torsdag 31. oktober 2013

"Ertekråker"


Da jeg hadde hentet avisene i går morges, ble jeg stående å se utover fjorden.
Da skjedde det.
Som lyn fra klar himmel, kom en anseelig flokk med sidensvanser og slo seg ned i buskene like ved.
De nærmeste var ikke mer enn en drøy meter fra meg.
De spiste målbevisst og grådig av mispelbærene uten å la seg affisere av meg
Det var et syn å se.

Hvem har med seg kamera når man går til postkassa for å hente morgenavisene?
Ikke jeg.
Der stod jeg og betraktet dem på nærmeste hold - uten å ha noen mulighet til å dokumentere hendelsen eller ta etterlengtede nærbilder av de vakre fuglene.
Jeg visste så altfor godt at hvis jeg gikk for å hente kameraet, ville de være borte når jeg vendte tilbake.

Jeg gikk likevel.
At jeg beveget meg, skremte ikke fuglene.
De fortsatte ufortrødent med sitt.
Da jeg kom tilbake med kameraet, var de - som ventet - borte.
Alle som en.
Selv om jeg ble stående og vente på samme sted som tidligere, kom de ikke tilbake.

Jeg er ikke av dem som Disneyfiserer dyr, og tillegger dem menneskelige egenskaper, men ertet de meg?
Med viten og vilje?
Hvordan kunne de være så tillitsfulle - ja, direkte nærgående - da jeg stod der uten kamera, og alltid så utrolig sky og vanskelige å komme på "skuddhold" av, når jeg har kameraet parat?
Jeg fikk en følelse av å bli holdt tilgode, av å bli ertet.
"Ertekråke," sa vi i min barndom om den som  stadig ertet andre.

Sidensvansene er riktignok spurvefugler og ikke kråker, men holdt de meg for narr?
Ertet de meg slik skjærene erter kattene?
Har du sett skjærene hoppe dristig, skrattende og provoserende nær en flau katt, men likevel så langt unna at katten ikke kan få tak i dem, skjønner du hva jeg mener.

Erting eller ikke.
Sidensvansene er velkomne tilbake.
Både på fotografvennlig avstand - og langt unna.
"Ertekråkene".

Ingen kommentarer: