Potetene oppe av jorda

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpoteter av egen avling. Små, men gode og helt friske.

 

Utpå ettervinteren en gang kjøpte vi en pose med mandelpoteter hvor flere av potetene var grønne av solamin.

Solamin er en gift som kan forårsake tildels alvorlige sykdomsreaksjoner både hos mennesker og dyr.

I stedet for å kaste de befengte potetetene, fant familiens gartner ut at han ville bruke dem som settepoteter for å se om solamininnholdet gikk i arv.

 

Vokste som de skulle

Etter å ha kommet i jorda, spirte og vokste de solamingrønne poetene på helt ordinær måte.

Etter noen tid beitet rådyrene riktignok av mesteparten av potetriset.

Mangelen på overjordiske plantedeler påvirker formodentlig veksten, men "gartneren" lot poteene bli i jorda sommeren igjennom.

 

Delikatesse-poteter

Først 4. september tok han opp potetetene.

Da fant han friske mandelpoteter uten tydelig solamin. 

Smaken var også upåklagelig.

Det burde den jo også være.

Da "gartneren" var gutt ble småpoteter kalt "grisepoteter" og brukt til dyrefor.

I dag selges de pent innpakket som  "delikatessepoteter".

Og våre små mandelpoteter var delikate og smakte som utmerket!

 

 

Nansen debuterer i våre "potetdunker".

 

Familiens "gartner" er glad i poeter og lager seg gjerne lapskaus med mye - helst melne - poteter i.

Hos en bonde i vårt "nabolag" kjøpte familien derfor "gamle" poteter av merket "Nansen".

Det skulle være poteter som jevnet lapskausen og smakte godt.

Potetene svarte til forventningene.

 

Potetåker i plastdunk

"Gartneren" ville derfor prøve å dyrke "Nansen"-poteter selv.

5-6 av disse potetene la han derfor til groing før han brukte dem til settepoteter.

"Gartneren" dyrker poteter i plastdunker.

Jorda i dunkene har han kontroll på.

Han tillater seg derfor å sette poteter som ikke er "sertifiserte".

 

Liten avkastning

De  5-6 settepotetene gav liten avkastning.

De er fortsatt ikke blitt spist.

Det er derfor ikke mulig å si noe om smaken, men potetene er åpenbart friske og uten skurv eller tørråte.

 

Holder til en middag

Husets frue og familiens "gartner" er ingen "storetere".

Selv om potetavlingen er beskjeden, holder det til en middag  - for både store og små poteter blir spist. 

Det er noe eget med hjemmeavlet mat.

Og som kjent: Smått er godt!

Agurknytt

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Agurkplanta trives og vokser. 

 

 

 

Den har satt en rekke blomster gjennom hele sommeren.

 

 

 

 

Men blir blomstene til agurker?

 

Joda! Vi har ventet utålmodig, men omsider dukker agurkene fram her og der.

På forsommeren fikk vi en agurkplante av barnebarnet Pernille og mannen Svein Petter.

 

Planta var kraftig og frodig da vi fikk den, og den fortsatte å vokse kraftig. Den utviklet stort bladverk, sendte utløpere med klatretråder ut over nabopantene, breiet seg skkkelig og blomstret.

 

I løpet av sommeren hadde den mange blomster - og den har fortsatte å blomstre.

 

Men agurkene, hvor ble det av dem? Skulle det ikke komme agurker der de avblomstrede blomstene hadde sittet? Det kan vel ikke ha vært bare hannblomster?

 

Neida, selvfølgelig ikke. Noen blomster utviklet seg til agurker. Bare planta fikk litt tid på seg.

 

Etter hvert kom det små agurker både her og der.

 

Men hvordan ser de ut?

 

Familiens "gartner" vet at det kan være ujevnheter i "skinnet" på agurker, men de agurkene han dyrker på verandaen, er skikkelig piggete - i alle fall foreløpig.

Om de blir glattere med alderen - når de har vokst seg litt større - skal bli spennende å se.

Vi håper bare at agurkene - i likhet med tomatene som de lever i symbiose med på verandagulvet - rekker å modnes før nattefrosten kommer.

