fredag 24. september 2021

Nytt røvertokt blant grønnsakene

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Stengslene hjelper ikke. Rådyrene kommer seg både opp på og ned fra terrassen.

 

Rådyrene ble jaget, men gikk ikke lenger enn ut på plenen hvor de spiste av en villrose i hekken og ellers ruslet uanfektet omkring.

 
Vi har vært spart for rådyrbesøk på terrassen på en stund, men i dag var de der igjen.

De var to i følge - trolig en geit med en kalv eller et ungdyr. Men bare geita var på terrassen. Ungdyret beitet på plenen mens mamma var på terrassen og ødela tomatplantene, pelargoniene og sukkerertene.

"Familiens gartner" satt  og leste i stua på innsiden av veggen mens geita beitet på grønnsakene og blomstene på utsiden. Da han kikket ut av vinduet var rådyret i ferd med å spise av sukkerertene som både hadde store og små erter og blomster å by på.

Nå er det meste borte.

I stedet for å ta fram telefonen og ta bilde av delinkventen, banket "familiens gartner" kraftig i vinduet uten at det gjorde inntrykk på det spisende udyret. Da han åpnet vinduet og ropte så høyt han turde så tidlig på morgenen, løftet imidlertid dyret på hodet og lurte på hva som var på ferde.

Først da "familiens gartner" åpnet vinduet ytterligere og økte volumet på utskjellingen, hoppet geita grasiøst og elegant over sperringen i åpningen mot plenen og sluttet seg til ungdyret på plenen som fortsatte uanfektet med sitt.

Og først da "familiens gartner" gikk ut på verandaen og løftet telefonen for å ta bilder, trakk de to rådyrene seg bort til hekken i kanten av plenen og gav seg til å beite på en villrose som hang utover plenen.

Rådyrene er altså så tamme - og tydeligvis hjemmevante - at de verken frykter høye lyder eller mennesker som vifter med armene, oppfører seg truende og roper ukvemsord og det som verre er, etter dem.

Sukkerertplantene ble nå beitet så ettertrykkelig ned at det ikke er mer for oss å hente der. Alle sukkerertene bortsett fra en liten en, ble spist og de delene av plantene som ikke ble spist, ble revet i stykker. Sukkerertsesongen - som forøvrig var merkelang lang - er nå over for i år.
 
Tomatene gikk det også hardt utover. Så å si alle plantetoppene og de grønne, friske bladene er fortært. En del kart henger igjen, men flere planter er brukket eller røsket i.
 
Husets frue er glad i pelargonium-arten "Dronning Ingrid". Det er tydeligvis rådyrene også. På sin måte.
 
Blomstene og knoppene er spist, men stilkene står igjen. Nå er imidlertid de fleste Dronning-Ingrid-pelargoniene tatt inn. Så er rådyrene i alle fall snytt for den godbiten.

Men tomatplantene - som er fulle av grønne tomatkart - står fortsatt ute og håper på solvarme dager og ikke altfor kalde netter. 

Sperringene oppp til terrassen er derfor opprettholdt. Ja, de er til og med forsterket for å gi tomatene en reell sjanse mot de glupske inntrengerne.

Skjønt, de firbente finner vel en utvei, er jeg redd.
 

tirsdag 21. september 2021

Høstasters


Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
     Klikk på bildene og se større versjon!    
 
Høstastersen trives øyensynlig i enden av blomsterbedet hvor den har stått i flere år. I år er den korte og frodig med masse blomster.
 

 
Som regel blir plantene lange og ulenkelige og henger utover. Som denne som overlevde vårmassakren.
 
 

Selv om plantene står i full blomst, er det ekstra mange knopper. Blomstringen vil derfor fortsette en god stund.
 


 Blomsten er små, men pene og når de blir mange pynter de godt opp i bedet langs veggen.
 
 
Høstastersplantene i vårt bed pleier å være lange, strantne og ulenkelige. Som regel henger de utover - eller ligger med hodene på bakken.

I år er de korte og robuste og står oppreist i bedet.

Det kan vi takke rådyra for.

I våres beitet rådyra ned astersplantene så bare noen ynkelige stubber sto igjen. Plantene ble derfor "satt tilbake" og hindret i den naturlige veksten. 

Det vokste imidlertid fram nye planter, og disse er betydelige kortere og opprette enn de to-tre plantene som overlevde vårmassakren.

Bedet er derfor i år penere og mer ordentlig enn det pleier å være.

Høstasters er en av favorittplantene til "familiens gartner". De pynter opp i hagen når de fleste andre planter har gjort sitt for sesongen.

Dessuten minner asters ham om hans barndoms hage hvor hans far på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet odlet blomster for salg. Der ble det dyrket flere sorter av asters som stod i blomst fra våren til langt ut på høsten.

Ordet "aster" betyr stjerne. At planta har fått dette navnet, forstår man når man ser nærmere på den enkelte blomst.
 
For den som har hjerte til å ta inn blomster fra hagen og sette i vase, er asters en fin plante.

"Familiens gartner" er imdlertid ikke begeistret for avskårne blomster. Han liker best at blomstene står der de har vokst opp, og at de pynter opp i hagen.

Derfor har astersbedet fått stå urørt av både rådyr og mennesker denne høsten.
 
Noe "familiens gartner" setter stor pris på. For han mener at hageplanter hører hjemme i hagen.

lørdag 18. september 2021

Blomkarse: Til glede for øyet og magen - enn så lenge

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!  

Blomkarseplantene i urnene har stort bladverk, men ikke så imponerende mange blomster.
 

Planta i potta på veggen har en "avdeling" høyst oppe ...
 

... og en "avdeling" helt nederst. På midtpartiet er det ingen blomster.


Blomkarseplanta i blomsterbedet har en blomst om gangen. Det harden hatt i hele sommer.
 
 
Blomkarse er en fin plante å ha i hagen. Den kan dyrkes i potter, i urner og på "friland".
 
Man putter et frø eller flere i jorda om våren, og så vokser det fram en plante som ikke er kravstor, men blomstrer rikt uavhengig av jordsmonn og lysforhold.
 
Hvis jorda ikke er for næringsrik, da. For får blomkarse for mye næring, danner den erfaringsmessig mye bladverk og mindre blomster.

Blomkarsefrø kan man kjøpe - eller sanke fra egne planter. Man kniper av frø som dannes der blomstene har vært, lar dem ligge for å tørke og oppbevarer dem tørt til neste - eller en senere - sesong.

