Agurknytt - 2

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin agurk har vokst fram på agurkplanta på verandaen. Blir det flere?

 

 

Vi har høstet den store agurken som har vokst fram på agurkplanta vi fikk av Pernille, Svein Petter og lille Ulrik.

 

Vi tok ikke sjansen på å vente lenger.

Den kunne kanskje ha vokst seg enda litt større, men planta er sterkt angrepet av meldugg. 

I stedet for å vente på mer vekst og risikere sykdom, tok vi inn agurken mens den ennå var frisk.

De infiserte bladene har familiens "gartner" klipt av og kastet i søppeldunken.

Planta ser nå ganske ribbet ut, men setter nye blader.

Dessuten er agurkplanta "full av" blomster.

Når den nå ikke lenger har den store agurken å forsyne med næring og vann, kan den kanskje samle krefter til å bringe fram en eller flere agurker til?

Vi er godt uti september allerede, så forventningen om nye agurker, er kanskje i overkant optimstisk, men man skal - som kjent - aldri si aldri.

Og blir det ikke mer, er vi takknemlige for den fine agurken vi fikk - og for de mange sterkt gule blomstene som lyser opp på verandaen sammen med tomatplantene som også fortsatt setter nye, gule  blomster på greinene som dekker stadig større deler av verandagulvet.

 

Er det kun løfter som aldri blir innfridd?

 

Eller?

 

Det blir spennende å se.

 

Agurknytt

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Agurkplanta trives og vokser. 

 

 

 

Den har satt en rekke blomster gjennom hele sommeren.

 

 

 

 

Men blir blomstene til agurker?

 

Joda! Vi har ventet utålmodig, men omsider dukker agurkene fram her og der.

På forsommeren fikk vi en agurkplante av barnebarnet Pernille og mannen Svein Petter.

 

Planta var kraftig og frodig da vi fikk den, og den fortsatte å vokse kraftig. Den utviklet stort bladverk, sendte utløpere med klatretråder ut over nabopantene, breiet seg skkkelig og blomstret.

 

I løpet av sommeren hadde den mange blomster - og den har fortsatte å blomstre.

 

Men agurkene, hvor ble det av dem? Skulle det ikke komme agurker der de avblomstrede blomstene hadde sittet? Det kan vel ikke ha vært bare hannblomster?

 

Neida, selvfølgelig ikke. Noen blomster utviklet seg til agurker. Bare planta fikk litt tid på seg.

 

Etter hvert kom det små agurker både her og der.

 

Men hvordan ser de ut?

 

Familiens "gartner" vet at det kan være ujevnheter i "skinnet" på agurker, men de agurkene han dyrker på verandaen, er skikkelig piggete - i alle fall foreløpig.

Om de blir glattere med alderen - når de har vokst seg litt større - skal bli spennende å se.

Vi håper bare at agurkene - i likhet med tomatene som de lever i symbiose med på verandagulvet - rekker å modnes før nattefrosten kommer.

Det er nå mindre enn 14 dager til september overtar. Og september er en lumsk måned. Den kan by på "indinansummer" - eller tidlig, hustrig høst med minusgrader om natta.

Vi håper på gode dager - og netter! - for både agurkene og tomatene som lever sitt liv sammen på verandaen.

 

Nå gjelder det bare at de fleste av hunnblomstene blir til agurker, og at agurkene når "anstendig" størrelse før nattefrosten kommer.

 

Familiens "gartner" er derfor utålmodig. Han sjekker agurkplanta daglig, vanner og snakker vennlig med den.

Og håper det beste!

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Hva sådde jeg?

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

  Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hva er det som vokser opp over snora til venstre her? Jeg har glemt hva jeg sådde. Vet du hva det er? Er det kanskje KIWI?

 

Det hender at familiens "gartner" sår et frø eller to fra en frukt eller grønnsak han har spist, men glemmer å notere hva slags urt han har sådd.

 

I fjor sommer en gang sådde "gartneren" noen frø fra flere urter på frokostbordet. 

 

Da trodde at han skulle huske hva han hadde putet i jorda.  Men det glemte han snart.

Frøene har spirt og vokst ut over all forventning.

Spesielt den ene planta vekker interesse - både med sin størrelse og fasong.

 

I fjor fikk den mellomstore blader og vokste opp til ca 15-20 centimeters høyde. Så stanset veksten.

 

Sist vinter stod den på hjørnet av skrivebordet, og så litt "pjusk" ut, men utvilsomt i live.

