Hva sådde jeg?

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

  Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hva er det som vokser opp over snora til venstre her? Jeg har glemt hva jeg sådde. Vet du hva det er? Er det kanskje KIWI?

 

Det hender at familiens "gartner" sår et frø eller to fra en frukt eller grønnsak han har spist, men glemmer å notere hva slags urt han har sådd.

 

I fjor sommer en gang sådde "gartneren" noen frø fra flere urter på frokostbordet. 

 

Da trodde at han skulle huske hva han hadde putet i jorda.  Men det glemte han snart.

Frøene har spirt og vokst ut over all forventning.

Spesielt den ene planta vekker interesse - både med sin størrelse og fasong.

 

I fjor fikk den mellomstore blader og vokste opp til ca 15-20 centimeters høyde. Så stanset veksten.

 

Sist vinter stod den på hjørnet av skrivebordet, og så litt "pjusk" ut, men utvilsomt i live.

 

I våres ble den satt ut på verandaen sammen med advocado, tomater, agurker og nok en ukjent plante.

Den må ha satt pris på utetilværelsen, for i løpet av de ukene som er gått, har den dannet kraftig bladverk og strukket seg i været med en lang, tynn, slyngende, nesten bladløs stengel.

Jo, mer den har vokst og utviklet sin egenart, desto mer har "gartneren"s nysgjerrighet økt.

"Hva i all verden er det jeg har sådd? Hva har vi hatt på vårt matbord som har kommet fra en plante som dette?"

På Facebook er det mange slags ekspertise. "Gartneren" har derfor søkt hjelp der.

Forgjeves.

Enn så lenge har ingen uttalt seg om hva slags plante - frukt eller grønnsak - planta som klatrer opp tauet til venstre i bildet ovenfor, kan være.

Er det noen som leser denne bloggen, som kan komme meg til unnsetning?

Alle tips som kan hjelpe familiens "gartner" til å komme på sporet, er velkomne.

For selv står "gartneren" hjelpeløs på bar bakke. 

*

Ingen har kjent igjen, eller våget å svare på hvilken hurtigvoksende og klatrende plante familiens "gartner" har sådd.

 

Han måtte derfor - som så mange ganger tidligere - ty til nettstedet spør en biolog. 

 

Det ser ut til å være kiwi, svarer eksperten, som selv har dyrket kiwi utendørs i Norge. 

 

Han har sannsynligvis rett, når det går mot høst skal kiwi-planta få plass i rosebedet langs sørveggen.

 

Der er det lunt, og der er det espalierer som den kan klatre i.

 

Så er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste! 

 

Hvor kom Physalis-planta fra?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 Stor og fin plante ...

 

... med lovende knopper som aldri kom til å gi blomst og frukt.

 

Vi har i sommer hatt en ukjent plante i en av de mange blomsterurnene våre.

Vi vet som sagt ikke, men trolig er det  Physalis peruviana, også kalt Barbadoslykt og Peru-bær.

 

Physalis, eller fysalis,  er en ettårig art fra Andes-området i Peru, opplyser Artsdatabanken, som ikke er redd for spredning til norsk natur  selv om planta er forvillet til flere steder på østlandet, på vestlandet og i midt-Norge. Den mener at physalis egentlig er for varmekjær til å klare seg vinteren over i Norge.

Og det er nok riktig. Det har ikke vært mange minusgradene hos oss, men den ukjente planta har frosset. Blomsterknoppene ble ødelagt, og bladene i toppene ble svarte og myke.

Planta er derfor klipt ned og lagt i komposten.

 

Stadige overraskelser

Vi har ikke sådd vår plante. Den har kommet "av seg sjøl".

 

Når vi fyller urner og potter om våren, lager "familiens gartner" jord. Han blander jord fra tidligere år med egenprodusert kompost, kjøpejord og gjødsel - f.eks. kompostert kujødsel.

 

I fjor dukket en livskraftig piggepleplante opp i en urne. 

Tidligere har vi hatt besøk av en melonplante som vi heller ikke hadde sådd, og som gav oss en fin melon.

I år dukker altså en plante som etter alle solemerker hører hjemme i søtvierfamilien, opp i en av våre mange urner. Vi tipper - som sagt - på at det er en physalis-plante.

Å få et ugjendrivelig bevis i form av frukter, lyktes altså ikke. Planta hadde lovende blomsterknopper, men fikk aldri blomster. Nattefrosten tok dem.

Så frukt - eller bær - rakk aldri å utvikle. Det er synd for både husets frue og "familiens gartner" setter pris på physalisbær.

Ukjent opphav

Men hvor kommer planta fra?

Har frøene kommet med jorda vi har kjøpt? 

 

Eller er det vi selv som har kastet frø i komposten?

 

Sannsynligheten for det siste, er liten. Vi kaster ikke mat, og physalis levner ikke rester. Hele bæret blir spist.

Dessuten er det nok minst et par år siden vi kjøpte physalis sist. Og rester fra andre husholdninger enn vår egen, har vi ikke i varmkomposten - som er den eneste komposten vi har for tiden.

Så hvor er frøet eller frøene kommet fra? 

Og hvor kom frøet til piggeplet fra?

Dette er mysterier som "familiens gartner" grubler over og ikke har noen plausibel forklaring på.

Ukjente planter velkomne

"Familiens gartner" liker overraskelser og mysterier i hagen. Han tar derfor i mot "selvsådde" planter med takk, dyrker dem han liker og fjerner dem som forurenser eller byr på andre problemer.

Men helst ser han at problemene finner en logisk og akseptabel forklaring.

Så skulle noen ha teorier og hvor de ukjente frøene og plantene - f.eks. physalis-planta - kan ha kommet fra, hører han gjerne om det.

