Våronna avbrutt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Ved vestveggen vokser det Gullklematis, Jackmanniiklematis og Vivendel. Plantene bør beskjæres tidlig på våren og i stille vær for å unngå spredning av frø fra gullklematisen.

 

 

"Familiens gartner" gikk derfor tidlig løs på oppgaven med optimisme, men ble tvunget i hus av kald sno og smertefull isjas.

 

Det deilige, varme vårdagene vi har hatt på våre kanter de siste dagene, burde vært brukt til arbeid i hagen.

 

Oppgavene står i kø og venter på at  "familiens gartner" skal komme i gang med våronna.

Han har egentlig startet, men begynte for tidlig, og ble tvunget i hus. Det var kaldt, og isjasen slo til for fullt. 

De vakre, varme vårdagene vi har hatt de siste par ukene, har han derfor tilbrakt innendørs i stedet for å jobbe i hagen.

Isjas kan man ikke behandle, heter det. Den må gå over av seg sjøl.

Så nå fordriver "familiens gartner" tiden med lesing, kryssord, matlaging og andre innendørssysler mens han venter på at isjasen skal tilate utflytting av planter, potter og urner, beskjæring av prydbusker og fjerning av etterlatenskapene etter fjorårets stauder.

Skjønt, tålmodighet er også en dyd - sies det. 

Stadig dukker det opp snøsymboler på værvarslingsappen på mobiltelefonen. I dag melder appen at det vil bli 5 grader og fare for snø tirsdag i neste uke.

 

Skulle det slå til, er det vel like greit at plantene fortsatt står innendørs.

 

Vi har hatt snø både 1. og 17. mai tidligere her ved Oslofjorden, så helt usannsynlig er det ikke at vi kan få både kulde og snø - eller sludd, noe som er ille nok for planter som har vokst seg frodige og grønne med ømtålelige blader innendrs. 

Isjas er vondt, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo.

Kanskje det er riktig. 

Neste uke vil gi syn for sagn.

Venter på å komme ut

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Dronning Ingerid-pelargoniene har stått i et varmt rom i hele vinter og var blitt omfangsrike. Nå er de skåret tilbake og venter på å komme ut i frisk luft og lys.

 

 

Planta til høyre er beskåret. De øvrige venter på tur. Foreløpig trives de innendørs i lyset fra vinduet.

 

Vi har mange pelargoniumplanter. 

Noen har overvintret innendørs i relativt varme rom. F.eks. i gjesterommet og i biblioteket. 

I gjesterommet er det varmekabler som holder temperaturen på 15-16 grader vinteren igjennom.

I biblioteket som har vegg mot garasjen, kan temperaturen på riktig kalde dager og netter komme ned i 12-13 grader. Til gjengjeld blir det godt og varmt der når vi fyrer i vedovnen. Plantene der opplever derfor store svingninger i temperaturen vinteren igjennom.

Det ser de imidlertid ikke ut til å mislike. De er frodige, og de blomstrer og viser alle mulige tegn på trivsel.

 

Mørkt og kjølig

De fleste pelargoniene overvintrer imidlertid i vedskjulet. De får vann fra tid til annen, men har det relativt mørkt i flere måneder for det kommer sparsomt med lys inn gjennom de to delvis tildekte kjellervinduene i dette rommet. Temperaturen ligger ofte i underkant av 10 grader.

Disse pelargoniene holder seg grønne vinteren igjennom, men står stort sett på "stedet hvil". I mars og april streker de seg imidlertid mot det beskjedne lyset som de aner høyt oppe på veggen. Tilveksten blir relativt fargeløs, vassen og svak.

 

Når de kommer ut i friluft, bukker de svake, gule stenglene gjerne under. Men i de aller fleste tilfelle, kommer det nye skudd. I løpet av sommeren vokser det fram frodige planter som erfaringsmessig  blomstrer rikt.

Dårlig med herding nå

Tidligere - da "familiens gartner" var yngre og orket mer - ble alle pelargoniene båret ut om morgenen og inn igjen om kvelden i en ukes eller 14 dagers tid. Slik ble de herdet og forberedt på livet utendørs.

Fortsatt får noen en tilvenningstid utendørs, men nå må de fleste vente med å komme ut til nattetemperaturen - og været forøvrig - tillater det. Det betyr at plantene fortsatt må stå inne på solvarme dager dersom man ikke kan være sikker på at natta ikke vil bli for kald.

