Store og grådige sniler

Foto: Kow d.e. 24062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Steinene på gårdsplassen er 20 centimeter lange. Da kan du selv regne ut hvor lang snila er.


De brune skogsnilene blir større og større.
Flere og flere.
Og stadig flere blir mørkere - hva det nå kan komme av.

Klipper og klipper
Hver morgen går jeg rundt i hagen med saksa og klipper ihjel de snilene jeg ser.
Som regel er det mange.
Noen ganger skremmende mange.
Som om min stadige jakt ingen innvirkning har.
For jeg klipper ikke bare om morgenen, men også de fleste dager om kvelden.
De fleste uker klipper jeg sikkert et par hundre.
Men det kommer stadig nye til.

Spiser alt
Snilene har nok sine preferanser, men det ser ut til at de er altetende.
De gumler i seg det meste - og åpenbart med stor appetitt.
De ligger 3-4 sammen oppe i margeritene og lobeliaplantene og forsyner seg grovt.
Kronbladene fra orientvalmuene ser ut til å være en lekkerbisken.
Men de er - som nevnt - ingen kostforaktere og spiser stort sett alt.

Flere som ødelegger
Det er ikke bare brunsnilene som gjør ugagn.
De små grå uten hus, og de noe større med hus, er også grådige.
Hagesnilene med hus sitter side om side på innsiden av blomsterurnene eller flere om gangen oppe i plantene, og spiser.
På bladene til pepperotplantene sitter de ofte tett i tett.
Disse snilene gjør nesten like stor skade som brunsnilene.

Boasniler ødelegger også
Også de store skogsnilene og åkersnilene spiser grådig av plantene.
Det samme gjør boasnilene.
Uansett hva ekspertisen sier.
Selv om de også er forslukne åtselspisere, og spiser døde artsfrender, har jeg gjentatte ganger tatt dem på fersken når de har tygget i seg friskt plantemateriale.
Derimot har jeg aldri sett at de har gitt seg på levende sniler av andre slag.
Og slett ikke brunsniler.


Så la deg ikke overtale til å la disse snilene leve i den tro at de skal spise brunsnilene.
Den må ekspertene dra lenger ut på landet med.

Gamle roser på Ås

Foto: Kow d.e. 27062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Forsøksfeltet for innsamling og registrering av roser ved universitetet på Ås, ligger et stykke oppe i bakken, nær kirken. Kirkealléen ses i bakgrunnen.

Unni Dahl Grue (t.v.) og Eva Vike som begge arbeider med ulike sider av prosjektet, orienterte og tok deltakerne med på en interessant kulturhistorisk tur langs rosebedene.

13 personer hadde funnet vegen til rosehagen for å høre om og se gamle roser fra Østlandsområdet. Det var akkurat passe til en tur mellom rosebedene.

Det fins roser av mange slag. Her er en av rosene som er med i prosjektet ved UMB.

Og hvem ville ikke hatt en skjønnhet som denne i hagen?

For om lag ti år siden begynte Norsk Roseforening å registrere gamle roser på Østlandet.
Roseforeningen innledet et samarbeid med universitetet på Ås, og i 2007 startet universitetet prøvedyrking av gamle roser som Roseforeningen hadde samlet inn.
Innsamlingen skjedde ved at Roseforeningen hadde stands på ulike arrangementer.
Dit kunne folk komme med roser som de mente var gamle tradisjonsbærere.
De rosene som representantene for prosjektet ved UMB fant interessante, ble tatt med til Ås og vurdert videre.
Et stort antall av dem fins nå på prosjektområdet ved universitetet.

Vokser som de vil
I de ti årene som har gått, har prosjektmedarbeiderne samlet seg betydelig kunnskap om rosene.
Både om opphav, utbredelse, egenskaper, krav til stell - og prydverdi.
Rosene i rosesamlingen på Ås, ble beskåret første året, seinere har de fått vokse som de vil i samsvar med sin egenart.
Rosene sprøytes ikke - verken mot lus eller sopp - eller andre plager.
De gule rosene utgjør imidlertid et unntak.
De er særlig utsatt for soppangrep i fuktig vær og sprøytes med Euparén.

Mange slag
Buskroser er forøvrig robuste - og gjerne engangsblomstrende.
Noen har enkle blomster, andre har fylte blomster og står ikke tilbake for foredlede hageroser i skjønnhet. Noen blomstrer kort, andre beholder blomstene lenge.
Det er store variasjoner.

