Våronna så vidt i gang

 

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Urnene med agapanthus er kommet ut fra skjulet hvor de har overvintret, og ut i lys og frisk luft.

 

 

 

Bladene er fortsatt bleke etter livet innendørs, men ser ikke ut til å være skadet av nattekulde, sludd eller sno.

 

 

April er på hell, og mai står for døra.

 

April kalles for vårmåned, men på mange måter er den mer "vinter-light".

Selv her sør i landet hvor "familiens gartner" holder til, er det netter med minusgrader, kalde dager med sur vind - og rett som det er faller det snø eller sludd som gjør det utrivelig både for folk og planter.

 

Vi får håpe at mai retter opp det dårlige inntrykket og erstatter nattefrost og sure dager med varme og soldager som innbyr til hagearbeid.

 

Selv om det har vært - og fortsatt er - i overkant kjølig, er våronna så smått i gang her i hagen også.

Hardfør agapanthus

Urnene med agapanthus er satt ut. 

Agapanthusplantene tåler erfaringsmessig noen kuldegrader og litt bitende sno.

Ett år ble vi overrasket av snø og kulde. Da ble noen agapanthusplanter som ikke sto i urmer, men var plantet  et bed, stående ute vinteren over.

Da våren, someren og varmen kom, vokste de fram og blomstret alle som en.

 

 

Produsert i Norge. Da er det i alle fall ikke snakk om import av sykdommer.

 

 

Fjellmandel på terrassen

Til jul kjøpte vi en pose med fjellmandel.

 

Posen de var pakket i, forteller at de var dyrket i Norge. Det bør derfor ikke være betenkelig å sette dem i jorda.

 

Vi har latt 10-12 stykker av dem sette groer, og nå har "familiens gartner" satt poteter i to plastdunker som står på terrassen.

 

Nå krysser vi fingrene og håper at rådyrene ikke spiser riset etter hvert som det kommer opp, eller napper i riset slik at potetene blir dratt opp av jorda før de får formert seg.

 

Frykten for ugagn er ikke ubegrunnet. Ugagn har rådyrene anrettet før!

 

Hvitløk 

For omlag en måned siden satte "familiens gartner" en del hvitløkfed i potter.

Nå er de plantet ut i plastdunker på terrassen.

Mens de har stått i pottene inne, har de dannet fine røtter, og flere av dem fikk med seg fine jordklomper til sitt nye tilholdssted.

Fra før har vi en kraftig hvitløksplante i et bed i kjkkenhagen. Den er ubeskyttet, men har likevel fått stå i fred for rådyrene.

Trolig liker ikke rådyrene hvitløk, men det gjør husets frue og "familiens gartner".

Hvitløksbladene gir en mild, fin hvitløkssmak og kan erstatte - eller supplere - gressløk både i salater og andre retter.

Potetene oppe av jorda

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpoteter av egen avling. Små, men gode og helt friske.

 

Utpå ettervinteren en gang kjøpte vi en pose med mandelpoteter hvor flere av potetene var grønne av solamin.

Solamin er en gift som kan forårsake tildels alvorlige sykdomsreaksjoner både hos mennesker og dyr.

I stedet for å kaste de befengte potetetene, fant familiens gartner ut at han ville bruke dem som settepoteter for å se om solamininnholdet gikk i arv.

 

Vokste som de skulle

Etter å ha kommet i jorda, spirte og vokste de solamingrønne poetene på helt ordinær måte.

Etter noen tid beitet rådyrene riktignok av mesteparten av potetriset.

Mangelen på overjordiske plantedeler påvirker formodentlig veksten, men "gartneren" lot poteene bli i jorda sommeren igjennom.

 

Delikatesse-poteter

Først 4. september tok han opp potetetene.

Da fant han friske mandelpoteter uten tydelig solamin. 

Smaken var også upåklagelig.

Det burde den jo også være.

Da "gartneren" var gutt ble småpoteter kalt "grisepoteter" og brukt til dyrefor.

I dag selges de pent innpakket som  "delikatessepoteter".

Og våre små mandelpoteter var delikate og smakte som utmerket!

 

 

Nansen debuterer i våre "potetdunker".

 

Familiens "gartner" er glad i poeter og lager seg gjerne lapskaus med mye - helst melne - poteter i.

Hos en bonde i vårt "nabolag" kjøpte familien derfor "gamle" poteter av merket "Nansen".

Det skulle være poteter som jevnet lapskausen og smakte godt.

Potetene svarte til forventningene.

 

Potetåker i plastdunk

"Gartneren" ville derfor prøve å dyrke "Nansen"-poteter selv.

