Orientvalmuer

Blomsterknopper og nyutsprunget orientvalmue.

Det er ikke bare de røde kronbladene som lyser opp i blomsterbedet. Noen valmuer har et meget dekorativt "indre".


Det fins flere slags orientvalmuer (papaver orientale). Vi har to.

Ett slag som legger seg utover og skaper uorden der det slår seg ned, og et annet med militær, oppreist holdning som skaper orden i bedet. Begge er usedvanlig dekorative og gjør mye av seg.

Den uryddige sorten har en utrolig spredningsevne. Frøene er mange, bitte små og uten fnokk. Det er derfor grunn til å tro at det ikke er vinden, men heller insekter og fugler som sprer dem. Denne sorten er nøysom og uten krav til vekstmediet. Der frøene lander, vokser det opp en ny plante.

Denne valmuen har en stor, orange blomst. Den lyser derfor godt opp i hagen, men  står dessverre ikke lenge. Og regner det, faller de orange kronbladene av nesten før blomsten er sprunget ut.
Men den er fin så lenge den blomstrer. Og den danner raskt et dekorativt frøhus.

Og så har vi en sort med kraftigere opprett stengel, rødere kronblader og en blomsterbunn som er verdt et nærmere studium. Også denne sorten sprer seg villig, men ikke fullt så hemningsløst som den utoverliggende sorten. 

Orientvalmuene i vår hage har blomstret ferdig for i år. Nå står - eller ligger de utover - og gjør klar frøene som de skal spre generøst utover for å sikre etterslekten.

Jeg kunne fjernet noen av frøhusene for å redusere spredningen, men det har jeg ikke hjerte til. Frøhusene er dekorative og fortjener en plass i staudebedet og på andre steder hvor orientvalmuene selv har bestemt at de vil stå.

Vår hage er på sett og vis en hage hvor plantene selv bestemmer.  Og jo eldre familiens gartner blir, og jo mindre hagearbeid han får gjort, desto mer skjer på plantenes egne premisser. Det vet orientvalmuene å dra fordel av.

Skjønnhetene og udyret

Rådyrmamma og ungene hennes beiter i bringebærbedet vårt.

Den 24. mai skrev jeg om en rådyrhind som sto utenfor vårt kjøkkenvindu med en etterbyrd hengende ut bak. Vi antok at den nettopp hadde født, men så ingen unger. Antakelig lå de gjemt blant fagerfredløsplantene i naboens hage.

Nå har vi trolig fått vår antakelse bekreftet. Daglig får vi besøk av rådyrmamma og to unger som spiser seg igjennom den menyen som vår hage har å by på.

Vi kan jo ikke med sikkerhet vite at dette er samme hinden som vi så i mai, men sannsynligheten taler sterkt for det.

Hører rådyret hjemme i norsk fauna?
Myndighetene er overdrevent opptatt av å utrydde dyr og planter som de mener ikke hører hjemme i norsk fauna og flora.

Mårhund og villsvin, lupiner og rosa rygosa og mange flere er svartelistet og erklært non grata. Rådyr  hører vi imidlertid ingen ting om. Faktum er vel imidlertid at rådyret (Capreolus capreolus) også er en nykommer og inntrenger i norsk natur.

De som mener å vite sånt, opplyser at for 100 år siden - altså så seint som på begynnelsen av 1900-tallet fantes det bare rådyr noen steder i Østfold. I dag finnes det rådyr over så å si hele landet. Se nettsiden  Hjortevilt. Rådyret er m.a.en sein innvandrer med voldsom spredningskraft, men det er altså ikke alle innvandrere i norsk natur som er like uglesett.

Forstå meg rett: Jeg ønsker ikke rådyret svartelistet.

Blomsterfattig vår
Hos oss ødeleggger rådyra en vesentlig del av det vi har i hagen. De spiser f.eks. stauder. Hovedsaklig knopper og blomster, men også blader. Og de spiser roser.


Når snøen går om våren, og de første vårplantene stikker fram, er rådyra straks på pletten og gnager løkplantene jevnt med bakken.  Når andre har tepper av perleblomst, scilla og etter hvert krokus, har vi avgnagde  blader og blomster. Får vi beholde en og annen krokus inne blant de tornefulle Pink Grootendorst-rosene, er vi heldige.

Tulipaner har vi sluttet med for lenge siden. Påske- og pinseliljene har imidlertid fått stå i fred. Foreløpig.

Staudene blir spist
Etter hvert som staudene kommer og danner blomsterknopper, blir blomsteranleggene spist. Noen rekker å utvikle blomster. Når vi kommer ut om morgenen, er gjerne blomstene borte. Spist av rådyr som har beitet i hagen i løpet av natta eller i tidlige morgentimer.

Det ser ikke ut til å være noe fast system i nedbeitingen. Planter som har fått stå i fred tidligere år, blir plutselig spist. I år er det gått ekstra hardt ut over vårvortemelk


Roseneknoppene er spist
Edelrosene våre står i et bed langs husvegen fra garasjeporten til inngangsdøra. Det er gårdsplassens mest beferdede område. Det skremmer ikke rådyra.

I år har det regnet mye, noe rosene åpenbart har satt pris på. De er ekstra frodige, og satte tidlig en masse knopper. Nå er et meget betydelig antall av knoppnene borte. Spist av rådyra.

Fra bakkenivå og omlag en meter opp, er det så å si ikke en knopp igjen. Ikke bare er knoppene borte. Rådyra har også spist de nye tilvekstskuddene på de rosene vi plantet for 4-5 år siden. De smaker nok ekstra godt, for de blir beitet ned hvert år og får aldri vokst seg ordentlig til.

Heldigvis har vi unnlatt å beskjære noen av de eldre rosene i høyden. De har derfor fortsatt roseknopper over "rådyr-høyde". Helt uten roseglede blir vi derfor ikke, ser det ut til. Vi krysser fingrene.

I arv fra mor til barn
Undersøkelser viser at mange av de ferdighetene som vi tidligere antok var medfødte og en del av dyrenes "natur", i virkeligheten er tillærte. Det gjelder f.eks. evnen til å forstå hva som er mat, og hvor mat erfaringsmessig fins.

Vi bygde i 1983 og anla hagen i 1984 og årene der etter. I hele denne tiden har vi vært plaget med at rådyrene har gnagd ned og mesket seg med det vi har plantet og sådd. Generasjon etter generasjon med rådyr, har i løpet av de omlag 35 årene vi har bodd her, lært av sine mødre - og i noen grad av sine fedre - hva som er spiselig, og hvor maten er å finne.

Nå blir - slik bildet ovenfor forteller - en ny generasjon lært opp til å bruke vår hage som matfat. Om ikke lenge blir de to flekkete skjønnhetene kjønnsmodne og foreldre som i sin tur tar med sine avkom og guider dem gjennom plantemenyen i vår hage. Noen bedring i situasjonen er det derfor små utsikter til. Vi må nok fortsatt leve med at blomstene og nyttevekstene våre blir spist av firbeinte, og at vår hage fortsatt vil være rangert med 4 stjerner i rådyrenes Michelin-guide over fortreffelige spisesteder med variert meny full av lekre veganske retter.

Og så billig som det er! Det er bare å gå inn og forsyne seg. Restauranteieren bærer utgiftene! Snakk om Edens hage.

Rosa pimpernellifolia?

De hvite "husmorrosene" og de rosa rynkerosene pynter opp langs vegen.

De hvite rosene er vakre å se på og dufter godt av nellik, men blomstrer vanligvis fort av. Skjønt, ikke i år.

Jeg har alltid lurt på hva de hvite rosene som jeg har tatt med meg fra min barndoms hage, heter. I mangel av noe bedre har jeg kalt dem for villroser. Jfr. denne linjen i Evert Taubs vakre vise "Västanvind":  "... jag somnade på nytt med en vildros mot min munn ..."

Da jeg skrev om disse rosene på denne bloggen for 10 år siden, fikk jeg svar fra en anonym innsender som skrev: "Sjekk ut karakteristika på rosa pimpernellifolia 'Double blush', den som i Sverige går under navnet "husmoderrosen / husmorrosen". Jeg har en liknende som blir 1-1,4m høy, opprette stengler, engangsblomsrende, duftende, små svarte/brune nyper og rødbrune stengler med uhorvelig mange torner. Min kommer fra en husmannsplass i Ytre Namdal".

