrykk. Mens bær fra korsved etter sigende skal hjelpe mot hoste, astma og halskatarr.

Jeg går ikke god for noen av rådene.

Selv er jeg plaget av leggkramper som holder meg våken om natta. Vi har hagen full av krossved og andre urter som noen - eller tradisjonen - mener har legende virkning, men jeg er meget skeptisk og forsiktig, og bruker bare urter som jeg er 100 prosent sikker på.
 
Våre viburnumbusker er derfor kun en fryd for øyet. Ikke noe "medisinskap". Men som øyenslyst forsvarer de sin plass med bravour. Til pynt kan de derfor trygt anbefales.

mandag 14. juni 2021

Eikestubben - særegen biotop


 

Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Her i eikestubben finner enkelte planter det de trenger for å leve et fullverdig liv. Her overlever de vinteren og her utfolder de seg i vekstsesongen - helt uten menneskelig bistand av noe slag.  
 
Naturen er underfundig. Den har sine spesielle innfall.
 
Noen planter krever ideelle forhold for å etablere seg og gro. Og det gjelder ikke bare de sarteste og mest "fornemme".
 
Vår svarthyllbuske sturet f.eks. lenge på et lyst og næringsrikt sted i hagen. Først da vi flyttet den ble det fart i veksten.
 
Andre planter insiterer på å ha røttene i de smale sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen og innkjørselen. Det gjelder både prydplanter og ugress.
 
Noen planter i vår hage har funnet seg et enda mer spesielt sted å leve. De har etablert seg i en eikestubbe på nord-østsiden av huset.
 
Vi skriver ikke stubben, men i. For riktignok gror de delvis i sandliknende jord som er dannet av planterester stubben, men de har sine røtter inn gjennom sprekker i barken inn til selve veden som er begynt å råtne.
 
Og her er det ikke bare en forvillet plante eller to det er snakk om. Her er en bregne, mose, blåbær og - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - markjordbær. 

Juni har hittil vært varm - med mange soldager og relativt høye temperaturer. Man skulle derfor kanskje tro at det raskt ville bli for tørt for denne kolonien av planter, og at de ville bukke under. Men nei. De er friske og grønne med fin spenst.

Verken blåbær-"buska" eller jordbærplantene har blomster - enn si kart - men overlever de sommeren og kommende vinter, kan vi kanskje høste både blåbær og jordbær på eikestubben på nordøstsiden av huset neste år.

Det vil i så fall bli en litn begivenhet i hagens historie.

Den som lever får se.

 

søndag 13. juni 2021

Sølvarve, vakker og ustyrlig

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 Sølvarve formerer seg ved frøspredning og rotstengler og bestemmer selv hvor den vil stå.
 

Utenfor blomsterbedene mellom steinene i steinbelegningen er et yndet sted. Den trenger ikke mye jord for å trives.
 

Blomstene på sølvarve er kritthvite med et gult sentrum og svært dekorative.


Også det sølvskimrende bladverket til sølvarve er dekorativt. Denne tusta som har etablert seg uten vår medvirkning,  pynter høyre side av innkjørselen til gårdsplassen.


På venstre side pryder en kant med sølvarve passasjen til postkassa sammen med villroser og rosespirea.  
 
 
Har du først fått sølvarve (Cerastium biebersteinii) - også kalt (Cerastium arvense) og (Cerastium tomentosum) - i hagen, har du den for alltid. En litt djerv påstand, kanskje, men ikke langt fra sannheten.
 
Sølvarve vokser i alle slags jord og sprer seg med "lynets hurtighet" og etabler seg akkurat der den finner det for godt. Reglene for hvordan hagen skal se ut, definerer den selv.
 
Bør begrenses
Etter blomstring bør den begrenses. Får den bestemme uten innblanding "overtar" den snart både blomsterbed, plen og trafikkarealer som gårdplass, stier og innkjørsel.
 
Grunnen til at sølvarven er en sånn uregjerlig plante, er at den har tynne røtter som går dypt og som ryker når man luker. Og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.
 
Måtte gi tapt for gravmyrt
Men ett sted har sølvarven gitt tapt. I skråningen med spirea og Pink Groetendorst-roser er den overmannet av gravmyrten. Her er ondt av ondt fordrevet, kan man si.

Nå må man ikke få det inntrykk at "familiens gartner" ønsker å bli kvitt sølvarven. Den kommer opprinnelig fra hans barndoms hage og representerer således arv og tradisjon. Dessuten er den dekorativ. Når den fins i riktig mengde på riktig plass.

Men den må altså røktes. Den må begrenses etter blomstring. Noen ganger bør den - så galt som det enn høres - begrenses før blomstring, bl.a. for å gi livsrom til mindre invaderende og krevende naboplanter. 

Uryddig, men vakker
For den som godtar en del uryddighet og ekstra arbeid i hagen, er sølvarve en vakker plante som pynter opp i hagen tidlig i juni.

For andre er den et ugress - og en pest og en plage.

Vi har hatt mange problemer med den i årenes løp fordi den har invadert områder hvor vi ikke har ønsket å ha den. 

Men når sant skal sies, er vi glad vi har den i vår hage. Spesielt akkurat nå. For nå er den flott! 
 


lørdag 12. juni 2021

Bondepeonen blomstrer

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

En enslig rød bondepeon blomstrer i staudebedet blant mer livskraftige og krevende stauder.

 

Staudebedet er fullt av liljer, reinfann, kuletistel, rosespirea, villbringebær på ville veger, og mye annet som kjemper om plass og levekår . samt noen stakkars selvsådde bondepeoner som prøver å overleve.