5-6 av disse potetene la han derfor til groing før han brukte dem til settepoteter.

"Gartneren" dyrker poteter i plastdunker.

Jorda i dunkene har han kontroll på.

Han tillater seg derfor å sette poteter som ikke er "sertifiserte".

 

Liten avkastning

De  5-6 settepotetene gav liten avkastning.

De er fortsatt ikke blitt spist.

Det er derfor ikke mulig å si noe om smaken, men potetene er åpenbart friske og uten skurv eller tørråte.

 

Holder til en middag

Husets frue og familiens "gartner" er ingen "storetere".

Selv om potetavlingen er beskjeden, holder det til en middag  - for både store og små poteter blir spist. 

Det er noe eget med hjemmeavlet mat.

Og som kjent: Smått er godt!

Agurknytt - 2

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin agurk har vokst fram på agurkplanta på verandaen. Blir det flere?

 

 

Vi har høstet den store agurken som har vokst fram på agurkplanta vi fikk av Pernille, Svein Petter og lille Ulrik.

 

Vi tok ikke sjansen på å vente lenger.

Den kunne kanskje ha vokst seg enda litt større, men planta er sterkt angrepet av meldugg. 

I stedet for å vente på mer vekst og risikere sykdom, tok vi inn agurken mens den ennå var frisk.

De infiserte bladene har familiens "gartner" klipt av og kastet i søppeldunken.

Planta ser nå ganske ribbet ut, men setter nye blader.

Dessuten er agurkplanta "full av" blomster.

Når den nå ikke lenger har den store agurken å forsyne med næring og vann, kan den kanskje samle krefter til å bringe fram en eller flere agurker til?

Vi er godt uti september allerede, så forventningen om nye agurker, er kanskje i overkant optimstisk, men man skal - som kjent - aldri si aldri.

Og blir det ikke mer, er vi takknemlige for den fine agurken vi fikk - og for de mange sterkt gule blomstene som lyser opp på verandaen sammen med tomatplantene som også fortsatt setter nye, gule  blomster på greinene som dekker stadig større deler av verandagulvet.

 

Er det kun løfter som aldri blir innfridd?

 

Eller?

 

Det blir spennende å se.

 

Agurknytt

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Agurkplanta trives og vokser. 

 

 

 

Den har satt en rekke blomster gjennom hele sommeren.

 

 

 

 

Men blir blomstene til agurker?

 

Joda! Vi har ventet utålmodig, men omsider dukker agurkene fram her og der.

På forsommeren fikk vi en agurkplante av barnebarnet Pernille og mannen Svein Petter.

 

Planta var kraftig og frodig da vi fikk den, og den fortsatte å vokse kraftig. Den utviklet stort bladverk, sendte utløpere med klatretråder ut over nabopantene, breiet seg skkkelig og blomstret.

 

I løpet av sommeren hadde den mange blomster - og den har fortsatte å blomstre.

 

Men agurkene, hvor ble det av dem? Skulle det ikke komme agurker der de avblomstrede blomstene hadde sittet? Det kan vel ikke ha vært bare hannblomster?

 

Neida, selvfølgelig ikke. Noen blomster utviklet seg til agurker. Bare planta fikk litt tid på seg.

 

Etter hvert kom det små agurker både her og der.

 

Men hvordan ser de ut?

 

Familiens "gartner" vet at det kan være ujevnheter i "skinnet" på agurker, men de agurkene han dyrker på verandaen, er skikkelig piggete - i alle fall foreløpig.

Om de blir glattere med alderen - når de har vokst seg litt større - skal bli spennende å se.

Vi håper bare at agurkene - i likhet med tomatene som de lever i symbiose med på verandagulvet - rekker å modnes før nattefrosten kommer.

Det er nå mindre enn 14 dager til september overtar. Og september er en lumsk måned. Den kan by på "indinansummer" - eller tidlig, hustrig høst med minusgrader om natta.

Vi håper på gode dager - og netter! - for både agurkene og tomatene som lever sitt liv sammen på verandaen.

 

Nå gjelder det bare at de fleste av hunnblomstene blir til agurker, og at agurkene når "anstendig" størrelse før nattefrosten kommer.

 

Familiens "gartner" er derfor utålmodig. Han sjekker agurkplanta daglig, vanner og snakker vennlig med den.

Og håper det beste!

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Problematiske reddiker

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plukket i tidligste laget - men av en god grunn. Det gjelder å høste før sniler og rådyr ødelegger de få reddikene som utvikler seg slik de skal.

