Vi begynte forsiktig med to humleplanter som skulle klatre i et espalier i kjøkkenhagen og danne en grønn hule til bruk i altfor varme solrike dager.
I mange år har humleplantene fungert etter forutsetningene. I alle fall hvis man ser stort på det. For i tillegg til å klatre i espalieret har humlepantene sendt sine lange utløpere opp i alt nærstående som det går an å klatre i. Den gedigne svarthylbuska, samt de høyeste furuene i tomtedelet, er blitt brukt som klatrestativ. I tillegg har vi brukt hagesaksa flittig for å sikre adgang til urter og bærbusker i humleplantenes nærhet.
For å klatre i riktig klatremedium og på riktig måte, trenger humleplantene litt hjelp i begynnesen av sesongen. Når retningen først er utpekt, klarer de resten sjøl.
I år var vi imidlertid for sent ute. Begge plantene hadde på egen hånd bestemt seg for hvor de ville hen. De ville ikke klatre. De ville fungere som bunndekkere og dessuten dekke solbærbuskene.
Som "tenkt" så gjort. Før vi visste av det, lå humlelianene ut over og dekket bakken i flere meters omkrets med sin ugjennomtrengelige jungel av seige greiner og overdådig bladverk. Her var det bare en ting å gjøre. Hagesaksa måtte fram.
Da vi hadde klipt og klipt en god stund, var både det ene og det andre kommet til syne. Lange, strantete myntestilker nesten uten blader, dukket fram fra humleplantenes kvelende favntak. Og solbærbuskene "pustet" lettet ut da de ble befridd for i alle fall noe av den voldsomme grønne omfavnelsen fra den ustyrlige naboen.
Et par fullstappede sekker med avklipp fra humleplantene ble fraktet bort. Alt så bedre ut. Men hvor lenge var Adam i paradis?
Står de på et sted hvor de trives, gir ikke humleplantene seg så lett. Etter klipping fortsetter de sin ustyrlige vekst - med forsterket styrke. Beskjæring inspirerer tydelig til ytterligere vekst.
Etter litt håndfast rettledning og hjelp, klatrer nå noen av lianene der de skal klatre, men det store flertall trives åpenbart best på ville veger. De fortsetter sin vandring i landskapet og klatrer på alt de finner under veis.
Solbærbuskene er særlig utsatt. Om det blir solbær i det hele tatt i år, er usikkert. For buskene er dekket av humle. Og når vi fjerner humle-lianene for å komme til, drysser bærene formodentlig av. For de bærene som har maktet å vokse fram og bli modne under humleplantenes favntak, er antakelig overmodne nå. Og da drysser av ved minste berøring.
Vi får derfor avskrive årets solbærhøst, og være tidligere ute med å temme humleplantene neste år. Skjønt, det er kanskje lettere å planlegge enn å gjennomføre. Gartneren er ikke helt ung lenger, og kreftene avtar. Det var vel, når sant skal sies, hovedårsaken til at humleplantene fikk breie seg etter eget forgodtbefinnende i våres.
Det er kanskje ikke helt realistisk å tro at forholdene skal bli så mye bedre neste år. Humleplantene virker farlig spreke, mens familiens gartner orker stadig mindre. Realistisk sett betyr det sannsynligvis at humlene overtar styringen og gjør som de selv vil.
Akkurat som barn som er vokst ut av reiret. Slik er nå engang livets gang. Man får bare henge med så godt man kan, så lenge det går.
What do you want to do ?
New mail
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar