Fra blomstereng til plen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den øverste plenen har ikke vært slått i år - før 18. juli. Den har stått full av blomster og andre vekster, og har fungert som matfat for bier, humler og andre insekter. Men nå er den avblomstret, og nå er den omgjort til plen.

Her er noen av de få blomstene som holder stand, og som dessverre må vike når blomsterenga skal bli plen.

På plenen sto det i mange år et kirsebærtre. Da det ble saget ned, etablerte en toppklokke seg ved stubben. Der kommer den igjen år etter år til glede for hagens tobente - og for insektene.

 

Plenen er grønn og fin etter å ha fungert som blomstereng. Men på ett sted vokser det verken blomster eller gress. Formodentlig er det røttene til furuene i umiddelbar nærhet som forsyner seg med det som er av fukt og næring.

Den vesle elektriske gressklipperen gjorde jobben. Med åpent "visir" klipte den det tette, lange gresset, blomsterstilkene og de gjenstridige kløver- og krypplantene og kastet det utover. Etter å ha tørket, ble gresset rakt sammen og fraktet bort.

 

 

Mange plener hadde det vondt i juni.

Mens det var ekstrem tørke, ble de klipt og trimmet for å se presentable ut.

 

Resultatet var brune plener.

Slo ikke plenen

I juni slo vi ikke plenene i det hele tatt. Da stod begge plenene som blomsterenger og klarte seg ganske godt i tørken.

Da den øverste plenen ble slått for første gang i år den 18. juli, var den overraskende grønn og fin nesten over det hele.

 

Like ved tomtedelet var det imidlertid en tørr flekk - slik det har vært de siste 10-20 åra. Det skyldes trolig at en ganske stor furu utenfor vår tomt har røttene inne hos oss og forsyner seg av det som fins av næring og væte.

 

Men plenen forøvrig var tett og fin, og hadde åpenbart ikke hatt vondt av at den ikke var blitt klipt, stelt eller gjødslet siden i fjor høst. 

Å la plenen stå som blomstereng noen uker, forringer m.a.o.ikke gressmatta som plen. Når den klippes, blir den ganske raskt både grønn og presentabel, selv om man kanskje må bruke handmakt for å fjerne gjenstridig, krypende ugress som har etablert seg når plenen har stått ustelt.

Liten, elektrisk gressklipper

De siste par årene har vi slått plenene med en liten elektrisk gressklipper av merket MEEK.

Vi har ikke reklame på denne bloggen, men æres den som æres bør.

Familiens "gartner" var litt usikker på hvordan den vesle, relativt svake maskinen ville makte det høye og tette gresset med lange strå  og kraftige blomsterstengler.

Han stilte derfor maskinen så høyt som mulig, og sørget for at luka til oppsamleren stod åpen. Oppsamleren brukte han ikke.

Maskinen mestret oppgaven med glans.

Gresset sprutet ut av oppsamleråpningen, og den vesle maskinen jobbet seg gjennom blomsterenga med passende hvilepauser for både mannskap og maskin.

Etter at det klipte gresset hadde ligget og tørket et døgns tid, ble det rakt sammen og fjernet.

Alt gikk egentlig knirkefritt. Det er altså få grunner til å klippe plenen jevnlig hele sommeren.

Å beholde plenen som blomstereng - i alle fall deler av sommeren - sparer hageeieren for arbeid, og hjelper insektene til å finne mat og overleve slik at de kan utføre sin viktige jobb.

 

Har du besindrevet klipper sparer du natur og klima - og har du elektrisk klipper, som vi har, sparer du dyr strøm og penger. Vinn vinn, altså.

Og plenen tar - som sagt - ingen skade av slikt vekselbruk.

Tilsynelatende tvert imot!

 

Plenen har fått en over-askelse

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Snøen ligger dyp og fast - men hvit - der brøyteren har sprøytet den fra vegen inn på plenen. 

 

Så kom "familiens gartner" og gav den en over-askelse.

 

Vi fyrer med ved.

Aska tar vi vare på. Den er full av næringsstoffer som gjør hagen frodigere og grønnere.

Aska er basisk. Bl.a. inneholder den kalk og kalium og nøytraliserer sur jord. 

"Familiens gartner" har ikke noe i mot mose i plenen - bare den ikke tar overhånd. Tilførsel av kalk via aske begrenser mosetilveksten. 

Denne gangen var det altså den øverste plenen som fikk et dryss med vedaske full av mineraler. Blir det mer aske før solvarmen overtar, står resten av hagen for tur.

Aske er nemlig også verdifull næringstilsetning for andre vekster i hagen. Den kan derfor uten risiko strøs både i blomster- og grønnsaksbed.