.

Blå kuletistel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Kuletistel er en "morsom" og dekorativ staude som bier og humler er spesielt glad i. 

 

Kuletistel fins i flere farger. Vi liker den blå.


Vi har blå kuletistel (Echinops bannaticus) i hagen. Den setter mange frø og sprer seg lett.

I fjor foretok "familiens gartner" en sanering. Han fjernet mange før de fikk frødd seg. I år har vi ikke så mange. I år skal de derfor få lov til å bestemme selv hvor de vil slå seg ned.

Dekorativ og nyttig
Det er to grunner til at vi dyrker blå kuletistel. Den ene er den åpenbare at vi syns at det er en fin, dekorativ staude. Den andre er hensynet til bier og humler.

Ved siden av lavendelplantene er nok kuletistel den planta som er mest besøkt. Er man bekymret for at bestanden av bier og humler går tilbake, bør man plante - eller så - kuletistel, eller stikle som den også blir kalt.

Ikke svartelistet
Frøene er meget potente. Der de faller, gror det opp en ny plante. Kuletistel er derfor ikke vanskelig å formere. Hos oss vokser den på all slags jord.

Tistelplanter er som regel ubehagelige å omgås. De stikker. Det gjør ikke kuletistelen. I alle fall ikke mer enn at en passe "tøff" hagedyrker greit lever med utfordringen.

Jeg har lest at kuletistel er uglesett av artsdatabanken. Det stemmer ikke så vidt jeg kan se. Den har tvert i mot betegnelsen "Lav risiko LO" og karakteristikken "begrensa invasjonspotensiale".

Jeg føler meg derfor på trygg grunn når jeg anbefaler blå kuletistel som en særdeles insektvennlig og dekorativ plante i stauderabatten.

Solbærene plukket og syltet

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Dette er litt i underkant av 1/3 av årets avling. Altså ikke så galt levert av en buske under press.

 

 

Her er en av tre porsjoner med solbærsyltetøy fra egen hage. Godt - og ikke minst sunt med masse antioksidanter.

Sju glass med syltetøy med tre forskjellige smaker.

 

"Familiens gartner" er en kjøkkenskriver. Han elsker å lage mat.

 

Han liker f.eks. å plukke bær fra hagens bærbusker og lage syltetøy.

 

Å plukke bringebær og lage bringebærsyltetøy overlater han til "husets frue" som lager verdens beste bringebærsyltetøy. Det er barn, svigerbarn, barnebarn - ja, alle - enige om.

 

Selv fusker han litt i "faget" med f.eks. å lage rørte rips, rabarbrasyltetøy, bjørnebærsyltetøy - og solbærsyltetøy.

 

Frigjort solbærbuske

Vi hadde to solbærbusker som bar rikt. Nå har vi en. Den andre forsvant. Denne ene er omfavnet av humle som slynger sine lianer om greinene og hindrer luft og lys med sitt omfangsrike bladverk. I tillegg sender agressive bjørnebærplanter utløpere med tusenvis av skarpe torner inn i solbærbuska og gjør det mindre hyggelig å nærme seg for å plukke bær.

I våres tok imidlertid "familiens gartner" seg sammen og frigjorde solbærbuska for det mest påtrengende uønskede favntaket. Resultatet ble ble bær - som kunne plukkes.

 

Tre ulike slag

Årets solbæravling, som ferdig renset var sånn cirka 2 liter, ble delt i tre. En tredel ble kokt med sukker og uten smakstilsetninger av noe slag. En tredel ble tilsatt litt vaniljesukker - eller mer presist sagt, vanilinsukker. Mens den siste tredelen ble kokt sammen med en stjerneanis.

 

"Familiens gartner" liker å eksperimentere; å prøve seg fram. Det gjør han i hagen, og det gjør han på kjøkkenet.

 

Smaken er selvfølgelig forskjellig. Hva som er godt er det mange like berettigede meninger om.

 

"Familiens gartner" og amatørkokk syns at alle de tre solbærsyltetøyvariantene ble gode. Han anbefaler derfor oppskriftene til den som vil prøve.

 

"Rent" syltetøy i fryseren

Både "husets frue" og "familiens gartner" lager gjerne - hvis det er mulig - syltetøy med vanlig sukker og uten fortykningsmidler. Syltetøyet oppbevares i fryseren og kan oppbevares så lenge det er nødvendig. Uten varighetsforlengende tilsetninger!

Rene varer fra egen hage bearbeidet på eget kjøkken uten unødvendige tilsetninger og er sunnest - og best, mener både "husets frue" og kjøkkenskriveren som gjerne fusker i kokkefaget når muligheten byr seg.

Som f.eks.når rips, solbær og stikkelsesbær skal i hus og bli til syltetøy og sommerminner som kan nytes når kulda og snøen igjen legger seg over hagen og naturen går til hvile for denne gangen.

 

Eplene havner på dynga

 

Foto: Kow d. e. 23102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.

Imponerende hengeplante

Foto: Kow d.e. 06.08.2018  
Klikk på bildet for å se større versjon 
 

Da denne planta kom, rakk den litt over vannbordet. Da den reiste etter 14 dager, var den blitt 15 cm lengre. 

Vi driver ikke pensjonat, men vi har tatt noen planter i pensjon. 

Da familien til vår sønn skulle på ferie, overlot de noen planter i vår varetekt.

Bl.a. en stor, bladrik hengeplante.

Planta ble hengt der vi pleier å ha våre egne ampler om sommeren: 

Midt i den verste blåsten og trekken fra Oslofjorden.

Vinden tar godt her hos oss.

