Saft

Foto: Kow d.e. 070909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Deilig saft, men dessverre altfor mye sukker - både for diabetikeren og andre. Det runde, grå merket på etiketten til ripsflaskene opplyser at sukkermengden er redusert.

I går kjørte vi epler til frukt- og bærpresseriet på Askim.

Safta henter vi senere. Vi vil gjerne ha saft av årets produksjon. Så tåler den å stå en stund.

Skjønt, den går nok med. Vi har barnebarn som sørger for det.

Eplesaft finnes som sukret og usukret. Vi kjøper det siste, så slik saft kan også jeg, som er diabetiker, drikke.

Samtidig som vi leverte eplene, kjøpte vi med oss den ripssafta vi har levert inn bær til tidligere i høst.

Den er sukret. Riktig nok med mindre sukker enn tradisjonen tilsier, men for mye for den som har et insulin som ikke gjør jobben.

Så saft må jeg lage sjøl - hvis jeg skal ha noe.

I dag skal svartsurbærene til pers.

Dem koker jeg saft uten sukker av.

Så får vi se. Eller smake.

Det blir nok bittert, så litt kunstig søtningsstoff må vel til.

Men vondt, skal vondt fordrive, heter det.

Kanskje bruker vi den bitre safta som den er. Som styrkedrikk. I små doser.

Nå skal i alle fall bærene i hus.

En lykkelig slutt

Øverst: Hjelpeløs etter et ublidt møte med vinduet.

Nederst: I litt bedre form, men fortsatt groggy og passiv.

Foto: Kow d.e. 040909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Min kone satt i stua og strikket, da det smalt kraftig i vinduet like ved henne.

Utenfor lå en trost på ryggen.

Den laget spastiske bevegelser som om dens siste time var kommet.

Erfaringen har imidlertid fortalt oss at man ikke skal avskrive fugler som slår hodet i vinduet. Noen har tatt sin død av sammenstøtet, mens andre er blitt kraftig groggy, men har klart seg.

Raskt var vi ute, og godt var det, for den brannete katten som vanker hos oss, kom i god fart opp hagetrappa og så seg forskende omkring.

Er det mat her?

Den må ha en 7. sans. Eller kanskje har fuglen utstøtt lyder som har unngått våre ører.

Med arbeidshansker på for å unngå enhver mulig smitte, løftet vi fuglen som fortsatt lå på rygg, og på tross av iherdige forsøk ikke klarte å snu seg og komme unna da vi bøyde oss over den.

Men hvor skulle vi gjøre av den for å unngå at den ble kattemat?

Inn kunne vi ikke ta den i disse influensatider. Men garasjen, kanskje?

Vi plasserte den pent på et teppe på garasjegolvet, låste garasjeporten og håpet det beste.

Neste morgen stod fuglen på teppet.

Det var nok en riktig "skittrast" vi hadde tatt inn under vårt tak, for det var fuglemøkk rundt omkring, og pasienten var ikke snauere enn at den hoppet inn under bilen da vi kom for å se om den var i live.

Den lot seg ikke fange. Vi forlot derfor garasjen, og da hoppet den - tilsynelatende frisk - ut på gårdsplassen og videre under et grantre og borte var den.

Uten at vi fikk se at den kunne fly. Men den virket pigg og opplagt og ved sine fulle fem - eller hvor mange sanser en trost har.

Altså en historie fra vår hage som kunne endt som tragedie, men som fikk en lykkelig slutt.

Noe den brannete katten kanskje ikke er helt enig i.

Det regner

Foto: Kow d.e. 040909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke vær for hagearbeid i dag heller. Bjørnebærene ved muren forblir uplukkede.

