Trangt om plassen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Diverse hekkplanter og stauder snevrer inn utkjørselen. "Familiens gartner" bruker nødig hekksaksa før blomstringen er over.

 

Da vi for godt og vel 35 år siden anla innkjørselen til gårdsplassen, var den rimelig bred. Både familiens bil og besøkende biler kunne kjøre uhindret inn og ut.

Senere har det skjedd litt av hvert.

Bilene har blitt større og bredere, og innkjørselen er blitt smalere. 

Dette siste skyldes at ikke alle planter holder seg der de skal være. Noen frør seg mer enn villig, slår rot i sprekkene mellom beleggningssteinene og danner et ekstra blomsterbed eller en hekkrekke. der hvor det egentlig skulle være kjørebane.

Og "familiens gartner" som er svak for blomster og planter, og som setter pris på det frodige, har ikke hjerte til å fjerne disse plantene som egentlig er på vidvanke.

Plantene som strekker sine greiner ut i innkjørselen, blir selvfølgelig beskåret. Men ikke når som helst.

Først må de få lov til å blomstre.

Dvs.: Grønne planter som f.eks. mispler og berberis, som ikke har noen særlige blomster å skryte av, og som formerer seg uhemmet hvis de får danne bær, skjærer han tilbake flere ganger i sesongen.

Mens f.eks. roser og rosespirea må få utfolde sin blomsterprakt før hekksaksa kommer fram.

I mellomtiden må trafikken ta hensyn til botanikken.

Men straks rosespireaplantene begynner overgangen fra blomst til frø, må de klippes og planterestene fjernes.

Rosespirea har nemlig en helt utrolig spireevne, og slår rot og vokser fram på de utroligste steder.

"Familiens gartner" er ikke glad i kjemiske bekjempningsmidler, men de rosespireaskuddene som dukker opp tett i tett langs kantsteinene på høyre side av innkjørselen, tar han livet av med Roundup.

Han har forsøkt å holde rent der med mekaniske hjelpemidler, men det monner ikke. Om Roundup klarer jobben, gjenstår å se.

Nå er sommeren så godt som over, og høsten er i anmarsj.

Så nå har hekksaksa vært i bruk, plantene er trimmet og innkjørselen er bredere igjen.

Nå kan besøkende med moderne biler med varslingsanlegg som sier fra om altfor nærgående naboskap, kjøre inn og ut av gårdsplassen uten at sjåføren må høre på den ulidelige jamringen fra en redd bil.

Dronning Ingrid hersker i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 

 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.

 

"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.

 

 

 

På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 

 

 

 

"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 

Familien Winther liker pelargonier.

 

Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger

"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring

Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 

 

Plantenes "personlighet"

Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.

 

Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.

 

Liker ikke regn

Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 

 

Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.

 

Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.

 

Ikke "inneplante"

Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles

Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn

Sommeren er snart på hell for denne gang. 

 

Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast

Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.

Fine furuer for fall

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 "Tvillingfuruene" ved inngangspartiet er blitt for store. De har nesten ikke jordsmonn å stå i, og skulle de falle mot huset, ville de anrette stor skade. De måtte derfor felles.

 

 

Nå er de borte, og stubben er foreløpig blitt understell for en urne med agapanthus. Kryphortensiaen som kler fjellrabben, og rhododendronbuskene som står vis a vis murveggen, får nå helt andre lysforhold. Det skal bli interessant å se hvordan de reagerer på de endrede forholdene.

 

 

 

I skråningen langs innkjørselen har det vokst opp en furu som nå er blitt så høy at den kan påvirke utsikten til fjorden fra boligene som ligger bak oss. Den har vi derfor fjernet.

 

 

 

Her vil japansk kvede, gyvel, Pink groetendorst og skjærsmin få nye lysforhold når furutreet er borte. Dessverre vil også den villstyrige gravmyrten profitere på at den store "konkurrenten" er vekk.

 

 

Trefelling gir både ved og sagflis. Veden er nå kuttet opp og stablet for tørk. Sagflisa er feid opp og lagt i komposten - noe i varmkomposten og noe i kaldkomposten som vi nettopp har anlagt.

 

"Familiens gartner" liker trær og vil gjerne ha en "frodig" hage.

Noen trær vokser seg imidlertid for store. Og andre vokser på steder hvor de ikke passer inn. Da må motorsaga fram  - og trærne i bakken.

Trær blir store

På en hylle på bergknatten nær inngangsdøra vokste det da vi bygde, en beskjeden lita furu. Den var dekorativ, så den lot vi stå.

I løpet av de 37 årene vi har bodd i huset, har den vesle furua blitt til et stort tre. Ja, den er blitt til to. Et lite stykke opp fra rota vokste det ut en ny stamme som vi har latt utvikle seg som en "tvilling" til det opprinelige treet.

