fredag 30. september 2022

Gullklematis - morsom og dekorativ, men sprer seg uhemmet

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 Om høsten er vestveggen preget av "gammelmannshodene" til gullklematisen.

Frøhodene til Gullklematisen er dekorative, men problematiske. De består av store mengder svært potente frø med fnokk som sprer dem med vinden. De bør derfor "holdes i sjakk" - f.eks. ved å klippe av frøhoder.

 

Vivendelen har lang blomstringssesong. Den kjemper tapert med Gullklematisen om plass og høstsol og lys.

Gullklematis og vivendel dekker veggen. Til høyre kjemper en Jackmannii-klematis om litt plass. Den var opprinnelig alene om den høyre siden av veggen, men er nå nesten fortrengt av sine mer "aggressive" naboer.
 
 
Gullklematis er en morsom plante, men den skaper en del ekstra arbeid.

Den må temmes - og holdes i tømme. Får den vokse og frø seg fritt, har man den raskt over alt.

Spektakulære frøhoder
De gule blomstene er egentlig ikke det mest dekorative ved gullklematisen. Frøhodene er langt mer iøyenfallende.

Gullklematis utvikler frø med fnokk. 

Først er fnokkene sølvgrå og blanke. Når sola skinner på vestveggen og reflekteres i mengder av sølvblanke frøhoder, er gullklematisen på det vakreste.
 
Frøbomber
Og da burde frøhodene egentlig vært fjernet! 

For de sølvblanke frøhodene varer ikke lenge. Ganske raskt omdannes de til grå gammelmannshoder.

Som også er dekorative. Men som samtidig er frøbomber fulle av potente, nøysomme frø med en nesten utrolig spirevne.

Nøysomme og spirevillige
De grå dunlette frøene bæres avgårde med vinden.

Hvor de lander er ikke så viktig.

De slår seg ned og spirer på de mest nødtørftige steder. På åpen jord selvfølgelig, men også i sprekkene mellom heller og beleggningssteiner, i plenene og mellom staudene som står tett i tett i staudebedene.

Klippes om våren
For å hindre ny tilvekst på høsten - og økt sjanse for frostskade på plantene - har "familiens gartner" latt klatreplantene på vestveggen stå ubeskåret vinteren over. Det gjelder både vivendel, jackmannii-kematis og gullklematis.
 
Men han har gjerne fjernet en del av "gammelmannshodene" som preger gullklematisplantene på ettersommeren og høsten. Selv om mesteparten sitter igjen og overvintrer.

Når våren kommer, er gullklematisplantene derfor fortsatt fulle av gamle frøhoder. Kalde vintre reduserer åpenbart heller ikke spireevnen.

Før plantene klippes og rives ned på våren, fjerner "familiens gartner" så mange frøhoder som han kan nå. Men det er fortsatt mengder av frø som løsner under nedklippingen og sprer seg med de vårlige vindkastene. 
 
Altfor mange frø havner ikke i sekkene som planterestene samles i før de kjøres på mottaket for hageavfall og plasseres i containeren for "hageflyktninger", men flyr fritt ut i hagen.

Ekstrarbeid
Gullklematis er - som bildene ovenfor viser - en morsom og dekorativ plante. 
 
Den som overveier å plante inn gullklematis i hagen, bør imidlertid være klar over at den krever en del ekstra bevåkenhet og skaper ekstraarbeid. 
 
Overlates den til seg selv, fyller den raskt både hagen, gårdsplassen og innkjørselen med nye gullklematisplanter.
 
Bare så det er sagt!


søndag 25. september 2022

Høsten jager pelargoniene inn

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
I den største delen av sommeren har denne kneisende pelargoniumplanta stått full av røde blomster ved inngangen og ønsket velkommen og adjø. Nå er den klipt ned, plantet i en mindre plastpotte og gjort klar for et vinteropphold i skjulet i underetasjen.

Denne planta står også ved inngangen. Den står mørkt i skyggen av hortensiane, men blomstrer rikt på lange "armer" som den strekker ut i lyset. Den må også klippes ned og plantes om.


Denne urna inneholder pelargonium med røde blomster og blomkarse med gule blomster. De har blomstret rikt i hele sommer, men nå må de klippes ned før frosten kommer. Pelargonim planta må overvintre i en potte som tar mindre plass.
 
"Familiens gartner" liker pelargonier. Han overvintrer dem han har, og lager stadig flere.

Noen av pelargoniene overvintres inne i oppholdsrom i romstemperatur. Andre overvintrer i vedskjulet i underetasjen sammen med agapanthusplantene som får stå i de pottene de har tilbrakt sommeren i.
 