Planta har svaiet faretruende.

Noen ganger har den stått rett i de hardeste vindkastene.

Men den har ikke falt av kroken.

Og de lange, relativt spinkle greinene, og bladene, har tålt påkjenningen.

Ingen ting er blitt ødelagt.

Noen ganske få blader har fulgt livets gang, visnet og falt av, men ellers har den holdt seg frisk og fin.

Vi har altså å gjøre med en robust hengeplante som tåler det meste, og legger alen til sin vekst selv under utfordrende livsvilkår.

Den må bare få vann.

Mye vann.

Hos oss hvor den har hengt i solsteiken og vinden, har den fått nærmere 3/4 liter et par ganger om dagen.

I går reiste sommergjesten til sitt eget hjem.

Faktisk større og mer imponerende enn da den kom.

I sommer var vi på besøk på campingplassen "Daftø" i Bohuslän.

På spasertur mellom campingvognene, så vi mange planter av samme slag som vår sommergjest.

Fine frodige hengeplanter som prydet hageneflekkene rundt campingvognene til de "bofaste" camperne.

Planta er tydeligvis "in".

Og det det kan vi forstå.

Men hva heter den?

Vi spurte på "Daftø", men selv vår hageinteresserte samtalepartner som hadde to flotte eksemplarer, visste ikke navnet.

Vi kan derfor ikke bidra med navn og data.

Foreløpig.

Men vi fortsetter jakten.

For dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter.

Dekorativ og hardfør, som den er. 
 

Overaskelse i blomsterhjørnet

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

En ukjent plante tok freidig plass sammen med pelargonium og blomkarse, og bredde seg ut over med lange utløpere. Den fikk masse blomster.

Flere av blomstene dannet fruktanlegg. Et av anleggene har foreløpig gitt dette resultatet. Men hva er det? 

I et hjørne av gårdsplassen pleier vi å ha noen urner med blomster.
I hovedsak er det hjemmeavlede pelargonier, men også blomkarse som vi har sådd fra frø som vi har høstet selv.
Innimellom er det en og annen innkjøpt kantlobelia.

Jorda vi bruker, er en blanding av tidligere brukt jord, kjøpejord, kugjødselkompost og egenprodusert jordforbedring fra varmkompost.
Jorda er gjødslet med pellettert hønemøkk som er oppløst i vann.

Som regel går alt som forventet - altså "etter oppskriften".
Men i år har vi fått oss en overaskelse.
Blant de kjente plantene dukket det opp en plante med relativt lange utløpere fulle av litt store lyst grønne blader og gule blomster.
Først gjettet vi på at det måtte være agurk.
Men etter hvert som noen av blomstene gikk over til fruktanlegg, hellet vi mer til gresskar.
Skjønt, nå lurer vi faktisk på om det kan være melon.

Når vi kjøper og spiser melom, kaster vi frøene i varmkomposten.
Der spirer de ofte og lever en stund før de forgår av gjæringen og den høye varmen.
Kan et frø likevel ha klart seg, og fulgt med komposten over i urna med blomster?
Er frøet "stratifisert" i kompostbingen?
Har det beholdt spireevnen, og overrasket oss med meloner fra egen hage?

Sommeren har vært usedvanlig lang.
Og ikke minst usedvanlig varm.
Jeg er en gammel mann, og har ikke opplevd så varm sommer, siden 1947.
Kan den tropiske sommeren ha lokket fram optimismen i et kompostert melomfrø, og fått det til å vokse i håp om å kunne sette frukt, og dermed frø, for å sikre etterslekten?

Det er flere fruktemner på planta.
Det skal bli spennende og se hva det blir av dem.
Ennå er vi bare i begynnelsen av august, så de har god tid på seg.
Vi lever i spenning.
Og det må vi vel gjøre en stund framover, hvis det ikke er noen der ute som allerede nå kan se hva det er for noe mystisk vi dyrker i blomsterurna.
Har du en teori, så hold den ikke for deg selv.
La oss få høre.

Strisolvendel eller gullsolvendel?

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

De solgule høstblomstene har bestemt seg for å stå i plenen.

Gullsolvendel? Eller strisolvendel?  Vanskelig å bestemme, men fine er de.

Vi har noen høstblomstrende planter som vi ikke vet navnet på.
Vi har derfor gjettet på både det ene og det andre i årenes løp.
Nå har vi spurt ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" om hjelp.
Men også ekspertene er usikre.

Ikke gjerdesolhatt ...
En ting synes i alle fall sikkert:
"Kyss meg over gjerdet",  eller "Kyss meg over gard'n" som vi sa i min familie, er det ikke.
Rudbeckia laciniata, har annerledes bladverk, og er mye høyere.
De plantene vi har, ville ikke rekke over et vanlig høyt tomtegjerde.

... og ikke jordskokk
På grunnlag av de bildene jeg sendte inn, mente noen av ekspertene på "Spør en biolog. Planter" at det kunne dreie seg om jordskokk.
Over jorda, kan de nok likne litt, men våre planter danner ingen "knoller", men har vanlige tynne røtter som de forøvrig sender utover og sprer seg ved hjelp av.
Jordskokker som vi har dyrket tidligere, har dessuten hatt lett hårete stengler og blad.
De plantene vi har i plenen, er glatte.

Slått seg ned på plenen
Våre planter stod opprinnelig i blomsterbedet.
Derfra har de ved hjelp av rotstenglene "beveget" seg ut på plenen.
Der ser de ut til å trives.
Og der har vi latt dem stå.
Når vi klipper plenen, kjører vi utenom.


