Vakker blå lavendel

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Lavendelen er spesielt fin i år.

Bier, humler, veps og andre insekter besøker flittig lavendelblomstene. Der finner de nok noe som er nyttig for dem.

 

Store, bølgende åkre med sterkt blå lavendelblomster er et betagende syn.

Noe sånt har vi ikke i vår hage.

Men vi har lavendel. 

 

Ut fra veggen like ved garsjeporten går det et par meter langt, og omlag 1 meter bredt, bed.

Det er fullt av blåblomstrende lavendel.

Dessuten har vi noen enkeltstående "busker" i staudebedet og i rosebedet.

Så vi har lavendel vi også.

 

Og det setter insektende tydelig pris på.

Så lenge lavendelblomstene ikke er visnet, blir de besøkt av diverse kjente - og mindre kjente - insekter som finner føde i de blå, velduftende blomstene.

Spesielt er humler, bier - og ikke minst veps! - iherdige.

Flere av hagens blomster virker sterkt tiltrekkende på sommerfugler, men ikke mange har så sterk tiltrekningskraft på forskjellige slags sommerfugler som lavendelblomstene.

Her er hvite, gule og mangefargede sommerfugler - eller "flygende blomster" som familiens gartner ynder å kalle dem.

De solitære lavendelplantene som vi har her og der i staudebedet og rosebedet, har familiens "gartner" dyrket fram selv ved hjelp av stiklinger fra den opprinnelige enslige morplanta som for mange år siden  utgjorde begynnelsen på lavendelbedet.

Lavendel trenger en tørr og solrik vokseplass, og er meget lett å formere.

Man tar en stikling og setter den i sandholdig jord.

Stiklingen skal ha det relativt tørt - men litt fuktighet dann og vann må den selvfølgelig ha.

Forøvrig klarer den meste selv. 

Sorry, gartnere og gartnerier, men jeg må si det som det er:

Dyre lavendelplanter er det altså unødvendig å kjøpe.

Spør noen som har lavendel om å få klippe et par stiklinger.

Så er du trolig i gang!

Primula veris

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Under over alle under! Primulaene får stå i fred for rådyrene!

 

 

 

En tue ble delt i mange nye planter i fjor. I år står tua i forkanten av bildet for tur.

Våren er sein i år.

 

I 2021 sto primula veris-tuene i full blomst 24. april. 

 

I år blomstret de omlag 2 uker seinere. Nå har de blomstret fra seg for i år, og er i ferd med å visne.

 

For to år siden hadde vi to tuer. De har vi hatt i mange år.

 

I fjor delte vi imidlertid den ene i flere nye planter som alle har tålt vinteren . og det harde og tunge snølaget etter snømåkingen - og i år har blomstret rikt. 

 

Vi har derfor nå en hel rekke med  primula veris - eller Maria Nøkleblom, som de heter på norsk - langs bedkanten mot gårdsplassen.

Og flere skal det bli. I år skal den andre tua deles.

 

Som jeg tidligere har fortalt, var Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. Noen hadde gule blomster - og noen var rødlilla.

 

De rødlilla har vi ikke lenger, men de som har gule blomster, har vi altså klart å redde.

Primula veris tåler ikke tørke. Når sola steiker, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - eller kanskje helst slangen! - og sørge for at plantene får det vannet de trenger.

Det er ikke mange planter som får stå i fred, som får glede oss med sin blomstring, og får blomstre av i vår hage. De fleste blir spist - av rådyr, eller av snegler.

 

Primula derimot faller åpenbart ikke i rådyrenes  - eller sneglenes - smak. 

 

I barndomshagen til familiens "gartner" på Hafslund i Sarpsborg krydde det av scilla og perleblomster. 

 

Slik kunne det vært i dagens hage i Drøbak også. For det er masser av scilla- og perleblomstløk i bedene og utenfor.

 

Men blomster rekker det sjelden å bli. Såvel blader som blomsteranlegg blir gnagd ned av rådyrene.

 

Familien er derfor ekstra takknemlig for primulaene!

 

Derfor formerer vi dem, vanner dem og beskytter dem så godt vi kan!

 

Primula veris er vårens blomst i vår hage!

 

Pelargoniene er stusset

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Denne Dronning Ingrid-pelargoniumplanta har tilbrakt vinteren i biblioteket. Der er temperaturen ofte relativt kjølig, men godt over 20 grader når det fyres i vedovnen.

Dette er en pelargonium med røde blomster. Den har også overvintret i biblioteket. Den har fått lov til å beholde sin originale fasong i flere sesonger. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet".

