Rødrandkjuke

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Soppen har vokst rundt et grenfeste på bjørkestammen.

Undersiden av soppen forteller nesten mer om art og opphav enn oversiden gjør.

 

Sopper er fascinerende vekster.

Det syns i hvert fall familiens "gartner". Han blir begeistret - og nysgjerrig! - hver gang det dukker opp en sopp et eller annet sted på tomta.

For det er ikke bare i hagen det vokser forskjellige sopper på diverse steder.

På tomta er det også en skogkledt del, og også der er det mye interessant å finne.

"Gartneren" har nettopp fortalt om den store, klisne svartbevren han fant på en morknende ospestamme.

På en bjørkestamme fant han under samme ryddeaksjon en stor og fin rødrandkjuke på en relativt tynn, råtnende bjørkestamme. Riktignok var kjuken misfarget av elde og degenerasjon, men fortsatt dekorativ.

Kjuker er interessante sopper - både av utseende og når det gjelder anvendelse.

Utseendet varierer fra art til art. Noen kjuker har stilker og mykt fruktkjøtt og kan spises. Andre har form som en hestehov, vokser rett på trær uten stilk og har et fruktkjøtt som er hardt som ved.

Rødrandkjuke er av det siste slaget. Den vokser på døde eller døende trær hvor den lever av å bryte ned trevirket. Fasongen minner om hoven på en hest, og kjøttet er blekt og hardt.

Rødrandkjuke tilhører m.a.o. ryddebataljonen i naturen der den bidrar til livets kretsløp.

Rødrandkjuke egner seg ikke til mat for mennesker, men kan brukes til farging av garn og tekstiler.

 

Det eksemplaret som familiens gartner kom over, skal imidlertid ikke brukes til noe som helst annet enn å være til glede.

 

Bjørkestammen skal kuttes opp til ved.  Men det stykket som kjuken sitter på, skal skjæres av.

 

Soppen skal tørkes og deretter oppbevares på skrivebordet som representant for naturens egne kunstverk!

 

 

 

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Våren snudde og gikk igjen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Slik så hagen og terassen ut i forgårs og i går - altså den 29. mars. I natt har den fått ennå et nytt lag med snø. Her er det ikke mye vår - verken på plenen eller i dyrkingskarene på terassen.

 

 

 

Bedet langs sørveggen er riktignok snøfritt, men telen er ikke gått. Rosene skyter likevel skudd. Det er bare å håpe at de får den fuktigheten de skal ha. Før om årene skuffet "familiens gartner" snø i rosebedet for å "hjelpe" rosene. Det er han nå blitt for gammel og gebrekkelig til.

 

Til høyre for fuglematingsburet er det et staudebed. Der er det lagret snø i hele vinter, så der lar formodentlig våren vente på seg. Stadige påfyll fra oven gjør ikke saken bedre.

 

Våren var på veg til oss her ved Oslofjorden - men så snudde den og gikk igjen. 

 

I stedet for sol og varme og brånende snø, fikk vi kuldegrader og hyppige påfyll med snø som hopet seg opp så vel på gårdsplassen som i hagen.

 

På ny var vi innestengt p.g.a. høyt snølag og høy, steinhard brøytekant som vi ikke kunne forsere med vår tilårskomne Golf.

 

Vinteren var altså tilbake.

 

Men sier ikke kalenderen at det er mars? Er ikke mars en vårmåned? Og er ikke vårjevndøgn passert med god margin? Og: Er det ikke global oppvarming?

Joda! Det er riktig alt sammen.

Men været går sine egne veger. Det bryr seg verken om kalender, memmeneskets håp om sol og varme eller om dystre spådommer om at de tradisjonelle vinterne med kuldegrader og snø skal utebli.

 

For en utålmodig hageentusiast som har planter til driving, og som derfor venter på  vår og varme, er årets forlengede vinter en prøvelse. Det klør i de grønne fingrene.

Men for dem som mener at den menneskeskapte globale oppvarmingen er kommet faretruende langt også på våre breddegrader, må det være i alle fall en viss trøst å kunne konstatere at vi fortsatt får halsstarrige, gammeldagse, snørike vintre på våre kanter.

"Familiens gartner" tviler ikke på at jordkloden og atmosfæren lider under forurensning som skapes av menneskelig aktivitet. Han ser at mennesker andre steder i verden får sine leveforhold radikalt endret fordi klimaet er katatstrofalt forandret. 

Men når han ser ut gjennom sine egne stuevinduer, må han konstatere at den tradisjonelle, snørike vinteren med tosifrede kuldegrader ikke er gått over i historien. Den dukker årvisst opp også i hans del av landet. 

 

De mest dystre spådmmene har m.a.o.  slått feil - så langt!

Her er altså alt som normalt!

 

Skjønt, normalt.

 

Ved Uppsala i Sverige skal man i følge SMHI i natt - altså natt til 31. mars - ha hatt den kalleste mars-natta på 160 år! De hadde ned mot 20 minusgrader! 

Ikke mye global oppvarming å snakke om der, så vidt jeg kan forstå.

Egentlig er det bra! 

 

Det må bety at ikke alt er så dramatisk ødelagt som enkelte vil ha det til.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal lukke øynene for faremomentene og fortsette vår forurensning av kloden.

 

Derimot betyr det at vi som driver hagearbeid med god samvittighet kan fortsette våre grønne bestrebelser og bidra til grønne, sunne og frske omgivelser for oss selv og våre omgivelser.

 

Men da må vinteren slippe taket slik at vi kommer i gang.

