"Forvirret" spansk margeritt

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 

De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.

 

Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 

 

Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 

 

Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.

 

Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.

 

Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.

 

Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.

 

Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.

 

Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 

 

Så får vi se hvor lenge den holder ut.

 

Blomkarse - hagens "kanarifugl"

 

   Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!

Det er 11. oktober og blomkarsen setter stadig nye blomster og danner nye frø.

 

 

Blomkarse er en dekorativ plante med vakre blomster og fint bladverk.

 

Før i tiden tok gruvearbeiderne med seg kanarifugler på jobb. Det var en sikkerhetsforanstaltning. Når nivået på farlige gasser i gruva ble høyt, falt fuglen om i buret. Da gjaldt det for gruvearbeiderne å komme seg ut og i sikkerhet.

 

På samme måte varsler blomkarsen når temperaturen synker i hagen. Den er vannholdig. Blir det kaldt, fryser den. Når det skjer, gjelder det å få frostømfintlige planter i hus.

Foreløpig står blomkarseplantene i fullt flor. Vi nærmer oss imidlertid midten av oktober, og vekstsesongen er over for i år. Også her ved Oslofjorden.

"Familiens gartner" har vært "føre var" og tømt de fleste urnene. Spanske margeritter - med ett hederlig unntak - og tomatplanter er klipt ned og lagt i komposten, og pelargonier er omplantet til mindre potter som ikke tar så stor plass og som det derfor er lettere å få plass til innendørs.

Har har imidlertid gjort tre unntak. Han har f.eks. ikke tømt de urnene der de store, prektige blomkarseplantene står sammen med hver sin pelargonium.

Han har rett og slett ikke hatt hjerte til ødelegge planter som ennå blomstrer og produserer frø selv om nattetemperaturen har vært nede på 3-tallet, og som har blomster, blader - og frø - som pynter opp på verandaen og på gårdsplassen og som smaker godt på ost og i grønn salat.

 

Blomkarseplantene får derfor stå til frosten tar dem. Det vil si til de blir svarte og klissete. 

 

Da havner også de i komposten. For å inngå i naturens kretsløp.

 

Men foreløpig har ikke nattetemperaturen vært så lav at de har lidd noen skade. De har derfor fått stå.

 

Og det har altså også pelargoniene de deler urner med. Men dem er det neppe noen fare med. Blomkarsen bukker nok under før pelargoniene lider noen skade.

Og mens han venter, har "familiens gartner" mye annet som skal gjøres. Alle urner og potter som han satte ut i våres, skal nå i hus.

Egentlig liker han denne delen av hagearbeidet. Hadde han bare ikke hatt en så vond og plagsom isjas. Men som hans mor alltid sa: "Ondt, skal ondt fordrive."

Så derfor holder han på.

Blomkarse: Til glede for øyet og magen - enn så lenge

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!  

Blomkarseplantene i urnene har stort bladverk, men ikke så imponerende mange blomster.

 

Planta i potta på veggen har en "avdeling" høyst oppe ...

 

... og en "avdeling" helt nederst. På midtpartiet er det ingen blomster.

Blomkarseplanta i blomsterbedet har en blomst om gangen. Det harden hatt i hele sommer.

 

 

Blomkarse er en fin plante å ha i hagen. Den kan dyrkes i potter, i urner og på "friland".

 

Man putter et frø eller flere i jorda om våren, og så vokser det fram en plante som ikke er kravstor, men blomstrer rikt uavhengig av jordsmonn og lysforhold.

 

Hvis jorda ikke er for næringsrik, da. For får blomkarse for mye næring, danner den erfaringsmessig mye bladverk og mindre blomster.

Blomkarsefrø kan man kjøpe - eller sanke fra egne planter. Man kniper av frø som dannes der blomstene har vært, lar dem ligge for å tørke og oppbevarer dem tørt til neste - eller en senere - sesong.

Og har man overskudd av friske, grønne, velsmakende frø, kan man "sylte" dem - dvs. legge dem i lake - og bruke dem slik man brukers kapers.

For blomkarse kan spises. Både blomster, blader, stilker som ikke er for treene og frø kan fortæres - f.eks. som innslag i grønne salater.

Blomkarse er en dekorativ plante. Hver blomst står kanskje ikke så lenge, men det kommer stadig nye.

For å unngå at plantene ser "rufsete" ut, og for å sikre gjenvekst og stadig nye blomster, bør frøene plukkes av etter hvert. De "greinene" som frøene - samt blomster som ikke er blitt til frø - har sittet på, bør klippes av.

Blomkarse er en "tørst" plante. Den må få vann - helst daglig. Jo, større bladverk, desto mer fuktighet fordamper den. Det er derfor ingen grunn til å spare på vannet. Og står planta i potte eller urne, kan den ikke selv lete etter vann. Da er den avhengig av det vannet den får.