Tygd på - og spytta ut. Rådyrene liker ikke reddiker, men nappe dem opp med rota gjør de likevel. Her har de tydligvis tatt en smaksprøve.

 

Friske, hjemmedyrkede reddiker er godt!

De kan spises som "knask", brukes som tilbehør til ost på brødskiva, inngå som ingrediens i grønn salat - eller brukes sammen med kjøtt eller fisk. Alt etter behag.

Vi sår derfor reddiker hvert år i vår lille kjøkkenhage på terrassen.

"Bedet" er en stor, svart plastdunk.

Første såing foretas så snart jorda er fri fra snø og tele. Nattefrost før frøene har spirt, er ingen hindring.

Andre såing skjer sånn cirka i månedskiftet juni-juli - og kanskje blir det også en tredje såing i begynnelsen av august.

Lite grøde

Selv det blir sådd mye, blir ikke alltid avlingen så stor.

Det har vært hevdet at den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør dekke hagen med asfalt.

Det er familiens "gartner" ikke enig i, men han er dårlig til å dyrke reddiker!

Frøene spirer, men de fleste plantene utvikler ikke runde, knolliknende røtter. De blir lange og tynne.

 

Slik blir reddikene fra frøene i denne posen, sier bildet.Men det er det - dessverre! - bare de færreste som blir. Falsk reklame? Eller en usedvanlig udyktig "gartner"?

 

 

Familiens "gartner" gir seg imidlertid ikke. Reddiker hører sommeren til.

Snilemat

Nå er det flere enn "gartneren" og hans familie som liker reddiker.

Snilene forsyner seg villig av de smakssterke grønnsakene. De spiser ikke bare av bladene, men gjør store innhogg i røttene.

Og i likhet med hagens eiere er det åpenbart at de foretrekker de store, velformede, runde røttene. Venter vi for lenge med å høste, er det overveldende sannsynlig at røttene har dype hakk etter snegler som har hatt seg et lucullisk måltid.

 

Skjønt, denne sommeren har snileskadene vært nesten fraværende. Det kan vi nok takke varmen og tørken for.

 

En fordel har den altså - tross alt!

Rådyra drar opp, men spiser ikke

Noen som åpenbart ikke liker reddiker, er rådyra.

Men det avholder dem ikke fra å dra opp plantene som etter et rådyrbesøk på terrassen, gjerne ligger løse oppe i dunken eller spredt ut over bakken.

2. såing

Nå er tiden inne for 2. såing.

På tross av motgang og dårlge erfaringer, gir ikke familiens gartner opp.

Nok en gang skal frøene i jorda.

Kanskje blir utfallet bedre denne gangen?

Man vet jo aldri!

Potetene i jorda

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpotetene har spirt siden jul. Det var på høy tid å få dem i jorda.

 

 

De største potetene med de lengste groene ble plassert i denne plastdunken. De står dypt, men flere av groene stikker likevel opp i fri luft. Avklippet er ment å skulle skjerme dem mot rådyr og mot eventuell nattekulde.

To små samt to halve poteter med kortere groer fikk plass i denne mindre dunken. De er dekt av jord og et lag med avklipp.

 

Skal man sette poteter på friland, bør man kjøpe settepoteter for å være sikker på at man ikke sprer sykdommer.

 

"Familiens gartner" setter imidlertid poteter i plastdunker hvor jorda brukes år etter år. Jorda fra dunkene der det har vært poteter, spres ikke ut over i hagen - eller utenfor hagens grenser.

 

I de avskjermede dunkene tillater "familiens gartner" seg å dyrke poteter med ulikt opphav.

Mandelpoteter

Ved juletider la han til side noen få mandelpoteter som fikk ligge i matkjelleren og utvikle groer. Takket være den kalde, sene våren ble groene svært lange før potene kom i jorda.

 

Men nå er potetene satt.

 

Det skal bli spennende å se hva som skjer - både i den dunken der groene stikker flere centimeter over jordnivået, og i den mindre dunken med de små og delte potetene.

For tidlig ute?

Jorda var fri for tele da potetene ble satt, men den var kald. Hvordan det vil påvirke veksten, er "familiens gartner" spent på.

Det er meldt relativt varmt vær framover. Tosifrede varmegrader om dagen og flere plussgrader om natta. Det lover godt.

Rådyrmat?

Men får potetene med de synlige groene stå i fred for rådyra?

Plastdunkene med potetene står på terrassen, og der har rådyra vanket i hele vinter. På terrassen finner de noe å stjele hele vekstsesongen, og der går de av vane og leter om vinteren. Nye kull lærer av foreldrene hvor maten er å finne.