Og har man overskudd av friske, grønne, velsmakende frø, kan man "sylte" dem - dvs. legge dem i lake - og bruke dem slik man brukers kapers.

For blomkarse kan spises. Både blomster, blader, stilker som ikke er for treene og frø kan fortæres - f.eks. som innslag i grønne salater.

Blomkarse er en dekorativ plante. Hver blomst står kanskje ikke så lenge, men det kommer stadig nye.

For å unngå at plantene ser "rufsete" ut, og for å sikre gjenvekst og stadig nye blomster, bør frøene plukkes av etter hvert. De "greinene" som frøene - samt blomster som ikke er blitt til frø - har sittet på, bør klippes av.

Blomkarse er en "tørst" plante. Den må få vann - helst daglig. Jo, større bladverk, desto mer fuktighet fordamper den. Det er derfor ingen grunn til å spare på vannet. Og står planta i potte eller urne, kan den ikke selv lete etter vann. Da er den avhengig av det vannet den får.

Blomkarse er en vannholdig plante. Den fryser derfor lett i stykker. En nattefrost er nok til at den takker for seg.

Blomkarsens tid er nok derfor mange steder over for i år. Og på enda flere steder lever den på "lånt tid".

Her hos oss nær Oslofjorden, står den nok fortsatt trygt noen uker til. Men det har vært nattemperaturer under 8 plussgrader her. Så det går nok fort mot slutten av sesongen for blomkarsen og andre varmekjære planter, her også.
 
Vi nærmer oss derfor ubønnhørlig og med raske skritt den tiden da "familiens gartner" innleder dagen med å sjekke om det fortsatt er liv i blomkarsen, eller om den ligger sammensunket og klissete i potter og urner og må tas opp og legges i kompostbingen.
 
Mens "familiens gartner" skriver dette kommer det melding på telefonen om at meteorologene sier at høsten er kommet for å bli.
 
Det overrasker ikke "familiens gartner". Han har gikt og isjas, og de har varslet høstens komme i flere dager nå. 
 
Og disse varslene slår aldri feil.
 

fredag 17. september 2021

Når fuglene dør

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
              Klikk på bildene og se større versjon!   

Trosten lå livløs på terrassen under vinduet. Den hadde åpenbart fløyet i vinduet og brukket nakken.
 

 
Men hva slags trost er det som frekventerer vår hage og flyr rett inn i glassruta? 
 
 
Det er mange slags fugler som bruker vår hage.
 
I tillegg til  alle de vanlige - som skjære, trost, stær, pilfink, ulike slags meiser m.fl. - kommer det hver høst svermer av sidensvans som tømmer busker og trær for bær, før de flyr videre til andre matfat.

Som regel blir den omfattende fugletrafikken avviklet uten problemer. Men fra tid til annen forekommer det uhell. 
 
En dag ligger det dun og fjør utover plenen eller gårdsplassen, og vi aner at en fugletragedie har funnet sted. Kanskje har det vært et internt fugleoppgjør. Eller kanskje er det en av strøkets mange katter som har klart å få kloa i et bytte.

Eller kanskje ligger det en dag en skadet eller død fugl under et av vinduene. Da er det åpenbart hva som har skjedd. 

"Familiens gartner" har reddet flere fugler som er blitt skadet eller svimeslått i møte med en av glassrutene. 
 
Blir de liggende, blir de lett rov for kattene - eller for rovfugler som skjærene. "Familiens gartner" plukker dem derfor opp og plasserer dem på et trygt sted til de igjen kan ty til vingene.

Men flesteparten av fuglene som flyr i vinduene dør. Slik som trosten på bildene ovenfor. Den hadde brukket nakken og kunne ikke hjelpes.
 
Hva slags trost det er, strides de lærde om. Er det en "vanlig" gråtrost? En duetrost? Eller kanskje en måltrost?
 
Eksperten på "Spør en biolog" mente at det måtte være en rødvingetost. Og det er nok rett selv om rødfargen knapt kunne anes. Størrelsen er i alle fall riktig.

Rødvingetrosten (turdus iliacus) er Norges minste trost. Den er 21 cm lang. Fuglen som døde var 20 cm fra nebbet til enden av halefjørene. Stjerten var 6 cm. Så størrelsen passer.

Tidligere har "familiens gartner" noen ganger begravd døde fugler og mus i komposten. Det gjør han ikke mer. Rottene ble tiltrukket av de døde skrottene, og gnagde seg inn i kompostbingen hvor de gasset seg med sitt "bytte".

Det var et besøk "familiens gartner" ikke var begeistret for. Og husets frue nektet å gå til kompostbingen med avfall etter at hun fikk vite hvem hun kunne møte der.

Dette var i fjor. Siden er det ikke lagt noe som kan være potensiell rottemat, i komposten, men nesten bare planterester, skrell fra poteter, gulrøtter og andre rotvekster, banan- og appelsinskall o.l. Og så gressavklipp frra plenen. Masse gressavklipp.

Trosten sørget "familiens gartner" for å begrave dypt i kjøkkenbedet. Der ligger den forhåpentlig trygt og blir til jord og til nytte for framtidige vekster.
 
Det er livets gang.
 
 

torsdag 16. september 2021

Sopp - dekorasjon eller trussel?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
  Klikk på bildet og se større versjon!   
 
Vakker, men udefinerbar sopp, som ekspertene ikke tør gi seg ut på å artsbestemme. Men trolig er det en  skikkelig "skadegjører".
 
 
Vi har to plener. Begge er veritable myko-farmer.
 
Ikke slik at vi dyrker sopp der. 
 
Men det vokser sopp på plenene våre. Ikke bare en art - eller to, men flerfoldige arter.

Mange slags sopp
For mange år siden begynte det med at det vokste røyksopp og matblekksopp på begge plenene og på gresskanten langs veien utenfor hekken.

Siden har det "ballet på seg". Den ene sopparten etter den andre har dukket opp både her og der. Rett og slett på plenen, inntil røtter og stubber, gamle, morkne stubber og på trestabber som bjørk og eik og edelgran, i blomsterbedene og på gårdsplassen i de bittesmå mellomrommene mellom belegningsteinene.
 
I kjøkkenhagen dukket det i 2015 opp en stor morkel som selv ikke ekspertene på "Spør en biolog" kunne bli enig om den nærmere bestemmelsen av.
 
Hvis du søker med stikkordet "sopp" i søkefeltet øverst til venstre på siden, vil du finne omtale av flere av soppene her på bloggen. 

Også i år har vi hatt besøk av ulike slags sopper som har dukket opp - og forsvunnet igjen etter en "fransk visitt".