Blomkarse er en vannholdig plante. Den fryser derfor lett i stykker. En nattefrost er nok til at den takker for seg.

Blomkarsens tid er nok derfor mange steder over for i år. Og på enda flere steder lever den på "lånt tid".

Her hos oss nær Oslofjorden, står den nok fortsatt trygt noen uker til. Men det har vært nattemperaturer under 8 plussgrader her. Så det går nok fort mot slutten av sesongen for blomkarsen og andre varmekjære planter, her også.

 

Vi nærmer oss derfor ubønnhørlig og med raske skritt den tiden da "familiens gartner" innleder dagen med å sjekke om det fortsatt er liv i blomkarsen, eller om den ligger sammensunket og klissete i potter og urner og må tas opp og legges i kompostbingen.

 

Mens "familiens gartner" skriver dette kommer det melding på telefonen om at meteorologene sier at høsten er kommet for å bli.

 

Det overrasker ikke "familiens gartner". Han har gikt og isjas, og de har varslet høstens komme i flere dager nå. 

 

Og disse varslene slår aldri feil.

 

Dronning Ingrid har inntatt terrassen og verandaen

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 Årets stiklinger er blitt frodige, blomsterrike planter som pynter opp på terrassen.

 

Blomstene på terrassen er av årets produksjon. Den øverste planta på trappa er fra fjoråret. Den nederste er av i år.

Disse to plantene er et par år gamle. De er overvintret i oppholdsrom innendørs og er "foreldre" til stiklingsformerte planter av nyere dato.

 

 

Både husets frue og "familiens gartner" er begistret for pelargonier.

Mens "familens gartner" foretrekker de sterkt røde, som han mener passer så godt til det mørke, brunbeisede huset, er husets frue særlig begeistret for  "Dronning Ingrid". En pelargonium med store lys rosa blomsterballer som holder seg relativt pen når den ikke utsettes for regn.

Fargen varierer noe. De som står i skygge blir tydelig blekere enn dem som står lyst - f.eks. i full sol. 

Overvintrer varm eller kaldt

"Gartneren" lager familiens pelargonier selv. Han tar stiklinger når plantene klippes ned.

Pelargoniene oppbevares frostfritt innendørs i den kalde årstiden. Noen står i oppholdsrom og er grønne hele året, mens andre overvintrer i vedskjulet som har to lave vinduer og er relativt mørkt og kjølig.

Disse plantene visner ned, feller blader og skyter nye blader igjen om våren. De klarer ofte overgangen fra vinteropplag til uteliv vel så bra som dem som har stått i et lyst, varmt rom inne og grodd - og kanskje blomstret - hele vinteren. De som har stått i oppholdsrom, mister ofte bladene og spirer på ny når de kommer ut. De starter m.a.o. sommersesongen med et handikapp.

Treg start

Etter som husets frue liker "Dronning Ingrid", lager "familiens gartner" mange eksemplarer av dem. Noen gis bort til barn og barnebarn og et stort antall havner i grupper eller solitært på forskjellige steder på gårdsplassen, på terrassen, på verandaen og andre steder hvor det er plass.

I år hadde pelargoniene en litt treg start. Det tok tid før de kom igang med å vokse og enda lenger tid før de satte blomster. Noe av forklaringen kan være at noen pottes om to ganger.

Pottes om

De som står i urner, pottes av plasshensyn om til potter når de tas inn om høsten og pottes om til urner igjen når de skal ut om våren. Dette er nok en påkjenning og et avbrekk i utviklingen - i alle fall om våren.

Men når de bare får tid på seg, tar de sitt monn igjen. Resultatet er at noen er på sitt aller fineste når de skal tas inn. Og det er jo synd for dem som må i vedskjulet.

Og tiden for innmarsj nærmer seg med lange skritt. Dagene er blitt kortere og nettene lengre og kjøligere. Ennå har vi "Indian summer", men snart blir det grått og kaldt melder meteorologene. Så nå er det bare å begynne å planlegge hvilke planter som skal stå hvor innendørs.

Snart venter omplanting og tømming av urner, fylling av jord i sekker og bortstabling av sekker med jord ute hvor de skal stå vinteren igjennom til de igjen skal blandes og berikes og brukes i urner og potter til neste vår.

Høsten er ingen hviletid for en hagedyrker.

Tåler frost og varme

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Plantene ble overlatt til seg selv utendørs i april. Nummer to fra høyre er død. De andre lever i beste velgående.

 

Disse to plantene står ytterst til venstre og ytterst til høyre på bildet ovenfor. De var helt uten skudd og blader i april. Nå blomstrer begge.

 

I april gjennomførte "familiens gartner" et eksperiment. Mens det ennå kunne være kuldegrader om natta, satte han ut tre pelargonier og en ukjent plante.