Her er Dronning Ingrid-planta klippet ned. Etter en ukes tid kan man se antydning til skudd nedover på de gjenstående stilkene. I stedet for å være lang og strantete, blir denne planta lubben og tett.

Vi har mange pelargoniumplanter. De er alle "hjemmelagede" - dyrket fram fra stiklinger.

Selv om vi har mange planter, har vi bare to slag: Dronning Ingrid med rosa blomster, og en rødblomstrende som vi ikke vet navnet på.

Begge artene har fulgt oss i mange år. Noen planter har dødd ut, og er blitt erstattet av nye som vi ar drevet fram ved hjelp av stiklinger. Slik har vi alltid planter i ulik alder. Noen tilårskomne, noen yngre og noen helt ferske.

Overvintring

Noen av våre mange planter overvintrer i biblioteket som har skiftende temperatur vinteren igjennom. Når vi ikke fyrer, faller temperaturen til 10-12 grader. Når vi legger i vedovnen, stiger temperaturen til ca 20 grader eller litt mer.

De inneboende plantene har derfor blitt vant til skiftende temperatur.

Men vi har mange flere planter enn vi får plass til i biblioteket. De øvrige står i vedskjulet.

Vedskjulet er frostfritt, men kaldt. Det er har et lite kjellervindu, og er relativt mørkt. Der står agapanthus, eføy og en stort antall pelargonier i ulik alder. 

Disse plantene får litt vann av og til, men klarer seg ellers selv vinteren igjennom. Inntil "familiens gartner" komer med hagesaksa sånn ut i mars en gang.

Noen klippes, andre ikke

Når har "familiens gartner" utført årets stuss på de plantene som skal stusses. For han stusser ikke alle.

"Familiens gartner" liker planter med personlighet. Når en plante viser anlegg for originalitet og særegen fasong, klipper han den ikke tilbake for å få den til å likne på andre. Han stimulerer den heller til å utvikle sin egenart.

Ikke alle er begeistret for denne måten å behandle planter på. De mener at planter skal være ryddige, tettvokste og frodige.

Men det synes ikke "familiens gartner". Han dyrker derfor fram planter som den på bilde nr 2 ovenfor. Planter som fritt får vise sin sanne natur, uten å være temmet av hagesaks eller kniv.

Herding

Når snøen en gang velger å innse at vinteren er over for denne gang, og sola kommer og temperaturen stiger til bortimot tosifrede plussgrader, skal pelargionene herdes. Ikke bare for å tåle å stå ute, men for at det nye som vokser fram skal utvikle motstandskraft, og tåle temperatur og vind.

For det blåser en del her hvor trekken fra Oslofjorden har fri adgang til vår hage.

Men foreløpig er det bare å smøre seg med tålmodighet - og vente.

Mars skulle liksom være en vårmåned, men det lever den ikke opp til.

Vi får derfor stille vårt håp til en lun april-måned.

Det ville være fint om de nedklipte plantene ikke rakk å vokse altfor mye, før de kommer ut i sol og frisk luft!

Men været rår ingen på, så det er bare å vente.

Avokadoplanter fra stein

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Det tar litt tid før avokadosteinen viser tegn til liv, men når den først utvikler røtter og skudd, går det fort.

 

 

Steinen bør stå i vann til rotsystemet er godt utviklet.

Vi dyrket fram planter fra to steiner - en ganske liten stein som var godt moden og åpnet seg fort ...

... og en større og hardere som tok seg lengre tid, men som etter noen uker utviklet kraftige røtter og skudd.

Det kommer stadig nye fine, friske blader på begge planter. Her ser vi planta fra den minste steinen ovenfra.

 

Som regel havner avokadosteinene i komposten. 

Når komposten spres, ser steinene likedan ut som når de havnet der. Ikke har de råtnet, og ikke har de spirt.

 

Men setter man avokadosteiner i vann, kan de spire!

Steiner satt til driving

"Familiens gartner" liker å eksperimentere. Ville han greie å få et par avokadosteiner til å danne planter?

Fire steiner ble satt til driving i hvert sitt vannglass. To av dem sprakk opp og utviklet røtter og skudd. En mugnet, og en forble hard og glatt uten tegn til utvikling.

De to som spirte, ble plantet og utviklet grønne, friske planter som ble satt på et lyst sted innendørs. 

 

Raskt strekte de seg mot lyset og begynte å danne blader og vokse.

Neppe frukt

I dag har vi to fine, friske, grønne planter.

 

Selvfølgelig blir det aldri avokadofrukt på disse plantene.

 

Det tar omlag 5 år før en avokadoplante bærer frukt. Og plantene - eller trærne - skal ha fått en anselig størrelse før de makter en slik påkjenning.

 

Så hvorfor ta bryderiet med å drive fram, plante og stelle?

 

Tja, kanskje nysgjerrighet? Eller kanskje gleden ved å se nytt liv vokse?

 

Og kanskje p.g.a. uvissheten - spenningen? 

Vil plantene overleve vinteren? Vil de blomstre? Hvor langt går det an å drive en avokadoplante innendørs i Norge?

 

Fortsatt friske og fine

Hittil har det gått bra. 

 

De to plantene er grønne og friske og vokser i høyden.

 

Nye blader dannes i toppen, men stammen er fortsatt tynn - skjønt relativt stødig.

 

Ulike forhold

Planta fra den store steinen står på et bord i "biblioteket" i underetasjen sammen med diverse andre planter som er tatt inn for overvintring.

 

Rommet har tre vinduer i standard størrelse og har med andre ord relativt stor lysflate. Planta bøyer seg mot lyset og må snus jevnlig.

Planta fra den mindre steinen står på skrivebordet til "familiens gartner". Der er det ikke like mye dagslys selv om den står tett inntil vinduet. Denne planta vokser rett opp.

I begge rom er det innetemperatur.

 

Hva skjer?

Hittil har begge planter fått anledning til å "tørke" litt mellom hver vanning for å unngå at røttene blir stående i fuktig jord og råtner.

Nå er vi spent på hva som skjer når dagene blir kortere og dagslyset blir svakere.

Vil plantene fortsatt trives og vokse?

Eller vil bladene gulne og falle av?

Hittil har alt gått greit.

Nå er husets frue og "familiens gartner" spent på fortsettelsen!

 

Dronning Ingrid hersker i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 

 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.

 

"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.

 

 

 

På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 

 

 

 

"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 

Familien Winther liker pelargonier.

 

Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger

"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring

Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 

 

Plantenes "personlighet"

Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.

 

Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.

 

Liker ikke regn

Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 

 

Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.

 

Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.

 

Ikke "inneplante"

Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles

Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn

Sommeren er snart på hell for denne gang. 

 

Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast

Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.

De første orientvalmuene

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Orientvalmuene langs hekken utenfor tomtegrensen blomstret tidlig! Som regel pleier barna som bruker veien til og fra skolen, å nappe av knoppene og plukke dem i stykker for å se hva som er inni, men i år har valmunene fått slå ut i blomst og blomstre ferdig. Nå er de avblomstret.

 

 Orientvalmuene er fine å se til når de blomstrer, men står sørgelig kort. Det hjelper imidlertid litt at ikke alle knopper brister på en gang.

 

Knoppene er også dekorative - og morsomme. Man kan skjønne at skoleelevene faller for fristelsen til å plukke dem for å underkaste dem en nærmere undersøkelse.
 

Vi har to slags orientvalmuer. En tidligblomstrende og litt "enklere" og en seinere og litt mer forseggjort som står lenger før den kaster kronbladene og går i frø.

Også de tidligblomstrende blomstrer i tur og orden.

Langs hekken mot veien

De plantene som har funnet ut at de vil de stå i det grønne feltet langs hekken som løper langs vegen, blomstrer først. Selv om de står i trekken fra fjorden, og ikke har det direkte lunt, får de lys og luft - og direkte solskinn når sola finner det for godt å komme på en gjestevisitt.

Bildene ovenfor er tatt 31. mai. Da var ingen av de mange orientvalmuene i bedene inne i hagen slått ut i blomst ennå. Mange av dem hadde knapt knopper.

 

Litt etter litt

I dag - 9. juni - har de tatt sitt monn igjen. 

De fleste av plantene utenfor hekken er nå avblomstret, mens blomsterbedene er preget av store, rød-orange, nikkende blomsterhoder.

Etter som de har fått en del regn, og temperaturen ikke akkurat er trykkende het, vil de formodentlig stå litt lengre enn de gjør i tørt, varmt vær.

Men kraftig regn liker de ikke. Da faller kronbladene fort.

Morsomme frøhus

Etter blomstring danner de dekorative frøhus.

Lar man frøhusene stå, har man med stor sikkerhet enda flere orientvalmuer neste år. For disse valmuene har en imponerende sprednings-, spire- og overlevelses-evne.

Og i vår hage må de gjerne fortsette å spre seg. Der er de velkomne.

De orangerøde orientvalmuene er en åpningsfanfare i staudebedet og langs hekken ved veien.