 

I våres ble den satt ut på verandaen sammen med advocado, tomater, agurker og nok en ukjent plante.

Den må ha satt pris på utetilværelsen, for i løpet av de ukene som er gått, har den dannet kraftig bladverk og strukket seg i været med en lang, tynn, slyngende, nesten bladløs stengel.

Jo, mer den har vokst og utviklet sin egenart, desto mer har "gartneren"s nysgjerrighet økt.

"Hva i all verden er det jeg har sådd? Hva har vi hatt på vårt matbord som har kommet fra en plante som dette?"

På Facebook er det mange slags ekspertise. "Gartneren" har derfor søkt hjelp der.

Forgjeves.

Enn så lenge har ingen uttalt seg om hva slags plante - frukt eller grønnsak - planta som klatrer opp tauet til venstre i bildet ovenfor, kan være.

Er det noen som leser denne bloggen, som kan komme meg til unnsetning?

Alle tips som kan hjelpe familiens "gartner" til å komme på sporet, er velkomne.

For selv står "gartneren" hjelpeløs på bar bakke. 

*

Ingen har kjent igjen, eller våget å svare på hvilken hurtigvoksende og klatrende plante familiens "gartner" har sådd.

 

Han måtte derfor - som så mange ganger tidligere - ty til nettstedet spør en biolog. 

 

Det ser ut til å være kiwi, svarer eksperten, som selv har dyrket kiwi utendørs i Norge. 

 

Han har sannsynligvis rett, når det går mot høst skal kiwi-planta få plass i rosebedet langs sørveggen.

 

Der er det lunt, og der er det espalierer som den kan klatre i.

 

Så er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste! 

 

Problematiske reddiker

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plukket i tidligste laget - men av en god grunn. Det gjelder å høste før sniler og rådyr ødelegger de få reddikene som utvikler seg slik de skal.

Tygd på - og spytta ut. Rådyrene liker ikke reddiker, men nappe dem opp med rota gjør de likevel. Her har de tydligvis tatt en smaksprøve.

 

Friske, hjemmedyrkede reddiker er godt!

De kan spises som "knask", brukes som tilbehør til ost på brødskiva, inngå som ingrediens i grønn salat - eller brukes sammen med kjøtt eller fisk. Alt etter behag.

Vi sår derfor reddiker hvert år i vår lille kjøkkenhage på terrassen.

"Bedet" er en stor, svart plastdunk.

Første såing foretas så snart jorda er fri fra snø og tele. Nattefrost før frøene har spirt, er ingen hindring.

Andre såing skjer sånn cirka i månedskiftet juni-juli - og kanskje blir det også en tredje såing i begynnelsen av august.

Lite grøde

Selv det blir sådd mye, blir ikke alltid avlingen så stor.

Det har vært hevdet at den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør dekke hagen med asfalt.

Det er familiens "gartner" ikke enig i, men han er dårlig til å dyrke reddiker!

Frøene spirer, men de fleste plantene utvikler ikke runde, knolliknende røtter. De blir lange og tynne.

 

Slik blir reddikene fra frøene i denne posen, sier bildet.Men det er det - dessverre! - bare de færreste som blir. Falsk reklame? Eller en usedvanlig udyktig "gartner"?

 

 

Familiens "gartner" gir seg imidlertid ikke. Reddiker hører sommeren til.

Snilemat

Nå er det flere enn "gartneren" og hans familie som liker reddiker.

Snilene forsyner seg villig av de smakssterke grønnsakene. De spiser ikke bare av bladene, men gjør store innhogg i røttene.

Og i likhet med hagens eiere er det åpenbart at de foretrekker de store, velformede, runde røttene. Venter vi for lenge med å høste, er det overveldende sannsynlig at røttene har dype hakk etter snegler som har hatt seg et lucullisk måltid.

 

Skjønt, denne sommeren har snileskadene vært nesten fraværende. Det kan vi nok takke varmen og tørken for.

 

En fordel har den altså - tross alt!

Rådyra drar opp, men spiser ikke

Noen som åpenbart ikke liker reddiker, er rådyra.

Men det avholder dem ikke fra å dra opp plantene som etter et rådyrbesøk på terrassen, gjerne ligger løse oppe i dunken eller spredt ut over bakken.

2. såing

Nå er tiden inne for 2. såing.

På tross av motgang og dårlge erfaringer, gir ikke familiens gartner opp.

