Dødelige vindusruter

Foto: Kow d.e. 12022016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Fuglen har fløyet i vinduet og havnet på bakken. Der er den tatt av et dyr - formodentlig en katt - som har forsynt seg av den. Hodet er borte. Kroppen er intakt.

Hva slags fugl er det? Det er en dompap-hunn, sier ekspertene.

Fuglene flyr inn i vindusrutene våre og brekker nakken.
Det skjer dessverre rett som det er.

Ikke alle kollisjoner har dødelig utgang - heldigvis.
Men altfor mange.
Og nå har det skjedd igjen.

På soveværelsevinduet, som vender mot nord, satt det fjærrester som tydelig viste hva som hadde skjedd.
Fuglen lå et stykke bortenfor - oppe på en bergknatt.
Dit er den formodentlig slept eller båret.
Trolig av en katt.

Fuglen manglet hode.
Ellers var den overraskende hel.
Trolig har den ikke smakt så godt at katten - eller hvem det nå har vært - har funnet det bryet verdt å spise videre.
Det fins jo så mye god mat på boks.

Fuglen var svart og hvit og brungrå.
Jeg lurte i utgangspunktet på om det kunne være en svarthvit flusnapper, men den lever av insekter og skal ikke komme fra syden før om en måned eller to.
Det er trolig en dompap-hunn, uttaler ekspertene på "Spør en biolog".
De har sansynligvis rett.
Selv om jeg syns at fuglen er uvanlig svart over ryggen.
Det gråbrune brystet og størrelsen stemmer imidlertid godt.
Så ekspertene har nok rett.

Vi har ofte dompap-par på besøk.
Det er nok en dompap-hann som er sørgende enkemann nå.

Dompapen hekker i april-mai.
Dessverre blir det ett reir og noen nye dompaper færre i år.
Mamma dompap er borte.
Vi får håpe at pappa dompap finner seg en ny partner som han kan bringe slekten videre sammen med.
Og at de styrer unna våre vinduer.

Begoniaen grønn hele vinteren

Foto: Kow d.e. 18012016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne begoniaplanta har jeg dyrket fram fra stikling. Den har ikke kastet bladene for å overvintre i "hvilemodus".

Sist sommer kom jeg i skade for å brekke en stor grein av den innkjøpte begoniaen vår.
I stedet for å kaste den avbrukne delen i komposten, plantet jeg den.

Jeg hadde vel kanskje ikke så stor tro på at den skulle slå rot og klare seg, men det gjorde den.
Den ikke bare overlevde, men blomstret overdådig hele sommeren. 

Men ville den overleve vinteren?
Hittil har den klart seg bra, men vinteren er ikke over. 
Morplanta kastet bladene og overvintrer med en bladløs knoll slik konollbegonia skal gjøre.
Men "stiklingsbegoniaen" overvintrer med bladene på.
I alle fall foreløpig - og nå har vi tatt fatt på februar.
Et par-tre blader har visnet, men resten er grønne og fine og viser overraskende livskraft. 

Nå er vi spent på om planta klarer våren, og lever så lenge at den kan settes ut på bordet på terrassen ved inngangsdøra der den stod i fjor og gledet oss med overdådig blomsterflor hele sommeren.

Og skulle den bukke under før utesesongen begynner, har den allerede gitt oss uendelig mange gleder med sin frodige vekst og sin rikelige blomsterprakt.
Konklusjonen må bli: Vær ikke for snar til å kaste skudd og greiner som brekker av potteblomstene.
Plant dem og kryss fingrene.
Kanskje slår stiklingene rot og gir deg en skjønnhetsopplevelse som takk for bryderiet.
Det har i alle fall knollbegoniastiklingen vår gjort.

 

Trosten synger ikke mer

Foto: Kow d.e. 31012016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Trosten lå død i innkjørselen. Der var det ikke noe å kollidere med. Har den sultet eller frosset i hjel? Eller har den vært så medtatt og så sein i vendingen at den ikke har klart å komme seg unna katta?

To hanntroster og en hunntrost har tilbrakt vinteren i vår hage.
Ja, kanskje har det vært flere, men der er disse tre vi har lagt merke til.

Trolig har de angret på at de ikke dro sydover.
For det har vært bitende kaldt og mye snø, og vanskelig å finne mat.
I lange stunder om gangen har de sittet og "kuret" i svarthylltreet utenfor vårt stuevindu eller i naboens dvergfuruer som pryder tomtegrensen.
Vinteren har nok tæret på kreftene.

I går lå hunntrosten død i innkjørselen.
Hva den har dødd av, er vanskelig å si.
Det var masse løse smøfjør og dun der den lå, men den så påfallende hel ut.
Kanskje har en av de mange kattene i nabolaget vært og prøvd seg på den døde fuglen.
Men forsøket må ha vært halvhjertet.

Eller kanskje har skjærene vært på ferde.
De skvatret iherdig da jeg feide den døde fuglen opp på feiebrettet og tok den med meg for å begrave den i varmkomposten.

Nå har jeg ikke sett de to svarte hanntrostene på noen dager.
Kanskje har de blitt skremt bort og trukket inn i skogen bak huset.

Nå når en god del av snøen er smeltet, er mye av den maten som fuglene har sølt utover på bakken, kommet til syne.
Vi håper at fuglene - eller rådyrene - spiser den, før rottene oppdager at det er mat å finne.
Til og med rådyr er å foretrekke framfor rotter.
Men helst ser vi at fuglene forsyner seg.
Det er tross alt dem vi legger ut mat til.