Selvfølgelig avhengig av hvilke planter man har i bedet - eller skal så eller plante der. Surjordsplanter bør - som man sikkert forstår - ikke få vedaske som gjør jorda mindre sur eller direkte basisk.

Nysådde og nyplantede planter - eller planter som spirer om våren - kan være ømtålelige. For at de ikke skal svis av aska, bør den spres i bedene før plantene spirer eller kommer på plass.

Plener tåler imidlertid erfaringsmessig tilførsel av aske hele vekstsesongen igjennom. Men er det mulig bør man kanskje strø ut aska før eller mens det regner.

Vedaske sørger som man forstår, for å tilføre jorda - og dermed plantene, næring. Og den bidrar til å regulere surhetsgraden.

Men den har også andre nyttige egenskaper. Den gjør bl.a. livet vanskeligere for snilene - både de store og de mindre.

Du kan derfor f.eks. lage barrierer av aske der hvor du ikke vil at snilene skal utføre sine ødeleggende angrep på hagens vekster.

Og skulle snilene forsere barrierene, har du i alle fall tilført jorda gratis næring - m.a.o. gjødsel - i stedet for å kaste næringsemnene i søpla.

Plenen - blomstereng og matfat

 

 Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

I deler av sommeren slår vi ikke den øverste plenen. Da er den bienes, humlenes og de øvrige insektenes arena - og matfat.
 

 

Prestekrager og hvitkløver i skjønn forening. 

 

Prestekragene (Asteraceae) har sin egen lille teig og besøkes flittig av såvel bier og humler som sommerfugler.

Hvitkløver (Trifolium repens) er den dominerende blomsterveksten på plenen, og den setter bier, veps og humler summende pris på.

Tirilltunge - eller Maria gullsko som den også kalles - er rik på nektar og derfor en fin plante for bier.

 

I juni og deler av juli lar vi den øverste plenen ligge uslått.

 

I tillegg til å fungere som et matfat for bier, humler og andre insekter, ligger den da som et stort, vakkert blomsterbed til glede for både tobente og firbente.

 

"Familiens gartner" må gjøre en innrømmelse: Han fjerner løvetann om våren - selv om det er en viktig matplante for biene og humlene. Løvetann sprer seg uhemmet og må tas ved rota. Og det blir gjort. Hvert år.

 

Plenen et matfat

Andre "ville" blomster som befinner seg på øvre plen, lar han imidlertid gro. I hele juni og et stykke utover i juli. Selv om den vesle elektriske gressklipperen han har, får vanskeligheter med å nedkjempe kløveren og det gjenstridige gresset når "insektmånedene" er over. 

At insektene, inklusive sommerfuglene, setter pris på blomsterenga, er det ingen tvil om. Den huser et yrende liv av insekter som flyr fra blomst til blomst og sanker pollen og nektar mens de "betaler" for "varene" med å hjelpe blomstene med polineringen. 

Hjelpe bier og humler

Kantslått langs veier og nedbygging av åpen mark, gjør det stadig vanskeligere for insektene å finne uberørt natur."

 

For å bidra til å bøte på dette, har "familiens gartner" begynt å dyrke den øverste plenen som blomstereng i i deler av sommeren de senere årene.

Han vet at det han gjør, isolert sett betyr lite i den store sammenhengen, men tenker at "mange bekker små, gjør en stor å". Hvis ingen gjør noe, blir det i ethvert fall ikke bedre.

Mulch og kompost

Når juli går mot slutten, må imidlertid gresset klippes. I alle fall i år. Da er det "rund" fødselsdag og bruk for plenen som uteområde for familien. Hvis været tillater uteliv.

 

Det er leit, men da må blomstene vike og enga bli til plen. 

 

Da havner de avklipte blomstene og gresset i komposten eller som mulch i bringebærbedet og blomsterbedene. Slik fortsetter de å bidra til naturens kretsløp - også etter at de ikke lenger fungerer som matfat for insektene.

 

Fortsatt matfat

Men foreløpig er blomsterenga og matfatet inntakt. Og insektene lar det ikke stå ubrukt. 

 

Selv om enkelte av blomstene har blomstret av og begynt på vegen mot frø, kommer det stadig nye. Det er derfor fortsatt et yrende liv  i det blomstrende matfatet.

Noe som gleder "familiens gartner" nesten like mye som synet av det overveldende blomsterfloret som dekker det som vel egentlig skulle vært en velfrisert plen i en villahage.

 

 

Hvit sprøsopp i plenen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den hvite sprøsoppen er tidlig ute i år. Bildet er tatt 7. juni. I fjor hadde den nådd dette stadiet like før St. Hans.

 

 

Bildene ovenfor viser vel egentlig stadium nr 2. Når den først dukker opp har den hvite sprøsoppen brune, halvmåneformede hatter.

 

 

På plenene våre vokser det sopp av mange slag. 

 

"Familiens gartner" ser på sopp som prydplanter. Han syns de er både fine og interessante. Og han syns det er spennende å bla i soppbøker, og å søke på nettet for å finne ut hva slags sopp som velsigner hagen med sitt nærvær.

 

Kan spises, men ...

På den nedre plenen, som er gammel skogbunn, har vi i noen år nå hatt relativt store "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana).  

Det er ikke familien selv som har artsbestemt den. Det er det ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som har gjort.

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet og i litteraturen. 

 

"Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) sier at "Hvit sprøsopp" ikke er "matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

 

Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler imidlertid at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende".

Tar ingen sjanser

Husets frue og "familiens gartner" er glad i sopp. Men vi spiser bare sopp som vi er 100 prosent trygge på. Og 100 prosent trygge er vi ikke på noen av de soppene som vokser på våre plener - eller i hagen forøvrig.

 

Slik kan det nok hende at mye god mat går til spille, men vi setter sikkerheten først.

 

Men flotte å se på, er soppene. Det syns i alle fall "familiens gartner" som har sans for det litt aparte - i alle fall i hagen.

 

Nå er han spent på om de andre soppene som pleier å dukke opp, også kommer i år.

Våren var usedvanlig tørr, men nå har det regnet jevnt og trutt lenge, og i går kom det et kraftig regnskyll som gjorde jorda skikkelig våt. Det burde soppene sette pris på.

 

 

Se ellers tidligere innlegg om sopp på denne bloggen ved å søke med søkeordet sopp i søkefeltet øverst til venstre på 1. side.

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 

 

Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.

 

 

Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 

 

Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 

 

 

 

Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.

 

Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?

 

 

Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?

 

 

Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 

 

På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?

 

 

Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 

 

Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren. 

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.

Plenen klipt - første gang siden juni

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Hvitkløveren er tørr og insektene er visst ikke interessert lenger.

 

 

 

Halve plenen er klipt. Gresset og alle de andre plantene som utgjør plenen, er langt og seigt. Gressklipperen sliter tungt.

Den ganske smale elektriske gressklipperen tar seg en hvil skyggen, før neste halvdel skal klippes. 

Det blir mange turer fram og tilbake når plenen skal klippes med en ganske smal elektrisk gressklipper. Den tar ikke så mye om gangen.

Og denne gangen var gresset langt. Og gjenstridig. For det var ikke bare gress, men tette matter av planter med seige, gjenstridige stengler og blader som pakker seg imaskinen. 

 

Uten oppsamler

Når gresset er langt, setter "famileins gartner" luka til oppsamleren på vid gap og kjører uten oppsamler. Den har nemlig liten kapasitet og blir full raskt.

Med luka åpen spres gresset utover. Der får det ligge å tørke før det rakes sammen, eller "familiens gartner" samler det opp ved å kjøre over på nytt med oppsamleren på. 

Mulch og kompost

Det avklipte gresset kastes ikke! Det blir brukt enten som mulch - bl.a. i bringebærbedet -  eller det tømmes i varmkomposten hvor rekeskall og matrester bidrar til å gjøre den mest næringsrike kompost av det.

 

Varmkomposten blir skikkelig varm. Det damper og ryker av den. Frøene som følger med gresset blir nok derfor fratatt spireevnen før de følger med komposten ut i blomster- og urte-bedene, urnene og pottene. Vi har til nå ikke vært plaget med hvitkløver eller andre "plenplanter" der hvor vi har brukt kompost.

Insektene har hatt sin tid

Før vi kjørte den vesle elektriske gressklipperen over plenen i dag, har plenen ligget uklipt siden midten av juni. Insektene har altså disponert plenen en måneds tid.

Nå tar hagens eiere over. Plen med kort - men ikke for kort! - tett vegetasjon er et behagelig "gulv" i hagen som lokker til mange slags aktiviteter - eller rett og slett til lediggang og avslapping.

Alt grønt er plen

Og den grønne, myke matta bør ikke nødvendigvis bare bestå av gress. 

Mang en hageeier får nervøse rykninger av mose og "uvedkomne" planter i plenen. Det får ikke vi.

Plenen er et bruksareal. Den skal være grønn og myk. Forøvrig kan den huse hva den vil - av gressplanter, kløver, blomster - og mose. For vår del.

Og kan vi glede noen insekter med nektarfylte blomster må de gjerne vokse på vår plen, for vår skyld.

Men noen ganger må vi klippe. Av hensyn til plenen - og av hensyn til dem som har anlagt hagen.

Og nå tiden inne.

Så får insektene smøre seg med litt tålmodighet. Det vokser fort. Masse regn er vi også lovet. Så snart er det nok både kløver og blomster å fråtse i for summende insekter.