 

I følge værmeldingen skal det bli plussgrader om natta og opp tl 8-9 varmegrader om dagen i uka som kommer.

 

La oss håpe at våren nå kommer for å bli.

 

Flere franske visitter hvor våren snur i døra og går igjen, trenger vi ikke!

 

Nå lengter vi med grønne genene og fingre etter sol, bar mark og svart muld til å grave, plante og så i.

Snila sjekker tempen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hagesnila studerer "Særpetempen" på nært hold. Hva har lokket den dit? Ren på foten har den visst heller ikke vært.

 

 

Vi har et termometer hengende på veggen oppe på verandaen.  

 

Hva får en liten hagesnile til å ake seg dit?

 

Lang, lang vei

Først må den opp på verandaen.

 

Kommer den via trappa, må den vandre langt. Veldig langt. 

 

Fram til trappa. Forsere to høye trinn. Over verandagulvet med alle mellomrommene mellom golvborda. Opp langs med veggen. Og over på termometeret.

 

Enda lengre vei

Eller den kan ha kommet opp via sørveggen. Altså en hel etasje høyt å klatre før den entrer termometeret.

 

Hva i alle dager har lokket den opp på et glatt termometer uten lukt og smak?

 

Der er det ikke noe å spise!

 

Hvorfor valgte den ikke matfatet?

På gulvet under termometeret står det en frodig tomatplante og en enda frodigere pelargonium. Der er det mye å kose seg med for en snile.

Hva fikk den til å forlate dette lukulliske stedet til fordel for en gold, beiset trevegg og et glattlakkert termometer som ikke kan spises?

En oppdagelsesreisende?

Har snila utfedrdstrang? Har den ønske om å se nye steder? Om å utforske det ukjente som en Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl?

Eller synes den at det var varmt? 

 

Ville den rett og slett sjekke om det virkelig var så kvelende varmt som det kjentes under skallet i solsteiken?

Skjønt, 19 varmegrader er jo ikke all verden. Selv for en aktiv, klatrende hagesnile.

Som avgjort er på vidvanke!

 

Angret den?

Og når målet først er nådd. Og det er lang vei tilbake til de grønne plantene på verandagolvet. Angret den på sin utferd?

Angret den på sin formålsløse utflukt som ikke gav noe i magen, bare bortkastet tid for en som er født til å sitte på grønne vekster og spise?

En "trimmer-snille"?

Eller fins det "trimmere" også blant snilene? Individer som ikke syns at de lever hvis de ikke uopphørlig utsetter kroppen for fysiske påkjenninger?

 

En dåre kan spørre ...

"Dåren kan spørre mer enn ti vise kan svare," heter det. 

"Familiens gartner" er vel en slik dåre da - som ikke bare stilltiende aksepterer at tingene er som de er, men alltid skal vite hvorfor.

Men her får han nok ingen svar. Naturen er full av ubesvarte spørsmål.

 

Og hvorfor hagesnilla oppsøkte termometeren høyt der oppe på veggen, er åpenbart et av dem.

 

Snile på vei mot livets polpunkt

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildet og se større versjon!  

Hva i all verden er dette bilde av, tenker du kanskje? Det er en hagesnile på veg over stuevinduet.

 

 

Sniler er en pest og en plage i hagen. Både de store, de mindre og de helt små.

Hvilken nytte de gjør, er vanskelig å få øye på.

Skadedyr 

Hvilke skade de anretter er desto mer tydelig.

Joda, de bidrar til nedbrytingen av planter, både døde og levende, men det er det også andre-  og mindre plagsomme! - krefter i naturen som tar seg av.

Skadene de forøver for en hagedyrker som sår og planter og gjerne vil ha en frodig og vellykket hage, er imidlertid påtakelige.

Også de små gjør skade

Det er ikke bare store sniler som brunskogsniler, boakjølsniler, svarte og hvite skogsniler o.l. som gjør skade. Det er nok dem vi hører mest om, og som er mest uglesett, men pene hagesnegler med hus og de små grå krypene som holder til på og i jorda og ikke syns så godt, gjør også ubotelig skade.

Når nysådde planter stikker hodet over bakken for å begynne sitt liv og bli voksne pryd- eller nytte-planter, er snilene der og gnafser i seg de unge, skjøre spirene.

De gnager av stilker og spiser blader og oppfører seg i det hele tatt som om hagen skulle være til for deres skyld.

"Familiens gartner" dreper mange, men antallet ser ikke ut til å synke av den grunn. Idel ergrelse og fortredelighet, altså.

Hagesnile på langtur

Men så får vi se en mørk flekk på vindusruta. 

Hva er det?

Jo, sannelig er det en hagesnile med huset på ryggen som har klatret den lange veien opp vestveggen - eller på klatreplantene som vokser der - og nå aker seg videre over glassruta.

Hvor skal den? Hva skal den gjøre der? Og hva er som får en liten snile til å gi seg ut på en så lang - og farefull! - tur?

Målrettet eller på måfå?

Hadde den et mål før den la i vei? Eller legger den i vei på lykke og fromme og håper at noe dukker opp under veis?

 

Eller har vi her å gjøre med snileartens Frtjof Nansen og Roald Amundsen? Er hensikten å nå mål hvor ingen snile ennå har vært?

 

Eller er den av den filosofiske, slentrende arten som mener at målet blir til mens man "går"? At veien er målet?

For det vesle krypet er vel ikke i stand til å forestille seg et fristende mål langt der framme? Er krypingen en målrettet handling?