Pottes om
Noen av pelargoniene - som står i små urner eller potter - overvintrer i det de har stått i ute sommeren igjennom. Andre er plantet om fra store urner til mindre potter.

Det er nemlig trangt om plassen i vinteropplaget. De store urnene må derfor tømmes for planter og jord før de settes i det frostfrie vedskjulet og stables oppe i hverandre for å spare gulvplass.

Klippes ned
"Familiens gartner" liker ikke å klippe ned store friske planter som ennå står i blomst.

Men han vet at det må gjøres.

Nattefrosten kommer før man aner det, og da bør de ømtålelige plantene være i hus.

Det vet "familiens gartner" av bitter erfaring. Han har mer enn en gang ventet litt for lenge med det resultat at han har måtte klippe ned og forsøke å berge, frostskadde planter.

Ute i tide i år, men ...
I år har han derfor vært tidlig ute med enkelte urner, men fortsatt står både noen rødblomstrende pelargonier og "Dronnng Ingrid" ute og venter på tur til å bli tatt inn.

Forhåpentlig rekker han å berge dem også selv om et sykehusbesøk og en rekonvalesens reduserer effektiviteten.

Rekonvalesent
"Familiens gartner" har nylig fått satt inn pace maker, og da må han ikke anstrenge seg, og ikke belaste den venstre armen. 

Han har derfor måttet be om hjelp til å flytte urner og potter inn i garasjen hvor han kan sitte i le for regnet og pusle med ompotting og flytting av jord fra urnene til sekker som han har stående utendørs til neste vår.

Det er nemlig meldt regn i 8 dager framover. 
 
Og regn er ikke bra for en rekonvalesent som har mange ugjorte arbeidsoppgaver utendørs.
 
Bra for plantene og el-forsyningen
Men det er bra for stauder og busker og trær som får sikret seg nødvendig vann før telen setter inn. 
 
Og det er ikke minst bra for vannmagasinene som kraftprodusentene tømmer for å produsere strøm som de selger i dyre domme ikke bare til norske abonnenter, men til andre land i Europa.

Så får vi håpe at regnet bidrar til å gi oss billigere strøm når senhøsten og vinteren gjør det nødvendig å skru på panelovner og elektriske apparater som skal gjøre det levelig i det kalde Norge i månedene som kommer.

 
 

onsdag 21. september 2022

Svarte, søte, store bjørnebær

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
Bjørnebærene fra de "ville" greinene er både store og søte.

 
Bjørnebærene blir ikke modne samtidig og må plukkes i flere omganger.
 
«Vet du hva det beste er? Jo, hele øya full av svarte, søte, store bjørnebær» skriver Inger Hagerup i diktet Sommerøya.
 
Husets frue og "familiens gartner" har ingen sommerøy, men en stor hage. Og på denne tiden av året er også vår hage full av svarte, søte, store bjørnebær.
 
Modner etter hvert
"Full av" er selvfølgelig å ta i, men det er mengder av dem. Og det vil den antakelig være til frosten kommer.  

For bjørnebærene tar god tid på seg. De modner seint, og de modner noen om gangen. Fullmodne bær står blant kart som alle modner i sin egen takt.
 
Å plukke bjørnebær er m.a.o. en langdryg prosess. 
 
"Kjempesunne" bær
Men bærene er verdt møyen. De modne bærene er store, myke og søte. 

Og de bærene som har fått dyp svart farge, men ennå er litt harde og ikke så søte, kan man også godt plukke. De er fulle av pektin, antioksidanter og C-vitamin og gir et ypperlig syltetøy uten bruk av altfor mye sukker.

Vi plantet for mange år siden to bjørnebærplanter uten torner
 
Med torner - og uten
Etter noen år vokste det fram flere stammer og greiner med masse, skarpe torner på. Bærene på disse "villskuddene" var like store og søte som de som vokste på de oprinnelige "edle" buskene. Vi lot derfor de "ville" og de "edle" leve side om side.

Etter hvert vokste det fram bjørnebærbusker både her og der. Noen dukket opp langt borte fra det stedet hvor vi hadde plantet de første to buskene.

Lange, lange greiner
Flere av de "ville" bjørnebærbuskene utviklet mange meter lange taggete greiner som strakte seg gjennom staudebed, opp i busker og trær og utover plenene.

Det var åpenbart at det var fuglene som spiste bær og bidro til spredningen av de meget fertile frøene.

Uten mottiltak ville hagen bli umulig å ferdes i. "Familiens gartner" fant derfor fram hagesaks og tjukke hansker, og fjernet såvel utløpere som småbusker som stakk fram på ubeleilige steder.