Det er nå mindre enn 14 dager til september overtar. Og september er en lumsk måned. Den kan by på "indinansummer" - eller tidlig, hustrig høst med minusgrader om natta.

Vi håper på gode dager - og netter! - for både agurkene og tomatene som lever sitt liv sammen på verandaen.

 

Nå gjelder det bare at de fleste av hunnblomstene blir til agurker, og at agurkene når "anstendig" størrelse før nattefrosten kommer.

 

Familiens "gartner" er derfor utålmodig. Han sjekker agurkplanta daglig, vanner og snakker vennlig med den.

Og håper det beste!

Det grønne hjørnet

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plantene på verandaen erobrer stadig større deler av gulvflata.

 

 

 

Den store planta som vi fikk i gave, gir store tomater.

 

 

Den planta vi dyrket på frø fra kjøkkenbordet, gir mindre tomater i klaser.

Vi har en veranda.

Den er ikke stor, men den er under tak og er godt avskjermet slik at ingen uvedkommende - og uvelkomne! - kommer dit uten at familiens medlemmer tillater det.

Grønt og frodig

På verandaen står det en del planter i "det grønne hjørnet".

Der står det en kiwi-plante, to avokadoplanter, en plante som familiens gartner har glømt hva er, tre tomatplanter og en agurkplante.

Kiwi-planta, avokadoplantene og den ukjente har "gartneren" sådd selv. For moro skyld. Han venter ikke å få verken kiwi-, avokado- eller ukjente frukter på disse plantene.

Agurkplanta har husets frue og familiens "gartner" fått i gave av barnebarnet Pernille og hennes mann, Svein Petter. Den skal vi komme tilbake til seinere.

Tomatkart

Også den ene av tomatplantene har vi fått av Pernille og Svein Petter. Den er kraftigere enn de andre tomatplantene, gror raskt, har mange blomster og utvikler flere tomater som alle fortsatt er i "kartstadiet".

Et av tomatkartene har rukket å bli stort, men viser ingen tegn til å rødme.

De øvrige tomatplantene har vokst fram fra frø fra tomater på kjøkkenbordet. De er ikke fullt så kraftige som den planta vi fikk, men også disse utvikler seg tilfredstillende, blomstrer og utvikler kart.

Blir tomatene modne?

Men vil noen av tomatkartene rekke å bli modne? Vil de bli røde, søte og saftige som gode tomater skal være?

Det er mørkere på verandaen enn ute i det fri. Det er skygge store deler av dagen. Dessuten er det kjølig. Vinden trenger inn gjennom åpningene i rekkverket.

Men på verandaen er det trygt.

Utrygt på terassen

På terassen - og i hagen ellers - står ingen ting trygt for rådyrene. Og tomatplantene aller minst. Blomster og ferske skudd spises så snart de viser seg.

Det står planter - både tomater, poteter, reddiker og sukkererter og diverse krydderurter - på terassen så godt som mulig skjermet bak hagemøbler og andre sperringer, men flere av disse er skamgnagd av skarpe rådyrtenner. 

Verandaen tross alt best

"Det grønne hjørnet" på verandaen er derfor - på tross av ulempene - det beste alternativet når man vil skjerme plantene for angrep fra de glupske firbente.

Så får vi se om noen av tomatene blir "solmodne" mens de henger på kvist.

Fortsetter de å være grønne til kulda kommer, får vi ta dem inn og legge dem til modning inne.

Det har vi gjort før. Faktisk flere ganger med godt resultat.

Men foreløpig håper vi at "det grønne hjørnet" fungerer etter forutsetnngene og leverer modne tomater før sommeren og høsten er over.

 

Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Vakker blå lavendel

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Lavendelen er spesielt fin i år.

Bier, humler, veps og andre insekter besøker flittig lavendelblomstene. Der finner de nok noe som er nyttig for dem.

 

Store, bølgende åkre med sterkt blå lavendelblomster er et betagende syn.

Noe sånt har vi ikke i vår hage.

Men vi har lavendel. 

 

Ut fra veggen like ved garsjeporten går det et par meter langt, og omlag 1 meter bredt, bed.

Det er fullt av blåblomstrende lavendel.