De fleste har vært "ordinære" å se til. Og flere har åpenbart vært av samme slag som sopp vi har hatt tidligere. Ofte på samme sted - eller i nærheten.
 
Klynge rundt stubben
Men så den 10. september fikk vi øye på en interessant klynge av sopp på den øverste plenen. Soppene vokste på  den morkne stubben etter kirsebærtreet.
 
Telefonen var nesten tom for strøm, men "familiens gartner" fikk tatt et bilde av soppene slik de så ut ovenfra. 
 
Han tok ikke opp noen av soppene for å undersøke og ta bilde av undersiden. Det ville han gjøre når telefonen var ladet, slik at han kunne dokumentere med bilder..
 
Da han senere kom tilbake med oppladet telefon, var soppene borte. Bare uformelige småbiter lå igjen.
 
De var øyensynlig totalt ødelagt av de voldsomme haglbygene og styrtregnet som hadde høljet over hagen.

Biologene vet ikke
Sin vane tro ville "familiens gartner" gjerne vite hvilken morsom og dekorativ sopp han hadde hatt i hagen. Han spurte derfor på ekspertsiden "Spør en biolog". 
 
Men der fikk han i første omgang ikke svar.

Åpenbart er oppgaven for vanskelig. Ingen ekspert har villet risikere sitt omdømme ved å stikke hodet fram og foreta en kvalifisert gjetning på grunnlag av et ufullstendig bildemateriale.
 
Honningsopp?
Men etter en litt utfordrende purring, svarte et par eksperter at oppgaven var umulig når de ikke fikk se undersiden av soppene. De lurte likevel på om det kunne være en eller annen honningsopp.

Og mye tyder på at de har rett. 
 
På det nettbaserte plantevernleksikonet til NIBIO er det bilde av honningsopp som riktignok ikke er kommet så langt i forfallet som den soppen som "familiens gartner" spør om, men som avgjort likner.

En giftig skadegjører
Honningsopp er ikke en søt matsopp slik navnet kanskje skulle tyde på. Det er en giftig skadegjører som skader - og i verste fall dreper - busker og trær.

"Familiens gartner" og husets frue har tidligere funnet - og varslet om - store bestander av honningsopp på Hærland kirkegård i Indre Østfold.

Soppene på kirkegården var imidlertid i en annen tilstand enn soppene på plenen, og så derfor annerledes ut.

Ikke sikre, men ...
Helt sikre er vi derfor ikke på hvilken soppart som besøkte oss ved den morkne rotstubben etter kirsebærtreet.

Men vi går ut fra at det var hagehonningsopp eller mørk honningsopp. Lite trivelige skadegjørere som kan forårsake uvelkomne ødeleggelser.
 
Den var fin å se på. Men er ikke velkommen tilbake.
 
Hvordan bli kvitt rhizomorfene?
Sopptrådene - eller rhizomorfene - ligger nok imidlertid i jorda og i kirsebærstubben og venter på å finne vekster å utøve sin nedbrytende virksomhet på.
 
"Familiens gartner" ligger nå våken og lurer på hva han kan gjøre for å fjerne rhizomorfene og  forhindre at busker og trær blir angrepet. 

Han kan jo ikke grave opp plenen og skifte jord rundt stubben. Det er han for gammel til. Så foreløpig er problemet uløst.

onsdag 15. september 2021

Svarthyllsaft og gelè i år?

 
Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!   

 Kartene ser lovende ut. Skal det bli modne svarthyllbær i år? 

 
 
 
På "solsiden" er det til og med bær som har fått farge.
 
 


Svarthyllbuska har tatt seg fint opp igjen etter total nedskjæring. Vanntønna har ingen ting med svarthyllbuska å gjøre. Den bare står der.

 
En gang hadde vi et stort svarthylltre (sambucus nigra) som bar rikelig med blomster og dannet fine svarte, sunne bær.

Men hvor lenge var Adam i paradiset?

Døde, men oppsto igjen
Treet døde. Grein for grein syknet det bort. Til slutt vat det bare en løsning på problemet. "Familiens gartner" hentet motorsaga og kuttet det ned.

Heldigvis sluttet ikke historien der. For "Rocambole var ikke død" som det heter i en gammel krimbok.

Svarthyllbuska hadde mer på lager. Kraftige skudd vokste opp fra rota, og etter et par år hadde vi en ny livskraftig buske som - heldigvis - ikke viste tegn på den sykdommen som hadde tvunget de gamle stammene og reinene "i kne".

I et par-tre år nå har vi hatt en svarthyllbuske som er betydelig lavere enn den vi mistet, men som er grønn og frodig og blomstrer og danner kart og bær.

Blir ribbet, men ...
Blomstene, kartene og bære har vi ikke hatt mye glede av hittil. Buska - eller treet - er om sommeren full av blå lus. Lus og fugler har hittil forsynt seg. Det har til nå ikke blitt noe igjen til familien.

I år ser det imidlertid lovende ut. Mange blomsterklaser er blitt ribbet - som vanlig, men mange har også fått stå i fred og er blitt til klaser med lovende kart. Noen få har til og med begynt å få farge.

Saft og gele?
Nå krysser vi fingrene. Skal vi i år - som i gode "gamle" dager - kunne høste modne svarthyllbær som vi kan lage saft eller gele på?

Klok av skade har ikke "Familiens gartner" for store forhåpninger. Han vet at fuglene liker modne svarthyllbær, og den gamle buska som nå er borte, ble renplukket flere ganger.

Men han er betinget optimist. Kanskje vil familien for en gangs skyld kunne høste bær og lage saft og gele etter Henritte Schønberg Erkens gamle oppskrift.

Han krysser fingrene og håper på det beste.

mandag 13. september 2021

Hekken stusset for vinteren

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!  
 
Hekken er rufsete og ujevn og truer med å forringe utsikten fra sitteplassen på terrassen. "Kjøkkenhagen" er dratt til side slik at "familens gartner" skal komme til med hekksaksa.




 Hekken er stusset, utsikten er sikret og "kjøkkenhagen" er tilbake på plass.

 

På den ene siden av terrassen har vi en hekk av snøbærbusker. Den må holdes nede og trimmes for ikke å hindre utsikten til fjorden når man sitter på terrassen - og for å se velstelt ut.

Fra handmakt til elektrisitet
I mange år klipe "familiens gartner" trærne og buskene i hagen, " for hånd". Det vil si at han brukte handmakt og manuell redskap. Det tok tid. Og ble slitsomt for en mann som med god margin har passert 80 år

For et par år siden kjøpte han seg derfor en batteridrevet hekksaks. Nå går klipping og trimming av hekker og busker unna i en fei.

