Flere om "beinet"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Bare bladnervene igjen.

 

Vi har roser i et bed langs sørveggen som vender ut mot gårdsplassen.

På gårdsplassen vanker rådyrene - både velvoksne  dyr med lang erfaring, og kalver og ungdyr som blir tatt med til vår hage for å lære hvor den beste maten er å finne.

Rådyra er åpenbart ekstra glad i roseknopper - ja, blomsterknopper i det hele tatt.

Så snart rosebuskene danner knopper i "rådyrhøyde" - altså ikke høyere enn omlag 170 centimeter over bakken - kommer rådyra og knasker i seg knoppene. Og mens de er i gang, spiser de nye skudd og ferske blader samtidig.

De lave rosebuskene rekker derfor aldri i bli fullt utviklet. De blir stadig beitet tilbake!

Men det er ikke bare rådyra som bruker rosebedet som matfat.

Familiens "gartner" har funnet snegler på blader og greiner både høyt og lavt.

På klatrerosene som har fått lov til å klatre høyt oppover veggen, slik at rådyra ikke skal nå skudd, knopper og blomster, har han plukket ned både hagesnegl med hus og brune skogsnegler.

Nå er det de nederste greinene på klatrerosa nærmest inngangsdøra som har fått gjennomgå.

 

Alle bladene på to greiner er helt avspiste! Bladnervene står igjen, men alt bladverk mellom nervene er borte.

 

På toppen av den ene avspiste greinen, står det en godt utviklet blomsterknopp.

 

Den er urørt!

 

Intakt.
 

Den som har vært på ferde, har bare vært interessert i "bladkjøttet", men det er til gjengjeld fjernet ned til minste rest. 

Er det en eller flere snegler som har utført denne grundige og omfattende jobben?

Eller det insekter i et eller annet grådig stadium? Larver for eksempel?

Det er mange fugler av forskjellige slag i vår hage. 

Ettersom vi regner med at en del av dem spiser insekter, sprayer vi helst ikke plantene med gift.

Da får vi heller leve med at store og små dyr spiser av - og ødelegger! - det vi dyrker.

Som bladene på rosebuskene for eksempel.

Men det hadde vært interessant å vite hvem som har mesket seg på rosebladene og latt bladnervene stå igjen.

 

Potetene oppe av jorda

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpoteter av egen avling. Små, men gode og helt friske.

 

Utpå ettervinteren en gang kjøpte vi en pose med mandelpoteter hvor flere av potetene var grønne av solamin.

Solamin er en gift som kan forårsake tildels alvorlige sykdomsreaksjoner både hos mennesker og dyr.

I stedet for å kaste de befengte potetetene, fant familiens gartner ut at han ville bruke dem som settepoteter for å se om solamininnholdet gikk i arv.

 

Vokste som de skulle

Etter å ha kommet i jorda, spirte og vokste de solamingrønne poetene på helt ordinær måte.

Etter noen tid beitet rådyrene riktignok av mesteparten av potetriset.

Mangelen på overjordiske plantedeler påvirker formodentlig veksten, men "gartneren" lot poteene bli i jorda sommeren igjennom.

 

Delikatesse-poteter

Først 4. september tok han opp potetetene.

Da fant han friske mandelpoteter uten tydelig solamin. 

Smaken var også upåklagelig.

Det burde den jo også være.

Da "gartneren" var gutt ble småpoteter kalt "grisepoteter" og brukt til dyrefor.

I dag selges de pent innpakket som  "delikatessepoteter".

Og våre små mandelpoteter var delikate og smakte som utmerket!

 

 

Nansen debuterer i våre "potetdunker".

 

Familiens "gartner" er glad i poeter og lager seg gjerne lapskaus med mye - helst melne - poteter i.

Hos en bonde i vårt "nabolag" kjøpte familien derfor "gamle" poteter av merket "Nansen".

Det skulle være poteter som jevnet lapskausen og smakte godt.