 

De var ikke drevet inne i stuevarmen, men ble flyttet fra vinteroppholdet i kjelleren, via 3-4 overnattinger i garasjen, og ut i vårkulda.

 

Tåler mye mer enn forventet

Formålet med  eksperimentet var å bringe på det rene hvor avhengig pelargonier er av driving innendørs etter "vinterdvalen", og hvordan de tåler å bli overlatt til seg selv i skiftende vårvær med grader ned mot null - og kanskje under - enkelte netter.

 

Ville plantene ikke bare overleve, men vokse normalt i det utstadige vårværet?

 

Nå vet vi svaret. To av de tre pelargoniene ikke bare overlevde, men står i dag i full blomst. Den tredje pelargoniumplanta var antakelig allerede død da den ble satt ut. 

 

Den ukjente planta med store blader lever også, men har ikke blomstret eller avslørt sin identitet.

 

Konklusjonen er klar: Pelargonier tåler mer enn man kanskje er tilbøyelig til å tro.

 

Blomkarse

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

To  frø fra fjorårets avling, ble sådd i den grunne potta på veggen. Begge frøene har spirt og dannet planter.

 

Den ene planta har gule blomster med  vakre røde tegninger.

 

 

 

Den andre har rød-orange, ensfargede blomster. 

 

Blomkarse (Tropaeolum majus) er en fin plante. Den er dekorativ, og blader, stengler, knopper og blomster - ja, alt - kan spises.

Vi stikker gjerne noen frø ned i urnene hvor pelargonene står. Som regel kler blomstene hverandre, og plantene lever i "fredelig sameksistens"

Mye bladverk

Men har urnene fått en spesielt næringsrik jord, kan det bli veldig mye store blomkarseblader og relativt færre blomster. Blomkarse bør m.a.o. ikke ha det for godt. Den må ha "følelsen" av at den bør sette blomster og dermed frø, for å sikre etterslekten.

 

I år er det blitt usedvanlig mye bladverk på de plantene som står i urnene sammen med pelargonier. Det kommer nok av at "familiens gartner" laget en spesiell næringsrik jord til pelargoniene som var relativt små og svake.

 

Foreløpig er det få blomster, men de kommer nok når bare august måned kommer i gang for alvor.

 

Vakre blomster

De to blomkarsefrøene vi satte i den grunne potta på veggen ved inngangsdøra, har imidlertid blitt til planter som nå blomstrer. Gule og røde blomkarseblomster lyser mot den mørkbeisede veggen.

 

Selve plantene er ikke lubne og frodige. Det har de det antakelig for mørkt til. Og for lite jord. Men blomstrer gjør de. Og setter stadig nye knopper. Og det er bra, for hver blomst står ikke så lenge før den visner og går i frø.

 

Frøene plukker vi av. Noen spiser vi i grønne salater, noen legger vi i lake og bruker som kapers, og atter andre legger vi til tørking. Dem skal vi bruke som så-frø neste år.

 

Slik sluttes livets sirkel.

Beskjedne blomstererter

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Blomstererten gjemmer seg bak en tornefull rosestamme. 

 

Denne bruker lammeøre og netting som beskyttelse.

 

 

Blomsterertene i rosebedet fikk en vanskelig start i livet. De ble beitet på.

Nå har "familiens gartner satt opp en rekke hindringer for å hindre at rådyrene når fram til godsakene, så nå går det bedre. Tre av ertene blomstrer. Det er vel sånn cirka 30 prosent.

Men store kraftige blomstererter fulle av blomster, slik "familiens gartner" husker fra sin barndoms hage, er det ikke blitt.

 

Gode minner

Da "husets frue" og "familiens gartner" var unge og bodde på Jeløya, hadde "gartnerens" foreldre gjerne med seg en stor bukett blomstererter når de kom fra Sarpsborg. Disse blomstene var fruen spesielt glad i. Ennå - et langt liv seinere - kan hun snakke om duften og om hvor vakre de var.

"Familiens gartner" sår derfor blomstererter - primært for å glede "husets frue". Han vet imidlertid av bitter erfaring, hvor utsatt de er.

Men den som intet våger, intet vinner. I år er det lykkes ham å verne plantene slik at noen av dem i alle fall blomstrer, selv om blomstringen ikke er overdådig.

Mor og barn

Og selv om skjønnhetene må beskues bak netting, og hagestoler og gjerdeelementer som skal holde rådyrene borte.

For faren for at blomstererter og andre prydplanter skal havne i en rådyrmage, er fortsatt stor. I går stod det geit med en ganske liten årskalv på nederste plenen og ventet på at "familiens gartner" skulle gå inn, slik at de kunne utforske muligetene til å få seg en munnfull fra blomsterbedene.