Klippe, klippe, klippe
Klipping av vekstene i hagen er ikke et engangsfenomen. Skal prydbusker og hekk holdes i sjakk, må det klippes og beskjæres om våren, om sommeren - og om høsten. 
 
Om våren må man unnlate å beskjære busker med tidlig sevjegang - såkalte "blødere" - men ellers blir de fleste trær og busker penere, friskereog frodigere av å bli kvitt gamle kvister.

Snøbær som formklipt hekk
Ikke alle busker egner seg som formklipt hekk. "Familiens gartner" har f.eks. vært spent på om snøbærbuskene langs terrassen ville tåle å bli holdt nede og formet som en stram hekkrekke.

Det viste seg imidlertid å være en grunnløs bekymring. Etter at den er blitt klipt noen ganger med den elektriske hekksaksa, er hekken blitt tett og fin - også nederst der den er dekket av plastdunkene som er en del av familiens kjøkkenhage. 

Høstklipping
Det er flere årsaker til at "familiens gartner" beskjærer busker og trær om høsten.

Er de beskåret, blir de vanligvis ikke så lett tynget ned av snø, og de blir ikke hindret i utviklingen av tilbakeskjæring om våren. Og planter som "blør" når de beskjæres om våren, er ferdig forberedt for vekstsesongen.

Ordnung muss sein
Og en viktig grunn til: "Familiens gartner" er en "ordensmann". Han liker å ha det striglet og pent. Og etter som han er en aldrende mann, syns han at det er greit med alt som er unnagjort. Man vet ikke hva man orker og overkommer neste vår.

Derfor trimmet han hekken på terrassen nå. Og mere står for tur. Hekksaksa har gjort jobben lettere og raskere og det er en fordel han ønsker å utnytte nå, mens lysten fortsatt er til stede, og kreftene fortsatt strekker til.

For, som sagt, man jo aldri. I den alderen "familiens gartner" nå er, kan man ikke ta noe for gitt.

Men fortsatt holder han koken!


søndag 12. september 2021

Hvor ble blomstene av?

 
Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildene og se større versjon!   
 
De spanske margerittene blomstret i juni og juli og tidlig i august, men så tok det slutt. 
 


Også denne planta som står litt mørkere, er frodig og fin, men helt uten knopper og blomster.

 
 
Men de to plantene på kirkegården blomstrer fortsatt rikt slik de spanske margerittene pleier å gjøre på denne tiden av året.

 
I mange år har vi hatt spanske margeritter i urnene på terrassen ved trappa. Som regel har de blomstret helt til nattekulda har kommet, og det har vært tid for å tømme urnene og lagre dem innendørs.

Da har vi måttet ta opp planter i full blomst og anbringe dem i komposten.
 
Mye blader, ingen blomster
Tiden for å tømme urnene for i år nærmer seg ubønnhørlig, og de spanske margerittene er grønne og frodige som vanlig, men i år har de to plantene ved inngangsdøra ingen blomster. Det samme gjelder planta som står i potte på bordet på terrassen og planta på bordet på verandaen. De er alle uten en eneste blomst.
 
Og ikke har de blomsterknopper, så noen blomster blir det formodentlig heller ikke.
 
Hva har skjedd? Hvorfor blomstrer de ikke lenger?
 
Vannet regelmessig
Sol og varme har de ikke manglet. Dagene er blitt kortere, men er fortsatt varme. Sola lyser fra skyfri himmel.
 
Tørt er det riktignok, men plantene i urnene har regelmessig fått vann og har aldri vært tørre. De har ikke engang hengt med bladene, men vært struttende og saftspente hele sommeren og høsten.

Plantene på kirkegården blomstrer
Derimot har vi to spanske margeritter på en grav vi steller. De er fulle av blomster og blomsterknopper- akkurat slik alle de spanske margerittene pleier å være på denne tiden av året.

Alle de spanske margerittene ble kjøpt samtidig og på samme sted, men var allerede i utgangspunktet ulike.

To var rosa. De plantet vi på kirkegården.

Resten var mørkere - nærmest burgunder. De plantet vi i urnene ved trappa og i potter som har stått på terrassen og på verandaen.

Har de det for godt?
Det er disse som nå overraskende har sluttet å blomstre. 
 
Er de plantet i for god jord? Har de det for godt? Ser de ingen hensikt i å danne blomster og frø for å sikre overlevelsen fordi de finner alt de trenger i rikt monn i den jorda de står i?

Eller er de rett og slett av en art som mener at den har blomstret fra seg når vi går inn i september og dagene blir korte og nattekulda kommer snikende?

Forskjell på planter og jord?
Disse spørsmålene får vi nok ikke svar på. Men vi konstaterer at en spansk margeritt ikke uten videre er som enhver annen spansk margeritt.

Vil man ha blomster får man være nøye med hva man kjøper, og nøye med hva man omplanter plantene i. Superjord som den "familiens gartner" lager, er kanskje ikke alltid den beste. Den kan - ser det ut til - gi grønne, frodige planter med masse bladverk, men tidligere høst og ingen blomster på tampen av sesongen.

Det var ikke akkurat slik det skulle være. 
 
Tvert om. Det er nå når dagene blir kortere og gråere og høsten kryper innpå oss at vi trenger trenger blomster omkring oss. Grønne planter er bra. Men det er blomstene som formidler optimisme og glede og gir overskudd og krefter i møtet med den mørke årstiden som vi nå uomgjengelig går inn i.

lørdag 11. september 2021

Kommunen stenger mottaket for hageavfall

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildene og se større versjon!  

Mottaket blir av kommunnen kalt "kvistmottaket". Og kvister blir deponert der,  men er de fra private hager?
 
 
 
Kommunnen har satt fram en container hvor man kan legge "hagerømlinger", altså svartelistede planter som blir destruert og ikke omdannet til kompost.
 


Containeren er tydelig merket og det er forklart og illustrert med eksempler hva "hagerømlinger" er.

Et tydelig skilt forteller dessuten hvor "hagerølingene" skal anbringes.

 
Frogn kommune - hvor "familiens gartner" og fruen i huset bor - har en mottaksplass hvor kommunens innbyggere kan levere hageavfall.
 
Frogn ikke lenger en foregangskommune
Det er et enestående og prisverdig tiltak som vi flere ganger har rost og nevnt som eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Lesere av bloggen har gitt uttrykk for sin begeistring over tiltaket.