Nok en gang skal frøene i jorda.

Kanskje blir utfallet bedre denne gangen?

Man vet jo aldri!

Vi bruker hvitløksbladene

oto

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Friske, grønne blader med herlig duft og smak av hvitløk.

 

De fleste som dyrker hvitløk, tar opp og bruker selve løkene.

Vi bruker bladene og lar løkene stå.

Løkene ble plantet sommeren 2019. De har altså stått på samme plass , overlevd og produsert grønne friske blader med umiskjennelig hvitløkssmak.

Årets avling er like rik og velsmakende som de foregående.

Det er mye snakk om ramsløk.

Den som har en hvitløksplante eller flere med friske hvitløksduftende blader, trenger ikke ramsløk.

Ramsløk kan for et uøvd øye lett bli forvekslet med liljekonvall. En forveksling som man ikke skal ta lett på, for liljekonvall er giftig.

I vår hage vokser det liljekonvall både i skogbunnen, i bergskråningene , i blomsterbedene - og i kjøkkehagens umiddelbare nærhet. Vi har derfor valgt bort ramsløk for å unngå enhver forveksling.

 

Men savnet er ikke stort. Hvitløksbladene gjør samme nytten!

 

Og er man litt smart og forutseende, klipper man inn noe av bladverket til hvitløken og fryser ned mens det ennå er frisk og grønt. 

 

Selvsagt kan man også ta opp løkene når høsten kommer, og tørke dem. 

 

Eller man kan ta opp noen og la andre stå.

 

Eller man kan plante nye, og få mangfold igjen.

Neste vår vil da få selvdyrkede, kortreiste,  velsmakende, friske blader med mild smak av hvitløk.

 

Den enslige sukkerertplanta - Del 2 "Tyveriet"

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

I dag tidlig var det en livskraftig sukkerertplante med blomst her. Det er det ikke lenger.

 

For to dager siden skrev jeg om alle fortredelighetene vi har opplevd med sukkerertene.

Vi har sådd i to omgangert, men bare en plante har spirt og vokst opp.

Den hadde til gjengjeld en blomst, og husets frue og "familiens gartner" så fram til knasende sprø sukkererter - eller i alle fall en som vi kunne fortære på deling.

Det gjør vi ikke lenger.

 

Spist og snauet

I løpet av dagen har en tyv vært på ferde og spist blomsten og halve erteplanta.

 

Den delen som står igjen, rekker neppe å vokse til, blomstre og utvikle ertebelger før  nattefrosten setter in. 

 

Også den "selvsådde" blomkarseplanta som holdt den enslige sukkerertplanta med selskap i plastdunken er er avgnagd.

 

Sic transit gloria mundi!

 

Hvem tyven kan være.

Mistanken går i en spesiell retning. 

Et stort brunt, firbeint dyr pleier å forsyne seg i våre grønsak- og blomster-bed.

I våres fikk et eksemplar av arten barn rett utenfor vårt kjøkkenvindu, og kalven brukte vårt bringebærbed som trykkested i flere uker. 

Til slutt var den ganske stor og nesten uten tegninger.

Avspiste roser, sommerblomster og stauder er formodentlig rådyrartens måte å takke for gjestfriheten på.

"Familiens gartner" har et rikt arsenal av invektiver og såkalt "stygge ord".

Mange av dem ble ytret da han fikk se hvilken skjebne den enslige sukkerertplanta hadde fått.

 

Den enslige sukkerertplanta blomstrer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

En sukkerertplante og en blomkarseplante er det som "grønnsakbedet" i plastdunken inneholder nå.

Blomkarsen ser ut til å trives, men er nok litt sent ute.

 

Familiens gartner dyrker grønnsaker i plastdunker på terrassen. Dunkene står lyst og lunt i le bak hekken.

 

Ingen spiring

I slutten av mai sådde han sin vane tro, sukkererter i en av dunkene. Ikke en eneste sukkerert spirte.

 

I midten av juni sådde han derfor en ny omgang.

 

En enslig plante

Lenge så det ut til at det helle ikke denne gangen skulle bli planter, men langt om lenge tittet en spire opp gjennom jorda.

 

Den har nå omsider vokst til nærmere normal størrelse. 

 

Og nå blomstrer den. Med en blomst - foreløpig.

 

Får blomsten stå i fred og utvikle seg til ertebelg, blir årets avling på en sukkerert.