Slik lærer de eldre den nye generasjonen hvor de skal gå for å finne noen riktige lekkerbiskner som de kan kose seg med.

Godt at blomsterertene er så godt gjemt. "Familiens gartner" krysser fingrene og håper at det er godt nok.

 

Bøllefrø på steroider

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Slik størrelse har alle bøllefrøplantene hatt - hittil. Strantne og ikke altfor kraftige er de også.

 

 

 Men så dukker det opp en kjempe.

 

 

 

Blomstene på den store planta er "store", men ikke ekstraordinært store.

 

Bladene og stengelen er imidlertid kjempemessige i forhold til sine ordinære artsfrender. Dette var i begynnelsen av uka. Nå er de blitt enda større.

Tidlig i våres sådde vi noen planter i potter inne.

Vi sådde frø fra en rød paprika som vi hadde i kjøleskapet, frø fra to forskjellige meloner og frø fra tomater fra kjøkkenet. Plantene som vokste fram, har vi senere plantet om i større potter og urner og satt ut i friluft.

Ukjent kjempe 

I en og samme urne plantet vi to melonplanter og en plante som vi ikke visste hva var. Men den hadde jo vokst fram i en potte som vi hadde sådd i, så vi regnet med at det var en melonplante - eller noe sånt.

Vi ble litt mistenksomme da den skjøt i været, men tenkte at slike eksotiske vekster kanskje må vokse voldsomt for å rekke å sette frukt i løpet av en kort, norsk sommersesong.

Kjempebølle? 

Da den begynte å blomstre ble vi mistenksomme for alvor. Blomstene liknet til forveksling blomstene på bøllefrøplantene som vi fikk som bonusgave i en klesforretning for mange år siden.

Og ved nærmere ettersyn, så vi at blad og stengler også hadde samme fasong. Men altså helt andre dimensjoner.

Normale bøllefrøplanter er 15 - 20 centimeter lange, mens vår gigant er 62 centimeter med blader på henholdsvis 9 og 10 centimeter, mens bladene på normale bøllefrøplanter er ca 2 centimeter lange. Det er altså et kjempebøllefrø vi har alet opp - og nå fostrer - sammen med melonplantene.

 

Morsomt med "rariteter" 

Hvis nå skulle plante den om og gi den en urne for seg selv hvor den kunne stå og utvikle sin voldsomme egenart, kunne vi komme til å skade den. Vi lar den derfor stå. Foreløpig. Selv om den sikkert forsyner seg grovt av næringen og vannet i den urna som den deler med de mer beskjedne melomplantene.

"Familiens gartner" liker det aparte - altså det som er spesielt og skiller seg ut. Han setter derfor pris på overreaskelser som denne.

Bølle på steroider?

Han skjønner bare ikke hva som har skjedd. Hvorfor denne abnorme størrelsen? 

 

Skyldes det arvestoffet? Eller miljøet? Kan ekstra god jord med mye næring ha avstedkommet dette monsteret? Lite trolig, for de normalstore bøllefrøene vokser også opp i anriket, godt gjødslet jord.

 

Kroppsbyggere - og andre kroppsdyrkere - bruker steroider for å utvikle muskler og legge alner til sin vekst. Er det et bøllefrø som "går på" steroider, vi har fått i hagen?

 

Eksperiment i guffent vårvær

"Guffent" sier Særpetempen som henger på vår veranda. Og det har den rett i. 6 grader i sola, og en iskald sno fra nord. Ikke utevær for en gammel skrott.

 

Disse litt ynkelige plantene ble hentet ut fra skjulet, herdet 3-4 dager og plassert ute for å vise hva de tåler av norsk vårvær. Vil de overleve? Og vil de sette skudd og gro i det isnende vårværet? I alle fall planta i urna til venstre viser gode takter.

 

Vi ble lurt av det varme været i begynnelsen av måneden. Både planter og mennesker innstilte seg på at varmen var kommet for å bli - og så kom tilbakeslaget. Kald vind fra nord jaget "familiens gartner" i hus og forhindret utsetting og utplanting av planter som vokser altfor fort innendørs, og som nå venter på å komme ut i sitt rette element.

De inneboende, velvoksne pelargoniene - som nå begynner å bli "strantne" for annen gang denne våren - skulle vært herdet. Det vil si at de skulle vært satt ut om dagen for å lære seg til å tåle vær og vind, for så å bli flyttet inn igjen om kvelden for å unngå altfor lave nattetemperaturer. Men herdingen har vi måttet utsette. Det blåser altfor mye, og det er for kaldt. Vi kan ikke ta noen sjanser med de pelargoniene som vi har nedlagt så mye arbeid på, og som vi er så glad i.

Tåler pelargoniene å stå ute?

