2. omgang

Foto: Kow d.e. 300809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De gule rosene blomstrer for annen gang.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør skrive det: De gule rosene er ikke blitt spist av rådyr denne sommeren.

Første omgang fikk stå i fred og gav oss mang en skjønnetsopplevelse, og nå blomstrer de igjen. Både den inne ved veggen, og den litt mer framskutte som rådyrene nesten ikke kan unngå å få øye på og ferten av hvis de besøker gårdsplassen vår.

Og det har de tradisjonelt gjort. De har besøkt, og de har spist. Men i år har rosene fått stå i fred.

Lenge trodde jeg at rådyrene ikke vanket hos oss lenger, men det var feil.

De er observert på gårdsplassen både av husets frue og av "gartneren", men ingen skade er skjedd.

Foreløpig.

Vi krysser fingerene for at de rosene som nå folder seg ut - og blomsterertene som endelig nærmer seg blomstring - også skal få blomstre ferdig til vår glede, og ikke bli til mat i en rådyrmage.

Rådyrene kan gå i skogen og spise.

Hos oss kan de nøye seg med å spankulere og fungere som grasiøst utseende øyenslyst.

Så får roser og andre prydvekster stå i fred.

Skjønt, så enkelt er det kanskje ikke. For nå har høststormene satt inn. Det regner og blåser så rosegreinene pisker som halen på en lykkelig hund.

For 14 dager siden - da vi sist ble hjemsøkt av storm og uvær - ble en grein med flere knopper brukket.

Vi håper at de som er igjen, tåler påkjenningen.

Og at vi får glede av blomsterertene før nattefrosten og vinteren tar over.

Eller rådyrene får lyst på noe ekstra godt.

Vi krysser fingrene.

Katt og blomst

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Heisann, en katt! Den skulle ikke vært med på bildet.

Egentlig skulle jeg bare ta bilde av den blomsten som i ensom majestet har valgt å pryde innkjørselen vår der den har valgt sine ekstremt nødtørftige vekst- og livsvilkår i en smal sprekk mellom belegningssteinene.

Slektningene har holdt seg der de hører hjemme, i staudebedet i nærheten, men denne blomsten har villet noe mer enn å være én i mengden.

Den er ikke redd for å stikke seg fram, og ber ikke om unnskyldning for at den er til.

Og merkelig nok har den fått stå i fred. Hittil. For skoleungene som går forbi to ganger per dag.

Jeg syntes at denne individualisten med hang til ekshibisjonisme fortjente å bli tatt bilde av.

Akkkurat i det jeg knipset, kom katten inn i bildet.

Det er ikke vår katt, og vi gir den ikke mat, for vi har allergiske barnebarn og er reserverte mot nærkontakt.

Men katten holder seg her hos oss. Ruller seg på steinbelegningen, later seg på gressplenene og stryker seg kjælent inn till beina våre.

Men den vil selv bestemme grensene.

En gang falt jeg for de kjærlige tilnærmelsene og strøk den vennlig over ryggen.

Den fant seg i et par stryk, så brukte den klørne.

Kanskje likte den ikke intimiteten. Kanskje gikk det på integriteten løs?

Jeg snakket da hardt til den og ba den skamme seg, fordi de den først var innbydende, for så å avvise alle tilnærmelser.

Sånn gjør man bare ikke!

Men min harme og kalde skulder har ikke stanset tilnærmelsene. Den er stadig like kjælen, og da bildet ble tatt, ville den være med.

Uten å be om lov. Den bare trådte inn i bildet med største selvfølgelighet.

Så derfor bruker jeg bildet. På tross av at det ikke er teknisk vellykket. Snarere uklart og dårlig. Og blomsten som var det egentlige motivet, kommer ikke til sin rett.

Men katten er nå kommet på bloggen.

Det var vel det den ville.

Sniler spiser blomkarse!

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Blomkarsens blad bærer tydelig preg av snilebesøk.

Nederst: Snile ivrig på veg mot blomkarse og pelargonium.

Ryktene vil ha det til at sniler ikke liker blomkarse. Men det vet ikke snilene.
Introduskjonsnummeret av bladet "BoligPluss" fra juli/august 2007 inneholder litt av hvert av interesse for kjøkkenskrivere og hageinteresserte, så det har jeg tatt vare på.

Bl.a. skriver spaltisten Hege Saxebøl Moum om hvordan vi skal bli kvitt snilene. Eller hvordan vi skal innrette oss slik at plantene får stå i fred for snileangrep.

Hun mener f.eks. at vi bør velge planter som iberiasnilene - eller brunsneglene som hun kaller dem - ikke liker, og nevner roser, fuksia, begonia, petunia, blomkarse, løvemunn, valmuer og rododendron som eksempler på planter som får stå i fred.

Jeg kan dessverre straks konstatere at blomkarse ikke hører rettelig hjemme i den opplistingen.

Snilen på det nederste av bildene ovenfor, var f.eks. på veg til - og nesten framme ved - beplantningen på det øverste bildet da den ble observert, fotografert og avlivet.

