Rododendron catawbiense eldes med stil

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Er det fjorårets regn vi har å takke for årets overdådige blomstring?

Vi var en stund redd for at årets tørre mai-måned skulle føre til at rododendronblomstene skulle visne før vi fikk gledet oss over blomsterprakten. Men takket være nedbøren i juni står de ennå.

Ingen ting å si på skjønnheten.

 

Nå er det 41 år siden vi bygde huset og 40 år siden vi anla hagen.

Rododendronplantene kom tidlig på plass.

Da "familiens gartner" anla en skiferbelagt terrasse i en nisje mellom husveggen og fjellknausene like ved inngangsdøra, lagde han en grøft mellom terrassen og fjellknausen.

Grøfta var verken bred eller dyp, men han fylte den med sur jord og plantet to rododendron catawbiense-planter der.

Plantene sto lunt, men mørkt, og det ble smått med blomster de første årene.

Da et stort grantre - som kastet sin mektige skygge over rododendronplantene - ble tatt ned, ble det imidlertid fart i rododendronplantene.

De vokste og de blomstret.

Og siden har de vært fulle av blomster så å si hvert eneste år. 

Noen sjeldne hvilerunder med beskjeden blomstring har de tatt, men stort sett har de to buskene gledet oss med sin overflod.

Og i år har de overgått seg selv! 

I år har de over 200 blomster!

Etter om lag 40 år i det vesle og grunne, strengt avgrensede, bedet som er omgitt av steinsetning, mur, skiferbelegg og fjell blomstrer de to catawbiense-plantene rikere enn noen gang før.

I vinter var de tynget ned av uhorvelige mengder med tung snø, og vi fryktet det verste, men uten grunn.

Stammene og greinene holdt, og knoppene ble sittende på greinene.

Og nå, den første uka i juni, står begge plantene fulle av friske, fine blomster.

Slik har de til nå stått i tre uker i rad.

Og fortsetter det å bøtte ned annenhver og hver dag - slik det gjør akkurat nå - ville det ikke overraske om de holder seg friske i en uke - eller kanskje to til.

 

 

 

Stemor utenfor rekkevidde

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Potta på veggen er det eneste trygge stedet på gårdsplassen.

Høyt henger de og sure er de sa reven om rognebærene.

Vi får håpe ar rådyra resonnerer på samme måten når de ser stemorsblomstene oppe på veggen ved siden av inngangsdøra.

Tidligere har vi plantet stemorsblomster i urner og bed.

Det har vi sluttet med!

Ikke bare blomstene, men hele plantene er blitt rådyrmat nesten før vi har fått dem i jorda.

Kloke av skade plasserer vi nå stemorsblomstene utenfor rådyrenes rekkevidde.

Noen henger på veggen ved inngangsdøra.

Resten pryder bordene på verandaen.

Så nå må våre vakre uvenner rådyrene nøye seg med å snauspise og ødelegge de plantene som fortsatt står i bedene fordi de er for store - og for mange - til å bli inngjerdet og eller satt under tak.

Og de firbeinte lar seg ikke be to ganger.

Knopper og blader og unge skudd havner jevnlig i rådyrmagene.

En ihuga hagedyrker kan bli frustrert av mindre!

Men - utrolig nok! - han holder ut selv om han nå har fått sine planter ødelagt av grådige rådyr i mer enn 40 år!

Ringdue i tungvektklassen

 

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Den største ringdua vi har sett.

 

 

Det er et rikt og variert fugleliv i hagen - både fugler som holder til her, og slike som stikker innom en tur. 

Ringduene er faste gjester og vekker ikke spesiell oppsikt selv om de er fine å se på og bidrar med koselige kurrelyder.

Duene kommer i ulike aldre og størrelser - og med ulikt aktivitetsnivå både når det gjelder luftakrobatikk og kurreaktivitet.

Men for kort tid siden hadde vi besøk av en due som skilte seg fra mengden.

Vi måtte se flere ganger før vi kunne konstatere - og akseptere! . at det virkelig var en ringdue.

 

Nå er ringdua riktignok Norges største due, og størrelsen på duer varierer trolig på samme måte som det er variasjon på andre dyr.

 

Men denne var stor!

Mye større enn de duene som ellers frekventerer hagen.

 

Den satte seg på en grein på en av naboens furuer som står ved tomtedelet.

Jeg prøvde å komme tettere innpå, men det skulle den ikke ha noe av. 

 

Den flyttet seg.

Til slutt fikk jeg likevel tatt et slags bilde av den der den hvilte ut på en furugrein etter anstrengende vingeslag.