Vi hadde et par bondepeoner (paeonia x festiva) - eller bonderoser som mange kaller dem - som stammet fra min kones barndoms hage.

De bukket under og forsvant i årenes løp, men heldigvis spredde de sine frø og la grunnlag for nye planter før de ble borte. Det er disse plantene som nå kjemper om livsrom i det tettbevokste staudebedet.
 
Tidlig i våres ryddet "familiens gartner" en mindre del av staudebedet. Der sto det to "bonderoser" som nå har vokst seg større og kraftigere enn sine mer trangbodde slektninger. Det er en av disse som nå viser sin takknemlighet ved å blomstre.

Riktig nok kun med en blomst, men en er bedre enn ingen. Og det at denne og naboplanta vokser og trives, gir oss håp om at de er reddet for ettertiden.

Vi liker tradisjoner, og peon - eller "bonderose" er en tradisjonsbærer i norske hager. Og hos oss representerer de en tradisjon som strekker seg bakover via min kones barndoms hage til hennes besteforeldres staudebed.

De røde peonene betyr derfor noe "helt spesielt" for oss. Og nå som vi ser at vår beskjedne redningsaksjon er betalt med en rød blomst, får vi forsøke å hjelpe de andre selvsådde bondepeonene i staudebedet slik at de får luft og lys og plass rundt seg. 

Og næring nok til å utvikle vakre, røde blomster til glede for dem som vanker i vår hage.


Se også tidligere innlegg:
Sjenert bondepion, Peoner med familietradisjon og Bondepeon er ikke bare for bønder

fredag 11. juni 2021

Vakker, hardfør spirea

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Spireaen er praktfull når den blomstrer. Og blomstrer har den gjorti mer enn 35 år.


Kritt hvite blomster tett i tett.



Den enkelte blomst er liten og gjør kanskje ikke så mye av seg, men når myriader blomstrer samtidig blir inntrykket likevel overveldende.


Spirea er så mangt. Hva denne arten heter, vet vi ikke. Det er ikke brudespirea. Men kanskje spirea arguta? Vi vet ikke.

Forklaringen er enkel: Vi reddet den i siste liten da den var på veg til mottaksplassen for hageavfall. Naboen hadde fått plantene av en kjenning. Kjenningen skulle kaste dem. Naboen la dem under noe tjærepapp han hadde, for å hindre at de tørket ut. Der ble de liggende.

Reddet i siste liten
Da naboen skjønte at han aldri ville komme til å plante dem, lastet han dem opp for å kjøre dem bort. Da dukket "familiens gartner" opp.
 
Han fikk dem, klipte dem tilbake, stusset røttene og satte plantene i vann før han plantet dem i tomtegrensen mot vegen. Der var det lite, og karrig jord og mye stein.

Men spireaplantene slo rot og utviklet seg over all forventning. Og blomstret har de gjort til denne dag. De blomstrer ikke så lenge, men er vakre mens blomstringen pågår.

Hard behandling
Spireahekken ligger som nevnt, mellom hagen og vegen. Om vinteren blir den utsatt for snø og hardhendte brøyteredskaper. Flere vintre har de vært totalt dekket av tung, hardstappet snø.
 
Sterk tilbakeklipping har den også måttet utstå. Etter klipping har den sett ganske medtatt ut. Når våren kommer, får den imidlertid både blader og blomster. Den har ikke skuffet - hittil.

Fantastiske planter er det. Som vi altså kom over ved en tilfeldighet. Og som har pyntet opp hagen og gitt både oss og forbipasserende en vårlig skjønnhetsopplevelse gjennom mange år.

Og som vi forhåpentlig får beholde i mange år ennå.


torsdag 10. juni 2021

Nei, humleplantene var ikke døde

 Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Humleplantene var ikke døde. De bare ventet på sommerværet. Den ene klatrer og danner en fin søyle. Nå skal vi forsøke å tvinge den til å "klatre" bortover. Planta ved den bakerste stolpen mestrer ikke klatringens kunst - ennå. Den trenger hjelp til å begynne bevegelsen oppover. Foreløpig tror den at den er en markdekker.

 

I begynnelsen av april var vi bekymret for humleplantene våre. Det viste seg å være en bekymring helt uten grunn.
 
Humleplantene (humulus lupulus) vokser og sender sine lange fangarmer ut etter noe å gripe fast i og klatre i. 
 
Trenger hjelp
Med litt hjelp fra "familiens gartner" har planta ved den ene pilaren på pergolaen laget en formfull, dekorativ søyle.
 
Planta ved den andre pilaren har ennå ikke forstått at den er en klatreplante og forventes å klatre til topps i pergolaen.
 
Humleplantene har en overveldende vekstkraft. De setter en masse rotskudd, lager lange "fangarmer som griper fatt i og klatrer i alt hva de kan få tak i -  og de formerer seg ved frø.
 
Fare for sine naboer
Hvis man ikke vil ha humle over alt, må man derfor fjerne uønskede planter og holde de plantene man vil ha, i sjakk ved trimming og tilbakeklipping.
 
Ikke alle trær tåler humleplantenes omfavnelser. Svarthyllbuska som står et par meter fra den kraftigste og mest invadere humleplanta vår, ble åpenbart "kvalt" av humleplantas omfavnelse. Bladene på de greinene som humleplantas "lianer" slynget seg rund, visnet og greinene døde. Vi måtte skjære ned den store, flotte buska, men heldigvis kom det nye skudd fra rota.
 