Når orientvalmuen blomstrer, er staudesesongen i gang for alvor.

Hvitløken skuffer ikke

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvitløken står frisk og frodig denne våren også. Vi bruker bladene og lar selve løkene stå så får vi velsmakende blader år etter år.

 

Hvitløkskløftene som vi plantet sommeren 2019, produserer fortsatt rikt med bladverk.

 

De fleste nordmenn forbinder trolig hvitløk med de underjordiske løkene. Bladene på hvitløken blir - som når det gjelder flere andre grønnsaker - betraktet som avfall og kastet.

 

Bruker bladverket

Faktum er imidlertid at bladverket på hvitløk har sterk hvitløksmak og fungerer vel så godt som smakstilsetning som hakkete eller pressede hvitløkskløfter.

 

Problemet med hvitløkens bladverk er at det visner i løpet av forsommeren, mens hvitløkskløftene har lengre varighet. Skjønt, begge kan lagres. Hvitløksbladene kan kuttes opp og fryses slik vi gjerne gjør med gressløk. Om den ser litt slapp ut, smaker den fortsatt hvitløk.

Hardføre

Vår hvitløk står på nordsiden av huset og har ikke ideelle vekstvilkår. Den ser imidlertid ut til å trives likevel.Hittil har den klart både barfrost og vintre med snø utover våren.

 

Og: De fristende, friskt grønne hvitløksbladene har fått stå i fred for rådyrene som tilsynelatende syns at dette er for sterk kost.

 

Og godt er det. For hvitløken er en plante husets frue og "familiens gartner" setter stor pris på.

 

Overlevd tre vintre

Hvitløken har nå overlevd tre vintre i det skyggefulle bedet på nordsiden av huset.

 

På denne tiden er planta - eller plantene - blitt merkbart større. Sannsynligheten taler for at det etter hvert er blitt stadig flere hvitløker under bakken.

Hittil har vi høstet av hvitløksbladene, men ikke av selve løkene.

 

I fjor hadde vi tenkt å se etter om det nede i jorda fantes løker som vi kunne ta opp, men det ble ikke noe med oss.

 

Høste og plante om

Men kanskje i år?

 

Planta - eller plantene for det er vel flere løker der nede - er nå blitt så omfangsrik at vi sikkert uten skade kan ta opp noen av løkene når bladverket har visnet ned. 

 

Da kan vi kanskje plante noen flere av løkene slik at vi får flere frittstående planter, samtidig som vi sikrer oss noen løker for bruk i matlagingen.

 

Den som lever får se.

 

 

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.

 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 

"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.

 

Småtomater

Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.

 

Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.

 

Fertile og infertile

Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.

 

Hva er gjort med tomatene?

Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?

Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 

 

Emballasjen forteller ikke mye

Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny

At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 

 

Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut

Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.

 

Dronning Ingrid har inntatt terrassen og verandaen

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 Årets stiklinger er blitt frodige, blomsterrike planter som pynter opp på terrassen.

 

Blomstene på terrassen er av årets produksjon. Den øverste planta på trappa er fra fjoråret. Den nederste er av i år.

Disse to plantene er et par år gamle. De er overvintret i oppholdsrom innendørs og er "foreldre" til stiklingsformerte planter av nyere dato.

 

 

Både husets frue og "familiens gartner" er begistret for pelargonier.

Mens "familens gartner" foretrekker de sterkt røde, som han mener passer så godt til det mørke, brunbeisede huset, er husets frue særlig begeistret for  "Dronning Ingrid". En pelargonium med store lys rosa blomsterballer som holder seg relativt pen når den ikke utsettes for regn.

Fargen varierer noe. De som står i skygge blir tydelig blekere enn dem som står lyst - f.eks. i full sol. 

Overvintrer varm eller kaldt

"Gartneren" lager familiens pelargonier selv. Han tar stiklinger når plantene klippes ned.

Pelargoniene oppbevares frostfritt innendørs i den kalde årstiden. Noen står i oppholdsrom og er grønne hele året, mens andre overvintrer i vedskjulet som har to lave vinduer og er relativt mørkt og kjølig.

Disse plantene visner ned, feller blader og skyter nye blader igjen om våren. De klarer ofte overgangen fra vinteropplag til uteliv vel så bra som dem som har stått i et lyst, varmt rom inne og grodd - og kanskje blomstret - hele vinteren. De som har stått i oppholdsrom, mister ofte bladene og spirer på ny når de kommer ut. De starter m.a.o. sommersesongen med et handikapp.