Den sporten driver han med ennå. For bjørnebærene fortsetter å vokse - og å spre seg uhemmet.

Men noen busker får stå. Og de er fulle av bær.

Sunnere enn de fleste
Googler man ordet "bjørnebær" får man følgende opplysninger: "Bjørnebær. Bjørnebær inneholder mer antioksidanter enn både blåbær, jordbær, tranebær og bringebær. En halv kopp med bjørnebær gir deg i tillegg nok vitamin C til å dekke dagsbehovet! Visste du at bjørnebær er et av de sunneste bærene du kan spise?"
 
vi spiser bjørnebær. Svarte, søte, store bjørnebær rett fra buskene som forsvarer bærene sine med hvasse pigger.

Deler med familien
Og vi gir bort, og vi lager syltetøy til oss selv og andre i vår store familie.
 
I går gav vi bort ca. 6 liter til vår eldste datter som skal dele med sine tre barn og deres familier.
 
Selv har vi plukket like mye i forskjellige omganger. Noe er spist, noe er frosset ned og noe er blitt til syltetøy til oss selv og andre i familien. Alle liker bjørnebær!

Helse og kos i fryseboksen
Syltetøyet og de hele bærene vi fryser ned for å ha til vinteren når tilgangen på antioksidanter og C-vitaminer er mer begrenset, er kanskje de viktigste for helsa.

Når vinteren og kulda ligger over landet er det deilig å kunne ta oppb jørnebær fra fryseren - enten for å servere varme bjørnebær over iskrem, eller for å servere varme bjørnebær i godt krydret og sukret lake. Det er et kulnarisk høydepunkt på kalde vinterdager - eller mørke vinterkvelder.




tirsdag 6. september 2022

Sargenteple

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
I begynnelsen av juni la jeg ut bilder av en rikt blomstrende buske som hadde dukket opp i hagen. 
 
 

Nå ser buska sånn ut. Den har fått masser av små, røde frukter.
 


På nærmere hold ser fruktene slik ut.
 


Og tett innpå ser de ut som bær, men det viser seg at det er frukt - nemlig sargentepler.

 
I juni forela "familiens gartner" det blomstrende treet for ekspertene på "Spør en biolog" og spurte hva det kunne være.

Svaret var kryptisk, og etterlot tvil.
 
Eple? 
Eksperten svarte: "Jeg klarer ikke å få dette til å bli noe annet enn eple. Hegg er det ihvertfall ikke, og heller ikke kirsebær/morell." 
Eple? Javel, det lød spennende.

Nå er sommeren gått, blomstene er blitt til frukt - og undringen er om mulig blitt enda større.

Hva er det vi har dyrket fram? Hva er det for slags tre fuglene har velsignet oss med?
 
Sargenteple
For slike frukter har vi aldri sett før i løpet av vårt 85-årige liv. 
 
Eksperten hadde rett. Eple er det, men ikke slike frukter som vi vanligvis forbinder med epler.
 
Det fuglene har skjenket oss denne gangen, er etter alle solemerker et sargenteple-tre (Malus toringa var. sargentii).
 
Hvitt om våren, rødt om høsten
I begynnelsen av juni lyste treet opp i hagen med et vell av kritthvite blomster.

Nå på høsten er de mange blomstene blitt til røde frukter som likner bær, men etter ekspertenes og litteraturens utsagn tilhører slekten malus og altså er et eple.

Bare til pynt?
"Familiens gartner" har mange hagebøker, men har ikke funnet noe om sargenteple i dem - bortsett fra en liten notis i "Plantasjens Hagebok" der det står at sargenteple er en svaktvoksende art med mange hvite blomster i mai-juni, og med fne små, røde frukter som henger lenge på.

På nettet er det eller ikke mye å finne bortsett fra noen nødtørftige opplysninger om utseende og tåleevne. 
 
Derimot er det så å si ingen opplysninger å finne om fruktene kan spises, men ett sted er de omtalt som "uspiselige" uten nærmere beskrivelse eller begrunnelse. Det er altså uklart om de bare smaker vondt, eller f.eks. er giftige.

For hageeiere med barn i hagen, ville det unektelig vært verdifullt å få vite om fruktene - som ser meget innbydende ut og kan likne bær - kan være livstruende eller kan forvolde sykdom.

Nytteverdien av sargenteple er altså uklar. Om fruktene representerer fare for liv og helse like så.

Takk til fuglene
Husets frue og "familiens gartner" ser derfor bort fra at disse fruktene kan brukes til noe i husholdningen. De betrakter derfor treet med de vakre blomstene og fruktene som et dekorativt element i hagen, og sender en vennlig tanke til fuglene som høyst sannsynlig har æren for at treet er kommet til oss.
 