Nåde for rett

"Familiens gartner" beskytter sine planter og dreper sniler. Men snila på stuevinduet lar han være i fred.

 

Riktignok bærer den på en "kollektiv skyld" eller arvesynd som det heter i religionene. Men "personlig" er den vel uskyldig til det motsatte er bevist?

Og selv om den lager et sleipt spor på ruta, avsier "familiens gartner" en påtaleunnlatelse og lar den leve.

 

"Familiens gartner" har sans for det usedvanlige. Og husets frue er enig - selv om det er hun som pusser vinduene. 

Livets polpunkt

Så derfor får snileartens Roald Amundsen ake seg uforstyrret videre over stuevinduets sydpol - mot ukjent mål.

 

Og neste gang vi ser ut, er den borte. Om den fortsatt er ute på sin ferd inn i den ukjente, eller om den har ramlet ned på sin dristige vei, er vanskelig å si.

 

Men "familiens gartner" som har drept så mange sniler i sin tid, griper seg i å håpe at den har lykkes. At den har nådd sitt mål, og at den har fått sin belønning for den lange og farefulle ferden over stuevinduets glatte sydpol. 

 

Og at den har kunnet plante sitt flagg på sitt livs polpunkt.

Lang klatretur for liten snile

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon! 

 

Å klatre i humleplantene kan ikke være lett, men denne snila har klart det. Derfor fikk den leve.

 

 

"Familiens gartner" jakter på sniler av alle slag og avliver dem. Riktignok ikke med lett hjerte, men uten nåde.  

Skadegjørere

Snilene anretter stor skade i hagen. At de gjennomhuller bladene på rabarbraen og spiser bladene på hyll og skogskjegg så bare bladnervene står igjen, gjør ikke så mye. 

 

At de spiser opp små spede planter, og f. eks. skamspiser reddikene og ruinerer mange andre planter i grønnsak- og blomsterbedene, er vanskeligere å tilgi.

Snilene er skadegjørere og må derfor bøte med livet. Det gjelder ikke bare de store brune - som kan bli lange som knakkpølser - men også alle slags små. De avlives over alt hvor de måtte finnes.

Oppdagelsesreise

Men så oppdaget "familiens gartner" en hagesnile med hus høyt oppe i en av humleplantene.

Det fikk ham til å tenke på hvilken anstrengelse det må ha vært for en liten snile å komme seg dit. Han ble slått av beundring - og undring.

Har den hatt et mål? Har den akt seg møysommelig oppover og bortover - og nedover! For humlegreinene går både opp og ned. Hvorfor har den beveget seg langs de lange,  tynne humlegreiner som strekker seg i alle retninger? Har den hatt et mål for øye? Eller har den glidd fram på måfå? Uten mål? Uten annen mening enn å bevege seg og prøve noe nytt og ukjent?

For en liten snile kan vel ikke ha hatt noen oppfatning av hvordan det ville se ut høyt der oppe omlag 2 meter over bakken? Eller "tanker" om hva den ville finne av spiselig der? Eller møte av farer på vegen opp? Eller høyt der oppe?

Nåde for rett

Er en liten snile besjelet av oppdagertrang? Som en Nansen eller Amundsen? Eller bare beveger den seg? Kanskje styrt av "magen" og en ubendig trang til å finne noe å fortære? 

 

Mildnet av sin egen filosofi og snilens lange vandring, bestemte  "familiens gartner" at den vesle oppdageren som hadde tatt den lange veien ut i det ukjente, skulle få leve. Storsinnet - og lett beveget av sin egen godhet - tok han fram telefonen og tok bilde av "klatreren" i stedet for å plukke den ned og sette foten på den.

Først senere så han at det var flere sniler med hus høyt der oppe i humleplantens topp.  Dypt imponert av den voldsomme kraftinnsatsen det må ha krevd å komme dit opp lot han nok en gang nåde gå for rett. 

 

Litt storsinn bør man kunne vise nå når sesngen går mot sin slutt. Mener "familiens gartner". Og er ufrivllig imponert over energien og "tiltakslysten" til de små oppdagerne - som han egentlig avskyr på grunn av alt de ødelegger.

 

 

Plommer - en lekkerbisken som må brukes

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Blåplomme, Victoria-plomme - eller noe helt annet? Navnet er ikke det viktige. Plommene er kjempegode i naturlig tilstand og som råvare til syltetøy, nedlagte plommer og til grøt.

 

 Plommer nedlagt i søt lake - med eller uten ekstra smaksforsterker.

 

 

Noen av alle glassene med sunt og godt hjemmelaget plommesyltetøy. Noen glass er allerede i fryseren.

 

 

Vi har ikke plommetre i hagen. Dessverre.

 

Men vår sønn har. Heldigvis.

Og vår sønn og hans familie er generøse. Når det er frukt på det ene plommetreet de har, vanker det plommer på oss.

Da  skifter"familiens gartner" ham til  "familiens kjøkkenskriver" og lager syltetøy og legger ned plommer i sukkerlake.

Syltetøy

Kjøkkenskriveren liker å eksperimentere og variere. Han koker i mindre porsjoner og gir hver porsjon sin spesielle egenart.

 

Med og uten steiner

Han koker syltetøy uten steiner og med steiner.

 

Han mener at steinene setter en litt besk, pikant smak på syltetøyet og lager derfor alltid noen glass syltetøy med steiner i.

 

Men han lager også syltetøy hvor steinene er fjernet på forhånd. Noe koker han litt kraftig slik at plommene kokes helt i stykker og syltetøyet blir glatt og homogent, og noe koker han mindre for å få syltetøyet grovere med biter av plommer i. 