Nå har kommunen bestemt at mottaket skal legges ned. Fra 1. januar 2022 stenges innkjørslene med kjetting og lås, og kommunens innbyggere må bruke det interkommunale selskapet Follo Ren - eller finne andre løsnuinger - når de skal gjøre seg kvitt hageavfallet.
 
Ubyråkratisk og enkelt
Mottaket har til nå vært så ubyråkratisk som vel mulig. Det har rett og slett vært et sted der folk har møtt opp og lagt hageavfallet sitt på bakken. Kommunen har så sørget for kverning og bortkjøring.
 
De siste par årene har det stått en container beregnet for hagerømlinger på stedet. Containeren har ofte vært full eller halvfull og er åpenbart blitt brukt i samsvar med forutsetningene. 

Hagerømlingene blir fraktet bort og destruert ved brenning.

Brukerne tilfreds
Hageeierne i Frogn har vært meget fornøyd med å kunne kvitte seg med hageavfallet sitt på denne måten. Kommunen mener imidlertid at det blir for dyrt å opprettholde ordningen.

Rådmannen hevder at det er nødvendig med kostnadskrevende oppdatering av mottaket for å opprettholde ordningen og få den godkjent av overordnede myndigheter. Han nevner utgifter til både fast dekke for å hindre avrenning, og bemanning for å kontrollere det som leveres.

Bør bruke Follo Ren
Rådmannen mener at hageeierne i Frogn i likhet med hageeierne i nabokommunene, bør levere sitt hageavfall til søppelmottaksstasjonene som ligger i nabokommune og drives av det interkommunale selskapet Follo Ren.

Kan havne i skogen eller grøfta
Miljøkostnadene ved bilkjøring for å levere hageavfallet i andre kommuner er ikke beregnet. Heller ikke faren for at avfall i større grad kan bli anbrakt i skograbber og veikanter med forurensning og spredning av uønskede vekster som resultat.

Hageavfallmottaket som legges ned fra 1. januar 2022, har vært et unikt og meget miljøvennlig tiltak. Frogn kommune har vært en foregangskommune. Nå skrus klokka tilbake. 

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi: Mer bilkjøring, mer luftforurensing, mer hageavfall som deponeres på steder hvor det ikke hører hjemme, og hvor forurensningsfaren på alle måter er langt større enn på det mottaket som nå legges ned.

Merkelig påstand
Rådmannnen argumenterer med fare for avrenning. Men hvilke avrenningsproblemer kan hageavfall forårsake? Er dette og behovet for et omfattende asfaltdekke, et reelt eller vikarierende argument?

En ting er i alle fall sikkert: Overbyråkratisering og betalingsordninger innbyr ikke til entusiasme og dugnadsånd.

Hageeierne og miljøet taperne
Det interkommunale selskapet Follo Ren får kanskje noen nye kunder, og kan se på seg selv som en vinner når det åpne lokale, mottaket hvor man kan levere hageavfall gratis, nå blir stengt.

Men hageeierne i Frogn er tapere.

Det er trolig også miljøet. La oss håpe at hageavfallet som før ble lagt i den kommunale gropa, ikke havner ute i naturen. Men erfaringen fra andre kommuner forteller at faren er høyst reell. Lokalpressen rundt omkring forteller bare så altfor ofte om hageavfall og søppel på avvveier.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at forholdene i Frogn vil bli vesentlig annerledes.
 

fredag 10. september 2021

"Kjempe"-leddved offer for motorsaga


Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildene og se større versjon!  
 
Tartarleddved blir ca. 3 meter høyt, sier ekspertisen, men dette treet er "litt" mer enn 3 meter høyt. Det er nok godt over 4 - kanskje mer enn 5.
 

Utsikten mot vest er blitt en annen - for oss og formodentlig for naboene på oversiden. 
 
 
 
To stubber står igjen for å gjøre det vanskeligere for rådyrene å brøyte seg vei inn i hagen. Men kjenner vi dem rett, finner de selvfølgelig andre veier.
 

Da han anla hagen på begynnelsen av 1980-tallet, plantet "familiens gartner" ut to like busker. Den ene plantet han nær tomtedelet i nordenden av hagen mot veien, og den andre på tilsvarende sted i sørenden.

Buskene hadde mellomstore litt spisse ovale blader, uanselige rød-rosa blomster og røde bær. 

Da plantene var unge, var barken relativt glatt. Men etter hvert ble barken grov og knortede, og deler av de ytterste lagene flaket av.

Tartarleddved?
Familiens gartner har ment at det var planter i lonicera-familien - nærmere bestemt tartarleddved - han  hadde plantet, og han har behandlet dem der etter. 
 
Han har antatt at de røde bærene har vært giftige, så de første årene da buskene ennå var lave, klipte han av bærene og kastet dem i restavfallet for destruering.

Etter hvert som buskene - eller etter hvert: trærne - vokste og bærene ble dannet over plukkehøyde for barn og unge, har han latt dem stå. Han har ment at bærene i likhet med blomstene er dekorative selv om de er uanselige. Noen spredning har han ikke sett.

Kjempehøyt
Det fins åpenbart mange varianter av lonicerabusker. På nettet står det at tartarleddved er en busk i kaprifolfamilien som blir omlag 3 meter høy.

Det har fått "familiens gartner" til å tvile på at det er tartarleddved han har hatt, for buskene - eller trærne - i hans hage er vesentlig høyere.  Så høye at han i år har måttet bruke motorsaga.

Planta ved det nordligste tomtedelet var blitt omlag 5 meter høy. 

Hindrer naboenes utsikt?
"Familiens gartner" var redd at den kunne bidra til å redusere utsikten til fjorden for naboene på oversiden. Han syns heller ikke at den lenger var en pryd for hagen, og fant ut at den hadde tjent sin hensikt, og nå måtte ned.
 

 "Familiens gartner setter pris på tegn på levd liv. Han syns derfor at stammer som dette er vakre.


Og tanke ble fulgt av gjerning. Motorsaga kuttet ned de kraftige høye stammene som sammen med de    tjukkeste greinene straks ble skåret opp til ved og lagt til tørk i vedlageret.
 
Blader, blomster, bær, kvister og tynne greiner ble pakket i sekk og anbrakt i kommunens container for hagerømlinger.

Tartarleddved er av Artsdatabanken klassifisert som vekster med stort invasjonspotensiale,og har fått betegnelsen "Høy risiko HI". Selv om bærene fra leddvedbuskene ikke har forekommet spredning i hans hage, tar han ingen sjanser. Han ønsker ikke å å bidra til spredning av uønskede arter i norsk natur.