Nå venter nok imidlertid pelargoniene på å komme ut for å begynne utelivet. 

 

Noen ut før andre

Om to dager er det 1. mai.

Første uka i mai bør noen av pelargoniene begynne å venne seg til utelivet. Det gjelder både dronning Ingerid-varianten og de med røde blomster. 

 

Men for sikkerhets skyld venter vi med noen. For mai måned er ikke til å stole på. Selv om vi bor i Drøbak som er for en sørlandsby å regne. Vi har opplevd snø på 17. mai. Så været er variabelt og mangfoldig her på våre kanter.

En urne med en rødblomstende pelargonium har vi forresten satt ut for noen dager siden. Den strutter ikke, men henger litt med bladene. Elers ser det ikke ut til at den har tatt skade av det kjølige været.

Utålmodig

"Familiens gartner" som nå er rastløs og "klør i fingrenene" etter å komme i gang med utplantingen, er spent på hvordan det går med den. Klarer den seg, er det tegn på at døgntemperaturen ikke lenger er avskrekkende.

Men - foreløpig er det kjølig. "Familiens gartner" var uten og flyttet noen urner tidligere i dag. Da frøs han på fingrene. Det sier sitt!

 

Purpurfarget Oxalis

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022©

 Klikk på bildet og se større versjon!

 

Oxalis Triangularis-planta står i stua i underetasjen sammen med flere andre overvintrende planter. Der er det meget vekslende temperatur. Når vi fyrer i vedovnen, blir det godt over 20 grader. Ellers ligger temperaturen på 13-15 grader vinteren igjennom. Plantene har ikke vist tegn til mistrivsel av den grunn.

Vi har en purpurfarget - eller kanskje lilla - Oxalis Triangularis.

Den har vi fått av familiegartnerens tante. Vi har hatt den i flere år, og har etter det ekspertisen sier, behandlet den i strid med all fornuft, alle erfaringer - og all sedvane.

I vår uvitenhet har vi latt den gro og sette blader til alle tider. Vi har ikke latt den hvile! Og vi har gitt den vann så snart de vakre, tredelte bladene har vist tendenser til å bli slappe og henge i stedet for å strutte.

Helt galt altså.

Tørke litt mellom vanningene

For i følge dem som har erfaringer - og derfor greie på sånt - skal Oxalis Triangularis dreneres effektivt og gjerne tørke litt mellom hver vanning. Og de skal helst stå i halvskygge og ikke i sterk sol.

Vår oxalis er ikke bortskjemt med gjødsel, men er plantet om i god jord. 

Og vi fjerner visne blader så snart de viser seg.

 

Men, merk: Blader som ser litt slappe ut og ikke strutter, mangler ikke nødvendigvis vann. 

 

De tredelte, vakkert fargede bladene er et slags værmeldere. De ser litt slappe ut når det er overskyet eller småmørkt, men strutter i sol og lys. Hvis man ikke vet dette, kan man lett overvanne.

Inne året rundt 

Vi har aldri unnt vår oxalisplante et liv i frisk luft. Ikke et kort besøk en gang, har den fått, enda den - stadig i følge ekspertene - godt tåler å stå utendørs i den norske vekstsesongen. Den tåler - etter sigende! - til og med noen få kuldegrader.

Men sterk, direkte sol liker den ikke. Den bør stå i halvskygge - slik oxalis gjør i skogbunnen der den opprinnelig hører hjemme.

Innvandrer

Nå er imidlertid ikke Oxalis Triangularis norsk. Den kommer visstnok fra Brasil, og hvordan sol- og vekstforholdene er der, er "familiens gartner" ikke sikker på. Men han hører på - og lærer av - dem som vet.

Om høsten må - som man skjønner - Oxalis triangularis-plantene inn i varmen. Men ikke nok med det. Fra sein høst til tidlig vår skal de hvile. De skal settes kjølig og helt mørkt, og ha det tørt og først drives igjen når sola begynner å gi lys og varme. F. eks. en gang i mars - altså nå.

Det er her "familiens gartner" har trådt feil. Han har latt oxalisplanta stå lyst og varmt slik at den har kunnet glede husets frue og ham selv med sitt vakre bladverk uten stans året rundt. Han har drevet rovdrift på  knollenes iboende krefter og oppsamlede ressurser. Han har kort, men kanskje ikke godt, drevet rovdrift.

I år skal den ut

Når varmen nå etterhvert kommer, skal vår kjære oxalisplante ut. 