På bare fjellet

De to trærne vokse på nesten bare berget. De hadde lite jord der de sto, men sendte røttene ned i blomsterbedet på nedsiden, samt inn under steinbelegningen på gårdsplassen like ved hvor belegningsteinene ble løftet opp av fururøttene.

Fare for huset

Det blåser mye - og enkelte ganger ganske kraftig - der vi bor. Skulle "tvillingtreet" falle mot ville det anrette stor skade. Vinduer ville bli knust, og kanskje ville panel-kledningen bli ødelagt.

Vi kom derfor til at "tvillingtreet" måtte felles.

Det var ingen lett avgjørelse. I et hvertfall ikke for "familiens gartner". Han har hegnet om treet i nærmere 40 år. Han har vannet det i tørre perioder, og oversett røtter som har invadert blomsterbedet og ødelagt steinsettingen på gårdsplassen

Matfat for ekornene

Og han har ikke vært alene om å sette pris på "tvillingtreet". Treet har produsert massevis av kongler som generasjoner av ekorn har kost seg med.

Men nå måtte det bort. For så vidt til en viss tilfredsstilelse for husets frue som var lei av visne furunåler og avspiste furukongler foran inngangsdøra og i gangene innenfor.

Ved og kompost

Sønnen i huset trådte derfor til. Med den elektriske motorsaga felte han treet og skar det opp til passende fyringsved som ble stablet til tørk i kanten av gårdplassen.

Greiner og kvister tok "familiens gartner" seg av. Det som kunne brukes til ved - også tynn opptenningsved! - klipte han rent med hagesaksa, og baret ble lagt i haug for å bli kaldkompost. Det bør bli utmerket sur rhododendron-jord.

Ikke ødelegge for naboene

Flere av naboene har utsikt til Oslofjorden. Dvs.: Hvis ikke naboene mellom dem og sjøen lar trær og annen vegetasjon vokse opp og ødelegg utsikten.

Mens vår sønn var i gang med motorsaga, felte vi også en fin furu som vi fryktet kunne ødelegge utsikten for boligene bak hvis den fikk fortsette å vokse.

Nå er det i alle fall ikke vi som ødelegger naboenes utsikt. 

Det er viktig for "familiens gartner" å vite.

 

Røyksopp

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

  Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 På den steinbelagte gårdsplassen vokser det røyksopp flere steder, både ute  på plassen ...

 

 

... og i ly langs bedkantene.

Men også på de to plenene dukker det årvisst opp fine, hvite, spiselige røyksopp.

 

Røyksopp er spiselig når den er hvit og "fast" tvers igjennom.

Hos oss vokser det røyksopp både på den steinbelagte gårdsplassen og på de to plenene.

Vi spiser den imidlertid ikke.

Må være godkjent

Ikke slik å forstå at vi ikke spiser sopp, men vi vil gjerne ha den kontrollert og godkjent av eksperter før vi får den på tallerkenen.

 

For uinnvidde - og husets frue og "familiens gartner" hører så avgjort til den kategorien! - kan  forveksle røyksopp med unge fluesopper.

Vi tar derfor ikke sjansen på å spise den "hjemmedyrkede" soppen - selv om vi er ganske sikre i vår sak: Det er røyksopp vi har, og soppen er spiselig så lenge den er hvit tvers igjennom og ikke har begynt å utvikle sporer.

Sporer i "hatten"

Sporer lager den inne i "hatten" hvor den først blir gul, og deretter brun etter hvert som den modner og gjør seg klar til å spre sporene utover for å sikre etterslekta.

Når man tramper på en moden røyksopp for å se "røyken" - altså sporene - strømme ut, hjelper man soppen med å spre seg. Sporene flyttes så videre utover ved hjelp av vind og vann.

Hvordan kom den hit?

Hvorfor det vokser røyksopp på vår gårdsplass, er uvisst. Plassen er dekket av belegningsstein som ligger tett i tett med noen milimeters fuge med fugesand i mellom. Men mer trenger ikke soppen. 

Vi antar at de første røyksoppene som viste seg hos oss i en klynge ved vedstabelen for flere år siden, har kommet med soppbefengt treverk. Derfra har de trolig spredd seg til flere steder på gårdsplassen.

Røyksoppen på plenene og på den gressbevokste kanten mellom hekken og vegen utenfor, har vi ingen forklaring på. De har vært der så lenge vi kan huske. 

 

Skogbunn og "fylling"

Den nederste plenen er anlagt på skogbunn. At det er mange slags sopper der - og bant dem også røyksopp - er naturlig.

