Villroser?

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Innsektene har valgt vakre omgivelser til paringsakten.

Nederst: Rosene er vakre, men står usedvanlig kort. Heldigvis blomstrer nye knopper i tur og orden. Blomstringstiden blir dermed forlenget.

Hva slags rose dette er, vet jeg egentlig ikke, men jeg er blitt fortalt et det er en villrose.

Til meg er den kommet fra min barndoms hage, hvor det gjennom tiden har vært litt av hvert.

Min far satte både det ene og det andre i hagen, og det er en tradisjon jeg har overtatt.

I sangen "Västanvind" skriver Evert Taube: "... jag gikk bland vilda rosor, bland rönnar och bland slån ..." og "... jag somnade på nytt med en vildros mot min mun ..."

Jeg vet ikke om det er roser som disse han skriver om, men jeg ser alltid for meg disse rosene når jeg hører eller synger denne sangen.

De dufter svakt av nellik.

Nypene er avlange og noe mørkere i fargen enn nyper på rynkeroser og andre "villroser"- som vel egentlig ikke er ville roser, men forvillede hageroser som noen steder er plantet ut, men andre steder selv har funnet seg til rette etter å ha kommet dit som nyper eller røtter som er blitt til overs i en hage.

Hvis noen eksperter kan gi flere og mer eksakte opplysninger om hvilken rose det dreier seg om, håper jeg at de melder i fra.

Duftende øyenslyst

Foto: Kow d.e. 260609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjærsminen og kolkwitziaen blomstrer samtidig og utfyller hverandre.

Nederst: Duftskjærsminen er vakker og dufter herlig.

Skjærsmin (philadelphus) kalles falsk jasmin.

Det er et villedende begrep for det er ingen ting falsk ved skjærsminen.

Den er akkurat det den gir seg ut for å være: En blomsterrik, vakker prydbuske som er en pryd for en hver hage.

Og vår duftskjærsmin dufter, som navnet sier, i tillegg vidunderlig. Når den blomstrer er det en ekstra fryd å gå gjennom hagen en tidlig morgentime og starte dagen med den lett jordbærliknende duften av skjærsmin i neseborene.

At skjærsminen ikke er en jasmin, er så. Det har først og fremst teoretisk interesse.

Duftskjærsminen er det den er: En hardfør, riktblomstrende, velduftende busk som i vinter lå brutalt nedtrykt under tung snø, men som reiste seg igjen, kastet av seg en del tørre og brukne kvister, satte nye skudd, ble grønn og frodig og nå står aldeles overlesset med velduftende hvite blomster.

" ... et pärlstrött flor av snövit rikedom ..." skriver Evert Taube om slånen, eller slåpetornen, som vi kaller den på norsk.

Bildet passer like godt på skjærsminen i full blomst.

For å sette skjærsminens snøhvite rikdom i relieff, blomstrer den nærmeste naboen, kolkwitzianen samtidig.

Den er litt lunefull, men flott i "gode år".

Fra tid til annen må den imidlertid skjæres kraftig ned.

Er man heldig kommer den da med nye skudd fra rota og blomstrer rikelig i noen år, før man må gjenta operasjonen og kutte ned igjen.

I år bærer alle våre tre kolkwitziabusker som står på forskjellige steder og har ulike vekstvilkår, rikelig med blomster.

Tørkeperiden som nå er satt inn, forkorter nok imidlertid blomstringsesongen vesentlig.

Det har vi for dyrt vann til at vi kan gjøre noe effektivt med.

Weigelaen overgår seg selv!

Foto: Kow d.e. 2650609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En helt utrolig blomsterprakt.

Den 17. juni skrev jeg om "Klokkeblomst"-buskene våre.

Som da var flotte, men som som nå blomstrer over all forstand.

Jeg unner leserne av bloggen en titt på herligheten, så derfor kommer jeg tilbake til saken allerede nå.

Det skal bli spennde å se hva som skjer neste år.

Har de to buskene som står så værutsatt til, "forløftet seg" ved årets overdådige blomstring, eller makter de å gjenta bragden neste år?

Jeg minner om den vanligvis misfornøyde bonden som kom i prat med naboen som sa:

"Nå er du vel fornøyd. Været er bra og avlingen ser lovende ut. Bedre kan det vel ikke bli?"

"Vel," svarte bonden. "Du veit slik avling slit kraftig på jorda!"

Den som leter, finner alltid noe å være bekymret for.

Nå lar vi "morgendagen" bli som den blir, og nyter det praktfulle skuet så lenge det varer.

Enda en papaver orientale

Foto: Kow d.e. 200609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: En usedvanlig vakker utgave av orientvalmue (papaver orientale). Er det varieteten "Mrs. Perry", mon tro?

Midten: 1987-utgaven av hageselskapets grunnbok "Trivsel i hagen" har dette vakre maleriet, laget av Bjørg Omholt, som omslagsbilde. Er det samme valmue?