Potetene svarte til forventningene.

 

Potetåker i plastdunk

"Gartneren" ville derfor prøve å dyrke "Nansen"-poteter selv.

5-6 av disse potetene la han derfor til groing før han brukte dem til settepoteter.

"Gartneren" dyrker poteter i plastdunker.

Jorda i dunkene har han kontroll på.

Han tillater seg derfor å sette poteter som ikke er "sertifiserte".

 

Liten avkastning

De  5-6 settepotetene gav liten avkastning.

De er fortsatt ikke blitt spist.

Det er derfor ikke mulig å si noe om smaken, men potetene er åpenbart friske og uten skurv eller tørråte.

 

Holder til en middag

Husets frue og familiens "gartner" er ingen "storetere".

Selv om potetavlingen er beskjeden, holder det til en middag  - for både store og små poteter blir spist. 

Det er noe eget med hjemmeavlet mat.

Og som kjent: Smått er godt!

Agurknytt - 2

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin agurk har vokst fram på agurkplanta på verandaen. Blir det flere?

 

 

Vi har høstet den store agurken som har vokst fram på agurkplanta vi fikk av Pernille, Svein Petter og lille Ulrik.

 

Vi tok ikke sjansen på å vente lenger.

Den kunne kanskje ha vokst seg enda litt større, men planta er sterkt angrepet av meldugg. 

I stedet for å vente på mer vekst og risikere sykdom, tok vi inn agurken mens den ennå var frisk.

De infiserte bladene har familiens "gartner" klipt av og kastet i søppeldunken.

Planta ser nå ganske ribbet ut, men setter nye blader.

Dessuten er agurkplanta "full av" blomster.

Når den nå ikke lenger har den store agurken å forsyne med næring og vann, kan den kanskje samle krefter til å bringe fram en eller flere agurker til?

Vi er godt uti september allerede, så forventningen om nye agurker, er kanskje i overkant optimstisk, men man skal - som kjent - aldri si aldri.

Og blir det ikke mer, er vi takknemlige for den fine agurken vi fikk - og for de mange sterkt gule blomstene som lyser opp på verandaen sammen med tomatplantene som også fortsatt setter nye, gule  blomster på greinene som dekker stadig større deler av verandagulvet.

 

Er det kun løfter som aldri blir innfridd?

 

Eller?

 

Det blir spennende å se.

 

Brunsneglene er ikke borte

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Store, grådige brune skogsnegler gjør fortsatt skade i hagen.

 

Det virker som om det er langt færre brune skogsnegler i hagen enn tidligere.

Kanskje har jakten på sneglene desimert bestanden. Eller kanskje har sneglene funnet seg mer bortgjemte oppholdssteder og matfat.

Men når det regner - og det gjør det jo! - kommer de fram i det fri. Da aker de seg ubeskyttet fram over steinbelegningen på gårdsplassen, over gresset på plenene, mellom plantene i blomsterbedene og i potter og urner.

Og da kommer familiens "gartner" med saksa.

Han syns at saks er det mest effektive avlivingsredskapet - og det mest humane.

Et par kontante klipp så er pinen over.

Ulike former for kjemiske bekjempningsmidler har "gartneren" ingen tro på. Eller tillit til.

Han er motstander av seigpining av dyr. Og av forurensning av natur.

Drepte snegler fjernes ikke. De legges i haug for å tiltrekke seg artsfrender med kanibalske tilbøyeligheter.

Når nye, grådige snegler kommer for å fråtse i haugen av døde, klipper han disse også.

Han ser ikke bort fra at han med sin "sneglesaks" har bidratt til at brunsnegebestanden i hagen er blitt mindre.

Men han vet at han ikke kan hvile på "laurbærene".

De brune skogsneglene formerer seg eksplosivt.

Kampen vinnes derfor ikke en gang for alle.

Jakten på brunsneglene er derfor en "tredemølle" som må holdes i gang - uten stans.

Men er naboene like bevisste sneglejegere som han selv er?

Og vet brunsneglene hvor tomtegrensene går?

 

Agurknytt

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Agurkplanta trives og vokser. 

 

 

 

Den har satt en rekke blomster gjennom hele sommeren.

 

 

 

 

Men blir blomstene til agurker?

 

Joda! Vi har ventet utålmodig, men omsider dukker agurkene fram her og der.

På forsommeren fikk vi en agurkplante av barnebarnet Pernille og mannen Svein Petter.

 

Planta var kraftig og frodig da vi fikk den, og den fortsatte å vokse kraftig. Den utviklet stort bladverk, sendte utløpere med klatretråder ut over nabopantene, breiet seg skkkelig og blomstret.

 

I løpet av sommeren hadde den mange blomster - og den har fortsatte å blomstre.

 

Men agurkene, hvor ble det av dem? Skulle det ikke komme agurker der de avblomstrede blomstene hadde sittet? Det kan vel ikke ha vært bare hannblomster?

 

Neida, selvfølgelig ikke. Noen blomster utviklet seg til agurker. Bare planta fikk litt tid på seg.

 

Etter hvert kom det små agurker både her og der.

 

Men hvordan ser de ut?

 

Familiens "gartner" vet at det kan være ujevnheter i "skinnet" på agurker, men de agurkene han dyrker på verandaen, er skikkelig piggete - i alle fall foreløpig.

Om de blir glattere med alderen - når de har vokst seg litt større - skal bli spennende å se.

Vi håper bare at agurkene - i likhet med tomatene som de lever i symbiose med på verandagulvet - rekker å modnes før nattefrosten kommer.

Det er nå mindre enn 14 dager til september overtar. Og september er en lumsk måned. Den kan by på "indinansummer" - eller tidlig, hustrig høst med minusgrader om natta.

Vi håper på gode dager - og netter! - for både agurkene og tomatene som lever sitt liv sammen på verandaen.

 

Nå gjelder det bare at de fleste av hunnblomstene blir til agurker, og at agurkene når "anstendig" størrelse før nattefrosten kommer.

 

Familiens "gartner" er derfor utålmodig. Han sjekker agurkplanta daglig, vanner og snakker vennlig med den.

Og håper det beste!

Det grønne hjørnet

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plantene på verandaen erobrer stadig større deler av gulvflata.

 

 

 

Den store planta som vi fikk i gave, gir store tomater.

 

 

Den planta vi dyrket på frø fra kjøkkenbordet, gir mindre tomater i klaser.

Vi har en veranda.

Den er ikke stor, men den er under tak og er godt avskjermet slik at ingen uvedkommende - og uvelkomne! - kommer dit uten at familiens medlemmer tillater det.

Grønt og frodig

På verandaen står det en del planter i "det grønne hjørnet".

Der står det en kiwi-plante, to avokadoplanter, en plante som familiens gartner har glømt hva er, tre tomatplanter og en agurkplante.

Kiwi-planta, avokadoplantene og den ukjente har "gartneren" sådd selv. For moro skyld. Han venter ikke å få verken kiwi-, avokado- eller ukjente frukter på disse plantene.

Agurkplanta har husets frue og familiens "gartner" fått i gave av barnebarnet Pernille og hennes mann, Svein Petter. Den skal vi komme tilbake til seinere.

Tomatkart

Også den ene av tomatplantene har vi fått av Pernille og Svein Petter. Den er kraftigere enn de andre tomatplantene, gror raskt, har mange blomster og utvikler flere tomater som alle fortsatt er i "kartstadiet".

Et av tomatkartene har rukket å bli stort, men viser ingen tegn til å rødme.

De øvrige tomatplantene har vokst fram fra frø fra tomater på kjøkkenbordet. De er ikke fullt så kraftige som den planta vi fikk, men også disse utvikler seg tilfredstillende, blomstrer og utvikler kart.

Blir tomatene modne?

Men vil noen av tomatkartene rekke å bli modne? Vil de bli røde, søte og saftige som gode tomater skal være?

Det er mørkere på verandaen enn ute i det fri. Det er skygge store deler av dagen. Dessuten er det kjølig. Vinden trenger inn gjennom åpningene i rekkverket.

Men på verandaen er det trygt.

Utrygt på terassen

På terassen - og i hagen ellers - står ingen ting trygt for rådyrene. Og tomatplantene aller minst. Blomster og ferske skudd spises så snart de viser seg.

Det står planter - både tomater, poteter, reddiker og sukkererter og diverse krydderurter - på terassen så godt som mulig skjermet bak hagemøbler og andre sperringer, men flere av disse er skamgnagd av skarpe rådyrtenner. 

Verandaen tross alt best

"Det grønne hjørnet" på verandaen er derfor - på tross av ulempene - det beste alternativet når man vil skjerme plantene for angrep fra de glupske firbente.

Så får vi se om noen av tomatene blir "solmodne" mens de henger på kvist.

Fortsetter de å være grønne til kulda kommer, får vi ta dem inn og legge dem til modning inne.

Det har vi gjort før. Faktisk flere ganger med godt resultat.

Men foreløpig håper vi at "det grønne hjørnet" fungerer etter forutsetnngene og leverer modne tomater før sommeren og høsten er over.

 

Psathyrella candolleana på plenen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

På ett og samme sted på plenen vokser det hvit sprøsopp hvert år - noen ganger mange, noen ganger færre.

Etter en tid blekner soppene og går i oppløsning. Men er de ikke uvanlig "filletete" i år?

 

Her er forklaringen. Snilene spiser av soppene!

 

Vår tomt består av terrasser.

 

Øverste terrasse er utbygd med dyp steinfylling som det er lagt leire og jord på.

Det midterste nivået - hvor huset, gårdsplassen og innkjørselen er - er en steinfylling på toppen av den opprinnelige skogbunnen.

Mens den den nederste plenen er bearbeidet skogbund.

Mellom nivåene er det beplantede skråninger som er dekt med påfylt jord.

Jordsmonnet - og dermed vekstvilkårene - er m.a.o. ganske forskjellige på de ulike delene av hagen.

På den nederste plenen befinner det seg formodentlig en del råtnende ved og treverk i jorda.

Dette er sannsynligvis årsaken til at det i tidens løp har dukket opp ulike slags sopp der.

Den mest trofaste soppen er hvit sprøsopp - eller Psathyrella candolleana som den heter.

Den kommer gjerne to ganger per sesong. Først på forsommeren - kanskje så tidlig som i mai - og så igjen seint på høsten. I fjor kom den 2. gang i begynnelsen av september.

Enkelte soppkjennere beskriver hvit sprøsopp som spiselig, mens andre sier at den ikke bør spises på grunn av smak eller fordi man ikke vet nok om den.

Familiens "gartner" og hans familie spiser ikke den hvite sprøsoppen selv om den ser innbydende ut.

Det gjør derimot sneglene - ikke bare de små, sleipe grå, men også brunskogsneglene. Skal man renske hagen for brunskogsnegler, kan man begynne å lete etter dem ved soppene.

 

En dag observerte familiens "gartner" at et av de mange rådyrene som frekventerer hagen, var opptatt med noe der hvor soppene var på den nedre plenen.

Han kan ikke garantere at rådyret spiste sopp, men det så slik ut, og da "gartneren" en tid etterpå var på den nedre plenen, var de hvite sprøsoppene vekk. 

Et par-tre andre uidentifiserte sopper med svarte hoder i tydelig forfall, stod urørt.

 

Rødrandkjuke

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Soppen har vokst rundt et grenfeste på bjørkestammen.

Undersiden av soppen forteller nesten mer om art og opphav enn oversiden gjør.

 

Sopper er fascinerende vekster.

Det syns i hvert fall familiens "gartner". Han blir begeistret - og nysgjerrig! - hver gang det dukker opp en sopp et eller annet sted på tomta.

For det er ikke bare i hagen det vokser forskjellige sopper på diverse steder.

På tomta er det også en skogkledt del, og også der er det mye interessant å finne.

"Gartneren" har nettopp fortalt om den store, klisne svartbevren han fant på en morknende ospestamme.

På en bjørkestamme fant han under samme ryddeaksjon en stor og fin rødrandkjuke på en relativt tynn, råtnende bjørkestamme. Riktignok var kjuken misfarget av elde og degenerasjon, men fortsatt dekorativ.

Kjuker er interessante sopper - både av utseende og når det gjelder anvendelse.

Utseendet varierer fra art til art. Noen kjuker har stilker og mykt fruktkjøtt og kan spises. Andre har form som en hestehov, vokser rett på trær uten stilk og har et fruktkjøtt som er hardt som ved.

Rødrandkjuke er av det siste slaget. Den vokser på døde eller døende trær hvor den lever av å bryte ned trevirket. Fasongen minner om hoven på en hest, og kjøttet er blekt og hardt.

Rødrandkjuke tilhører m.a.o. ryddebataljonen i naturen der den bidrar til livets kretsløp.

Rødrandkjuke egner seg ikke til mat for mennesker, men kan brukes til farging av garn og tekstiler.

 

Det eksemplaret som familiens gartner kom over, skal imidlertid ikke brukes til noe som helst annet enn å være til glede.

 

Bjørkestammen skal kuttes opp til ved.  Men det stykket som kjuken sitter på, skal skjæres av.

 

Soppen skal tørkes og deretter oppbevares på skrivebordet som representant for naturens egne kunstverk!

 

 

 

Gedigen bevresopp

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Denne uformelige klumpen er en sopp. Vanlig i Norge, men familiens "gartner" har aldri sett den før.

 

Da familiens "gartner" ryddet på skogdelen av tomta, kom han over et dødt løvtre - trolig en osp - som sto lent mot en gran. 

 

Høyt oppe på den døde stammen var det en klissen, svart, geleaktig kladd.

Det slo meg at det kanskje var - eller hadde vært - en sopp, men hvilken sopp kunne det eventuelt dreie seg om?

 

Den svarte, geleaktge klumpen hadde jo ingen av de tradisjonelle soppenes karakteristiske kjennetegn.

Familiens "gartner" er en godt voksen mann. Han har faktisk fylt 86 år.

Selv om han har levd lenge, og lest mye, har han aldri sett noe som likner på den svarte geleklumpen på den døde ospestammen.

Han søkte derfor hjelp på nettstedet Spør en biolog. Var det noen av ekspertene der som kunne si hva han hadde kommet over?

Det var det, selvfølgelig. 

 

"Det er en sopp. Antakelig svartbevre" var svaret.

 

På nettet og i "Den store soppboken" (Teknologisk Forlag 2000) blir det opplyst at bevre er en sopp i gelesoppfamilen (Exidia) som danner geléaktige fruktlegemer (basidiokarper) som tørker inn i tørt vær og sveller ut under fuktigere forhold. 

 

Bevrene er saprotrofer, dvs. nedbrytere som lever på død ved. Altså nyttevekster!

 

Det finnes åtte ulike arter av bevresopp i Norge. Noen av dem er "vertsspesifikke" og vokser bare på spesielle treslag. 

 

Det gedigne eksemplaret som familiens "gartner" kom over, vokste altså trolig på en ospestamme.

Ingen av de oppslagsverkene på nett og papir som familiens "gartner" har adgang til, opplyser noe av opphavet til navnet bevresopp.

 

Men etter som "å bevre" betyr "å skjelve" er det kanskje ikke urimelig å anta at navnet henspeiler på de bevegelsene denne skjelvende, geleaktige soppen gjør ved berøring når den er saftspent?