Skjærsminen i fin form etter operasjonen

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

På de sidene som ble beskåret moderat i fjor sommer, blomstrer den store skjærsminenen rikt som før.

 

På den siden hvor vi reduserte den kraftig og fjernet både stammer, grener og kvister er den i ferd med å danne nye skudd som overtar etter de som er fjernet. Neste år blomstrer den formodentlig også på denne siden.  Ny plen er sådd der skjærsminen hadde skyggelagt og drept den gamle.

 

Skjærsmin er en vakker blomst å se på. Dessuten har den i motsetning til mange andre blomstrende hagebusker, en vidunderlig duft. Den dufter "sommer".

 

 

I fjor sommer gikk vi hardt til verks mot skjærsminen som hadde bredd seg ut over en stadig større del av plenen. Den trengte å bli forynget. Den er selvfølgelig beskåret mange ganger før, men nå skulle den bli "trimmet" så det monnet.

 

Brukte hekksaksa

Og "trimmet" ble den. Vi brukte den elektriske hekksaksa på toppen og så å si rundt hele buska. På den siden som vender ut mot plenen, gikk vi ekstra grundig til verks. Når stammer og greiner ble for tjukke for hekksaksa, brukte vi kraftigere redskap.

Pent ble det ikke. Mot plenen så skjærsminen mer enn ribbet ut. Men vi kalkulerte med at den hadde godt av det. Og at den trengte å bli fornyet.

Og så ville vi gjerne ha igjen et stykke av plenen, som den hadde lagt beslag på.

Blomstrer rikt

I år ser vi resultatet. Skjærsminbuska blomstrer som aldri før på nesten alle kanter. Bare der hvor vi hadde fjernet alt av greiner og kvister trenger den mer tid til å komme til hektene. Men prossen er godt i gang. Nytt greinverk vokser fram og blader vokser på gamle kvister og nye skudd nå når lyset slipper til.

Nå puster vi lettet ut. For skjærsminbuska er et av de mange prydbuskene i hagen som vi setter mest pris på. Den har vakre, hvite blomster, friskt grønt bladverk og en vidunderlig duft som når langt utover i hagerommet.

Så denne buska vil vi nødig miste.

Nysådd plen

Den delen av "plenen"som kom til syne der skjærsminen ble beskåret og redusert, var helt uten gress. Den var så "død" og tørr og hard at det nesten ikke var ugress der en gang.

Den har nå fått en "ansiktsløftning". Ny plen er sådd, og det vannes jevnlig for å gi gresset en sjanse til å etablere seg før dette plenstykket tas i bruk.

Alt i alt ser altså resultatet av fjorårets kraftige tilbakeskjæring av skjærsminbuska riktig bra ut. Nå er det weigelaens tur.

 

Plenen - et matfat

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Akkurat nå er det insektene som disponerer plenene som er fulle av blomster som bier, humler og andre insekter fråtser i.  Å gå barbeint på plenen i denne perioden frarådes.

 

Begge plener er fulle av ulike blomsterplanter. Purpurjonsokkoll utgjør en stor del av den insektsvennlige vegetasjonen.

 

 

Hvitkløver er en annen plante som generøst gir insektene det de trenger. 

 

 

 

Ved forrige klipping hadde den øverste, mest solrike plenen store felt med Tiriltunge (Lotus corniculatus). Vi lot da noen felt stå igjen til insektene.

 

 

Vi liker at plenen er nyklipt og striglet. Men akkurat på denne tiden av sommeren, prioriterer vi insektene framfor vår egen ordenssans. 

 

Overlater plenen til insektene

Når plenen fylles av blomster, lar vi gressklipperen - og blomstene! - stå. Da overlater vi plenene til insektene.

Og det setter de åpenbart pris på. Det er et yrende insektliv. Humler, bier og veps flyr uten ro fra blomst til blomst og samler alt hva de kan fra gjestmilde planter som tar imot dem og deler generøst med seg av alt insektene trenger for å overleve og bringe slekten videre.

 

Gress, ikke blomster

Det tradisjonelle synet i vår hjemlige hagekultur, er at  en plen skal bestå av gress. Plenen benevnes da også som regel som gressplen. Den skal ikke skjemmes av mose, blomsterplanter eller "ugress".

 

En plen som anlegges og drives etter disse retningslinjene blir raskt en "gold" plen. En ensrettet plen uten variasjoner og uten insektsliv.

 

Tråkk ikke på gresset

"Familiens gartner" vokste opp nær et gods med en stor park, og med skilt hvor det sto: "TRÅKK IKKE PÅ GRESSET!" Det er forståelig at man ikke ville ha stier og snarveger over plenen, men all ferdsel var forbudt. Plenene skulle ikke brukes. De var til å se på. Til å beundre!