Sukker etter smak

Kjøkkenskriveren tilsetter aldri sukker og eventuelt tykningsmiddel før plommene er kokt ferdig. Deretter smaker han seg fram. Han mener at smakssansen er kokkens beste hjelpemiddel. Noe syltetøy blir godt søtet, og noe blir mindre søtt. Noe blir tjukt og noe tynnere. Alt etter smak.

Smakstilsetning

I tillegg til å variere søthetsgraden og konsistensen tilsetter kjøkkenskriveren smaksstoffer i noen porsjoner. Stjerneanis i noe, vanilje i noe annet, nellikk i et tredje.

 

Og så flere glass uten noe annet enn rent plommesyltetøy - med eller uten stein.

Et glass plommesyltetøy fra Winthers kjøkken er m.a.o. ikke alltid kokt plomme med sukker, og ferdig med det.

 

Plommer i lake

Det samme gjelder plommene som blir nedlagt i lake. Også de får litt ekstra smak med på veien. F. eks. anis, vanilje eller nellik. 

Plommer som skal "hermetiseres", kan deles og steinene fjernes. Kjøkkenskriveren foretrekker imidlertid  hele plommer med steinene i.

 

Plommene kokes forsiktig i lett sukkerlake. Skinnet flaker da av. 

 

Det løse plommeskinnet fjernes, men plommene renses ikke for det skinnet som fortsatt sitter på. Det skinnet som ikke faller "frivillig", blir sittende. Skinnet setter smak akkurat som steinene som heller ikke fjernes, men ligger i plommene i laken til plommene skal nytes.

Litt sprit hindrer mugg

Når plommene er ferdige, legges de på glass, og laken som de er kokt i, smakes til med sukker, kokes opp og helles over plommene.

Etter som plommer i sukkerlake lett kan komme til å mugne, "forsterker" kjøkkenskriveren laken med en klunk sprit. Man kan bruke sprit som setter smak, eller nøytral sprit som overlater til plommene og laken å bestemme smaken.

Fruens grøt

I Winthers kjøkken er det ikke noe som går til spille. Etter at "familiens kjøkkenskriver" hadde gjort seg ferdig med sin kokkelering, trådte husets frue til og laget en utmerket plommegrøt av de resterende plommene.

 

Fruen nyter sin plommegrøt med melk, mens kjøkkenskriveren blander litt fløte i melken. Det er selvfølgelig en smaksak, og smaken avspeiler gammel vane fra barndomshjemmet.

 

Tradisjon er kultur

Mattradisjoner som holdes i hevd, går fra et slektledd til det neste og gjerne videre via barn og barnebarn. Matlaging, tilberedning og spising på "gammelmåten" er kultur.

 

Og bruk og tilberedning av frukt og bær fra hagen er en viktig tradisjonsbærer.

I dag blir alt for mye frukt og bær hengende ubrukt på trær og busker i hagene, og betydelige matressurser går tapt. 

 

Og mange ekte norske mattradisjoner forsvinner. Det er et alvorlig kulturtap.

 

Rogn - en upålitelig værmelder

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

         Klikk på bildene og se større versjon!

Rogna har massevis av røde rognebær. I følge gammel folketro forteller det hvordan snøhøyden blir kommende vinter.

Men her - mellom furuene - 6-7 meter unna står en annen rogn helt uten bær. Hvilken av disse trærne har rett når det gjelder snømengden til vinteren?

 

 

Rognebær har i uminnelige tider vært brukt som værtegn. Men hva de varslet har det vært uenighet - eller i alle fall uklarhet - om.

 

Mye eller lite snø?

"Mye rognebær varsler en våt høst," mente noen. 

Andre var overbevist om at lite rognebær gav en dryg snøvinter. Og at mye rognebær ville gi lite snø. Forklaringen skulle være at rogna ikke ville bære to bører samme år.

Andre mente det stikk motsatte. De mente at hvis rogna bærer masse bær om høsten, skal det bli masse snø kommende vinter.

Hvilket tre skal vi tro på?

Hos oss er vi derfor nå i et dilemma. Vi har en buske som bugner av bær og et rognetre med flere stammer som står helt uten bær.

 

Kan vi da forberede oss på en kald vinter med barfrost? Eller en kald vinter med dyp snø?

Eller en mild vinter med mye snø eller en mild vinter uten særlig snø i det hele tatt?

Eller blir vinteren både mild og kald, og både snørik og snøfattig?

Ofte litt av hvert

Ingen av alternativene er usannsynlige. Heller ikke blandinsalternativet. Det er slike vintre vi ofte har her ved Oslofjorden. 

Uker med linne og uker med holke og perioder med dype snødriver hvor vi må vampe i snø til og fra postkassa, og hvor bilen står i garasjen uten å kunne komme ut før et barnebarn, en sønn eller en svigersønn forbarmer seg over de gamle og blåser snøen ut av oppkjørselen med snøfreseren.

 

Snø er innevær

Tiden da "familiens gartner" selv kunne måke bilvei ut av gårdsplassen er over. Når snøen faller, fyrer han i ovnen og koser seg med bøker og aviser og tar sin daglge tur på ergometersykkelen i "biblioteket".

 

Når årsskiftet er passert, tenker han på alt han skal gjøre i hagen når våren og sommeren kommer. Og ikke minst tenker han på alt han skulle gjort i fjor, men som det aldri ble tid eller ork til.