Skjønt, fire pelargonier og en ukjent plante, er satt ut. De er ikke drevet inne i stuevarmen, men er flyttet fra vinteroppholdet i kjelleren, via 3-4 overnattinger i garasjen, og ut i vårkulda.

Vi liker å eksperimentere i hagen. Dette eksperimentet skal bidra til å vise hvor avhengig pelargonier er av driving innendørs etter "vinterdvalen", og hvordan de tåler å bli overlatt til seg selv i skiftende vårvær med grader faretruende langt ned mot null enkelte netter.

Det er fire dager til 1. mai. Klarer plantene i eksperimentet ikke bare å overleve, men å vokse normalt i det utstadige vårværet, vet vi for framtiden at pelargoniene vi planter ut om våren, ikke bukker under for ustadig vårvær og minimalt med plussgrader enkelte netter.

 

Ingen utplanting til 1. mai

Men kuldegrader vil pelargoniene og andre "inneplanter" som skal plantes ut, selvfølgelig ikke ha. I år tør vi derfor ikke pynte i urnene og plante dem ut til 1. mai. Kan vi gjøre jobben før den 17., får vi være fornøyd.

Urnene står klare med nyblandet jord og venter. Og "familiens gartner" er utålmodig. Han vil gjerne ha plantene ut av "biblioteket" og gjesterommet og ut dit hvor de rettelig hører hjemme - nemlig i urner og potter utendørs. 

Mer enn nok å gjøre

Og "gartneren" er ikke "gjerandslaus" selv om pelargoniene må vente. Det er mer enn nok å gjøre i vårhagen. Men "gartneren" er blitt en gammel mann som fryser lett og tåler den kalde nordavinden dårlig. Han må derfor vente til sola får bedre tak og får varmet opp lufta, før han våger seg ut for å gi seg hen til de mange hagesyslene som han har planer om å utføre denne våren. Planene er mange.

Hadde været bare ikke vært så guffent.

 

Urnene venter med nylaget jord

Urnene ved inngangen  har fått nymikset jord og venter på planter som skal vokse seg frodige og blomsterrike i løpet av sommeren.

 Før urnene fylles med planter, "lager" vi jord. Brukt jord fra fjoråret "anrikes" med kompost og pelletert hønsegjødsel. At plantene setter pris på denne miksen, viser de tydelig ved vekst og blomstring.

 

Jord er ikke forbruksvare hos oss. Jord fra urner og blomsterpotter brukes om og om igjen - år etter år.

Jorda blir selvfølgelig forringet når plantene har gasset seg i næringsstoffene den har å by på. Jorda må - eller bør - derfor forbedres før den brukes på ny.

 

Jord, kompost og hønsemøkk

Vi blander jorda fra i fjor med kompost fra varmkompostbingen, og tilsetter en dose pelletert hønsemøkk. Størrelsen på dosen varierer med hva vi skal plante. Store kraftige pelargonier som har overvintret inne, og har et robust rotnett, får en neve godt blandet ut i jorda. Det samme får innkjøpte spanske maregeritter. 

 

Lobelia som plantes i samme urne som margerittene får da naturlig nok samme dose, selv om de har mer følsomme røtter og kanskje kunne klart seg med mindre. Mindre dose, og altså ikke fullt så kraftig jord, får også årets stiklingsformerte planter, som ennå er i ferd med å utvikle røtter. Planter vi har sådd selv får også skrinnere jord.

Ut på sommeren blir samtlige planter vannet med en dose hønsemøkk i vannet. Vi tømmer pelletert hønsemøkk i en vannningskanne, og lar det stå til det er løst opp. Denne blandingen slår vi en skvett av sammen med vann fra springen når vi vanner. Det lukter ikke godt, men er godt for plantene, så den ulempen får vi leve med.

Nattetemperaturen er fortsatt ustadig. Utplantingsplantene er dessuten ikke ferdig herdet. Utplanting av overvintrede planter skjer derfor neppe før 1. mai. Men urnene er altså klare. Så nå kan bare den stabile varmen komme.

 

Sommervalmuer

Sommervalmuer har det til felles med sopp, at de dukker opp på de mest uventede steder. Men det gjør ikke noe. De er velkomne gjester i hagen - og på gårdsplassen.

Alt bør ikke være striglet og snorett i hagen. Enkelte blomsterplanter liker å "improvisere". De sprer ut frøene sine etter tilfeldighetsprinsippet, og vokser fram på de mest overaskende steder.

De enkle, "ville" sommervalmunene f.eks. bestemmer selv hvor de vil stå. Ett år lyser de opp ved foten av støttemuren ved garasjen. Året etter gror det fram en tue med valmuer i den helt motsatte enden av gårdsplassen. Vi har ikke hjulpet til med å spre frøene. Det har plantene greid selv - eller kanskje ved hjelp av insekter eller fugler.