 

Denne måten å betrakte og behandle plenen på, ble overtatt av boligeiere med hage. Man måtte finne seg i at plenen ble tråkket på når epler, pærer og plommer skulle høstes - og når plenen skulle skjøttes - men ellers var den hos mange til pynt. Ballspill og andre litt hardhendte aktiviteter var forbudt.

 

Bruksplen

"Bruksplen" var for mange et fremmedord. Spesielt kommunale plener skulle ikke "betrædes".

I dag ser de fleste annerledes på det. Ballsparking, hopping på trampoline og andre leker gjør plenen til et aktivitetsområde. Og "ugress" i plenen får de færreste hageeiere apoplektisk anfall av. Noen sår sågar blomstereng.

"Familiens gartner" fjerner løvetann fra plenene - med hard hand. Veikantene er fulle av løvetann, så insektene lider ingen nød om hans plener er frie for løvetann. Men midt på sommeren får "ugresset", dvs. blomstene, gro en stund. Av hensyn til de bevingede og vingeløse polineringsarbeiderne.

 

Det setter de åpenbart pris på. Forhåpentlig bidrar vi på denne måten med vår beskjedne "skjerv" til at insektene får et bedre og lengre liv slik at de kan fortsette å utføre sitt livsviktige arbeid.

Plenen ikke kattetoalett

   Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Her har vi fylt i og sådd i flere ganger. Kattene gjør fra seg her og graver i gropa for å dekke over.

Vi har ikke katt, men det er det mange andre som har. Og flere av disse kattene vanker i vår hage.

Det er stort sett bare koselig, men enkelte ganger gjør de ugagn.

Vi har et "synkehull" på plenen. Der har vi fylt i stein for å hindre at jorda forsvinner, og oppe på steinene har vi lagt leire og jord. Og så har vi sådd i.

Men dessverre har noen av stedets katter lagt sin elsk på akkurat denne flekken. De bruker den som toalett.

Katter graver

Og katter er dyr med ordenssans. Når de har gjort fra seg, graver de over etterlatenskapenene.

Men når kattene graver - på ny og på ny - hjelper det ikke om vi har planert og sådd. Gresset får verken tid til å spire eller gro.

Til sammen får ødeleggelsene etter grevlingen og kattetoalettet vår plen til se uferdig, uflidd og sluskete ut.

Sånn vil vi ikke ha det. Kattenen får gå på do der de hører hjemme.

Ikke pent, men effektivt?

Vi har prøv mange slags mottiltak uten synderlig hell. Nå har vi lagt ut sengegavlen fra en barneseng i håp om at kattene skal gi opp og finne seg et annet sted når de skal gjøre fra seg.

Pent er det ikke ha den hvite sengegavlen liggende på den grønne plenen, men fører det til at gresset får tid til å spire og gå i ett med resten av plenen, er det vært uleiligheten.

 

Så får vi håpe at grunnen har stabilisert seg, og at stein, leire og jord blir liggende der vi har lagt det.

 

Vi har faktisk andre ting vi gjerne skulle ha gjort i hagen, enn å reparere plenen.

 

Grevlingen graver opp plenen

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Ikke pent, men forhåpentlig effektivt. Vi håper at grevlingen mister motet og går et annet sted.

 

 

Navnet grevling må bety den som graver. Og det gjør grevlingen. Og helst graver den i vår hage. Og aller helst på vår plen.

 

Oldenborrelarver?

Eksperter på universitetet på Ås mente i sin tid at grevlingen lette etter oldenborrelarver på plenen vår. Teorien var at en sverm oldenborrer måtte ha gravd ned eggene sine i plenen, og at det var larvene fra disse eggene som var målet for grevlingens gravevirksomhet. Oldeborrelarver skulle visstnok være en delikatesse for grevlinger.

Jeg kan ikke gjendrive teorien. Og ikke bekrefte den heller. Men den virker lite sannsynlig. For oldenborrelarver beiter på gressrøttene slik at plenen får døde flekker. Men vår plen har ikke - og har aldri hatt - slike skader.

 

Årvisse ødeleggelser

Grevlingen kommer til oss og ødelegger plenene hvert år. "Familiens gartner" har brukt mangfoldige timer med å reparere grevlingens herjinger for så å oppleve at grevlingen kommer tilbake og fortsetter med ødeleggelsene. Reparasjon av plenene er et Sisyphos-arbeid.

Hva grevlingen leter etter - og finner - på vår plen, er altså uvisst. Kanskje er det meitemark? Kanskje er det noe annet?

Vanskelig å hindre

Når vi ikke vet hva som lokker, er det vanskelig å sette inn mottiltak. Bortsett fra å dekke til de tilsynelatende mest forlokkende områdene i de periodene hvor grevlingen er mest aktiv.

Vi har prøvd mange metoder og mange stengsler. I år forsøker vi med netting. Forhåpentlig holder den grevlingen borte.

