Vårgyvelen - en kaskade av gult

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den gule gyvelen lyser godt opp på toppen av skråningen. Den mindre litt nedenfor er en grein fra samme rot som har søkt seg nedover i bedet - kanskje for å finne luft og lys da furua tronet midt i planta.

 

 

 

Gyvelen ytterst til venstre er en avlegger - en selvstendig plante som dukket opp for flere år siden etter at den opprinnelige planta ble brukket ned og delvis ødelagt av snøen. En av greinene ble liggende under jorda og slo rot.

Blomstene på gyvelen sitter tett i tett og utgjør et gedigent matfat for bier og humler - og kanskje for andre insekter også for hva vi vet.

 

Gyvlene (Cytisus scoparius) er praktfulle i år.

 

De har i noen år stått skyggen av en furu som var blitt stadig større. Nå er furua borte. Det kan kanskje forklare hvorfor gyvelen er spesielt flott og blomsterrik denne våren.

Tåler lite kulde

Da furua ble felt, kom det til syne to store gyvelgreiner som var døde. Kanskje har de ikke tålt furutreets påtrengende naboskap, eller kanskje har de i årenes løp bukket under for frosten. Gyvel er nemlig ømfintlig for frost. Ved sterk kulde og barfrost fryser de ofte bort. Flere greiner har frosset bort på våre planter tidligere.

 

"Svartelistet"

På tross av denne ømfintligheten har Artsdatabanken i vinterlandet Norge "svartelistet" gyvel og klassifisert den som en vekst som utgjør "svært høy risiko" p.g.a. stort invasjonspotensial og "store økologiske effekter". 

 

På den ene siden har gyvel altså i følge Artsdatabanken, stort invasjonspotensial. På den andre siden fryser den ofte ihjel i norske vintre. Her ser det ut til å være noe som svikter i logikken. Hvis gyvel har vansker med å klare norske vintre, skulle en tro at dette ville redusere invasjonspotensialet og begrense eventuelle negative "økologiske effekter".

 

Hvor er den forvillet?

I sitt snart 85-årige liv har "familiens gartner"ennå ikke sett gyvel som har spredd seg i naturen. Han hevder ikke at det ikke kan ha skjedd, men lurer på hvorfor han som har bodd på flere steder på Østlandet, og vandret så mye i naturen, ikke har sett noe til resultatet av det store invasjonspotensialet i et område hvor gyvel er en ganske vanlig prydbuske i private hager.

 

Matfat for humler og bier

Humler og bier får stadig større problemer med å skaffe seg mat i velfriserte hager og nedsprøytede landbruksarealer. Gyvel er en viktig matkilde for såvel bier og humler som andre insekter. Sommerfuglene viser tydelig at de liker den. Så lenge den holdes inenfor hagens grenser, gjør den derfor formodentlig større nytte enn skade.

Spredning av kulturplanter til naturen bør enhver hageeier alltid bestrebe seg på å unngå!

 

Lokal spredning?

Og er det slik at spredningen til naturen mest forekommer i deler av Norge der vinteren ikke er så kald og hard som hos oss på Østlandet, hvorfor skal da vi unnlate å glede både mennesker og insekter med gyvel i hagene?

 

"Familiens gartner" som er meget opptatt av bier og humler, konstaterer i alle fall at de representantene for disse insektartene som frekventerer vår hage, er fornøyd med den gule blomsterprakten. 

 

Og: Er biene og humlene fornøyde, er "familiens gartner" fornøyd.

 

Giftig

Så får han heller passe på at gyvelbelgene som dannes om høsten, ikke kommer på avveie! Ikke bare for å hindre uønsket spredning, men mest fordi gyvel er klassifisert som giftig.

 

Hvor giftig den er og hvem den er giftig for, kan diskuteres. 

 

Barn bør imidlertid læres opp til ikke å putte deler av gyvelplanta i munnen. Her stiller gyvel i samme klasse som liljekonvall, og en rekke andre av hagens mange mest brukte planter.

Lammeøre - god å ta på, fin å se på

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Lammeøre er fine å se på og gode å ta på.

 

Blomstene er spesielle. Syns man ikke om dem, kan man jo bare klippe dem bort - eller redusere antallet. Da hindrer man også frøformering.

