tirsdag 23. desember 2008

En solvervshilsen

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Året har nådd sitt ene vendepunkt. Nettene blir kortere og dagene lengre. Lyset blir mer dominerende og hagen kryper etter hvert sakte ut av sin dvaletilstand. Sommeren kommer nærmere. Snart er det hagetid.

Man kan godt skrive hageblogg selv om det er vinter.
At denne bloggen har vært sørgelig forsømt i to-tre måneders tid, skyldes ikke mørket og kulda, men at jeg har hatt et skriveoppdrag som har tatt all min tid.
Et arbeid som har krevd konsentrasjon og kontinuitet.
Etter 3. januar regner jeg med å være tilbake igjen.
I denne omgangen nøyer jeg meg med å ønske alle hagevenner god jol - som høytiden på denne tiden av året hette på nordisk.
Eller kanskje jeg skal kalle det en solvervshilsen?
En jolehilsen i anledning av at vi har passert årets korteste dag og lengste natt, og at vi igjen er på veg mot lengre dager og lysere tider - og mange gode dager i hagen.
Å hilse solverv er ingen original idé. Jeg fant opplysninger om skikken i gamle protokoller som jeg nylig har lest.
Våre forfedre har i århundrer feiret sola og lyset, og de unge i arbeiderbevegelsen holdt skikken å sende hilsner i anledning solvervet i hevd så sent som i mellom- og etterkrigstiden.
Det slo meg at dette er en fin skikk som vi gjerne kan ta opp igjen.
Derfor gjør jeg et lite, forsiktig forsøk her.
Jeg ønsker alle hagevenner til lykke med vendepunktet den 21. desember.
Måtte dere bli velsignet med all mulig lykke og framgang i den stadig lysere og varmere tiden vi nå går inn i.
God jol.

tirsdag 16. desember 2008

Fugl - eller kanskje nissen?

Foto: Kow d.e. 161208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvem har gått her? Skjæra? Fasanen? Eller kanskje julenissen?

Det er liv i hagen.
Det tasler og tusler rundt hushjørnene og på gårdsplassen.
Rådyrene sparker vekk snøen og forsyner seg forsiktig av campanulaen som er grønn og innbydende, og under ett av eiketrærne ligger det masser av flis.
Trolig er det hakkespetten som har vært på ferde.
Og på gårdsplassen har noen spankulert omkring.
Noen med poter eller klover - det er vanskelig å avgjøre, når sporet har smeltet - og en litt stor fugl av et eller annet slag.
Kanskje er det fasanen som har besøkt oss igjen, eller kanskje er det vår venn skjæra.
Vi skriver vår venn, for vi liker skjæra.
Den er stor og flott med fine blågrønne sjatteringer i det svarte.
En riktig stasfugl.
Hadde den ikke vært så vanlig, ville den nok vakt større oppsikt og beundring.
Nå blir den tatt som en selvfølge, og enten oversett eller uglesett.
Hva folk har i mot den er vanskelig å forstå. Hos oss har den aldri gjort noe galt.
Eller kanskje er det ikke fugl i det hele tatt som har laget "fuglesporene".
Husets frue, som har jobbet i barnehage, ser ikke bort fra at det er nissen som tusler rundt husnovene nå like før jul, og kontrollerer at alle oppfører seg slik at de har rett på gaver når den store dagen kommer.
Han setter visst slike spor, nissefar - enten han nå er "fuglebent" eller kamuflerer sine bevegelser for å lure oss.
Nå er det bare 8 dager igjen, og ikke har vi kjøpt juletre og ikke fuglenek for vi sitter og skriver dagen lang, og har ikke tid til alt det andre vi skulle gjøre.
Vi har nesten ikke tid til å skrive på bloggen en gang.
Men etter jul skal det bli bedre.
Tror vi, da.

søndag 7. desember 2008

Dyr i hagen om vinteren

Foto: Kow d.e. 071208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene går i sitt faste spor - opp eller ned den beplantede skråningen, over plenen og gjennom naboens tette furuer.

