Aviser mot hvitveis

Foto: Kow d.e. 240908 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Aviser i bringebærbedet holder hvitveisen i sjakk - i alle fall delvis.

Bringebærbuskene har flere konkurrenter.
Verst er nok bjørketrærne som sender sine lange røtter inn der hvor jorda er løs og innbydende, og hvor de kan forsyne seg av næring og fuktighet som bringebærene skulle ha.
Når bringebærene lider for åpenlyst, kutter vi de øverste bjørkerøttene ved tomtegrensen, men trærne lider ingen nød. Det er nok av røtter dypere nede.
Og så har vi hvitveisen. Den er vakker der den passer inn, men i bringebærlandet er den bare en grådig snylter som vi gjør alt vi kan for å bli kvitt.
Roundup og annen kjemisk bekjempelse vil vi helst unngå, derfor tyr vi til aviser.
De legges i vann til de er ordentlig gjennombløte, og så legges de overlappende ut mellom bringebærplantene.
Oppe på avisene legger vi gressavklipp og løv.
Det hjelper. Ikke slik at vi blir kvitt hvitveisen, men mengden blir redusert betraktelig.
Dessuten reduserer avisene floraen av rotskudd.
Rotskudd bruker vi til å fornye bestanden med år om annet, men det blir lett for mye. Vi er derfor fornøyd med at avisene demper tilveksten.

Hva skjer 'a?

Foto: Kow d.e. 250908

Klikk på bildet for å se større versjon

Midt i vår frodige, grønne kryptimian utvikler det seg et "svart hull". Hva i all verden er dette?

Vi skrev nylig om timianplantene våre og framholdt at de sjelden "går ut".
Ikke før var det skrevet, så oppdaget vi et merkelig svart felt midt i den grønne, frodige tua.
Siden er feltet blitt større.
Hva kan dette være?
Urin?
Først mistenkte vi rådyrene, så grevlingen, men det er kanskje å gjøre en skjelm urett, for det lukter ikke noe. Vi har stukket handa ned i det svarte og rotet rundt før vi har luktet på fingrene. Ingen ting.
Det svarte ser nesten ut som olje, men ingen ting smitter av på fingrene.
Er det en kjemisk reaksjon? Eller sopp? Ingen sporer er å se eller merke, så sannsynligvis ikke.
Hvis noen har vært borte i noe liknende, eller har en begrunnet teori om hva dette merkelige fenomenet skyldes, så la oss høre om det.

Fryd for øyet og matfat for sidensvansene

Foto: Kow d.e. 140908

Klikk på bildet for å se større versjon

Mispelen ved innkjørselen har massevis av røde bær som lokker sidensvans i store mengder.

For sånn omtrent 23-24 år siden fikk vi et merkelig rotskudd. Det bestod av en blyanttynn stamme på omlag 70 cm og en enda tynnere sidegrein helt øverst i toppen.
Familien måtte hoderystende registrere at husets herre gav den merkelige skabelonen den framtrendende og godt synlige plassen ved innkjørselen lengst ute mot vegen. Som pedagog hadde han tro på at gode vekstforhold og godt stell ville kunne gjøre selv det umuligste utskudd til en vakker - og nyttig - plante.
I dag er det ulenkelige, misformede skuddet en frodig, dekorativ buske som årlig varter opp med en masse røde bær.
Vakre for øyet, så lenge det varer, og deretter mat for et umåtelig antall sidensvans som uten varsel invaderer hagen og spiser bærene av ulike slag mispel, rogn, bærberis, aronia og andre mer anonyme busker som vi har rundt omkring i hagen.
I følge Norsk planteleksikon finnes det om lag 50 arter av mispel (cotoneaster). Noen feller løvet, noen er vintergrønne, og noen kan ikke helt bestemme seg. Vekstformen varierer.
I vår hage har vi flere slag. Både store bulkemispler og krypende, eviggrønn dammeri. Noen har vi formert ved hjelp av rotskudd fra famile og kjente. Det som trolig er bulkemispel (cotoneaster bullatus) - og kanskje andre med - har fuglene kommet med.
Det virker i alle fall sannsynlig, for plutselig har det dukket opp planter som verken vi eller naboene har fra før. Og bærene med frø i, er for tunge til at de kan ha kommet med vinden.
Hvilken art mispelen ved innkjøringen er, er vi usikre på. Kanskje er det sprikemispel (cotoneaster divaricatus). Bladene på vår plante får i alle fall vakre høstfarger, før de faller av.
Bærene tar altså fuglene seg av. Planta overvintrer derfor med bare, mørke stammer og greiner som danner en elegant silhuet mot hvit snø og minner om en tusjtegning, streket opp med impulsive linjer av den ekspresjonistiske kunstneren, naturen.

Hva slags tre er dette?

Foto: Kow d.e. 2008

Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Vi regner med at det er en gran, men hva slags?

T.v.: Overflaten er glatt. Det hvite "utslet-tet" har kommet det siste året.

For mange år siden fikk min kone tre små planter av en bekjent.

Plantene var et slags bartre som var ukjent for oss, og hadde sin opprinnelse på det som den gangen het Landbrukshøgskolen på Ås.

To av plantene satte vi relativt værutsatt i utkanten av plenen.

Den tredje plantet vi i et mørkt bed på nordsiden av huset, ikke langt fra husveggen og kjøkkenvinduet.

Slik vi ofte gjør, undervurderte vi trærnes vekstkraft og raskt voksende behov for "Lebensraum".

Alle tre skjøt hurtig i været.

Etter noen år måtte vi felle det ene av de to som stod ute på plenen slik at det største av dem skulle få utfolde seg. Og det gjorde det. Inntil vi for tre-fire år siden skar det ned for ikke å frata en fjerntliggende nabo utsikt til sjøen.

Nå har vi igjen treet ved kjøkkenvinduet. Det rekker i dag langt over taket, og må nok kuttes slik at det ikke er til sjenanse for andre naboer.

Men vi kvir oss for å fjerne det helt. Vi har nemlig stor glede av det.

Nederste delen har vi "frisert" ved å fjerne kvister slik at vi kan komme forbi på hagegangen mellom treet og huset, og på de laveste greinene henger vi fugle- og ekornmat. Matingen gir både oss og barnebarna viktige opplevelser.

I alle år har vi lurt på hva disse trærne heter.

Det er vel en gran, men hva slags? Hva heter den på norsk og latin, og hvor i verden vokser den naturlig?

Og hvordan og hvorfor er den kommet til Norge?

Er det noen som kan hjelpe?

Tomt i flere plan

Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon



Øverst: Vår tomt har tre nivåer. Fra nedre plen går en trapp opp til gårdsplassen.

Midten: Nedre plen. T.v. bak fotografen er det et steinbed.

Vi bygde i 1982-83 og flyttet inn sommeren 1983.
Tomta var egentlig en naturtomt med småskog og villbringebær på forsiden, og gran og furuskog på baksiden.
Bak - dvs. på østsiden av huset - har vi fortsatt naturtomt med skogbunn og bartrær.
På vestsiden av huset måtte vi imidlertid fylle opp på oversiden av innkjørselen, for ikke å få en altfor stor skråning ned fra naboens tomt.

Øvre nivå har i flere år vært tumleplass for grevlinger som har gravd opp og ødelagt plenen. Mellom Weigelaen og Kolkwitziaen er det utsikt til Oslofjorden.