Dessuten har vi noen enkeltstående "busker" i staudebedet og i rosebedet.

Så vi har lavendel vi også.

 

Og det setter insektende tydelig pris på.

Så lenge lavendelblomstene ikke er visnet, blir de besøkt av diverse kjente - og mindre kjente - insekter som finner føde i de blå, velduftende blomstene.

Spesielt er humler, bier - og ikke minst veps! - iherdige.

Flere av hagens blomster virker sterkt tiltrekkende på sommerfugler, men ikke mange har så sterk tiltrekningskraft på forskjellige slags sommerfugler som lavendelblomstene.

Her er hvite, gule og mangefargede sommerfugler - eller "flygende blomster" som familiens gartner ynder å kalle dem.

De solitære lavendelplantene som vi har her og der i staudebedet og rosebedet, har familiens "gartner" dyrket fram selv ved hjelp av stiklinger fra den opprinnelige enslige morplanta som for mange år siden  utgjorde begynnelsen på lavendelbedet.

Lavendel trenger en tørr og solrik vokseplass, og er meget lett å formere.

Man tar en stikling og setter den i sandholdig jord.

Stiklingen skal ha det relativt tørt - men litt fuktighet dann og vann må den selvfølgelig ha.

Forøvrig klarer den meste selv. 

Sorry, gartnere og gartnerier, men jeg må si det som det er:

Dyre lavendelplanter er det altså unødvendig å kjøpe.

Spør noen som har lavendel om å få klippe et par stiklinger.

Så er du trolig i gang!

Hva sådde jeg?

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

  Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hva er det som vokser opp over snora til venstre her? Jeg har glemt hva jeg sådde. Vet du hva det er? Er det kanskje KIWI?

 

Det hender at familiens "gartner" sår et frø eller to fra en frukt eller grønnsak han har spist, men glemmer å notere hva slags urt han har sådd.

 

I fjor sommer en gang sådde "gartneren" noen frø fra flere urter på frokostbordet. 

 

Da trodde at han skulle huske hva han hadde putet i jorda.  Men det glemte han snart.

Frøene har spirt og vokst ut over all forventning.

Spesielt den ene planta vekker interesse - både med sin størrelse og fasong.

 

I fjor fikk den mellomstore blader og vokste opp til ca 15-20 centimeters høyde. Så stanset veksten.

 

Sist vinter stod den på hjørnet av skrivebordet, og så litt "pjusk" ut, men utvilsomt i live.

 

I våres ble den satt ut på verandaen sammen med advocado, tomater, agurker og nok en ukjent plante.

Den må ha satt pris på utetilværelsen, for i løpet av de ukene som er gått, har den dannet kraftig bladverk og strukket seg i været med en lang, tynn, slyngende, nesten bladløs stengel.

Jo, mer den har vokst og utviklet sin egenart, desto mer har "gartneren"s nysgjerrighet økt.

"Hva i all verden er det jeg har sådd? Hva har vi hatt på vårt matbord som har kommet fra en plante som dette?"

På Facebook er det mange slags ekspertise. "Gartneren" har derfor søkt hjelp der.

Forgjeves.

Enn så lenge har ingen uttalt seg om hva slags plante - frukt eller grønnsak - planta som klatrer opp tauet til venstre i bildet ovenfor, kan være.

Er det noen som leser denne bloggen, som kan komme meg til unnsetning?

Alle tips som kan hjelpe familiens "gartner" til å komme på sporet, er velkomne.

For selv står "gartneren" hjelpeløs på bar bakke. 

*

Ingen har kjent igjen, eller våget å svare på hvilken hurtigvoksende og klatrende plante familiens "gartner" har sådd.

 

Han måtte derfor - som så mange ganger tidligere - ty til nettstedet spør en biolog. 

 

Det ser ut til å være kiwi, svarer eksperten, som selv har dyrket kiwi utendørs i Norge. 

 

Han har sannsynligvis rett, når det går mot høst skal kiwi-planta få plass i rosebedet langs sørveggen.

 

Der er det lunt, og der er det espalierer som den kan klatre i.

 

Så er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste! 

 

Problematiske reddiker

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plukket i tidligste laget - men av en god grunn. Det gjelder å høste før sniler og rådyr ødelegger de få reddikene som utvikler seg slik de skal.

Tygd på - og spytta ut. Rådyrene liker ikke reddiker, men nappe dem opp med rota gjør de likevel. Her har de tydligvis tatt en smaksprøve.

 

Friske, hjemmedyrkede reddiker er godt!

De kan spises som "knask", brukes som tilbehør til ost på brødskiva, inngå som ingrediens i grønn salat - eller brukes sammen med kjøtt eller fisk. Alt etter behag.

Vi sår derfor reddiker hvert år i vår lille kjøkkenhage på terrassen.

"Bedet" er en stor, svart plastdunk.

Første såing foretas så snart jorda er fri fra snø og tele. Nattefrost før frøene har spirt, er ingen hindring.

Andre såing skjer sånn cirka i månedskiftet juni-juli - og kanskje blir det også en tredje såing i begynnelsen av august.

Lite grøde

Selv det blir sådd mye, blir ikke alltid avlingen så stor.

Det har vært hevdet at den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør dekke hagen med asfalt.

Det er familiens "gartner" ikke enig i, men han er dårlig til å dyrke reddiker!

Frøene spirer, men de fleste plantene utvikler ikke runde, knolliknende røtter. De blir lange og tynne.

 

Slik blir reddikene fra frøene i denne posen, sier bildet.Men det er det - dessverre! - bare de færreste som blir. Falsk reklame? Eller en usedvanlig udyktig "gartner"?

 

 

Familiens "gartner" gir seg imidlertid ikke. Reddiker hører sommeren til.

Snilemat

Nå er det flere enn "gartneren" og hans familie som liker reddiker.

Snilene forsyner seg villig av de smakssterke grønnsakene. De spiser ikke bare av bladene, men gjør store innhogg i røttene.

Og i likhet med hagens eiere er det åpenbart at de foretrekker de store, velformede, runde røttene. Venter vi for lenge med å høste, er det overveldende sannsynlig at røttene har dype hakk etter snegler som har hatt seg et lucullisk måltid.

 

Skjønt, denne sommeren har snileskadene vært nesten fraværende. Det kan vi nok takke varmen og tørken for.

 

En fordel har den altså - tross alt!

Rådyra drar opp, men spiser ikke

Noen som åpenbart ikke liker reddiker, er rådyra.

Men det avholder dem ikke fra å dra opp plantene som etter et rådyrbesøk på terrassen, gjerne ligger løse oppe i dunken eller spredt ut over bakken.

2. såing

Nå er tiden inne for 2. såing.

På tross av motgang og dårlge erfaringer, gir ikke familiens gartner opp.

Nok en gang skal frøene i jorda.

Kanskje blir utfallet bedre denne gangen?

Man vet jo aldri!

Primula veris

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Under over alle under! Primulaene får stå i fred for rådyrene!

 

 

 

En tue ble delt i mange nye planter i fjor. I år står tua i forkanten av bildet for tur.

Våren er sein i år.

 

I 2021 sto primula veris-tuene i full blomst 24. april. 

 

I år blomstret de omlag 2 uker seinere. Nå har de blomstret fra seg for i år, og er i ferd med å visne.

 

For to år siden hadde vi to tuer. De har vi hatt i mange år.

 

I fjor delte vi imidlertid den ene i flere nye planter som alle har tålt vinteren . og det harde og tunge snølaget etter snømåkingen - og i år har blomstret rikt. 

 

Vi har derfor nå en hel rekke med  primula veris - eller Maria Nøkleblom, som de heter på norsk - langs bedkanten mot gårdsplassen.

Og flere skal det bli. I år skal den andre tua deles.

 

Som jeg tidligere har fortalt, var Primula veris vulgaris - også kjent som Marianøkleblom - et fast innslag i min barndoms hage på Hafslund i Sarpsborg. Noen hadde gule blomster - og noen var rødlilla.

 

De rødlilla har vi ikke lenger, men de som har gule blomster, har vi altså klart å redde.

Primula veris tåler ikke tørke. Når sola steiker, henger primulaplantene raskt med bladene og viser alle mulige tegn på tørst og mistrivsel. Da må vi fram med vannkanna - eller kanskje helst slangen! - og sørge for at plantene får det vannet de trenger.