Solbærbuska har også vært utsatt for kvelende favntak. Også den er nå satt fri.

Av skade blir man klok, heter det. "Fasmiliens gartner" har i alle fall lært at han stadig må hjelpe humle-"lianene" på rett veg, og at han med kaldt hjerte og hard hand må fjerne alle planter og skudd   som utgjør en potensiell trussel mot nærstående planter og busker.

Vokser under alle forhold
Noen mener at humle må plantes i jord "i god hevd" og må vannes og gjødsles godt. Det er ikke vår erfaring. Tvert i mot! Hos oss dukker humleplantene opp på de tørreste og mest nødtørftige steder - bl.a. i sanden i sprekkene mellom hellene på terrassen.
 
Humle har lange tradisjoner i den norske husholdningen.Den ble dyrket allerede i vikingetiden. Humle er nevnt i Frostatingsloven fra midten av 900-tallet.
 
Drikk, mat og medisin
Øl var en viktig drikk i vikingtiden og middelalderens Norge - og Europa. Humle ble brukt i ølbryggingen. Den drepte bakterier og gjorde ølet mer holdbart samt gav det smak og aroma. 
 
Humle har også en plass i den tradisjonelle folkemedisinen. Te av tørre humlekongler skal vistnok hjelpe mot søvnløshet ved at den virker avslappende og motvirker nervøsitet og rastløshet. Humle skal også virke smertestillende, løse opp kramper i musklene, virke febernedsettende og bakteriehemmende - og hold dere fast - gi kvinner mer lyst på sex. På menn har den, hevdes det, motsatt virkning!
 
Som den allsidige urten humlen er, brukes den også i matlagingen. Unge humleskudd - som må tas før de utvikler for mye fiber! - kan kokes møre og brukes på samme måte som asparges. Og humle kan brukes som krydder - f.eks. i grønsaksuppe.
 
Humle er m.a.o. en både dekorativ og matnyttig plante. Men den krever stell og ettersyn hele vekstsesongen igjennom. Blir den overlatt til seg selv utgjør den raskt en fare for sine omgivelser.
 

onsdag 9. juni 2021

Lupin - en staselig blomst


  
Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Når lupinene er nyutsprungne, er de majestetiske. De blå har en "kald" skjønnhet over seg.
 

 

De rosa lupinene virker mer beskjedne, men forsvarer absolutt sin plass i staudebedet.

 

Vi har gammeldagse, fertile lupiner i hagen. Og skammer oss ikke over det.
 
Vi liker lupiner.
 
Ufortjent svartelistet
Lupiner er nå svartelistet. De sprer seg over all forstand, og er en fare for norsk natur, heter det. Vårt svar er at faren er betydelig overdrevet, og at såvel "eksperter" som menigmann trekker gennerelle konklusjoner av den overfloden av lupiner som vegvesenet har forsynt enkelte vegkanter og skråninger med.
 
Vi har hatt lupiner i flere titalls år og har ikke hagen full. Ikke fins det lupiner i skog og på løkker og langs veger her heller. 
 
Krever oppfølging og stell
Men lupiner krever omsorg og stell. For å begrense utbredelsen må frøstandene klippes av og destrueres. 
 
I vår kommune har vi et mottaksanlegg hvor vi kan levere hageavfall som det blir laget kompostert jord av. Der er det også en container hvor man kan legge "hagerømlinger" og svartelistede vekster. Ingen høypotente planter bør derfor havne i naturen i vår kommune.
 
Har man ikke et slikt anlegg, kan man selvfølgelig legge "hagerømlinger" i den vanlige søpla og få dem destruert på den måten. Eller man kan destruere selv. Forråtnelse - f.eks. i mørke sekker - er en effektiv, men noe langsom metode.
 
Fjerner frøanlegg og frø
Ikke alle blomstene på lupinens blomsterstand omdannes til frø samtidig. Er man ekstra redd for spredning, kan man enten plukke av visne blomster før de blir til frø, plukke av frø etter hvert eller kutte av hele blomsterstanden når den begynner å utvikle frø.
 
Vi venter i det lengste, men fjerner den enkelte frøstand når den har mer frø enn blomster. Frøstandene legges i egen pose - eller i sekk sammen med andre "hagerømlinger" - og leveres i containeren på kommunens mottak for hageavfall. 
 
Det skjer altså ingen spredning fra våre lupiner.

Vi kan derfor nyte synet av dem med god samvittighetog glede oss over de høyreiste, elegante spirene og det vakre bladverket uten det aller minste snev av dårlig samvittighet


tirsdag 8. juni 2021

De første reddikene er høstet

Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
 Nydyrkede reddiker fra egen jord og produksjon setter vi stor pris på.
 


Det er flere som setter pris på  våre reddiker - dessverre. Her har snilene hatt et festmåltid.

 
Å dyrke reddiker er noe av det letteste man kan drive med i hagen, hevdes det. Selv nybegynnere klarer det.
 
Denne påstanden kan vi ikke bekrefte. "Familiens gartner" som har drevet hagebruk i omlag 60 år, har fortsatt problemer med å få reddikene til å utvikle seg etter forutsetningene. Ofte likner de mer på fyrstikker enn på de trinne, røde som det er bilde av på frøposen.

Fine, runde og velsmakende
Men av og til lykkes vi. Som nå.

De reddikene som vi nettopp har høstet, ble sådd mens det ennå var surt og kaldt og nattefrost. Vi lurte på om de ville spire. Og det gjorde de - selv om de kanskje tok litt lenger tid på seg enn vanlig er.