 

På den øverste plenen som ikke er opprinnelig skogbunn, men tilkjørt jord som hviler på et tjukt lag av leire som i sin tur dekker en steinfylling med kjempestore steiner. Om soppsporene eller mycelene fulgte med jorda, eller har kommet dit seinere, er uklart. Nå har røyksoppen - og flere andre sopparter -  imidlertid vært der i flere år.

 

Soppsporer over alt

Hvordan sporene kom til oss, vet vi altså ikke. Den beste forklaringen er nok den vi gir uttrykk for med en omskrining av John Paul Youngs berømte låt: Fungal spores are in the air. 

 

For soppsporer fins over alt, og hvor de vil slå seg ned og danne kolonier bestemmer de selv.

Og på våre plener og på vår gårdsplass, finner de tydeligvis det de ønsker.

Og sopp i hagen har vi ingen ting i mot. "Familiens gartner" betrakter sopp som interessante, morsomme og dekorative prydplanter.

Det skal han komme tilbake til. For det er ikke bare røyksopp som trives i den hagen han steller.

Blå kuletistel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Kuletistel er en "morsom" og dekorativ staude som bier og humler er spesielt glad i. 

 

Kuletistel fins i flere farger. Vi liker den blå.


Vi har blå kuletistel (Echinops bannaticus) i hagen. Den setter mange frø og sprer seg lett.

I fjor foretok "familiens gartner" en sanering. Han fjernet mange før de fikk frødd seg. I år har vi ikke så mange. I år skal de derfor få lov til å bestemme selv hvor de vil slå seg ned.

Dekorativ og nyttig
Det er to grunner til at vi dyrker blå kuletistel. Den ene er den åpenbare at vi syns at det er en fin, dekorativ staude. Den andre er hensynet til bier og humler.

Ved siden av lavendelplantene er nok kuletistel den planta som er mest besøkt. Er man bekymret for at bestanden av bier og humler går tilbake, bør man plante - eller så - kuletistel, eller stikle som den også blir kalt.

Ikke svartelistet
Frøene er meget potente. Der de faller, gror det opp en ny plante. Kuletistel er derfor ikke vanskelig å formere. Hos oss vokser den på all slags jord.

Tistelplanter er som regel ubehagelige å omgås. De stikker. Det gjør ikke kuletistelen. I alle fall ikke mer enn at en passe "tøff" hagedyrker greit lever med utfordringen.

Jeg har lest at kuletistel er uglesett av artsdatabanken. Det stemmer ikke så vidt jeg kan se. Den har tvert i mot betegnelsen "Lav risiko LO" og karakteristikken "begrensa invasjonspotensiale".

Jeg føler meg derfor på trygg grunn når jeg anbefaler blå kuletistel som en særdeles insektvennlig og dekorativ plante i stauderabatten.

Sølvarve, vakker og ustyrlig

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 Sølvarve formerer seg ved frøspredning og rotstengler og bestemmer selv hvor den vil stå.

 

Utenfor blomsterbedene mellom steinene i steinbelegningen er et yndet sted. Den trenger ikke mye jord for å trives.

 

Blomstene på sølvarve er kritthvite med et gult sentrum og svært dekorative.

 

Også det sølvskimrende bladverket til sølvarve er dekorativt. Denne tusta som har etablert seg uten vår medvirkning,  pynter høyre side av innkjørselen til gårdsplassen.

På venstre side pryder en kant med sølvarve passasjen til postkassa sammen med villroser og rosespirea.  

 

 

Har du først fått sølvarve (Cerastium biebersteinii) - også kalt (Cerastium arvense) og (Cerastium tomentosum) - i hagen, har du den for alltid. En litt djerv påstand, kanskje, men ikke langt fra sannheten.

 

Sølvarve vokser i alle slags jord og sprer seg med "lynets hurtighet" og etabler seg akkurat der den finner det for godt. Reglene for hvordan hagen skal se ut, definerer den selv.

 

Bør begrenses

Etter blomstring bør den begrenses. Får den bestemme uten innblanding "overtar" den snart både blomsterbed, plen og trafikkarealer som gårdplass, stier og innkjørsel.

 

Grunnen til at sølvarven er en sånn uregjerlig plante, er at den har tynne røtter som går dypt og som ryker når man luker. Og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

 

Måtte gi tapt for gravmyrt

Men ett sted har sølvarven gitt tapt. I skråningen med spirea og Pink Groetendorst-roser er den overmannet av gravmyrten. Her er ondt av ondt fordrevet, kan man si.

Nå må man ikke få det inntrykk at "familiens gartner" ønsker å bli kvitt sølvarven. Den kommer opprinnelig fra hans barndoms hage og representerer således arv og tradisjon. Dessuten er den dekorativ. Når den fins i riktig mengde på riktig plass.