Og at enten den, eller andre sniler, har vært der før, bærer enkelte av blomkarsebladene tydelig bud om.

Nei, snilene er ikke kresne. De har nok en mye mer omfattende meny enn ryktene vet å fortelle.

Svartsurbær

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fine bær som gjerne blir fuglemat. Men i år skal vi ta oss sammen og bruke dem.

Vi har en buske med svartsurbær. Trolig Aronia melanocarpa.

Norsk Hageleksikon sier riktig nok at Aronia melanocarpa blir "opptil 1 m høy", men vår buske er nok nærmere 2.

Kanskje skyldes det at den har stått relativt mørkt, slik at den har måttet strekke seg både oppover og utover etter lyset før de tunge, saftige bærene bøyde greinene mot bakken.

De første årene bar busken overdådig. Men så tok nabobuskene - alperips, mispel og spirea - overhånd.

Antall bær var i noen år minimalt, inntil jeg i år hjalp surbærtreet fram i lyset ved å klippe naboene tilbake.

Det virket, og i år er det såpass med bær at vi regner med å lage saft.

Det blir ikke mye, men en smak. Full av antioksidanter, skal vi dømme etter den dypt blårøde fargen.

Når vi har tatt bærene, skal vi nyte høstfargene. De er like flotte hvert år og overgår til og med den fineste berberisen.

Aronia er sjelden plantet i Norge, sier Norsk Hageleksikon.

Det stemte nok da boka ble utgitt i Norge i 1982, men ikke nå lenger. Bare i vårt nabolag er det flere svartsurbærbusker tunge av mørke bær, og et boligsameie ikke langt unna, har en hel hekk inntil gangvegen som går forbi.

Men bærene blir ikke plukket og brukt. Verken av eierne - eller forbipasserende.

De skulle bare visst hvilken antioksidantbombe de går glipp av.

Selv om bærene, som navnet sier, er sure - eller aller helst bitre.

Korianderen og dillen borte

Foto: Kow d.e. 240809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I forkant av bildet ses restene av korianderen. Dillen er sporløst borte. Men timian og rosmarin får stå. Det er jo noe.

Vi kjøpte en korianderplante i potte og plantet den ut sammen med andre urter i kjøkkenhagen.
Korianderen er nå borte.
Nei, vi har ikke brukt den opp. Vi fikk sant å si ingen glede av den i det hele tatt.
Men det må snilene ha hatt. Først tok de bladene - så tok de stilkene. To ynkelige stilker er alt som står igjen.
Et lite stykke unna satte vi ut en dillplante. Også den fra potte.
Den er også vekk. Ingen ting står igjen og forteller hvor den stod. Tabula rasa.
Derimot har basilikumplanta i umiddelbar nærhet fått stå. Det er spist av den også, men det er nærmest for smakebiter å regne.
Rosmarinen og timianen har snilene ikke gitt seg på. Sansen for finere krydderurter er altså så som så.
Også løpstikken har klart seg merkelig bra. Tatt i betraktning hvor velsmakende den er og hvor myke, saftige plantedeler den har.
I det samme bedet og i bedet ved siden av sådde vi mangold, portulakk, rødbeter og pastinak. Alt ble spist etter hvert som det kom opp.
I bedet ved siden av står rabarbra og pepperrot med hullete blader.
Det er trolig ikke de store, brune, svarte eller hvite, grådige snilene som har vært på ferde her.
Altså ikke iberia-, skog- og åkersniler - og ikke boasniler. Selv om alle disse sikkert er innom og forsyner seg av og til.
De som står for mesteparten av ødeleggelsene i kjøkkenhagen, er de små og opp til 3 centimeter lange grå snilene som gjennomhuller jordbærene og spiser det som er av grønne vekster som egentlig skulle vært brukt i vår matlaging; alt fra koriander og dill til blomkarse. Og jordbær.
De er små, men de er mange.
Og de er grå som jord og leire og vanskelige å få øye på.
Men resultatet av deres iherdige fråtsing er ikke vanskelig å se.
Disse snilene - som er de samme som man finner på nedfallsfrukt - lever tilsynelatende for en stor del under jordoverflaten, så nå er vi spent på hvordan de potetene som vi satte i det tidligere jordbærbedet, er.
Er de også gnagd på og gjennomhullet?
Må vi ty til nematoder eller gift for å få slutt på ødeleggelsene?

Syre fra egen hage

Foto: Kow d.e. 230809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Engsyre på plenen. Blomst- og frøstilkene er fjernet for å gi mer grokraft til røttene og bladverket.

Da jeg var gutt, tygde vi på syre.
Både engsyre, som vi på Hafslund i Sarpsborg der jeg vokste opp, bare kalte syre, og skogsyre som vi sa, men som noen kaller surkløver fordi bladene minner om kløverblader.
Skogsyre er en velsmakende, syrlig, vever, liten plante med hvite blomster. Den trives best på skogbunn og er kanskje ikke så lett å få til i hagen.
Hvis man da ikke har skogstomt. Hva vi for vår del faktisk har en del av. Men så var det å finne noen planter som uten skade kan omplasseres, da.
Syre var friskt og godt å nappe opp og putte i munnen. Det var det vi gutter gjorde. Men jeg hørte aldri om at den ble brukt i matlagingen. Selv om matlagingslitteraturen kan fortelle at bruken av syre har meget lange tradisjoner i det norske kjøkken.
Vi gutter – og kanskje jentene også, for det jeg vet – satte pris på den. Det hendte vi gikk på tur i skogen bare for å plukke syre. For skogsyre ble så avgjort foretrukket.
Det er mange år siden jeg sist så eller smakte skogsyre, men de senere årene har det dukket opp engsyre her og der på vår tomt. Bl.a. på plenen, rundt stubben etter et tre vi har felt.
Denne syren tar jeg vare på.
Når jeg slår plenen, passer jeg på at syren ikke blir ødelagt. Gresset mellom syreplantene klipper jeg med kjøkkensaks slik at de ikke skal bli overgrodd av gress og kløver som tar all næringen og fuktigheten.
Så mye arbeid legger jeg i å bevare denne kulinariske lekkerheten.
For det er det den er.
Før høsten er omme, har jeg sannsynligvis flyttet noen av plantene til kjøkkenhagen hvor de skal få enda bedre vekstforhold og mulighet til å utvikle seg.
Jeg håper bare at jeg ikke feilberegner deres behov og krav.
Jeg bruker syreblader i grønne salater. Oksalsyren, som syreplantene i likhet med rabarbra, inneholder en del av, er skadelig i store doser, men noen blader som gir innslag av syrlig, pikant smak i salaten, er neppe farlig. Verken for mage eller nyrer. Men overdrivelser er ikke å anbefale.
”Hjemmets store grønnsakbok” (Hjemmets bokforlag, 1978) foreslår syre til supper, omeletter, salater – og til saus til fiskeretter.
Det siste har vi prøvd. Det kan anbefales.
”Alt om urter” (Ekstrabokklubben, 1985) lanserer i tillegg til disse bruksområdene, en egen ”Syre-, egg- og potetsalat” - samt å bruke syreuttrekk mot uren hud. Blandet med valurt eller fiolblad skal engsyre dessuten egne seg som munnvann.
Bruksområdet er m.a.o. stort.
Kanskje det er på sin plass og på tide å innføre syre i norske kjøkkenhager og gjeninnføre den i den norske matlagingen?

Fin hortensia i skyggen

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hortensiaen er grønn og fin og blomstrer villig trass i noe karrige vilkår.

Ved gårdsplassen har vi blant mye annet hortensia (hydrangea). Både klatrehortensia og den sorten som vi har lært å kjenne som "skyggehortensia".

En del av "skyggehortensiaene" står i skyggen. Det vil si at de står slik til at sola først når fram et stykke ut på ettermiddagen.

De øvrige har sol og lys lenger.

Det samme gjelder for så vidt klatrehortensiaene.

Men mens de sistnevnte ser ut til å trives like godt i både skygge og sol, har de "skyggehortensianene" som står i skyggen, avgjort det mørkeste og frodigste bladverket og de fleste og største blomstene.

Det framgår også av bildene.

Her har vi tydelig med en plante å gjøre som godt kan stå på nordsiden - eller andre skyggesider - av huset og trives der.

For så vidt stikk i strid med opplysningene i deler av hagelitteraturen. Norsk Hageleksikon foreskriver f.eks. fuktig og næringsrik jord. Noe våre hortensiaer så avgjort ikke har.

Om det bare er sol og lys som er avgjørende for resultatet hos oss, er imidlertid usikkert.

Egentlig er det merkelig at så vel klatrehortensiaen som "skyggehortensiaen" finner næring, vokser og blomstrer i det hele tatt, for de har meget karrige vekstvilkår.

Hvor de finner næring er et mysterium. Også på det området trosser de ekspertisen.

Et par-tre av klatrehortensiaene deler riktig nok en surjordsgrop med to rhododendronplanter, men de øvrige og samtlige skyggehortensiaplanter står i en smal og grunn stripe jord mellom en fjellknaus og den steinbelagte gårdsplassen.

Der konkurrerer de til og med om næringen med orientvalmuer, et par blå iris, skyggesildre og en mindre mispel.

Vi har ofte overveid å bedre forholdene, men det har blitt med tanken.

Ikke ser det ut til å være nødvendig heller.

"Skyggehortensiaene" kommer opprinnelig som rotskudd fra mine foreldres hage i Sarpsborg hvor "morplantene" i mange år har prydet et bed ved den nesten solløse, nordsiden av huset.

Klatrehortensiane kom som rotskudd fra hagen til moren til den av mine svigersønner som er fra Ski.

I tillegg til sin prydverdi har plantene derfor også affeksjonsverdi.