Gullsolvendel eller strisolvendel?
Ekspertene blir altså ikke enige.
De syns at de har for dårlig grunnlag til å foreta en autorativ bestemmelse.
Men slik forholdene er, mener de at det høyst sannsynlig er Helianthus rigidus, altså strisolvendel, vi har.
Husets gartner heller mer til Helianthus decapetalus, dvs. gullsolvendel, men er åpen for at ekspertene har rett.

Tilbake i blomsterbedet
Uansett.
Vi liker de ranke plantene med de gule nikkende hodene.
At de har inntatt plenen er selvfølgelig upraktisk, men "det er  råd med den pølsa som er for lang", som det heter.
Når vi får tid, skal vi flytte noen av dem tilbake i blomsterbedet.
Forhåpentlig vil de slå rot og klare seg der.

Nostalgi
Og skulle de ikke gjøre det, beholder vi noen i plenen.
For sikkerhets skyld.
For disse solvendlene,  enten det nå er stri- eller gull-, tar vi ikke sjansen på å miste.
De er pene å se på.
Og de stammer opprinnelig fra familiegartnerens barndomshage. 

Ukjent blomst

Foto: Kow d.e. 23.06.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Disse blomstene dukket opp i staudebedet. Hva kan det være?

I staudebedet  på østsiden av gårdsplassen vokste det fram en masse akeleier.
Pluss de blomstene som ses på bildet ovenfor.
Noen som vet hva dette er?

Hver blomst er liten og uanselig og gjør kanskje ikke så mye av seg, men helhetsinntrykket er upåklagelig.
Fargen er vakker, og de blomstrer lenge - mye lenger enn sine naboer akeleiene.

Jeg håper at de er flerårige og vinterherdige og kommer igjen neste år.

Mislykkede reddiker nok en gang

Foto: Kow d. e.  180682016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 Reddikene ser fine ut.

Helt til man tar en nærmere titt.

Da ser de slik ut.

Jeg har nettopp lest en artikkel med gode råd til nybegynnere i hagedyrkingens edle kunst.
Begynn med noe enkelt som alle får til, sier artikkelforfatteren og foreslår reddiker.
Reddiker er ingen kunst.
Det får alle til.

Bortsett fra jeg, da.
Jeg har hatt hage og puslet med jord og planter i godt over 50 år.
Dessuten kommer jeg fra et hjem hvor begge foreldrene hadde grønne fingre og dyrket såvel sommerblomster som stauder, grønnsaker, frukt og bær.
Jeg fikk med meg mange grunnleggende hagekunnskaper fra barndomshjemmet.
Men den enkle kunsten å dyrke reddiker har jeg ikke fått med meg.

I fjor mislyktes jeg fullstendig.
Jeg lot plantene sette blomst og frø, og brukte de vakre hvite blomstene som dekorasjon etter å ha gitt opp å få noe spiselig ut av de gjenstridige plantene.
Det skrev jeg om her på bloggen.

Etter at jeg hadde beskrevet fadesen på bloggen, fikk jeg det råd å legge kugjødselkompost i bunnen og jord på toppen av dunken jeg sår i.
Da ville plantene få noe fristende å strekke seg etter nede i jorda.
Dette rådet fulgte jeg i år.

Men heller ikke dette, fikk mine reddiker til å svelle ut til knoller.
Fasit: Samme elendige resultat som tidligere.

Hva er det jeg gjør galt?
Sår jeg for tett?
For grunt?
For dypt?
Bruker jeg for god jord?
Eller for mager jord?

Jorda er ikke for hard - hvis noen skulle tro det.
Den er løs, dvs. passe fast og grei å arbeide med.

Fins det noen eksperter der ute som kan påpeke hva jeg gjør feil, og som kan hjelpe meg på rett veg slik at også jeg kan dyrke fram reddiker som ikke bare blir bladverk og lange harde røtter, men struttende røde og hvite røtter som kan spises?

Mislykkede reddiker

Foto: Kow d. e.  16082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Spiselige reddiker ble det ikke, men blomsterprakten er upåklagelig.

Stod reddikene for tett? Disse ble priklet ut, men det ble ikke noe av dem heller.

Her er et utvalg reddiker fra årets avling. Ikke mye å knaske på her.

Den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør overveie å legge asfalt i hagen, sa programlederen for hageprogrammet "Grønn glede".

Jeg føler trang til å bekjenne: Jeg klarer ikke å dyrke fram spiselige reddiker.
Hos meg blir det som oftest bare strantne planter uten knoller.
Og lar jeg plantene, i ren frustrasjon, stå sommeren igjennom, blir det blomster.

Hva jeg gjør galt, skjønner jeg ikke.
Jeg bearbeider jorda godt så den ikke er for fast og hard.
Jeg forestiller meg at hard jord vil vanskeliggjøre knolldannelsen.
På den løse jorda strør jeg frø.
Forsiktig dytter jeg frøene litt ned i jorda før jeg strør et lag med jord over.

Plantene spirer og gror.
Det er ikke det.
Men det blir ingen knoller.
Hva er årsaken?
Frøene er kjøpt og er ikke gått ut på dato.

Reddikbedet er en stor plastdunk som står lyst på terrassen.
I nabodunkene er det krydderurter.
Noen er overvintret.
Andre - som dill og koriander - er innkjøpt og plantet ut i år.
De vokser og er friske og fine alle sammen.

Men reddikene blir det ikke noe av.
Jeg har fått til reddiker tidligere, men slett ikke alltid.
Som regel blir det ingen knoller, men bare tynne "pinner".
Bør jeg gå over til asfalt?

Akeleienes fargemutasjon

Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Alle akeleiene i hagen er blå ...