Nederst: Denne valmuen er mer opprett og klarer seg bedre uten oppbinding, enn den som blomstrer først.

Som tidligere fortalt, har vi to sorter orientvalmue i vår hage.
Den tidligste av dem skrev vi om den 2. juni i innlegget Orientvalmuer.
Den andre har sin tid nå. D.v.s. den har allerede blomstret en ukes tid.
Begge er orange, ellers er det en viss forskjell på dem - både når det gjelder utseende og evnen til å "holde seg på beina".
Den som blomstrer nå, har et noe enklere lag av kronblader, men til gjengjeld har den arr, fruktemne/frøhus, frøbærere osv. som er så fantastisk utformet , og har så vakker blåfarge - eller kanskje er det indigo - at man ikke blir mett på å studere den på nært hold.
Ikke noe sted har jeg funnet et bilde som helt tilsvarer vår plante.
Det nærmeste jeg er kommet, er det maleriet Hageselskapet bruker som omslag på 1987-utgaven av "Trivsel i hagen", samt et bilde på s 439 i Norsk Hageleksikon.
Hvis det er "vår" plante som er avbildet i hageleksikonet, heter den "Mrs. Perry".
Kanskje noen valmueksperter "der ute" - som det heter i amerikanske politifilmer - kan bekrefte eller avkrefte det?
Hvor vi har fått denne utgaven fra?
Tja, det var det da?
Det husker vi ikke.
Sløvt, men sånn er det - dessverre.

Hagelupin - en undervurdert skjønnhet

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagelupin er en vakker plante så lenge den blomstrer. Er du rask med å klippe den ned etter blomstring, remonterer den. Gjerne et par ganger.

Hagelupin (lupinus polyphyllus) er en sterkt undervurdert plante. Synes jeg.

Trolig har jeg ikke så mange meningsfeller.

Særlig etter at vegmyndighetene sørget for at vegkantene er overfulle av dem, er lupinene baktalt, uglesett og gjenstand for direkte forfølgelse.

Få dem vekk, heter det. Før de fortrenger alt som er genuint norsk.

Hva nå det måtte være.

Lupinene er en del av min barndom.

I mine foreldres hage var det trær og prydbusker, tradisjonsbærende norske stauder, masse sommerblomster som min far sådde inne i hjemmesnekrede trekasser, tynnet, priklet og plantet ut - og lupiner.

For meg er lupiner barndom og gode opplevelser.

Det er de rosa og blå jeg er vant med, men i demonstrasjonsbeddene på universitetet i Ås, har sett lupiner i fantastiske farger. Farger som bekrefter at lipinus er noe langt mer enn et ugras ved vegens kant.

Plantene på Ås er trolig Russel-hybrider, men det er en gjetning for undervisningsinstitusjonen er ikke flink til å skilte for å orientere det interesserte publikum.

Råd om jordsmonn, voksested osv. for lupiner, kan man etter min erfaring bare glemme. Lupiner vokser over alt. Også der hvor de i følge faglitteraturen ikke skulle trives.

Lupiner kan bli utsatt for virussykdommer eller meldugg, men får de kaste frøene før det syke bladverket blir fjernet, vokser det gjerne opp en eller flere friske planter på bedre egnete steder.

Slik ordner plantene selv opp i problemene.

Vil man unngå å sitte igjen med "bare" lupiner i hagen, fjerner man frøkapslene før de får sådd seg.

De dør ikke ut av den grunn.

Det er alltid nok frøkapsler som du ikke får fjernet.

Ta mitt ord på det.

Sjenert bondepion

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Gammel bondepeon som har fulgt slekten Grasto.

Nederst: Vakker, men visner fort.

