Liggende orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene orker ikke å bære det store hodet.

Falne skjønnheter.

Orientvalmuene er et fargerikt innslag i hagen.
Bare så synd at de "står" så kort.
Hvis man i det hele tatt kan snakke om å "stå".

Tungt hodet
Vi har to slag.
Ett med en kortere, tjukkere og mer robust stilk. Og ett med lang tynn stengel.
Spesielt i regn har de siste problemer med å holde seg oppreist.
Det skal ikke mange dråpene til før det store - men ikke fylte - hodet blir for tungt for den høye "strantne" stilken.
Og da legger de seg over ende.
Som falne skjønnheter.

Likegyldig for plantene
For oss som har glede av blomstene, er det trist.
Vi mister en del av opplevelsen. Og hagegleden.
For plantene er det formodentlig likegyldig.
De blomstrer av, setter frø og sprer ufortrødent sine gener til stadig nye deler av hagen.
Og naboskapet.

Mister hodet
Utenfor berberishekken mot vegen har noen slått seg ned.
Men der får de ikke stå i fred.
Selv ikke med disse avskrekkende naboene.
Skoleungene som benytter vegen til og fra skolen, kan ikke motstå frsitelsen når de ser de svulmende knoppene på de vaiende stenglene, men napper dem av.
Bare for å ødelegge.
For de bruker dem ikke til noe.
Mange åpner dem ikke for å se hva som er inni engang.
Avrevne knopper ligger på gresskanten utenfor hekken og i vegen.
Og får noen blomstre ferdig og utvikle frø, lider frøkapslene samme skjebne.
Kapslene knuses og frøet spres.
Snart dukker vel valmuene opp i svartelista over fremmedartede planter som er uønsket fordi de sprer seg uhemmemmet i naturen.

Nesten utrolig

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Revet opp og egentlig "døde", men bøyer seg oppover i vekstretningen.

Parkslireknen sender sine rotskudd stadig lengre utover, og jeg tråkker rundt i bedet der de har spesielt gode vekstvilkår, og river opp skudd etter skudd.
Prosessen må gjentas stadig vekk. For parkslireknen gir seg ikke.
Men det gjør ikke jeg heller.
Sist fredag foretok jeg et nytt "raid".
Egentlig var jeg opptatt med noe annet, så jeg knekte noen av de skuddene jeg dro opp, og la dem på bakken så lenge for å putte dem i en mørk sekk så snart jeg fikk tid.
Skuddene ble liggende på steinsetten i hjørnet ved garasjen til dagen etter.
Da jeg kom for å ta meg av dem, fikk jeg meg en overraskelse.
Det hadde riktig nok regnet, men uten den aller minste kontakt med jord hadde skuddene - som var like struttende friske - og toppene som jeg hadde knekt og bøyd, strukket seg oppover i vekstretningen.
Hadde de blitt liggende, ville de vel bukket under i sol og vind etter en stund, men de gav seg altså ikke sånn uten videre.
Maken til livskraft skal man lete lenge etter.
Å kaste friske stengler av den svartelistede planta på komposten eller i naturen frarådes på det sterkeste.
Da er sjansen stor for at de slår rot og etablerer seg.
Råtne eller tørre planter derimot, er etter min erfaring, ufarlige.
Men man bør - om mulig - holde et øye med hva som skjer slik at man ikke bidrar til spredning av dette meget livskraftige "ugraset" som jeg - og mange med meg - dessverre har vært uvitende nok til å dra inn i hagen.
Det er et påfunn jeg gjerne skulle ha ugjort.

Vakker, men ustyrlig

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er en dekorativ plante, men vanskelig å holde styr på. Her har den slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Villnis av sølvarve, vårvortemelk og honningknoppurt kveler roser og kvede.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) - også kalt Cerastium arvense og Cerastium tomentosum - er en plante i nellikfamilien.
Det er en vakker plante - med skinnende hvite blomster og et dekorativt, sølvfarget bladverk.
Hadde den bare ikke vært så uregjerlig.
Den sprer seg altfor villig, er nøysom, vokser i all slags jord, slår seg ned der man helst ikke vil ha den - og er så å si umulig å fjerne.
De tynne røttene går dypt, og ryker lett, og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

Advart
Folk som har vært på veg forbi, men har sett det hvite floret av blomstrende sølvarve i vår hage, har stanset opp og spurt hva det er, og om det er mulig å få en rot.
Vi har selvfølgelig delt med oss, men ikke uten først å ha advart mot uregjerligheten og ulempene.
Men vi har til gode å oppleve at noen har avstått fordi de ikke vil ha det vakre "ugresset" inn i sin hage.
Rundt omkring i vår kommune fins det nok derfor noen hager som nå har sølvarve som står i sitt vakreste flor.
Men som krever en ekstra innsats for å bli holdt på plass.