Den skal deles slik at vi får 2 eller 3 potter, få ny næringsrik jord, og tilbringe sommeren i halvskyggen ved foten av rodondendronbuskene nær inngangsdøra slik at vi kan holde et visst øye med den.

For i Winthers hage lurer det farer.

Oxalis - eller gjøkesyre - har syrlige blader som sikkert kan falle i smak hos både tobeinte og firbeinte - for ikke å snakke om små ålende dyr som ikke har bein i det hele tatt.

Foreløpig lever vår Oxalis Triangularis et trygt inneliv. Men spennende miljøskifte venter. Spennende både for "familiens gartner" og for vår utgave av Oxalis Triangularis som vi setter stor pris på og gjerne vil holde liv i så lenge som mulig. Både fordi den har affeksjonsverdi og fordi den gleder oss med sine pupurfargede triangulære blader.

Hittil har det gått bra - selv om vi i følge ekspertene har gjort det meste galt. Lykken har åpenbart vært bedre enn forstanden!

 

Men nå skal vi ta "skjeen i en annen hånd". Så får vi se.

 

 

Begonia formert ved stikling

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Den hjemmelagde, stiklingformerte begoniaplanta setter nye skudd.

Begoniaen tåler lite.
Når jeg flytter den fra det beskyttede inneklimaet og ut i blåst og regn, knekker som regel en stengel eller to.
For to år siden satte jeg en av disse greinene i jord.
Den greide seg lenge, men måtte gi tapt i løpet av vinteren.

Sist sommer prøvde jeg igjen.
Denne gangen er det gått bedre.
Planta har tydeligvis utviklet røtter.
Den har overlevd vinteren og får stadig nye blader.

Et par bladstilker har råtnet ved rota.
Kanskje har de fått for mye vann.
Nye blader er imidlertid kommet til.

Foreløpig står den "egenproduserte" begoniaen innendørs.
Den er for ung - og skjør - til å bli sendt ut i verden på egen hånd.
Når varmen kommer, skal den imidlertid få prøve seg utendørs på dager hvor det ikke blåser.
Slike dager er det ikke mange av her ved Oslofjorden.
Litt friluftsliv håper vi likevel at den skal få oppleve.

Nå følger vi spent med på den videre utviklingen.
Vil en slik hjemmelagd plante kunne vokse seg stor og fruktbar nok til å sette blomster?

Frosten er her

Foto: Kow d.e. 27092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Den øvre plenen er dekket av rim klokka 7 i morges. Selv om sola varmer midt på dagen, er det ikke lenger tvil om hvilken årstid vi er inne i. Krakken står ennå ute og minner om sommeren som svant.

Takene til naboene supplerer gradestokkene. Når vi tar en titt ut om morgenen og ser at takene er hvite av rim, vet vi at vi må ta på en varm jakke når vi skal hente avisene i postkassa.

 

Da jeg stod opp ved halv 7-tiden i morges, viste den elektroniske gradestokken 0,2 grader, men det har nok vært kaldere for isen på vannet i karene som plantene har stått i, var ganske tjukk.

Folk som bor ikke så langt unna oss, har skrapt is flere morgener allerede.
Vi skjønte derfor at nattefrosten var på veg til oss også.
Mange planter i potter og urner står nå i garasjen, men ikke alle.
Både fordi familiens gartner ikke er kommet så langt, og fordi det ikke er plass til alle sammen.
I garasjen har plantene konkurrert om plassen med bæreposer med småved av kvister og greiner som vi fyrer med nå i overgangstiden - og ellers bruker til opptenningsved.
Men i dag tidlig ble veden ryddet unna.

Frostskadet?
Nå kan derfor flere potter og urner med planter flyttes innendørs i løpet av dagen.
Fuksiaene som akkurat nå står i sin fagreste blomstring, satte jeg heldigvis inn for 2 dager siden.
Men mange pelargonier står fortsatt ute.
Det samme gjelder de mange agapanthusplantene - som forøvrig ikke er så ømtålelige for kulde.
Da er jeg mer bekymret for engletrompetene.
Som jeg har tenkt å gi en sjanse til, selv om de ikke har blomstret i år heller.