Potetene står derfor utsatt til - og lever farlig.

Foreløpig legger "familiens gartner" noe over dem, men straks de vokser over kanten på dunkene, blir det værre å skjerme dem mot grådige rådyr.

Går det så går det

Klok av skade har "familiens gartner" etter hvert ervervet seg et avslappet forhold til det han dyrker.

Å holde rådyra borte fra hagen, har vist seg umulig. Ingen kloke råd funker.

Å avskjerme hver enkelt plante - eller hele bed - har vist å være så arbeidskrevende, og gi et så skjemmende resultat, at det er oppgitt.

Tilfeldighetene får derfor råde.

Det som overlever - overlever!

Det gjelder også potetene. Tidligere års potetris er gnagd ned, men poteter er det blitt.

Om årets "avling" skal få en blid eller ublid skjebne, gjenstår å se.

Haging er et lotterispill for den som har rådyr som faste gjester i hagen!

 

Rabarbraen dveler

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 Slik så rabarbraen ut 9. mars.

 

 

 

 

Slik ser den samme planta ut i dag, den 9. april - altså en måned senere.

 

Og slik ser naboplanta ut. Rabarbraplantene har altså ikke lagt en synlig alen til sin vekst på en måned.

Den siste måneden - altså mars 20023 - har hagen stått på stedet hvil.

Det beste beviset på stagnasjonen, er rabarbraplantene. De har over hodet ikke utviklet seg på en måned.

De har vært dekket av snø og is, og har først nå de siste dagene sluppet løs fra sitt kalde fangenskap.

 

"Jeg vil opp sa Rabarbraknopp"

I den leseboka "familiens gartner" hadde da han begynte på skolen i 1944, sto det et dikt som han aldri har glemt:

 

Av vei, jeg vil opp," sa Rabarbraknopp.

Så sprengte han på med sin røde topp.

men jorda sa stopp: 

"Du får ta det med ro nå, Rabarbraknopp!"

 

"Gi plass, jeg vil opp," sa Rabarbraknopp,

han svulmet av styrke, så rød som en sopp,

"pass på, jeg vil opp, jeg kvesser min topp,

jeg kjenner at våren gror i min kropp."

 

"Heisan og hopp," så stikker han opp,

nå hilser han glad med sin røde topp

og fuglene kvitrer i sluttet tropp:

"Velkommen hitopp,

velkommen, velkommen, Rabarbraknopp!"

 

Diktet er skrevet av forfatteren Elsa Beskow (1874-1953) som var svensk, men hadde norsk far som hette Berndt Maartman og var fra Flekkefjord. 

På nettet er diktet forøvrig flere steder feilaktig tilskrevet Andre Bjerke.

 

Går ikke fort i år

Årets rabarbraknopper følger jordas råd. De tar det med ro.

De roper ikke "av vei jeg vil opp" slik de vanligvis gjør, og slik Elsa Beskow har skrevet.

Men nå er isen og snøen borte fra vårt rabarbrabed, så nå får de forhåpentlig fart på seg.

Gitt bort røtter

Rabarbra er en populær plante - og "familiens gartner" har vært raus. Han har delt av røtter og gitt til såvel barn som barnebarn - og til andre slektninger.

Han hadde derfor tenkt at de gjenværende plantene i år skulle få ta seg igjen og vokse på seg kraft og størrelse slik at de tåler nye avdelinger. For det er flere som vil ha planter.

 

Når telen er borte og veksten kommer ordentlig i gang, skal rabarbraplantene få både kompost og gjødsel. Da vil de trolig produsere  masse bladverk og utvikle et sterkere rotsystem som kan gi mange sunne, syrlige stilker i årene som kommer.

 

Rabarbra er sommer

For rabarbraen i vår hage står ikke til pynt. Den blir brukt - både til grøt, suppe, syltetøy og rabarbrakake. Og til å stikke i en kopp med sukker og knaske.

 

Og det hagens eiere ikke bruker selv, vil barn, barnebarn og andre slektninger ha.

Rabarbra er sommer - og sommeren er rabarbra - i vår familie. Derfor venter vi nå utålmodig på litt fortgang i rabarbrabedet.

Svarte, søte, store bjørnebær

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Bjørnebærene fra de "ville" greinene er både store og søte.

 

Bjørnebærene blir ikke modne samtidig og må plukkes i flere omganger.

 

«Vet du hva det beste er? Jo, hele øya full av svarte, søte, store bjørnebær» skriver Inger Hagerup i diktet Sommerøya.