 

... bortsett fra denne som er hvit, selv om de åpenbart kommer fra samme morplanter.

 

Vi har mange akeleier i hagen.

De likner hverandre.

De er mørkt blå.

 

Det er ikke så rart.

Akeleier sår seg mer enn villig, og plantene i vår hage er i nær slekt og familie.

Arvede egenskaper med andre ord.

 

I fjor tok jeg en plante som hadde valgt seg plass på et upraktisk sted, og plantet den i blomsterbedet på nordsiden av huset.

De øvrige plantene står på sør- og vestsiden.

 

Planta på nordsiden har ikke blå blomster.

Den har hvite!

 

Vi har tidligere hatt masser av beige og rosa akeleier.

Plantene med de blå blomstene, må være etterkommere etter de beige og rosa.

Vi har nemlig ikke sådd noen og ikke plantet inn noen utenfra på mange år.

 

Når blomstene har skiftet farge, må det mest trolig, skyldes endringer i jordsmonnet der de gror

Men hva vi har gjort for å endre jorda - for eksempel surhetsgraden - så radikalt at alle akeleiene er blitt vakkert blå, vet vi ikke.

Vi har år om annet tilført hjemmelaget kompost.

Noe "brukt" overskuddsjord fra potter og urner som har fått ny jord, er det nok også blitt gjennom årene, men ikke over alt.

Men akeleiene er blitt blå.

 

Bortsett fra den ene som står i bedet på nordsiden.

Som derfor står mørkere og er utsatt for mindre direkte sol.

Og som kanskje står i jord med en annen surhetsgrad og med andre næringsforhold forøvrig.

 

Andre forhold enn jordsmonn, lys og i noen grad temperatur, som kan være årsak til fargeforskjellen, vet vi ikke om.

Er det noen der ute som kan forklare fenomenet på mer vitenskaplig vis?

 

 



Hvor farlig er det å sette usertifiserte poteter?

Jeg har jeg vært flink og renset potetene for groer.
Vi kjøper 5-kilos poser med poteter for konsum.
Noen ganger har vi satt enkelte av dem i kjøkkenhagen, eller i plastdunker.
I år lar vi være for ikke å provosere "potetpolitiet".

Det er strenge regler for valg av settepoteter, har vi lært.
Man kan ikke putte hva som helst i jorda.
Det er lov til å bruke settepoteter fra egen avling.
Og det er formelt sett ikke forbudt å sette matpotet som kjøpes i butikk eller mottas på annen måte.
Men det frarådes på grunn av smittefare.
Dette gjelder særlig dersom matpotetene er fra utlandet, skriver matportalen.no på siden http://www.matportalen.no/artikler/er_du_en_potetsynder.
Årsaken er at potetene kan føre med seg smitte selv om de ser aldri så friske ut.
Smitte som kan gjøre stor skade om den overføres til jordbruksarealer.
Regelverket er i utgangspunktet myntet på næringen, men gjelder også hagedyrkere, skal man tro Matportalen, som anbefaler at man kjøper sertifiserte settepoteter hvis man vil dyrke poteter i egen hage.

Det kan man jo gjerne gjøre.
For sikkerhets skyld - og for ikke uforvarende å bli skyld i noe.
Men jeg har en følelse av at man her skyter spurv med kanoner.

Om smittefaren skriver Matportalen:
Ta en kikk under gummistøvlene dine.
Der vil du helt sikkert finne jordrester.
I hvert fall på høsten når du daglig er ute i kjøkkenhagen og henter deg et potetris til middagen.
Og på søndagsturen må du kanskje utstyre deg med regnhabbit og støvler, og på ruta passerer du kanskje et jorde eller to.
Så fort gjort kan det være å ha spredd en potetskadegjører.
De som bor i nærheten av profesjonelle potetbønder, bør ha dette ekstra i mente.
Jordbruksarealer hvor det påvises visse potetskadegjørere blir nemlig pålagt årelang karantene.
Derfor, ikke bli en potetsynder du også, men kjøp sertifiserte settepoteter på nærmeste hagesenter.

Hvis potetene er smittebefengte, sitter mesteparten av smittestoffene formodentlig i eller på skallet, eller umiddelbart under.
Kanskje også i groene.
Hvis man råskreller potetene og legger groer og skall  i komposten, sprer man formodentlig eventuelle smittestoffer til komposten.
Hvis potetene har sår, skurv, eller råteflekker skjærer man av dette før koking slik at også dette havner i komposten.
Om smittestoffene går til grunne i varmkomposten, er usikkert
Sjansen er til stede for at man, når komposten brukes i hagen, sprer smittestoffene til stadig nye områder.
Hvis smittefaren er så overhengende - og kan få så alvorlige konsekvenser som man vil ha det til - bør skall, groer og eventuelt sykdomsbefengt avskjær holdes borte fra komposten.
Men noe slikt råd har jeg ikke sett.
I alle fall ikke foreløpig.

At potetbønder må vise forsiktighet, er en selvfølge.
Å gjøre regler som gjelder dem som driver stort, gyldig for hagedyrkere virker, som nevnt, overdrevet.
Nå trues personer som dyrker poteter i plastkar, bøtter og spann, eller i et hjørne av kjøkkenhagen, med de alvorligste konsekvenser hvis de stikker en uautorisert potet i jorda.
De kan bli skyld i at hele potetavlinger går tapt.
For år framover.
Da blir de erstatningsansvarlige.
Trues det med.

Denne saken må være blåst ut av alle rimelige proporsjoner.
Går "ekspertene" virkelig god for denne virkelighetsbeskrivelsen?
Spørsmålet vil bli sendt til relevante mat- og landbruksmyndigheter.
Så får vi se hva de sier.
Hvis de syns saken er så viktig at de tar seg tid til å svare.
Det bør de synes hvis smittefaren er så overhengende som skremslene bærer bud om.

Løk på vidvanke

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Flere løker ligger løse rundt omkring i bedet. Formodentlig er det snøklokkeløker. Noen har jeg plantet på ny. Disse tre venter på å komme i jorda.

Da grantrærne ved gårdsplassen ble felt, ble stamme, greiner, kvist og kvas fra det ene treet plassert over blomsterbedet.
En drøy uke senere hadde jeg fjernet alt sammen og ryddet for at lys og luft skulle komme til.
Da oppdaget jeg flere løker som lå løse oppe på bakken.
De som jeg så, plantet jeg på ny etter som de så fine og friske ut.
Seinere har jeg funnet enda flere løse løker.

Formodentlig er det snøklokkeløker.
Løkene har vært plantet like dypt som de løkene som fortsatt står i jorda, og som har gitt planter som har blomstret som forventet.
Hva kan forklaringen være på at de ligger oppe på jorda?
"Klatrer" de selv?
Eller er det dyr som drar dem opp?
Mus som har holdt til under greinene som lå der en ukes tid?
Eller fugler?
Er det skjæra som er den skyldige?
Et av foringsbrettene står en meter eller halvannen unna.

Hvis noen har opplevd det samme, eller mener at de har en forklaring på fenomenet, hører jeg gjerne om det.

La meg forresten legge til:
Vi har snøklokker i bedet langs husveggen 3-4 meter unna også.
Der har jeg ikke funnet noen løse løker.
Alle løkene ble plantet samtidig - og like dypt.
Merkelig!

Det KAN fryse is i plussgrader!

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Det kan fryse is i varmegrader, slår Storm og TV2 fast. Forklaringen finner du nedenfor.

For å få rede på hvordan det kunne være is på vasspytten på toppen av vedlageret, men flere plussgrader i lufta, sendte jeg blogginnlegget foran til Meteorologisk institutt og til Storm/TV2.
Jeg fikk svar fra begge.

"Ikke i plussgrader..."
Klimavakten hos Meteorologisk Institutt takker for et interessant spørsmål og slår fast at vann ikke fryser ved plussgrader. Det må ha vart minusgrader i vannpytten.
Det er riktig nok, men hvordan kan det være minusgrader i vasspytten, men flere plussgrader rundt omkring?
Klimavakten forklarer fenomenet slik:
Våre målinger viser at selv om det var plussgrader for det meste, så var det noen steder som hadde minusgrader om natten. Vakten legger ved et kart som viser målt temperatur kl. 01 lokal tid, den 12 mars. Se nedenfor. Tidligere netter ser omtrent like ut - dvs. plussgrader for det meste, men enkelte målestasjoner har observert minusgrader når det var på det kaldeste.

Temperaturen klokka 0100 natt til 12. mars.

Selv om jeg leste av 3-4 plussgrader tidlig om morgenen, kan det ha vart minusgrader tidligere om natta. Også på bakken kan det ha vart noe is, men siden det var så tynt smeltet det veldig fort når temperaturen steg over null igjen, mens den tykke isen i vannpytten trengte mer tid.
Derfor fant jeg is der på tross av at bakken var fuktig, mener Klimavakten.

Temperaturen varierer veldig mye
At det ikke var rim på bilvinduene har mest sannsynlig med luftfuktigheten å gjøre. Hvis det er for tørt blir det ikke rim på tross av at det er kaldt.
Temperatur er noe som kan variere veldig mye på små avstander, særlig når det er klarvær og lite vind.
Bakken kan fort få minusgrader på tross av at det er plussgrader i termometerhøyde, og hvis termometeret sitter nær en husvegg eller annen stor gjenstand som gir fra seg varmestråling mens pytten står mer fritt, så vil det også bidra til at temperaturen blir forskjellig.
Alle gjenstander gir fra seg noe varmestråling selv om vi opplever dem som kalde.
Jeg takker Matilda Hallerstig ved Klimavakten til Meteorologisk institutt for svaret.

"Eller i plussgrader likevel ?"
Storm/TV2 anvender en litt annen forklaringsmodell.
Storm-meteorolog Roar Inge Hansen har kikket på bildene fra vedstabelen, og forklare det som sannsynligvis har skjedd, på denne måten:

Overflaten av vedlageret blir kaldere enn luften rundt fordi overflaten taper varme ved langbølget utstråling.

Er det klart om natta, stråler det ikke noe varme tilbake til stabelen, og temperaturen på overflaten synker.

Spesielt kaldt blir det på mørke overflater, som stråler ut mer varme enn lyse overflater, sier meteorolog Hansen.

"Kjøleskap"
Dekket på toppen av stabelen var fuktig, og det hjelper også til med å få ned temperaturen.
En svak tørr vind gjør at en fuktig overflate taper ekstra mye varme. Vannet fordamper. Det krever varme, og varmen tas fra den våte overflaten, forklarer Hansen.

Fordamping er hemmeligheten bak kjøleskap og frysere også, og Hansen er ikke overrasket over isen på vedstabelen.

Det kan danne seg is selv om lufttemperaturen er opp i fire-fem varmegrader.

På Facebook og TV2.no
Som forklaringene viser: Den som har øynene åpne, og nysgjerrighet, vil alltid finne noe å undre seg over i hagen.
Og det er alltid noe å lære.
Jeg takker meteorolog  Roar Ingen Hansen for hans forklaring.
Jeg takker også Storm som la ut saken på Facebook-sida si, https://www.facebook.com/storm.no?fref=nf, og TV2 som la ut forespørselen og forklaringen på TV2s nettside, http://www.tv2.no/2015/03/13/storm/vaerfenomen/is/6678691
 

Plussgrader og is

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Øverst: Flere morgener på rad har det vært is på denne "vasspytten" på toppen av vedlageret selv om gradestokkene sier at det er flere plussgrader.
Nederst: Isen er tjukk - nesten bunnfrossen. Ved hjelp av harde slag har jeg klart å knuse litt av den mellom taksteinene.

I går var jeg våken før klokka 5.
Da jeg så på den elektroniske temperaturmåleren som er plassert på nordsiden av huset, viste den 4,3 plussgrader.
Den gammeldagse gradestokken som også står på nordsiden, viste mellom 3 og 4.
Da jeg gikk ut for å hente avisen ti minutter over 6, viste gradestokken på sørveggen godt og vel 3 grader.
Det var ikke rim på noen av takene.
Og ikke is på bilvinduene til naboene.
Bilene står ute om natta.
Det var fuktig på belegningssteinene i innkjørselen, men ikke glatt.

Tjukk is i plussgrader?
Da jeg til min overraskelse hadde sett at det hadde vært is på "vasspytten" på toppen av vedlageret de siste morgenene, så jeg etter.
Og is var det.
Tjukk is.
Selv om det var flere plussgrader - i følge gradestokkene.

Ikke "issnerk", men bunnfrosset
Ved 6-tiden i dag morges sjekket jeg temperatur og is på ny.
Like før klokka 6  viste både det elektroniske og de tradisjonelle termometerne litt i overkant av 3 grader.
Denne gangen tok jeg med kameraet for å dokumentere at det var is.
Bildene ser dere ovenfor.
Det var ikke bare "issnerk" eller en tynn isskorpe, men nesten bunnfrosset, hard is.
Jeg måtte slå hardt for å bryte isflaten.
Da jeg fikk hull, kom det fram litt vann, men ikke mye.
Nesten alt var hardfrosset.
I går kveld ved 9-tiden var det flytende vann uten antydning til isdannelse.

Fryser vann når det ikke er minusgrader?
På mindre enn 9 timer er altså "vasspytten" gått fra flytende, soloppvarmet vann til fast, hard is på tross av at det  har vært flere plussgrader.
I alle fall må det ha vært plussgrader en stor del av tiden.
Vi har en bil som sier i fra når det blir 4 grader.
Det sa den ifra om i går kveld.
Og temperaturen skifter ikke plutselig og med ett slag fra flere plussgrader til så mange minusgrader at en pytt med 4-5 cm dypt vann bunnfryser, for så plutselig å skifte tilbake til flere plussgrader igjen.
Eller gjør den det?

Uforklarlig is
Jeg finner ingen logisk forklaring på den harde, bunnfrosne isen.
Se på bildene.
Hvor kaldt må det være for at så mye vann skal bånnfryse?
Og over hvor lang tid må kulda vare?
Jeg tror at jeg må sende problemet til Meteorologisk institutt og til Storm.
Forhåpentlig har de data og kunnskaper nok til å gi en forklaring.

Engletrompeter i skammekroken

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem engletrompetplanter er satt ut på terrassen. I "skammekroken" så å si. De ser ikke spesielt vitale ut. Men de får en sjanse.

Tirsdag i denne uka skrev jeg om engletrompetplantene som ikke blomstrer, og som nå får sin siste sjanse.
De er i alt sju stykker.
De fem på bildet ovenfor, en med en stor og tung urne som ennå ikke er flyttet, og en ny av året som står i garasjen for å slå rot.
Den store skal stå i avskjæringen på bildet.

De to som står i svarte plastpotter, er omplantet denne våren.
De har fått større potter og ny jord.
Jorda er en blanding av hagejord fra sekk og kugjødselkompost.

Plantene i den brune plastpotta og keramikkrukka skal også få ny jord bare jeg kan gjenoppta utearbeidet.
Den vesle planta i den gule plastpotta er dyrket fram fra en stikling som jeg satte i fjor.
Den har holdt seg grønn, og har hatt blader, gjennom vinteren.

Da jeg har forstått at mangel på gjødsel kan være forklaringen på den uteblitte blomstringen, har jeg allerede begynt å vanne med gjødselvann med Blåkorn.
Heretter skal plantene få hønsegjødsel, dvs. hønsemøkkpellets oppløst i vann.

Det er mange eksperter der ute.
Hvis de som leser denne bloggen, mener å hvite hva jeg gjør galt, vil jeg gjerne vite det.
Når plantene har utviklet blader, har de hittil mistet bladene igjen etter kort tid.
Hvordan unngår jeg dette?
Og hvordan får jeg plantene til å blomstre?

Baker for smed i reddikbedet?

Foto: Kow d.e. 09082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er så å si bare bladnervene igjen av reddikbladene. Hvem har vært på ferde her? Sitter synderen på kanten av urna, eller ...?

Noen har hatt et lucullusmåltid på reddikbladene.
Hvem som er synderne er uklart, men snilene var lenge mistenkt.
På bildet ovenfor sitter en hagesnile med hus på kanten av plasturna.
Er den på veg for å forsyne seg?
Eller har den nettopp spist seg mett?

Små grønne syndere?
I går tok jeg opp resten av reddikene.
Da krydde det fram et stort antall små, grønne åmer.
Om de falt fra bladrestene eller oppholdt seg i jorda og kom fram da jeg dro opp reddikene, var jeg ikke i stand til å konstatere.
Jeg så dem for seint.
Er det disse små åmene som har spist bladverket?
Har familiens gartner gjort seg skyldig i et justismord?
M.a.o.: Er snilene uskyldig mistenkt og dømte?

