Dekorative c-vitaminer

Foto: Kow d.e. 070908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rynkerose gir delikate, røde nyper fulle av C-vitamin og trolig også andre verdifulle antioksidanter.

Noen betrakter Rynkerosen (Rosa Rugosa) som en fare for norske hager, norsk natur og det norske kulturlandskapet. Planta er forvillet flere steder i Norge, og man er, sikkert med en viss rett, redd for at de i likhet med lupinene tar overhånd i skråningene langs motorvegene.

Vi har om lag ti rynkeroser spredt på forskjellige steder i vår hage. Vi har dem for blomstenes, bladverkets og – ikke minst – nypenes skyld.

Vi har andre nyperoser også. Men disse nypene er mindre, mørkere og hardere, og derfor etter vårt skjønn, ikke så anvendelige.

Hagelitteraturen anbefaler at rynkerose skjæres helt ned hvert fjerde år. Vi skjærer, eller snarere klipper, de fleste av rynkerosene ned til omlag 30 cm høyde hver vår. Da blir de penest. Både de vi klipper hardt og de vi klipper moderat, samler bladverket på toppen av nakne "stammer" utover sommeren. Trolig skyldes det mangel på lys under det tette bladverket.

Nypene på rynkerosen er vakre og sunne. De er små, runde C-vitaminbomber og kan brukes til både det ene og det andre

Vi har tidligere brukt nypene til marmelade eller syltetøy. Det er arbeidskrevende, for frøene eller ”lusene” som de kalles, må - eller bør - fjernes før nypekjøttet havner i kjelen. Det er en omstendig operasjon, og skal man lage mye, kan rensingen ta tid. Men nypemarmelade er godt og sunt og verdt anstrengelsene.

Vi koker uten sukker. Diabetikeren av oss kan da søte sin del med kunstig søtstoff og den friske med sukker. I den utstrekning ekstra søting i det hele tatt er nødvendig. Modne, eller litt overmodne, nyper er søte i seg selv. Enda søtere blir de visstnok etter en frostnatt eller to, men da kan de også bli bløte og klisne. "Frostnetter" kan man kanskje med større hell gi dem i fryseren etter at de er høstet og renset?

I år skal vi lage nypesaft og -juice. Det har vi ofte tenkt på, men det er aldri blitt noe av. Men i år skal vi prøve. Til safta har vi tenkt å koke nypene med frøene i, og skille fra faststoffene i etterkant. Vi er spent på hvordan det vil påvirke smaken.

For tre-fire år siden fikk vi en juicepresse. Den er ikke blitt utslitt, for å si det sånn. Den skal prøves ut i år. På nyper.

Kanskje rapporterer vi om erfaringene i Hagekroken.

Portulakk

Foto: Kow d.e. 050908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Noen ynkelige portulakkplanter har overlevd snilenes angrep.

I våres fant jeg, som tidligere fortalt, noe gammelt, bortglemt portulakkfrø som jeg sådde.
En del planter kom, og det hele så ikke så verst ut.
En stund. Men så fikk snilene teften av godsakene.
Nå har jeg høstet de sørgelige restene og syltet dem for å bruke dem i fiskesuppe.
Jeg tar utgangspunkt i oppskriften på s. 675 i "Stor kokebok" av fru Henriette Schønberg Erken (Aschehoug 1934), men moderer sukkermengden i laken og gjør ellers vold på flere av den bestemte damens regler.
Schønberg Erken foreskriver forholdet 1 kg sukker og 1/2 eddik til 1 kg portulakkstilker, men en brøkdel av denne sukker- og eddikmengden er nok. Jeg anbefaler at kokken smaker seg fram, for matlaging er en smak-sak.
Jeg krydrer laken med kanelbark og nellikspiker slik Schønberg Erken foreskriver, men mengden må også her avgjøres av smak og behag.
Schønberg Erken foreslår å skille fra bladene og bare sylte stilkene, men jeg sylter både stilker og blader. Først koker jeg stilkene en stund slik at de er nesten møre, og så slipper jeg bladene oppi slik at de blir forvellet - eller vel så det - før jeg legger alt på glass og heller lake over.
Så lite portulakk som jeg har, sløyfer jeg også Schønberg Erkens omstendige framgangsmåte med stadige oppkok av laken flere dager i trekk.
Har man derimot så store mengder at det er snakk om meget lang lagringstid, bør man nok være nøye med å sørge for at portulakken ikke blir bedervet.
Når jeg serverer fiskesuppe, legger jeg både stilker, blader og en skjefull eller to av laken i suppa etter at den er fylt i tallerkenen.
Noen vil ha det til at dette er en bergensk tradisjon, men i så tilfelle er Bergen en meget stor by, for i mitt barndomshjem i Sarpsborg, brukte vi portulakk - som min far hadde dyrket, og min mor hadde syltet - i fiskesuppa. Det var der jeg lærte å sette pris på smaken av syltet portulakk.
Portulakk (Portulaca oleracea) kan også brukes rå, f.eks. i grønne salater og eggeretter, og kokt eller dampet i smørsaus og som grønnsak til så vel kjøtt som fiskeretter.
Folketroen vil ha det til at portulakkte virker oppkvikkende. Sikrere er det at portulakkfrø virker avførende. Så pass opp for frøene.