Fullgjødsel og kalksalpeter
I rosehagen på Ås får rosene fullgjødsel om våren og deretter to overgjødslinger med henholdsvis kalksalpeter og fullgjødsel før 1. juli.
For at rosene skal få tid til å forberede seg på vinteren, får de ikke gjødsel om høsten.

Overveldende
De to utmerkede, kunnskapsrike guidene delte gavmildt sine kunnskaper og erfaringer med tilhørerne som fikk høre om opphavssteder, navn på gavemilde hageeiere som har stilt roser til disposisjon, rosenes historie i Norge og navn på personer som har bidratt til rosenes utvikling ute og her hjemme - og mange andre interessante forhold.
Men selv for den som noterte og dokumenterte ved hjelp av kamera, ble mengden av informasjon overveldende.

Ikke tilgjengelig foreløpig
Prosjektmedarbeiderne dokumenterer ved å gjøre erfaringer, samle data og ta fotografier, men dessverre er de akkumulerte informasjonene ikke å finne på data for den roseinteresserte som gjerne vil tilegne seg noe av den kunnskapen som prosjektet har bidratt til å samle.
Foreløpig blir den som besøker rosehagen på Ås, bare møtt av uforståelige nummer for hver rose.
Opplysningene bak numrene er enn så lenge forbeholdt prosjektmedarbeiderne.
Forhåpentlig blir dataene tilgjengelige for allmennheten når prosjektet er ferdig.
Vi får håpe at Norsk Roseforening som har hatt mer enn én finger med i dette prosjektet, sørger for at dataene ikke blir en intern sak på universitetet.
For her har den menige hagedyrker mye å lære.
Spesielt hvis hun eller han er opptatt av tradisjoner og hagekultur.

  

Rådyrene stjeler knoppene

Foto: Kow d.e. 22062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ser man godt etter, ser man at såvel roser som toppklokker har mistet en rekke knopper og spriker mot himmelen med tomme stilker.

Rosestilken midt i bildet er avgnagd. Knoppen er borte. Prydbønnene til høyre og venstre i bildet fikk imidlertid stå. Denne gangen.

Slik ser toppklokkene ut på nært hold. Et par mindre knopper står igjen. Ellers er alt borte. Rosebusken til høyre har også mistet de fleste knoppene.


Det så så lovende ut.
Rosene hadde klart seg igjennom den snøfattige vinteren uten å fryse ihjel eller bli satt vesentlig tilbake.
Og staudene i - og utenfor - rosebedet vokste godt og satte knopper.
Nå var det bare å vente på blomstringen.

Men den skulle aldri komme - for de fleste av knoppenes vedkommende.
For først kom rådyrene.
Og de forsynte seg grovt.
Både av rosene - og av toppklokkene.

Rådyrene vanker stadig i området.
Men i vår hage hadde vi ikke sett spor av dem.
Vi har stadig sett dem i hagen til naboen og 100 á 200 meter lenger nede i vegen.
Hvor forøvrig en rådyrmor en dag kom ut av en av nabohagene og krysset vegen sammen med et yndig lite "nurk" av en kalv som ikke kunne være mange dagene - eller kanskje timene - gammel.
Det var et vakkert syn.

Men de ødeleggelsene jeg fikk se da jeg kom ut en morgen litt senere, var ikke et vakkert syn.
Jeg skal ikke gjenta hva jeg tenkte - og sa.
Men jeg gikk sporenstreks inn og hentet Revira-esken.
Det er vanskelig å følge Reviras oppskrift og lage et effekt "stengsel" rundt bedene ved gårdsplassen.
Men i håp om at Revira her og der er bedre enn ingen ting ingen steder, har jeg nå strødd.
Ikke overdrevent mye, men forhåpentlig nok til at rådyrene kjenner ferten, blir skremt og holder seg vekk.