 

 

Lammeøre (Stachys byzantina) er en plante som de fleste nok har for bladverkets skyld. Bladene er fine å se på og myke og gode å ta på.

 

Eksotisk

Lammeøre skriver seg visstnok fra Asia, eller mer spesifikt fra området rundt Armenia, Iran og Tyrkia. Det er altså i utgangspunktet en eksotisk plante i vår del av verden.

 

Skjønt, de av oss som liker å ha noe egenartet i hagen, setter sikkert pris pris på de spesielle blomsterstandene også. Selv om de nok er mer egenartede enn vakre. De små lilla blomstene sitter godt skjult inne i de grå dekkbladene. Så det er mer formen enn blomsterfargen som er iøyenfallende - og interessant.

 

Sprer seg lett

Lammeøre sprer seg ved frø og formerer seg lett. Frøene trenger minimalt med jord for å spire. De vokser f.eks. opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen. Artsdatabanken mener likevel at den representerer lav sprednings- og forurensningsrisiko. Den er derfor verken uglesett eller svartelistet -

ennå.

 

Den har dessuten kraftige jordstengler som danner nye planter.  Vil man spare seg arbeidet med å begrense den ved å fjerne røtter, bør man plante den på et sted hvor den ikke har fri adgang til omgivelsene.

Herdig og vokser over alt

Min erfaring er at lammeøre vokser i all slags jord og i alle lysforhold. Den tåler sol, og den tåler skygge - i alle fall halvskygge.

En liten ulempe ved lammeøre er at de eldste bladene lett visner og blir brune og stygge. Vil man ha en pen, dekorativ plante og orden i blomsterbedet, må man derfor plukke av visne blader fra tid til annen. Det er lett gjort og ingen stor jobb.

 

På hageprogrammer på er lammeøre brukt av hagedesignere. Det er m.a.o. en plante som er "in". I hagelitteraturen er den dessuten beskrevet som en plante som er spesielt velegnet for steinbedet. 

 

Minas favoritt

Vi har en stor lammeøreplante i rosebedet. 

Der skulle den naturligvis ideelt sett ikke stått. Når den likevel står der, skyldes det at vårt barnebarn, Mina Amanda, for 12-13 år siden hadde sterk forkjærlighet for planta med de myke bladene. Hun nedla absolutt forbud mot at  planta ble fjernet. 

Og etter som "familiens gartner" er svak for sine barnebarn og har vanskelig for å si nei til deres ønsker, ble lammeøreplanta stående. Og den står der den dag i dag. 

Skal formeres

Og der skal den få stå. Selv om noen av rotstenglene skal bli jordet i et annet bed neste vår når rosebedet skal bli ryddet.

Det vil si: Så sant "familiens gartner" fortsatt er i arbeidsfør form når den tid kommer, og kan fortsette å glede seg over å arbeide med og fornye hagen.

 

Markjordbær på alle "bauer og kanter"

  Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Vi "vasser" bokstavelig talt i markjordbær. De har bl. a. valgt å innta den skyggefulle, steinbelagte passasjen på østsiden av huset.

Markjordbærene er frodige og grønne. Stikk i strid med hva som gjerne hevdes, blomstrer de og utvikler søte bær enten de står i skygge eller sol.

 

På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte vi tomt og bygde hus. Tomta var delvis skogtomt og delvis oppfylt med tilkjørte og planerte masser.  

 

Da vi hadde bodd i vårt nye hus et par år, oppdaget vi at vi hadde en liten bestand av markjordbær (Fragaria vesca) i skogkanten. 

 

Plantet markjordbær

Med tanke på barn og kommende barnebarn flyttet "familiens gartner" noen markjordbærplanter ut på forskjellige steder på tomta. Noen ble satt i skogbund, andre i humusrik ord og noen på ganske leirholdige steder. Filosofien var: Etablerer de seg, så etablerer de seg. Nå har de i alle fall fått sjansen.