Fuglene kommer år om annet med mye rart. F.eks. har de fylt vår hage  med den svartelistene bulkemispelen (Cotoneaster bullatus) som vi hittil har ført en håpløs kamp mot. Dette er en "gave" vi godt kunne vært foruten.

Men sargenteple-treet setter vi pris på. Det er vakkert både vår og høst og uten kjente ulemper - så langt.
 

fredag 2. september 2022

Hvit sprøsopp - er den spiselig?


 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Den hvite sprøsoppen er på plass for 2. gang i år. Det sies at det er god mat. Tør vi stole på det?

 


Sprøsoppen danner flere felter på plenen. Bak plantene og rosebuska til høyre i bildet er det også et felt, men det kom ikke fram på bildet.

 

Den hvite sprøsoppen (psathyrella candolleana) dukket opp i begynnelsen av juni. Så tok den sommerferie og ble borte.
 
Men nå er den på plass igjen.
 
Vår og høst
På den nederste plenen. På nøyaktig de samme plassene hvor den har kommet og gått to ganger i året gjennom flere år.
 
Jeg har googlet og lett på mange nettsteder, men ikke funnet noe sted som forteller at den hvite sprøsoppen kommer to ganger i året. 
 
Men det gjør den. Vår og ettersommer - eller høst - dukker den opp og danner flere felter på den ene av våre plener.
 
Spiselig, sier ekspertene
Norges sopp- og nyttevekstforbund opplyser at hvit sprøsopp er spiselig

Husets frue og "familiens gartner" spiser gjerne sopp, men kun sopp som vi kan være 100 prosent sikre på at vi ikke blir syke av.

Vi har flere slags sopper på våre plener, men har ikke våget oss på å spise dem. Heller ikke de hvite sprøsopene.

Det er synd å la så mye mat gå til spille, men safety first. Hadde vi fått en godkjenning fra en autorisert soppekspert som kunne vurdert selve soppen og ikke bare et bilde av den, skulle nok soppene havnet på kjøkkenet. Hvis eksperten gav grønt lys.

Men foreløpig blir det ikke noe lucullisk sprøsopp-måltid på oss.

Venter på besiktigelse
Kanskje klaffer det slik en dag at husets frue og "familiens gartner" kan unne seg et måltid med hvit sprøsopp fordi ekspertisen har sett soppene og konstatert at de kan fortæres uten fare.
 
Men da skal mye klaffe. Da skal eksperten vurdere de hvite sprøsoppene den korte tiden de lever før de forfaller og blir borte.
 
Forfaller fort
For sprøsoppene på vår plen har ikke lang leve tid. Plutselig er de svarte, klisne og ekle etter å ha vært hvite, lekre og innbydende. Skal man ha glede av disse soppene, må man  være på rett sted til rett tid.

Sannsynligheten for at det skal bli et måltid med egendyrket hvit sprøsopp på oss, er nok forsvinnende liten.

Men: Så lenge det er liv, er det håp.
 

tirsdag 30. august 2022

Snila sjekker tempen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Hagesnila studerer "Særpetempen" på nært hold. Hva har lokket den dit? Ren på foten har den visst heller ikke vært.
 
 
Vi har et termometer hengende på veggen oppe på verandaen.  
 
Hva får en liten hagesnile til å ake seg dit?
 
Lang, lang vei
Først må den opp på verandaen.
 
Kommer den via trappa, må den vandre langt. Veldig langt. 
 
Fram til trappa. Forsere to høye trinn. Over verandagulvet med alle mellomrommene mellom golvborda. Opp langs med veggen. Og over på termometeret.
 
Enda lengre vei
Eller den kan ha kommet opp via sørveggen. Altså en hel etasje høyt å klatre før den entrer termometeret.
 
Hva i alle dager har lokket den opp på et glatt termometer uten lukt og smak?
 
Der er det ikke noe å spise!
 
Hvorfor valgte den ikke matfatet?
På gulvet under termometeret står det en frodig tomatplante og en enda frodigere pelargonium. Der er det mye å kose seg med for en snile.

Hva fikk den til å forlate dette lukulliske stedet til fordel for en gold, beiset trevegg og et glattlakkert termometer som ikke kan spises?

En oppdagelsesreisende?
Har snila utfedrdstrang? Har den ønske om å se nye steder? Om å utforske det ukjente som en Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl?

Eller synes den at det var varmt? 
 
Ville den rett og slett sjekke om det virkelig var så kvelende varmt som det kjentes under skallet i solsteiken?

Skjønt, 19 varmegrader er jo ikke all verden. Selv for en aktiv, klatrende hagesnile.