Fra blomstereng til plen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den øverste plenen har ikke vært slått i år - før 18. juli. Den har stått full av blomster og andre vekster, og har fungert som matfat for bier, humler og andre insekter. Men nå er den avblomstret, og nå er den omgjort til plen.

Her er noen av de få blomstene som holder stand, og som dessverre må vike når blomsterenga skal bli plen.

På plenen sto det i mange år et kirsebærtre. Da det ble saget ned, etablerte en toppklokke seg ved stubben. Der kommer den igjen år etter år til glede for hagens tobente - og for insektene.

 

Plenen er grønn og fin etter å ha fungert som blomstereng. Men på ett sted vokser det verken blomster eller gress. Formodentlig er det røttene til furuene i umiddelbar nærhet som forsyner seg med det som er av fukt og næring.

Den vesle elektriske gressklipperen gjorde jobben. Med åpent "visir" klipte den det tette, lange gresset, blomsterstilkene og de gjenstridige kløver- og krypplantene og kastet det utover. Etter å ha tørket, ble gresset rakt sammen og fraktet bort.

 

 

Mange plener hadde det vondt i juni.

Mens det var ekstrem tørke, ble de klipt og trimmet for å se presentable ut.

 

Resultatet var brune plener.

Slo ikke plenen

I juni slo vi ikke plenene i det hele tatt. Da stod begge plenene som blomsterenger og klarte seg ganske godt i tørken.

Da den øverste plenen ble slått for første gang i år den 18. juli, var den overraskende grønn og fin nesten over det hele.

 

Like ved tomtedelet var det imidlertid en tørr flekk - slik det har vært de siste 10-20 åra. Det skyldes trolig at en ganske stor furu utenfor vår tomt har røttene inne hos oss og forsyner seg av det som fins av næring og væte.

 

Men plenen forøvrig var tett og fin, og hadde åpenbart ikke hatt vondt av at den ikke var blitt klipt, stelt eller gjødslet siden i fjor høst. 

Å la plenen stå som blomstereng noen uker, forringer m.a.o.ikke gressmatta som plen. Når den klippes, blir den ganske raskt både grønn og presentabel, selv om man kanskje må bruke handmakt for å fjerne gjenstridig, krypende ugress som har etablert seg når plenen har stått ustelt.

Liten, elektrisk gressklipper

De siste par årene har vi slått plenene med en liten elektrisk gressklipper av merket MEEK.

Vi har ikke reklame på denne bloggen, men æres den som æres bør.

Familiens "gartner" var litt usikker på hvordan den vesle, relativt svake maskinen ville makte det høye og tette gresset med lange strå  og kraftige blomsterstengler.

Han stilte derfor maskinen så høyt som mulig, og sørget for at luka til oppsamleren stod åpen. Oppsamleren brukte han ikke.

Maskinen mestret oppgaven med glans.

Gresset sprutet ut av oppsamleråpningen, og den vesle maskinen jobbet seg gjennom blomsterenga med passende hvilepauser for både mannskap og maskin.

Etter at det klipte gresset hadde ligget og tørket et døgns tid, ble det rakt sammen og fjernet.

Alt gikk egentlig knirkefritt. Det er altså få grunner til å klippe plenen jevnlig hele sommeren.

Å beholde plenen som blomstereng - i alle fall deler av sommeren - sparer hageeieren for arbeid, og hjelper insektene til å finne mat og overleve slik at de kan utføre sin viktige jobb.

 

Har du besindrevet klipper sparer du natur og klima - og har du elektrisk klipper, som vi har, sparer du dyr strøm og penger. Vinn vinn, altså.

Og plenen tar - som sagt - ingen skade av slikt vekselbruk.

Tilsynelatende tvert imot!

 

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Veitistel på terrassen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Stikkende og ubehagelig, men interessant gjest på terrassen.

Ved nærmere ettersyn og bekjentskap er tistelblomstene både vakre og dekorative.