Men den må altså røktes. Den må begrenses etter blomstring. Noen ganger bør den - så galt som det enn høres - begrenses før blomstring, bl.a. for å gi livsrom til mindre invaderende og krevende naboplanter. 

Uryddig, men vakker

For den som godtar en del uryddighet og ekstra arbeid i hagen, er sølvarve en vakker plante som pynter opp i hagen tidlig i juni.

For andre er den et ugress - og en pest og en plage.

Vi har hatt mange problemer med den i årenes løp fordi den har invadert områder hvor vi ikke har ønsket å ha den. 

Men når sant skal sies, er vi glad vi har den i vår hage. Spesielt akkurat nå. For nå er den flott! 

 

Andre innlegg på Hagekroken om sølvarve: Vakker, men ustyrlig, Stresset gartner, Sølvarve og akkeleie, Sølvarve til glede og bekymring

Frodig fiol mellom steinene

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Fin og frodig plante, men hva vokser den på?

 

 

Vi har steinbelegning i innkjørselen og på gårdsplassen. 

 

Det er støpte steiner som ligger tett inntil hverandre med et par-tre milimeters avstand for å få plass til litt fin sand imellom. Belegningssteinene ligger tett inntil kantsteinene som er av ekte stein.

 

Ikke kravstore

Det steinbelagte området hindrer ikke planter i å slå rot og utvikle seg. Både prydplanter og ugress finner plass, fukt og næring i de smale sprekkene. Og fugesand inneholder tydeligvis det som er nødvendig for at disse plantene skal slå rot, trives og formere seg.

Dette framstår som et paradoks når man tenker på at det ofte er vanskelig å få planter til å rote seg, trives og overleve i næringsrik hagejord. Enkelte ganger hjelper vi kanskje plantene for mye?

Rik vegetasjon mellom steinene

Mellom steinene i vår innkjørsel vokser det scilla, perleblomster, løvetann og en rekke andre planter aom har kommet fra bedene i nærheten, eller er blitt fraktet dit av vinden eller av fuglene. 

 

Den planta det finnes mest av, er rosespirea. En plante som sprer seg villig og lett både til blomsterbed og innkjørsel. Og som det ikke er lett å bli kvitt hvis den har fått etablere seg i sprekkene mellom steinene.

Campanula på vidvanke

 På gårdsplassen er det mest stauder som dukker opp. På utsiden av kantsteinen langs rosebedet ved sørveggen har diverse campanulaplanter funnet seg et fristed.

Vanligvis rydder vi langs kantsteinene, men campanulaplantene langs rosebedet har vi latt stå.

Litt uorden og "selvstendig initiativ" fra hagens planter må vi tåle. Og Campanula er en vakker plante - og blomst.

Vi har plantet blå campanulaer. Men for noen år siden, dukket det opp tuster med hvite campanulaer blant de blå. Og både blå og hvite har "klatret" over kantsteinen og etablert seg på gårdsplassen.

Der får de altså stå.

Fiol på besøk

De fleste plantene som ønsker å slå seg ned i fugene mellom belegningssteinene, kommer fra vår egen hage. Men som sagt, dukker det også opp planter som noen har tatt med til oss. Hvem som har tatt seg av frakten, er vanskelig å fastslå.

 

Ved kansteinen langs bedet ved trappa ned til den nederste plenen, har det dukket opp en fiol som allerede gleder oss med lys-blå blomster. At det er en fiol har vi fått hjelp av nettstedet "Spør en biolog" til å konstatere. Om det er en skogfiol eller engfiol er vanskeligere å avgjøre.

 

Det blir spennende å se hvor lenge fiolen holder ut, om den overlever mellom steinene og om den sprer seg videre.

 

Skulle den tørke bort i løpet av sommeren, tar andre planter over. Både planter som står i bedene der de hører hjemme, og planter som selv har valgt oppholdssted - f.eks. i de smale, sandfylte sprekkene mellom belegningssteinene i innkjørselen og på gprdsplassen.

Hortensia: NB Ingen beskjæring nå!

  

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Hagehortensiaen blomstrer på fjorårets kvist og må derfor ikke beskjæres om våren. Gjør man det, mister man årets blomstring.

 

Fjorårets blomster er dekorative i den fargeløse vinterhagen. Men nå kan de klippes forsiktig vekk uten at de nye blomsteranleggene fjernes.

 

Langs fjellveggen vis a vis inngangspartiet, går det et smalt bed fra syrinen og fram til staudebedet som vender mot gårdsplassen.