Det er ikke mange planter som får stå i fred, som får glede oss med sin blomstring, og får blomstre av i vår hage. De fleste blir spist - av rådyr, eller av snegler.

 

Primula derimot faller åpenbart ikke i rådyrenes  - eller sneglenes - smak. 

 

I barndomshagen til familiens "gartner" på Hafslund i Sarpsborg krydde det av scilla og perleblomster. 

 

Slik kunne det vært i dagens hage i Drøbak også. For det er masser av scilla- og perleblomstløk i bedene og utenfor.

 

Men blomster rekker det sjelden å bli. Såvel blader som blomsteranlegg blir gnagd ned av rådyrene.

 

Familien er derfor ekstra takknemlig for primulaene!

 

Derfor formerer vi dem, vanner dem og beskytter dem så godt vi kan!

 

Primula veris er vårens blomst i vår hage!

 

Vi bruker hvitløksbladene

oto

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Friske, grønne blader med herlig duft og smak av hvitløk.

 

De fleste som dyrker hvitløk, tar opp og bruker selve løkene.

Vi bruker bladene og lar løkene stå.

Løkene ble plantet sommeren 2019. De har altså stått på samme plass , overlevd og produsert grønne friske blader med umiskjennelig hvitløkssmak.

Årets avling er like rik og velsmakende som de foregående.

Det er mye snakk om ramsløk.

Den som har en hvitløksplante eller flere med friske hvitløksduftende blader, trenger ikke ramsløk.

Ramsløk kan for et uøvd øye lett bli forvekslet med liljekonvall. En forveksling som man ikke skal ta lett på, for liljekonvall er giftig.

I vår hage vokser det liljekonvall både i skogbunnen, i bergskråningene , i blomsterbedene - og i kjøkkehagens umiddelbare nærhet. Vi har derfor valgt bort ramsløk for å unngå enhver forveksling.

 

Men savnet er ikke stort. Hvitløksbladene gjør samme nytten!

 

Og er man litt smart og forutseende, klipper man inn noe av bladverket til hvitløken og fryser ned mens det ennå er frisk og grønt. 

 

Selvsagt kan man også ta opp løkene når høsten kommer, og tørke dem. 

 

Eller man kan ta opp noen og la andre stå.

 

Eller man kan plante nye, og få mangfold igjen.

Neste vår vil da få selvdyrkede, kortreiste,  velsmakende, friske blader med mild smak av hvitløk.

 

Forsythiaen forgyller hagen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rotskuddet som vi plantet i skråningen, er blitt til en fin, riktblomstrende buske.

 

Hagen er stort sett brun og grå på denne tiden av året, men forsythianene lyser opp.

 

Vil du ha noe som blomstrer og lyser opp i hagen tidlig om våren, bør du plante Forsythia - eller gullbusk som den kalles på norsk.

 

Det er en takknemlig prydbuske som det er nesten umulig å mislykkes med. Den vokser og blomstrer under stort sett alle slags forhold.

Vi har en gullbuske på hver side av innkjørsel.

Den til venstre er "ung" og lubben. Det er et rotskudd fra den store buska på høyre side. Rotskuddet ble plantet for 10-12 år siden og er klipt kraftig hvert år siden.

Mortreet til høyre er betydelig eldre. Det har stått der siden vi anla hagen for omlag 35 år siden. 

 

Til oss kom den som et rotskudd fra min barndoms hage som først min far og deretter min mor holdt i stand på Hafslund i Sarpsborg. 

 

I årenes løp har denne buska fått kraftige stammer og greiner.

 

Den ble skåret kraftig tilbake i fjor, og skal få en ny omgang i år for å bli forynget og lubben.

 

Forsythia tåler hard beskjæring, men må ikke beskjæres om vinteren eller på våren før den har blomstret! Da fjerner man blomsteranleggene som skal bli blomster den kommende våren.

 

Litt lenger nede i skråningen har et rotskudd - eller kanskje er det en avlegger som har slått rot - etablert seg. Den gamle planta har lange, tynne greiner som henger utover og noen steder blir liggende på bakken hvor noen av dem fra tid til annen slår rot.