 

I et hjørne på terassen mellom peisen, leveggen, krakken og hagebordet, har vi noen potter med tomatplanter.

 

For å hindre at rådyrene forsyner seg av plantene, har vi i tillegg sperret adgangen til plantene med et lite hagebord og to stoler.

Tistel ved peisveggen

Der - bak sperringen, i en smal sprekk mellom peismuren og terassehellene - har det i løpet av sommeren vokst fram en gedigen tistel.

Så vidt vi kan skjønne etter leting på nettet, dreier det seg om en helt ordnær veitistel av arten Cirsium vulgare.

 

Det vokser en del ugress i fugene mellom terassehellene. Dette ugresset fjerner familiens "gartner" med ujevne mellomrom.

Men tistelen lot han stå. Han fant den interessant - og dekorativ.

 

Neppe rådyrskremsel

Og ettersom den stod bak rådyrsperringene var den ikke til sjenanse for terrassens rettmessige brukere. Men kanskje kunne den bidra til å holde rådyra borte?

Skjønt, det er vel lite trolig at rådyra som går tvers igjennom berberishekken, lar seg avskrekke av en skarve tistel.

 

Blomstrer og dør

Tistelen må forøvrig ha vært der også i fjor - uten at "gartneren" kan huske å ha sett den. Veitistelen blomstrer nemlig først 2. året. Deretter dør den.

 

Neste år er den derfor formodentlig borte. Hvis den da ikke har frødd seg i mellomtiden. Frøene spres med vinden, og har utrolig god  spireevne. Det skal bli spennende å se hvor i hagen nye veitstler dukker opp i årene som kommer.

Masser av frø

Hvor dekorativ tistelen er etter hvert, kan man nok diskutere. 

Tistelen "serieblomstrer". Dvs. at de kontinuerlig utvikler nye blomsterhoder, mens avbomstrede hoder står tørre igjen og danner frø. Og de tørre hodene er ikke mye for øyet.

Nå kan man selvfølgelig prøve å hjelpe til med rikere blomstring ved å fjerne frøhodene etter hvert.

Stikker

Det ville nok familens "gartner" gjort også hvis tistelen ikke hadde vært så ubehagelig å ha nærkontakt med - og hvis det ikke hadde regnet hele tiden. Stengel, blader - ja, hele planta! - er full av "illsinte" sylspisse torner.

Men blir det opphold en gang, så får "gartneren" ta en tur ut på terrassen med sekatøren, og frisere tistelen slik at den blir mer presentabel - og slik at den inspireres til å danne enda flere vakre blomsterhoder som familen kan ta en tur til vinduet og ta en titt på.

Hvis da ikke alt regnet tar knekken på hele planta. 

 

Veitistel vokser på tørr, mager grunn. Men det er ikke mange steder i hagen som er tørre nå etter en usedvanlig våt juli.

Så det skal bli spennende å se.

 

Vakker blå lavendel

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Lavendelen er spesielt fin i år.

Bier, humler, veps og andre insekter besøker flittig lavendelblomstene. Der finner de nok noe som er nyttig for dem.

 

Store, bølgende åkre med sterkt blå lavendelblomster er et betagende syn.

Noe sånt har vi ikke i vår hage.

Men vi har lavendel. 

 

Ut fra veggen like ved garsjeporten går det et par meter langt, og omlag 1 meter bredt, bed.

Det er fullt av blåblomstrende lavendel.

Dessuten har vi noen enkeltstående "busker" i staudebedet og i rosebedet.

Så vi har lavendel vi også.

 

Og det setter insektende tydelig pris på.

Så lenge lavendelblomstene ikke er visnet, blir de besøkt av diverse kjente - og mindre kjente - insekter som finner føde i de blå, velduftende blomstene.

Spesielt er humler, bier - og ikke minst veps! - iherdige.

Flere av hagens blomster virker sterkt tiltrekkende på sommerfugler, men ikke mange har så sterk tiltrekningskraft på forskjellige slags sommerfugler som lavendelblomstene.