Mellom rosene
Hos oss begynte det så uskyldig.
Vi plantet nellikrosen "Pink Grootendorst" i skråningen på oversiden av innkjørselen, og avsluttet med forskjellige "krypnellikker" - bl.a. sølarve - mellom de store steinene som avslutter bedet mot innkjørselen.
Det skulle vise seg å være en særdeles lite heldig kombinasjon.
For etter hvert vokste sølvarven oppover skråningen og inn mellom de særdeles taggete rosene som selv i beskåret tilstand bryskt avviser enhver tilnærmelse fra hobbygartneren som vil befri dem fra en altfor påtrengende nabo.

Verre enn noensinne
I flere år har jeg slåss for å hindre at sølvarven overtar det hele og kveler rosene.
Men foreløpig er jeg så avgjort den tapende part.
I år er det verre enn noen gang.
Mye skulle gjøres, plutselig var våren over, og sølvarven er frodigere - og vakrere! - enn noen gang tidligere.
Så der det skulle være et velordnet rosebed, er det nå et sørgelig villnis av roser som kjemper en desperat kamp om næring, lys og luft mot en stadig grådigere konkurrent.

Får vi noen gang ryddet?
Og nå står den japanske kveden for tur.
Den har også torner eller pigger.
Man skulle nesten tro at sølvarven velger seg naboer som gjør det ekstra vanskelig å holde styr på den.
Nå begynner gartneren å lure på om han noen gang kommer til å få ryddet skråningen og brakt sølvarven under kontroll.
Ryggen er ikke god, skråningen gir kramper i leggene, rosene og kveden stikker, og arven har inngått en allianse med kveke som kommer fra oversiden, og med honningknoppurt og vårvortemelk, slik at de sammen dekker så å si hele den aktuelle delen av bedet.
Er det mulig for en gammel mann å vinne denne kampen?
Det ser ikke lyst ut.
Det er helt sikkert.
I mens jeg samler pågangsmot og krefter, gjør vi det beste ut av situasjonen og nyter det hvite blomsterhavet.
For vakker er den, sølvarven.

Rhododendronen blomstrer i regnet

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

09.06.2011: Her er noen av de 47 blomstene som blomstrer nå, i regnet - uten at vi er til stede.


04.06.2011: Knoppene er skjønnhetsåpenbaringer i seg selv.


04.06.2011: Knopper og blomst. Et par dager senere står alt i full blomst.

Det regner jevnt og trutt.
Dag ut og dag inn.
Regn gjør bondens åker godt, heter det.
Det samme gjelder nok hobbygartnerens hage.
Men alt med måte.
Nå har vi fått nok for en stund.

Rhododendron uten tilskuere
Rhododendronen blomstrer ikke så lenge.
Den er vakker mens det står på, men det er fort over.
Dessverre blomstrer den nå.
I striregnet.
Uten at vi er til stede og kan nyte synet.

En titt i vinduet
Den står ved sitteplassen ved inngangen, men hvem går ut og setter seg når regnet ustoppelig øser ned?
Ikke vi i hvert fall.
Vi må nøye oss med å beskue herligheten gjennom vinduet.
Og med å se på bilder.

En våt pinse
Ingen dårlig erstatning, for så vidt, men med en stille stund i le for vinden mellom solveggen og de to rhododendron-buskene som i år har brakt fram 47 store, vakre blomster for vår skyld, kan den ikke måle seg.
Og regnet har ikke tenkt å slutte.
Det blir en våt pinse har vi hørt.
Det er sikkert sant.