Nede ved bakken
Jeg forutsetter at bakken magasinerer en del varme i løpet av dagen.
Varme som den avgir om natta slik at de plantene som står i ly på bakken kanskje ikke har det like kaldt som de plantene som er direkte utsatt for kald natteluft.
Men det er ikke nødvendig å ta flere sjanser.
Værmelderne sier at det skal bli klarvær de nærmeste dagene, og da kan nattetemperaturen erfaringsmessig krype lenger under null enn den gjorde i natt.
Så nå er det bare å aksle ulltrøya og arbeidshabitten og komme seg ut og få planetene i hus.
Sommeren er så avgjort over for denne gang.

Venter på å få komme ut

Foto: Kow d.e. 12052013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargonier, fuchsia, eføy og andre slyngplanter som har tilbrakt vinteren innendørs, venter på å få komme ut i det fri.

Et av de mindre rommene i huset er "fullt" av planter som venter på å komme ut.
Også i stua nede er det planter som "utålmodig" ser fram til at temperaturen blir slik at de kan flytte utendørs.
I vedskjulet står de pottene med pelargonier som er for store,  plasskrevende og uhåndterlige til at de kan stå inne i noen av oppholdsrommene.
Også i garasjen er det planter som har "mellomlandet" på vegen fra vedskjulet til friheten.

Utålmodige
Alle disse er også "utålmodige".
Planter har ikke menneskelige egenskaper, tanker og følelser.
Jeg skriver likevel at de venter "utålmodig" fordi de vokser mer enn de har godt av i rom hvor de verken får det lyset eller den friske lufta og det solskinnet som de trenger for å bli friske, frodige og grønne.

Akklimatisering
Men kanskje er det ikke plantene, men "gartneren" som er den egentlige utålmodige.
Det er mange planter.
Da de var færre, pleide jeg å flytte dem ut om dagen når temperaturen ikke var for lav og vinden ikke for sterk.
Men det er uoverkommelig nå.
Dessverre.
For "inneplantene" trenger å bli vant med forholdene utendørs.
Ikke minst trenger de å utvikle motstandskraft mot den ustanselige vinden.
De stilkene og bladene de har med ut fra sin beskyttede innendørstilværelse, knekker lett.
Jeg ser med en viss beven fram til at at fuchsiaene skal klare seg på egen hånd i vinden.

I garasjen
De plantene som står i garasjen, er noe bedre stilt.
De får riktignok ikke lyse vårnetter, men dypt mørke bak en lukket garasjeport.
Men om dagen får de lys når garasjeporten står åpen.
Og selv om det både er kaldt og regner og blåser ute, står de i le.
Når vi da ikke flytter dem ut for at de skal utvikle motstandskraft mot naturkreftene.
Eller bli dusjet og gjennomvannet av regnet - som ikke er mangelvare akkurat nå.
Å ta et stort antall planter som er våte av regn, inn i huset er ikke uproblematisk.
Å sette våte planter inn igjen i garasjen, er ikke like betenkelig.
"Garasjeplantene" nyter derfor fordeler som de øvrige plantene - dessverre - må unnvære.
Derfor venter vi nå utålmodig på våren - både "gartneren" og plantene.

Primulaen bryr seg ikke om temperaturen

Foto: Kow d.e. 29042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Primulaplantene har klart seg gjennom den harde vinteren. De er friske og frodige og blomstrer rikt.

Mens andre planter venter på mildere dager og netter, gror og blomstrer primulaplantene (nøkleblom familien/primulaceae)  uforferdet som om alt skulle være normalt.
Den sene våren skremmer ikke dem.
De heter ikke "vårens første" uten grunn.

Mange navn
Kjært barn har mange navn, heter det.
Uttrykket passer bra i dette tilfellet.
På norsk kalles primula både kusymre og nøkleblom, marianøkleblom, himmelsnykkel, dvergnykkel og teblom.
Trolig fins det enda flere lokale navn.
F. eks. navn som er påvirket av plantas eller blomstenes utseende - eller av svensk og dansk.
I Sverige knytter man nøklene til jomfru Maria og kaller planta Jungfru Marie nycklar, men der er nøklene også tilskrevet St. Peter - noe som unektelig lyder mer logisk etter som han i følge mytene bevokter porten til himmelens rike.
Svenskene har derfor navn som S:t Pärs nycklar i tillegg til himmelsnycklar, gökblomma, oxlägg - og gullviva som Evert Taube har udødeliggjort i linjen "gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol" i visa "Sjösalavals".
Danskene syns blomstene minner mer om St. Peters hodeplagg - hvordan de nå vet hvordan det så ut - og snakker om Peters hue og Jomfru Marias nøgleknippe i tillegg til "hulkravet kodriver" - hva nå det må være.
Også på engelsk og tysk har primula en lang rekke navn.

