Det snør, det snør ...

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Neida. Dette bildet er, som datoen ovenfor sier, ikke tatt i dag. Men tross alt for bare 18 dager siden. Nå er snøen borte fra bakken. Og noe påfyll vil vi ikke ha!

Det snør!

Ikke mye. Og den smelter straks den når bakken.

Men det som kommer ned, er hvitt.

Det er kaldt nok til det.

Både i lufta høyt der oppe, tydeligvis, og her nede hvor vi befinner oss.

0,2 grader hevdet den elektroniske gradestokken klokka 0610 i dag tidlig.

Den - dvs. føleren - henger riktignok på nordveggen.

Nå - rundt regnet fem timer seinere - påstår den at det er 5,1.

Mens de to gammeldagse - én på sørveggen og én på nordveggen - sier at det er ca 4.

De er ikke så nøyaktige. Og kanskje heller ikke like pålitelige.

I går var det minusgrader ved alle målepunkter da jeg stod opp.

Så vinteren er avgjort ikke over.

Det har jo ikke vært 1. mai ennå.

For ikke å snakke om 17. mai . For et par år siden, var det så kaldt på nasjonaldagen her hos oss, at ungene holdt på å fryse helsa av seg i finstasen.

Ja, ikke bare ungene forresten.

Det der med "badebyen" er ikke alltid like treffende.

Nei, mye kan nok skje ennå.

Både med mennesker og planter.

Det gjelder å være tålmodig.

Selv om det er lettere sagt enn gjort.

For planter som forveningsfullt stikker de spede grønne vårskuddene opp i det kalde vårværet.

Og for en utålmodig trippende hagedyrker som skulle ha klipt og beskåret hekk og busker. Spadvendt staudebedet. Og litt av hvert annet.

Men å stå ute og bli kald og våt orker jeg ikke.

Så i dag blir det innearbeid i stedet.

Og det skal jo gjøres det også.

Agapanthus i god vekst

Foto: Kow d.e. 26032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Denne planta var fin og grønn med frodig bladverk, men blomstret ikke i fjor. Vil den bære fram blomster i år, mon tro?

Nederst: Rotklumpen ble saget i tre deler. Slik så den ene av delene ut etter omplantingen.

Sin vane tro, blomstret Agapanthusen rikelig i fjor. Som i forfjor.

Men en av plantene fikk ikke blomster.

Nå er jeg spent på om den tar sitt monn igjen i år.

Eller om den fortsetter å "streike".

Den har blomstret flere år tidligere. Så den er ingen debutant.

Og den har det trangt.

Det skal visstnok fremme blomstringen.

Men det finnes selvfølgelig naturlige grenser.

I fjor lurte vi fælt på hvordan vi skulle få en av plantene ut av en altfor liten potte slik at vi kunne dele rotklumpen og få flere nye planter.

Det problemet løste seg av seg selv.

Den sprengte potta.

Klumpen har tilbrakt vinteren i et plastkar uten jord rundt føttene. Men den har fått litt vann nå og da.

For omlag tre uke siden tok jeg mot til meg og delte rotklumpen i tre deler med stikksaga.

Hver del ble umiddelbart plantet i hver sin krukke - eller urne.

I dag har alle tre masser av friske grønne blader, og er i god vekst.

Planta på bildet ovenfor har min svigerdatter fått.

Men den er i pensjon hos meg inntil videre.

Jeg vil oppdra den og hjelpe den gjennom oppveksten før jeg sender den ut i livet.

Etter som plantene vil ha det trangt, blir det kanskje ikke blomster på de ompottede i år. Men man skal aldri si aldri.

Agapanthusene har bydd på overraskelser tidligere. Så hvem vet.

Nå tilbringer plantene nettene innendørs - noen i garasjen, og noen i entreen - og dagene ute i lys og frisk luft slik at de venner seg til utelivet og får styrket bladverket ved å måtte kjempe med vinden som stadig avlegger oss besøk. Ofte i hissige kast.