 

Og sjansen har markjordbærene benyttet. Nå har vi dem "over alt"; i bedene i kjøkkenhagen, i de steinbelagte gangene mellom bedene, på bakken mellom bærbuskene, i sprekkene mellom hellene på terrassen, her og der i skogbunnen, i staudebedene, mellom steinene på den steinbelagte innkjørselen og gårdsplassen - og som bildet viser - på de steinbelagte gangveiene på den skyggefulle østsiden og nordsiden av huset.

Ny tid - nye behov

Barn og barnebarn har i årenes løp plukket og kost seg med mangt et markjordbær i vår hage. Det samme har husets frue og "familiens gartner". Hagen har vært et reelt "smultronställe" som svenskene sier.

Nå er barna vel etablerte med egne hager. Også de fleste av barnebarna er voksne. Ingen lubne små fingre plukker lenger røde, søte markjordbær i vår hage.

 

Hagen går derfor inn i en ny fase.

Luket bort jordbær

"Familiens gartner" har derfor gjort seg hard og fjernet store mengder kraftige og frodige markjordbærplanter fra bedene i kjøkkenhagen for å gi plass til grønnsakplanter som han har sådd selv, og til jordskokker, hvitløk, gressløk, rabarbra, pepperrot, sitronmelisse, timian og oregano.

Så får vi håpe at rådyrene ikke liker de spede plantene som plantes ut for å vokse seg store, velsmakende i løpet av sommeren. Der har markjordbærene en fordel. De får stå i fred for rådyrene.

Det er en verdifull egenskap når man skal være plante i vår hage.

 

Matfat og aktivitetsområde

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Plenen er ikke akkurat nyslått, og den kommer til å bli verre før den blir bedre. Mye verre.

Jeg er rekonvalesent.
Jeg har operert bort en nyre, og kan ikke ta tunge tak på en stund.

Jeg får f. eks. ikke slått plenen.
Selve gressklippingen er vel ikke så tung - den skulle jeg nok klart - men gressklipperen skal bukseres opp natursteintrappa fra gårdsplassen til tomtas øvre nivå.
Det krever mer draing og dytting enn sårene mine har godt av.

Dessuten skal oppsamleren tømmes.
Det er tungt.

Hvis du nå skulle tenke at man kan jo bare la være å samle opp.
Lar man det avklipte gresset ligge, blir det gjødsel.
Så er ikke det noen løsning for meg.
Sånn uorden orker jeg ikke.
Jeg mulcher med avklippet både i blomsterbed og under buske og trær.
Men på plenen vil jeg ha orden.

Nei, da lar jeg heller plenen være uslått inntil videre.
Til glede for humler og bier - og masser av veps.
Vakkert er det også med markblomster i plenen - eller på gressbakken som kanskje er en riktigere betegnelse akkurat nå.

Nå lurer jeg på om jeg får slått plenen før måneden ebber ut.
På Olav Haraldsson den helliges dødsdag kan det hende at barn, svigerbarn og barnebarn stikker innom.
Ikke for å feire olsok, men for å gi oppmerksomhet til familiens gartner, "Moff", som fyller 78 år den dagen.
Da hadde det vært greit med en striglet plen.

Skjønt, hvem bryr seg.
Kanskje er det bare gartneren som lar seg genere av det høye gresset.
De andre har nok sett plener med langt gress før.
Uten at det har hemmet livsutfoldelsen.

Så vi får sjå ...

Barn i hagen

På nettsiden til boligmagasinet VI I VILLA fant jeg en artikkel om hvordan barn kan hjelpe til i hagen.
Artikkelen heter "La barna slippe til i hagen - det skaper glede for både ung og gammel".

Hageglede skapes gjennom kjennskap. Ingen kan bli glad i noe man ikke kjenner til.
Eller har erfaring med.

På den annen side:
Tvang og pliktarbeid blir ingen glade av.
Mange hageentusiaster har med sikkerhet effektivt ødelagt yngre generasjoners hageglede ved å pålegge barna oppgaver som de ikke har hatt lyst til å utføre.
Hagearbeid skal ikke være plikt.
Ikke for voksne - og ikke for barn
Det skal være lyst.
Entusiasme.
Og glede.
Derfor må man inspirere.
Ikke tvinge!
Tvang kan føre til livslang avsky.