Blitt penere
"Familiens gartner" liker kontinuitet, stabilitet og tradisjon. Han liker ikke forandringer for forandringens skyld.

Han må imidlertid innrømme at hagens "skyline" er blitt penere uten det rufsete leddved-treet som preget utsikten mot vest og naboens flaggstang med vimpelen som han hver morgen sjekker for å gjøre seg kjent med vindretning og vindstyrke.

Og er han i det filosofiske hjørnet, erkjenner han sannheten i det gamle visdomsordet: Sic transit gloria mundi!

torsdag 9. september 2021

Moskuskattost

 m

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildet og se større versjon!  

Malve - eller kattost - er et vakkert innslag i hagen. Nå blomstrer den for andre gang denne sesongen.
 

I beskrivelser av moskuskattost (malva moschata) - eller malve som husets frue og "familiens gartner" foretrekker å kalle den - står det at den har en opprett stengel. Det bryr ikke våre malver seg om. De ligger uvørent utover akkurat som det passer dem.

Som planta på bildet for eksempel. Den blomstrer nå for annen gang i år, og inntar i likhet med ved forrige blomstring, en avslappet holdning i kanten av innkjørselen hvor det er belegningsstein , og hvor den vokser i en bitteliten sprekk mellom steinene.

Når man tar i betraktning at det ikke har regnet på et par måneder, og at hele hagen stunder etter regn, er denne livskraften og livsviljen imponerende - og nesten uvirkelig.
 

Planta har blomstret like lenge som ellers. Og den er ikke blitt vannet. At moskuskattost liker å ha det tørt, er herved bevist.

Malva muschata har lange tradisjoner som hageplante i Norge. Den er spiselig og rik på vitaminer, og er derfor til hygge og nytte både for synet og ganen. 

Malver hadde sin selvfølgelige plass i klosterhagene hvor det ble dyrket urter som man kunne bruke for å kurere sykdommer og lidelser. Moskuskattost er kjent for å kunne kurere både forstoppelse og diare. Den inneholder et slimløsende middel og har derfor vært brukt mot forkjølelse og hoste.

Nå er arten av Artsdatabanken - som man kunne vente! - karakterisert som en "Høy risiko HI"-plante med stort invasjonspotensiale.
 
Man står vel derfor i fare for at den fjernes fra hagene.
 
Og norsk hagekultur blir nok en vakker prydplante med fine blomster og morsomme frukter fattigere.
 
Søk med stikkordene malve, kattost og moskuskattost i søkefeltet øverst til venstre  på denne siden og se flere innlegg om disse plantene.
 

onsdag 8. september 2021

Sørgelig syn

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
 Klikk på bildet og se større versjon!  
 
Trærne lider av mangel på vann. De kaster bladene for å leve så sparsomt som mulig, men vil de overleve? 
 
 
Hagen lider i tørken.

På nordøst- og øst-siden av huset har vi bevart den skogvegetasjonen som er igjen av den skogen vi ryddet tomt og bygde i.

Noen av trærne og buskene der, står relativt grunt. Det er kort vei ned til grunnfjellet.

Disse buskene og trærne lider av tørke nå.

De kaster bladene for å redusere avdunstingen, og lever på sparebluss.

Men er det nok? Vil de overleve? Eller bukker de under?

Vi håper det beste, men det er også alt vi kan gjøre. Å vanne denne vegetasjonen har vi verken kapasitet eller råd til. Vannet er dyrt på våre kanter. Vi har vann som kommer i rør på bunnen av Oslofjorden, og som hentes fra Glitrevannverket i det gamle Buskerud.

Alt vi kan gjøre er å håpe på regn og håpe på at de trærne og buskene som nå utsettes for ekstremtørke, overlever.

"Familiens gartner" liker frodighet. Og grønne omgivelser. Derfor har han bevart en del av tomta som "skogstomt". For ham vil det derfor være et sårt tap om den mest utsatte vegetasjonen ikke skulle klare påkjenningen, men dø ut av mangel på nedbør.

Han håper. Men det ser mørkt ut. Værkartet er fortsatt preget av store gule sol-symboler. Og lovende skyer på himmelen, seiler stadig vekk forbi.

Han er derfor ikke optimist.

mandag 6. september 2021

Roser

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
    Klikk på bildene og se større versjon!  
 
 Da vi fjernet de skjemmende og hemmende rådyrstengslene, ble denne roseknoppen stående ubeskyttet. Ville den overleve og slå ut i blomst?
 

 

Den overlevde! Slik ser den ut nå. Til glede for mennesker og insekter.

 
 
Skuddene og knoppene på den nederste delen av denne rosa, ble snauspist på forsommeren. Bak sperrer har den vokst seg til og dannet nye knopper og blomster.
 
 
 
Denne gule rosa er øyensynlig rådyras favoritt. Den ble beitet ned i våres og kommer nå i september med sesongens første blomst. Måtte den bare få stå i fred!

 

Roser er vanligvis busker med en viss høyde. Denne blomstrer på en rosestamme som ikke stikker særlig høyt over bakken fordi den er beitet på av rådyrene.
 


Klatrerosene remonterer og blomstrer lenge. Noen ganger - når det ikke er for kaldt - har de knopper og blomster ved juletider.

 
"Familiens gartner" er egentlig en "staudemann". Han liker stauder, og han dyrker stauder.

Men han har også andre blomster i hagen. For eksempel roser.
 
Fruen i huset ville ha rosebed
Det vil si: Egentlig er det fruen i huset som har roser, eller sørget for at de ble anskaffet da hagen ble anlagt.

Fruen bestemte også at det skulle være et rosebed langs husveggen mot gårdsplassen fra garasjen til trappa.

"Gartneren" hadde motforestillinger. Rundt huset har man det mest grundig drenerte området på tomta. Der er det steinfylling og grunt jordlag, og planter som settes der, vil visne eller trenge uforholdsmessig mye påfyll av vann.

Argumenet ble avvist. "Gartneren" måtte kunne lage et fungerende bed hvor rosene ikke bare kunne overleve, men trives.

Og "familiens gartner", som vet hvem som bestemmer når alt kommer til alt, langde bed.

Rosene ser ut til å trives
Han fjernet et lag med stein, la et lag med leire i bunnen, så et tjukt lag med gressavklipp fra plenen, og så jord på toppen. Jorda har han seinere forbedret med årlig tilførsel av hjemmelaget kompost.