 

Den får husets frue og "familiens gartner" dele. 

 

Ikke gamle

Ertene som ble sådd, var ikke av helt ny dato, men egentlig gamle var de ikke. 

På pakka står det: Siste salgsdag 2021 09. Jeg oppfatter det som september 2021.

Spireeve

Det står på pakka at frøene har minimum 80 prosent spireevne.

 

Hvis en pakke med frø blir kjøpt i september et år, er det vel ikke usannsynlig at de vil bli brukt året etter. Da burde de fortsatt ha spireevne. Om enn kanskje ikke 80 prosent.

"Familiens gartner" sådde omlag 10 frø to ganger. Ett frø spirte.

Du trenger ikke være en racer i matematikk for å regne ut at det gir en spireevne langt under 80 prosent.

Fulgt oppskriften

Men har "familiens gartner" kanskje behandlet ertene galt?

 

Under tittelen "Direkte såing" opplyses det på pakka at frøene kan såes "tidlig så snart jorden er klar".

 

Det abefales at frøene bløtlegges noen timer før såing, og at det vannes i såfuren før såing, samt at jorda holdes fuktig til frøene spirer.

 

Alt dette er blitt gjort!

 

"Familiens gartner" har dessuten dyrket sukkererter med utmerket resultat gjennom mange år. 

Likevel har resultatene denne gangen uteblitt.

Hva sier Brødrene Nelson til det?

Ugress og blomkarse gror

Nå er det ikke slik at ingen ting gror i ertedunken. Nytt ugress av forskjellig slag spirer stadig og blir luket vekk.

 

Dessuten har to blomkarseplanter ubedt dukket opp der. 

 

Først dukket det opp en tidlig på sommeren. Den ble omplantet til potta på veggen ved inngangsdøra der den nå blomstrer.

 

Og nå på sensommeren har det vokst fram en til. Den kan bli stående. Så har vi alle fall ett bevis på noen vokser og trives i jorda i plastdunken.

 

Ikke jordas skyld

Jorda er derfor neppe skyld i at husets frue og "familens gartner" må klare seg uten - eller med en sukkerert på deling - denne høsten.

 

Hva forklaringen kan være, lurer vi på der vi går og vanner den ene sukkerertplanta  som har gledet oss med sitt nærvær denne sesongen.

 

 

 

 

Rabarbra - altfor lite brukt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Rabarbraen står i skyggen på nordsiden av huset, men vokser villig år etter år selv om den stadig blir "desimert".

Rabarbraen har lang sesong. Jorda er leirete og hard, men rabarbraen stikker "hodene" fram så snart snøen er gått og setter nye skudd til langt ut på høsten.

 

Stilker i denne tjukkelsen er å foretrekke til pai, rabarbrakake m.m. Til godt kokt syltetøy eller suppe kan tjukke, godt utvokste stilker gjerne brukes.

 

Vi har to rabarbraplanter.

 

Rabarbra bør stå i lett sol og ha humusholdig jord som holder på næringsstoffer og fukt.

 

Uheldig plassering

I vår hage står de imidlertid på hagens mest skyggefulle sted og i et leirholdig jordsmonn som blir hard som stein hvis den får tørke.

Dette hindrer ikke rabarbraen fra å "produsere". Hvert år leverer den imponerende bladverk og et stort antall stilker.

 

Men hadde den stått mer sollyst til, hadde den kanskje vært søtere i smaken

Deler med andre

Husets frue og "familiens gartner" er så heldige å ha etterkommere som setter pris på rabarbra. I flere år har vi derfor gravd opp deler av de to rabarbrarøttene og gitt bort til barn og barnebarn som har plantet dem i sin hage.

Andre av storfamiliens medlemmer har fått rabarbrastilker til bruk i husholdningen. Og i tillegg lager husets frue og "familiens gartner"  både rabarbrasyltetøy og andre rabarbraretter. F.eks. smaker rabarbrasuppe fortreffelig som dessert etter stekt makrell med tradisjonelt tilbehør.

 

Rabarbraen blir m.a.o. brukt i vår familie.

Oxalsyre

Rabarbra utvikler eplesyre og oxalsyre. Oksalsyre kan redusere opptaket av kalsium i kroppen. Den kan dessuten stimulere til dannelse av nyrestein. 

 

En gylden regel er å ikke spise rabarbra etter St. Hans fordi stilkene da inneholder mest oxalsyre.

 

Det vokser imidlertid fram nye stilker i hele vekstsesongen. Om man velger tynne, unge stilker i juli og august, kan man lett redusere faren for å få i seg for mye oxalsyre. 

 

Et annet probat middel er å drikke melk til retter med rabarbra. Melk bidrar til å nøytralisere oxalsyre.

 

Ikke ta alt

Når man høster rabarbra bør man ikke fjerne alle stilkene. Plantene trenger både blader og stilker for å produsere den opplagsnæringen de skal starte med og hente næring fra neste sesong. 

 

Et antall stilker bør derfor stå igjen. 

 

Det kan kanskje se råflott ut - og fristende hvis man f.eks. får lyst på en rabarbrakake utpå sommeren - men den fristelsen bør man motstå. 

Denne standhaftigheten får man betalt for neste sesong!

Ikke en eneste erteplante

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Potetene (t.v.) og redikkene (t.h.) vokser, men ikke en eneste av sukkerertene som ble sådd samtidig med redikkene, har spirt.

 

"Familiens gartner" var nok for tidlig ute.

Mens det ennå var temmelig kjølig - men ikke kuldegrader! - om nettene, sådde han redikker og sukkererter i plastdunkene på terrassen.

Spirte ikke

Redikkene har spirt og vokser som forventet - skjønt, det går kanskje litt sakte. Men ikke en eneste sukkerertplante har vist antydning til å spire.

Ugresset i dunken har vokst. Vi har lukt rent et par ganger, men nye ugressfrø spirer villig. Sukkerertene som "familiens gartner" sådde, har det imidlertid ikke vært antydning til.

Antakelig har de råtnet. Erter som settes mens det ennå er for kaldt i jorda, pleier å gjøre det.

Prøver igjen

Nå har "familiens gartner" erkjent nederlaget og sådd en ny omgang.

Da han sådde de nye på de samme plassene nær "klatrestativet", så han ikke antydning til de opprinnelige. Ingen spirer og ingen frø.

Nå har de nye frøene ligget i jorda i snart to uker. 

"Vannkur" før såing

Foreløpig er det ikke kommet noen spirer, men det er kanskje heller ikke å vente. Trolig trenger de minst en uke til på seg.

Før de ble sådd, lå ertene noen timer i vann. Det skal hjelpe på spire-villigheten og -farten.

Bare vann-kuren ikke får ertene til å råtne i stedet for å spire!

Tidligere år har denne kuren vist seg særdeles vellyket. Hva er annerledes i år? Nå er det i alle fall ikke for kaldt i jorda!

Vi venter i spenning for hjemmeavlede, rene, ikkebesprøytede sukkererter vil vi gjerne ha.

Fortsatt ingen planter

Skal vi bli snytt for denne lekkerbiskenen i år?

Mye tyder på det. For heller ikke den andre omgangen har gitt resultater - ennå.

Ertene som ble sådd, er riktignok ikke kjøpt i år. De er restene av dem som ble sådd i fjor, men de er ikke "gått ut på dato". Så noen av dem burde vel ha spirt?

Nå er vi halvveis inne i juni, men foreløpig ingen sukkerert-planter.

Dette ser ikke bra ut.

Og hva er forklaringen?

 

Hvitløken skuffer ikke

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvitløken står frisk og frodig denne våren også. Vi bruker bladene og lar selve løkene stå så får vi velsmakende blader år etter år.

 

Hvitløkskløftene som vi plantet sommeren 2019, produserer fortsatt rikt med bladverk.

 

De fleste nordmenn forbinder trolig hvitløk med de underjordiske løkene. Bladene på hvitløken blir - som når det gjelder flere andre grønnsaker - betraktet som avfall og kastet.

 

Bruker bladverket

Faktum er imidlertid at bladverket på hvitløk har sterk hvitløksmak og fungerer vel så godt som smakstilsetning som hakkete eller pressede hvitløkskløfter.

 

Problemet med hvitløkens bladverk er at det visner i løpet av forsommeren, mens hvitløkskløftene har lengre varighet. Skjønt, begge kan lagres. Hvitløksbladene kan kuttes opp og fryses slik vi gjerne gjør med gressløk. Om den ser litt slapp ut, smaker den fortsatt hvitløk.

Hardføre

Vår hvitløk står på nordsiden av huset og har ikke ideelle vekstvilkår. Den ser imidlertid ut til å trives likevel.Hittil har den klart både barfrost og vintre med snø utover våren.

 

Og: De fristende, friskt grønne hvitløksbladene har fått stå i fred for rådyrene som tilsynelatende syns at dette er for sterk kost.

 

Og godt er det. For hvitløken er en plante husets frue og "familiens gartner" setter stor pris på.

 

Overlevd tre vintre

Hvitløken har nå overlevd tre vintre i det skyggefulle bedet på nordsiden av huset.

 

På denne tiden er planta - eller plantene - blitt merkbart større. Sannsynligheten taler for at det etter hvert er blitt stadig flere hvitløker under bakken.

Hittil har vi høstet av hvitløksbladene, men ikke av selve løkene.

 

I fjor hadde vi tenkt å se etter om det nede i jorda fantes løker som vi kunne ta opp, men det ble ikke noe med oss.

 

Høste og plante om

Men kanskje i år?

 

Planta - eller plantene for det er vel flere løker der nede - er nå blitt så omfangsrik at vi sikkert uten skade kan ta opp noen av løkene når bladverket har visnet ned. 

 

Da kan vi kanskje plante noen flere av løkene slik at vi får flere frittstående planter, samtidig som vi sikrer oss noen løker for bruk i matlagingen.

 

Den som lever får se.

 

 

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.

 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 

"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.

 

Småtomater

Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.

 

Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.

 

Fertile og infertile

Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.

 

Hva er gjort med tomatene?

Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?

Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 

 

Emballasjen forteller ikke mye

Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny

At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 

 

Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut

Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.

 

Hva gjør vi med umodne tomater?

 

  

  Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!

Noen av de grønne tomatene er blitt til chutney...

 

... andre henger rundt omkring på kjøkkenveggen og i kjøkkenlampa...

 

 

... atter andre ligger til modning sammen med modne tomater og et eple i en skål på kjøkkenbordet ...

 ... mens noen er pakket i avispapir sammen med to epler.

 

 

I slutten av april sådde vi tomatplanter med frø fra norske tomater som vi hadde på kjøkkenbenken. Det ble mange planter.

Et par planter har tilbrakt sommeren på verandaen. Resten har stått i plastdunker på terrassen.

Det blåser en del på våre kanter. Vinden står rett inn fra fjorden. 

 

Noen planter har vi derfor satt i le inntil hekken, og de fleste har vi satt hjørnet mellom utepeisen og leveggen som tar av for nordavinden.

Noen tomater og masse kart

Plantene har klart seg bra, og har dannet en masse tomatkart. Noen er blitt modne. Andre er blitt orange og halvmodne. Og veldig mange har bare nådd kartstadiet uten sjanse til å bli modne på plantene.

Disse har vi nå tatt inn. Og plantene er klipt ned og lagt i komposten.

Men hva gjør man med alle de grønne, umodne tomatene?

Chutney

En del av de minste og "grønneste" har "Familiens gartner" lagd chutney av.

Han har skåret tomatene i biter og kokt dem i litt vann tilsatt epleeddik og rødvinseddik, sammen med renskårne biter fra to epler, en liten orange papirika og en halv noe større paprika samt litt finskåret gul løk. Chutneyen har han søtet etter sin egen smak med hvitt sukker, brunt sukker og hønning.

Diverse metoder

Men alle de grønne tomatkartene ble ikke til chutney. Det var de for mange til. Og "familiens gartner" ville gjerne se om det var mulig å modne noen av dem innendørs.

Noen som var begynt og modnes og hadde fått litt farge, ble lagt sammen med innkjøpte, fullmodne tomater og et eple.

Noen ble hengt i lampa over kjøkkenbordet, og på kjøkkenveggen, og atter andre ble pakket inn i avispapir sammen med to epler. 

 

Og en avklipt kvist med flere greiner med tomater på, står i vann i en vase på kjøkkenbordet under  hengelampa som trolig gir noe varme til omgivelsene.

Velbrukt metode

Å henge tomatkart til modning på avklipte greiner, er en gammel og velbrukt metode som "familiens gartner" husker fra sitt eget barndomshjem. Men så vidt han kan erindre, ble kartene mye raskere modne på hans barndoms kjøkken hvor de hang på en snor over magasinkomfyren eller lå på et fat på benken.

Etter bortimot to uker på kjøkkenveggen er det lite rødming å spore hos de fleste av de tomatene vi har hengt opp. 

Men de blir hengende. Vi gir ikke opp.

Etylengass

Epler utskiller etylengass som bidrar til at frukt og grønnsaker modner. 

"Familiens gartner" har derfor lagt et eple sammen med tomatene som ligger i en skål på kjøkkenbordet til modning.

Han har også pakket tomatkart inn i avispapir sammen med to epler. Innpakningen er ment å skulle sikre at etylengassen fra eplene blir værende sammen med tomatkartene og bidrar til en sikrere og raskere modning. Om metoden har noe for seg, gjenstår å se.

Mer chutney?

Skulle noen av modningsforsøkene feile fullstendig, kan det nok hende at "familiens gartner" lager mer chutney.

Den han har laget er god - og anvendelig. Den passer utmerket til kjøttretter - og sikkert også til fisk.

 

"Familiens gartner" satt en gang i styret for en folkehøyskole. Der brukte elevene syltetøy oppe på osten på brødskiva.

"Familiens gartner" ser ikke bort fra at slik chutney som han har lagd, kan passe bra sammen med litt skarpe oster og med muggoster.

Det er forsøket verdt, som han pleier å si.

 

Verandaen

Tomatplantene i urna på verandaen er fortsatt inntakte. Det vil si: De litt store, runde tomatkartene som hang på den ene planta, er tatt inn. Men de mange klasetomatkartene på de andre plantene befinner seg fortsatt på plantene utendørs.

Plantene står relativt lunt i hjørnet mot innveggen, og "familiens gartner" vil gjerne se hvem som modner først. Blir de kartene som er tatt inn? Eller blir det de som fortsatt henger på morplanta i friluft? 

 

Eller blir det ingen av dem?

Vil de alle til sjuende og sist bli til chutney alle sammen?

Det er han spent på!

 

Høstlig og hustrig med enkelte solvarme dager

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildet og se større versjon!   

Gradestokken bekrefter at høsten har gjort sitt inntog og at temperaturen er på veg nedover.

 

Sommeren er over - for denne gangen.

Det er et faktum som en og annen solvarm dag inni mellom ikke endrer på. 

Mange planter allerede i hus

"Familiens gartner" har tatt konsekvensen og har tatt inn pottene og de små urnene med agapantus samt de aller fleste pelargoniene. Bare de som står i litt store urner, og derfor må pottes om før de flyttes innendørs, står fortsatt ute.

Agapanthus-plantene har blomstret av, men pelargoniene står fortsatt fulle av blomster og knopper. Det føles derfor litt bakvendt å sette dem inn, men "famliens gartner" vet at en overraskende frostnatt kan ødelegge mye. Han syns derfor at det er bedre å være i forkant, enn å panikkflytte planter når kulda er der. Og han har jo mange planter som skal flyttes. Det tar sin tid.

Margerittene får en sjanse

De store urnene blir tømt for jord og lagret innendørs. De spanske margerittene for eksempel, blir derfor gjerne tatt opp og kastet i komposten på denne tiden.

Men ikke i år. Plantene i de to urnene ved inngangen er store, friske og bladrike, men har ingen blomster. Og tilsynelatende ingen knopper. De kunne derfor vært tatt opp.

"Familiens gartner" vil imidlertid se om de kanskje - på tross av at de har alle odds i mot seg - likevel vil sette knopper og rekke og blomstre før frosten tar tar dem. De er derfor ennå ikke tatt opp.

En av de to spanske margerittene som har tilbrakt sommeren  litt rommelige blomsterpotter, har takket for seg, og er kassert. Den andre er imidlertid full av knopper. Den står fortsatt utendørs.

Blir det for kaldt, tar vi den inn. Det skal bli interessant å se hvordan den reagerer på innetemperaturen.

Ingen meloner

Sukkerertplantene er klipt ned. Etter at rådyrene forsynte seg siste gangen, var noen planter revet opp, og andre skamspist.

 

Ved utepeisen står en plante som har vært grønn og fin med gule blomster, men som aldri har dannet frukt. Trolig er det en melomplante for "familiens gartner" puttet noen melonfrø i en potte med jord. Den ble en skuffelse, og vil nå gjøre mest nytte for seg i komposten.

Paprika med og uten kart

Paprikaplantene har klart seg bedre. Den ene har hatt - og har ennå - mange hvite blomster, og den har utviklet små grønne frukter som vokser uendelig sakte, men tilsynelatende sikkert. 

Den andre - som trolig også er paprika, men har mer læraktige blader, har ikke blomstret, men er frisk og grønn. 

Disse plantene er reddet inn og fortsetter nå livet i "stuevarmen".

Tomatene fortsatt ute

Tomatplantene står imidlertid fortsatt ute i fri luft. De er fulle av kart - selv om noen av dem er beitet grundig på av rådyrene.

Vi har hatt noen riktig sollyse og varme dager i det siste. Vi har derfor valgt å la tomatkartene henge på plantene i stedet for å "redde stumpene" ved å plukke dem av og ta dem inn og håpe på at de vil modne inne.

Det blir imidlertid stadig kjøligere om natta, så tiden for å høste nærmer seg ubønnhørlig.

Skulle takket ja til drivhus

Når "familiens gartner" ser alle tomatkartene og den ukjente planta ved peisen, angrer han på at ikke takket ja til det drivhuset han kunne fåått til 80-årsdagen sin for fire år siden.

Da kunne han - og plantene - forlenget sesongen betraktelig i "begge ender". Men gjot er gjort. Nå gjelder det å få mest ut av situasjonen slik den er.

Han må være realistisk og innse at denne utesesongen er kommet til sin ende. Nå må resten av plantene og urnene i hus før frost og snø overtar. 

 

For det skjer. Også denne gangen.

Men om noen måneder kommer en ny vår. 

Nytt røvertokt blant grønnsakene

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!   

Stengslene hjelper ikke. Rådyrene kommer seg både opp på og ned fra terrassen.

 

Rådyrene ble jaget, men gikk ikke lenger enn ut på plenen hvor de spiste av en villrose i hekken og ellers ruslet uanfektet omkring.

 

Vi har vært spart for rådyrbesøk på terrassen på en stund, men i dag var de der igjen.

De var to i følge - trolig en geit med en kalv eller et ungdyr. Men bare geita var på terrassen. Ungdyret beitet på plenen mens mamma var på terrassen og ødela tomatplantene, pelargoniene og sukkerertene.

"Familiens gartner" satt  og leste i stua på innsiden av veggen mens geita beitet på grønnsakene og blomstene på utsiden. Da han kikket ut av vinduet var rådyret i ferd med å spise av sukkerertene som både hadde store og små erter og blomster å by på.

Nå er det meste borte.

I stedet for å ta fram telefonen og ta bilde av delinkventen, banket "familiens gartner" kraftig i vinduet uten at det gjorde inntrykk på det spisende udyret. Da han åpnet vinduet og ropte så høyt han turde så tidlig på morgenen, løftet imidlertid dyret på hodet og lurte på hva som var på ferde.

Først da "familiens gartner" åpnet vinduet ytterligere og økte volumet på utskjellingen, hoppet geita grasiøst og elegant over sperringen i åpningen mot plenen og sluttet seg til ungdyret på plenen som fortsatte uanfektet med sitt.

Og først da "familiens gartner" gikk ut på verandaen og løftet telefonen for å ta bilder, trakk de to rådyrene seg bort til hekken i kanten av plenen og gav seg til å beite på en villrose som hang utover plenen.

Rådyrene er altså så tamme - og tydeligvis hjemmevante - at de verken frykter høye lyder eller mennesker som vifter med armene, oppfører seg truende og roper ukvemsord og det som verre er, etter dem.

Sukkerertplantene ble nå beitet så ettertrykkelig ned at det ikke er mer for oss å hente der. Alle sukkerertene bortsett fra en liten en, ble spist og de delene av plantene som ikke ble spist, ble revet i stykker. Sukkerertsesongen - som forøvrig var merkelang lang - er nå over for i år.

 

Tomatene gikk det også hardt utover. Så å si alle plantetoppene og de grønne, friske bladene er fortært. En del kart henger igjen, men flere planter er brukket eller røsket i.

 

Husets frue er glad i pelargonium-arten "Dronning Ingrid". Det er tydeligvis rådyrene også. På sin måte.

 

Blomstene og knoppene er spist, men stilkene står igjen. Nå er imidlertid de fleste Dronning-Ingrid-pelargoniene tatt inn. Så er rådyrene i alle fall snytt for den godbiten.

Men tomatplantene - som er fulle av grønne tomatkart - står fortsatt ute og håper på solvarme dager og ikke altfor kalde netter. 

Sperringene oppp til terrassen er derfor opprettholdt. Ja, de er til og med forsterket for å gi tomatene en reell sjanse mot de glupske inntrengerne.

Skjønt, de firbente finner vel en utvei, er jeg redd.