Artikkelen i VI I VILLA har ideer til hvordan man kan trekke barn i ulike aldre med i hagearbeidet.
Jeg gjengir her ideene og knytter noen kommentarer til dem.
Kommentarene bygger på erfaringer med 3 barn og 10 barnebarn.

0-2 år
Artikkelen hevder at barn i "denne alderen er for små til å utføre hagearbeid, men de kan likevel nyte hagens friske dufter, smaker og farger.
Når de blir litt eldre kan du for eksempel lære dem at det er de røde jordbærene som kan spises, mens de grønne må stå en stund til."
Her er artikkelforfatteren for defensiv.
Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.
1-åringen og 2-åringen kan få grave på utvalgte steder i bed og ellers på passende steder slik den voksne gjør.
Om det går "litt over stokk og stein", får man bære over med.
Vanning med egen vannkanne har 2-åringen som regel stor glede av.
Det kan til og med bli for mye av det gode.

2-3 år
VI I VILLA foreslår at 2-3-åringen kan hjelpe til med å vanne planter og å luke ugress.
 Å vanne og "dra opp" er populære aktiviteter.
Fortellinger om naturprosessene, samt mild vegledning og tilrettevisning knyttet til arbeidet, er god opplæring.
Som sitter.
Er du fingernem og praktisk anlagt kan det være morsomt å lage fuglebur sammen, sier VI I VILLA som sikkert mener fuglekasser eller foringsbrett.
Pass bare på at barna ikke blir passive betraktere mens du snekrer.
Deltakelse er viktigere enn resultat.

4-5 år
Fra fireårsalederen er barna gamle nok til å kunne hjelpe deg med å plante frø, mener VI I VILLA.
Unødvendig seint, hevder jeg.
"Plante frø" - f.eks. prydbønner, solsikker, blomstererter, blomkarse og gresskar - kan også 2-3-åringen være med på, eller gjøre på egen hånd etter å ha blitt lært opp.
Noen 2- og 3-åringer har sådd og plantet i barnehagen.
VI I VILLA oppfordrer de voksne til å fortelle barna om visse hagedyr, og hevder at "Ormer gjør jorden løs og mer fruktbar".
Artikkelen er antakelig dårlig oversatt.
På norsk heter de dyrene som gjør jorda løs og luftig, mark, f.eks. meitemark - ikke orm.
At noen dyr er velkomne i hagen fordi de spiser andre dyr som skader plantene, bør barna også lære.
F.eks. at "larvene til blomsterfluene, nettvingene og marihønene, så vel som voksne marihøner, spiser enorme mengder bladlus", og at "Tusenbein gjør nytte for seg ved å spise skadedyr".
Barna bør også lære at noen dyr - som mus, rotter, grevling, rådyr og elg gjør ugagn i hagen.
Naturen og kulturen spiller ikke alltid på lag.

6 år og eldre
Fra 6-årsalderen av bør barna kunne få en egen jordflekk, mener VI I VILLA.
Eller tidligere.
Før de får sin "parsell" bør de få dyrke i melkekartonger, potter og urner.
Det er viktig at barnet etter hvert får gjøre ting på egen hånd.
Gode råd er OK.
Masete innblanding bør unngås.
Å lære av erfaringer er nyttig.
Det gjelder også negative erfaringer.
"Husk også at ungene også trenger passende hageredskaper," heter det i artikkelen i VI I VILLA.
Ikke hvis det betyr "lekeredskaper" som bidrar til følelse av "liksomarbeid".

Farer og feller
Ikke alt hagearbeid er ufarlig.
Barna skal ikke bare få anledning til å jobbe i hagen.
De skal også bruke hagen som aktivitetsområde.
De må derfor være oppmerksom på faremomentene.
Jeg mener at familier med mindre barn ikke bør ha dam i hagen eller giftige planter.
Elektrisk utstyr, sprøytemidler, skarpe redskaper, kasser med lokk og annet som barna kan klatre opp i uten å kunne komme ut igjen, må holdes utenfor barnas rekkevidde.
Det er ikke "overforsiktighet", men sunn fornuft.
Det er for seint å være etterpåklok når skaden først er skjedd.

Lykke til med en lang og hyggelig hagesesong.