 

 

Potetene i jorda

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpotetene har spirt siden jul. Det var på høy tid å få dem i jorda.

 

 

De største potetene med de lengste groene ble plassert i denne plastdunken. De står dypt, men flere av groene stikker likevel opp i fri luft. Avklippet er ment å skulle skjerme dem mot rådyr og mot eventuell nattekulde.

To små samt to halve poteter med kortere groer fikk plass i denne mindre dunken. De er dekt av jord og et lag med avklipp.

 

Skal man sette poteter på friland, bør man kjøpe settepoteter for å være sikker på at man ikke sprer sykdommer.

 

"Familiens gartner" setter imidlertid poteter i plastdunker hvor jorda brukes år etter år. Jorda fra dunkene der det har vært poteter, spres ikke ut over i hagen - eller utenfor hagens grenser.

 

I de avskjermede dunkene tillater "familiens gartner" seg å dyrke poteter med ulikt opphav.

Mandelpoteter

Ved juletider la han til side noen få mandelpoteter som fikk ligge i matkjelleren og utvikle groer. Takket være den kalde, sene våren ble groene svært lange før potene kom i jorda.

 

Men nå er potetene satt.

 

Det skal bli spennende å se hva som skjer - både i den dunken der groene stikker flere centimeter over jordnivået, og i den mindre dunken med de små og delte potetene.

For tidlig ute?

Jorda var fri for tele da potetene ble satt, men den var kald. Hvordan det vil påvirke veksten, er "familiens gartner" spent på.

Det er meldt relativt varmt vær framover. Tosifrede varmegrader om dagen og flere plussgrader om natta. Det lover godt.

Rådyrmat?

Men får potetene med de synlige groene stå i fred for rådyra?

Plastdunkene med potetene står på terrassen, og der har rådyra vanket i hele vinter. På terrassen finner de noe å stjele hele vekstsesongen, og der går de av vane og leter om vinteren. Nye kull lærer av foreldrene hvor maten er å finne.

Potetene står derfor utsatt til - og lever farlig.

Foreløpig legger "familiens gartner" noe over dem, men straks de vokser over kanten på dunkene, blir det værre å skjerme dem mot grådige rådyr.

Går det så går det

Klok av skade har "familiens gartner" etter hvert ervervet seg et avslappet forhold til det han dyrker.

Å holde rådyra borte fra hagen, har vist seg umulig. Ingen kloke råd funker.

Å avskjerme hver enkelt plante - eller hele bed - har vist å være så arbeidskrevende, og gi et så skjemmende resultat, at det er oppgitt.

Tilfeldighetene får derfor råde.

Det som overlever - overlever!

Det gjelder også potetene. Tidligere års potetris er gnagd ned, men poteter er det blitt.

Om årets "avling" skal få en blid eller ublid skjebne, gjenstår å se.

Haging er et lotterispill for den som har rådyr som faste gjester i hagen!

 

Avokadoplanter fra stein

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Det tar litt tid før avokadosteinen viser tegn til liv, men når den først utvikler røtter og skudd, går det fort.

 

 

Steinen bør stå i vann til rotsystemet er godt utviklet.

Vi dyrket fram planter fra to steiner - en ganske liten stein som var godt moden og åpnet seg fort ...

... og en større og hardere som tok seg lengre tid, men som etter noen uker utviklet kraftige røtter og skudd.

Det kommer stadig nye fine, friske blader på begge planter. Her ser vi planta fra den minste steinen ovenfra.

 

Som regel havner avokadosteinene i komposten. 

Når komposten spres, ser steinene likedan ut som når de havnet der. Ikke har de råtnet, og ikke har de spirt.

 

Men setter man avokadosteiner i vann, kan de spire!

Steiner satt til driving

"Familiens gartner" liker å eksperimentere. Ville han greie å få et par avokadosteiner til å danne planter?

Fire steiner ble satt til driving i hvert sitt vannglass. To av dem sprakk opp og utviklet røtter og skudd. En mugnet, og en forble hard og glatt uten tegn til utvikling.

De to som spirte, ble plantet og utviklet grønne, friske planter som ble satt på et lyst sted innendørs. 