 
Husets frue og "familiens gartner" har ingen sommerøy, men en stor hage. Og på denne tiden av året er også vår hage full av svarte, søte, store bjørnebær.

 

Modner etter hvert

"Full av" er selvfølgelig å ta i, men det er mengder av dem. Og det vil den antakelig være til frosten kommer.  

For bjørnebærene tar god tid på seg. De modner seint, og de modner noen om gangen. Fullmodne bær står blant kart som alle modner i sin egen takt.

 

Å plukke bjørnebær er m.a.o. en langdryg prosess. 

 

"Kjempesunne" bær

Men bærene er verdt møyen. De modne bærene er store, myke og søte. 

Og de bærene som har fått dyp svart farge, men ennå er litt harde og ikke så søte, kan man også godt plukke. De er fulle av pektin, antioksidanter og C-vitamin og gir et ypperlig syltetøy uten bruk av altfor mye sukker.

Vi plantet for mange år siden to bjørnebærplanter uten torner. 

 

Med torner - og uten

Etter noen år vokste det fram flere stammer og greiner med masse, skarpe torner på. Bærene på disse "villskuddene" var like store og søte som de som vokste på de oprinnelige "edle" buskene. Vi lot derfor de "ville" og de "edle" leve side om side.

Etter hvert vokste det fram bjørnebærbusker både her og der. Noen dukket opp langt borte fra det stedet hvor vi hadde plantet de første to buskene.

Lange, lange greiner

Flere av de "ville" bjørnebærbuskene utviklet mange meter lange taggete greiner som strakte seg gjennom staudebed, opp i busker og trær og utover plenene.

Det var åpenbart at det var fuglene som spiste bær og bidro til spredningen av de meget fertile frøene.

Uten mottiltak ville hagen bli umulig å ferdes i. "Familiens gartner" fant derfor fram hagesaks og tjukke hansker, og fjernet såvel utløpere som småbusker som stakk fram på ubeleilige steder.

Den sporten driver han med ennå. For bjørnebærene fortsetter å vokse - og å spre seg uhemmet.

Men noen busker får stå. Og de er fulle av bær.

Sunnere enn de fleste

Googler man ordet "bjørnebær" får man følgende opplysninger: "Bjørnebær. Bjørnebær inneholder mer antioksidanter enn både blåbær, jordbær, tranebær og bringebær. En halv kopp med bjørnebær gir deg i tillegg nok vitamin C til å dekke dagsbehovet! Visste du at bjørnebær er et av de sunneste bærene du kan spise?"

 

Så vi spiser bjørnebær. Svarte, søte, store bjørnebær rett fra buskene som forsvarer bærene sine med hvasse pigger.

Deler med familien

Og vi gir bort, og vi lager syltetøy til oss selv og andre i vår store familie.

 

I går gav vi bort ca. 6 liter til vår eldste datter som skal dele med sine tre barn og deres familier.

 

Selv har vi plukket like mye i forskjellige omganger. Noe er spist, noe er frosset ned og noe er blitt til syltetøy til oss selv og andre i familien. Alle liker bjørnebær!

Helse og kos i fryseboksen

Syltetøyet og de hele bærene vi fryser ned for å ha til vinteren når tilgangen på antioksidanter og C-vitaminer er mer begrenset, er kanskje de viktigste for helsa.

Når vinteren og kulda ligger over landet er det deilig å kunne ta oppb jørnebær fra fryseren - enten for å servere varme bjørnebær over iskrem, eller for å servere varme bjørnebær i godt krydret og sukret lake. Det er et kulnarisk høydepunkt på kalde vinterdager - eller mørke vinterkvelder.

Den enslige sukkerertplanta blomstrer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

En sukkerertplante og en blomkarseplante er det som "grønnsakbedet" i plastdunken inneholder nå.

Blomkarsen ser ut til å trives, men er nok litt sent ute.

 

Familiens gartner dyrker grønnsaker i plastdunker på terrassen. Dunkene står lyst og lunt i le bak hekken.

 

Ingen spiring

I slutten av mai sådde han sin vane tro, sukkererter i en av dunkene. Ikke en eneste sukkerert spirte.

 

I midten av juni sådde han derfor en ny omgang.

 

En enslig plante

Lenge så det ut til at det helle ikke denne gangen skulle bli planter, men langt om lenge tittet en spire opp gjennom jorda.

 

Den har nå omsider vokst til nærmere normal størrelse. 

 

Og nå blomstrer den. Med en blomst - foreløpig.

 

Får blomsten stå i fred og utvikle seg til ertebelg, blir årets avling på en sukkerert.

 

Den får husets frue og "familiens gartner" dele. 

 

Ikke gamle

Ertene som ble sådd, var ikke av helt ny dato, men egentlig gamle var de ikke. 

På pakka står det: Siste salgsdag 2021 09. Jeg oppfatter det som september 2021.

Spireeve

Det står på pakka at frøene har minimum 80 prosent spireevne.

 

Hvis en pakke med frø blir kjøpt i september et år, er det vel ikke usannsynlig at de vil bli brukt året etter. Da burde de fortsatt ha spireevne. Om enn kanskje ikke 80 prosent.

"Familiens gartner" sådde omlag 10 frø to ganger. Ett frø spirte.

Du trenger ikke være en racer i matematikk for å regne ut at det gir en spireevne langt under 80 prosent.

Fulgt oppskriften

Men har "familiens gartner" kanskje behandlet ertene galt?

 

Under tittelen "Direkte såing" opplyses det på pakka at frøene kan såes "tidlig så snart jorden er klar".

 

Det abefales at frøene bløtlegges noen timer før såing, og at det vannes i såfuren før såing, samt at jorda holdes fuktig til frøene spirer.

 

Alt dette er blitt gjort!

 

"Familiens gartner" har dessuten dyrket sukkererter med utmerket resultat gjennom mange år. 

Likevel har resultatene denne gangen uteblitt.

Hva sier Brødrene Nelson til det?

Ugress og blomkarse gror

Nå er det ikke slik at ingen ting gror i ertedunken. Nytt ugress av forskjellig slag spirer stadig og blir luket vekk.

 

Dessuten har to blomkarseplanter ubedt dukket opp der. 

 

Først dukket det opp en tidlig på sommeren. Den ble omplantet til potta på veggen ved inngangsdøra der den nå blomstrer.

 

Og nå på sensommeren har det vokst fram en til. Den kan bli stående. Så har vi alle fall ett bevis på noen vokser og trives i jorda i plastdunken.

 

Ikke jordas skyld

Jorda er derfor neppe skyld i at husets frue og "familens gartner" må klare seg uten - eller med en sukkerert på deling - denne høsten.

 

Hva forklaringen kan være, lurer vi på der vi går og vanner den ene sukkerertplanta  som har gledet oss med sitt nærvær denne sesongen.

 

 

 

 

Rabarbra - altfor lite brukt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Rabarbraen står i skyggen på nordsiden av huset, men vokser villig år etter år selv om den stadig blir "desimert".

Rabarbraen har lang sesong. Jorda er leirete og hard, men rabarbraen stikker "hodene" fram så snart snøen er gått og setter nye skudd til langt ut på høsten.

 

Stilker i denne tjukkelsen er å foretrekke til pai, rabarbrakake m.m. Til godt kokt syltetøy eller suppe kan tjukke, godt utvokste stilker gjerne brukes.

 

Vi har to rabarbraplanter.

 

Rabarbra bør stå i lett sol og ha humusholdig jord som holder på næringsstoffer og fukt.

 

Uheldig plassering

I vår hage står de imidlertid på hagens mest skyggefulle sted og i et leirholdig jordsmonn som blir hard som stein hvis den får tørke.

Dette hindrer ikke rabarbraen fra å "produsere". Hvert år leverer den imponerende bladverk og et stort antall stilker.

 

Men hadde den stått mer sollyst til, hadde den kanskje vært søtere i smaken

Deler med andre

Husets frue og "familiens gartner" er så heldige å ha etterkommere som setter pris på rabarbra. I flere år har vi derfor gravd opp deler av de to rabarbrarøttene og gitt bort til barn og barnebarn som har plantet dem i sin hage.

Andre av storfamiliens medlemmer har fått rabarbrastilker til bruk i husholdningen. Og i tillegg lager husets frue og "familiens gartner"  både rabarbrasyltetøy og andre rabarbraretter. F.eks. smaker rabarbrasuppe fortreffelig som dessert etter stekt makrell med tradisjonelt tilbehør.

 

Rabarbraen blir m.a.o. brukt i vår familie.

Oxalsyre

Rabarbra utvikler eplesyre og oxalsyre. Oksalsyre kan redusere opptaket av kalsium i kroppen. Den kan dessuten stimulere til dannelse av nyrestein. 

 

En gylden regel er å ikke spise rabarbra etter St. Hans fordi stilkene da inneholder mest oxalsyre.