Når varmen og lyset og de lange dagene kommer, skal ha ta det tapte igjen. Det tenker han i hvert fall. Hvert eneste år.

Men så var det det med rognebærene, da. Varsler de en lang, kald og kanskje snørik vinter eller blir det tvert i mot  mildt og vått med mye is og hålke slik at en gammel mann må holde seg inne for ikke å bryte armer og bein?

Det skal bli spennende å se!

Har sniler følelser?

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Hva foregår her? Intim tilnærming? Men hvem er hva hvis snilene er tvekjønnet?

 

To brunsniler drev med ett eller annet på trappetrinnet opp til sitteplassen. Der sto det fristende blomsterplanter. Men dem brydde de seg ikke om.

De var opptatt av hverandre. Krabbet rundt hverandre en stund. Lå tett inntil hverandre. Krøp fra hverandre og krøp til hverandre igjen.

Seksuell lek?

"Familiens gartner" studerte dem en stund. Ingen aggresjon var å spore. Heller kjærlig tilnærming. Den ene la seg passiv til etter hvert - lett sammenrullet. Den andre fortsatte å være aktiv - og pågående. Med hodet med følehornene først, krøp den inntil den andre. Som bare lå der. Tung og dvask. Hadde den mistet interessen? Hadde den fått det den skulle ha?

 

Viste den aktive av dem følelser? Omsorg? Seksuell tiltrekning?

 

Hermafroditter?

Men sniler er vel tvekjønnete? Hvert individ er både han og hun. Hermafroditter, altså. Hvilken interesse har de av å pleie kjønnslig omgang? Har de ikke nok med seg selv, så å si?

Har de et følelsesliv? Kjenner de affeksjon for andre? De kan så vidt vites føle aggresjon. Kan de også føle tiltrekning? Eller omsorg for et annet individ som ikke har det så godt?

Man skal vokte seg vel for å Disneyfisere dyr, dvs. tillegge dem menneskelige egenskaper. Men vet vi det mest grunnleggende om dyrene rundt oss? 

Hurtig og smertefri død

Selv dreper "familiens gartner" brunsnegler. Men han plager dem ikke med salt og annet som fører til langsom død.

 

Men han bruker ikke gjerne begrepet "human behandling", for mennesket er ikke alltid en medfølende og hjertegod skapning. Men dyreplageri av alle slag, er "familiens gartner" en sterk og klarttalende motstander av. En hurtid død, er en god død. Også for sniler.

Etter en stund snudde den aktive på trappetrinnet med hodet bort og halen oppi den passive. Da satte vi en stopp for leken.

 

Forhåpentlig døde de begge "lykkelige".

Gresstjerneblom - vakkert "ugress"

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

En dag så det uklipte området i hagen slik ut. Det usedvalig vakre ugresset gresstjerneblom satte sitt preg på det uryddige området som plutselig var omdannet til en blomstereng.

 

  

De stjerneformede blomstene er kritt-hvite med ørsmå innslag av gult og rødt.

 

Ugress, hva er nå det?

Jeg har tidligere definert begrepet ugress som planter som vokser på et sted hvor de ikke skal være. Ugress kan altså være både "ville" planter og "hageplanter". Når man unntar cultorum-varianter og domestiserte arter, er også "hageplanter" egentlig "ville" og vokser i vill tilstand et eller annet sted på kloden.

 

Egentlig er mange av de såkalte "hagerømlingene"  opprinnelig ville planter som rømmer fra "fangenskap" i hagene til et fritt og ukontrollert liv utenfor hagedyrkernes strenge kontroll. 

Hvite, vakre stjerner

En solrik morgen la vi merke til et vakkert "ugress" som preget - og prydet! - en ubearbeidet del av hagen. Kritt hvite små stjerner lyste mot gressets og bladenes dypt grønne og gjorde det rufsete området til en stjerne-eng.

 

Stjernene viste seg - ved hjelp av "Spør en biolog" - å være gresstjerneblom, eller gresstjerneblomst, (Stellaria graminea) som i følge "Store norske leksikon" er "av våre vanligste planter og vokser i eng, beite og skogkanter over hele landet, men går sjelden over  tregrensen".

Helt vanlig, altså.

 

Aldri sett den før

Men merkelig nok hadde "familiens gartner" - som er mer enn alminnelig glad i og interessert i blomster, aldri sett - eller lagt merke til - denne planta før. Verken på Hafslund i Sarpsborg hvor han vokste opp, på Jeløya i Moss hvor han bodde i 10 år, i Spydeberg hvor han også bodde en del år, eller i Frogn hvor han har bodd og ferdes i mer enn fire tiår. 

 

Ugress eller ikke. Og vanlig eller ikke. For ham var den en helt ny opplevelse som han ønsket velkommen i hagen der han satte foten forsiktig ned for ikke å tråkke ned de vakre stjerne som naturen hadde velsignet hans ustelte hagestykke med.

Burde vært hageplante

Hvorfor ingen - til nå - har tatt denne skjønnhetsåpenbaringen av en plante og en blomst under sine vinger, tatt den inn i blomsterbedet og gjort den til en "ærbar" staude, er uforklarlig.

 

Kanskje ligger forklaringen snublende nær? Kanskje er den for vanlig? For alminnelig?

Mange hagedyrkere - og gartnere som skal selge - er ensidig opptatt av det spesielle. Det spektakulære og fremmedartede.

Det gjengse og hjemlige blir liksom for beskjedent og hverdagslig.

Velkommen i hagen

"Familiens gartner" fikk imidlertid en "øyeåpner" da han så gresstjerneblomen - uttalt med lang o - utfolde seg i hans hage. Det vanlige er ikke å forakte.