Orkideer med flere liv

Foto: Kow d.e. 19012016 ©   Klikk på bildet for å se større versjon

Min kone har et eget lag med orkideer.  Etter en hvileperiode blomstrer de på ny - og på ny, gang på gang.

Mange kvitter seg med orkideene så snart de har blomstret ferdig.
De tar ikke bryet med å hjelpe dem til å overleve slik at de kan blomstre en eller flere ganger til.
Kanskje syns de at de ser "rotete" ut med luftrøttene stikkende ut til alle kanter.
Dessuten er orkideer billige.
Det er enklere å kjøpe nytt enn å ha avblomstrede planter å ta vare på.
Orkideer blir derfor i likhet med julestjerner, engangsplanter, som kastes etter bruk.

Hos oss havner de avblomstrede orkideene ikke i søpla eller komposten.
De får både èn og flere ekstra sjanser.
De settes lyst og ikke altfor kaldt, og får vann så de ikke tørker ut.
Deretter klarer de seg sjøl.
Tilførsel av ekstra næring får de sjelden.
Det er kanskje forklaringen på at de får blomster og ikke bare bladverk.

De fleste av de orkideene som min kone har hånd om, blomstrer i flere omganger.
Slik som planta over disse linjene.
Vi kan vel være enige om at det ville være dumt å kaste planter som blomstrer så rikt og gir en slik skjønnhetsopplevelse?

Svart på hvitt

Foto: Kow d.e. 16012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Svarttrosten satt inne i foringshuset og spiste. Først da jeg  kom på et par meters hold, tok den til vingene.

Men den fløy ikke langt. Den slo seg ned i rognetreet og ventet på at jeg skulle gå. Da jeg trakk meg tilbake, fløy den inn i foringshuset igjen. 

De to svarttrostene som holder til i vår hage, angrer sikkert på at de ikke dro sørover i høst.
De er helt svarte med gule nebb.
De er derfor med stor sannsynlighet velvoksne hannfugler.
Hunnfuglene er brune.

Svarttrosten livnærer seg vanligvis med mat som passer for deres nebb.
F. eks. meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.
Alt sammen mat som den finner lite eller ingen ting av om vinteren.
Da må den gjerne nøye seg med brødsmuler og andre mykere matvarer som den f.eks. finner på foringsbrettet.
Eller under foringsbrettet der den spiser det de andre fuglene har sølt utover.
Selvfølgelig spiser den også korn og frø om det er å finne - f.eks. solsikkefrø, som det imidlertid kan være vanskelig å få skallet av.

På våre foringsbrett er det rikelig med brødbiter og brødsmuler.
Forhåpentlig finner de standhaftige trostene der nok mat til at de klarer å berge livhanken vinteren over.

Rådyrene på jakt etter mat

Foto: Kow d.e. 16012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Rådyrene har gått fram og tilbake på kryss og tvers over gårdsplassen og innkjørselen for å finne noe å spise, men utbyttet har vært magert. De har endt opp med å spise smulene fra fuglenes bord.

Da jeg kikket ut av vinduet ved 7-tiden i morges, spaserte det to rådyr rundt på gårdsplassen.
De så nok etter mat.
Sporene viser at de oppholdt seg en stund ved fuglematingsstativet i kanten av plassen.
Der har de spist av smulene som fuglene har sølt på bakken - eller rettere i snøen under fuglebrettet.
Brettet har tak og vegger så adgangen til maten der er stengt for de firbeinte.

Det kan ikke være lett å være rådyr om dagen.
Det meste av maten er nedsnødd.
Og snøen er dyp å vampe i.
De tynne rådyrbeina tråkker lett igjennom.

Man skulle derfor tro at de ville holde seg borte fra den dypeste snøen.
Men nei.
Snøen jeg har måkt fra innkjørselen og gårdsplassen, er deponert i skråningen ned til den nederste plenen.
Det er blitt store hauger med dyp snø.
Der går rådyrene!

Hvordan de klarer å ta seg fram, er en gåte, for snøen er mye dypere enn rådyrbeina er lange.
De må ha stått i til buken og brystet.
Så lite mat som rådyra får i seg nå om dagen, skulle man tro at de ville unngå unødvendige fysiske anstrengelser.
Men ingen ting tyder på det.
Der de går om sommeren, går de også om vinteren.
Uansett to meter høye barrierer av løs snø.

Hva er dette?

Foto: Kow d.e. 10012016 ©  
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kan du gjette hva dette er? Prøv deg selv før du kikker på løsningen nedenfor.

Fuglene har det ikke lett om dagen.

Det er kaldt, og vanskelig å finne mat.
De trenger imidlertid å få i seg mye mat med mange kalorier for å overleve.

Vi legger ut mat og "forer" så godt vi kan, men det kraftige og langvarige snøværet vi hadde for noen dager siden, gjorde matforsyningen vanskelig både for fuglene og fuglemateren.
Fugleneket så ut som en snømann, og foringshuset på gårdsplassen liknet på en krysning av en Klu Klux Klan-drakt og en muslimsk kvinne med hvit burka.

Noen fugler våget seg forhåpentlig inn, men å få lagt ut ny mat var ikke lett uten å grave fram foringshuset.
Nå er ny mat fylt på.
Og: Forhåpentlig blir både vi og fuglene spart for mere snø.
Etter det huseierens rygg kan melde om, har vi fått mer enn nok for lenge siden!