Den øvre plenen er anlagt på et noe tynt jordlag, som ligger på et lag av 20-30 cm leire som i sin tur ligger oppe på de kjempesteinene som er brukt for å heve nivået.
Den nederste plenen ligger på den opprinnelige skogbunnen som var der før vi kom og grep inn i naturens orden.
Skråningen mellom øvre plen og innkjørselen er beplantet med rosespirea, ulvespirea, pink Grootendorst, kvede og gyvel.
På "skulderen" til høyre for innkjøringen er det staudebed, og i skråningen derfra og ned til nederste plen, er det rosa rugosa, snøbærbusker, brudespirea, aronia, sibirertebusk og bulkmispel.
I bakkanten av steinbedet på nederste nivå er det tre omfangsrike busker, som jeg mener er bulkemispel. En velutviklet buske av samme slaget står på plenen vis a vis. Jeg har klipt buskene slik at de danner en portal eller en slags "pergola" uten søyler. Det gjør det mørkere for vekstene, men gir en stemningsfull, lun atmosfære.
Gressflatene er beholdt av hensyn til familiens sosiale liv.
På nederste plen spilles det forsiktig fotball med barnebarna, og på den øverste holdes det ved forskjellige anledninger hageselskap - fortrinnsvis for familien.
Mellom øverste plen og den vestlige endeveggen på huset, er det en hellelagt sitteplass med levegg og peis.
For den som leser våre blogginnlegg om hage, planter og plantestell, kan det kanskje være interessant å få et innblikk i hvordan hagen er utformet.
Derfor har vi laget denne presentasjonen.
Det grunnrisset den gir, skal vi fylle ut etter hvert.

Snilene bruker luktesansen

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjoner

Iberiasnilene (Arion lusitanicus) orienterer seg ved hjelp av luktesansen og skyr verken stein eller grus for å komme fram til matfatet.

Se godt etter, så ser du snilene på veg oppover stammen til matfatet. Noen sniler klatrer i "spiral" rundt treet, altså en mye lengre distanse enn strengt tatt nødvendig.

En boasnile tar en spisepause på kanten av matfatet. Noen ganger ligger flere sniler av forskjellige slag ved siden av hverandre og spiser samtidig.

I innlegget Sniler på "fuglebrettet" drøftet vi hvordan snilene kan vite at det er attraktiv mat høyt oppe i lufta.
Flere har latt seg engasjere av problemet.
Vi forela saken for snileekspertene på Bioforsk på universitetet på Ås, og har fått svar.
- Snilene finner mat ved hjelp av luktesansen, som er godt utviklet, svarer forsker Arild Andersen.
- Og kan finne ut at brødmaten høyt til værs er å foretrekke?
- Som de fleste dyr er snilene meget kvalitetsbevisste og går for det beste, for det gir dem den beste utviklingen. Selv vi mennesker, som har en meget dårlig luktesans, kan kjenne lukt på mange meters avstand, så det og mer til bør sneglene greie.
Så enkelt altså.
Skjønt, vi er fortsatt imponert - og overrasket.

Sniler på "fuglebrettet"

Foto: Kow d.e. 070908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hvordan kan snilene på bakken forstå at det er mat høyt, høyt der oppe?

Vi har en mateanordning hengende utenfor kjøkkenvinduet.
Der henger vi ut brødskalker og -skiver som vi tigger fra forretninger som har oppskjærermaskin.
Og maten er populær, blant småfuglene, hos vår faste venn ekornet - og snilene.
Joda, boasniler, iberiasniler og velfødde åkersniler jobber seg møysommelige vel 2,5 m opp langs trestammen, ca 115 cm ut langs en grein, og så langs en 10-12 cm lang ståltråd ned til maten.
Hvordan i all verden kan snilene, når de er nede på bakken, vite at det er godsaker høyt der oppe? Mat som det er verdt å klatre så langt og lenge for å få tak i?
Det de klatrer etter, er altså brød. Kan snilene ha erfaringer med brød?
Nede på bakken er de omgitt av all slags saftig og fristende grøntfor og råtnende gressavklipp som vi har lagt mellom bringebærbuskene.
Dette forsmår de altså for å få tak i brød.
Høyt til himmels. For i forhold til snilenes egen størrelse er avstanden opp til matfatet ganske drøy.
Boasniler og iberiasniler er fiender sies det.
Tydeligvis en sannhet med betydelige modifikasjoner, for boasniler og iberiasniler ligger i fredelig sameksistens side-om-side og spiser av fugle- og ekornmaten.
Vi får håpe at boasnilene i alle fall spiser eggene til iberiasnilene når de vel er nede på bakken igjen - som en slags dessert etter hovedmåltidet - som altså er brød, flere meter oppe i lufta.