Sommervalmune står ikke lenge. De kaster fort kronbladene og danner frøkapsler med masse frø. Men at blomstringen til den enkelte blomsten er kort, gjør ikke så mye. Det kommer stadig nye. Og fargene skifter. Noen er gule, noen røde eller orange og noen hvite.

Noen er så forvendte at de betrakter sommervalmuer som ugress. Det gjør ikke vi. Vi setter pris på plantene med de enkle enkle blomstene som dukker opp snart her og snart der. Og vi flytter ikke på dem. Der de dukker opp får de stå.

Vi gjør bare et unntak: Alle planter som dukker om midt i kjørebanen på innkjørselen, fjernes med hard hand. Men de som sniker til seg en plass langs kantene av innkjørselen, får stå.

Sommervalmunene har lang sesong. Det dukker stadig opp ny blomsterstilker i de etablerte tuene, og nye planter dukker opp og blomstrer til langt ut på høsten. Sommervalmuene er derfor velkomne gjester i vår hage.

Bare nå noen ikke finner på at de skal svartelistes fordi de ikke er norske nok og formerer seg for villig. Jeg føler meg ikke trygg.

Nøysom bølle

 
Denne planta stiller ikke store krav.

For noen år siden fikk mine kone noen "reklameposer" med frø i en klesforretning. På posen stod det at den inneholdt "Bøllefrø".

Jeg sådde dem i en potte som stod inntil blomsterbedet. Siden har vi hatt bøllefrø-blomster både her og der.

Plantene har vist seg å ha en voldsom formerings- og spredningsevne. De dukker opp på de forunderligste steder.

Vi har mange pelargonier i potter. I enkelte av pottene vokser det opp 8-10 bøllefrøplanter ved siden av pelargoniaene.

I innkjørselen og på gårdsplassen vokser det opp bøllefrøplanter i sprekkene mellom belegningssteinene. De er dekorative så vi lar dem blomstre og sette frø, vel vitende om at de kommer til å spre sine invaderende, spirrevillige frø videre utover i hagen.

Bøllefrøplantene vokser som sagt på de mest uventede og utrolige steder. Den mest spesielle plassen hittil, er et av hullene i en av teglsteinene som utepeisen er bygd av. Hullet er delvis fylt med bruk etter muringen, så særlig mye jord kan det ikke inneholde. Tørt må det også være.

Men bøllefrøplanta er ikke kravstor. Den klarer seg med det vesle som er.

Det har vært en våt sommer. Planta i teglsteinen har derfor ikke visnet. Nå har det imidlertid vært opphold noen dager, så nå spørs det hvordan det går.

Uansett setter nok planta frø, som sikrer at det kommer nye "bøller" neste år.

Den som lever får se.

Blomkarse - for synet og ganen

 Foto: Kow d. e. 06102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Det er oktober, og blomkarsen får stadig nye blomster.

Blomkarse har vakre blomster og blader.

I denne urna er det blomkarsen som er sjefen. Pelargonien må pent finne seg i å spille annenfiolin.

Jeg er glad i blomkarse.
I dobbelt forstand.
Jeg liker den som prydplante.
Og jeg liker å spise den.
Både blomster, frø, spede stilker og blaser smaker fortreffelig - syns jeg.

Blomstene på disse bildene er fra frø som jeg har sanket i tidligere år.
De frøene jeg ikke sylter, eller spiser som de er i grønn salat, tørker jeg til senere bruk.
De tørre frøene oppbevarer jeg i tomme medisinbokser.
Noen ganger havner frøene i glemmeboka, og blir liggende noen år.
Når jeg kommer ver dem, blir de sådd.

Som regel kommer de.
Som blomstene på bildene ovenfor.
"Kaste" er et ukjent begrep i min hage.
Jeg sørger for at frø, stiklinger og avleggere havner i jorda og får en sjanse.
Det blir så opp til naturen selv, hvilken utgang eksperimentene skal få.

Når jeg skriver dette, er det blitt 22. oktober.
Blomkarseplantene står fortsatt like fine.
Det har altså ikke vært nattefrost hos oss.
I alle fall ikke nede på bakken der urnene med plantene står.
Blomkarsestenglene er meget vannholdige og fryser i stykker og blir svarte, så snart søylen på gradestokken nærmer seg null.

Nå er det bare å nyte blomsterprakten så lenge den varer.
Samt å plukke frø.
Slik at vi - dersom helsa og arbeidsgleden holder - har noe å så ut i potter, urner og kar neste år også.

Dichondra "Silver Falls"

Den 8. august skrev jeg om en imponerende hengeplante som vi hadde hatt "i pensjon" i sommer.

Den så slik ut:

Vi visste ikke da hva den heter.
Jeg lovte imidlertid å forfølge saken.