Barndommens hage selges

Foto: Kow d.e. 09062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Værbitt etter å ha stått ute året rundt etter at min mor måtte gi opp hagearbeidet, har krakken under syrinen nå funnet ny plass på vår gårdsplass. Flere av de nyplantede staudene i bedet bak og blomsterpottene ved siden av krakken, er rotskudd fra barndommens hage som nå skal selges.

17. juni 2008 åpnet jeg denne bloggen; bl.a. med et bilde av min mor på en krakk på en av sitteplassene hun hadde laget seg i hagen sin.
Hun fikk et langt liv og var frisk lenge.
Hun arbeidet i hagen til hun var 95.
Kort etter at hun hadde fylt 99 år i fjor høst, døde hun.
Da hadde hun vært enke og hatt ansvaret for hagen i mer enn 35 år.

Barndomshjemmet selges
Nå er mine søsken og jeg i ferd med å selge barndomshjemmet.
Jeg har tatt vare på krakken som min mor satt på da det første bildet på denne bloggen ble tatt.
Og jeg har sikret meg rotskudd og avleggere av noen få av staudene i barndommens hage.
De er selvfølgelig ikke fra den tiden da jeg var barn og ungdom der - for 50-60 år siden.
Likevel har de affeksjonsverdi fordi de representerer de plantene som min mor - og deretter i noen år min søster - har stelt og gledet seg over.

Nye eiere
Nå skal det bli spennende å se hva nye eiere vil gjøre med hagen.
Med staudebedet, prydbuskene, frukttrærne og bærbuskene.
Og med de store grantrærne som min far plantet som små trær for mange år siden for å "rettferdiggjøre" eiendommens navn "Granheim" etter at han hadde måttet felle de opprinnelige gran- og furutrærne som ble for store for en villahage på omlag 1 mål.
Nå er det nok disse kjempenes tur til å gå i bakken.

Nostalgisk, men ikke trist
Man blir litt nostalgisk når et blad i livets bok skal vendes.
Men det er egentlig ikke trist å tenke på at jeg vil miste adgangen til barndomshjemmet for alltid, og på at fremmedede skal omforme hus og hage etter sine behov og sin smak.
Egentlig er det naturlig.
En etappe i livets løp er tilbakelagt.
Det fysiske nærværet brytes, men minnene lever.
Gode minner fra barndommens hage.
Som nå kanskje skal bli barndomshage - og gi varige minner - til nye barn.
Mens jeg steller det som en gang var mine voksne barns barndomshage.

Roser på vidvanke

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene har etablert seg mellom belegningssteinene i innkjørselen. Og der får de stå.

Jeg er en ordensmann.
Noen vil til og med si "i overkant", og at jeg med fordel kunne slappe av på kravene.
I hagen har jeg imidlertid - paradoksalt nok - sans for det litt "rufsete".
For busker, blomster og andre planter som sår seg selv og etablerer seg på helt andre steder enn der jeg ideelt sett kunne tenke meg å ha dem.
M.a.o. for det frodige.

Roser på steingrunn
Rosene i innkjørselen f. eks.
De har valgt å vokse på hagens mest karrige sted. Mellom kantsteinene og steinbelegningen. Og mellom belegningsteinene.
Under steinene er det pukk og sand.
Det er altså nok for rosene.
Og da er det nok for meg.

Tøffinger
Vi hadde en hard vinter.
Spesielt "forvinteren" med barfrost var krevende for plantene.
Skjønt, rosene i innkjørselen nøt ikke særlig godt av det etter hvert stadig dypere snølaget, heller.
De stod akkurat der jeg med ubarmhjertig, hard hand måkte vekk snøen for å komme ut og inn av innkjørselen med bilen.
Men det hadde de tydeligvis ikke vondt av.
I alle fall overlevde de.
De vokser og blomstrer.
Og snart kommer nypene.