Hjelper ikke dette, må jeg vel fram med barnesengene igjen.
Jeg bruker sprinkelsidene fra gamle barnesenter til å bygge stengsler av, slik at dyrene ikke kommer nærme nok plantene til å få gjort særlig ugagn.
Det er ikke pent, men trolig effektivt.
Tidligere somrer har roser og andre planter som rådyrene liker spesielt godt, levd sitt beskyttede liv bak gjerder av barnesengsider.
Når vi så er blitt lei av de uskjønne stengslene og har trodd at rådyrene har funnet seg andre beitemarker, har vi tatt dem bort.
Da har det ikke vart mange dagene før rådyrene igjen har vært på plass, og har forsynt seg.
Så, joda.
Stengslene fungerer.
Men er det sånn en gårdsplass og en bruks- og prydhage skal se ut?
Sommeren igjennom?

Weigelabuskene er fine i år også

Foto: Kow d.e. 22062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så weigelabuskene ut for fem dager siden. Seinere har de fått enda flere blomster slik at blomstervellet er enda mer imponerende.

Weigelabuskene gjør et formidabelt helhetsinntrykk. I tillegg er enkelte greiner den rene kaskade av blomster.

Den enkelte blomst er både når det gjelder form og farge, en liten skjønnhetsåpenbaring.

Weigela fins i diverse variasjoner av rødt. Våre busker har blomster i ulike nyanser fra de nesten hvite, via ulike variasjoner av rosa til mørkere røde.


Jeg har vedgått det tidligere, og gjentar det gjerne, våre to weigelabusker er ikke plassert slik ekspertene mener at de burde være.
De står høyt, luftig og trekkfullt utsatt for sønnavind fra fjorden og for nordavind som sluses gjennom den passasjen som vegen danner gjennom landskapet mellom trær, hekker og hager.

Slik har de stått siden de kom til vår hage for omlag 25 år siden etter å ha blitt innkjøpt på utsalg på EPA i Sarpsborg.
Og slik står de ennå.
Noen vintre har vært harde.
Andre har vært mildere.
Men weigelabuskene har overlevd dem alle.
Ja, ikke bare overlevd.
Blomsterfloret er overveldende - sommer etter sommer.

Det er like spennende hver gang.
Om våren er buskene pjuskete med lange brune, tilsynelatende døde, ender på greinene.
Noen stusser jeg.
Andre lar jeg være.
Når man ser det sørgelige synet, tenker man: I år blir det vel ikke mange blomstene.
Men år etter år er vi blitt hyggelig overrasket.
Weigelabuskene blomstrer.
Og de blomstrer overdådig.

Hver enkelt blomst står ikke lenge.
Kronbladene begynner å drysse foruroligende tidlig.
Men det kommer stadig nye blomster.
Buskenes blomstringssesong blir derfor lang likevel.

Noe vi vet å sette pris på.
Vi beundrer buskene fra stuevinduene og fra verandaen og vi tar oss stadig en tur over plenen for å studere busker og blomster nærmere.
I løpet av blomstringsesongen gir disse to buskene ytterst på kanten av plenen, i den nesten aldri hvilende sommervinden fra fjorden, mange skjønnhetsopplevelser.
La oss håpe at de overlever kommende vintre på samme overlegne måte som hittil, og fortsetter å glede oss med sine kaskader av blomster når juni går over i juli.
Akkurat nå er de overveldende.

Lupiner med vri

Foto: Kow d.e. 19062012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 


Øverst: Sånn vokser som regel lupiner - rett opp og ranke som soldater.
Nederst: Regnet slo dem imidlertid over ende. Etter at de hadde inntatt horisontalen, vred de toppen oppover mot lyset og avslørte en imponerende evne til å tilpasse seg nye utfordringer og leveforhold.

At planter strekker seg mot lyset er alminnelig kjent.
Har de lyskilden på den ene siden, legger de seg over og strekker seg mot den.
Lupinene går et skritt lenger.
Etter å ha blitt slått ned av regnet, lå de horisontalt.
Noen lå til og med på bakken.
Det tok ikke mange dagene før de vendte spissen av blomsterrankene oppover.
De laget en tydelig knekk på stilken.
Stilken fortsatte å ligge horisontalt - eller tilnærmet horisontalt - mens toppen vokste oppover - mot lyset.
Samtidig satte den nye blomster - som om planta følte seg truet og ville sikre seg frøsetting og overlevelse.
Mer var det i grunnen ikke.
Ikke av de største og viktigste begivenhetene i hagen, men interessant for den vitebegjærlige og interesserte som ikke blir mett av å undre seg over alt naturen har å by på.