Ut- og innbæringen er ikke det morsomste man kan tenke seg. Og løftingen og bæringen tar på en gammel rygg.

Men morsjon er jo sunt. Sies det.

Og plantene blir mer lubne. Og sterkere.

Nå er jeg spent på om jeg også i år får betalt for strevet med et vell av staselige blå blomsterballer som både er dekorative og eksotiske.

For det er jo egentlig Afrikaliljer det dreier seg om.

Men geografi skjønner de seg tydeligvis ikke på.

Heldigvis.

En snile gjør ingen sommer, men ...

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen var knapt forsvunnet på trappa før en snile fant det for godt å presentere seg mellom oppsmuldret murpuss som frosten har forårsaket og som vi ikke hadde rukket å feie vekk.

Jeg har klipt ned visne planterester og ryddet i staudebedet.
Løv fra trærne og buskene i nærheten, og tjukke lag med visne blader fra staudene - f. eks. fra Iris - dekket jorda, skapte skygge og bevarte fuktigheten i den vårvarme solsteken.
Men ikke én snile var å se.
Enda jeg gik grundig til verks.
Det er jo oppløftende.
Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har hatt besøk av den "brune fare".
Da jeg gikk ut for å hente avisene klokka halv sju om morgenen den 3. april - før sola hadde tatt ordentlig "tak" - lå det en brun snile på trappa mellom murpussen som frosten har løsnet fra fugene mellom skiferhellene, og som vi ikke hadde rukket å feie bort.
Hva den skulle der å gjøre, er en gåte.
Murpussen må ha vært ubehagelig å krype på, ingen føde var å finne på skiferen - og det var lang og kronglete veg til skygge og fuktighet.
Altså en tilsynelatende lite gunstig plassering.
Det slapp imidlertid inntrengeren å bekymre seg med.
Etter en kortere fotoseanse ble den framfuse, uforsiktige snila behørig klipt i to og skylt ned i do.
Nå er jeg spent på hvordan slektningene har klart seg i vinter.
"Mangelen" på sniler i staudebedet virker lovende.
Men det er ingen grunn til å ta "seieren" på forskudd.
Kjenner jeg dem rett, har snilene både den ene og den andre overaskelsen på lur.

Beskårne klatrevekster

Foto: Kow d.e. 10042010 ©
Klikk på bildenet for å se større versjon

Sånn var det.

Sånn ble det.

Klatrevekstene dominerer vestveggen.

I det høyre plantefeltet er det en Jackmani-klematis og en Gull-klematis.

I det venstre er det også en Gull-klamatis. Samt en kaprifol.

Opprinnelig var det en plante av hvert slag. Kaprifolium og Gull-klamatis til venstre og Jackmani til høyre.

Siden har Gull-klematisen formert seg.

På egen hånd har den sådd og utviklet en kraftig plante i det høyre plantefeltet. Hvor Jackmani-klematisen nå må kjempe om livsrommet.

Også til venstre er Gull-klematisen den dominerende. Kaprifolen løser sitt problem ved å klatre i høyden.

Noen år har Jackmani-klematisen rukket å sette lange, skjøre skudd før jeg har fått klippet plantene om våren. Klippingen har medført en mengde ødelagte skudd.

I år var jeg tidlig ute, og fikk forettatt klippingen før Jacmani- og Gull-klematisen kom i gang for alvor.

Bildene viser hvor radikalt jeg har gått til verks.

Noen vil sikkert mene at jeg har klipt for mye.

Andre ville kanskje ha klipt mer.

Spesielt kaprifolen kunne nok kanskje vært holdt strengere i tømme.

På den annen side kan den godt trimmes under vekstsesongens gang.

Det tåler den. Og den blomstrer ufortrødent.

Nå overlater jeg vestveggen med klatreplantene i naturens egne hender.

Så får vi se.

Om det blir nødvendig å hjelpe naturen litt under sommerens løp.

Hvem graver i naboens hage?

Foto: Kow d.e. 10042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rododendronbuska står ganske nær en stor stein og en fjellrabb - antakelig nærmest et svaberg som går skrått ned under jorda. Helt inntil stammen og ned mellom røttene har noen gravd et hull.