Weigelaen blomstrer igjen

Foto: Kow d.e. 090908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Weigelaen er generøs. Nå blomstrer den for annen gang denne sommeren.

For første gang, for første gang, det giver mang en småting rang, heter det. Men det som gjentar seg, er heller ikke å forakte. Spesielt ikke når det kommer overraskende.

Vi hadde ikke ventet at våre to klokkebusker - trolig Weigela "Eva Rathke" i følge "Alt om hagen", prydbusker 2, Idé-forlaget 1988 - skulle slå til med en ekstra blomstring i september. Nær sagt, mot naturens orden. For det kan nesten se ut som om buskene blomstrer på årskvister, men ved nærmere ettersyn er vi kommet til at også denne blomstringen skjer på fjorårets kvist. Skjønt, det er vanskelig å avgjøre for noen av kvistene ser unge ut.

Vi pleier å stusse buskene etter blomstring, men rakk ikke det i år. Formodentlig er det dette som har gitt oss denne overraskende, og derfor ekstra gledelige, blomstringen nå på tampen av sesongen.

Vinterglans og hosta

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vinterglans og hosta, som begge har dekorativt bladverk, kjemper om plass i hjørnet mellom hagetrappa og gårdsplassen.

Da vi for mange år siden plantet i et mindre bed mellom gårdsplassen og trappa ned til det nederste hagenivået, plantet vi altfor tett.
En cotoneaster har vokst seg omfangsrik, og staudene har også blitt større.
Planter som står tett, holder ugraset borte, så vi planter gjerne tettere enn anbefalt, men i dette tilfellet ble det nok i tetteste laget. Etter to-tre år stod physalis, vinterglans, hosta og fjærnellik oppe i hverandre.
Så gikk physalisplantene ut. Nelliktua har etablert seg i enden av bedet og holder seg der, mens vinterglans og hosta fortsatt kjemper om plassen i det trange bedet mellom cotoneasterbusken og tua med nellik.

Vinterglans
Pachysandra terminalis, eller vinterglans som vi sier på norsk, er villig og herdig og har et bladverk som er dekorativt hele året, men blomstene er uanselige.
Vinterglans bør i følge planteleksikonet stå i halvskygge, men trives også i skygge. Våre planter står i tilnærmet full sol og tåler det åpenbart godt.

Hosta
Hvilken sort bladlilje (hosta) vi har, er usikkert. Den har lansettformede, randete blad med hvite striper langs kanten, og passer dårlig med beskrivelsene i de hagebøkene vi har. Bladene er nemlig lysere grønne enn på noen av de plantene vi har funnet beskrevet.
Blomstene er ca 20 cm høye, lys lilla og visner fort.
Hvis noen har en teori om hvilken art det kan være, hører vi gjerne om det.
Vi har delt morplanten ved forsiktig å ta av rotskudd ytterst. Skuddene slår rot og vokser der vi setter dem - tilsynelatende uten krav til jordsmonn og lys.
Norsk Hageleksikon skriver "ingen problemer" når det gjelder skadedyr og sykdommer, men det var nok før iberiasnilene kom.

Malver og kryptimian

Foto: Kow d.e. 100708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Malver og kryptimian pryder hellegangen. De har selv avgjort at de skal vokse der.

De som leser denne bloggen, har sikkert forstått at plantene selv bestemmer vel så mye som gartnerne.
Der de sår seg og vokser opp, får de som regel stå. Rosa og hvite malver som vi fikk av noen venner, satte vi i et vestvendt bed på øverste hageplan.
Der har vi ingen malver nå. Rosa malver har vi faktisk ingen steder, men hvite har vi både her og der. Bl.a. ved hellegangen mellom rips- og bjørnebærbuskene.
Vis a vis de hvite malvene har den velduftende kryptimianen med de rosa - eller kanskje lilla - blomstene, tatt plass og breiet seg ut over ganghellene. Eller det som skulle være heller til å gå på.

Malver
Malver (Malvaceae) kalles - uvisst av hvilken grunn - på norsk gjerne for kattost. Vi - som er glad i svenske viser - foretrekker navnet malver som vi kjenner fra Gabriel Jönssons vise "Flicka från Backafall" hvor det så poetisk og nostalgisk heter:

"Luften är kryddad av tusende salvor,

men jag ger bort dem var endaste en,

mot at få vandra bland Backafalls malvor

allt medan månen går vakt över Ven."

Og hvor poeten skriver både om månen som "i malvorna går", og ollonborren som vil "veta om dina bröst bli som malvornas blom".