 

Skjønt, hvem vet. Grevlingen har kraftige poter og skarpe klør. Netting er kanskje ingen hindring for en sulten grevling som værer en lekkerbisken i vår plen.

Og kanskje går grevlingen bare utenom. Nettingen dekker bare en liten del av plenen. Og grevlingen er en luring. Det har den bevist mange ganger.

 

Det skal derfor bli spennende å se om vi endelig har funnet den ultimate løsningen på grevlingplagen i vår hage. Det ville ikke være en dag for tidlig.

 

Hvit sprøsopp på plenen

Plutselig er det sopp ut over store deler av plenen.

Soppen ser innbydende ut, men er den spiselig?

Slik ser hatten ut på nært hold.

Umiskjennelig skivesopp. Men hvilken art er det?

I hagen har vi en del vekster  som vi ikke har plantet eller sådd. Noen har fuglene kommet med. Andre er trolig kommet med vinden eller med planter eller jord som er kjøpt inn.

En av de vekstene som fuglene må ta ansvaret for å ha brakt inn i vår hage, er bulkemispel (Cotoneaster bullatus). En forferdelig "ugressplante" som bærer massevis av røde bær med en utrolig spireevne. Nye planter dukker opp på de mest uventede steder.

Bulkemispel er svartelistet. Det vet imidlertid ikke fuglene om. De skiter ut de ufordøyelige frørestene og sprer slik ferdig gjødslede frø med en utrolig spireevne.

Vi har i noen år hatt tre "klynger" av bulkemispel på forskjellige steder på den nedre plenen. I fjor brukte jeg motorsaga og skar ned en av "klyngene". Stammene og greinene ble skåret og klipt opp på stedet. Slik ble det en god del sagmugg og trebiter fra treet på plenen.

Etter at vi slo plenen for halvannen ukes tid siden, er det dukket opp en masse sopp der hvor arbeidet fant sted. På nettstedet "Spør en biolog" har vi fått vite at det dreier seg om hvit sprøsopp.

Store norske leksikon beretter at denne soppen ikke er en matsopp. Det er jo synd. Det er mye av den, og den er ren og innbydende å se på. Men sopp er ikke noe man skal eksperimentere med. Den får derfor stå og utgjøre et dekorativt innslag i hagen.

Står den fortsatt oppreist neste gang vi skal slå plenen, blir den ødelag og borte for denne sesongen. Men til gjengjeld sprer gressklipperen sporer og myceler utover et enda større område. Hvis vi "lever og har helsa" som det heter, skal det derfor bli spennende å se hva skjer neste år. Får vi da kanskje sopp over hele plenen?

Blomstrende nomader

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Solvendel-plantene har vandret ut av blomsterbedet og inntatt plenen.
 

Enkle, men mange og sterkt gule, og gjør derfor mye av seg.

Et av de sikreste innslagene i høsthagen er solvendelplantene.
Blomstene er sterkt gule og lyser opp der de står.

Der de står, ja.
De står ikke i blomsterbedet - slik de skulle gjøre.
Ved hjelp av de ustoppelige rotstenglene sine har de "vandret" ut på plenen.
Der har de fått lov til å stå et par-tre år i påvente av at husets gartner skal få tatt opp noen av dem og plantet dem tilbake i blomsterbedet.
Men husets gartner "saler tidlig og rir sent" som hans mor ville sagt.
Blomstene står derfor fortsatt i plenen.

I år er det spesielt mange av dem.
Den tørre sommeren har ikke begrenset utbredelsen.
Man skulle nesten tro tvert om.

Det er vanskelig å slå plenen slik at det blir pent, når blomstene står der.
Men i år har ikke det vært noe problem.
Vi har slått plenen én gang.
Nå er den ganske rufsete, men ikke lenger enn at den tåler å overvintre slik den er, hvis den ikke legger på seg altfor mye før kulda og vinteren kommer.

Solvendel-plantene skal i alle fall få stå.
Selvom det ikke er så ryddig der de står.
Og selv om ikke alle i familien er like begeistret.
For husets gartner representerer de nostalgi.
Solvendel-plantene kommer fra hans barndoms hage.
Og så lyser det så vakkert gult fra de nikkende hodene i den heller blomsterfattige høsthagen.

Plenen er et matfat

Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Enn så lenge kan bier, humler og andre insekter leve det gode liv på plenen.

Vi har ikke slått plenen på noen uker.
Nå er det en kløver- og blomstereng hvor insektene lever det gode liv.
Plenen er full av hvitkløver, rødkløver, tiriltunge, prestekrager, jonsokkoll og en rekke andre større og mindre planter som vi ikke vet navnet på, men som insektene vet å verdsette.