Dyrene i hagen tar ingen pause.
Det vil si: Grevlingen er vel gått i hi nå , men de øvrige står på.
Småfuglene har det meget travelt, skjærene tar alt de kan komme over, og ekornet er innom en gang i mellom og forsyner seg grådig av de uthengte brødskivene som vi har tigget av kolonialkjøpmenn med brødskjæremaskin.
Ekornet burde vel hatt vernefarge nå, men foreløpig er det tilsynelatende like brunt som det har vært.
Rådyrene går der de alltid har gått. Snø eller ikke, det gjør visst ingen forskjell.
Den snøen som vi ikke får plass til i blomsterbedene, deponerer vi i skråningen og trappa ned til den nederste plenen. Der blir det dypt, og vi tråkker i til over knærne fra tid til annen.
Men der går rådyrene. Med de tynne beina sine, synker de ned i snø nesten til magen, men akkurat der skal de gå.
Alt i naturen er ikke like viselig innrettet.
Vi forer fuglene og ekornet - men ikke rådyrene. Vi vil ikke venne stadig nye generasjoner til å oppholde seg i vår hage. Skjønt, det finner de visst ut av likevel.
Rådyrene er vakre, men noen ugangnskråker.
Heller ikke nå, om vinteren, får rosene stå i fred, naturligvis.
Man kan se på det som en tidlig beskjæring, men bortforklaringer og bagatellisering er mager trøst, for vi vet bare så altfor vel at når rosene kommer med nye skudd til våren, og knopper til sommeren, så er rådyrene der igjen, og knasker i seg det som skulle være til glede for oss tobeinte som har vært så frekke å slå oss ned på et sted som rådyrene mener å ha hevd på.
Så det klokeste er kanskje å sukke oppgitt og avfinne seg med at naturen går sin gang, sommer som vinter, og at vi på sett og vis er gjester og fremmedelementer her i vår egen hage.
Vi får glede oss over ekornet og fuglene.
De er bare til glede og ikke fortred - foreløpig.
Men det er ikke langt til Trøgstad.

onsdag 3. desember 2008

Årets første snømåking

Foto: Kow d.e. 031208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagen hviler under snøen og lader opp til en ny vår og en kommende sommer. Når gårdsplassen og innkjøringen måkes, legges mest mulig av snøen i rose- og staudebedene. Det hjelper mot eventuell frost og mot smågnagere.

Høsten har vært lang, og noen av plantene har ikke visst verken ut eller inn.
Skulle de gå til hvile, eller skulle de fortsette å vokse? Kanskje til og med blomstre?
Karpatklokkene f. eks. som står i bedet ved sørveggen, var friskt grønne og hadde knopper da snøen kom og la seg over landskapet.
Nå befinner de seg imidlertid under et tjukt lag med snø, for i dag har vi måkt gårdsplassen og innkjørselen for første gang denne vintersesongen, og når vi måker, lemper vi godt med snø i staudebedene og rose- og blomsterbedet inntil veggen.
Skulle det bli kaldt, er det godt å ha et snødekke å gjemme seg under, og skulle det bli mildt, smelter snøen og sørger for at plantene ikke tørker ut.
Vi er ikke så glad i snø. Det blir fort glatt og plundrete.
Vi syns derfor at snøen er upraktisk, men vi liker å måke den - vel å merke for for hånd - og så har vi sans for det vakre.
Så akkurat slik det er nå, kan det fortsette å være til - la oss si - første uka i januar.
Da fortsetter det å være vakkert jula igjennom, og så blir vi velsignet med snø på taket når nyttårsrakettene skal opp.
Ikke våre, for vi sender aldri opp rakketer, men det er mer enn nok av personer som gjør det.
Skjønt, kanskje det ikke blir så ille i år - økonomikrisen tatt i betraktning.
Det skal bli interessant å se.