 

I dette smale, nødtørftige bedet har den kraftigvoksende klatrehortensiaen sine røtter. Der fins også orientvalmuer,  hagesildre og andre steinbedsplanter. Og der står en rekke med hagehortensia.

 

Det kan ikke være mye jord og næring til hver art og hver plante, men de ser alle ut til å finne det de trenger.

 

Livskraftig hortensia

Hagehortensiaen vokser og blomstrer og viser ingen tegn på mistrivsel eller nød. Med vaiende, hvite blomster danner den en vakker ramme langs fjellkanten fram til trappa og inngangsdøra.

 

Våre hortensiaplanter kommer fra barndomshjemmet til "familiens gartner". Se nærmere om dette i innlegget Hortensia

Hva slags hortensia vi har, er ikke godt å si. Om det er buskhortensia fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen - eller noe helt annet - vet jeg altså ikke. Vi kaller den - i samsvar med familietradisjonen - for skyggehortensia.

 

Blomstrer i tur og orden

Våre hortensiaplanter har svært ulike lysforhold. Plantene innerst ved syrinen står meget skyggefullt og får ikke sol før et godt stykke ut på ettermiddagen, mens de plantene som står nærmest staudebedet, står lyst og har sol hele dagen når sola skinner.

 

De plantene som står lyst, blomstrer naturlig nok først. Deretter kommer de som står i skyggen. Men alle plantene blomstrer - og blomstrer rikt. I månedskiftet juli-august lyser de vakre, hvite blomsterhodene og det grønne bladverket opp gårdsplassen som da er omgitt av stauder, roser og hortensia.

 

Oppløftende tegn til liv

Vi har vært spent på hvordan hortensiaplantene ville klare barfrosten som den ble utsatt for denne vinteren. Vi har spent ventet på tegn til liv.

Heldigvis ser alt ut til å utvikle seg som vanlig. Blader skyter fram. Det er tydelig liv i det aller meste. Kanskje i alt.

Nå skal vi forsiktig fjerne fjorårets blomster som ennå sitter på. De kunne vært fjernet i høst, men vi syns at de er dekorative og lar dem sitte på vinteren over. Men nå må de vike og gi plass til et nytt snøhvitt blomsterflor som skal glede oss når høysommeren kommer. Og minne "familiens gartner" om barndommen i barndommens hage på Hafslund i Sarpsborg. Der hortensiaplantene i hagen i Drøbak kommer fra.

Roser bak bærnett

Den nederste delen av rosebuskene har ingen knopper eller blomster. De som var der, har rådyra spist.

En av de vakre rosene som har overlevd den masakren rådyra årlig utsetter rosebedet for.

Den gule rosa står inntil veggen i hjørnet ved garasjen. For å komme fram til den, må rådyra forsere lavendelbusker, tikler og store blomsterurner. Den kronglete adkomsten hindrer dem ikke i årvisst å spise rosene. I år har den imidlertid fått stå i fred.

Vi har rosebed langs veggen fra garasjeporten til inngangsdøra.

Det er det grundigst drenerte stedet på hele tomta, og ikke noe godt sted for rosebed. Men: Tross dårlige odds, klarer rosene seg bra, og det har de gjort siden vi anla bedet på midten av 1980-tallet. Årlig har de fått en toppdressing av egenprodusert kompost, og noen ganger "mulch" av gress når vi har slått plenen. Og så har de fått vann, selvfølgelig. Og er blitt beskåret. Men ellers har de fått lite stell.

Rosene står ikke alene i bedet. De har selskap av pinselinjer, karpatklokker, toppklokker, lammmeøre, høstasters, abrodd og lavendel. Disse plantene skygger for roserøttene. På den annen side konkurrerer de med rosene om næringen og fuktigheten i det smale bedet. Om de er til fordel eller ulempe for rosene er derfor vanskelig å si, men det ser ut til at de har et godt naboforhold og trives sammen.

Rosenes mest uforsonlige fiender er rådyra. De spiser ferske skudd, blader, knopper og blomster. Rådyrmødre har med seg ungene sine og lærer dem hvor de finner godsakene. Våre roser blir derfor mat for stadig nye generasjoner av rådyr som frekventerer vår hage.

For i det hele tatt å få gleden av noen roser, må vi om våren la være å klippe rosebuskene for korte. Er rosebuskene høye nok, nøyer rådyra seg med å spise de nederste delene.

Vi har tidligere forsøkt å dekke for rosene med strategisk plasserte hagemøbler, gjerdeelementer og gjerder fra gamle barnesenger. Men dette har vi gitt opp.  Forsvarsverkene hindrer oss i å snu bilen på gårdsplassen. Dessuten er de stygge. Vi har derfor valgt å ofre de laveresittende rosene for å kunne bruke gårdsplassen til det den er tenkt til.