Fra tid til annen setter vi oss på hagebenken og ser på insektlivet.
Vi kan konstatere at insektene vet å sette pris på og forsyne seg av de godsakene som plenen har å by på.
Spesielt er humlene lett synlige.
Det er humler i hopetall.

Den 29. juli - altså på selveste Olsok-dagen og samtidig med at Sarpsborg feirer 1000-årsjubileum - har familiens gartner - som opprinnelig er fra Sarpsborg, og fortsatt er sarping i sitt hjerte - fødselsdag.
Da kan det hende at noen store og noen mindre familiemedlemmer kommer for å gratulere.
Da må plenen være klipt slik at vertskap og besøkende slipper å vasse i blomster blant humler og bier og veps.

Men familiens jubilerende gartner kvier seg for å starte gressklipperen og kjøre ut i blomsterenga.
Det er synd å ødelegge matfatet.
Men enda verre er det at blomstene har besøk av humler og bier som kan gå med i klippingen.
Hvordan skal vi unngå å sette i gang en regelrett massakre på insekter som vi omsorgsfullt har foret gjennom flere uker?
Må vi utstyre husets frue med en plenrive og gi henne i oppdrag å gå foran gressklipperen og rake i blomster og gress slik at insektene blir skremt og kommer seg unna?

Foreløpig er vi på forhandlingsstadiet.
Men snart må vi ta en beslutning.
Olsok kommer stadig nærmere, og gressklipperen er klar.

Plenen ikke klipt siden før St. Hans

Foto: Kow d. e.  11082015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Til glede for bier, humler og andre insekter har blomster og kløver dominert plenen fra før St. Hans.

Plenen er ikke klipt siden uka før St. Hans.
Så var de også der etter.
Fulle av kløver og sommerblomster av diverse slag.
Og rotskudd fra ville bjørnebær som vokser i tomtedelet.

St. Hansaften foretok jeg en større operasjon.
Siden har jeg vært rekonvalesent med forbud mot tunge løft og andre anstrengelser.
Men nå er rekonvalesensen over - regner jeg med.
De par siste dagene har jeg benyttet oppholdsværet og slått plenene samt gresskanten mot vegen.

Det var litt av en jobb - både for gressklipperen og for meg.
Oppsamleren gikk full flere ganger og måtte bæres til kaldkompostbingene for tømming.
Nå ser plenene ut som plener igjen.
Kortklipte, striglete og fri for ugress og stikkende bjørnebærskudd.

Nå håper jeg at gress og ugress tar det litt med ro slik at jeg ikke må klippe dem igjen med det aller første.
Gasshendelen på slåmaskinen gikk i stykker da jeg stadig måtte regulere turtallet for å få bukt med det gjenstridige ugresset.
Hvordan det går i å få start på maskinen neste gang gjenstår å se.

Matfat og aktivitetsområde

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Plenen er ikke akkurat nyslått, og den kommer til å bli verre før den blir bedre. Mye verre.

Jeg er rekonvalesent.
Jeg har operert bort en nyre, og kan ikke ta tunge tak på en stund.

Jeg får f. eks. ikke slått plenen.
Selve gressklippingen er vel ikke så tung - den skulle jeg nok klart - men gressklipperen skal bukseres opp natursteintrappa fra gårdsplassen til tomtas øvre nivå.
Det krever mer draing og dytting enn sårene mine har godt av.

Dessuten skal oppsamleren tømmes.
Det er tungt.

Hvis du nå skulle tenke at man kan jo bare la være å samle opp.
Lar man det avklipte gresset ligge, blir det gjødsel.
Så er ikke det noen løsning for meg.
Sånn uorden orker jeg ikke.
Jeg mulcher med avklippet både i blomsterbed og under buske og trær.
Men på plenen vil jeg ha orden.

Nei, da lar jeg heller plenen være uslått inntil videre.
Til glede for humler og bier - og masser av veps.
Vakkert er det også med markblomster i plenen - eller på gressbakken som kanskje er en riktigere betegnelse akkurat nå.

Nå lurer jeg på om jeg får slått plenen før måneden ebber ut.
På Olav Haraldsson den helliges dødsdag kan det hende at barn, svigerbarn og barnebarn stikker innom.
Ikke for å feire olsok, men for å gi oppmerksomhet til familiens gartner, "Moff", som fyller 78 år den dagen.
Da hadde det vært greit med en striglet plen.

Skjønt, hvem bryr seg.
Kanskje er det bare gartneren som lar seg genere av det høye gresset.
De andre har nok sett plener med langt gress før.
Uten at det har hemmet livsutfoldelsen.

Så vi får sjå ...

Brudespireaen blomstrer

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Brudespireaen ser fortsatt ribbet ut, men blomstrer som før. I bakgrunnen ses naboens praktfulle tre med rosa blomster. Rosemandel?