Og nå har det vært rosebed på det stedet som "familiens gartner" anså for å være så lite egnet, i cirka 35 år. Noen av rosene - som f.eks. klatrerosa med de røde blomstene, som står nærmest trappa -  har faktisk stått der hele tiden, mens andre har bukket under i kalde vintre og er blitt erstattet.
 
Bunnbeplantning
Etter hvert har rosene fått selskap. Blomsterplanter er plassert mellom rosene - delvis for å gjøre bedet penere, og delvis for å skape skygge rundt roserøttene.
 
Rosene må ha likt omgivelsene, jordsmonnet og varmen fra den mørkbeisede veggen for de har blomstret upåklagelig rikt - år etter år.
 
Hvis de da ikke er blitt spist!
 
Stadig flere rådyr
For antallet rådyr som vanker i vår hage, har økt betraktelig i de nærmere 40 årene  vi har bodd der.
De første 10-15 årene var det så å si ingen å se, men etter hvert er de blitt et stadig hyppigere syn. Nå har vi besøk et par ganger i døgnet hver eneste dag hele sommeren. Av hele familier, av geit med kalv - og av enslige, streifende bukker med staselig gevir.
 
Og om vinteren kommer de og beiter på busker og trær. Er det snø, kan man tydelig se hvordan de har vandret rundt i hagen og lett etter noe å spise.
 
Roser står høyt på menyen
Og rosene er spesielt utsatt. De blir beitet på - vinter som sommer.
 
Derfor har vi de senere årene dekket dem til. Med netting og med stolper og gjerdelementer og strategisk plasserte hagemøbler som skal hindre rådyrene i å nå fram til de fristende skuddene, knoppene og blomstene. 

Skjemmende, men nødvendig
Bolverkene ser ikke ut! 
 
Husets frue ergrer seg over de skjemmende "sperringene" og mener at noe mindre - og mindre stygt! - måtte klare seg, men "familiens gartner" kjenner etter hvert sine "pappenheimere". 
 
Han vet at rådyra forserer det meste, og insisterer derfor på sperringene skal stå i hele juli og halve august.

Hindringene fjernet
Men nå er de ryddet bort. Nå er sommeren på hell, så nå får skjebnen råde.

Merkelig nok er det en stund siden vi har sett de firbente "ødeleggelsesmaskinene" i hagen. 

Så nå nyter vi høstens roser i håp om at de skal få blomstre i fred til kulda kommer.

Og den er nok rett rundt hjørnet er vi redd. Så det gjelder å nyte rosenes skjønnhet mens den ennå er tilgjengelig.
 
Roser til jul?
Skjønt, den røde klatrerosa gir seg erfaringsmessig ikke med det første. Gjør den som tidligere, gleder den oss med nye knopper og blomster i både oktober og november . Og er ikke kulda alt for bitende, kan det til og med hende at den blomstrer rundt juletider. 

Det har den gjort flere ganger tidligere.

søndag 5. september 2021

Bjørnebærbusker med og uten torner

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
          Klikk på bildene og se større versjon!   
 
Ennå er de kart. Når de blir modne, er de både sunne og velsmakende, men ikke alltid like behagelig å plukke.

 
Slik var stammene på de plantene vi kjøpte. 


Men slik er de fleste av dem vi har i dag.
 
 
 
Disse flere meter lange greinene bak leveggen er tornefrie og skal festes i overligerren på espalieret.
 
 
Vi har bjørnebær i hagen. Både noen små, beskjedne vill-bjørnebær, og noen store hagebjørnebær.
 
De hagebjørnebærene vi i sin tid kjøpte, var uten torner. Nå er de fleste med torner.

Vilskudd med torner
I noen år hadde vi bare bjørnebærbusker med torner. Men så vokste det fram noen tornefrie på baksiden - dvs. på nordsiden og skyggesiden - av leveggen til terrassen. Dem tar vi ekstra godt vare på.

Hagebjørnebær er som regel podet på en fremmed rot. Derfor har rot og greiner ulike egenskaper.

Hvis rota er fra en buske med torner, vil de villskuddene som vokser fram under podestedet, ha torner.

De tornefulle stammene og greinene hos oss, er nok derfor villskudd som burde vært fjernet. De bærer imidlertid store, fine, søte bær og har fått prege bedet i flere år. De har gitt oss massevis av store, velsmakende bær. Nå er bærene på disse greinene, mange men små. Og noen tørker inn.

Tornene byr på problemer når disse bærene skal plukkes - og når buskene skal trimmes og stelles.

Tornene ikke bare stikker. De setter seg fast. I huden - og lenger inn. I klærne. Og i alt de kommer bort i. Ofte må man bruke hagesaksa og klippe seg vei.

Etter innhøsting har man torner både her og der. 

Overraskende tornefcrie greiner
Derfor setter vi umåtelig pris på de tornefrie stammene og greinene som uventet har vokst fram på et helt annet sted enn der de opprnnelige plantene ble satt.

"Familiens gartner" har ingen annen forklaring enn at bær fra tornefrie greiner må ha hatt tornefrie gener og spirt bak leveggen. Fuglene - som er ramme til å stjele bær - kan f.eks. ha sittet på espalieret eller toppen av leveggen og spist bær for så å slippe ferdig gjødslede bær ned i bedet under.

Der står det nå to flere meter lange stammer. Den ene er full av store, fine bjørnebærkart og noen blåsvarte, saftige, søte bær. Den andre vil trolig bære neste år bare den overlever vinteren.

Nå blir stadig flere bjørnebær modne. De som står i sola, modnes raskt, mens bærene på de tornefrie stammene som står i skyggen, bruker lengre tid på å bli svarte og myke og søte.
 
Små bær
Bærene på de buskene som står lyst og i full sol, er mindre enn vanlig i år. Det kan ha to årsaker. Rota som greinene kommer fra, er blitt gammel. 
 
Dessuten klipte "hagens gartner" de tornebesatte stammene kraftig tilbake både i fjor høst og i våres. De ble ekstremt lange og hindret med sine ublide torner vanlig ferdsel i denne delen av hagen. De måtte derfor temmes.

Dette har de øyensynlig ikke satt pris på. Bærene på noen greiner tørker rett og slett inn, og de bærene som holder seg saftspente og friske, er uvanlig små.

Ny generasjon tar over?
Kanskje har den opprinnelige bjørnebærrota gjort sitt? Den ble plantet for mer enn 30 år siden, og har gitt oss mange titalls liter bær i årenes løp. Men nå ser det dårlig ut. Er det siste året den velsigner oss med blåsvarte, søte bjørnebær som vi må streve for å få tak i mellom tett tornebesatte greiner?