Som avgjort er på vidvanke!
 
Angret den?
Og når målet først er nådd. Og det er lang vei tilbake til de grønne plantene på verandagolvet. Angret den på sin utferd?

Angret den på sin formålsløse utflukt som ikke gav noe i magen, bare bortkastet tid for en som er født til å sitte på grønne vekster og spise?

En "trimmer-snille"?
Eller fins det "trimmere" også blant snilene? Individer som ikke syns at de lever hvis de ikke uopphørlig utsetter kroppen for fysiske påkjenninger?
 
En dåre kan spørre ...
"Dåren kan spørre mer enn ti vise kan svare," heter det. 

"Familiens gartner" er vel en slik dåre da - som ikke bare stilltiende aksepterer at tingene er som de er, men alltid skal vite hvorfor.

Men her får han nok ingen svar. Naturen er full av ubesvarte spørsmål.
 
Og hvorfor hagesnilla oppsøkte termometeren høyt der oppe på veggen, er åpenbart et av dem.

 

søndag 28. august 2022

Trangt om plassen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Diverse hekkplanter og stauder snevrer inn utkjørselen. "Familiens gartner" bruker nødig hekksaksa før blomstringen er over.
 
Da vi for godt og vel 35 år siden anla innkjørselen til gårdsplassen, var den rimelig bred. Både familiens bil og besøkende biler kunne kjøre uhindret inn og ut.

Senere har det skjedd litt av hvert.

Bilene har blitt større og bredere, og innkjørselen er blitt smalere. 

Dette siste skyldes at ikke alle planter holder seg der de skal være. Noen frør seg mer enn villig, slår rot i sprekkene mellom beleggningssteinene og danner et ekstra blomsterbed eller en hekkrekke. der hvor det egentlig skulle være kjørebane.

Og "familiens gartner" som er svak for blomster og planter, og som setter pris på det frodige, har ikke hjerte til å fjerne disse plantene som egentlig er på vidvanke.

Plantene som strekker sine greiner ut i innkjørselen, blir selvfølgelig beskåret. Men ikke når som helst.

Først må de få lov til å blomstre.

Dvs.: Grønne planter som f.eks. mispler og berberis, som ikke har noen særlige blomster å skryte av, og som formerer seg uhemmet hvis de får danne bær, skjærer han tilbake flere ganger i sesongen.

Mens f.eks. roser og rosespirea må få utfolde sin blomsterprakt før hekksaksa kommer fram.

I mellomtiden må trafikken ta hensyn til botanikken.

Men straks rosespireaplantene begynner overgangen fra blomst til frø, må de klippes og planterestene fjernes.

Rosespirea har nemlig en helt utrolig spireevne, og slår rot og vokser fram på de utroligste steder.

"Familiens gartner" er ikke glad i kjemiske bekjempningsmidler, men de rosespireaskuddene som dukker opp tett i tett langs kantsteinene på høyre side av innkjørselen, tar han livet av med Roundup.

Han har forsøkt å holde rent der med mekaniske hjelpemidler, men det monner ikke. Om Roundup klarer jobben, gjenstår å se.

Nå er sommeren så godt som over, og høsten er i anmarsj.

Så nå har hekksaksa vært i bruk, plantene er trimmet og innkjørselen er bredere igjen.

Nå kan besøkende med moderne biler med varslingsanlegg som sier fra om altfor nærgående naboskap, kjøre inn og ut av gårdsplassen uten at sjåføren må høre på den ulidelige jamringen fra en redd bil.


torsdag 25. august 2022

7 halve poteter gav god avling


 
Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Poteter av egen avling smaker ekstra godt. Dette er avlingen fra den ene plastikkdunken - eller "potetjordet" som "familiens gartner" kaller den.
 
 
"Familiens gartner" dyrker poteter.
 
I år brukte han to store plastdunker som "potetjorder".
 
Halve settepoteter
Før han setter potetene i jorda "driver" han dem en ukes tid eller mer i dagslys. Deretter deler han dem i to som beskrevet i innlegget "Potetene er i jorda".
 
Potene på bildet er avlingen etter 7 halve poteter som ble satt i våres. Det er jo pen avkastning.
 
Poetene ble satt 11. april. Da var nattefrosten ennå ikke over.  Men potetene led tydeligvis ingen nød nede i jorda. 

Fikk aldri blomstret
Når potetene blomstrer, dannes det knoller på røttene. 

Potetene til husets frue og "familiens gartner" fikk imidlertid aldri blomstret. Rådyra tygde i seg det som var av ferske skudd og blomsteranlegg.

Om dette hadde noe å si for avlingens størrelse og modningsprosessenen, er vanskelig å si. Ekspertene turde ikke uttale seg om det.