Vi nærmer oss slutten av juli, og de fleste rosene er nå nærmest ferdige med blomstring nummer en. Men de remonterer. Nå venter vi på blomstring nummer to. På klatrerosa ved inngangsdøra har vi flere ganger hatt blomster til nærmere juletider.

Hva årets sesong nummer to har å by på, avventer vi med spenning. Ikke minst lurer vi på om vi denne gangen får beholde flere av rosene. Det har hittil vært en frodig sommer. Rådyra burde derfor ha nok annet å meske seg med.

Vi krysser fingrene.

 

Nøysom bølle

 
Denne planta stiller ikke store krav.

For noen år siden fikk mine kone noen "reklameposer" med frø i en klesforretning. På posen stod det at den inneholdt "Bøllefrø".

Jeg sådde dem i en potte som stod inntil blomsterbedet. Siden har vi hatt bøllefrø-blomster både her og der.

Plantene har vist seg å ha en voldsom formerings- og spredningsevne. De dukker opp på de forunderligste steder.

Vi har mange pelargonier i potter. I enkelte av pottene vokser det opp 8-10 bøllefrøplanter ved siden av pelargoniaene.

I innkjørselen og på gårdsplassen vokser det opp bøllefrøplanter i sprekkene mellom belegningssteinene. De er dekorative så vi lar dem blomstre og sette frø, vel vitende om at de kommer til å spre sine invaderende, spirrevillige frø videre utover i hagen.

Bøllefrøplantene vokser som sagt på de mest uventede og utrolige steder. Den mest spesielle plassen hittil, er et av hullene i en av teglsteinene som utepeisen er bygd av. Hullet er delvis fylt med bruk etter muringen, så særlig mye jord kan det ikke inneholde. Tørt må det også være.

Men bøllefrøplanta er ikke kravstor. Den klarer seg med det vesle som er.

Det har vært en våt sommer. Planta i teglsteinen har derfor ikke visnet. Nå har det imidlertid vært opphold noen dager, så nå spørs det hvordan det går.

Uansett setter nok planta frø, som sikrer at det kommer nye "bøller" neste år.

Den som lever får se.

Kuletistelen sprer sine frø

 

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kuletistelen har begynt å spre sine spirevillige frø, men virker fortsatt tiltrekkende på sommerfugler, humler og andre insekter.

Kuletistel (Echinops bannaticuss) er godt likt av insektene.

Spesielt sommerfugler og humler vet å sette pris på dem.

Dekorativ er den også.

Men den sprer seg uhemmet og overtar raskt blomsterbedet der den står. 

Frøfirmaet "Nelson Garden" karakteriserer kuletistel som en "herlig gammeldags plante som gir kulerunde, sølvblå blomster", og beskriver den som nøysom og som "robust og dekorativ i bedet, som solitær og egnet til tørking som evighetsblomst".

Vi har et staudebed hvor blomstene selv bestemmer.

Der konkurrerer kuletistel med reinfann. 

For at de ikke skal ta helt overhånd, klipper jeg av en del av frøhodene ut på ettersommeren og høsten.

Det hjelper litt, men det er alltid nok igjen til at plantene ikke dør ut.

Kuletistelen trenger forresten ikke et bed med god jord for å etablere seg og vokse.

I likhet med sin bed-nabo reinfannen, klarer den seg med den sanden som vi har fylt mellom steinene i steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen.

Der - og hvor som helst ellers hvor den finner noe å vokse i - dukker den ubedt opp, men blir umiddelbart fjernet.

Skjønt, i rosebedet i sørveggen har en plante fått lov til å etablere seg i ly av lavendelbusken.

Der står den fint til den mørkbeisede veggen.

Men ellers må den holde seg i "villbedet" inntil "husets gartner" får samlet ork og tiltakslyst til å rydde der.

Da blir den tynnet ut.

Men fjernet fra hagen blir den ikke.

Til det setter insektene for stor pris på den.

Det samme gjør hagens eiere.

 

Vakker pelargonium fra dynga

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Pelargoniumplanta som jeg fant, er frodig med mange blomster. 

Folk hiver det utrolige.
For et par år siden fant jeg en fin pelargoniumplante på dynga, dvs. på plassen der vi kaster hageavfall.
Den var ille tilredt, og uten potte, men med noen få grønne blader.

Jeg slekter på Askeladden, så jeg tok med planta hjem.
Der pyntet jeg på den og gav den godt stell.
Planta kom seg, og satte noen beskjedne rosa blomster.
Det var altså liv i den.