Uønsket besøk 
Vi hadde til og med besøk av en ubedt gjest - trolig en skjære - som rotet i bedet og stjal noen frø. Vi måtte derfor jevne jorda og legge en glassplate over. Og det har tydeligvis hjulpet.

Nå skal det i sannhetens navn sies at ikke alle reddikene har vokst som de skulle. Noen er både lange og tynne og krokete. Men det er kanskje ikke så rart etter den ublide behandlingen de fikk av den ukjente ugangsfuglen. Noen frø ble sikkert liggende for grunt og noen for dypt.

"Cherry Bells"
Men de som fikk optimale forhold ble både røde, runde og velsmakende. I følge "Lord Nelson" heter dette slaget "Cherry Bells". Noen kirsebærsmak har vi ikke merket - heldigvis. 
 
Men de reddikene som ble runde og trinne og fikk stå i fred for snilene, smakte utmerket. Så nå skal en ny omgang frø i jorda. 

Dette frister til gjentakelse!

 

mandag 7. juni 2021

Overdådig rhododendron

Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
I fjor tok rhododendron-buskene er velfortjent pause. I år tar de sitt monn igjen. Da bildet ble tatt, var det bare et fåtall bristeferdige knopper som hadde slått ut i full blomst.

Blomsterknoppene er vakre - nesten like vakre som de utsprungne blomstene.


 

Skjønt, den utsprungne blomsten går nok, når sant skal sies, av med seieren.
 

 Våre to rhododendronbusker av arten catawbiense grandiflorum, står i en smal, grunn "grøft" mellom fjellet og den hellelagte sitteplassen. 

Jord vi har laget
I grøfta er det ingen opprinnelig jord. Bare jord som vi har laget i årenes løp ved å fylle på løv, barnåler fra juletrær og trær i naturen, samt sur jord og planterester fra lyngplanter som har gjort sitt.

Vi har hatt de to rhododendronbuskene i mange år. De første årene stod de i skyggen av et stort grantre og blomstret beskjedent - men vokste desto mer. 

Da vi felte grantreet, takket rhododendronbuskene raskt med en vell av blomster. Og siden har den blomstret overdådig - bare med et "hvileår" inne i mellom.

Årets blomstring er av de mer overveldende. Vi har gitt opp å telle antall knopper og blomster.

Klipt hardt tilbake
Sitteplassen mellom husveggen og fjellskrenten er ikke stor. Når rhododendronbuskene har vokst for mye og tatt for stor del av sitteplassen, har "familiens gartner" klipt dem relativt hardt tilbake.

Hvordan ville den harde tilbakeklippingen påvirke blomstringen?

Årets blomstring viser at det ikke har vært noen grunn til bekymring. Blomstringen er overdådig! Rhododendron catawbiense grandiflorum tåler det meste - både hard tilbakeklipping og harde vintre.

Er du på jakt etter en herdig prydbuske, så er Rhododendron catawbiense grandiflorum et godt valg.



Slik ser rhododendronbuskene ut nå.
 
Etter å ha skrevet innlegget ovenfor, tok jeg en tur ut og nøt synet av rhododendronbuskene.
 
Jeg innså raskt at det bildet jeg hadde lagt ut, ikke ytte buskene rettferdighet. 

Jeg supplerer derfor med dette nye bildet som er tatt i dag.

Når vi går ut utgangsdøra, blir vi akkurat nå møtt av dette vakre synet.
 
I dag har "familiens gartner" vannet. Og akkurat nå regner det.
 
Forhåpentlig bidrar dette til at vi får beholde denne blomsterprakten lenge.
 

søndag 6. juni 2021

Orientvalmuene blomstrer

Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Orientvalmuene lyser opp i hagen. Hver enkelt blomst står ikke særlig lenge, men når det er mange knopper som springer ut etter hvert, har vi glede av de tunge, orangefargede blomsterhodene en studn likevel.

Noen valmuer har slått seg ned på den grønne kanten mellom vegen og hekken. Som regel faller elevene som går forbi, for fristelsen og napper bort knoppene før det blir blomster. I år har imidlertid knoppene fått stå i fred.


Orientvalmuene er vakre - både på avstand og på nært hold. Insektene syns tydeligvis også veldig godt om dem.
 
 
Vi har to slags orientvalmuer. De som blomstrer først - og blomstrer kortest tid - blomstrer nå.

De første valmuenene pleier å blomstre samtid med den blå irisen. Men irisen blomstrer ikke ennå i vår hage. 

Står hvor de vil
De orangefargede valmuene med de tunge hodene preger nå de fleste av blomsterbedene i hagen. Skjønt, ikke bare bedene.

Valmuene velger selv hvor de vil stå. De sprer sine frø villig og effektivt og dukker stadig opp på nye steder. Og vi lar dem stå.

Akkurat hvilken art dette er, vet vi ikke. Vi vet bare at det er en papaver orientale, og at det er flere arter av dem. Vi har en til, men den blmstrer ikke ennå.

Heldigvis. Når de to artene blomstrer etter tur, har vi glede av blomsterprakten ekstra lenge.

"Søpler" til
Orientvalmuene er takknemlige planter å ha i staudebedet - og over alt ellers hvor de velger å slå seg ned. De har bare en "ulempe". 
 
Når de feller de sterkt orangefargede kronbladene, blir det "uordentlig" der de står. Kronbladene bevarer fargen, og syns meget godt i bedene og der hvor de ellers havner.
 
Vi bruker derfor en del tid på å rydde når orientvalmuene blomstrer av.
 