Eieren opplyste at planta var kjøpt hos Oasen Hageland.
Jeg skrev dit og ba om opplysninger, men Oasen har ikke verdiget meg svar. 

Jeg vet imidlertid likevel hva planta heter.

I ukebladet Hjemmet for 15. juni 2015 er den avbildet.

Navnet er Dichondra "Silver Falls".

Et passende navn.

Nettsiden til "garden living"  forteller at Dicondra "Silver Falls" dyrkes "for de dekorative sølvfargete bladene som sitter på lange ranker".
Det forstår man jo.

I andre deler av verden er Dicondra en staude, men hos oss dyrkes den som en ettårig sommerblomst," opplyser "garden living".
Planta kan imidlertid overvintres.
Da bør den stå lyst, svakt tørt og kjølig.

Som andre sommerblomster kan Dichondra "Silver Falls" såes.
Såtid er januar–mars ved temperatur på 21–24 grader.
Jorda holdes fuktig til plantene begynner å spire.
Planta trenger mye vann.
Jo, større bladverket blir, desto mer vann må den få.
Men: Jorda må ikke bli for våt, for da vokser ikke plantene skikkelig.
Dichondra plantes ut når faren for frost er over.

Som bildet ovenfor viser, passer den utmerket i ampel, verandakasse eller balkongkasse med god fallhøyde.
Planta blomstrer i juli–august.
Blomstene er uanselige, men de sølvfargede bladene er dekorative gjennom hele utesesongen.
Dichondra trives best i sol eller i halvskygge.

"Dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter, dekorativ og hardfør, som den er" skrev "garden living" i 2015.
Det er en spådom som har slått til.

Bøller

Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dekorative "bøller" fra "bøllefrø".

For en del år siden fikk husets frue noen gratis poser med frø på kjøpet i en butikk hvor hun handlet klær.
På posene stod det at de inneholdt "bøllefrø".
Frøene kom i jorda, og fram kom diverse fine, fargerike sommerblomster.
Noen av dem utviklet masse frø som de spredte utover ved egen hjelp.
I årene som har gått siden den gang, har vi hatt "bøller" fra "bøllefrø" både her og der.

En omlag 20 centimeter høy "bølle" har vist seg spesielt levedyktig.
I fjor plantet jeg noen av dem i en potte som har stått i garasjen vinteren igjennom.
Garasjen er ikke frostfri.
I år spirte de villig og fikk fine rosa blomster som fortsatt lyser opp på gårdsplassen i juli.

Ikke alle "bøller" er like hyggelige å få besøk av.
Men disse er mer enn velkomne.
Vi håper de går i frø og sikrer gjenveksten slik at vi også får glede av dem neste år.

Jeg klarte det!

Foto: Kow d. e. 07082016©   Klikk på bildet for å se større versjon.

Under over alle under: Ringblomstene blomstrer!

Jeg har drevet hageabeid i godt over 50 år.
Men det er et par enkle ting som jeg har problemer med.
Jeg får ikke reddikene til å "klumpe" seg, og jeg får ikke ringblomstene (calendula officinalis) til å blomstre.

Men under over alle under: I år blomstrer ringblomstene - flere samtidig, og flere etter hvert.
Jeg har gjort som jeg har gjort så mange ganger tidligere.
Jeg har sådd i en potte eller urne, krysset fingrene og håpet på det beste.

I fjor fikk jeg en blomst. 
Den kom i oktober.
I år har nye blomster avløst hverandre i tre-fire uker allerede.
Og ennå fins det lovende knopper.

Hvis noen nå tror at jeg har kjøpt nytt frø, og at det er forklaringen, kunne de ikke tatt mer feil.
Jeg har brukt frø fra samme posen som i fjor.
Frø som altså nå er ett år eldre, og som vel derfor skulle ha redusert spireevne, ikke større.

Jeg er ikke glad i avskårne blomster.
Blomster skal pynte opp i hagen.
Mener jeg.
Å hente inn mat fra hagen, er jeg derimot ikke motstander av.

I år er det såpass mange ringblomster at jeg til og med har spist et par stykker.
De fleste får imidlertid blomstre ferdig på voksestedet.
Frøene de setter, skal jeg sanke inn og bruke til neste år sammen med restene i den gamle posen.
Så får vi se om blomstringen i år er et engangsfenomen, eller om jeg klarer det en gang til.

Tok sitt monn igjen

Foto: Kow d.e. 23.06.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Urna ved inngangen skal bære de norske fargene. Det hvite og det blå er på plass. Nå venter vi på de røde pelargoniumblomstene og på at lobeliaene skal springe ordentlig ut.

Vi kjøpte et par spanske margeriter og den hvitblomstrete planta i urna på bildet ovenfor, på Bauhaus.
Da vi kjøpte dem, hadde de blomster og en masse lovende knopper.