Så vidt jeg kan skjønne, har innsenderen truffet spikeren på hodet. Beskrivelsen er ganske presis, og hyppig googling ser ut til å bekrefte innsenderens teori.

I fjor hadde vi den tørreste sommeren siden 1947. Husmorrosene blomstret da også, men relativt beskjedent. I år har regnet bøttet ned dag etter dag i lange tider, noe "husmorrosene" åpenbart setter pris på. Som regel står de ikke lenge i blomst, men regnet har tydeligvis gjort dem godt, for i år har de blomstret både rikere og lengre enn vanlig.

Våre "rosa pimpernellifolia" står ut mot vegen som mange barn bruker som skoleveg. I forbifarten river de knoppene og blomsterhodene av orientvalmuene som vokser der, og når rynkerosene har fått nyper, plukker de nyper som de bruker som "kløpulver". Men husmorrosene får stå i fred - både når de har blomster og nyper. De tornefulle rosestilkene innbyr ikke til nærkontakt.

Honningknoppurt

Honningsknoppurt er populær hos bier og humler, men må tuktes med hard hand for ikke å overta hagen.

Mange forveksler honningknoppurt (centaurea montana) med kornblomst (centaurea cyanus). Honningknoppurt er imidlertid flerårig, altså en staude, og har et litt bustete, enkelt blomsterhode,   mens kornblomst er ettårig og har en rundere og fyldigere blomst.

Når noen mener at også kornblomst er flerårig, skyldes det formodentlig at frø fra foregående sesong har spiret og dannet nye planter omtrent på samme sted som fjorårets plante stod på.

Elsket av humler og bier
Honningknoppurt setter masser av frø, og har en overveldende spireevne. Jeg har tidligere hevdet at har man en gang fått honningknoppurt i hagen, består jobben mer i å holde den i sjakk enn i å få den til å vokse. Det er en påstand jeg står ved.

Jeg har imidlertid latt honningknoppurten formere seg relativt fritt i vår hage. Den er nemlig elsket av humbler, bier, sommerfugler og andre flygende og krypende insekter.

Tradisjonsplante
Honningknoppurt er en tradisjonsrik prydplante i norske hager. Til Norge kom den antakelig for godt og vel 150 år siden.
Den har formodentlig hatt sin selvfølgelige plass i så vel byhagen som i hagene ved bondegårder og husmannsplasser.

 Remonterer med litt hjelp
Det er ganske lett å få honningknoppurt til å remontere; dvs. blomstre på ny etter at hovedblomstringen er over. Fjerner man frøhusene og stilkene de sitter på, kommer det nye stilker med nye blomster.
Er man aktiv med hagesaksa, får man altså to blomstringer til glede for hagens eiere og brukere - f. eks. i form av dobbelt porsjon mat til bier og humler - og sommerfugler.

Se også andre innlegg på denne bloggen om samme tema. 

Rådyra spiser vårvortemelk

De gule blomstene er vårvortemelk. De blomstret en dag eller to, og så ble de spist.

Så nå ser de sånn ut.

Og sånn.


Vårvortemelk (Euphorbia plychroma) er en nøysom og hardfør staude som lyser opp i vårhagen. Når den får blomstre i fred.

Vårvortemelk sprer seg lett, og vi har mye av den, men den virker ikke påtrengende for rådyra spiser en brorpart av blomstene. På mange planter står bare de avgnagde stilkene igjen.

Folketroen vil ha det til at rådyra ikke spiser gule blomster. Det er bare en myte. Det har vi mange eksemler på. Gul vårvortemelk er er bare ett av flere.

Vårvortemelk er i slekt med julestjerne. Når man river av et blad,eller brekker en stengel, utsondrer planta en tyktflytende hvit væske som virker etsende og er giftig. Men rådyra lar seg altså ikke affisere.

Nå har vi jo ikke sett hvordan de har det etter å ha spist vårvortemelk,  men de har forsynt seg i flere omganger, så da skulle vi vel tro at de har tålt denne kosten også.