Her er hvite, gule og mangefargede sommerfugler - eller "flygende blomster" som familiens gartner ynder å kalle dem.

De solitære lavendelplantene som vi har her og der i staudebedet og rosebedet, har familiens "gartner" dyrket fram selv ved hjelp av stiklinger fra den opprinnelige enslige morplanta som for mange år siden  utgjorde begynnelsen på lavendelbedet.

Lavendel trenger en tørr og solrik vokseplass, og er meget lett å formere.

Man tar en stikling og setter den i sandholdig jord.

Stiklingen skal ha det relativt tørt - men litt fuktighet dann og vann må den selvfølgelig ha.

Forøvrig klarer den meste selv. 

Sorry, gartnere og gartnerier, men jeg må si det som det er:

Dyre lavendelplanter er det altså unødvendig å kjøpe.

Spør noen som har lavendel om å få klippe et par stiklinger.

Så er du trolig i gang!

Mosegrodd

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Mosen vokser mellom belegningssteinene der hvor bilhjulene ikke sliter den ned. 

 

 

Tynne, grønne fuger er bare dekorativt, men når fugene sveller ut, er det ikke pent lenger.

Så sånn kan det ikke være. Familiens "gartner" har derfor ved hjelp av en egnet hakke skrapt fugene i midten av innkjørselen rene for mose. Kantene står for tur.

 

 

Denne hakka som "gartneren" har arvet etter sin hageglade mor, er som skapt til å skrape bort mose mellom belegningssteinene.

Slik ble resultatet på det beste.

 

Familiens "gartner" prøver å unngå kjemisk bekjempelse. Men noen steder lar mosen seg ikke fjerne helt ved skraping. Skal det bli helt rent, må det nok en spray med mosedreper til.

 

 

På lett fuktige, skyggefulle steder uten slitasje gror det mose. 

Det gjelder ikke bare i plenen, og andre steder i hagen, men like mye mellom belegningssteinene i innkjørselen.

 

Vokser i sand

Mellom steinene er det smale fuger med sand.

Der trives åpenbart mosen.

I langvarig tørt vær tørker den inn og blir tørr som knusk.

Men død er den ikke.

Når regnet kommer, blir den grønn og frodig igjen.

"Kjøresporene" er rene

I sporene der bilene kjører, er det bart.

I midtfeltet og på den fuktigste og mest skyggefulle kanten derimot, er det mosen som utgjør den dominerende vegetasjonen.

Den tar rett og slett overhånd.

Omreisende "mosefjernere"

For et par år siden hadde vi besøk av et par engelskmenn som ville fjerne mosen mellom steinene i innkjørselen ved å bruke trykkspyleren.

Det vil si med vår trykkspyler og med vann fra vår kran.

Det skulle de ha betalt for.

 

Familiens gartner takket høflig nei, og sa at fjerning av mosen ville han selv ta seg av.

Det lo den mest aktive engelskmannen av.

Det var tydelig at det hadde han ingen tro på.

 

Kjørt bort

Men nå er jobben gjort.

I alle fall delvis - eller for det meste.

 

Mosen er skrapt bort og kjørt til hageavfallsmottaket.

"Gartneren" vil nemlig ikke ha den i komposten.

Erfaringen tilsier at mosen overlever og spres til andre steder i hagen med komposten.

Og det vil familiens "gartner" unngå.

 

Ikke helt rent

Som bilde 6 foran viser, er det fortsatt her og der litt mose som sitter fast på enkelte av steinene.

Sammen med fragmenter fra mosefjerningsprosessen og sporer fra den mosen som er fjernet, vil trolig disse restene sørge for at det fortsetter å vokse mose på og mellom beleggningssteinene i innkjørselen.

Fjerningen av mose er derfor neppe en engangsforeteelse.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tar for mosen på ny har sikret seg hegemoni  over innkjørselen.

Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!