Gresstjerneblomstjernene er en skjønnhetsåpenbaring som heretter har sin selvskrevne plass på den hageflekken på jorden som han forsøker å holde så noenlunde i stand.

 

Stemor koser seg på terrassen

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Stemorblomsten trives åpenbart på terassen.

 

Midt ute på terrassen av støpte heller med elvestein på, står det en stemorsblomst. Den er blå og utgjør et vakkert skue mot den grå bakgrunnen.

 

Vi har vår fulle hyre med å fjerne ugress som løvetann og skudd fra parkslirekne og snøbærbusk som forsøker å finne livsrom i sprekkene mellom hellene. Vi bruker kniv og hagesaks og går grundig til verks så snart noe uønsket titter fram. Ja, enkelte ganger tyr vi sågar til Round Up.

 

Går utenom

Men stemorsblomsten lar vi stå. Midt i "trafikkfeltet". Vi går pent utenom og passer på at vi ikke skader eller ødelegger den med tråkk eller stoler eller andre gjenstander som hører hjemme på terrassen.

 

Stemorsplanter er erfaringsmessig ikke pene lenge. De "blomstrer av", som man sier, og blir hengslete og strantne - eller rett og slett dør. Men ikke stemorplanta på terrassen.

 

Stått lenge

Den dukket opp sent i mai og har blomstret fra tidlig i juni til nå. Og: Den er like frisk og fin ennå enda vi har gått inn i juli.

 

Det er sand mellom og under hellene, og sand har lite næring, men drenerer godt. Så hva lever den av? Det har regnet en del i sommer, men også vært perioder med steikende sol og tørke. Hvor får den vann ifra? Ikke av oss.

Hva lever den av?

Og hvor får den næring fra? Bladene er friske, saftspente og grønne som hos en plante som står i næringsrik jord. Hvor har den røttene sine? Og hva finner den der?

Vi har hatt stemorplanter i urner og potter på terrassen tidligere, men ikke i år. I år har vi bare denne ene - samt en annen liten stemorsplante, foreløpig uten blomster, i en av de andre sprekkene mellom terrassehellene.

Maurene gartner?

Men vi har maur. Masse små, iherdige jordmaur som lever og arbeider under og på vår terrasse. At maur frakter frø er velkjent. Vi mistenker maurene for å være de egentlige gartnerne i dette tilfellet. De har sikkert sikret seg frø fra tidligere sesonger og fraktet dem hjem. Trolig har de blitt overrasket når ett av frøene hverken lot seg spise eller var bruktbart som bygningsmateriale, men ble en plante. En vakker blå blomst som vokste opp til glede for menneskene på terrassen.

Levende matfat?

Og kanskje til nytte for maursamfunnet. For hvem vet hva en maur kan ha nytte - eller glede - av. Skjønt, estetisk sans kan de vel ikke ha. Men mat og sunne safter forstår de seg åpenbart på. Så kanskje er den blå stemorsblomsten midt på terassen er et levende matfat for maurene.

Men for de tobente som redde for å ødelegge, går forsiktig utenom er den en blott og bar skjønnhetsopplevelse. En romantikkens blå blomst og et lite naturens under midt på terrassens steinørken.
 

Eikestubben - særegen biotop

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Her i eikestubben finner enkelte planter det de trenger for å leve et fullverdig liv. Her overlever de vinteren og her utfolder de seg i vekstsesongen - helt uten menneskelig bistand av noe slag.  

 

Naturen er underfundig. Den har sine spesielle innfall.

 

Noen planter krever ideelle forhold for å etablere seg og gro. Og det gjelder ikke bare de sarteste og mest "fornemme".

 

Vår svarthyllbuske sturet f.eks. lenge på et lyst og næringsrikt sted i hagen. Først da vi flyttet den, ble det fart i veksten.

 

Andre planter insiterer på å ha røttene i de smale sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen og innkjørselen. Det gjelder både prydplanter og ugress.

 

Noen planter i vår hage har funnet seg et enda mer spesielt sted å leve. De har etablert seg i en eikestubbe på nord-østsiden av huset.

 

Vi skriver ikke på stubben, men i. For riktignok gror de delvis i sandliknende jord som er dannet av planterester på stubben, men de har sine røtter inn gjennom sprekker i barken inn til selve veden som er begynt å råtne.

 

Og her er det ikke bare en forvillet plante eller to det er snakk om. Her er en bregne, mose, blåbær og - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - markjordbær. 

Juni har hittil vært varm - med mange soldager og relativt høye temperaturer. Man skulle derfor kanskje tro at det raskt ville bli for tørt for denne kolonien av planter, og at de ville bukke under. Men nei. De er friske og grønne med fin spenst.

Verken blåbær-"buska" eller jordbærplantene har blomster - enn si kart - men overlever de sommeren og kommende vinter, kan vi kanskje høste både blåbær og jordbær på eikestubben på nordøstsiden av huset neste år.

Det vil i så fall bli en liten begivenhet i hagens historie.

Den som lever får se.

 

Hvem tok skjæra?

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

Dette er trolig åstedet.

 

Det har åpenbart skjedd en tragedie i vår hage.

"Familiens gartner" fant skjærefjør både her og der før han kom over det som etter all sansynlighet er åstedet for en "forbrytelse" - eller i alle fall en tragedie. Alt tyder på at ei skjære har måttet bøte med livet hos oss.