Hva skal åmene bli?
De grønne åmene var en snau centimeter lange.
Og meget livlige.
De løftet forparten og kikket seg energisk omkring.
De var åpenbart forstadiet til et eller annet insekt.
Men hvilket?
En plagsom flue eller et nyttedyr?
Hvis noen har kunnskap - eller en teori - om hva de grønne åmene som invaderte reddikbedet, skal bli til, hører jeg gjerne om det.

Hvem er den elskede Kiss?

På 75-årsdagen 29. juli i fjor fikk jeg en Hydrangea macrophylla "Love you Kiss.
Altså en hortensia.
Den hadde vakre blomster.
Og et navn som gjorde meg nysgjerrig.
Hvem var den elskede Kiss?
Og hvem elsket henne?

I året som er gått, har jeg oppsøkt en rekke nettsider for, om mulig, å finne er forklaring.
Det har ikke vært vanskelig å finne opplysninger om planta.
Men verken engelskspråklige, tyskspråklige eller nordiske sider har hatt noe å fortelle om navnet.

Da får jeg bruke fantasien og håpe på at noen som vet bedre, arresterer meg hvis jeg havner altfor langt ute på de store, hvite viddene.

Polarfareren Roald Amundsen var en allsidig herremann.
Han utforsket mer enn arktiske strøk.
Han giftet seg aldri, men hadde et slags semi-platonisk kjærlighetsforhold til flere gifte damer.
En av dem var Kristine Elisabeth Bennett født Gudde.
Hun var rikt gift i England, men opprinnelig norsk - fra Trondheim.

Kristine Elisabeth ble kalt Kiss - i familien og av Roald Amundsen.
Polfæreren besøkte henne i dølgsmål og åpenlyst, skrev brev til henne og skrev i årene 1924-25 en dagbok hvor han kalte henne både kone og andre ting som det ikke var formelt grunnlag for, og hvor han betrodde henne - altså via dagboka - sin kjærlighet og forhåpninger om et framtidig samliv.
To ganger forærte han henne store deler av det han eide - bl.a. huset Uranienborg i Svartskog ved Oslofjorden.
Huset er i dag Roald Amundsen-museum.
Forfatteren Tor Bomann-Larsen har hatt adgang både til rettsdokumenter, korrespondanse og dagbok.
I to-bindsverket "Roald Amundsen - En biografi" forteller han medrivende om forholdet mellom polfareren og den elskede Kiss.

Kan "Love you Kiss" henspeile på Roald Amundsens forhold til fru Bennett?
Jeg har ikke noe annet enn sammenfallet av navn å bygge på når jeg antyder en slik forklaring.
Men inntil noen kan fortelle hvorfor hortensiaen har fått dette spesielle navnet, holder jeg muligheten åpen.
Roald Amundsen var i første halvdel av 1900-tallet en person som var kjent av "hele" verden.
At noen skulle ønske å knytte hans navn til en prydplante, er ikke usannsynlig.
Men hvorfor er da en eventuell tilknytning så uklar?
Hvorfor blir ikke navnet forklart noe sted?

Er det noen som vet svaret?
Eller skal sammenhengen forbli like dulgt og fortiet som polfarerens illegitime forhold til den gifte Kristine Elisabeth Bennett - altså Kiss?

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Mina beundrer "Love you Kiss" i august 2012.

Slik ser "Love you Kiss" ut akkurat nå. Grønn og frodig. Men vil den rekke å danne blomster?

Hvordan har dette skjedd?

Foto: Kow d.e. 03072013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den døde pelargoniumstilken har spidet blomkarsebladet. Hvordan har det kunnet skje?

Pelargoniumplanta i den store urna har ikke funnet seg til rette.
Den var litt svak og medtatt da den ble plassert der, men jeg satset på at den skulle komme seg bare den fikk røttene i ny jord.
Det skjedde ikke.
Kanskje fordi den var for svak i kombinasjon med at den har stått for mørkt og rått og har hatt for hyppige besøk av sniler og snegler av forskjellige slag - store brune, små grå og snegler med runde og flate hus i diverse størrelser.

I håp om å få en frodig beplantning stakk jeg blomkarsefrø i jorda sammen med pelargoniumplanta.
Og blomkarsen har vokst.
Den sier ikke nei takk til et skyggefullt, fuktig miljø.
Så den har fått store blader.
Om det blir blomster, når den ikke får sollys, er en annen sak.

Da jeg tok en nærmere kikk - for å se om potta burde flyttes ut i sola - fikk jeg se et fenomén som jeg ble overrasket over og ikke fant noen forklaring på.
En av de døde, tørre pelargoniumstenglene stakk opp gjennom et av blomkarsebladene.
Hvordan har dette kunnet skje?

Pelargoniumstilken er død.
Den har ikke først vokst gjennom bladet og dødd etterpå.
Den er akkurat så lang som da den ble plantet.
Ergo må bladet så å si ha vokst "rundt" stilken.
Det naturlige ville vært at det lette bladet hadde bøyd unna etter hvert som det vokste, men det har det øyensynlig ikke gjort.

At bladet skal ha blitt tredd ned på stilken er ikke sannsynlig.
Hvem skulle ha gjort det?
Ingen har vært der potta står.
Vinden?
Hvis vinden hadde revet og slitt i bladet og presset det mot stilken, burdet vel det skjøre bladet ha revnet?

Naturen byr på et fascinerende samspill av krefter.
Logiske - og uforståelige.
Denne penetreringen tilhører den siste kategorien.
I alle fall for meg.
Er det noen andre som kan tenke seg en logisk forklaring?