 

Det vokser imidlertid fram nye stilker i hele vekstsesongen. Om man velger tynne, unge stilker i juli og august, kan man lett redusere faren for å få i seg for mye oxalsyre. 

 

Et annet probat middel er å drikke melk til retter med rabarbra. Melk bidrar til å nøytralisere oxalsyre.

 

Ikke ta alt

Når man høster rabarbra bør man ikke fjerne alle stilkene. Plantene trenger både blader og stilker for å produsere den opplagsnæringen de skal starte med og hente næring fra neste sesong. 

 

Et antall stilker bør derfor stå igjen. 

 

Det kan kanskje se råflott ut - og fristende hvis man f.eks. får lyst på en rabarbrakake utpå sommeren - men den fristelsen bør man motstå. 

Denne standhaftigheten får man betalt for neste sesong!

Fertile og ikke-fertile tomater

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Omtrent alle tomatene på dette brettet har spirt. Nå vokser plantene for hver dag.

 Men her har det ikke kommet en eneste plante enda det ble sådd i begge brett på samme tid.

 

"Familiens gartner" blir rastløs når våren kommer. På tross av sol og oppholdsvær er det kjølig ute. Han har derfor startet våronna innendørs.

 

Småtomater

Sin vane tro har han sådd tomater. Ikke fra innkjøpt frø slik "ekspertene" mener at han burde gjøre, men med frø fra tomater fra kjøkkenbordet.

Han valgte to tomater. En liten oval en, og en liten rund. Frø fra den ovale sådde han i ett brett, og frøene fra den runde i et annet.

 

Hvilket som inneholdt frø fra den ovale tomaten, og hvilket som hadde frø fra den runde, glemte han å notere seg. Det har han derfor glemt.

 

Fertile og infertile

Men det burde han husket, for frøene i det ene brettet har spirt og vokser slik de skal, mens frøene i det andre overhodet ikke har vist livstegn. 

"Familiens gartner" har endevendt jorda i to av "pottene" på brettet for å se om han kunne finne grønne spirer som lå på lur og bare var litt sene av seg, men det var ingen ting å se. Frøene som ble sådd der, har tydeligvis ikke vært fertile. Tomatene har ikke vært i stand til å formere seg.

 

Hva er gjort med tomatene?

Tomatene - eller de frøene som de i sin tid er dyrket fra - må ha vært utsatt for en eller annen slags behandling. Det naturlige er at frø fra frukt er fruktbare, dvs. at de danner grunnlag for nye generasjoner og dermed for slektens overlevelse.

Sterile tomater og tomatfrø må derfor være gjort infertile ved menneskelige inngrep. Da blir spørsmålet: Hvordan er dette skjedd? Hva har tomatene - eller deres forfedre - vært utsatt for, for å miste forplantningsevnen? 

Er de besprøytet? Er de bestrålt? Eller er de genmanipulert?

Hva med oss som spiser tomater?

Og hva betyr behandlingen for oss som spiser tomatene? Hva betyr det for vår helse på kort sikt? For ikke å si på lang sikt - når vi har akkumulert - dvs. samlet på oss - ukjente stoffer som vi vanlig dødelige ikke kjener virkningen av?

Jeg noterte meg ikke hvem som distribuerte de ulike tomatene. 

 

Emballasjen forteller ikke mye

Jeg sitter imidlertid med et beger fult av tomater. På emballasjen er det ingen opplysninger som forteller om tomatene er naturlige eller om de er gjort infertile ved en eller annen behandling, og hva behandlingen består i. Jeg kan heller ikke huske å ha sett slike opplysninger på annen tomatemballasje.

Den eneste opplysningen vi får, gjelder næringsinnholdet. Om tomatene er sprøytet - eller kanskje til og med genmanipulert, eller på annen måte gjort infertile - står det ingen ting om.

Vi sår på ny

At det ikke ble noe av det som "familiens gartner" sådde i det nene brettet, gjør ingen ting. Vi stikker bare frø til andre vekster i pottene. 

 

Vi har ennå god tid. Det er fortsatt kjølig, og altfor tidlig å tenke på å sette planter ut om dagen for å venne dem til utetemperaturen. Blir de stående lenge inne, blir de lett lange og strantete i sin evige jakt etter lyset. 

Men vi er heldige og har et rom med tre relativt store vinduer hvor plantene står. De får dermed godt med lys og følger døgnets gang og rytme.

Verre når plantene kommer ut

Plantene greier seg nok derfor så lenge de står innendørs. Det er neppe noen fare for dem der. 

Verre er det når de kommer ut og blir utsatt for rådyrene.