 

Raskt strekte de seg mot lyset og begynte å danne blader og vokse.

Neppe frukt

I dag har vi to fine, friske, grønne planter.

 

Selvfølgelig blir det aldri avokadofrukt på disse plantene.

 

Det tar omlag 5 år før en avokadoplante bærer frukt. Og plantene - eller trærne - skal ha fått en anselig størrelse før de makter en slik påkjenning.

 

Så hvorfor ta bryderiet med å drive fram, plante og stelle?

 

Tja, kanskje nysgjerrighet? Eller kanskje gleden ved å se nytt liv vokse?

 

Og kanskje p.g.a. uvissheten - spenningen? 

Vil plantene overleve vinteren? Vil de blomstre? Hvor langt går det an å drive en avokadoplante innendørs i Norge?

 

Fortsatt friske og fine

Hittil har det gått bra. 

 

De to plantene er grønne og friske og vokser i høyden.

 

Nye blader dannes i toppen, men stammen er fortsatt tynn - skjønt relativt stødig.

 

Ulike forhold

Planta fra den store steinen står på et bord i "biblioteket" i underetasjen sammen med diverse andre planter som er tatt inn for overvintring.

 

Rommet har tre vinduer i standard størrelse og har med andre ord relativt stor lysflate. Planta bøyer seg mot lyset og må snus jevnlig.

Planta fra den mindre steinen står på skrivebordet til "familiens gartner". Der er det ikke like mye dagslys selv om den står tett inntil vinduet. Denne planta vokser rett opp.

I begge rom er det innetemperatur.

 

Hva skjer?

Hittil har begge planter fått anledning til å "tørke" litt mellom hver vanning for å unngå at røttene blir stående i fuktig jord og råtner.

Nå er vi spent på hva som skjer når dagene blir kortere og dagslyset blir svakere.

Vil plantene fortsatt trives og vokse?

Eller vil bladene gulne og falle av?

Hittil har alt gått greit.

Nå er husets frue og "familiens gartner" spent på fortsettelsen!

 

Høsten jager pelargoniene inn

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

I den største delen av sommeren har denne kneisende pelargoniumplanta stått full av røde blomster ved inngangen og ønsket velkommen og adjø. Nå er den klipt ned, plantet i en mindre plastpotte og gjort klar for et vinteropphold i skjulet i underetasjen.

Denne planta står også ved inngangen. Den står mørkt i skyggen av hortensiane, men blomstrer rikt på lange "armer" som den strekker ut i lyset. Den må også klippes ned og plantes om.

Denne urna inneholder pelargonium med røde blomster og blomkarse med gule blomster. De har blomstret rikt i hele sommer, men nå må de klippes ned før frosten kommer. Pelargonim planta må overvintre i en potte som tar mindre plass.

 

"Familiens gartner" liker pelargonier. Han overvintrer dem han har, og lager stadig flere.

Noen av pelargoniene overvintres inne i oppholdsrom i romstemperatur. Andre overvintrer i vedskjulet i underetasjen sammen med agapanthusplantene som får stå i de pottene de har tilbrakt sommeren i.

 

Pottes om

Noen av pelargoniene - som står i små urner eller potter - overvintrer i det de har stått i ute sommeren igjennom. Andre er plantet om fra store urner til mindre potter.

Det er nemlig trangt om plassen i vinteropplaget. De store urnene må derfor tømmes for planter og jord før de settes i det frostfrie vedskjulet og stables oppe i hverandre for å spare gulvplass.

Klippes ned

"Familiens gartner" liker ikke å klippe ned store friske planter som ennå står i blomst.

Men han vet at det må gjøres.

Nattefrosten kommer før man aner det, og da bør de ømtålelige plantene være i hus.

Det vet "familiens gartner" av bitter erfaring. Han har mer enn en gang ventet litt for lenge med det resultat at han har måtte klippe ned og forsøke å berge, frostskadde planter.

Ute i tide i år, men ...

I år har han derfor vært tidlig ute med enkelte urner, men fortsatt står både noen rødblomstrende pelargonier og "Dronnng Ingrid" ute og venter på tur til å bli tatt inn.