Orientvalmuer på nært hold

Foto: Kow d.e. 19062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Ikke alle orientvalmuer henger med hodet. Her er en art som bærer det store, tunge blomsterhodet med rank verdighet.




En fin blomst med vakre enkeltheter. Noen ganger bør man gå tett inn på blomstene for å få med seg detaljene.

De orientvalmuene som er avbildet ovenfor, blomstrer noe seinere enn den slektningen som har vondt for å holde seg oppreist.
Denne arten har like tungt hode, men kraftigere stilk som klarer å holde seg opprett.
Den gjør derfor et mer ryddig inntrykk i bedet.

Fin inni
De store orange-røde blomsterhodene er dekorative.
I gruppe utgjør de et vakkert skue og et fint fargeinnslag i blomsterbedet.
Men enda finere er denne valmuen når man går tett innpå og ser "inni" blomsten.
Frøhodet er stort og elegant med et fløyelsmykt, stjerneformet arr og støvbærerne er store og mørke.
Innrammet av de store, fargesterke, men nesten florlette, orange kronbladene gir de et vakkert synsinntrykk.
Også disse valmuene frør seg sterkt og sprer seg til steder i hagen hvor de finner litt jord for de spirevillige frøene, men de er nærmest beskjedne og reserverte i forhold til slektningene med hengehodene.

Kortvarig glede
Alle valmuer som jeg kjenner, har en svakhet felles.
De står ikke lenge.
Man må passe på å nyte dem mens de står i blomst, for så å si uten varsel "feller" de kronbladene.
Og det var det for denne gangen.
Frøhuset er imidlertid dekorativt.
Det forsvarer sin plass i bedet.
Men lar man alle stå, "risikerer" man å få valmuer over alt.
For å begrense tilveksten, klipper jeg av noen frøhoder, men lar noen stå.
For som nevnt: De er dekorative.
Og de står lenge.
Er man heldig kan man ha glede av dem helt til snøen eventuelt brekker dem ned.

Vakker rododendron

Foto: Kow d.e. 12062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Rododendron er en spennende plante med med mange varieteter med usedvanlig vakre blomster. Her er den mest vanlige.


Jeg er ingen rododendron-ekspert.
Men vi har da to rododendronbusker

Mange blomster
I noen år stod de og sturte i skyggen av en høy, omfangsrik gran.
Der vokste de så vidt det var, men blomster ble det ikke.
Da vi felte grantreet, ble det fart i sakene.
Tilveksten tiltok - og det ble blomster.
Først noen få, og etter hvert mange.
I dag er den av de to buskene som står lysest, full av blomster.
Den andre som sola når fram til noe seinere, har også blomster, men ikke like mange.

Lyst ...
At lysforholdene er av så stor betydning, overrasker.
Hagelitteraturen beskriver rododendron som en plante som foretrekker å leve sitt liv i skygge eller halvskygge, gjerne på nordsiden av huset.
Men lys må den åpenbart ha for å vokse optimalt og blomstre.

... og surt
Og sur jord.
Våre to rododendron fikk fra begynnelsen en del sur torv rundt røttene, men ingen spesiallaget rododendronjord eller rododendrongjødsel.
De får litt hønsemøkk.
Jorda har vi laget sjøl - bl.a. av kompost og barnåler.
En stor del av nålene fra naboens furuer havner i vår kjøkkenhage og på vår plen.
Disse nålene raker vi opp og legger i rododendronbedet.
Også nålene fra juletreet havner der.
Skal vi trekke slutninger fra tilveksten og blomstringen, setter de to buskene pris på dette årlige tilskuddet av naturlig surhet.
Som forøvrig er helt gratis.

Mye vann
I år har rododendronblomstene stått uvanlig lenge.
Trolig skyldes det at de har fått nok vann.
De står i en  relativt grunn "grop" mellom fjellet og en terrasse med fastmurte skiferheller.
Mye jord har de ikke, og det blir trolig fort tørt.
I fjor regnet det hele sommeren og høsten.
Den milde vinteren hjalp kanskje til slik at plantene fikk sugd til seg den fuktigheten regnet gav, slik at de fikk  fylt cellene med vann.
Grundig høstvanning skal være spesielt gunstig for rododendron.
Det skal vi huske når høsten kommer.
Hvis ikke naturen tar seg av dette på egen hand i år også.