Det regner. Og regner. Og regner.
Nesten hele tiden.
I går fikk jeg i all hast slått plenene. Innimellom regnbygene.
Gresset var vått, selvfølgelig, og pakket seg i oppsamleren - og bakken ble gjørmete her og der av all tråkkingen - men gresset ble i alle fall slått.
Det var godt det ble gjort. For i dag regner det igjen. Jevnt og trutt.
Himmelen er ensfarget blågrå. Horisonten rundt.
Som regel pleier de regntunge skyene å komme jagende inn fra fjorden i sør - eller ut fjorden nordfra, men ikke i dag.
Himmelen ligger ubevegelig og ugjennomtrengelig over oss.
Lufta er så tjukk av væte at jeg ikke engang kan ane fjorden.
Jeg skulle plukket bjørnebær.
Store, mørke, saftige, myke og søte bjørnebær som skulle blitt syltetøy.
Nå regner de vel av og havner på bakken og blir mat for sniler og mark.
Det hevdes at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.
Det er ikke sant.
Nå er været så dårlig at jeg ikke rikker meg utenfor stueveggen. Jeg skulle hentet posten - og altså plukket bjørnebær - men det får være.
Gjennom vinduet ser jeg at regnet strømmer ned.
Ja, mine tunghørte ører hører til og med at det trommer mot taket og sydveggen.
"Rägnet står som spön i backen," sier svenskene. Det er akkurat det det gjør.
Så jeg blir inne - og blogger.
I alle fall foreløpig.
Så får jeg hente post og ettermiddagsavis, dersom det letter.
Men bærene får være.
Og i morgen skal jeg besøke min 98 år gamle mor.
Så vi får se på søndag.
Hvis det da fortsatt er modne bær igjen på buskene.

Gressløken er i fryseren

Foto: Kow d.e. 290809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Deilig gressløk venter på å bli klipt inn, renset, klipt i småbiter og lagt i fryseren.

Gressløken er nå der den hører hjemme på denne tiden: I fryseren.
Den smaker gressløk, heldigvis.
Man kunne jo frykte at alt regnet ville fjerne eller svekke den friske, litt skarpe løksmaken og gjøre løken vassen og smakløs, men nei.
Smaken er på plass, selv om den nok er skarpere og bedre når været er bedre.
Vi bruker relativt mye gressløk. Både i vekstsesongen og når vi må hente opp fra fryseren.
I eggerøre er gressløken en selvskreven ingrediens - selvfølgelig, men vi bruker den også i fiskesuppe, lapskaus, potetsalat, grønn salat og potetstappe - både kjøpt og hjemmelaget. Og til en rekke andre ting.
Som f.eks. til pålegg. Eller tilskudd til pålegg.
Sammen med syltet rødbete smaker det godt enten de to ligger på toppen av leverpostei eller rett på brødskiva.
Og så hender det at vi lager ost av sur melk. Ikke mye, men slik at det varer noen dager.
Om nødvendig ved hjelp av løpe får vi alle ostestoffene ut av melka. Dem presser vi mest mulig myse ut av, før vi blander inn litt rømme og smaksetter med salt og f.eks. gressløk. Mye gressløk.
Hva man liker, er en smaksak, men kjøkkenskriveren som driver med dette, synes det er godt - og dessuten morsomt og interessant.
Etter at vi snauet flere av gressløktustene, tok det bare noen få dager før nye strå tittet opp.
Gressløken tåler det meste. Bare ikke å bli dratt i slik at de ørsmå løkene slipper jorda. Da visner de selvfølgelig, så når man høster gressløk, må man bruke saks. Ikke "latmannsmetoden" som jeg har sett noen anvende.
Behandler man gressløken pent og forsiktig, har man et godt og anvendbart "krydder" til "evig" tid.

Kunstverk ved postkassa

Foto: Kow d.e. 010909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det våte edderkoppnettet mellom postkassestativet og berberisen glitrer i sola.

Det sies at man i Florida må fjerne edderkoppnett to ganger i døgnet.

Omtrent sånn er det her også - for å overdrive litt.

Vi har massevis av edderkopper. I alle størrelser - og noen spennende farger og fasonger.

En god del av spindelvevet må vi børste ned.

Spesielt det som settes opp på huset, og der hvor vi skal gå.

Men mye lar vi stå.

Det som sitter i hjørnene på vegen ned fra verandaen f.eks. Det er imponerende stort og glitrer i regn og solskinn.

Men utrolig vanskelig å få tatt bilde av. Det synes rett og slett ikke, selv om vi kan se det med det blotte øye.

Ved inngangsdøra har vi ett som vi vel burde fjerne, men foreløpig har vi latt det bli stående.

Edderkoppen sitter stadig midt i nettet og rester av insekter henger rundt omkring.