Treg start

Etter som husets frue liker "Dronning Ingrid", lager "familiens gartner" mange eksemplarer av dem. Noen gis bort til barn og barnebarn og et stort antall havner i grupper eller solitært på forskjellige steder på gårdsplassen, på terrassen, på verandaen og andre steder hvor det er plass.

I år hadde pelargoniene en litt treg start. Det tok tid før de kom igang med å vokse og enda lenger tid før de satte blomster. Noe av forklaringen kan være at noen pottes om to ganger.

Pottes om

De som står i urner, pottes av plasshensyn om til potter når de tas inn om høsten og pottes om til urner igjen når de skal ut om våren. Dette er nok en påkjenning og et avbrekk i utviklingen - i alle fall om våren.

Men når de bare får tid på seg, tar de sitt monn igjen. Resultatet er at noen er på sitt aller fineste når de skal tas inn. Og det er jo synd for dem som må i vedskjulet.

Og tiden for innmarsj nærmer seg med lange skritt. Dagene er blitt kortere og nettene lengre og kjøligere. Ennå har vi "Indian summer", men snart blir det grått og kaldt melder meteorologene. Så nå er det bare å begynne å planlegge hvilke planter som skal stå hvor innendørs.

Snart venter omplanting og tømming av urner, fylling av jord i sekker og bortstabling av sekker med jord ute hvor de skal stå vinteren igjennom til de igjen skal blandes og berikes og brukes i urner og potter til neste vår.

Høsten er ingen hviletid for en hagedyrker.

Agapanthus

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

I de to urnene til venstre står det agapanthus. Blomsterstilkene er mange, men er blitt usedvanlig høye  i år. 

 

 

Blå klokker med vakker blåfarge. 

 

 

Dette er en av fire deler fra en stor, gammel plante som ble delt i april. Forhåpentlig har den mer å by på neste år. Den grønne planta i bedet er abrodd.

 Også denne er ny av året. Tvillingplanta på den andre siden av garasjeinngangen blomstrer ikke.

 

Vi har seks urner med agapanthus-planter. I år blomstrer alle bortsett fra en.

 

Agapanthus - på norsk kalt afrikalilje og Afrikas blå lilje - er en varmekjær plante. Derfor har vi den i urner slik at vi kan ta dem inn om vinteren uten å plante dem om.

Varmekjær, men tøff

For mange år siden plantet vi noen agapanthus-planter i jorda ved bjørnebærbuskene. Og så glemte vi å ta dem opp. De stod ute hele vinteren. Og klarte seg. De er anene til de plantene vi har nå.

Vår utgave av Agapanthus er m.a.o. en tøff plante. Antakelig er det Agapanthus praecox vi har. Praecox betyr egentlig tidlig, men det er ikke dekkende. Våre agapanthus blomstrer nå - i begynnelsen av august. 

Praecox skal nok heller tolkes som enkel. Blomstene på våre planter er relativt enkle, men når de blir mange, gir de et overveldende inntrykk.

 

De fleste blomstrer

Tre av de seks agapanthus-plantene som vi har i år,  har en blomst hver. En har ingen blomster, en har 6 og en har 12.

Den ene som ikke har blomst, og to av dem som har èn blomst, er "nye" av året. D.v.s. at de er deler av en stor plante som vi delte i april. De trenger formodentlig litt tilvenningstid før de blomstrer for fullt.

Forøvrig varierer antall blomster på de forskjellige plantene fra det ene året til det andre. Planter som ikke har blomster ett år, kan blomstre rikt det neste. Man må derfor ikke gi opp håpet og kvitte seg med planter som ikke blomstrer et år eller to. Tålmodighet er en dyd for den som har en hage.

 

Krever ikke mye

Bortsett fra frostfri overvintring, krever ikke agapanthus mye omsorg og stell. Men de bør deles fra tid til annen. Men ikke for ofte. De liker å stå trangt, og det tette, kompakte nettet av hvite røtter fyller snart urna de står i. Hvor jorda blir av, er en gåte.

 

Det har hendt at agapanthus-røttene har sprengt urna som den står i. Vi snakker med andre ord og store krefter.

 

Vann

Selv om agapanthus tåler Afrikas brennende sol og tørre klima, må de få vann. Men det er ikke lett å vanne når urna er fylt til bredden av tett rotsystem. Å vanne på skåla har vi dårlig erfaring med. Plantene tar ikke til seg vannet.

 

Jeg foreslår derfor at man lar det være igjen et 5 til 10 centimeter høyt tomrom på toppen år man deler og planter om.  Da kan planta få vann og ta det til seg når - og i den mengden - som den finner passende.