 

Der satt den og utgjorde for en stakket stund ufrivillig et interessant blikkfang i vår hage.

Senere har vi ikke sett den.

De tjuvaktige skjærene bruker gårdsplassen som ambolt

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

 Ofte er det nøtter skjærene slipper ned og knuser mot steinbelegningen. Noen ganger blir ikke bare skallet, men også nøttekjernen liggende igjen, men stort sett spiser de opp maten sin.

 

 

Her har de stålet et egg fra et fuglereir, knust det mot steinene og spist innmaten. OBS: Det er ikke et hønseegg. Dette er langt mindre.

 

Egget er tømt. Om det bare har inneholdt plomme og hvitte, eller om det har vært et embryo der, er vanskelig å si, men skjærene spiser gjerne både befruktede egg og fugleunger.

 

Vi har steinbelegning på innkjørselen og gårdsplassen.

 

Det vet skjærene å benytte  seg av.

De henter forskjellige gjenstander, flyr høyt opp i lufta og slipper det de har i nebbet, ned på steinbelegningen.

Når rovet er knust, spiser de i ro og mak opp innholdet.

Vi har hatt steinbelegning i mange år.

Til å begynne med lurte vi på hvorfor det lå så mange fremmedartede små gjenstander på gårdsplassen.

Våre egne trær spredde både greiner, furnåler og løv, men hvor kom nøtter, bær, frukt og eggeskall fra?

Våre eiketrær står f. eks. ikke slik at de kan miste nøtter på den steinbelagte gårdsplassen, så noen måtte frakte alt det med ukjent opphav dit.

Så fikk vi se en skjære med en nøtt i munnen, og da gikk sammenhengen opp for oss.

Skjærene bruker steinbelegningen på gårdsplassen til å behandle matvarer som trenger å bli knust eller åpnet før innholdet kan fortæres.

Kråkefugler er intelligente - og lærenemme. 

De lærer av erfaring.

Og skjæra er trolig den gløggeste. 

 

Den skjønner f.eks. at det er seg selv den ser, når den ser seg i speilet.

At den bruker "verktøy" er derfor ikke i seg selv en overraskelse.

Men at den skulle bruke vår steinbelagte gårdsplass som ambolt når den vil ha noe knust, er en interessant oppdagelse.

 

Våronna så vidt i gang

 

Kay Olav Winther d.e. 2024 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Urnene med agapanthus er kommet ut fra skjulet hvor de har overvintret, og ut i lys og frisk luft.

 

 

 

Bladene er fortsatt bleke etter livet innendørs, men ser ikke ut til å være skadet av nattekulde, sludd eller sno.

 

 

April er på hell, og mai står for døra.

 

April kalles for vårmåned, men på mange måter er den mer "vinter-light".

Selv her sør i landet hvor "familiens gartner" holder til, er det netter med minusgrader, kalde dager med sur vind - og rett som det er faller det snø eller sludd som gjør det utrivelig både for folk og planter.

 

Vi får håpe at mai retter opp det dårlige inntrykket og erstatter nattefrost og sure dager med varme og soldager som innbyr til hagearbeid.

 

Selv om det har vært - og fortsatt er - i overkant kjølig, er våronna så smått i gang her i hagen også.

Hardfør agapanthus

Urnene med agapanthus er satt ut. 

Agapanthusplantene tåler erfaringsmessig noen kuldegrader og litt bitende sno.

Ett år ble vi overrasket av snø og kulde. Da ble noen agapanthusplanter som ikke sto i urmer, men var plantet  et bed, stående ute vinteren over.

Da våren, someren og varmen kom, vokste de fram og blomstret alle som en.

 

 

Produsert i Norge. Da er det i alle fall ikke snakk om import av sykdommer.

 

 

Fjellmandel på terrassen

Til jul kjøpte vi en pose med fjellmandel.

 

Posen de var pakket i, forteller at de var dyrket i Norge. Det bør derfor ikke være betenkelig å sette dem i jorda.

 

Vi har latt 10-12 stykker av dem sette groer, og nå har "familiens gartner" satt poteter i to plastdunker som står på terrassen.

 

Nå krysser vi fingrene og håper at rådyrene ikke spiser riset etter hvert som det kommer opp, eller napper i riset slik at potetene blir dratt opp av jorda før de får formert seg.

 

Frykten for ugagn er ikke ubegrunnet. Ugagn har rådyrene anrettet før!

 

Hvitløk 

For omlag en måned siden satte "familiens gartner" en del hvitløkfed i potter.

Nå er de plantet ut i plastdunker på terrassen.

Mens de har stått i pottene inne, har de dannet fine røtter, og flere av dem fikk med seg fine jordklomper til sitt nye tilholdssted.

