Svarthyllbuska var ikke død

Nye svarthyllskudd skyter opp fra rota av den gamle stubben som står igjen etter at det store svarthylltreet døde. Humlegreinen ved tønna leter etter svarthyllbuska for å ta opp igjen omfavnelsene fra tidligere år.

Det er mange som verdsetter at den "døde" svarthyllbuska kommer med nye skudd. De blå-grå lusene f.eks. var straks på pletten. 

For mange år siden skaffet vi oss en svarthyllbuske. De par-tre første årene stod den i stampe. Det var åpenbart at den ikke trivdes der den stod, så vi flyttet den til et sted hvor den ikke var utsatt for langvarig direkte sol.

På den nye vokseplassen utviklet den seg raskt til et gedigent tre. Etter hvert bar det massevis av hvite blomsterskjermer som utover høsten ble omdannet til glinsende, svarte bær som fuglene hadde stor glede av.

Et par meter unna svarthyllbuska hadde vi to humlebusker som klatret i et espalier. Men humlegreinenen vokste snart forbi espalierene. De så seg om etter nye klatremuligheter og fant svarthyllbuska som de på kort tid omsluttet med sine mange og lange fangarmer. Fra svarthullbuska fortsatte de så opp i et furutre i nærheten.

Slik var tilstanden i flere år. Svarthyllbuska så ikke ut til å ta skade av humlegreinenes overveldende omfavnelser. De to buskene levde sammen i en slags symbiose.

Helt til i fjor. Da visnet svarthyllbuska hen. Grein for grein døde inntil hele buska var død og moden for et radikalt inngrep med motorsaga. Vi skar ned alt bortsette fra en stubbe på omlag en meters høyde. Den vurderte vi å montere fuglematingshus på.

Hadde humleplantene drept svarthyllbuska? Var omfavnelsen blitt for kvelende?

Vi tenkte tanken, men kom til at årsaken måtte være en annen. For ripsbuskene i nærheten døde også samtidig. Og de var ikke omfavnet av humlebuskene. Og rødhyllbusker et godt stykke unna bukket også under og døde i samme tidsrom. Var det sykdom på ferde?

Vel, vel. Slik er det nå engang i hagen. Noe lever en stund, men dør så ut. Det er livets gang.

Vi avskrev derfor den gedigne svarthyllbuska som hadde gitt både oss og fuglene - og de blåsvarte lusene - så mye glede.

Men Rokambole var ikke død, for å sitere en krimklassiker. I år har svarthyllbuska kommet kraftfullt tilbake. Frisk grønne, kraftige skudd har skutt opp fra rota av den stubben vi lot stå igjen. Ja, den blomstrer til og med, og da vil den vel få bær også - hvis bare fuglene lar den få beholde dem til de blir modne.

Hvis det var sykdom som knekte det store svarthylltreet i fjor, håper vi at smittestoffene ikke har overvintret i stubben vi lot stå igjen. Det ville være dobbelt synd om også den lovende nye tilveksten skulle visne bort.

Trolig var det sykdom som tok knekken på svarthyllbuska, rødhyllbuska og ripsen. For sikkerhets skyld passer vi likevel på at humlebuskene ikke kveler de nye plantene som skyter opp fra rota. Men å temme humlebuskene er ikke fort gjort. Og ikke lett heller. De har en utrolig gro-kraft og vokser flere meter på kort tid.

Vi håper at svarthyllbuskene tåler dette innpåslitne naboskapet. For svarthyllen er en buske vi setter pris på. Og at den så å si har oppstått som en fugl Fønix fra asken, gjør den enn mere spesiell. Vi håper derfor at vi får beholde den. I alle fall noen år framover.