Flere av potetene var imidlertid velutviklede og hadde god størrelse, så kanskje hadde rådyrenes grådighet begrenset innvirkning på resultatet.

Uforklarlig nedgang i potetforbruket
Folk spiser ikke så mye poteter lenger. 
 
Det er uforklarlig. Poteter er både sunt og godt - mener "familiens gartner" som "elsker" kokte poteter, stekte poteter, poteter i lapskaus og suppe samt hjemmelaget potetsalat og potetmos. Blant annet.

Og hjemmedyrkede poteter smaker ekstra godt.

Poteter som kokes straks de er tatt opp av jorda, er så gode at de kan spises som snacks uten tilbehør. Man trenger verken kjøttkaker, fisk, dipp eller andre fiksfakserier. Nye poteter står trygt på "egne ben"!

Italiensk melmat som pasta - som av uforklarlige grunner er så oppskrytt - kan ikke måle seg med poteter uansett hvor fine, velklingende utenlandske navn rettene går under.
 
Poteter er best! 
 
Det mener "familiens gartner". Som hitil har spist poteter i 85 år uten å gå lei.
 
Hvis han "lever og har helsa", som det heter, dyrker han poteter i plastdunker på terrassen neste år også.
 
Både for sportens skyld - og for smakens!
 
 

tirsdag 23. august 2022

Dronning Ingrid hersker i hagen

 
Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 
 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.


 
"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.
 

 
 
På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 
 
 
 
"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 
Familien Winther liker pelargonier.
 
Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger
"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring
Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 
 
Plantenes "personlighet"
Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.
 
Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.
 
Liker ikke regn
Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 
 
Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.
 
Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.
 
Ikke "inneplante"
Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles
Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn
Sommeren er snart på hell for denne gang. 
 
Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast
Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.


fredag 12. august 2022

Den enslige sukkerertplanta - Del 2 "Tyveriet"

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

I dag tidlig var det en livskraftig sukkerertplante med blomst her. Det er det ikke lenger.

 
For to dager siden skrev jeg om alle fortredelighetene vi har opplevd med sukkerertene.

Vi har sådd i to omgangert, men bare en plante har spirt og vokst opp.

Den hadde til gjengjeld en blomst, og husets frue og "familiens gartner" så fram til knasende sprø sukkererter - eller i alle fall en som vi kunne fortære på deling.

Det gjør vi ikke lenger.
 
Spist og snauet
I løpet av dagen har en tyv vært på ferde og spist blomsten og halve erteplanta.
 
Den delen som står igjen, rekker neppe å vokse til, blomstre og utvikle ertebelger før  nattefrosten setter in. 
 
Også den "selvsådde" blomkarseplanta som holdt den enslige sukkerertplanta med selskap i plastdunken er er avgnagd.
 
Sic transit gloria mundi!
 
Hvem tyven kan være.

Mistanken går i en spesiell retning. 

Et stort brunt, firbeint dyr pleier å forsyne seg i våre grønsak- og blomster-bed.

I våres fikk et eksemplar av arten barn rett utenfor vårt kjøkkenvindu, og kalven brukte vårt bringebærbed som trykkested i flere uker. 

Til slutt var den ganske stor og nesten uten tegninger.

Avspiste roser, sommerblomster og stauder er formodentlig rådyrartens måte å takke for gjestfriheten på.

"Familiens gartner" har et rikt arsenal av invektiver og såkalt "stygge ord".

Mange av dem ble ytret da han fikk se hvilken skjebne den enslige sukkerertplanta hadde fått.
 

onsdag 10. august 2022

Den enslige sukkerertplanta blomstrer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
 
En sukkerertplante og en blomkarseplante er det som "grønnsakbedet" i plastdunken inneholder nå.

Blomkarsen ser ut til å trives, men er nok litt sent ute.
 
Familiens gartner dyrker grønnsaker i plastdunker på terrassen. Dunkene står lyst og lunt i le bak hekken.
 
Ingen spiring
I slutten av mai sådde han sin vane tro, sukkererter i en av dunkene. Ikke en eneste sukkerert spirte.
 
I midten av juni sådde han derfor en ny omgang.
 
En enslig plante
Lenge så det ut til at det helle ikke denne gangen skulle bli planter, men langt om lenge tittet en spire opp gjennom jorda.
 
Den har nå omsider vokst til nærmere normal størrelse. 
 
Og nå blomstrer den. Med en blomst - foreløpig.
 
Får blomsten stå i fred og utvikle seg til ertebelg, blir årets avling på en sukkerert.
 
Den får husets frue og "familiens gartner" dele. 
 