Begge bilder t.v.: Ut fra huset står det en forstøt-ningsmur. Langs denne er det gravd tre ganske like hull. Her har det stått en klatre-hortensia som nylig er fjernet.

Noen graver hull i naboens hage.
Da er det lett å mistenke grevlingen som stadig avlegger vår hage besøk og graver og roter til.
Men hullene hos naboen likner ikke dem grevlingen lager.
Ikke dem den har laget hos oss i alle fall. Og hos oss har den laget mange.
Men måten den opererer på, varier kanskje med hva den leter etter?
Nede i hullene hos naboen kan det se ut som om det går et mindre hull - omlag 2-3 cm i diameter - videre nedover på skrå.
Hvem kan være den skyldige her?
Det finnes så mye kunnskap og så mange erfaringer blant hageinteresserte.
Er det noen som har en begrunnet teori om hva dette kan være?
Legg i så tilfelle inn noen ord om saken her på bloggen, så skal jeg formidle forklaringer - eller teorier - videre.
Den hjemsøkte naboen venter i spenning.

Vinter og vår

Foto: Kow d.e. 04042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Krokusen titter forsiktig fram og hilser våren i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.

Staudebedet langs den andre siden av innkjørselen er fortsatt dekket av snø.

I overkant av bildet ligger snøen jeg har måkt fra innkjørselen i løpet av vinteren fortsatt hard og dyp. På plenen nedenfor er det naturens eget deponi vi ser.

Akkurat nå har vi både vinter og vår i hagen.
Plenene er fortsatt dekket av snø.
Og der vi har anbragt den snøen vi har måkt bort fra innkjørselen og gårdsplassen i vinter, ligger snøen både dyp og hard.
Kjøkkenhagen er også fortsatt dekket av snø.
Men i den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen har våren meldt sin ankomst.
Overmodige gule hestehov og blå krokus har uforsiktig stukket hodene fram.
Ikke slik å forstå at jeg tror frosten vil ta dem, men det finnes andre fiender og farer. På fire bein.
Rådyrene pleier å ta krokusen så fort den kommer - og så sant de kan komme til.
Men bank i bordet!
Årets første krokus i vår hage har nå stått urørt og gledet oss i flere dager. Selv om rådyrene er på sine daglige besøk for å sjekke om noe spiselig er dukket fram.
I dag får jeg ta en tur ut med jernriva og snøskuffa og hjelpe våren litt på veg.
Det trenger den.
Selv tar den livet med altfor stor ro og forsømmer jobben sin.
Nå har vi hatt snø lenge nok.
Nå bør den bli til vann og gjøre litt nytte for seg.
Der den ligger i hardpakkede fonner er den bare til bry og i vegen for min våryre trang til å komme i gang med høyst påkrevde aktiviteter i hagen.

Tragisk utgang

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bokfinken endte sitt liv på vår veranda.

Denne gangen endte det ikke bra. Dessverre.

Bokfinken, Friugilla coelebs, fløy med et smell i glasset på vår verandadør.

Jeg fikk berget den unna kattene som vanker på verandaen.

Men livet stod ikke til å redde.

Den døde på et håndkle i en isboks i vår "kjellerstue".

Fargene tyder på at det var en hunfugl. Beskjeden fargedrakt, men med tydelig hvite vingebånd

Tynn og sped var den.

Kanskje den nettopp var kommet tilbake til Norge og Drøbak etter en strabasiøs og utmattende tur fra Middelshavsområdet eller andre europeiske land med mildere vinterklima enn hos oss.

Eller kanskje har den tilbragt vinteren i Norge og overlevd en av de tøffeste vintersesongene i vårt land på lange tider.

For så meningsløst å navigere feil og ende livet ved å fly rett i vindusglasset på vår veranda.

De minste barnebarna har fått ta den i øyesyn.

De synes synd på den vesle, vakre fuglen som ikke fikk leve videre.

Og lærer litt om livet - og døden.