Ikke før var de kommet i jorda, så visnet blomstene og knoppene tørket inn.
Jeg må innrømme at både min kone og jeg sendte noen mindre hyggelige tanker til Bauhaus i sakens anledning.

Før vi rakk å bytte ut de "mislykkede" plantene, begynte de å sette masse nye knopper.
Nå er noen av knoppene sprunget ut, og mange flere er i vente.
Plantene er rett og slett fulle av knopper.

Heldigvis klaget vi ikke til Bauhaus over plantene.
Det ville vært i overkant uberettiget.
Plantene som begynte så skuffende, har tatt sitt monn igjen.
Stikk i strid med det vi først trodde, er de av god kvallitet.
Ja, de er rett og slett flotte.
All ære av dem Bauhaus!

Bare rot

Foto: Kow d. e ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Det ble ikke en eneste blomst på ringblomstplantene i denne potta.

Røttene var det ikke noe å utsette på. Slik så rotklumpen ut da potta ble tømt. Det har nok blitt for liten plass og for lite næring til den enkelte plante, enda jeg både har vannet og gjødslet flere ganger i løpet sommeren.

Jeg liker ringblomster.
Både på grunn av utseendet og på grunn av smaken.
Kronbladene "piffer opp" grønn salat.

I våres sådde jeg ringblomster i en potte.
Det ble ikke en eneste blomst.

Jeg slapp også et par frø i en urne sammen med andre blomsterplanter.
Der ble det én blomst - og en knopp som nattefrosten tok.

I potta sådde jeg trolig for tett.
Neste år får jeg være mindre generøs, og spare litt på frøene når jeg sår.
Ett frø her og ett frø der ser ut til å være løsningen.
Sår jeg tett, må jeg prikle.
Ringblomster trenger åpenbart rom rundt seg.
Det forteller bildene ovenfor sitt tydelige språk om.

Jeg har mislyktes med ringblomster flere ganger i løpet av mitt mangeårige hageliv.
Jeg gir ikke opp for det.
Neste år er det "på'n igjen".
Før eller siden blir det vel blomster?
Eller er dette kunststykket for vanskelig for gammel mann?

Ettårig eller flerårig asters?

Foto: Kow d. e. 11092015©      Klikk på bildet for å se større versjon.

Sommerplante eller staude?

På fødselsdagen min, 29. juli, fikk jeg en stor, blomsterrik asters av min eldste datter og hennes familie.
Den fikk stå i sin opprinnelige potte, og ble satt i en potteskjuler på trappa ved inngangsdøra.
Der stod den og gledet oss, og andre som kom på vår dør, i hele sommer og langt ut på høsten.

Da blomstene begynte å visne, og det kom få nye, tok vi planta ut av potta den stod i, og plantet den på friland i staudebedet.
Nå er spørsmålet: Vil den tåle vinteren og komme igjen til våren?
Med andre ord: Er det en staude jeg har fått, eller er det en ettårig sommerblomst?

Flere typer asters karakteriseres som sommerblomster.
De er gjerne for varmekjære til at de kan overleve og reprodusere seg utendørs i Norge.
Kanskje er vår asters en av disse.

På nettet står det imidlertid at mange ettårige astersarter har forvillet seg ved hjelp av frø på avveie.
Hvis røttene på vår asters ikke overlever, kan den kanskje - om den ikke er steril eller infertil - slippe noen frø som kan ende opp i nye planter neste år.

Håpet er lysegrønt, heter det.
La oss håpe at det er riktig - i dobbelt forstand.
Å eksperimentere er under enhver omstendighet alltid morsomt.
I hagen skal man aldri si aldri.

Ringblomsten blomstrer

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Potta som skulle bli full av solgule ringblomster, ble en skuffelse. Det ble bare grønt - i år som i fjor.

En eneste ringblomst er det blitt. Den har til gjengjeld stått lenge. Dessuten er det store knopper på både denne og planta ved siden av, så kanskje ...

Høsten er her, men vekstsesongen er ikke helt over.
Ringblomstene - eller rettere sagt ringblomsten - blomstrer nå.
Hittil har kun en plante satt blomst.
I tillegg har denne planta en stor knopp.
Det har naboplanta også.
Hvis resten av oktober og kanskje en uke eller to i november, har nattemperaturer på 4-5 grader og dagtemeperaturer rundt 10, så kan det kanskje bli et par ringblomster til.
Men det skal vel godt gjøres.

Nå står nemlig en stor, blank fullmåne over åsene i øst og lyser opp en stjernestrødd himmel.
Da vet vi at temperaturen fort synker under null, noe heller ikke den nokså hardføre ringblomsten setter pris på.
Vil jeg tro.
Men den rakk i alle fall å blomstre før frosten tok den.