Men vi klipper ikke ned alle de avblomstrede stenglene med de høypotente frøhodene. Noen fjerner vi, men de fleste får stå og danne frø som skal sikre at orientvalmune bir værende i vår hage.
 
For her er de mer enn velkomne.


lørdag 5. juni 2021

Nordpadde på besøk i hagen

Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Da jeg tømte ut vannet, kom dette til syne. En frosk? En padde? Levende eller død?
 

Jeg plukket forsiktig bort blader og pinner, og der lå det et dyr og trykte seg flat mot bunnen. Men hva var det? Padde eller frosk?

 


Den vortede huden forteller at det er Norges eneste padde - Nordpadda - som er på besøk i hagen.
 
Vi har verken bekk eller dam eller kunstige vannspeil i vår hage. Den er derfor ikke noe opplagt tilholdssted for amfibier. Vi har likevel hatt besøk av frosk flere ganger. 

Da jeg for noen dager siden skulle hente fram hageslangen fra vedstabelen på gårdsplassen, fikk jeg se en plastbakk med vann og blader og rask under det provisoriske taket. Jeg tok fram plastbakken og tømte vannet på noen planter i nærheten.
 
Padde!
Da begynte bladene som lå igjen, å bevege seg. Jeg fjernet forsiktig bladene for å se hva som var under, og da kom en stor padde eller frosk til syne. Den strekte på det ene bakbeinet og var absolutt levende.

Jeg plasserte plastbakken i skyggen, og lot dyret være i fred. Etter en stund hadde padda rømt sin veg.

Ja, for det var en padde. Det er konstatert av ekspertene på nettstedet "Spør en biolog". Vi hadde fått et overraskende besøk av et stort, velfødd eksemplar av Norges eneste paddeart: Nordpadde (Bufo Bufo).
 
Giftige!
Padder er giftige - både for dyr og mennesker. Giften skilles ut fra "vortene" som paddene har på nakken og ryggen. Etter å ha plukket blader og kvist av vår besøkende, vasket jeg hendene grundig og lenge. 
 
At paddene er amfibier betyr - som alle vet - at de lever både på land og i vann. De overvintrer på land  - f.eks. i frostfrie huler i bakken eller på andre steder hvor de finner ly for kulde og snø. Wikipedia nevner "under vedstabler" som et egnet overvintringssted. Det var nettopp der vi fant "vår" padde. Den store velfødde padda som besøkte oss, kan nok derfor ha overvintret på vår tomt. 
 
Uten vann!
Padder formerer seg i vann. For en padde er det langt til åpent svann der vi bor. At den oppholder seg her på denne tiden av året, er derfor overraskende. Vi får håpe at den får bidratt til artens overlevelse , og at den overlever når sommersola steiker på det mest intense.
 
Voksne padder spiser smådyr som insekter, åmer, mark o.l. De finner derfor ganske sikkert mye å spise nede i det relativt fuktige og skyggefulle miljøet blant våre forodige planter og busker. Slik sett burde padda som besøkte oss, finne nok å leve av. 
 
Men det er, som sagt, langt til åpent vann. Spørsmålet gjenstår derfor: Hva i all verden gjør den - og alle froskene vi har hatt besøk av tidligere - her på vår tomt?
 
Men la meg ikke bli misforstått: De er mer enn velkomne!
 
Hvis de altså bare "klarar livhanken" som svenskene sier.
 


fredag 4. juni 2021

Gyvel og furu

  Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Når den gultblomstrende forsythiaen har blomstret fra seg, overtar gyvelen.
 
 
Vi hadde en stor og prektig gyvel som lyste opp i skråningen langs innkjørselen med sine gule blomster.
 
For omlag ti år siden ble den imidlertid brukket ned og deformert av snøen.  Se innlegget Brukket ned av snøen
 
Men vi hadde flaks. Før den store gyvelen gav tapt,  dukket det opp to spede nye skudd fra bakken et lite stykke fra hverandre.

Årene har gått og de spede skuddene er blitt til to fine gyvelbusker som nå gleder oss med sitt gule vell av blomster når juni setter inn.
 
Men gyvlene står ikke alene. Mellom dem har det vokst opp en furu som nå skiller dem ad. Så nå har vi en velvoksen furu med en gyvel på hver side.
 
I sangen "Fritiof i Arkadien" skriver Evert Taube om "glesa furor" som "skugga ginst og sand". Sand har vi lite av i vår skråning, og vår furu er ikke "gles", men ginst har vi, for det er svenskenes navn på gyvel.
 
Vi har m.a.o. en furu som "skuggar" vår ginst. Og foreløpig syns kombinasjonen å fungere bra.
 
Men furua må vekk - dessverre. Men den er velformet og dekorativ, så foreløpig har ikke "familiens gartner" hatt hjerte til å felle den. Eller beskjære den.
 
Men den må vekk. Den er for stor og den blir stadig større. Det er bare et tidsspørsmål når den blir så høy at den vokser inn i de bakenforliggende naboenes utsikt til sjøen. Og gode naboer tar ikke utsikten fra hverandre.   

Selv om det betyr at et "bilde" fra Evert Taubs vise forsvinner fra hagen. Men det er synd. For "familiens gartner" er en pasjonert Taube-entusiast.


 

torsdag 3. juni 2021

Markjordbær på alle "bauer og kanter"

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Vi "vasser" bokstavelig talt i markjordbær. De har bl. a. valgt å innta den skyggefulle, steinbelagte passasjen på østsiden av huset.