Det er klart at en plante som inspirerer til slik poesi, ikke kan kalles kattost.

Timian

Timian (Thymus) er en fin og meget anvendelig krydderplante.

Vi bruker blader og blomster fra vår kryptimian (serphyllum) i grønne salater, i tomatsuppe, ertesuppe og andre supper, i kjøttretter - og til te. Både ren timiante og sammen med andre urter.

Timiante skal i følge folketroen hjelpe mot hodepine - også bakrus! - onde drømmer, tungsinn, hoste, katarr og astma. Avkoket virker dessuten visstnok desinfiserende og kan brukes på sår. Timiansalve hjelper mot uren hud. Sies det.

Bank i bordet, men vår timian har klart seg gjennom mange norske vintre. Både snøfattige og snørike. Men noen planter har fra tid til annen gått ut. Hvorfor noen overlever vinteren og andre ikke, har vi ingen forklaring på. De har tilsynelatende samme klima- og vekstvilkår.

Pepperrot

Foto: Kow d.e. 020908 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

OVER: Pepperrot er en kraftig plante som gjerne vil rå grunnen aleine.

VENSTRE: Det er flere enn oss som liker pepperrot. Snilene tar grådig for seg.

For flere år siden fikk vi en liten bit pepperrot (Amorácia rusticana Cochlearia armoracia ). Den var børstet fri for rothår og avskåret i begge ender.

Vi hadde kanskje ikke så stor tro på at den skulle komme, men satte den i jorda i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.

Etter som det på den tiden ikke var lov å vanne i vår kommune, fant vi det tryggest å ha grønnsaker og urter i skyggen av huset hvor bare ettermiddagsola nådde fram.

Pepperrota fikk i likhet med rabarbraen den mørkeste plassen.

Men rotbiten gjorde alle bange anelser til skamme.

Den kom og ble etter hvert til mange.

For tre-fire år siden flyttet vi noen av dem for å avgrense bedet og gi plass til grønnsaker, men det viste seg vanskelig. Selv om vi spadde meget dypt, ble det værende igjen en liten rotbit, og fra den grodde en ny plante opp. Uansett hvor mye og dypt vi spar, blir vi ikke kvitt den.

Norsk Hageleksikon slår fast at Pepperrot blir 60 cm høy. Flere av våre planter er 110 cm.

Vi river pepperrot og blander med rømme. Jo lenger den står, desto bedre smaker den. Blander man med krem, bør blandingen brukes innen kort tid - selv om pepperrot inneholder stoffer som motvirker mugg og forråtnelse.

Pepperrot passer både til middagsretter og som pålegg; f. eks. sammen med tomat.

Unge blader kan brukes i grønne salater.

Vi har frosset ned revet pepperrot og rotbiter som vi river før de har tint. Noen mener at smaken forsterkes ved kulde, men vår erfaring er at frosne røtter smaker noe svakere, men beholder tydelig pepperrotsmak.

Pepperrot har vært brukt i Europa i alle fall fra 1200-tallet. I andre deler av verden enda lenger.

I flere land har pepperrot navn som inneholder ordet hest, f.eks. engelsk: horseradish og tysk: Meerrettich som betyr mærrareddik.

Som de fleste andre urter er pepperrot omfattet av overtro. F. eks. skal en bit pepperrot i pungen holde fattigdommen unna i følge boka Krydder (Swahn 1998, Teknologisk forlag).

Vi har ikke prøvd.

Vi gledet oss for tidlig

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

OVER: Her var det seks roseknopper. Nå er det én.
VENSTRE: Sånn har vi tidligere forsvart rosene mot rådyrene.
Må stengslene opp igjen?


Denne hagesesongen har vi ikke vært plaget av at rådyrene spiser av plantene.
Inntil nå har roser, stemor og ringblomster fått være i fred, og vi begynte å håpe på at det skulle vare.
Kanskje kunne vi til og med plante tulipanløker for å sikre oss et tidlig blomsterflor til våren?
I går ble vi imidlertid brakt brutalt ned på jorda igjen.
I nattens mulm og mørke hadde rådyrene spist fem av de seks remonterte roseknoppene på den gule rosen som vi er så glad i.
For den er rådyrene dessverre også glad i. På sin måte.
Like ved lå avgnagde og delvis oppspiste roseblader og rester av blomsterertplanter som de også hadde forsynt seg av.
I flere år har vi måttet gjerde inn den gule rosebusken og blomsterertene med gjerdeelementer, hagestoler og annet som kan være egnet til å holde rådyrene på avstand fra de fristende plantene.
Ikke har det vært pent, og ikke er det praktisk, for stengslene står i vegen når biler skal snu.
Så vi får se. Kanskje må gjerdeelementene opp.
På den annen side: Forsvinner den siste roseknoppen også, så er det ikke mye å ta vare på.
For det er vel for mye å vente at rosene skal rekke å sette enda flere nye knopper før kulda setter inn, og vinteren tar over.