Ikke gamle
Ertene som ble sådd, var ikke av helt ny dato, men egentlig gamle var de ikke. 

På pakka står det: Siste salgsdag 2021 09. Jeg oppfatter det som september 2021.

Spireeve
Det står på pakka at frøene har minimum 80 prosent spireevne.
 
Hvis en pakke med frø blir kjøpt i september et år, er det vel ikke usannsynlig at de vil bli brukt året etter. Da burde de fortsatt ha spireevne. Om enn kanskje ikke 80 prosent.

"Familiens gartner" sådde omlag 10 frø to ganger. Ett frø spirte.

Du trenger ikke være en racer i matematikk for å regne ut at det gir en spireevne langt under 80 prosent.

Fulgt oppskriften
Men har "familiens gartner" kanskje behandlet ertene galt?
 
Under tittelen "Direkte såing" opplyses det på pakka at frøene kan såes "tidlig så snart jorden er klar".
 
Det abefales at frøene bløtlegges noen timer før såing, og at det vannes i såfuren før såing, samt at jorda holdes fuktig til frøene spirer.
 
Alt dette er blitt gjort!
 
"Familiens gartner" har dessuten dyrket sukkererter med utmerket resultat gjennom mange år. 

Likevel har resultatene denne gangen uteblitt.

Hva sier Brødrene Nelson til det?

Ugress og blomkarse gror
Nå er det ikke slik at ingen ting gror i ertedunken. Nytt ugress av forskjellig slag spirer stadig og blir luket vekk.
 
Dessuten har to blomkarseplanter ubedt dukket opp der. 
 
Først dukket det opp en tidlig på sommeren. Den ble omplantet til potta på veggen ved inngangsdøra der den nå blomstrer.
 
Og nå på sensommeren har det vokst fram en til. Den kan bli stående. Så har vi alle fall ett bevis på noen vokser og trives i jorda i plastdunken.
 
Ikke jordas skyld
Jorda er derfor neppe skyld i at husets frue og "familens gartner" må klare seg uten - eller med en sukkerert på deling - denne høsten.
 
Hva forklaringen kan være, lurer vi på der vi går og vanner den ene sukkerertplanta  som har gledet oss med sitt nærvær denne sesongen.

 
 

 
 

mandag 1. august 2022

Slått ut av covid

 
 
Det har blitt få innlegg på denne bloggen i juli. Det har sin årsak.
 
Den 8. juli ble både husets frue og "familiens gartner" syke. Vi fikk covid.
 
De første 14 dagene  lå vi nærmest i koma. Vi var sengeliggende med et og annet, ikke så vellykket, forsøk på å være oppe.

Deretter var vi mer eller mindre på beina med hyppige visitter til sengs for å sove og samle krefter.

Langsomt er vi begge blitt litt bedre, men i dag - den 1. august - er vi fortsatt ikke restituert.

Krefter til blogginnlegg har "familiens gartner" ikke hatt.

Mens sommeren har gått sin gang i hagen, har han tilbrakt høysommermåneden innendørs - i senga eller lenestolen.

Formen er nå bedre enn den har vært i måneden som er gått, men den er fortsatt ikke god.

Den nyeste utgaven av covid er gjenstridig! Det kan derfor ta tid før blogginnleggproduksjonen igjen kommer i vanlig gjenge.

Bare så det vet hva passiviteten skyldes.

Fortsatt god sommer.

Og: Hold dere unna covid!

 


tirsdag 12. juli 2022

Brun skogssnile

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildene for å se større versjon
 
De brune skogsnilene som våger seg ut på steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen betaler for sin uforsiktighet med livet.

De brune skogsnilene fins i mange fargetoner. Ikke bare lys brune. Denne er av de mer "melatoninrike", men det fins også nesten svarte.
 
 
Det er betydelig færre brune skogsniler å se i hagen enn tidligere.
 
Men de er der. 
 
Både yngre og mindre eksemplarer, og velfødde godt voksne omtrent så lange som pølser.
 
De gjør ugagn alle sammen.
 
Må drepes
De har en foruroligende appetitt, og spiser nye planteskudd, blader og stengler og alt de kan komme over av grønt - eller halvråttent! - i hagen. 

Vil man drive hagebruk, må man fjerne snilene. Eller for å si det i klartekst: Man må drepe dem!

Mange metoder
Det fins mange metoder, og folk har ulike preferanser. 

Noen sverger til nematoder og andre til øl-feller - for bare å nevne noen av de mer "indirekte". 

Og noen sverger til salt. 

Bruker saks!
Det gjør ikke "familiens gartner". Han tror mest på å bruke saks!

Det gir umiddelbar død uten unødig lidelse. 