Mistet nøklene
Når jomfru Maria har fått sitt navn knyttet til himmelens nøkler, skyldes at hun var skjødesløs.
Hun må ha tatt nøklene til himmelens port fra St. Peter, og så mistet hun dem slik at de falt ned på jorda.
Der de landet, vokste planta marianøkleblom opp.
Den skulle vise henne hvor hun kunne finne igjen nøkkelknippet.

Trenger vann
Primula kan dyrkes både ute og inne.
Plantene klarer normal stuetemperatur, men skal ikke ha det for varmt.
Enkelte betegner "innendørsprimula" som en "bruk og kast plante".
Primula er imidlertid en flerårig, hardfør og dekorativ plante som vil pynte opp i staudebedet.
Den kan med fordel plantes ut etter at den har avtjent sin verneplikt innendørs.
Man må imidlertid sørge for at den ikke tørker.
Noen varieteter er spesielt ømtålelige for uttørking.
Vi har f.eks. en lav sort med rødaktige blomster som lever farlig når sola steker.
Dem har vi mistet mange av.
Det er ekstra synd for de kommer fra min mors hage og har affeksjonsverdi.

Medisinplante
Som så mange andre planter, er ulike primulavarieteter brukt som medisinplanter.
Det er spesielt blomster og rot som det er laget "medisiner" av.
Urteavtrekket skal visstnok virke hostedempende, slimløsende, urindrivende og mageregulerende, eller mer presist: avførende.
Men det skal i følge de som har en kullsviertro på "naturmedisiner", også hjelpe mot betennelser, kramper, revmatisme, gikt og leddsmerter, allergiske lidelser, stressbetingede sykdommer som hodepine, rastløshet og hyperaktivitet.
Ja, det er ikke måte på.
Til og med solbrenthet - og rynker! skal primula virke mot.

Giftig
Primula er egentlig giftig.
Noen vil hevde at den ikke er farlig i små doser.
Jeg ville ikke ha prøvd!
Jeg har gikt.
Marianøkleblom skal ha salisylater i rota og være virksom mot gikt forteller nettsider som ønsker å fremme bruken av "naturmedisiner".
Bivirkninger er nevnt, men tilsynelatende underkommunisert.
Jeg tror at jeg avstår fra så vel avkok og tinktur som omslag og lar primulaplantene stå urørte i hagen.
Men det er unektelig fascinerende å sette seg inn i hva man har brukt primulaplanter til i eldre tider.
Plantekunnskap er hagekultur.

Ikke helt slutt ennå, men ...

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Bacopaen holder ut. Selv ikke lobeliaen har gitt seg for godt. Det ville være synd å fjerne dem til fordel for lyng og granbar.

Dronning Ingerid er heller ikke en som gir seg ved første tegn til høst og kulde, men nå skal hun snart komme i hus.

De fleste plantene som ikke klarer en overvintring ute, er nå innendørs.
Noen i diverse oppholdsrom med ulike temperaturer, noen i garasjen og noen i kjelleren.
Men ikke alle.
Det har vært vått og surt, men ikke faretruende kaldt.
Enkelte av hagens mange urner har derfor fortsatt fått stå med sommerens pryd i.
Som f.eks. urnene ved trappa.
Plantene der står fortsatt i blomst, og selv om både erica og calluna er innkjøpt og står og venter på å få slippe til, har vi foreløpig latt blomstene stå for å bevare illusjonen av sommer lengst mulig.
Men nå er det nok like før de må vike plass.
Værmeldingen - som jeg ellers ikke stoler så mye på - er ikke oppmuntrende.
Kulde og snø er i anmarsj, sies det.
Å få inn planter og urner som er fulle av snø, er upraktisk.
Jeg får derfor se til å få tatt meg av dem snarest.
Bare forkjølelsen kunne gi seg.
Å jobbe ute når man fryser og hoster er ikke hyggelig.
Ikke sunt heller antakelig.
Kald, rå luft er sikkert ikke bra for luftveiene.
Men så snart jeg orker å være ute, skal overvintringsplantene inn, mens bacopaene, lobeliaene og andre ettårige planter får et midlertidig opphold i plastpotter - inntil de kan legges på komposten - slik at urnene kan tømmes og stables inne før kulda og telen kommer.

Blomstrer engletrompetene i år?

Foto: Kow d.e. 03072012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Blir det blomster på engletrompetplantene i år?