Rosene fra inngangsdøra til garasjen er et yndet jaktsted, og det kan vi forstå for der er det vel litt av hvert å fange, men at det skulle være så mye å hente inne i selve garasjen er mer overraskende. Men nett er det. Over alt. Vi feier ned. Og edderkoppene bygger opp igjen - nesten før vi får snudd oss.

Når familiens "gartner" går sin morgentur gjennom "parken" fanger han kilende spindelvev med den bare panna og issen og ser at den spindelen som lager nett som virker som hvitt belegg på den brunbeisede veggen, har gjenopprettet sitt domene etter at husets eiere feide og børstet veggene for kort tid siden.

Ved postkassa har vi også kunstverk. Flere faktisk.

Noen blir stadig ødelagt, enten det nå er av avisbudene, postbudet - eller passerende skolebarn.

Oss er det ikke.

Hvis da ikke nettet dekker for selve kassa. Der vil vi gjerne ha post. Så der fjerner vi det som måtte komme opp.

De som er rundt omkring kassa og stativet derimot, prøver vi å beskytte.

De er sølvglinsende under av vevkunst i mot det mørkt brune og det grønne.

Og for et par dager siden lyktes det oss også å få tatt et slags bilde av et av nettene der.

Nettet var vått og glinset i det sola fant det for godt å titte fram et øyeblikk, men bildet avspeiler på langt nær det vi så.

Vi bruker det likevel.

En anelse får man tross alt.

Har sniler smakssans?

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Iberiasnilen har plassert seg strategisk midt i matfatet. Men spiser den egentlig timian? Er den på ville veger? Eller er det en gourmet vi har truffet på?

Forleden kunne jeg konstatere at timianplanta i kjøkkenhagen fikk stå i fred for snilene.

Men den som driver hagestell, må være innstilt på å revidere sine oppfatninger.

Ikke slik at planta i kjøkkenhagen nå bærer tegn på å ha hatt besøk av sniler, men jeg kom over en iberiasnile som hadde plassert seg midt i en timianplante vi har på et annet sted i hagen.

Nå er det jo ikke sikkert den spiste. Eller hadde spist.

Kanskje den bare var på tur i det grønne.

Skjønt, det har jeg vanskelig for å tro.

Kanskje er det med snilene som med mennesker og andre dyr, at smaken er forskjellig?

Og at dette var en "feinsmecker".

Glupske altetere spiser det de kommer over, selvfølgelig, men hvem vet. Kanskje det finnes gourmeter blant laverestående skapninger også?

Her har studenter - og vitenskapspersoner - på universitetet på Ås noe å forske på.

Har sniler individuelle egenskaper, eller utgjør de i samlet sum en ensartet, forsluken masse som spiser det de kan finne uansett smak og konsistens?

Eller har de preferanser?

Er de i stand til å velge bort? Til å foretrekke?

Og hvor er smakssenteret eventuelt plassert i den grautete massen som en snile består av?

Kanskje forskerne allerede vet slike ting?

Vinden plukket roser

Foto: Kow d.e. 010909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Rosegrenen med seks, lovende knopper ligger avbrukket etter vindens ublide behandling.

Under: Vi får håpe at knoppene ender opp i blomster som vil glede oss innendørs. Husets frue sverger til "skråskjæring" og varmt vann.

Tenkte jeg det ikke.

Gårsdagens innlegg om de gule rosene, var å friste skjebnen. Over evne.

Da jeg gikk ut for å hente avisene og "inspisere parken" som min hageglade far alltid sa, lå den ranke rosegreinen med seks tunge knopper i enden, avbrukket med hodet på marken.

Den hadde brukket ved festet inne ved stammen. Som en annen av de lovende greinene med knopper gjorde tidligere.

Mens husets frue gjerne tar inn blomster fra hagen, mener familiens "gartner" at blomster gjør seg best på rot - i hagen, der de "hører hjemme".

Sorgen over de avbrukne rosene er derfor ikke like stor hos begge familemedlemmer.

Men "gartneren" tar det tungt. Ikke minst fordi han bebreider seg selv for ikke å ha vært forutseende nok til å binde opp den utsatte greinen.

Klok av skade, heter det.

Men "gartneren" må innrømme at han ingen ting hadde lært.

Og nå er det for seint.

Nå får vi bare håpe på at rådyrene og vinden sparer resten, og at knoppene vi har tatt inn, springer ut og blir til gule, vakre roser slik meningen var.