Forhåpentlig rekker han å berge dem også selv om et sykehusbesøk og en rekonvalesens reduserer effektiviteten.

Rekonvalesent

"Familiens gartner" har nylig fått satt inn pace maker, og da må han ikke anstrenge seg, og ikke belaste den venstre armen. 

Han har derfor måttet be om hjelp til å flytte urner og potter inn i garasjen hvor han kan sitte i le for regnet og pusle med ompotting og flytting av jord fra urnene til sekker som han har stående utendørs til neste vår.

Det er nemlig meldt regn i 8 dager framover. 

 

Og regn er ikke bra for en rekonvalesent som har mange ugjorte arbeidsoppgaver utendørs.

 

Bra for plantene og el-forsyningen

Men det er bra for stauder og busker og trær som får sikret seg nødvendig vann før telen setter inn. 

 

Og det er ikke minst bra for vannmagasinene som kraftprodusentene tømmer for å produsere strøm som de selger i dyre domme ikke bare til norske abonnenter, men til andre land i Europa.

Så får vi håpe at regnet bidrar til å gi oss billigere strøm når senhøsten og vinteren gjør det nødvendig å skru på panelovner og elektriske apparater som skal gjøre det levelig i det kalde Norge i månedene som kommer.

 

 

7 halve poteter gav god avling

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Poteter av egen avling smaker ekstra godt. Dette er avlingen fra den ene plastikkdunken - eller "potetjordet" som "familiens gartner" kaller den.

 

 

"Familiens gartner" dyrker poteter.

 

I år brukte han to store plastdunker som "potetjorder".

 

Halve settepoteter

Før han setter potetene i jorda "driver" han dem en ukes tid eller mer i dagslys. Deretter deler han dem i to som beskrevet i innlegget "Potetene er i jorda".

 

Potene på bildet er avlingen etter 7 halve poteter som ble satt i våres. Det er jo pen avkastning.

 

Poetene ble satt 11. april. Da var nattefrosten ennå ikke over.  Men potetene led tydeligvis ingen nød nede i jorda. 

Fikk aldri blomstret

Når potetene blomstrer, dannes det knoller på røttene. 

Potetene til husets frue og "familiens gartner" fikk imidlertid aldri blomstret. Rådyra tygde i seg det som var av ferske skudd og blomsteranlegg.

Om dette hadde noe å si for avlingens størrelse og modningsprosessenen, er vanskelig å si. Ekspertene turde ikke uttale seg om det.

Flere av potetene var imidlertid velutviklede og hadde god størrelse, så kanskje hadde rådyrenes grådighet begrenset innvirkning på resultatet.

Uforklarlig nedgang i potetforbruket

Folk spiser ikke så mye poteter lenger. 

 

Det er uforklarlig. Poteter er både sunt og godt - mener "familiens gartner" som "elsker" kokte poteter, stekte poteter, poteter i lapskaus og suppe samt hjemmelaget potetsalat og potetmos. Blant annet.

Og hjemmedyrkede poteter smaker ekstra godt.

Poteter som kokes straks de er tatt opp av jorda, er så gode at de kan spises som snacks uten tilbehør. Man trenger verken kjøttkaker, fisk, dipp eller andre fiksfakserier. Nye poteter står trygt på "egne ben"!

Italiensk melmat som pasta - som av uforklarlige grunner er så oppskrytt - kan ikke måle seg med poteter uansett hvor fine, velklingende utenlandske navn rettene går under.

 

Poteter er best! 

 

Det mener "familiens gartner". Som hitil har spist poteter i 85 år uten å gå lei.

 

Hvis han "lever og har helsa", som det heter, dyrker han poteter i plastdunker på terrassen neste år også.

 

Både for sportens skyld - og for smakens!

 

 

Dronning Ingrid hersker i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 

 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.

 

"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.

 

 

 

På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 

 

 

 

"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 

Familien Winther liker pelargonier.

 

Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger

"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring

Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 

 

Plantenes "personlighet"

Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.

 

Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.

 

Liker ikke regn

Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 

 

Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.

 

Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.

 

Ikke "inneplante"

Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles

Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn

Sommeren er snart på hell for denne gang. 

 

Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast

Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.