Men så har vi altså fått prektige avtakere på et annet sted. Avtakere som til og med er tornefrie i likhet med de plantene vi opprinnelig plantet.

Og det er vel slik det skal være? At alt har sin ende, og at nytt overtar for gammelt. Nå stiller vi våre forhåpninger til den nye generasjon. Og håper at den bærer arven videre.

lørdag 4. september 2021

Tørken gir ørken


Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildene og se større versjon!  
 
Vivendelen lider under mangel på vann. Vil den overleve? 
 

Ennå er noen blader grønne, men de er slappe og savner vann og venter på regn.
 
Det er tørt. Hagen lider. 

Plenene er gule, og mange planter visner og feller blader.

Vi har et felt med vivendel, altså kaprifolium, i et lite holt på nordsiden av huset. Selv om det ligger i skygge en stor del av dagen, er det tørt. Og vissent. De bladene som ennå ikke har gulnet, er slappe og henger og sparer på energien.

Klatrehortensiaen som dekker fjellknausen utenfor inngangen på sørsiden av huset, er også tørr. Så tørr at enkelte lange greiner er visne og brekker ved berøring. 

Den ellers så frodige og vitale planta er et sørgelig syn. Bare den ikke blir påført varig skade. Det ville være synd. Meget synd. For dette er en plante som kler fjellet og bidrar til å dekke skjæringen etter utskytingen av tomta for 40 år siden. En plante med en utrolig livskraft. Det ville være ekstra leit om den skule bukke under i tørken.

Plantene i det minste staudebedet har det heller ikke godt. Flere er visnet ned. Og flere er i ferd med å følge etter. Bedet er ikke et blomsterbed lenger, men en begynnende ørken.

I kanten av dette bedet har "familiens gartner" plantet ut en rekke med planter fra en tuste med primula som han har tatt opp og delt. De er vannet med vann fra kanne hver dag, og er derfor grønne. Det samme er den planta som ikke er delt. Den har også fått vann.

Disse primulaplantene er "familiens gartner" spesielt glad i. Han gjør derfor det han kan for at de skal overleve.

Det store staudebedet og steinbedet har hittil klart seg overraskende bra. Men de trenger vann. Det er åpenbart. Og vann må komme i form av regn. Skulle alle hageeiere vanne med vann fra springen, ville det fort bli problemer - både med forsyning og forurensning.

Plenene lider. De er gule. Enkelte steder hvor det er mer urter enn gress, knaser det når man går. Så tørt er det.

Under skjærsminen er det et 4-5 kvadratmeter stort bart felt som kom fram da skjærsminbuska ble beskåret for et par år siden. Der har "familiens gartner" sådd ny plen. Den har han vannet sånn omlag annenhver dag i hele sommer. Det er den grønneste flekken i hagen akkurat nå.

Nå trenger hagen regn! Ja, hele naturen inklusive mennesket, trenger regn. Regn i passende mengder og passende styrke. Ikke slagregn eller oversvømmelser, men jevnt sildrende regn som fanges opp av jorda og trekker ned til planterøttene og gir plantene krefter til å overvintre og komme igjen med fornyet styrke neste vår.

Livgivende regn!

Det er det vi trenger. Vil september gi oss det august snøt oss for?

 

fredag 3. september 2021

Dronning Ingrid har inntatt terrassen og verandaen

  
Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©
   Klikk på bildene og se større versjon!   
 
 Årets stiklinger er blitt frodige, blomsterrike planter som pynter opp på terrassen.

 
Blomstene på terrassen er av årets produksjon. Den øverste planta på trappa er fra fjoråret. Den nederste er av i år.



Disse to plantene er et par år gamle. De er overvintret i oppholdsrom innendørs og er "foreldre" til stiklingsformerte planter av nyere dato.
 
 
Både husets frue og "familiens gartner" er begistret for pelargonier.

Mens "familens gartner" foretrekker de sterkt røde, som han mener passer så godt til det mørke, brunbeisede huset, er husets frue særlig begeistret for  "Dronning Ingrid". En pelargonium med store lys rosa blomsterballer som holder seg relativt pen når den ikke utsettes for regn.

Fargen varierer noe. De som står i skygge blir tydelig blekere enn dem som står lyst - f.eks. i full sol. 

Overvintrer varm eller kaldt
"Gartneren" lager familiens pelargonier selv. Han tar stiklinger når plantene klippes ned.

Pelargoniene oppbevares frostfritt innendørs i den kalde årstiden. Noen står i oppholdsrom og er grønne hele året, mens andre overvintrer i vedskjulet som har to lave vinduer og er relativt mørkt og kjølig.

Disse plantene visner ned, feller blader og skyter nye blader igjen om våren. De klarer ofte overgangen fra vinteropplag til uteliv vel så bra som dem som har stått i et lyst, varmt rom inne og grodd - og kanskje blomstret - hele vinteren. De som har stått i oppholdsrom, mister ofte bladene og spirer på ny når de kommer ut. De starter m.a.o. sommersesongen med et handikapp.

Treg start
Etter som husets frue liker "Dronning Ingrid", lager "familiens gartner" mange eksemplarer av dem. Noen gis bort til barn og barnebarn og et stort antall havner i grupper eller solitært på forskjellige steder på gårdsplassen, på terrassen, på verandaen og andre steder hvor det er plass.

I år hadde pelargoniene en litt treg start. Det tok tid før de kom igang med å vokse og enda lenger tid før de satte blomster. Noe av forklaringen kan være at noen pottes om to ganger.

Pottes om
De som står i urner, pottes av plasshensyn om til potter når de tas inn om høsten og pottes om til urner igjen når de skal ut om våren. Dette er nok en påkjenning og et avbrekk i utviklingen - i alle fall om våren.

Men når de bare får tid på seg, tar de sitt monn igjen. Resultatet er at noen er på sitt aller fineste når de skal tas inn. Og det er jo synd for dem som må i vedskjulet.

Og tiden for innmarsj nærmer seg med lange skritt. Dagene er blitt kortere og nettene lengre og kjøligere. Ennå har vi "Indian summer", men snart blir det grått og kaldt melder meteorologene. Så nå er det bare å begynne å planlegge hvilke planter som skal stå hvor innendørs.

Snart venter omplanting og tømming av urner, fylling av jord i sekker og bortstabling av sekker med jord ute hvor de skal stå vinteren igjennom til de igjen skal blandes og berikes og brukes i urner og potter til neste vår.

Høsten er ingen hviletid for en hagedyrker.