"Familiens gartner" må innrømme: Noen ganger lurer han på om dyrkingen er verdt strevet.

Men hittil har han lukket øynene for de fortredelighetene og skuffelsene som vil komme, og har stått på. "Vårfornemmelsene" har hittil hatt overtaket over både alder, motgang og skuffelser.

 

Humle (humulus lupulus)

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

Humleblomstene - eller konglene, som de kalles - er morsomme og dekorative og kan brukes til litt av hvert.

 

 

 

Den største humleplanta bærer mange kongler både høyt oppe hvor det er lyst og luftig ...

... og lenger nede hvor lyset ikke slipper til.

 

 

 

Også den mindre planta bærer store, fine kongler.

 

 

Humle er en gammel kulturplante i Norge.

Frostatingsloven som ble innført av kong Håkon Den Gode Adalsteinsfostre midt på 900-tallet, inneholdt bestemmelser om dyrking og behandling av humle. Bønder i Norge hadde helt opp til 1700-tallet pålegg om å dyrke humle.

 

Humle = øl

Humle ble brukt i brygging av øl, og til å kurere visse lidelser og sykdommer. Man mente at avkok eller uttrekk beroliget nervene, fremmet søvn og økte matlysten.

 

Bruk av humle til ølbrygging er ikke et særnorsk fenomen. Det ble etter sigende brukt allerede i romertiden. Da bruken av humle kom til Europa, erstattet den mange steder bruken av reinfann og korsknapp som smakstilsetning og konserveringsmiddel ved ølbrygging. 

Mot sykdommer

Humle brukes også i folkemedisinen mot så ulike lidelser som øresus, mark i magen, hoste og "tunge" bein. Lider man av noen av disse plagene, og har humlekongler for hånden, skader det sikkert ikke å prøve.

Og har du søvnproblemer, kan du jo prøve trikset med å legge et knyte med humlekongler på puta. Drikker du dessuten en kopp humlete før du går til køys, øker sjansene for at du får sove. Spesielt hvis du er mann, for da blir kjønnsdriften din svekket når du inntar humle. 

 

Kvinner får forsterket kjønnsdrift

Er du derimot kvinne, får du forsterket kjønnsdrift av humle - hvis vi skal tro folkemedisinen. Da kan det vel henne at søvnen heller blir hemmet enn stimulert hvis kjønnsdriften ikke blir tilfredsstilt der og da.

 

Om humlekonglene holder spøkelser på avstand, er kanskje mer tvilsomt. Skjønt, vi har ikke sett eller hørt noen spøkelser her hos oss etter at vi plantet humle i hagen. Så kanskje allikevel ...

 

Lettere giftig

Noen kan være allergiske mot humle som dessuten er lettere giftig. Overdreven bruk frårådes derfor. Gravide eller ammende kvinner bør ikke bruke produkter av humle selv om det kan være fristende for kvinner som ammer å forsøke å stimulere melkekjertlene til økt produksjon ved å drikke uttrekk av humle. 

 

Humle kan påvirke hvordan kroppen reagerer på medisiner. Man bør derfor være forsiktig og prøve seg fram hvis man f.eks. vil drikke humlete om morgenen for å få matlyst, eller om kvelden for å få sove.

Hunder skal ikke spise humle. Man mener å kunne dokumentere at hunder har dødd av humle. Her er altså "totalavhold" å anbefale.

Krever trimming

Humle er en dekorativ og interessant plante å ha i hagen. Men den krever et visst arbeid. 

Hvis den trives, vokser den veldig fort. De lange utløperne kan vokse omlag 20 cm på et døgn, og de har en forbløffende evne til å finne noe å slynge seg rundt og klatre i. "Fangarmene" har ingen respekt for tomtegrenser og hageeierens ønske om orden i hagen. 

 

Hvis de ikke skal vokse vilt og skape villnis, må de derfor holdes innenfor rimelighetens grenser ved stadig tilbakeklipping i løpet av vekstsesongen. Slik tilbakeklipping tar de ikke skade av. Tvert i mot kan det se ut til.

Garn og handarbeid

De lange utløperne er seige, sterke og fiberrike. Er man hendig og har sans for tradisjoner, kan man behandle humlegreinene slik man bruker andre fiberrike planter og lage garn med stor holdbarhet og styrke. Eller bruke dem til å flette pynte- eller bruksgjenstander av.

I våre dager brukes humle stort sett som en prydplante i hagen. Men den rommer som man skjønner, flere bruksmuligheter for den som vil eksperimentere og hente ut noen av de egenskapene som har vært grunnlag for bruken av humle gjennom århundrene.