Mange flotte skjærer

Det er mange skjærer som bruker vår hage. De lever høyt på maten vi legger ut til småfuglene, og de spankulerer rundt og hakker tilsynelatende planmessig i plenen og blomsterbedene.

Ikke alle i familien er enig i det, men "familiens gartner" syns at skjæra er en flott fugl. Hadde det vært færre av dem slik at de bare var å se en sjelden gang i blant, ville folk sannsynligvis vært over seg av begeistring når de så ei skjære, mener han.

Spiser opp frøet

"Familiens gartner" liker imidlertid ikke at skjærene spiser opp frøene han sår for å få blomster og grønnsaker. Han dekker derfor såstedene med glassplater og hele, gamle dobbeltvinduer fra barndomshjemmet. Det er ekstra arbeid - og ser ikke pent ut. 

 

Og noen ganger kommer skjæra ham i forkjøpet. I år har den f.eks. spist reddik-frøene.

Når vi ser bort fra dette, er skjæra velkommen i vår hage.

Døden del av livet, men ...

"Familiens gartner" blir derfor trist når han forstår at hagen har gitt plass til en dyretragedie. For annerledes kan han ikke tolke alle skjærefjørene som ligger ut over.

Nå vet han selvfølgelig godt at døden er en uunngåelig del av livet. Det er naturens gang.

Likevel lurer han på hvem som kan ha tatt skjæra i vår fredelige hage.

Katt på ferde?

Vi har ikke katt, men det er mange katter som vanker her. Men hvordan har en katt fått tak i ei skjære som er rask på foten og lett på vengen?

Det antatte åstedet befinner seg like ved naboens furu-"hekk" som står i skråningen mellom våre tomter. Furuene er et yndet oppholdssted for skjærene. Der sitter de og skvatrer, og der henter de materialer til reirbygging.

Men en katt kan ikke ha kommet usett opp dit. Er det en skjæreunge som er tatt? En liten stakkar som ikke har vært alert nok og rask nok til å komme seg på vingene for å unnslippe en blodtørstig katt?

Føler fugler sorg?

Hvor stor sorg fugler føler over et mistet avkom, er uvisst. Kanskje tar de tapet til etterretning og går videre. Men "familiens gartner" har stor empati. Han føler med fuglen - eller fuglene - som nå har mistet en av sine.

Derfor rydder han opp og gir fuglerestene er begravelse i kompostbinken, og tenker "til jord skal du bli. Slik er livets gang."

 

Eksperiment i guffent vårvær

"Guffent" sier Særpetempen som henger på vår veranda. Og det har den rett i. 6 grader i sola, og en iskald sno fra nord. Ikke utevær for en gammel skrott.

 

Disse litt ynkelige plantene ble hentet ut fra skjulet, herdet 3-4 dager og plassert ute for å vise hva de tåler av norsk vårvær. Vil de overleve? Og vil de sette skudd og gro i det isnende vårværet? I alle fall planta i urna til venstre viser gode takter.

 

Vi ble lurt av det varme været i begynnelsen av måneden. Både planter og mennesker innstilte seg på at varmen var kommet for å bli - og så kom tilbakeslaget. Kald vind fra nord jaget "familiens gartner" i hus og forhindret utsetting og utplanting av planter som vokser altfor fort innendørs, og som nå venter på å komme ut i sitt rette element.

De inneboende, velvoksne pelargoniene - som nå begynner å bli "strantne" for annen gang denne våren - skulle vært herdet. Det vil si at de skulle vært satt ut om dagen for å lære seg til å tåle vær og vind, for så å bli flyttet inn igjen om kvelden for å unngå altfor lave nattetemperaturer. Men herdingen har vi måttet utsette. Det blåser altfor mye, og det er for kaldt. Vi kan ikke ta noen sjanser med de pelargoniene som vi har nedlagt så mye arbeid på, og som vi er så glad i.

Tåler pelargoniene å stå ute?

Skjønt, fire pelargonier og en ukjent plante, er satt ut. De er ikke drevet inne i stuevarmen, men er flyttet fra vinteroppholdet i kjelleren, via 3-4 overnattinger i garasjen, og ut i vårkulda.

Vi liker å eksperimentere i hagen. Dette eksperimentet skal bidra til å vise hvor avhengig pelargonier er av driving innendørs etter "vinterdvalen", og hvordan de tåler å bli overlatt til seg selv i skiftende vårvær med grader faretruende langt ned mot null enkelte netter.

Det er fire dager til 1. mai. Klarer plantene i eksperimentet ikke bare å overleve, men å vokse normalt i det utstadige vårværet, vet vi for framtiden at pelargoniene vi planter ut om våren, ikke bukker under for ustadig vårvær og minimalt med plussgrader enkelte netter.

 

Ingen utplanting til 1. mai

Men kuldegrader vil pelargoniene og andre "inneplanter" som skal plantes ut, selvfølgelig ikke ha. I år tør vi derfor ikke pynte i urnene og plante dem ut til 1. mai. Kan vi gjøre jobben før den 17., får vi være fornøyd.

Urnene står klare med nyblandet jord og venter. Og "familiens gartner" er utålmodig. Han vil gjerne ha plantene ut av "biblioteket" og gjesterommet og ut dit hvor de rettelig hører hjemme - nemlig i urner og potter utendørs. 

Mer enn nok å gjøre

Og "gartneren" er ikke "gjerandslaus" selv om pelargoniene må vente. Det er mer enn nok å gjøre i vårhagen. Men "gartneren" er blitt en gammel mann som fryser lett og tåler den kalde nordavinden dårlig. Han må derfor vente til sola får bedre tak og får varmet opp lufta, før han våger seg ut for å gi seg hen til de mange hagesyslene som han har planer om å utføre denne våren. Planene er mange.