For to år siden blomstret de to engletrompetplantene (datura) som vi hadde da.
I fjor laget vi tre nye planter.
Da blomstret ingen.
Nå er vi spent på om det blir blomster i år.

Gulner
I fjor mistet alle plantene det første settet med blader.
De dannet nye, men bladverket var sparsomt og mer gult enn grønt.
Alle de fem plantene overlevde vinteren i kjelleren, og har fått nye blader i løpet av våren og forsommeren.
De nye bladene som kommer er grønne, men får raskt en "sykelig" gultone som kan tyde på at plantene lider under mangel på næring.

Hønsemøkk
Plantene vannes jevnlig med gjødselvann.
Det vil si pelletert hønsegjødsel oppløst i vann.
Hittil har det ikke gitt grønnere blader.
For en måneds tid siden ble de to plantene som står i de minste pottene, pottet om.
Heller ikke ompottingen har gitt friskere bladfarge.
Norsk hageleksikon anbefaler at engletrompet omplantes hver vår og får kraftig jord.
At jeg ikke har fulgt dette rådet, kan være forklaringen på den sykelig-gule fargen på bladene.
Neste vår skal plantene bli ompottet.
Så sant plantene og jeg lever og har helsa.

Lite næring, mye blomster?
Nå er jeg spent på hvordan plantenes allmenntilstand og øyensynlige mangel på næring, påvirker blomstringen.
Ofte er det slik at planter som "har det vondt", setter blomster i den hensikt å lage frø som kan sikre overlevelse.
Slår denne teorien til, skulle det bli bra med blomster.
På den annen side trenger plantene trolig næring for å "orke" å danne blomsterknopper og bære fram blomster.
Denne teorien skulle tyde på at det også i år blir bladverk, men få - eller ingen - blomster.
Svaret kommer om en måneds tid.
I mellomtiden gjødsler vi.
Og håper på et under.

Fram og tilbake, fram og tilbake ...

Foto: Kow d.e. 18052012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Å venne "inneplantene" til kjølige vårdager er litt av en jobb. Disse plantene - og flere andre - ble båret ut og inn så lenge det var fare for minusgrader om natta.


Nå er de plantene som har overvintret inne, satt ut for godt.
Men det tok sin tid.
Temperaturen var uvanlig lenge lunefull og nattefrosten ødeleggende for lyse, vannholdige, ømfintlige stilker, blader og skudd.
Selv her ved kanten av Oslofjorden.
Plantene ble derfor flyttet ut og inn helt til etter 17. mai.

Fuksia og engletrompet
Nå er de ikke bare kommet ut i frisk luft for godt.
Flere av dem er plantet over i urner eller i bakken.
Fuksiaene har fått en lett skyggefull plass under grantreet i kanten av gårdsplassen, og engletrompetene har inntatt sin sedvanlige vindutsatte plass på terrassen.
Der får de luftet seg, men også lange, lyse dager.
Vind og sol tar knekken på noen av de bladene de har med seg innefra, men nye vokser raskt ut.

Pelargonier
Etter en intensiv formeringsperiode i fjor, har vi mange pelargonier.
Både "alminnelige" røde og dronning Ingerid.
To små, røde har bukket under i vinterens løp.
Alle de andre har klart seg og er friske med fin tilvekst.
Noen er sterkt beskåret for å bli tette og lubne.
Andre er bare forsiktig stusset - eller ikke rørt i det hele tatt - fordi jeg vil at de skal få en "buskete" og "uryddig" fasong.

Kaldt om natta
Fortsatt er nettene kalde.
De siste morgenene har jeg stått opp til utetemperaturer rundt 6 grader.
Klokka 7 i dag var temperaturen 5,4 på den elektroniske temperaturmåleren.
De gammeldagse gradestokkene viste enda en grad lavere temperatur - både på sydveggen og nordveggen.
Kulda hemmer veksten.
En knollbegonia har fått skjolder på bladene.
Om det er "nattefrost" eller for sterk, direkte sol om dagen som har forårsaket skadene, er usikkert.
Én ting er i imidlertid sikkert: Nå vil vi ha varmere netter.
Og "vi" det er både plantene og familiens gartner som venter på at tilveksten skal ta ordentlig fart, og på at plantene skal produsere knopper slik at vi om ikke altfor lenge, kan nyte et overdådig blomsterflor når vi rusler gjennom hagen eller tar en pause på en av hagens stadig flere sitteplasser.