Markjordbærene er frodige og grønne. Stikk i strid med hva som gjerne hevdes, blomstrer de og utvikler søte bær enten de står i skygge eller sol.
 
På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte vi tomt og bygde hus. Tomta var delvis skogtomt og delvis oppfylt med tilkjørte og planerte masser.  
 
Da vi hadde bodd i vårt nye hus et par år, oppdaget vi at vi hadde en liten bestand av markjordbær (Fragaria vesca) i skogkanten. 
 
Plantet markjordbær
Med tanke på barn og kommende barnebarn flyttet "familiens gartner" noen markjordbærplanter ut på forskjellige steder på tomta. Noen ble satt i skogbund, andre i humusrik ord og noen på ganske leirholdige steder. Filosofien var: Etablerer de seg, så etablerer de seg. Nå har de i alle fall fått sjansen.
 
Og sjansen har markjordbærene benyttet. Nå har vi dem "over alt"; i bedene i kjøkkenhagen, i de steinbelagte gangene mellom bedene, på bakken mellom bærbuskene, i sprekkene mellom hellene på terrassen, her og der i skogbunnen, i staudebedene, mellom steinene på den steinbelagte innkjørselen og gårdsplassen - og som bildet viser - på de steinbelagte gangveiene på den skyggefulle østsiden og nordsiden av huset.

Ny tid - nye behov
Barn og barnebarn har i årenes løp plukket og kost seg med mangt et markjordbær i vår hage. Det samme har husets frue og "familiens gartner". Hagen har vært et reelt "smultronställe" som svenskene sier.

Nå er barna vel etablerte med egne hager. Også de fleste av barnebarna er voksne. Ingen lubne små fingre plukker lenger røde, søte markjordbær i vår hage.
 
Hagen går derfor inn i en ny fase.

Luket bort jordbær
"Familiens gartner" har derfor gjort seg hard og fjernet store mengder kraftige og frodige markjordbærplanter fra bedene i kjøkkenhagen for å gi plass til grønnsakplanter som han har sådd selv, og til jordskokker, hvitløk, gressløk, rabarbra, pepperrot, sitronmelisse, timian og oregano.

Så får vi håpe at rådyrene ikke liker de spede plantene som plantes ut for å vokse seg store, velsmakende i løpet av sommeren. Der har markjordbærene en fordel. De får stå i fred for rådyrene.

Det er en verdifull egenskap når man skal være plante i vår hage.

 

onsdag 2. juni 2021

Liljekonvallen blomstrer

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Lillekonvallen har inntatt fjellskråningen opp fra staudebedet. Jordlaget er tynt, men konvallen er ikke kravstor.

 

Liljekonvallen har fin bladverk og vakre blomster, men er - når sant skal sies - et forferdelig ugress.
 
 
Nå er liljekonvallen på det vakreste.
 
Vi har den i staudebedet, i urner og i fjellpartiet ved gårdsplassen. Når vinden tillater det, ligger duften av liljekonvall over gårdsplassen og hagen.
 
Lilje- og store-konvall
Når vi bruker navnet liljekonvall og ikke bare konvall, skyldes det at vi også har en annen konvalltype i hagen vår. En store- eller kjempe-konvall som også blomstrer på denne tiden - hvis blomsteranleggene ikke er spist av rådyrene.
 
Liljekonvallen rører disse firbente plante- og blomsterrøverne ikke. Den er trolig for giftig, selv for rådyrets puntlærsmage.

Husets frue elsker liljekonvall.

Sprer seg uhemmet
Det er derfor begrenset hva "familiens gartner" kan gjøre med liljekonvallene i vår hage. Med sine ustoppelige rotstengler sprer de seg som ugress i blomsterbedene og forsyner seg grovt av vokseplass og næring. Andre mer beskjedne planter, dukker under i kampen. Liljekonvallen burde derfor ideelt sett vært temmet og begrenset.

Men hagen er et opplevelsessted. Og opplevelse er subjektiv. Man kan ikke fjerne det som halve familien er så glad i.

Vi husker ikke hvordan liljekonvallene kom inn i vår hage. Om de fantes der i den opprinnelige skogbunnen, eller om vi har plantet dem, er gått i glemmeboka.

Bør plantes med forhindringer
Skulle vi skaffet oss liljekonvaller i dag, vet vi meget godt hva vi ville gjort. Vi ville plantet dem på et sted med forhindringer, et sted hvor de ikke ville kunne spre seg uhemmet.

Men det er for seint å snyte seg når nesa er borte, som det heter. I dag vokser liljekonvallen tilnærmet fritt i begge staudebed og oppover den mosekledte fjellskrenten ved gårdsplassen.

Som sagt, setter et av familiens to medlemmer setter umåtelig pris på liljekonvallene. De har dermed - nesten - fripass til å vokse som de vil.

"Familiens gartner" får bare nyte synet og duften, og lukke øynene for alt han gjerne skulle gjort med dette vakre ugresset.

 

tirsdag 1. juni 2021

Gammel gårdssyrin

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Syrinen streber mot lyset og blomstrer i toppen.


Rota til syrinen ved trappa ned til nederste plenen, er langt inne i buskaset på venstre side. For å få lys har den de siste 10 årene "lagt seg flat" og vokst utover i stedet for i høyden.

Vår syrin er av det enkle, gammeldagse slaget. Det er rett og slett en gårdssyrin - eller hagesyrin - uten verken krysninger, poding eller genmanipulering.

Når det gjelder syriner, er vi enige med butikkjeden som hevder at det enkleste er det beste.