Bruk søkefeltet for å få vite mer

På denne bloggen fins det mange innlegg med erfaringer fra 25 - 30 års dyrking av agapanthus. Hvis man bruker søkefeltet øverst til venstre på bloggens forside, får man disse innleggene på rekke og rad uten å måtte bla og lete.

Pelargonier

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

"Huset frue" liker "Dronning Ingrid". "Familiens gartner" har derfor laget mange av dem.

 

 Selv foretrekker han røde pelargonier som han mener står ekstra bra til det mørkbeisede huset.

 

 

Hver vår lager "familiens gartner" mange nye pelargonier.

Han tar stiklinger som han setter i vann til de har dannet røtter, for deretter å plante dem i potter.

Når temperaturen blir slik at inneplanter kan settes ut, planter han årets stiklingsformerte planter i urner og større potter hvor det er plass til såpass med jord at han slipper å vanne hele tiden.

"Husets frue" liker best "Dronning Ingrid" som imidlertid er en litt sart plante. De lett rosa blomstene tåler regn dårlig.

Så mange som mulig av dem har derfor fått plass under tekskjegg og tak. Men noen har måttet ta til takke med ståplass uten tak over. Etter regn må de plukkes og pyntes for å se presentable ut.

De røde pelargoniene derimot tåler en omgang regn. De visner også etter hvert selvfølgelig, og visne blomster må plukkes, men de blir ikke så lett stygge og medtatte av regnet. De kan derfor uten problemer stå i potter og urner rundt om ved inngangen, på gårdplassen, på terrassen, ved hushjørnet osv.

Pelargonier må tas i hus når høsten og nattefrosten kommer. Det er derfor praktisk å ha dem i potter og urner hvor de kan overvintre.

Noen står imidlertid i så store urner at de må pottes om for at det skal bli plass til dem innendørs - i vedskjulet, i biblioteket eller i gjesterommet.

Dersom noen ikke overlever vinteren, er det ikke så farlig. For kommende vår, tar "familiens gartner" nye stiklinger og lager nye planter hvis helsa og kreftene strekker til.

Å formere pelargonier med hjelp av stiklinger, er ikke en jobb, men en hobby drevet av interesse. Og da er det merkelig hvor mye man orker.

Engtoppklokke

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Tidligere hadde vi bedet fullt. I år er det bare noen enslige her og der.

 

 

Tidligere år har vi hatt mengdevis av toppklokker i rosebedet og i staudebedene. I år er det heller dårlig.

Hvorfor vet vi egentlig ikke. Vi kan vanskelig tro at rådyrene har spist alt og er alene om skylda. Kanskje "familiens gartner" er den egentlig skyldige?

Dårlig år

Plantene i rosebedet forsynte rådyra seg grådig av før vi fikk opp stengslene. Der stod stilkene igjen i 10 centimeters høyde mens knopper og tidlig utsprungne blomster var spist. Med unntak av noen planter som antakelig stod litt for vanskelig til for de langbeinte.

Så i år har vi bare noen ganske få i vanlig størrelse samt noen helt korte som så vidt stikker hodene over den nederste bladkransen.

Engtoppklokke

Toppklokke heter Campanula glomerata på latin. Det fins vanlig Campanula glomerata, som kalles Engtoppklokke, og Prakttoppklokke, Campanula glomerata "Superba". Den siste har blomstene på toppen av stilken. 

 

Vi har Engtoppklokke-varianten med blomster - og dermed frø - oppover stilken og i toppen. 

 

Toppklokke har lang tradisjon i norske hager. Store norske leksikon mener at den kan ha vært dyrka her så langt tilbake som på 1700-tallet. 

 

Og det er ingen østlandsplante vi her snakker om. Den skal være registrert så langt nord som i Sør Varanger.

"Familiens gartner" den skyldige?

Engtoppklokke sprer seg lett. Den formeres ved frø og ved rotstengler, såkalt klonal formering.

For å hindre uhemmet spredning har "familiens gartner" gjerne klippet ned blomster som er gått i frø, og fjernet dem. Han har satset på at det ville bli frø nok tilbake, og at klonal formering ville sikre etterveksten.

Det kan ha vært en feilvurdering. Årets planter skal derfor få stå med frøene på i håp om at nysådde planter vil pryde bedene neste år.

For engtoppklokke er en fin staude som vi gjerne vil ha i hagen. Nå overlater vi til naturen å ordne opp.