Sniler som er klipt ihjel, får ligge. Ikke der folk skal gå, eller biler kjøre, men på skyggefulle steder der sultne stammefrende av de drepte kan finne kadavrene mens de ennå virker fristende.

Snilene er kanibaler! De sikrer seg nødvendige proteiner ved å spise de proteinrike restene av de ihjelklipte snilene.

Og mens de spiser, blir også de bytte for saksa.

Umulig å utrydde
I løpet av sesongen er det selvfølgelig mange sniler som overlever. Og som formerer seg.

I en stor hage er det umulig å finne og utrydde alle.

Det er derfor ingen grunn til å tro at man noen gang blir kvitt det problemet som de brune skogsnilene representerer.

Kan man minimere plagen, må man være fornøyd.

Dessverre er det mange hageeiere som lar brunsnilene leve og formere seg i fred. Har man en hage som består av en plen, noen prydbusker og en hardfør hekk, merker man trolig ikke så mye til brunsnilene.

Man har man sommerblomster, stauder, grønnsaker og urter, lærer man fort hvilken skade brunsnilene kan gjøre.

Den ene dagen har man prydplanter. Den neste dagen er de borte - eller i hvert fall ødelagt.

Snilekrigen må derfor fortsette.

At det tilsynelatende er færre brunsniler enn før, er ingen grunn til å slappe av på årvåkenheten og jaktinstinktet.

Det gjelder å holde både sansene og snilesaksa skjerpet!

 

lørdag 9. juli 2022

Død skjære

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 
Klikk på bildet for å se større versjon
 
Skjæra lå død nær garasjeporten. Den var hel og "uskadd", så det er neppe en katt eller et annet dyr som har drept den.
 
Skjærene holdt et forferdelig leven. De satt i trærne rundt gårdsplassen og skvatret som om det skulle være fare på ferde.

Da "familiens gartner skulle kjøre ut bilen, forsto han hva som var årsaken til oppstyret. Like ved innkjøringen til garasjen la ei død skjære. Trolig en ungfugl.

Død skjære
Det var nok dette dødsfallet som var årsak til oppstyret og kakafonien.

Det er mange skjærer som bruker vår hage og gårdsplass.

Det begynte med en par stykker for mange år siden. Siden er de blitt stadig flere som øyensynlig føler at de hører hjemme hos oss. Nå er det et utall som vanker her og anser vår hage som deres territorium.

Liker skjærer
"Familiens gartner" liker skjærene. Han syns at skjæra er en staselig fugl. Hadde den vært sjelden, ville folk ropt over seg av begeistring hvis de hadde fått øye på ei skjære.

Men sjeldne er de ikke. Og de gjør seg bemerket.

Når kattene - eller andre trusler nærmer seg - skvatrer de og sender signaler til hverandre. De unndrar seg ikke engang for å erte og provosere kattene i nabolaget akkompagnert av flerstemmig, høylydt skjæreskvatring.

"Skjiter" uten hensyn
Skjønt, verre er det at de skiter. Over alt og uten hensyn slipper de fra seg flytende møkk som danner gjenstridige flekker på vegger og gulv - og over alt ellers.

"Skjitskjor" sier man på andre kanter av landet. Det er en treffende beskrivelse. For den "skjiter" over alt.

Rovfugl
Og så er den ikke "snill". 
 
Skjæra er en rovfugl. Og en omnivor. Den spiser det meste. Døde dyr, insekter, søppel, bær, grønnsaker og frukt står på menyen sammen med fugleegg, fugleunger, småfugler og mindre dyr. Det er altså ikke bare kattene som dreper småfugler og ødelegger egg.
 
Og finner skjæra ingen mat selv, stjeler den gjerne fra andre  - til og med fra fugler i lufta.
 
"Har du spist skjæreegg?"
Det knyttet mange myter til skjæra. 
 
Hvis noen i barndomsfamilien til "familiens gartner" var indiskret eller løsmunnet og røpte en hemmelighet, ble det spurt om vedkommende hadde spist skjæreegg. Skjæra var nemlig en sladrefugl.
 
Overtro eller ...?
I tidligere tider trodde enkelte at skjæra var overjordisk og hadde overnaturlige evner. Egentlig tilhørte den huldra, og Olsok - altså 29. juli -  tilbrakte den hos huldra eller fanden. 
 
"Familiens gartner" trekker dette i tvil. 
 
Han har nemlig fødselsdag 29. juli og når dagen feires i hagen, er ikke skjærene langt unna.
 
Med mindre han da skulle vise seg å være ...  
 
Og så glad som "familiens gartner" er i skjæra, så ...

Ja, ja - hvem vet ...