Våre syriner er  "tradisjonsbærere" i vår familie. Se innleggene "Gammeldags hagesyrin" og "Vanlig, gammeldags syrin" m.fl.

 Våre gammeldags syriner har den fordelen at de dufter.

De blomstrer ikke lenge, men når de blomstrer, er de en fryd både for øyet og for luktesansen. Det er det ikke mange "foredlede" arter som er.

 

søndag 30. mai 2021

Snøbærbusker som formklipt hekk

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Hekken trimmes med den batteridrevne hekksaksa. Jobben går raskt unna og resultatet blir en fin, jevn hekk.
 
 
Ved sørenden av terassen har vi en hekk på toppen av skråningen ned mot gårdsplassen. Den må holdes nede ellers hindrer den utsikten mot Oslofjorden.
 
Hekken er egentlig ikke en hekk, men snøbærbusker plantet med ikke altfor stor avstand. 
 
"Familiens gartner" liker best at busker og trær har form som nettopp busker og trær. I mange år klipte vi derfor buskene med sekatøren og lot dem ha form som busker. Etter som de vokste sammen og dannet en hekk, stusset vi dem i høyden for ikke å miste utsikten mot fjorden, men lot dem utfolde seg i bredden uten for mange og harde inngrep. Resultatet var at vi fikk en rufsete hekk som var grønn og frodig på toppen, en åpen med stammer uten blader nederst. 

Da vi i fjor våres gikk til anskaffelse av batteridrevet hekksaks, gikk vi hardere på denne forsømte hekken av snøbærbusker. Vi kuttet den på toppen slik at utsikten til fjorden ikke ble forstyrret, og vi trimmet den på siden for om mulig å få den tettere og grønnere.

Denne operasjonen gjentok vi tre ganger i fjor.
 
I år har vi klipt hekken en gang. Vi har nå en tett, grønn og jevnt høy vegg som avgrenser terassen mot skråningen ned til gårdsplassen, uten å hindre utsikten til fjorden.
 
Snøbærbusker er vel egentlig ikke egnet som formklipt hekk. Dessuten har de den ulempen at de sender ut rotskudd og prøver å etablere nye planter på steder hvor de aldeles ikke er velkomne.
 
Skulle vi plantet i dag, hadde vi nok valgt en annen hekkplante. Men når snøbærbuskene først stod der, lot vi dem altså stå. Og formklipte dem i strid med deres egentlige natur. 

Resultat: En tett, grønn, fin, ikke altfor høy begrensning av terassen mot syd. Og en grønn, tett vegg som gir ly til plantene i de svarte plasdunkene som utgjør en del av familiens kjøkkenhage.

 

lørdag 29. mai 2021

Strutsevinge eller ormetelg?

 
   Fotos: Kow d.e. 2021 ©
Disse bregnene har morsomme krøller om våren og dypgrønne dekorative blader om sommeren. Men hva er det for slags bregner vi har?
 
Morgensola leker i bregnebladene og gjør dem nesten gjennomsiktige.
 
Hva er dette? Strutsevinge eller ormetelg? Den første er spiselig. Den andre er giftig.

Bregner er fine planter. Vi har flere på forskjellige steder i hagen.

De to vi har bak den nord-vestvendte støttemuren til terassen og utepeisen, er spesielt interessante. De står skyggefullt, men ikke fuktig slik bregner foretrekker. Likevel vokser de frodig og kommer igjen år etter år.   

Bregner med krøller
De er fine hele vekstsesongen, men spesielt om våren. Da har de rokokko-krøller og er spesielt iøyenfallende og dekorative.
 
Bregner er ikke bare bregner. De kan være så mangt. Noen er spiselige, og noen er giftige. Det gjelder derfor å holde styr på hva man har, og hva man bruker det til.
Våre bregner er til pynt. De skal verken spises eller brukes til å fordrive innvollsorm.
Unge, sprø skudd av strutsevinge spises som en delikatesse. De kan spises på samme måte som asparges eller humleskudd, eller brukes i supper og gryter.
Ormetelg
Men det er trolig ikke strutsevinge vi har. Det bekreftes av to biologer på nettstedet "spør en biolog". 
 
De kan ikke ut fra bildene jeg har lagt ut, si hva slags bregne vi har. Men strutsevinge er det nok ikke.
Selv tror vi mest på ormetelg (Dryopteris filix-mas) - eller ormegras som den også kalles.
 
Navnet har den fått fordi man i "gamle dager" brukte avkok av rotstokken på ormetelg for å fjerne innvollsorm. Det er et "kjerringråd" som ikke kan anbefales. Avkok av ormetelg er giftig. Bruk kan bl.a. etter sigende føre til at man får svekket eller ødelagt syn.


fredag 28. mai 2021

Plenen ikke kattetoalett

   Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Her har vi fylt i og sådd i flere ganger. Kattene gjør fra seg her og graver i gropa for å dekke over.

Vi har ikke katt, men det er det mange andre som har. Og flere av disse kattene vanker i vår hage.

Det er stort sett bare koselig, men enkelte ganger gjør de ugagn.

Vi har et "synkehull" på plenen. Der har vi fylt i stein for å hindre at jorda forsvinner, og oppe på steinene har vi lagt leire og jord. Og så har vi sådd i.

Men dessverre har noen av stedets katter lagt sin elsk på akkurat denne flekken. De bruker den som toalett.

Katter graver
Og katter er dyr med ordenssans. Når de har gjort fra seg, graver de over etterlatenskapenene.