 

Karpatklokker

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Vi hadde bare blå karpatklokker. Hvor kom de hvite fra?

 

 "Familiens gartner" har den teorien at rosene liker å ha vekster omkring seg som skygger for røttene. Derfor har han plantet diverse lave vekster i rosebedet. F.eks. blå karpatklokke (campanula karpatica).

 

Det begynte med èn tue. Men karpatklokker sår seg lett og har potente frø, og amatørgartneren har latt nye planter få stå. Dermed har det vokst fram nye planter som i sin tur har spredd sine frø utover i rosebedet - og langs kantsteinen på utsiden.

 

Blå og hvite

I dag opptar de en vesentlig del av bedet og danner et "blått hav" av nikkende klokker når de står i blomst.

For 10 år siden dukket det opp noen hvite klokker i alt det blå. Siden har det blitt flere. Nå har vi selvstendige tuer med  hvite klokker flere steder og flere steder enkelte hvite klokker inne i blant de blå.

Noen sikker forklaring på fenomenet har "familiens gartner" ikke. Kanskje har det skjedd en mutasjon? Kanskje har blå campanula hvite recessive gener som nå og da kan opptre i dobbelt dose og bli dominante?

For en amatørgartner som gleder seg over former og farger og overraskelser som naturen har å by på, er den vitenskaplige forklaringen kanskje ikke så viktig.

De hvite campanulaklokkene er velkomne i bedet - og i hagen.

Ikke 100 % sikre, men ...

Det hevdes at karpatklokker er "rådyrsikre". Det er en sannhet med modifikasjoner.  For det har vært spist av dem samtidig med at rådyrene har snauet ned de lave rosene i bedet. Det er neppe noen tilfeldighet.

Men hovedmengden har fått stå. Man kan vel derfor si at blå og hvit campanula carpatica er nesten rådyrsikker. Og det er en viktig egenskap i vår hage - for her blir det meste spist og rasert.

Så karpatklokker vil vi plante ut i staudebedene samtidig som de får stå og dekke de lavtvoksende rosene i rosebedet.

For når vi finner en plante som rådyrene ikke snauer ned, må vi ta vare på den. Derfor blir det enda flere karpatklokker i hagen heretter.

 

Framtvinge nye blomster

Karpatklokkene "remonterer". Det vil si at hvis man klipper av avblomstrede blomster og frøstander, kommer det stadig nye blomster. Men det er en jobb, for de blomstrer rikt og har tilsvarende mange stengler og frøhoder som må klippes av.

 

Ett år klipte vi plantene helt ned etter blomstring for å se om de ville sette bladverk og blomstre på nytt.

Blader vokste fram og enkelte blomster dukket også opp, men en ny omgang med blomster, like rik som den første, ble det ikke.

 

Har man tid - og ork - vil man nok få mest ut av sitt campanula-karpatika-bed ved å klippe av avblomstrede blomster og stengler etter hvert. Da fornyer plantene seg ved å danne nye blomster for å erstatte de frøanleggene de har mistet.

Hvordan plantene "skjønner" at de må sikre etterslekten med nye blomster og frø, er et av livets store gåter. 

Lavendel - humlenes favoritt

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Halvbuska lavendel klippes tilbake, vokser til og blomstrer rikt - år etter år.

Når lavendelen blomstrer har humlene fullt opp å gjøre.

 

Vi har gitt lavendelen (lavendula) en slags hedersplass i hagen - eller egentlig på gårdsplassen. Den står i et relativt kort sørvendt bed som går ut fra veggen i kant med innkjørselen til garasjen.

Der står den ikke alene, men har selskap av koreaskogskjegg, campanula og vårvortemelk. Det er imidlertid lavendelen som dominerer.

Jobber hele døgnet

Og som trekker til seg insekter. Mange slags insekter, men hovedsaklig humler, bier og veps. Humlene er i absolutt flertall. Den som er bekymret for humlenes levekår og overlevelsesevne, bør plante lavendel.

Når lavendelen blomstrer, jobber humlene og biene nesten hele døgnet. Her finner de åpenbart det de trenger.

Lett å lage planter

Det fins flere arter og kultivarer av lavendel. Vi tror at vi har lavendula angustifolia. Men sikre er vi ikke. 

 

Lavendel er meget lett å formere med stiklinger. Vi begynte med en plante vi kjøpte - men har mistet opplysningene om. Siden har vi tatt stiklinger og laget mange nye planter. Noen har vi plantet sammen med "morplanta" i lavendelbedet, andre har vi plantet i staudebedene - og atter andre har vi gitt bort.