I fjor skar jeg brudespirea-buskene kraftig tilbake.
De var blitt for omfangsrike.
Og de trengte å bli "forynget".

Ennå ser buskene ribbet ut.
Bladverk og tilvekst lar vente på seg.
Men blomsterfloret er det ikke noe å utsette på.

I løpet av sommeren blir sikkert buskene grønne og frodige igjen.
Neste sesong bør de framstå i sin fordums prakt.
Da har vi forhåpentlig også fått gress på den delen av "plenen" som har vært dekket av de omfangsrike spireagreinene, men som nå ligger blottet og åpen for innsyn.
Akkurat nå er ikke dette stedet i hagen, det som gir den største skjønnhetsopplevelsen.
Vi venter på - og regner med - at naturen reparerer "skadene".

Ajuga pyramidalis

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Det er ikke bare løvetann som tar seg til rette på vår plen. Stedvis står jonsokkollene tett i tett. De er fine å se på, men må vike plass når gressklipperen kommer.

  

Jonsokkoll heter Ajuga pyramidalis på latin. Hvorfor den bærer navnet pyramidalis, er lett å forstå.

Jonsokkoll er en morsom plante som vi gjerne har i hagen. På plenen kan den imidlertid ikke få stå. Da får vi ikke klipt gresset. Derfor må de morsomme pyramidene vike plass når motorgressklipperen kommer. Det er lenge til jonsok, men jonsokkollen blomstrer allerede.

Navnet må vi derfor ta med en klype salt.
At den ikke uten videre blomstrer ved jonsok-tider, er kanskje forklaringen på at den rundt omkring i landet går under en rekke andre navn.
Noen kaller den gjetergut, andre setertull, og atter andre prestar, soldat, tusser, blåmann eller sukkertopp.

Fruktene har et klebrig vedheng som virker tiltrekkende på maur.
Frøene spres dermed av maur, opplyser naturfakta.no.
Det forklarer at den er utbredt hos oss.
Her er det maur nok.
 

Navnet ajuga kommer trolig av det greske agyios som visstnok betyr "svak i lemmene".
Planten har blitt brukt mot gikt.

Jonsokkoll vokser i "skogeng og tørre bakker" over hele landet, opplyser Naturfakta.
Ja, og på vår plen.
 

Midlertidig vinter stopper våronna

Foto: Kow d.e. 19032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

I går var det vår, og jeg ble halvveis ferdig med å rydde staudebedet til venstre i bildet. Jeg skulle fortsette i dag, men det har snøen satt en stopper for.

Vinteren har et kortvarig tilbakefall, og plenen ligger dekt av snø. Nå hadde det passet å kaste på kalk, men ...

I går ryddet jeg i staudebedet og beskar villrosene ved postkassa.
Vinden var sur, men det var opphold, bart og vårlig.
I dag er det minus 1 grad, og snøen ligger over landskapet.

Staudene har ikke kommet med nye skudd ennå.
Jeg kunne derfor bruke den elektriske kantklipperen for å "barbere" bort de visne planterestene fra i fjor.
Det gjør arbeidet betydelig lettere.
Men batteriet gikk tomt, og jeg hadde planer om å fortsette arbeidet i dag.
Det ble det ikke noe av.
I dag er det 1 minusgrad, og bedet er dekt av snø.

Så jobben får vente.
Det er lovt høyere temperaturer de kommende dagene.
Forhåpentlig kan jeg derfor fortsette dugnaden i staudebedet før årets skudd stikker opp og tvinger meg til å gå forsiktigere fram.

Når snøen dekker plenene og kjøkkenhagen burde jeg benyttet sjansen til kaste på kalk.
Da ville den løst seg raskere opp og lettere blitt fraktet ned i jorda.
Det er bare det at kalken står aller innerst i garasjen - innenfor hagemøbler, hageredskap, urner og potter og annet som er oppbevart innendørs gjennom vinteren.
Så kalken får jeg ikke tak i før møbler og annet hageutstyr er flyttet ut.

Nå har plenene, kjøkkenhagen - og også deler av staudebedet - fått kalk i løpet av vinteren.
Vi fyrer med ved, og treaska strør vi i hagen.
Den gir både gjødsel og kalk på én gang.
Har man hage, er treaska ikke plagsom søppel, men en gratis ressurs som man bør ta vare på og bruke.
Men hold den unna surjordsplantene.

Meteorologen har lovet opphold og flere plussgrader utover kvelden.
Forhåpentlig er snøen borte i morgen.
Jeg klør etter å komme i gang med staudene igjen.
Når bedene er ryddet, skal jeg spa opp irisrøtter som er nærmere en meter i diameter, og som er "gått ut" i midten, og fjerne villbringebærplanter som har slått seg til å staudebedet.
Jeg håper bare ryggen holder.