Men når kattene graver - på ny og på ny - hjelper det ikke om vi har planert og sådd. Gresset får verken tid til å spire eller gro.

Til sammen får ødeleggelsene etter grevlingen og kattetoalettet vår plen til se uferdig, uflidd og sluskete ut.

Sånn vil vi ikke ha det. Kattenen får gå på do der de hører hjemme.

Ikke pent, men effektivt?
Vi har prøv mange slags mottiltak uten synderlig hell. Nå har vi lagt ut sengegavlen fra en barneseng i håp om at kattene skal gi opp og finne seg et annet sted når de skal gjøre fra seg.

Pent er det ikke ha den hvite sengegavlen liggende på den grønne plenen, men fører det til at gresset får tid til å spire og gå i ett med resten av plenen, er det vært uleiligheten.
 
Så får vi håpe at grunnen har stabilisert seg, og at stein, leire og jord blir liggende der vi har lagt det.
 
Vi har faktisk andre ting vi gjerne skulle ha gjort i hagen, enn å reparere plenen.
 


torsdag 27. mai 2021

Grevlingen graver opp plenen

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Ikke pent, men forhåpentlig effektivt. Vi håper at grevlingen mister motet og går et annet sted.
 
 
Navnet grevling må bety den som graver. Og det gjør grevlingen. Og helst graver den i vår hage. Og aller helst på vår plen.
 
Oldenborrelarver?
Eksperter på universitetet på Ås mente i sin tid at grevlingen lette etter oldenborrelarver på plenen vår. Teorien var at en sverm oldenborrer måtte ha gravd ned eggene sine i plenen, og at det var larvene fra disse eggene som var målet for grevlingens gravevirksomhet. Oldeborrelarver skulle visstnok være en delikatesse for grevlinger.

Jeg kan ikke gjendrive teorien. Og ikke bekrefte den heller. Men den virker lite sannsynlig. For oldenborrelarver beiter på gressrøttene slik at plenen får døde flekker. Men vår plen har ikke - og har aldri hatt - slike skader.
 
Årvisse ødeleggelser
Grevlingen kommer til oss og ødelegger plenene hvert år. "Familiens gartner" har brukt mangfoldige timer med å reparere grevlingens herjinger for så å oppleve at grevlingen kommer tilbake og fortsetter med ødeleggelsene. Reparasjon av plenene er et Sisyphos-arbeid.

Hva grevlingen leter etter - og finner - på vår plen, er altså uvisst. Kanskje er det meitemark? Kanskje er det noe annet?

Vanskelig å hindre
Når vi ikke vet hva som lokker, er det vanskelig å sette inn mottiltak. Bortsett fra å dekke til de tilsynelatende mest forlokkende områdene i de periodene hvor grevlingen er mest aktiv.

Vi har prøvd mange metoder og mange stengsler. I år forsøker vi med netting. Forhåpentlig holder den grevlingen borte.
 
Skjønt, hvem vet. Grevlingen har kraftige poter og skarpe klør. Netting er kanskje ingen hindring for en sulten grevling som værer en lekkerbisken i vår plen.

Og kanskje går grevlingen bare utenom. Nettingen dekker bare en liten del av plenen. Og grevlingen er en luring. Det har den bevist mange ganger.
 
Det skal derfor bli spennende å se om vi endelig har funnet den ultimate løsningen på grevlingplagen i vår hage. Det ville ikke være en dag for tidlig.

 

onsdag 26. mai 2021

Kamp mot skvallerkål og fagerfredløs

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 
Isoporplatene - bl.a. denne - er lagt ut i et optimistisk forsøk på å begrense utbredelsen av skallerkål. 
 
I skråningen ned mot vår tomt, ble det i sin tid fylt på jord. Dessverre inneholdt jorda frø og rotdeler av skvallerkål. 
 
Lenge holdt skvallerkålen seg i skråningen, men etter hvert har den beveget seg ned skråningen og inn på vår tomt hvor den har invadert kjøkkenhagen.

Å bli kvitt skvallerkål ved å spa og luke er nesten umulig. Av rotdeler som blir liggende igjen, vokser det med 99 prosent sikkerhet fram nye planter.

"Familiens gartner" har derfor lagt ut noen isoporplater på særlig utsatte steder i å i håp om å frata skvallerkålen noe av livskraften. Om det lykkes er for tidlig å si.
 

 

Denne skogsnella (Equisetum sylvaticum) lot seg i hvert fall ikke kue. Den har vokst rett igjennom isoporplata. For en imponerende livsvilje og livskraft.

 
Det blir spennende å fjerne isoporplatene og se hva som har skjedd der de har ligget. Har skvallerkålen bukket under? Eller er det bare markjordbærene som slåss med skvallerkålen om plassen, som har måttet gi tapt?
 
I bedet langs muren til terassen har fagerfredløs spredt seg. Den truer nå med å overta hele bedet.
 
En isoporplate ble derfor lagt i dette bedet for å begrense fagerfredløsplantene og gi plass til andre vekster.
 
Dette forsøket har nok ikke vært særlig vellykket. Plantene har vokst slik at de har løftet plata.
 
Her må vi nok til med spaden. Men det er ikke så lett å spa opp fagerfredløs. Røttene er seige og sitter tett i tett så det er nesten umulig å få spaden ned i jorda.
 
Her venter litt av en jobb.


Fagerfredløsplantene gir seg ikke så lett. De hever isoporplata og kryper fram på sidene. Fagerfredløs er nesten like gjenstridig som skvallerkålen. Og nesten like lite velkommen i hagen.