Fra før har vi en kraftig hvitløksplante i et bed i kjkkenhagen. Den er ubeskyttet, men har likevel fått stå i fred for rådyrene.

Trolig liker ikke rådyrene hvitløk, men det gjør husets frue og "familiens gartner".

Hvitløksbladene gir en mild, fin hvitløkssmak og kan erstatte - eller supplere - gressløk både i salater og andre retter.

Sidensvansene har kommet - heldigvis

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Bulkemispel har vakre røde bær fulle av frø med nesten overnaturlig spireevne. 

 

 

Bulkemispelbærene henger ut over kjøkkenhagen. Hvis fuglene ikke spiser bærene, får vi en "skog" av bulkemispelplanter neste år.
 

 

Det er ikke bare bulkemispelen som har bær med stor spireevne. Disse andre misplene er det tross alt mulig å "holde i tømme".

 

Vi har ventet på sidensvansene.

Nå er de her.

Heldigvis! 

Naboenes hager og hekkene mellom tomtene, er fulle av bær.

Bær som vi gjerne vil bli kvitt slik at de ikke får anledning til å lande på bakken, spire og danne en underskog av mispel - dvs. cotoneaster - over alt hvor vi ikke vil ha dem.

De fleste mispler er invaderende- men cotonneaster bullatus er verst!

Den har en nesten utrolig spireevne, og er dessuten bærer av sykdommen pærebrann som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien.

Bulkemispel er svartelistet i den forstand at den er ulovlig å dyrke og selge.

Men når folk har den som pryd- og hekkplanter, sprer den seg uhemmet til nabohager og friområder. 

Slik er det dessverre også der vi bor.

Fuglene sprer frøene - og vi hageeiere luker, skjærer ned og rydder.

Men det monner lite.

Derfor venter vi på sidensvansene!

Egoistisk, kanskje?

For sidensvansene sprer vel de forhatte frøene til andre?

Men det får stå til.

 

Nå har trostene - og især svarttrosten! - riktignok forsynt seg av cotoneasterbærene i lang tid.

Men det monner liksom ikke.

Derfor har vi utålmodig ventet på sidensvansene.

De pleier å komme i store flokker og tømme hagen for bær før de forlater oss igjen.

Vil de komme i år?

 

Ja, heldigvis - nå har de endelig kommet.

Som en sky feier de over hagen - og naboskapet - slår seg ned i de bærtunge buskene, og sluker de saftige røde bærene.

Noen ufordøyde bær havner nok velgjødslet i vår hage, men det meste havner forhåpentlig  vannet, på asfalten eller andre karrige steder der frøene går til grunne. 

 

Men en del havner nok også i naturen og i andres hager.

Det kan ikke hindres så lenge disse forhatte buskene med de forhatte bærene fins.

Tross alt: Takk til sidensvansene som hjelper oss utsatte hageeiere å begrense invasjonen av bulkemispel fra nærliggende hager!

Og det er familiens "gartner" i sin høye alder evig takknemlig for!

 

Høstastersen blomstrer. Hurrah!

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Endelig får høstastersen blomstre. 

 

 

Neida, familien Winther skal ikke kose seg i solveggen. Stolene beskytter høstastersen. Uten beskyttelse, ingen blomstrende høstasters.

 

Vi har nevnt det til kjedsommelighet, men det kan dessverre ikke sies for ofte: Plantene i vår hage lever et besværlig liv.

 

Sjansen for at de skal bli spist er overveldende.

Det gjelder ikke minst høstastersplantene.

Må "gjemmes" godt

De må stå høyt oppe på rådyras favorittliste, for de blir som regel beitet ned flere ganger i løpet av vekstsesongen.

Først blir de spist  så snart de har vokst seg til om våren - og deretter bare fortsetter det.

Hvis plantene da ikke blir "inngjerdet" eller beskyttet med møbler eller andre remedier som hindrer rådyrene i å komme til.

 

Da kan de i heldigste fall ha en sjanse.

"Stol-gjerdet" gjorde susen

I å satte vi de hvite hagestolene i plast foran bedet.

Og under over alle under: Det fungerte!

De vakre høstastersplantene har overlevd, og utgjør nå et frodig og riktblomstrende rosa-lilla innslag mot den mørkbeisede husveggen.

Et høstbed som gleder husets og hagens eiere - og et vell av flyvende insekter.

Veps

Skjønt, i all hovedsak er det veps ser det ut til.

De får bare kose seg og nyte naturens gaver så lenge det går.

Det varer nok ikke lenge nå.

Men foreløpig er det både blomster og insektliv i sørveggen!