Nå er vi spent på om de avgnagde vårvortemelk-stilkene remonterer, m.a.o. setter nye blomsterknopper og blomstrer senere på sommeren. Naturen har mange luner og overaskelser i ærmet, så det gjelder å ha øynene åpne og følge med.

Overdådig blomsterrikdom på svartsurbærbuska

Svartsurbærbuska skuffet i fjor, men i år ser det lovende ut.

Vi har én svartsurbærbuske (Aronia Melanocarpa "Moskva"). Noen år bærer den overdådig. Andre år mindre.

I fjor bar litt mindre enn vanlig. For å få skikkelig modne bær, utsatte jeg innhøstingen. Det skulle jeg ikke gjort. Plutselig var bærene borte. Fuglene hadde gjort så å si rent bord.

I år er svartsurbærbuska full av blomster. Så mange blomster har den aldri båret før. Hvis alt går som det skal, får vi til høsten en masse svarte, glinsende svartsurbær. Det vil si: Hvis vi passer på at bærene ikke blir spist av andre.

Vi er nemlig - som nevnt - ikke alene om å sette pris på de svarte, glinsende bærene. Fuglene liker også svartsurbær. Ikke bare trosten. Både skjærene og diverse småfugler forsyner seg grådig av aronia-buskas saftige bærklaser.

Svartsurbærene er temmelig bitre før de blir varmebehandlet. Men det bryr ikke fuglene seg om. De er ingen kostforaktere, men spiser bærene som de er.

Hver høst har vi besøk av sidensvans. De kommer i store flokker. Er det bær igjen på svartsurbærbuska spiser de dem først. Deretter spiser de ronebærene. Og så går de løs på bærene på berberisbuskene, og bærene på de ulike trærne og buskene av mispelslekten (Cotoneaster).

Jeg unner fuglene maten. Men svartsurbærene vil jeg gjerne ha selv. Av bærene koker jeg syltetøy, gele - og saft. Safta bruker jeg som styrkedrikk. Jeg tar en "shot" hver morgen. Da får jeg i meg en masse antioksidanter og næringsstoffer.

Foreløpig er svartsurbærbuska overdådig full av blomster. Nå venter jeg spent på å se hvor mye kart og modne bær det blir. Og om det blir noe igjen til "familiens gartner" etter at fuglene har forsynt seg.


 

Blomsterrik rhododendron

Slik så rhododendronbuskene ut på lørdag, dvs. 1. juni.

Og slik ser de ut to dager senere. Og ennå er det mange knopper som ikke har sprunget ut.


I fjor utsatte jeg de to rhododendron-plantene for ganske hard beskjæring. De hadde bredd seg utover og beslagla en uforholdsmessig stor del av sitteplassen. Jeg skar dem derfor skånselsløst tilbake.

Ville de ta skade av beskjæringen?

I år har de gitt sitt utvetydige svar. De bærer over 60 store fine blomster.

Rhodondendronbuskene står i en relativt grunn grop mellom den skiferbelagte sitteplassen og fjellet.

Rhododendron er en surjordsplante. Våre rhododendronplanter har aldri fått jord laget spesielt for surjordsplanter.Derimot har de i årenes løp fått barnåler og løv og jordklumper etter avblomstret eller nedfrosset lyng. Et par mindre furuer slipper sine barnåler ned på den steinbelagte gårdsplassen vår. Nålene blir feid opp og lagt i rhododendronbedet. Og så lenge vi hadde "levende" gran som juletre, ble barnålene samlet opp og spredd rundt røttene på rhododendronbuskene. Om høsten får de løv rundt "føttene".

Slik har vi - i all beskjedenhet - skapt et surjordsbed som de to rhododendronbuskene åpenbart får nødvendig næring fra og trives i. De vokser kraftig og blomstrer rikt.

Men ikke lenge. Våre to rhododendronbusker er av arten Catawbiense eller Vanlig alperose som har en relativt kort blomstringstid. Man må derfor passe på og nyte blomstringen mens den pågår.

Denne våren har vært våt. Juni ser ut til å følge i samme sporet.  Det er derfor ikke så hyggelig å oppholde seg utendørs. Til gjengjeld vil rhododendronbuskene trolig holde seg friskere og blomstre lengre.

Ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.