De sterkt røde bondepeonene (paeonia festiva) har blomstret ferdig allerede.Det er litt tidligere enn vanlig. Dessuten har de flyttet på seg.
"Typiske solskinnsplanter, men tåler litt skygge," skriver Norsk Hageleksikon om peoner.
Det trodde vi også. Derfor ble bondepeonene plantet på et lyst sted. Hvor det forøvrig var lett å nyte synet av dem og komme til og vanne.
Men der har de fleste nå gått ut. Trolig som følge av bladflekksyke og rust.
Et par som holder stand, står i ly av Kolkwitzia og Snøballkrossved.
Det betyr ikke at de røde peonene forøvrig er ute av hagen. Nye planter er dukket opp i ly bak Forsythiabusken og til og med i det skrinne jordsmonnet i skyggen av tre bulkemispler som man ellers skulle tro ville ta det som er, av så vel lys som vann og næring.
Der har vi trolig igjen for at vi har en svak karakter og ikke har hjerte til å fjerne frøkapslene fra peonene.
For det første er kapslene dekorative, for det andre bidrar de til nye generasjoner planter - planter som nedstammer i rett linje fra de opprinnelige "famileplantene", og trolig med samme egenskaper som dem, altså nesten "identiske" med dem vi hadde med oss da vi flyttet hit.
Som tidligere beskrevet har bondepeonene en lang historie i vår familie. Se innlegget Peoner med familietradisjon.
Min kones bestefar som eide småbruket "Bjerkholt" på Sandbakken i Skjeberg, var fetter - eller søskenbarn som vi sier i vår familie - av min farmor. De tilhørte begge den opprinnelige familien "Grasto" som hadde navn fra husmannsplassen "Grasto" under den adelige sætegården "Hafslund" på Skjebergsiden av Sarpefossen.
De røde bondepeonene fra "Bjerkholt" er m.a.o. mer enn noen tilfeldige planter med vakre blomster.
De representerer en slags rød tråd i den livsveven som min kone og jeg, og våre forfedre og etterkommere alle er en del av.
Man kan spørre seg hvordan peonene kom til Bjerkholt.
Det var ikke så valig å kjøpe planter før krigen på våre kanter. Man byttet eller fikk.
Noen ganger "stjal" man stiklinger og rotskudd. Det måtte man gjøre ellers grodde de ikke.
Der fulgte nok folket på "Bjerkholt" tradisjonene. Dessuten var de sparsommelige. Penger til blomster ble høyst sannsynlig ansett som sløseri.
Hvem fikk de eventuelt plantene av?
Andre slektninger - som de hadde legio av?
Ikke usannsynlig.
Slik sett kan plantene faktisk ha befunnet seg i familiens eie mye lenger enn vi kjenner til.
Om det forholder seg slik, får vi aldri vite, men det er interessant å spekulere.

Lydotschkas metode

I dag har jeg vannet på morgenkvisten.
Så nå kan regnet komme.
Nei, nei - det er ikke bare ironi.
Riktignok er det slik at regnet ofte kommer når behovet er minst, og uteblir når behovet er størst, men regn etter vanning, er ikke ueffent. Uansett.
Spesielt ikke der hvor bakken skråner, men også på flat mark.
Er bakken våt, renner regnvannet ikke så lett av, men trenger lettere ned til røttene, og det er jo dit vi vil ha det.
Avrenning har de færrestene plantene glede av, og overflatevanning kommer hovedsaklig ugress med "korte" røtter til gode, samt at det lokker plantene til å vende røttene oppover der det erfaringsmessig er fuktighet å finne.
Grunne planter som ikke kan finne vann i grunnen, er ingen ting å trakte etter.
Dessuten er bladverket på denne tiden, blitt for en veritabel paraply å regne. Det tar i mot og leder vannet vekk fra røttene der det trengs som mest.
En supplerende forvanning før regn, er derfor ikke å forakte.
På 60-tallet bodde vi på Jeløya.
Min onkel som også bodde der og dyrket fersken og druer i solveggen, ble aldri trett av å fortelle at Jeløya var det stedet i Norge som hadde flest soldager.
Vi bodde i rekkehus. Jordsmonnet i rekkehushagene var ekstremt sandholdig og plantene trengte stadig vanning.
En av våre naboer vis a vis var en rusisk emigrantfrue, gift med en norsk kunstmaler. Hun vannet i all slags vær.
Når hun stod med paraply og med vannkanne eller hageslange i regnværet, ristet nordmennene megetsigende på hodet.
Nå fikk jo plantene det vannet de trengte fra himmelens egen spreder, så nå var det ikke nødvendig å spe på med kunstig vanning. De utlendingene, de utlendingene. De har mye rart for seg.
Kanskje trakk jeg også selv litt på smilebåndet, selv om jeg - på tross av aldersforskjellen på ca 60 år - var en slags venn og fortrolig; en åndsfrende i motsetningene til de øvrige naboene som verken malte bilder, skrev i avisene eller drev på med andre synlige, intellektuelle sysler.
Senere har jeg kommet til at det kanskje ikke var riktig å trekke nedlatende på smilebåndet i det hele tatt.
Lydotschka hadde trolig forstått - eller kanskje lært - noe som vi snusfornuftige hageamatører ennå ikke hadde innsett, at vannet når lettere ned til planterøttene når det vannes på våt mark, og med den sterkt sandholdige og drenerende grunnen på Refsnes på Jeløya, var det viktig å gi plantene så mye vann at de kunne fylle lagrene. Overfladisk skvettvanning - enten den nå kommer fra himmelens sluser eller kommunens reservoir - er det liten hjelp i.
Gav da Lydotschkas vanning i regnet synlige resultater?
Jeg mener det.
Hun hadde en usedvanlig frodig hage.
Så frodig at naboene på begge sider var lettere oppgitt over planter som overveldet hekken mellom rekkehushagene, og over trekroner og bladverk fra stauder som la seg inn over deres eget domene.
Det er jo ikke sikkert at det bare hadde med vanningen å gjøre.
Plantevalg og stell bidro nok også, men tiden har åpnet våre øyene for Lydotschkas metode.
Vanning i - eller før - regn, er ikke bare anstaltmakeri.
Det lærte vi en gang for halvt hundre år siden av Lydotschka som gikk under sin paraply og vannet rekkehushagen i regnet.