Etter fjorårets overvintring var det fortsatt liv.
Planta vokste godt og blomstret. 

I vinter stod den i vedskjulet.
Skjulet er frostfritt, men kaldt.
Plantene der overlates i stor grad til seg selv.
De vannes, men ikke overdrevent.

Noen planter overvintrer i skjulet.
Andre tilbringer vinteren innendørs i stuevarme.
Ja, mer enn det.
De står i det rommet der vedovnen er, og hvor temperaturen skifter fra kjølig nattetemperatur til ganske varmt når det fyres.

Plantene møter derfor våren og utelivet, med ganske ulike forutsetninger.
Hvordan ville pelargoniumplanta med de rosa blomstene klare seg i år?

I likhet med flere av sine artsfrender så den ganske pjuskete ut.
Men den kom seg fort.
Bladverket ble grønt og fint.
Men blomstene lot vente på seg.
De røde pelargoniene som vi har dyrket fram fra stiklinger, satte knopper og slo ut i blomst.
Det samme gjorde Dronning Ingrid-plantene som er laget på samme måten.
Og etter hvert kom det knopper på den rosa.
Først noen - så mange.
Og plutselig var den full av store hoder med vakre, rosa blomster.

I årets lange, varme og tørre sommer har vi måttet vanne jevnlig for at blomstene i potter og urner ikke skulle tørke ut.
I mangel av passende skål, satte jeg blomsterurna i et vaskevannsfat for at vannet ikke skulle renne igjennom og bli borte.
I tillegg plasserte jeg den på en murkant i skyggen av parkslireknen ved garasjen.
I skyggen ville den kanskje blomstre mindre, men klare seg bedre.

Men den antakelsen slo ikke til.
Den både vokste bra og blomstret overdådig. 
Nå utgjør den et fargerikt, oppkvikkende innslag der den står.
Og det har den gjort i hele sommer.
Etter en litt nølende oppstart i våres, har den vært et fargesterkt innslag på gårdplassen sammen med mange røde og lyst rosa artsfrender.

Denne planta var det altså noen som hadde kasta.
Pegene sitter løst.
Folk kjøper planter, har dem en tid midt på sommeren, og hiver dem ellers som hageavfall.
Det er en bruk og kast mentalitet som jeg ikke forstår - og ikke liker.
På den annen side: 
Vi fikk oss en vakker, frodig pelargonium i tillegg til alle de vi har fra før.

 

Akeleieinvasjon

Foto: Kow d. e.  06.06.2016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Akeleier i blått og nyanser av rosa fyller staudebedet på østsiden av gårdsplassen. Hvor kommer de fra? Og hvorfor i slike mengder og så frodige?

Staudebedet på østsiden av gårdsplassen lå i flere år i skyggen av to store grantrær.
Grantrærne - og et rognetre som tydelig sender røttene ned i bedet - tok mye av den fuktigheten og  næringen som blomsterplantene skulle ha.

I fjor vår ble grantrærne felt.
Nå står bare en snaut to meter lang "stubbe" igjen.
Den skal vi ha et fuglematingshus på.

Etter at grantrærne forsvant, er det blitt fart i staudene.
De har fått lys, fuktighet og næring.
De er frodige og kraftige og blomstrer mye og lenge.
Alt som forventet.

Det vi ikke hadde ventet var at bedet plutselig skulle være fullt av akeleier.
Hvor er de kommet fra?
Og i slike mengder og ulike farger?

Vi har akeleier i staudebedet på den andre siden av den steinbelagte gårdsplassen sånn ca. 10-11 meter borte.
Hvordan er akeleiefrøene eventuelt fraktet over der?
Av vinden?
Av fugler?
Av maur?

Også mellom steinene som dekker gårdsplassen og innkjørselen, dukker det her og der opp små akeleieplanter.
Det viser at frøene på en eller annen måte klarer å ta seg - eller får hjelp til å ta seg - et godt stykke fra morplanta.
Hvordan det skjer, er jeg mer usikker på.

Staudebedet på østsiden av gårdsplassen er altså nå et veritabelt akeleiebed.
Det skal bli interessant å se om de fortsatt er der i samme mengde neste år.
Samt å se på hvilke steder de dukker opp neste gang.

Urner og potter på rekke og rad

Foto: Kow d. e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Ved det vesle staudebedet ved gårdsplassen står disse potte med pelargonium. I den bakerste deler rød pelargonium plass med blomkarse. I potta foran holder grønn eføy og rød pelargonium hverandre med selskap. 

I denne smalhalsede urna er det trangt om plassen, men både pelargonium og blomkarse trives og blomstrer.