Hadde været bare ikke vært så guffent.

 

Første sommerdag

Slik så det ut i hagen for to dager siden. I går var det meste borte, men snøen lå fortsatt på de mest skyggefulle stedene. Og temperaturen innbød ikke til arbeid i hagen.

 

I dag er det første sommerdag, men de som styrer med været ser ikke ut til å ha fått det med seg.

Snøen som falt iforgårs, og som fortsatt lå på de skyggefulle stedene i hagen i går, er riktignok borte, men det var flere kuldegrader i natt, og i skrivende øyeblikk er det 1,6 plussgrader. Altfor kaldt til at en gammel mann kan trekke i arbeidstøyet og fortsette arbeidet med våronna.

Når sant skal sies, byr ikke de lave gradene utelukkende på ulemper. Våren går så altfor fort. Kuldegrader og sparsommelige plussgrader bremser på farten. Orker vi å trosse sur vind og kulde, rekker vi å få gjort mer i hagen før tiden plutselig er gått fra oss. I år igjen.

For det er det samme hvert år. Før vi har fått svinget hekksaksa og sekatøren har årets tilvekst kommet så langt at vi ikke har hjerte til å beskjære planter som står med store knopper ferdige til å blomstre. 

Da tenker vi at vi får beskjære etter blomstring, men da er det så mye annet å gjøre at det ofte blir med tanken.

Alderen tynger

Familiens gartner blir ikke yngre med årene, og ork og evne avtar år for år. I år hadde vi imilertid tenkt å ta et riktig skippertak. Vi har skaffet batteridrevet hekksaks, og den gjør mye av arbeidet lettere og mer effektivt. 

Men så er det været da. En gammel mann fryser lett. Og i disse Corona-tidene bør han helst ikke bli syk - selv om han er fullvaksinert. Sykdom gir nedsatt motstandskraft, og nedsatt motstandskraft gjør at man lettere blir utsatt for både det ene og det andre.

Familiens gartner ligger derfor "på årene" - om man kan si det slik - og venter på sol og varme. Tar sola tak og varmer opp lufta til 8- 10 grader, og hvis den sure vinden fra fjorden holder seg borte, blir det nok arbeid i hagen i dag og i dagene som kommer.

Det er jo tross alt første sommerdag i dag. Hagen lokker. Og våronna burde jo egentlig vært ferdig.

Påskeliljene tåler litt snø og et ensifret antall kuldegrader, men sommerlig kan man neppe kalle det. I alle fall ikke på våre trakter ved Oslofjorden.

Eplene havner på dynga

 

Foto: Kow d. e. 23102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.

Plutselig var svartsurbærene borte

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Svartsurbærbuska har  praktfulle høstfarger.

Et enslig bær henger igjen. Hvor er resten?

Vi har en svartsurbærbuske som bærer rikt.
På slutten av sommeren var den full av glinsende svarte bær, men også en del bær som ennå ikke var ordentlige modne.
Jeg ventet derfor med å høste.

Det skulle jeg ikke ha gjort.
For da jeg kom for å plukke inn de svarte, glinsende sunnhetsbombene som er fulle av antioksidanter, hadde noen kommet meg i forkjøpet.
Buska var rett og slett ribbet.
5 - 6 bær hang igjen.
Det var alt.

Det er åpenbart mine bevingede venner som har forsynt seg.
Ubeskjedent - og uten å spørre om lov.
Senere på høsten pleier sidensvansene å komme.
De gjør rent bord og spiser både røde mispelbær, røde berberisbær - og næringsrike svartsurbær.
Men de har, så vidt jeg skjønner, ikke vært her ennå denne høsten.
Det må derfor være noen andre som har forsynt seg.

Skjærene har sikkert tatt sin del.
Det er mange av dem her, og de spiser alt.
Trosten er også sterkt mistenkt.
Det noen troster her - både grå og svarte.
Og de er glad i bær.

Og så har vi ringduene - columba palumbus.
De lever i hovedsak av frø, korn og belgfrukter.
Om de skjøter på dietten med bær, vet jeg ikke, men det gjør de sikkert.

Dessuten har vi besøk av masser av "småfugl" som heller ikke er kostforaktere.
Når de finner noe godt - eller sunt - tar de det som er å finne.
De besøker i alle fall regelmessig de buskene som har bær å by på.

Uansett: Det ble ingen svartsurbær igjen til meg i år.
Ikke alle i familien er lei for det.
Men for meg er det et tap, for jeg lager "styrkedrikk" av svartsurbærene.
Jeg koker dem med minimum av vann og uten sukker, og tar et "shot" av safta om morgenen.
Det smaker ikke direkte godt, men gir meg et tilskudd av energi og livsbevarende antioksidanter.

Men til vinteren blir det altså ingen svartsurbær-shots på meg.
Til gjengjeld flyr det trolig en del kjernesunne fugler omkring der ute.
Og er det trekkfugler som har forsynt seg, bidrar svartsurbærene kanskje til at de forhåpentlig klarer den lange turen til og fra varmere strøk.
Jeg er glad i fugler.
Så når jeg først skulle bli snytt for min styrkedrikk, er det ingen jeg unner den svarte "vidundermedisinen", mer enn mine bevingede venner.

Men samtidig er det ergerlig.
Jeg hadde sett fram til å bedre helsen med svartsurbærshots til vinteren.