Ukjent opphav
Hva slags roser det er, vet jeg ikke.
De likner ikke helt på noen av de andre "vill"-rosene vi har.
F. eks.: Rosa rugosa, Pink Grootendorst - eller noen "klunger"-liknende roser" med enkle, rosa blomster og rød-svarte, ovale nyper.
Hvor rosene på bildet ovenfor eventuelt er kommet fra, vet jeg heller ikke.
På grunn av omfattende foring har vi besøk av mange fugler hele året, så det kan være fuglene som har brakt frøene hit.
Eller kanskje skoleungene som går forbi? De rasper med seg det som står langs vegen, og kaster det fra seg når de blir lei av det.
Slik hjelper de naturen med spredning og formering.
Eller det kan selvfølgelig være en "mutasjon" av roser vi har.
De kan jo minne om de villrosene - trolig steinnype (Rosa canina) - som vi har like i nærheten.

Funksjonell oase
Uansett. Fine er de, og jeg lar dem stå.
Jeg trimmer dem bare slik at bilene som skal til og fra gårdsplassen, kommer forbi uten å bli ripet opp.
Forøvrig får naturen gå sin gang.
Litt rufsete ser det, som nevnt, ut.
Men det bidrar til å gi hagen det frodige utseendet som jeg etterstreber.
En frodig grønn oase skal den være.
Men funksjonell.
Det er familiegartnerens ideal.

Svarte brunskogsniler

Foto: Kow d.e. 03062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mange av de brune skogsnilene i hagen er ikke bare mørke. De er regelrett svarte.

Her er enda en temmelig mørk en som var på ferde i innkjørselen samtidig. Tilfeldighet?

Her er en til, som gjør teorien om tilfeldighet mindre plausibel. Den kan kanskje sies å være mørk brun, men typisk brunsnile-farge har den så avgjort ikke.

Vi hadde en perioden med barfrost sist vinter.
Ekstra kaldt var det også.
Man kunne derfor håpe på at forholdsvis mange av brunskogsnilene skulle stryke med.
Utryddet er de imidlertid ikke.
Men blir det fuktig på bakken, dukker de fram.
Ellers gjør de sine ugjerninger i det skjulte.

Svarte
De siste årene har jeg stadig observert "brune" skogsniler - eller Iberiaskogsniler, som de har hett hittil - som er temmelig mørke av let.
Ikke få av årets sniler er rett og slett svarte.
Noen vil sikkert mene at det er svart skogsnile jeg har sett, men det tror jeg ikke.
De svarte - eller ekstremt mørkt brune - snilene har både form og "tegninger" på bakkroppen, som tyder på at det er "brun-sniler" det er snakk om.
De svarte skogsnilene og de hvite åkersnilene i min hage - og der er det mange nok av dem til at jeg har hatt anledning til å studere dem nøye! - er buttere og "tjukkere.

Hvorfor fargeskifte?
Hvorfor skifter snilene farge?
Er den svarte kuløren "bedre" for snilene i vårt klima slik at det er de mørke som overlever?
Eller er de svarte eksemplarene blanding av skogsniler og Iberia-sniler?
Og vil en eventuell slik blanding medføre at overlevelsesgener fra de hardføre "norske" skogsnilene, går i arv til nye generasjoner med mørke Iberia-sniler?

25-års-"jubileum"
Iberia-snilene har nå snart vært her i landet og utført sin ødeleggende gjerning i 25år.
At de er kommet for å bli, er det knapt tvil om.
Den finnes nå "over alt" - visstnok foreløpig så langt nord som til Bodø. Men de stanser nok ikke der.

Drep dem nå!
Det er imidlertid ingen grunn til å bli grepet av resignasjon og la det skure.
De brune skogsnilene legger egg i september-oktober.
Alle du har drept før den tid, bidrar til å minske antallet og redusere tilveksten.
Fram med saksa og klipp dem i to.
Bruk av salt og gift-midler forurenser hagen.
Saksa er miljøvennlig - og effektiv.
Og lar du de døde snilene ligge her og der, kommer artsfrendene for å spise dem.
Da kan du klippe dem også.

Naturlige fiender
Sniler - også Iberia-snilene - har naturlige fiender.
Det er pinnsvin, fugler, padder og tusenbein bl.a.
Og boa-sniler påstår enkelte. Bl.a. en forsker med samme etternavn som meg.
La oss håpe at han har rett.
Hos meg lever imidlertid boa-sniler og brune skogsniler tilsynelatende i fredlig sameksistens.
Det lureste - hvis du vil ha plantene i fred - er nok derfor - dessverre! - å bruke saksa på alle sammen.