Her lever både røde pekargonium, rosa dronning Ingerid, blå lobelia og orange blomkarse i fredlig sameksistens. I potta ved siden av er en fuchsia-stikling i ferd med å utvikle seg til frodig plante.  Den har mange blomsterknopper.

De blomkarsefrøene vi på lykke og fromme putter ned i urnene og pottene som vi har plantet i, tar noen ganger helt over.  I bakkant kjemper beskjedne pelargoniumplanter mot en overmektig blomkarse om "lebensraum".

Vi har mange urner og potter med blomsterplanter rundt omkring på gårdsplassen og i hagen.
Det er mange flere enn de få vi har vist på bildene ovenfor.
Mange av dem inneholder røde pelargonier eller rosa "Dronning Ingerid".
Alle sammen hjemmelagede fra stiklinger som er tatt ved "nedklippingen" om våren.
Hvor mange pelargoniumplanter vi har, har vi ikke tall på.

Noen står i sammenplantinger med andre planter, og mange står alene.
Felles for dem alle sammen - eller så å si alle sammen - er at de blomstrer rikt.
Hele sommeren og langt ut på høsten.
Ja, helt til nattefrosten kommer, og de blir båret i hus.

Hadde det ikke vært for alle blomstene i urner og potter på gårdsplassen, ved trappa og inngangsdøra, og over alt ellers i hagen, på terrassen og verandaen, ville det vært relativt lite blomster i vår hage om høsten.
De ikke-remonterende rosene har gjort sitt, og de remonterende har knopper, men få blomster.
Staudene har gått i frø.
Bortsett fra reinfann og kuletistel som det er plagsom mye av, og som må begrenses.

Men takket være plantene i urnene og pottene, er det fortsatt blomster i hagen.
Det er noe sydlansk over en gårdsplass og hage full av urner og potter.
Spesielt nå når dagene er blitt kortere og mørket faller på slik at utelysene tennes, får man nesten en følelse av å befinne seg på sørligere breddegrader.

Men bare nesten.
For temperturen er nordisk.
I dag tidlig klokka 6 var det 6 grader.
Nå gjelder det å nyte potteblomstene før nattefrosten kommer.
Høsten er så avgjort kommet.

Maur og vann ødelegger

Foto: Kow d.e. 21062014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Et felt med belegningsstein er tatt opp, og singel av størrelse "2-6" er lagt ut. Singelen skal stå seg bedre mot vann enn det sand gjør, og ikke virke så innbydende på maur.

Steinene er lagt tilbake. Laget er ikke rett, men tilpasset det lett ujevne belegget omkring. Etter at bildet ble tatt, er mosebelegget mellom det "nye" feltet og vegen utenfor fjernet. Det hjalp på helhetsinntrykket.

For om lag 25 år siden la vi et belegg av sementstein i innkjørselen og på gårdsplassen.
Det lå pent lenge, men etter hvert begynte underlaget å gi etter her og der.
Årsakene var delvis at rennende vann undergravde steinene på noen særlig utsatte steder, og at myriader av små maur flyttet sanden som steinene skulle hvile på.
Store felt ble undergravd, steinene sank, og belegget ble ujamt.

Stort søkk ved kummen
Særlig ille var det ved drenskummen i innkjørselen.
Der gikk vannet og maurene sammen om ødeleggelsene.
Etter hvert var det der et søkk som var godt og vel 30 cm dypt, og som stadig ble større i omfang.
Biler på veg ut og inn kom stadig bort i kumlokket.

Ved hjelp av sønn og barnebarn
Etter lange overveielser bestemte familiens gartner og anleggsarbeider seg for å gjøre utbedringsjobben sjøl.
Med hjelp av familiens voksne sønn og hans tilhenger ble singel kjøpt inn og kjørt på plass.
Far og sønn tok opp steinen på den delen som skulle utbedres, og avrettingsmassen "2-6" trillet på plass og jevnet ut.
Husets anleggsarbeider tok så den omstendelige jobben å rense steinene for mose og sand og legge dem på plass slik at de best mulig ble tilpasset ujevnhetene i belegningen omkring.
Når alt var lagt, støpte barnebarnet Marius på 12, en kant mellom steinene og kumlokket.

Vil det vare?
Vil opprettingen vare?
Det blir spennende å se.
Forhåpentlig vil vannet sige mellom singelen og ikke skylle den med seg.
Og forhåpentlig vil maurene velge andre steder å slå seg til i stedet for å gå til kamp mot gruskorn som er fra 2 til 6 mm store.
Vi tar imidlertid ikke noe for gitt.
En ting har imidlertid erfaringen lært oss: Sand er totalt uegnet som underlag for steinsett der det er vannsig og maur.
Skal du legge stein, så tenk deg om før du velger sand som underlag.