 

I en nettartikkel skriver bladet "VI I VILLA" at lavendel med riktig stell kan bli opp til 10 år gammel. Vår opprinnelige plante lever ennå og er minst 20 år gammel. Flere av de lavendelplantene som vi har laget selv, har også passert 10-årsalderen. Lavendel er med andre ord en plante mennesker og insekter kan ha glede av lenge.

 

Både utvortes og innvortes

Lavendel er en vakker prydplante som gjør mye av seg i blomsterbedet. Men den brukes også til litt av hvert - både i parfyme- og mat-produksjonen.

 

Den setter duft på parfyme, på såpe og på luftrensende midler. Selv vasker vi hendene i såpe med lavendelduft. Navnet "lavendel" skal komme av det latinske ordet for å vaske, nemlig lavare. Det forteller jo noe om hva den opprinnelig har vært brukt til.

Men den kan også brukes til å sette smak på mat. Middagsretter, bakverk og godteri kan ha smak av lavendel, og lavendelavtrekk kan drikkes som te. Lavendel er m.a.o. en plante som forsvarer en plass i kjøkkenhagen.

 

Og i urtehagen. Men de medisinske virkningene som lanvendelen tilskrives, tør vi ikke gå god for. Men den har en lang tradisjon som "medisinplante". Så hvem vet.

Rosespirea

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Dekorativ, nøysom spirea som trives over alt. Her som hekk langs innkjørselen til gårdsplassen.

Den som vil hjelpe humlene å overleve, bør skaffe rosespirea. Men prøv å begrense frøspredningen.

 

Har man rosespirea (Spiraea japonica) i hagen, har man den over alt. Den danner mengder av frø og sprer seg ustoppelig. 

 

Godtar det meste

Vi fikk noen planter av en nabo i Spydeberg der vi bodde på 1970-tallet. Derfra fulgte den oss til rekkehushagen i Drøbak, for så å bli med oss til villahagen da vi bygde egen bolig i 1983.

 

På vegen hit har den vokst i flere slags jord og under flere skiftende vilkår uten at det ser ut til å ha affisert den. Blomstret har den gjort hele vegen. Av dette trekker vi den konklusjonen at rosespirea godtar det meste.

 

Beskjæring

Spireabusker må beskjæres hvis de ikke skal bli forvokste, pistrete og miste bladene nederst på de eldste stammene. På nettet blir det spurt om når man kan - eller bør - beskjære rosespirea.

 

Mitt svar er enkelt: Rosespirea kan man beskjære når som helst. Også midt i vekstsesongen, men går man for hardt til verks med hagesaksa etter at plantene har dannet blomsterknopper, mister man selvfølgelig blomstringen. Men plantene lider ingen skade. De tar sitt monn igjen.

 

"Familiens gartner" forsøker å begrense frøspredningen ved å beskjære forsiktig etter blomstring. Det vil si at han fjerner frøstandene, men lar knopper og blomster i fullt flor stå til det er deres tur til å falle for saksa.

 

Med hovedbeskjæringen skjer om våren. Da brukes den elektriske hekksaksa og plantene kuttes til omlag 30 cm høyde og gis en fasong som er mest mulig lik fri og naturlig utemmet vekst.

 

Plantene langs innkjørselen beskjæres i tillegg i bredden slik at bilen kommer fram uten å måte "subbe" langs utstikkende grener.

 

Uansett hva vi gjør - eller ikke gjør - vokser og blomstrer vår rosespirea frodig og rikt, år etter år under skiftende forhold.

Prøving og feiling

Man skal imidlertid være oppmerksom på at det fins forskjellige arter. Vår rosespirea er gjennomsnittlig omlag 1 snau meter høy. Det fins høyere arter - og visstnok også lavere. Om alle tåler samme røffe behandling som den arten vi har, kan vi ikke garantere. Man får prøve seg fram. Det er er det hagearbeid består av: Prøving og feiling og samling av erfaring og oppbygging av kunnskap.

En fare?

Rosespirea går også under navnet japanspirea. Det forteller at den er en langveisfarende innvandrer i norsk natur. Med den spredningsevnen den har, står den nok i fare for å havne på lista over invaderende planter som kan representere en trussel mot "stedegen" norsk natur".

Vi får behandle den med kløkt og forstand for å hindre uønsket spredning - og nyte den så lenge det er tilatt. For flott er den. Og humlene elsker den og kan ikke la den være i fred. Og det er i seg selv et kvalitetsbevis i en tid hvor humler og andre insekter er å betrakte som truede arter.